HELT knekt som menneske

Jeg er så sliten her jeg sitter nå at jeg ikke har ord! Det har vært full rulle NON stop hele dagen, og dagen har vært AKKURAT slik jeg ville ha den. ENDELIG en god dag for meg, der jeg føler jeg har prestert noe annet en å ligge her i stua og syns synd på meg selv, og bare bygget opp enda mere angst. I dag har vi vært ute på tur hele familien og det ga meg noe som jeg virkelig hadde behovet for akkurat nå, med tanke på dagen i går og alle følelsene som har kommet til overflaten. Vi har også vært med og hjulpet mamma, og bakeriet på Bryggja ringte nok en gang og jeg fikk gleden av å dele ut hærlige bakevarer <3 jeg føler meg så heldig som får denne æren, og jeg er så stolt over at bakeriet faktisk har lyst å gi meg disse varene som går til en veldig god sak. Jeg føler det jeg gjør er nyttig og det trenger jeg akkurat nå også for min egen del. Jeg trenger å kunne bidra i hverdagen selvom jeg selv sliter. Jeg behøver menneskene rundt meg, og jeg har tatt større skade av denne coronaepedemien enn jeg trodde. Jeg har faktisk fått denne sosiale sperren tilbake, uten å ha innsett den selv. Den snikende sosiale angsten kommer uannsett hvor frisk man i utgangspunktet er, så lenge man ikke får sosial trening hver bidige dag vil denne angsten lure seg tilbake i livet ditt uannsett. Jeg ser frem til å være mer og mer sosial fremover, og det føler jeg at jeg har vært i dag <3

Jeg vil gi dere en STOR takk for alle de støttende kommentarene til meg i dag, det har jeg virkelig trengt! Jeg trodde ikke jeg var påvirkelig av natur, men alle de positive tilbakemeldingene har jeg virkelig tatt innover meg i dag, og det har gjort meg lettere til sinns når jeg vet at menneskene der ute faktisk tror på meg! Det er ikke mange som har trodd på meg før, med god grunn. Så at så mange faktisk har troen på dette jeg gjør denne gangen, gjør meg så sinnsykt mye sterkere i meg selv. Jeg har faktisk hatt en fantastisk god dag på så mange måter i dag, så jeg sitter her og tar innover meg alle inntrykkene. Jeg kjente hvor merkelig stolt jeg var over å klare å gå veien opp til Kråkenes fyr i dag, selvom det ikke er lange veien, så merket jeg at jeg ikke fikk så vondt i ryggen som ellers, og det gjor meg stolt og jeg fikk litt større troen på fremtiden min, med tanke på aktivitet, for det virker som den aktiviteten jeg har hatt de siste dagene faktisk har hjulpet på smertene mine, og det er ett veldig bra tegn for meg som har gått så lenge.

Jeg har fått være med de menneskene jeg setter høyt her i verden, jeg har tenkt igjennom gårsdagen og prøver å ta lærdom av den, for jeg ønsker ikke å sette meg i den situasjonen igjen, der jeg blir så presset utpå at det nesten bikker for meg. Da ønsker jeg heller å lære meg å aldri igjen plassere meg i den situasjonen, og heller fjerne meg selv fra den før den oppstår, men da må jeg bli flinkere til å respektere mine egne grenser og starte å si ifra litt tidligere også. Jeg har vært veldig flink til dette helt til denne deppaperioden kom, og jeg har holdt for mye inne. For ett menneske som meg er dette veldig giftig og det er så lett å falle nedi ett slikt mønster, der man bare holder alt inne helt til det smeller. Jeg har mye å lære, men har også massevis av tid fremover til læring 🙂 jeg er jo tross alt nybegynner i dette faget rusfrihet, og jeg kommer til å gå på mange smeller fremover. Jeg må slutte å se på det som en svakhet, og heller ta lærdom av disse krisesituasjonene som oppstår, for jeg er langt ifra svak når jeg faktisk klarer å stå imot når man har det så jævlig som jeg hadde det i går. Det krever sin kvinne å stå imot når absolutt alt går imot og alle celler i kroppen bare skriker etter å ta den letteste løsningen og bare sprekke.

Im still standing strong!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg