I dag har jeg plutselig konflikter innad i familien basert på misforståelser, folk som aldri har feil eller ikke klarer å se ting fra andres ståsted. Det er første gang jeg har fått applaus for en tale jeg har vært fornøgd med selv, og jeg ville aldri vært så klar, direkte, treffende OG kontrollert. Om det ikke hadde vært for att jeg har vært rusfri i 75 dager og disse 75 dagene har blitt brukt aktivt hvert eneste sekund til å fokusere på smertene jeg har hatt og rusen min. Jeg fikk frem akkurat mine poeng, dem ble tatt imot for første gang uten skriking. Jeg må få lov å si ifra, for det kommer fra hjertet og er ikke ment noe stygt. Jeg ønsker bare å lære dem jeg er glad i å respektere hverandre, og vege sine ord. Ikke sleng ut ting du ikke mener som kan knuse den du setter pris på. Det er så vondt for noen. Det er noen som ikke innser sine egne feil men er flinke til å påpeke høyt om andre, snakker rundt og dømmer ofte uten å mene det vondt. Jeg må sette grenser for meg og alle mine nærmeste forhold for å sørge for å bli den beste datteren kjæresten og moren i verden, og jeg respekterer meg selv nok til å våge å si ifra, så blir vi kjent på samme tid. Aldri lar jeg noen blande seg inni forholdet våres. Aldri ikke respektere min mann fordi vi fortjener det. Vi har fått nok stygge kommentarer og godtar dem ikke fra dem som skal være våres støttespillere. Huset kan bli trangt, og jeg tenker att vi er voksne til å respektere hverandre nok til å ikke komme med anklager om vold og slike barnsligheter. Vi er voksne nok til å bo i samme hus uten å kvele hverandre. Først da kan jeg bli rusfri i mitt eget hjem og leve godt. Jeg tenker også att denne bloggen har godt av att jeg er ærlig også når ting ikke går helt perfekt for meg, når jeg blir trigget og deler hva jeg gjør med dette nå, det er en stor læringsprosess dette her, og jeg har mange år med læring fremover! Men isteden for å grue meg til å være rusfri så gleder jeg meg til alle opplevelsene dette gir meg, så får det veie opp for suget når det butter imot. Ikke i dag heller har tanken vært å drikke, men jeg prøvde å forklare att jeg må gjøre dette for meg selv og alle andre nå.. jeg må si ifra, og jeg må sette grenser for oss. Jeg har stemmen, og den bruker jeg. Og er reflektert som aldri før, så folk lytter, og pappa applauderte meg for første gang i mitt liv, og ikke for mitt fyllepreik eller noe jeg har prestert. For noe jeg står for, og tør å snakke om. Vi sliter alle en kamp og fortjener respekt og forståelse, ikke negativitet 24/7 og sårende kommentarer fra dem vi har valgt å stole på nå, for første gang som rusfri.
De siste mnd har gått i ett heitande kjør, med 100 prosjekter over hodet, og søvnmangelen min og birvikningene hadde vært veldig markante. På tross av masse legetimer og alle offentlige kontorer, pleie av alle forholdene jeg har bygd meg opp på denne rusfrie veien, masse planlegging og organisering, så sitter jeg selv med en knusende ro i sjela mi. Folk tror jeg brenner lyset i begge ender, gir for mye av meg selv, og er for ovenpå på pillene, men jeg føler en sjelefred og får masse friminutt iløpet av en dag. Jeg kan gjerne være totalt utslitt når jeg legger meg om kveldene, men jeg tror det er medisinene og att dette også vil stabilisere seg. Men jeg har merket att kansje mitt stress, og min prosess kansje påvirker dem rundt meg også, og her er det viktig att jeg klarer å se det kjapt nok til att det ikke eksploderer. For jeg vil ikke att jeg skal bli enda en gang en grunn til drama og splid. Vi trenger privatliv, til forholdet våres. Det bør være det helligste vi har, så jeg har en KLAR regel på att vi takler vårt, og andre har ingenting med