Gårsdagen var den værste dagen jeg har hatt på denne reisen min i edrueligheten! ALT buttet imot og ingenting hjalp av hverken tankegang eller ytre påvirkning og på ett tidspunkt følte jeg meg rett og slett desperat og helt uten kontroll. Flere aspekter bare gikk imot og hele verden bare kræsjet foran meg, uten at jeg kunne påvirke det. Jeg har hatt kontroll over egne tanker og reaksjonsmønster men i går hadde jeg null kontroll over noen av delene, og følte meg helt fortapt. Jeg mistet håpet og troen fullstendig og måtte bare ta ett drastisk valg, for å redde meg selv utav situasjonen. Noen vil se på meg som svak og noen vil kansje mene at jeg tok ett voksent valg! Jeg har ikke hatt troen på medisinen antabus for å slutte å drikke, men jeg har en boks her ifra i fjord som bare står på pynt. Disse medisinene gjør deg sinnsykt dårlig om du drikker, og i går kastet jeg i meg en av disse tablettene, bare for å eliminere en trussel for meg selv, for da hadde jeg ingen valg og kunne ikke sprekke. Jeg tenkte at viss jeg fikk en eneste dårlig beskjed, så ville det bikke over for meg, og jeg ønsket å helgardere meg før krisen skulle oppstå.
Natt til i går hadde jeg mareritt hele natten, den typ mareritt der du våkner skrikende og gråtende i sengen og er søkkvåt i svette. Den type mareritt der du må våkne skikkelig opp før du legger deg til å sove igjen, i fare for å begynne å drømme på samme drømmen. Den type drøm som er så ekte, at man ikke vet hvor man er når man våkner, og det gikk skikkelig innover meg. Jeg drømte om mennesker jeg ikke har sett på 10år og som jeg overhode ikke har tenkt på siden, men som nå kommer igjen i drømmene og hjemsøker meg. Det finnes ikke logisk sans i disse marerittene, men dem handler om å mislykkes igjen, sprekke og om denne skammen det ville blitt. Jeg drømmer om å bli oppdaget i å drikke, jeg drømmer om suget og kampen om å få tak i mer, og jeg drømmer om alle disse ekle følelsene jeg hadde da jeg drakk.
Hele denne natten med disse marerittene påvirket meg igjennom hele dagen, og det rant egentlig bare over for meg. På ett punkt så tenkte jeg at det ville vært enklere å bare sprekke å gå under jorden, og bare forsvinne. Angsten som jeg ikke har kjent noe til siden jeg sluttet å drikke kom over meg som en ekkel blast from the past og var bare det som skulle til for å få begeret til å renne over. Man blir helt hjelpeløs når disse bygene kommer over en, og jeg er egentlig bare redd for neste runde for det var skikkelig ekkelt å oppleve dette… Jeg er glad for jeg hadde antabus her i huset, ikke fordi jeg tror jeg ville sprukket uten, men fordi jeg eliminerte muligheten til en sprekk ved å ta den. Da kunne jeg legge vekk iallefall de tankene og fokusere videre på alle disse tingene som fikk dagen i går til å bli den værste jeg har hatt. Jeg er så glad for å ha overlevd denne runden med angst og en skikkelig drittdag, for jeg vet det kommer flere i fremtiden! Jeg håper bare det blir lettere fremover, og at angst bare var ett engangstilfelle! Det unner jeg ikke min værste fiende.
Jeg måtte bare tømme meg for dere
Tenk at du var så fornuftig at du tok den!
JEG har selv gått på den, og det er overhode ikke noe galt med litt hjelp på veien. Jeg tar den i perioder jeg er “svak” så tar jeg den ikke når jeg er sterk. Nå har jeg nettopp (3 uker siden) slutta på den, og forhåpentligvis skal jeg ikke begynne igjen, men må man så må man.
<3 tusen takk! Jeg følte meg litt svak idet jeg tok den, men etterpå har jeg ikke angret ett sekund. Dette kan være en støtte når alt butter imot og det kan hindre en stor sprekk. Jeg gjør alt i min makt for å ikke falle tilbake til det livet jeg hadde før, og ber til høyere makter om at dette bare var et tilfelle av meltdown, og at det blir lettere neste gang jeg får ei byge over meg. Du er flink! All kudos til dem som klarer å kutte rusen, det er det vanskeligste jeg noengang har gjort i hele mitt liv.