Annonseinnlegg
Som forresten gir deg vinger! Iallefall for meg i disse dager! Jeg sovnet i taxien med hodet i fanget til forloveden min, og da fikk jeg jammen fart etterpå, både i kroppen og kjeften. Så nå har min kjære fått en pause fra meg, jeg bestemte meg for å kjøre litt rundt, og nå er jeg og mamma med tanta mi på besøk 🙂 hun er min rådgiver, så reiseregningene som hoper seg opp er hennes ansvar blitt. Sånn er det når man har jobbet med data i lang tid, og er ledig for meg, da blir du brukt til de tingene du kan 🙂
Sånn er det med alle i livet mitt, jeg bruker dem til det dem mestrer og der jeg ser dem har mulighet 🙂 det kommer jeg også til å gjøre nå når vi skal pusse hus, og dette blir en skikkelig dugnad! Jeg vil gjøre alt billigst mulig, og har lyst å gjøre mest mulig selv, og vil innvitere dem som vil som hjelpere, vi har alle noen evner eller er eksperter på hver våres ting, så da bruker vi det. Så blir alt bra og fikset i det gamle slitte huset våres som har så stort potensiale.
Jeg og min kjære har pusset masse opp billig i leiligheten våres, men ned med mor og far er alt falleferdig og veeeldig gammelt, så der går nok noen vegger og masse riving om en skal få fikset det opp. Vi tar denne oppussingen på sikt, litt etter litt og får det viktigste gjort først, og det vi trenger først. En oppussing på budsjett og jeg er sikker på att dette blir tidenes oppussingsprosjekt med mange spennende mennesker rundt i huset til alle døgnets tider 🙂
Coronaen gjør att alt blir satt litt på vent, men så godt som jeg liker å organisere og planlegge, så kommer jeg ikke til å kjede meg når jeg sitter litt på vent, og det er mye en kan gjøre av forberedelser hjemme hos oss. Nå får jeg ha min kjære hjemme hos meg også, så nå håper jeg nesten ikke att klinikken ringer allerede i morgen, så vi får litt tid sammen før han drar. Men vi må ta det som det kommer.
Nå skal jeg bare nyte att jeg er frisk etter kuren, og var bare trøtt en liten periode i sta, så jeg tåler dette veldig bra.
Jeg skal få kjørt masse i helgen, men regner ikke med det blir lappen på noen uker ennå siden alt er stengt, så det passet meg VELDIG DÅRLIG. Så jeg håper folk vil kjøre med meg også i ukene fremover.
Når kalenderen plutselig er tom med avlyste møter og reiser, så åpner det seg bare nye muligheter for meg og min kjære og alle våres planer innadhus 🙂 og jeg ser frem til en litt roligere periode.
Jeg kjenner att jeg har slappet av i to dager nå, for jeg er mer rolig, og mindre stor i kjeften 🙂 det roer seg også for meg, og det er ikke rart når jeg har gått ifra 70mg, til 30mg steorider. Jeg kjenner jeg er bekymret for dem som misbruker disse medisinene når jeg ser så tydelig skadelig det er for kroppen, og det bare etter en mnd. Jeg skulle egentlig gå på denne kuren i 4 mnd! Så dere kan tenke dere hvor langt nede jeg hadde vært da.
Jeg står inne for avgjørelsen om å ikke ta imot klinikkplassen jeg hadde sammen med min kjære. Vi skulle på parbehandling, og sa ja til innleggelse da vi begge var på en heeeelt annen plass på slutten av fjordåret, og tror det var i oktober eller november. Vi hadde ingen rutiner eller noe å gå til noen av oss, og jeg drakk masse den perioden, hadde sluttet med antidepressiva og vi hadde det virkelig ikke bra. Jeg hadde en samtale med psykriater fra Eid og jeg sa att jeg ønsket meg en plass for å få traumebehandling, få jobben min tilbake da innleggelse var ett krav, få rutiner inn, bli mer aktiv og få kontroll på alkoholen. Min tanke var aldri å aldri mer skulle ta en øl igjen på det tidspunktet der, det trodde jeg aldri ville skje att jeg ville få alkoholen helt oppi halsen. Planen min var å få skikkelig parbehandling da vi ikke lenger fungerte som par heller. Fordi rusen tok overhånd og vi gikk inni en deppeperiode begge to. Det var vanskelig å finne fotfestet og jeg trengte noen å snakke med om tingene, få organisert økonomien min som var skakk kjørt med masse gjeld. Jeg ønsket å få kontroll over ting, og jeg klarte ikke en gang å følge opp ett eneste møte som var avtalt. Fordi jeg enten var fyllesyk eller full, og jeg hadde ingen motivasjon. Jeg var deprimert fordi jeg hadde igjen sprukket, jeg hadde igjen mislykka for jeg hadde klart meg så lenge uten alkoholen, men hele tiden lengtet etter den. Jeg klarte meg lenge, men jeg gikk alltid med en tanke om att jeg var i stand til å lære meg å drikke som ett normalt ungt menneske.