hva vi driver å gjøre. Fordi jeg respekterer dette forholdet så sterkt så er jeg villig til å stå opp for det, også når det kommer til mine foreldre som bor nede. Blir det innblanding, så setter jeg foten kraftig ned og føler att jeg kan det denne gangen, i dette forholdet. Fordi vi krangler kansje 1 gang hver 3 mnd, og da krangler vi kansje i en halvtime. Men da krangler vi om ting som faktisk plager oss, eller diskuterer om du vil. Vi ender opp med å møte hverandre på midten, men vi er direkte med hverandre. Trosser man grensen til den man elsker vil man vite det, så man forstår…. jeg ønsker å vite alle triggerene til den jeg elsker og forguder, jeg vil vite hvordan han har det i dag, og jeg vil vite hvordan jeg skal reagere om jeg merker att han har det dårlig. Jeg kan merke att han har det dårlig på 2sek, og da tar jeg hensyn, roer ned og prøver å stoppe det. Vi snakker sammen, også ler vi oss ihjel. Jeg har så stor respekt for denne mannen, og vet att uannsett hvor frustrert, hvor store muskler han har eller hvor mye som har gått han imot, ville han aldri lagt en hånd på ansiktet mitt som han synes er søtt nå når jeg er fetere enn før. Jeg stoler på att han faktisk gir meg den klemmen på kvelden som jeg ber om, fordi jeg har lært meg tilliten til han. Selvom han kansje hater trynet mitt akkurat da, og ikke ønsker å snakke med meg. Jeg har stor respekt for det vi har bygd opp på så kort tid, og jeg merket med en gang jeg såg han att dette var kjærlighet ved første blikk, dette er mannen i mitt liv, og vi krever respekt for dette forholdet, som faktisk har reddet livet mitt. Selvom det langt ifra var planen. Vi har funnet målene litt etter litt, for vi var rusfrie i nesten hele fjord, vi hadde motivasjonen da også, men jeg tror vi glemte hverandre og forholdet våres og sluttet og respektere hverandre. Heldigvis gikk det fort over, fra septemer til desember, for ellers hadde det tatt år for meg å komt meg ovenpå igjen. På grunn av denne mannen jobber jeg meg ihjel for denne gruppa fordi han også trenger den, på grunn av han har jeg funnet respekten for foreldrene mine igjen og barna mine, fordi han viser meg respekt tilbake.
Dette er ett forhold, og jeg aksepterer ikke drittslenging fordi vi har en sunn, god diskusjon og finner utav ting på denne veien til rusfrihet. Han har gitt deg datteren din tilbake. Han har gitt meg håpet, så vær takknemlig og ikke la ting gå utover han med krenkende kommentarer. Han er den beste du får, og med mitt rulleblad på menn hadde jeg holdt kjeften min godt igjen. Han vil meg overhode ingenting vondt, han gjør att jeg vokser som menneske og har troen på meg selv nok til å legge meg naken ut på sosiale medier! For ett halvt år siden hatet jeg meg selv, og vurderte å forlate dere.. bare forsvinne mor. Du vet mye, du er klok og jobber for det du har, men rus det forstår du ikke. Desverre, og jeg ønsker å lære deg, fordi du har en klok datter når hun vil. Men ikke døm oss, på noen måte for denne kampen kjemper jeg fordi jeg har gjort deg så ille. Jeg kjøpte bilen for å støtte dere, og jeg bygger hus for å la dere bli gamle her. Slapp av, nyt freden. Slutt å snakk om andre, og fokuser på deg selv og alle de årene vi har der jeg er rusfri og klar for barna mine sammen. Ikke vær den viktigste for meg å døm meg, eller tro jeg lyger til deg om hvordan han behandler meg. Jeg er rusfri åpen og ærlig og sebben min gjør meg bare godt. Jeg lover å si ifra om jeg sliter, fordi jeg har lært meg å være ærlig, og du har alltid stått for det. Jeg elsker deg, og vil ikke att dette huset skal være fylt med aggresjon mot hverandre som er fullstendige misforståelser. Ikke enda en gang orker jeg det.
Da skal jeg bruke denne bloggen til det den er ment til! Forandre ting, som gjør det lettere og gir oss ett lite håp, når alt er ute. Jeg har selv stått i situasjonen flere ganger, der jeg har skreket etter akutthjelp.. jaa jeg har kansje vært full, rusa og vekke i hodet til å forklare meg godt nok, helsevesenet har hjulpet meg mer enn dem er pliktig til, så dem skal ikke ha noen kritikk fra meg. Men vi trenger denne akuttjenesten, og jeg er redd vi er på ville veier når det kommer til både oppfølging, og tilrettelegging. Det samme svaret føler jeg kommer igjen og igjen, att vi syr puter under armene på dem som ruser seg eller lever på nav. Da må jeg si meg meeeeeeget uenig. Jeg tror jeg vet om ett fåtall som ønsker å gå på nav, være avhengige av dem hver eneste uke, og jeg tror ingen voksne mennesker liker verken summene eller kontrollen ett fåtall på nav sitter med. Dem sitter faktisk med sjelen din i sine hender når du sitter der og ber om mat på bordet. Så det argumentet holder ingenplass. Jeg ba på mine knær om hjelp da jeg innsåg att jeg hadde gått langt over mine egne grenser og var redd det skulle gå som sist. Jeg fikk bare beskjed om att legen min var borte og att turnuskandidaten var eneste alternativet. Han sa ordrett: Legen din er ikke her, og vi vet ikke når hun kommer igjen, du må ha time med henne for å snakke. Så sendte han meg ut igjen. Og jeg var mer forvirra, frustrert og dårlig enn noengang. Det tok meg sikkert 12 timer i forveien i en seng i fosterstilling for å klare å komme meg på det legekontoret, der jeg måtte gjemme meg i korridorer og stable meg på apoteket. Men jeg hadde heldigvis en oppegående venn med lappen, og det er skjeldent! Det jeg mener er att jeg strakk meg så langt jeg kunne den dagen, for å få hjelp, bli lagt inn før jeg tok mitt eget liv. Jeg hadde ingen håp, blogg, kjæreste, venner og familie som jeg kunne støtte meg på. Dem hadde jeg støtt bort! Så legen var egentlig min bestevenn den dagen, eller skulle være det. Isteden ble jeg sendt ut, uten noen kontroll.. hva om jeg hadde satt en smell med amfetamin igjen av frustrasjon? For det er jo det jeg har gjort tidligere.. hva om jeg ble funnet en time senere på Måløy Brygge på en dass der, hadde dere reagert da? Da hadde kansje legen blitt flyttet til en annen plass, mistet lisensen sin og kansje fått en bot av noe slag. Men mine barn hadde jo mistet mammaen sin (som dem fortsatt kaller meg), mamma hadde mistet den eneste datteren hun har og pappa hadde mistet den som forstår han mest her i verden, men han ofte ikke forstår selv. Jeg hadde aldri møtt Sebben min, aldri fått sett det lyset jeg ser nå, og jeg hadde aldri hatt en tjangse til å blitt gammel. Er det rett att denne legen skulle få lov å være Jesus over meg denne dagen? Att han skulle få holde mitt liv i hendene sine og kaste meg på dør? La meg dø i 30-årene som veldig veldig veldig mange av mine kjære venner. Jeg såg bilde av min bestevenn i en periode da jeg rusa meg som værst i går på Fotoknudsen. Først ble jeg skikkelig glad inni meg for det var fra gt4 da vi hadde det skikkelig morro sammen en kveld jeg og han. Men så grep ett sinne inni meg overtaket over den lykken og de gode vibbene fra den tiden, selvom jeg var rusa som ett lokomotiv stilte han opp rusfri i bilen sin og kjørte meg alle veier, uten å klage en eneste gang. Han forstod meg og godtok meg da alle vendte meg ryggen og ikke tålte meg. Han valgte å ta sitt eget liv, aleine, hadde ingen begravelse, ingen seremoni eller blomster. Uten att jeg fikk ta farvel før jeg såg dødsannonsen i avisen, jeg visste det ikke før den stod der foran meg, og jeg kjente ikke en gang igjen hans navn! Fordi jeg ikke kalte han ved navn, jeg kalte han kompis, og det var det han var for meg. Jeg blir sint på han, fordi han ikke sa noe, men han gjor det 10000 ganger, og jeg varslet 1 gang og han ble rasende. Jeg slet selv, med min rus og mine traumer, så jeg såg ikke bestevennen min slite så mye att han ikke maktet mer. Han var inne i systemet i alle de år, han ble ikke tatt på alvor. Han skrek ut att han slet, men fikk ikke det han trengte, og kansje ingenting her i verden ville hjulpet. Men jeg tror åpenhet hadde hjulpet han, fordi han var glad i å reflektere, og var veldig