NÅ er tidene forandret, jeg har så mye å leve for, og vil leve hver eneste dag som ærlig åpen og rusfri, jeg ønsker å snakke min sak og andres, og faktisk gjøre en innsats for systemet som ikke fungerer på visse områder. Jeg kritiserer ikke systemet, men jeg har mer erfaring, jeg vet hva folk trenger, jeg vet hva som er vanskelig, og jeg vet hvordan dem vil bli møtt. Så hvorfor ikke bruke meg her ute i samfunnet? Når alle de tingene jeg skulle fikse når jeg skulle være innlagt, er fikset helt av meg selv?
Det hadde ikke vært poeng i å legge meg inn i fjord folkens, jeg var ikke klar jeg. Jeg var bare på vent jeg, og ventet egentlig bare på å sprekke. Jeg talte dagene jeg klarte å holde meg, og tok antabus hver 3 dag. Om jeg glemte en pille så slo tanken meg med en gang å drikke når jeg hadde muligheten, dette er ikke ett liv mennesker! Da lever du ikke, bare eksisterer og det ønsker jeg ikke lenger!
Jeg såg lyset 18.Desember, jeg fikk se lyset som alle snakker om, men som jeg aldri har sett maken til, jeg fant motivasjonen min, jeg innsåg hvor jeg var på vei og hvor jeg egentlig ville være. Jeg har brukt hver bidige dag til å styrke meg selv, få traumebehandling med alle jeg møter igjennom å være åpen ærlig og veldig utagerende og engasjert, på grensen til gal til tider. Men jeg har jobbet med denne traumebehandlingen selv, på min egen måte, og jeg har INGEN angst lenger. Jeg har ikke kjent på angsten siden jeg bestemte meg for å velge bort Kong alkohol mot livet mitt.
Jeg snakker med alle, jeg fikser alle de nære relasjonene mine, så vi kommer styrket utav dette her. Jeg forklarer min side, og tar imot deres side, også møtes vi på midten. Jeg har aldri hatt så mange mennesker rundt meg som har normale liv, og som ønsker å bli kjent med meg og vil meg godt. Jeg har aldri hatt ett støtteapparat av gode mennesker rundt meg, og jeg nyter det, og jeg tør å være ærlig og si om jeg sliter. Det ser dere her på bloggen! Alt agg går ut, og det funker! Jeg har alltid fått høre att jeg holder ting inni meg, og det stemmer, men nå er det slutt på dette, og dette gjør meg til en rusfri person.
Jeg får jobben min igjen, fordi jeg ikke drikker lenger, og gjør en utmerket jobb når jeg er der. Når hun ser alt jeg gjør, så stoler hun på meg til slutt, det skal jeg sørge for ved å være meg selv og ærlig.
Jeg har gruppen min som jeg jobber aktivt for, både med gruppene en gang i uka, reiser til andre plasser på andre møter og arbeider aktivt hver dag med enkeltsaker som jeg brenner skikkelig for og jeg får store resultater! Jeg føler jeg er en stor ressurs for samfunnet nå, og jeg ønsker att dere bruker meg for alt det er verdt!
Jeg planlegger skolegang, jeg planlegger å bli politisk aktiv, jeg planlegger foredrag, jeg planlegger en bok og jeg planlegger mange ting som vil gagne meg og samfunnet som jeg alltid har vært en økonomisk byrde for igjennom rusen! Jeg ønsker nå å gi tilbake for det jeg har tatt både fra samfunnet men også mine nærmeste, og jeg ønsker ikke å miste min rett til førerkortet eller miste dette bare for å være på en klinikk i 2-3 mnd Max, ikke få en diagnose fordi jeg ikke finnes psykisk syk, få traumebehandling for traumer jeg allerede har bearbeidet og gitt slipp på de siste 3 mnd! Jeg nekter å legge meg inn, knele for systemet bare for å få den usle stønaden som ikke gir meg noe annet enn aggresjon og frustrasjon akkurat nå. Så jeg krever hjelp her hjemme, jeg krever psykriater som kan vurdere meg nå, og jeg krever att jeg blir vurdert grundig så nav kan legge inn i det vedtaket som er fattet, att jeg gjør nok her hjemme til å ha retten på arbeidsavklaringspenger. Jeg jobber livet av meg, men det blir ikke sett, men jeg tar denne kampen for meg selv denne gangen.
Jeg har bestemt meg inni meg, og det gjor jeg allerede i Desember, men jeg har vært aleine om denne kampen, jeg har kjempet selv, uten russystemet bak meg den seneste tiden, i den mest kritiske tiden av de alle. Men dere har ikke vært der, og sett meg og spurt meg hvordan jeg har det. Nå kommer dere med deres krav til meg, som om en innleggelse er det jeg må ha for å bli frisk.
Ser dere ikke att jeg er frisk? Kansje ikke fysisk, men psykisk er det ingenting som feiler meg.