bevisst på att han selv slet. Han VISSTE problemet sitt, men han maktet ikke mer. Derfor slipper det sinnet i meg, fordi vi var så nære hverandre uten det fysiske. Han døde aleine, fordi han hadde støtt bort alle for å hindre att folk ble såret. Han var så redd for å mislykkes slik alle skulle se det. Ville være anonym og bortgjemt. Men eg såg han, og eg klarte ikke redde han. Når vi søker hjelp, er dette ikke uplanlagte besøk på det fulle legekontoret, vi trenger det akkurat idet vi sier det. Og da trenger vi personer som forstår oss, ikke forteller att dere ikke har plass til oss, att vi er rusa så vi ikke kommer inn. Legg oss inn på ett rom, gi oss medisiner, for så å flytte oss. Om vi er klare stikker vi ikke av neste morgen i panikk, og om vi gjør det så kommer vi igjen, fordi vi har blitt hørt for første gang i våres liv. Det krever slikt mot å spørre om hjelp, gi oss vær så snill den respekten, att vi får hjelpen der vi trenger det, selvom det er søndag og klokka er 7 på kvelden. Jeg selv som er rusfri nå, kan hjelpe til, men jeg er ikke utdannet, jeg kjenner mange men ikke alle problemstillingene. Jeg står utenfor problemene til folk så jeg kan se løsninger og lytte men jeg trenger helsevesenet i ryggen, nav i ryggen, de forskjellige klinikkene i ryggen, treningssenteret i ryggen og ikke minst politiet i ryggen. Dette blir ett teamarbeid så en kan redde hverdagen til så mange som fortjener det så sårt! Vi har vært sterke for lenge, og oppfører oss kansje truende, men jeg lover det er bare frustrasjonen som vi sitter med etter klokka har passert 4 og vi ikke har en krone på kontoen våres til tobakk på tross av lovnader i flere dager, og på tross utbetaling bare en gang i uka. Det er så små ting som kan gjøres så forandrer vi oss. Vi har ikke lyst å bli oppfattet som voldelig og truende folkens, vi vil være ressurser og jeg lover deg! I rusmiljøet har vi en dritbra humor, som bare vi forstår… … kansje dere også ville syntes masse av det er morsomt, bare dere hadde satt dere inni våres situasjon. Vi gjør alt hver dag for å prøve å forandre oss, for å bli som dere, så vær så snill og ta ett steg for å møte oss på midten. Jeg bare ber pent om litt forståelse og ett lite dytt så vi kan bli en megaressurs og leve i balanse med det normale som vi alltid har hatet. Takk for meg
Noen tror att selvskading handler om mennesker som ønsker å ta sitt eget liv, og er suicidale, men det stemmer bare i noen tilfeller folkens. For mange er selvskading ett stort rop om hjelp, og mange rundt tenker i sine egne hoder att dette bare blir gjort for å få oppmerksomhet. JAA det stemmer i mange tilfeller, men vi må plukke det opp, og starte å lytte! Jeg har helt siden barneskolen brukt selvskading som min egen terapi. Jeg husker ennå første gang jeg lot kniven risse opp de unge armene mine. Det var kult å skrive navnet på den du likte på armene med kniv, tro det eller ei. Vi hadde lite å gjøre på! Men jeg og en barndomsvenninne satt på rommet hennes og gjor dette mot oss selv. Jeg husker jeg likte det, nøt det på en litt creepy måte, fordi dette er jo ikke logisk i det hele tatt. . . Og jeg må innrømme att jeg har kuttet meg en del ganger bare for oppmerksomhet om jeg har blitt pushet nok oppi ett hjørne og blitt redd for å bli forlatt. Men oftes gjør jeg det for egen terapi. Når jeg gjør det føler jeg det samme jeg føler når jeg drikker meg full. Jeg kan slippe, jeg blir helt tom innvendig, og det gjør ikke vondt i sjelen min lenger. Idet jeg gjør det slipper kroppen min taket på problemet, og dermed gjør jeg det igjen. Men med årene har jeg blitt bedre på å gjøre det aleine. Nå er arrene omtrent borte og det er leeeeeenge siden jeg har gjort dette, men kroppen min viser ennå stygge arr, og det eldste er fra da jeg var 13-15 år. Synet på selvskading er så veldig feil i mange tilfeller, for jeg tenker jo ikke att jeg skal dø eller vil dø når jeg sitter å kutter meg på armene, såpass vet har jeg i skallen att jeg klarer å ta livet mitt om jeg vil. Jeg har bare ikke villet det sterkt nok fordi jeg har alltid hatt gnisten inni meg. Jeg har hatt ett normalt A4 liv for lenge siden, så jeg vet åssen det føles og hvordan man har det når man har det stabilt. Derfor har jeg alltid søkt tilbake til den, for jeg visste den lå der. Så nei jeg selvskader ikke meg selv for din oppmerksomhet, jeg selvskader meg selv fordi jeg har det råttent inni meg, det må ut på ett vis. Jeg forstår det er skremmende for mange, jeg hadde blitt skremt selv. Men det er bare att kroppen min er skadet av traumer og opplevelser. Men nå har jeg bloggen, så jeg slipper å kjøpe nye kniver på en stund ennå.. og nå syns jeg bare att det er veldig stygt og gir stygge arr. Blod er jeg blitt vant med også etter denne perioden her som nålepute, så det fascinerer meg ikke det heller. Kjedelige greier som jeg er for gammal til! Jeg blogger heller her og gir dere noen arr fremover 😉 jeg har nemlig respekt for kroppen min plutselig selvom den har gått oppi str hest. Og jeg vil bare presisere att når jeg sitter her og blogger, så skriver jeg om meg selv og mine oppfatninger, jeg snakker ikke for alle andre, det klarer dem sjæl. Så bloggen her er min historie, mine oppfatninger og refleksjoner og jeg snakker aldri dritt om andre her med navn. Just saying 🙂 alle som kommer på bloggen her godkjenner både innlegg og bilder, og jeg skriver ikke om mange som ikke ønsker det. Dere får vite nesten alt her, men det er noen av mine venner som er important for meg, og jeg ønsker å holde dem strengt hemmelig. Det tenker jeg er veldig greit, så mye som jeg blogger og deler. 🙂
Hei folkens! Kjære kjære lesere! Dere som sitter der ute, dere har blitt veldig mange nå som faktisk kommer igjen og igjen for å lese det jeg sitter her og prøver å formidle til dere <3 jeg prøver å være morsom til tider, sarkastisk, jeg støtter gjerne noen områder der du sitter og tenker att det har klikket for meg eller jeg må ha begynt på øla igjen 😉 men allikevel så klarer jeg å engasjere noen der ute nok til att denne bloggen faktisk er LIV LAGA! Det er faktisk noen der ute, og faktisk veldig mange som finner lærdom i bloggen, blir forbanna av den og smiler av glede på mine eller andres vegner når dem går igjennnom alle de innleggene jeg spyr ut hver dag. Jeg har fått kommentarer fra ulike mennesker i ulike folkegrupper og aldere, som sier att det første dem gjør er å lese denne bloggen om morningene. Enten er dem veeeldig opptatt av meg og nesten sykelig nysgjerrig, ellers så gir jeg dem noe i hverdagen, noe dem manglet. Og om denne bloggen kan være det for noen der ute, så har jeg da virkelig troen på dette livet her og det jeg gjør hver eneste dag 🙂 det er det jeg tenker med alt jeg gjør nå, jeg tenker skikkelig igjennom alle stegene mine. Ikke att jeg er perfekt og aldri gjør feil! Men jeg har blitt mer konsekvensbevisst, og ser att mine handlinger og min måte å ta ting på eller reagere, har alt å si for utfallet av hver eneste situasjon jeg er i! Møter jeg en ting med negativitet og blokkering, så har jeg ingen godt utgangspunkt. Møter jeg ett annet menneske med åpenhet, ett smil om munnen og den store kjeften min, så kan jeg faktisk påvirke det møtet. Jeg har aldri vært så bevisst på meg selv, og jeg høres helt forferdelig selvopptatt ut her jeg sitter og skriver. Men jeg er voksen nok til å innse att alt er min egen feil, det er jeg som er ansvarlig for mitt liv og ingen andre. Så da er det bare opp til meg om jeg vil legge meg ned og grave meg ett stort hull og legge meg i, eller hoppe opp og fortelle dama i kassa på en butikk om historien min som egentlig er jævli dyster, men som jeg forteller med ett smil om munnen. Alle har vi ansvar for egne liv, mange tar ikke dette ansvaret, men jeg er ikke villig til å ta mer ansvar. Jeg har siden jeg var 3år vært redd på de nærme rundt meg sine vegner, jeg har gått med en dødsangst så lenge jeg kan huske på grunn av att jeg for lenge har vært ansvarlig og blitt holdt ansvarlig for andre sine problemer. Det har gått utover meg, ubevisst fra de nærmeste, og det er heeeeelt oppgjort og tilgitt. Men det har preget meg, og nå har jeg lært meg hvordan jeg skal takle denne følelsen. OM pappaen min som jeg elsker over alt på denne jord i dag velger å gå en plass, drikke seg drita på dårlig form og faller om og dør, så kan jeg ikke ta det ansvaret, men oppi mitt hode, selv da jeg var 3-4-5år gammel ville denne følelsen gjort att jeg ikke klarte en gang å gå på toalettet, fordi jeg hadde så dødsangst og trodde jeg kom til å dø av å sitte på kanten der. Den angsten var reell, og den respekterer jeg nå. Jeg har gått rundt og trodd att dette var normalt og att alle barn var redde for død og foreldre, men denne angsten kjenner jeg slik igjen! Tilogmed i gråten og tårene, når angsten går over til panikkangst. For den har i perioder vært veldig tilstede for meg. Da mister man all kontroll. Jeg er ikke villig å trigge denne angsten ved å ta over for mye byrder for andre og gjøre meg selv ansvarlig for andres bedring og helse. Jeg har nok med mitt eget og min egen helse, og eneste livet jeg er ansvarlig for er meg selv og de 2 på 13 og 16år jeg har laget selv, good Homemade children express. Aaaaaaltfor tidlig, men sååååååååå verdt det! . Nei tenk på dere selv kjære lesere, og det gjelder ikke bare når det gjelder rus… om du ikke elsker deg selv eller respekterer deg selv, så vil ingen andre heller gjøre det. Lyset har rett og slett gått opp for Monica på sine aldrende dager. Og det sier jeg på en positiv måte, for alderen min har bare gitt meg positive ting. Jeg tror denne dagen blir bra den også, selvom jeg føler en skikkelig hangover etter 15 timers kjøring i strekk, og masse morsomheter. Det rant liksom over for meg i går, men tanken på alkohol gjor meg like kvalm når jeg gråt i gårkveld som nå når jeg sitter her med morrakaffen min og klokka bare er halv 6 på en lørdags morgen. Det er rart å ikke føle seg dritt, men jeg tror dere forstår hvor godt det er å slippe. Ikke bekymr dere for meg, jeg er en viking med pupper, jeg har ett hjerte som brenner når det først virker, og en sjel som aldri gir opp. Jeg er en god blanding av slektene mine, og er for stolt over etternavnene mine. Jeg står for den jeg er 100% og lar meg aldri påvirke av noen andre, selvom du er min nærmeste nærme. Det er viktig å sette grenser for seg selv, og jeg lærer på veien nå og blir klokere. Jeg er viktigst for meg. Så kommer alt andre etterpå.
gymgrossisten med c4 som jeg anbefaler alle å prøve før treningen!
For 11år siden slutta jeg med amfetamin etter å ha misbrukt dette syke stoffet i 1 1/2år sammenhengende og der jeg foretrakk sprøyta. Dette er noe jeg aldri har sett meg tilbake på og har vell sprukket 3 ganger på 11år, noe som jeg anser som godt innafor, når jeg har sprukket har skrekken tatt meg før behaget over rusen og jeg har endt i fosterstilling og fortalt noen hva jeg har gjort. Jeg er rett og slett ferdig med stoffet men har funnet frem noen gamle bilder som jeg egentlig har unngått og sett på før nå. Og her jeg ligger så forstår jeg hvorfor. Der visste jeg ikke hvem jeg selv var, og trodde jeg hadde kontrollen på det hele.. .. jeg var egentlig bare ei naiv ung jente som var skadet av behovet for å bli godtatt og elsket av hvem som helst. Grøsser inni meg når jeg ser hvor tynn og sjuk jeg såg ut, så legger ut bilder ifra da jeg ble friskere på Tronvik <3 den klinikken reddet livet mitt.. virkelig
YES der rant det over for meg, og jeg gråt for første gang av indre smerte etter jeg slutta å drikke. Jeg har grått over mye glede og fysisk smerte med ryggen, men jeg har ikke grått over att jeg har hatt vondt i hjertet mitt siden 18.Des. I dag har vært en pressdag egentlig, selvom det har vært megakoselig! Jeg har faktisk kjørt i 15 timer, og er ikke en erfaren sjåfør ennå, og i tillegg så virket det en stund som jeg hadde hele verden imot meg her i stua.. folk eksploderte telefonen min da det ble ment att det var feil å støtte noen, og tidligere i dag sa min bror att jeg kom til å miste alle mine venner. Det har vært mye følelser isving hele dagen, både fra mamma og min kjære. . Det føltes som om alle plutselig var imot meg, og trodde jeg var bedre enn alle andre og fremstår som perfekt. DA rant det virkelig over for meg… først bare kom tårene også klarte jeg ikke lenger kontrollere pusten. Jeg tok meg selv i å tenke att jeg ikke skulle tenke på å drikke, og att ingenting er verdt å sette det på prøve. Selvom jeg er såpass selvsikker på att det ikke vil skje. Bedre førevar. Men kommentaren om att jeg tror jeg er bedre enn alle andre bare satt meg helt ut.. att jeg tror jeg er perfekt…… Hva gjør jeg egentlig her på bloggen min? Hva er poenget med bloggen? Driter jeg meg ut, for å få oppmerksomhet? NEEEEEEEI! Jeg driter meg i såfall ut FOR dere! Jeg velger å stå frem her på bloggen, åpen og ærlig om alle de jææævlige tingene jeg har gjort både mot meg selv og alle andre i min omkrets! Jeg har skrevet her att jeg har pisset i de fleste senger rundt omkring i fylla, og lagt rundt. Er dette virkelig å prøve å fremstå som noe perfekt? Det må isåfall være den dårligste logistikken jeg noengang har vært borti. Men jeg er lei av å sitte i en kåk en plass i Måløy, ustelt og udusjet med den jævla varme ekle tuborgen som min eneste livbøye her i livet. Ikke en jævla dag til orker jeg av det livet, da tar jeg heller mitt eget liv. Så lei er jeg! Forstår dere virkelig ikke att jeg gjør dette for alle andre også? For å gjøre systemet bedre, for att vi skal ha treningsmuligheter her i den egentlig vakre plassen vi bor på, som vi har følt oss misforstått på! Jeg prøver da virkelig bare å snu denne trenden for pokker!… selvom jeg bruker en blogg som MIN terapi for problemet mitt, så blir jeg ikke automatisk en helt annen dum person som snur mine venner ryggen. Og uannsett hva dere sier om meg, eller bak min rygg, så er det ingen ord i verden som kan forandre genene mine og instinktene mine nå. Gutter! Jeg datt ned trappen og knakk ryggen RETT AV! Jeg mistet to barn til barnevernet da jeg bare var 18år gammel! Jeg ønsket å dø og prøvde mange ganger helt fra jeg var veldig veldig ung. Jeg har blitt misbrukt, jeg har tapt kampene, og jeg står faen meg stødig ennå. Så om dere ikke har baller nok, eller mot ennå, skal IKKE gå utover meg! Jeg er 32år, jeg følger dere ikke i graven deres! Jeg vil leve, jeg ønsker ikke å dø som legene sa jeg kunne denne gangen! Legen sa rett ut att jeg kom til å ende opp som lam om jeg bevegde en lem!!!!!! Jeg lå 3 dager på Haukeland med denne frykten mens jeg skrek av smerte! Og min kjære satt ved siden av sengen i de 3 dagene og hørte hylene mine mens dem flyttet meg konstant for undersøkelser. Om dere trodde dere ante hva smerte var, så tror jeg att jeg vinner denne gangen gitt…. …. dere aner ikke hva kamp jeg har inni meg, og jeg krever faen meg respekt for MIN rusfrihet!
C4 FRA GYMGROSSISTEN … MEGET OPPEGÅENDE. Anbefales. Annonselinket innlegg
Eg e so sleten no att det rabla snart for meg folkens. Eg har hatt en sooo kjekke dag ilag med gutta men herrelighet så travelt å kjøre 15 tima i strekk. Seriøst så klare eg ikkje tenke klart en gang men e veldig fokusert når eg kjøre uannsett 😊 alle skryte og eg tar alt til meg. Haha. Eg trur eg e klar for lappen eg no folkens 😊 og eg føler meg trygg å go på den bilen. I dag fikk eg testa den på glatta og, og hadde full kontroll 😊 letta på rumpen Raveren min men den e so behagelig å styre inn igjen. Trur kjørelæreren min blir stolt! 😊 Eg e stolt over kameraten min og i dag! Han viste seg fra sin beste side, nemlig den EG ser når vi sitter og prater! Ikkje den sida veldig mange andre ser. En som e stor i kjeften og drikk litt for meget, han e en fantastisk venn, lojal og har stått støtt som en bauta i livet mitt iallefall. Så får folk sei ka dei vil 😊 så lenge han har respekt for min rusfrihet og lære seg å kontrollere det som ser ut som aggresjon for mange bare e frustrasjon over veldig mange byrder ingen av dokke veit om en gang. Eg veit alle han har mista, kor mange ganga hjertet hans har blitt knust, kor mange ganga han har blitt dømt på grunn av rykter og kor mange ganga han seriøst har prøvd å ta sitt liv. Eg har sett denne mannen gråte forran tv-en på grunn av en romantisk komedie eller når katten var sjuk. Men eg har også sett sidene som alle andre ser. Dokke ser bivirkningene av ett knust liv, ikke grunnen. Og da blir det vanskelig å dømme. Vi har aldri vært ett par selvom alle tror det.. det har vært meg og oldingen mot verden siden første gang vi drakk sammen. Vi er to alkiser som virkelig prøver, men som oftes blir misforstått og dømt. Derfor gidder jeg kjempe kampen for han. Derfor strekker jeg meg langt på tross kjeften hans. Fordi jeg vet hvor mange kamerater han har begravd, hvor mye han har grått fordi jeg har såtte ved hans side og grått med han! Og eg vil aldri vike hans side, så lenge jeg tror på han! Jeg vil aldri la meg påvirke av han, men fakta er faen meg fakta!
Jakke fra ellos som er helt nydelig! Annonsert innlegg
Jess da er det bestemt! Jeg blir innlagt i Førde på neste Fredag, og på Mandag skal jeg til Bergen på kontroll med rygg. Jeg er glad jeg slipper steoridene ifra Fredag av, men er synd jeg må bli i Førde til Lørdag fordi behandlingen jeg skal ta, tar så lang tid. 6 timer med behandling! Så det blir en lang bloggedag tenker jeg 😛 … kansje det er like greit 😛 så jeg får slappet av.. Hehe.. Nå har vi tatt en pause på Eid, og har kjørt bil i hele dag på vinterføret. Men lærekjøreren min har kommandert meg til å kjøpe en slik pakke, så han fikk seg ekstra speil (dramaqueen), syns jeg kjører bra på glatta og tar hensyn… tenker att lengdekjøringen kommer til nytte! Nå skal vi ta oss en lang pause her før det bærer til Måløy med vennen min, så får mamma være med oss innigjen til Eid med kjørelæreren min, så dagen er ennå ung, og hodet er fylt med bomull.. ! Vi har hørt på musikk og hatt latterdøren åpen hele turen jeg og gutta krutt, så dette har jaggu vært en bra tur! Alle utenom meg har vondt i ræven, haha 😉 så må nok innvistere i rosa puter til gamlekara … haha.. Turen til Loen ble avlyst, og jeg får meg nye briller om en ukes tid…. det kom frem på optikertimen att jeg ser MYE værre enn jeg trodde! Optikeren viste bilder av hva jeg har sett, og hva jeg ser med briller, og det var faktisk sjokkerende. Jeg har blitt gammel og har skjeve hornhinner. Bare å få på seg brilla og godta det 😉 men var ikke pliktig til å bruke dem under kjøring. Det ble for dyrt med briller, og Loentur med tanke på innleggelse og alt nå. Så det var synd, men vi får ta det igjen! Vi skal kose oss i kveld uannsett <3 Stemningen har vært så bra i dag, og nå… vi er samlet og klikker så godt sammen vi 4 …
For 10år siden ble jeg innlagt på Tronvik på Kyrkjebø. Jeg var nedkjørt på speed alkohol og helt fortapt. Jeg hadde ingen verdier, respekt for meg selv eller andre. Hjertet mitt var knust i biter, og kroppen min var bare skinn og ben. Jeg lurer på hva folk tenkte da dem møtte meg den gangen, skamklipt og dårlige tenner. Jeg har ett bilde der jeg ser ut som Karius, fra Karius og Baktus. Det er helt sykt å tenke tilbake til hvordan hodet mitt fungerte den gangen.. alt var så anderledes og jeg trengte denne frivillige hjelpen jeg fikk, for det var helt frivillig fra min side, og derfor tror jeg dette funket så bra for meg. Jeg hadde 6 fantastiske mnd her inne <3 jeg sprang i Holmenkollstafetten, Esefjorden rundt og klatret på alle de vakre fjellene her. Når jeg går i korridorene her kommer alle minnene tilbake… bare rissningene i murveggene vekker gode minner.. Jeg møtte en mann her inne jeg ble forelsket i, og vi hadde ett hemmelig forhold helt til vi ble oppdaget og stakk ut sammen. Det er veldig ulovlig med slike forhold der inne 🙂 og det forstår jeg godt, for fokuset blir helt feil. Du er der for en grunn, og det er deg selv, og ikke forhold. Det blir helt feil, og ender som regel ikke bra. Som med meg 🙂 Jeg angrer den dag i dag att jeg ikke tok oppholdet mitt mer på alvor, men jeg har aldri sett meg tilbake på narkotika, det har vært uaktuelt for meg, så oppholdet har faktisk reddet livet mitt den gangen. Uten dem hadde jeg ikke vært her i dag sammen med min bestekompis og har en innleggelsessamtale <3 han tar imot hjelpen han trenger, og jeg er så stolt over den mannen her. På tross av alt han har opplevd, og all dritt han har mottat den siste tiden, er han fokusert og prøver. Jeg håper jeg kan gi han de små lysene i hverdagen fremover så ventetiden inn til Tronvik ikke blir så lenge. Jeg prøver å fikse de småtingene, strekker meg ikke for mye, for han klarer virkelig å stå for seg selv. Men av og til trenger man en venn ved siden av som kan ta en på skulderen, eller snakke for en.. det skal såååå lite til! Jeg føler han ser litt løsning, og ikke bare alle problemene rundt, og jeg prøver å pushe han når jeg ser han trenger å skifte fokus. Fordi jeg ikke har hans problemer over skuldrene mine, så ser jeg løsningene for han. Som han ikke kan se fordi det er så stort for han, men ikke for meg 🙂 Slik vil jeg være for alle rundt meg. Det koster meg ingenting! Og jeg får masse lærekjøring i dag <3 vinn vinn vinn vinn