C4 fra gymgrosssisten som anbefales!

C4 / CELLUCORC4

Annonseinnlegg

Denne gangen har jeg sett frem til å komme hjem allerede fra da vi dro i går. Jeg vet ikke om det er formen min, eller om det er savnet etter bilen som er størst. Men etter att vi hadde gjort det vi skulle i går så lengtet jeg egentlig bare hjem, selvom vi har hatt det kjempekoselig! Dagen har vært lang nok i Førde selvom jeg slapp unna lenge før beregnet, og jeg er klar for å komme over bruen og hjem til det fine og ryddige hjemmet mitt. Der jeg trivest og hører hjemme <3

Jeg ble litt sliten denne gangen av kuren, og jeg sovnet på min kjære her i bilen. Og jeg tror jeg siklet på buksen hans 😛 neida, var tårer som renner konstant ;). Vi er strax på Eid, og jeg har fått meg en kaffe på ferjen her for å våkne så jeg er klar for hjemkomsten. Så jeg kan ikke klage over denne turen her når den har vært så behagelig att jeg har sovet hele veien. Heldigvis ingen andre bivirkninger, bare litt trøttere enn normalt, men det gjør overhode ingenting så våken så jeg har vært den siste tiden.
Jeg sa også til dem på kreftavdelingen, att jeg skal komme dit når jeg trenger å slappe av å jobbe skikkelig i fred, for jeg har fått gjort masse i dag uten å stresse over det. Har egentlig bare kosa meg og organisert fremover 🙂

Har så lyst å lærekjøre masse i helgen, så jeg håper den gode tanta mi er klar for våres hjemkomst. Jeg savner henne når det har gått noen dager imellom, så er blitt vant med å ha henne i livet mitt igjen. Hun er min terapeut og jeg tømmer meg til henne, og lærekjører som er veldig flink men som jeg blir forbannet på av og til, også løser vi det. 🙂 det er når jeg blir irritert jeg faktisk lærer mest og blir mest konsentrert, men det hadde vært travelt om jeg skulle blitt det hele tiden. Alt løser seg med god kommunikasjon og det er vi begge klar over. Jeg har blitt veldig god og flink og masse på grunn av hennes læringsteknikker. Selv ordfeilene mine har komt seg, selvom jeg visste godt forskjellen på skiltene kom ordene feil ut 🙂 nå er det de større bildet som skal læres, og det må inn. Men jeg vet ikke når jeg får tatt denne berømte lappen nå når alt stenges ned og samfunnet våres går i dvale.
Eneste jeg er bekymret over er dem som er i faresonen som eldre og kronisk syke. Det dem er redd for egentlig er att mange skal bli syke på en gang, så helsepersonellet bryter ned, og dem er ikke redd for att unge friske mennesker skal begynne å dø rundt oss. Dem som er sterke og friske dør ikke av dette, det er dem som er syke ifra før, som ved en vanlig influensa som også ville ført til død. Alt er jo panikk rundt oss, og jeg tenker det er veldig trist att det skal være slik. Personer som er psykisk svakere blir svakere, og folk med angst får den bare forværret. Jeg er mer bekymret for dem som sitter aleine der ute nå og ikke har noen å snakke med.
Barna våres blir hold hjemme fra skolene, og kjeder seg ihjel. Mennene våres får ikke gått på jobb, så hva vi skal gjøre med desse hjemme? Haha. Ja nei her må vi tilpasse oss situasjonen, og gjøre det beste utav det. Håper det roer seg kjapt ned, for jeg kjenner att jeg ikke klarer å ta dette hysteriet på alvor. Så får dere bare arrestere meg om jeg er syk i morgen og må på sykehuset nok en gang. Når tilogmed legene tar dette med knusende med ro, så stoler jeg på dem som jeg alltid gjør nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg gleder meg sånn til å komme hjem nå!

https://www.spleis.no/project/99574/control Legger ved spleisen til gruppa jeg har startet 😉

C4 fra gymgrossisten

Treningspulver! / CELLUCOR

Annonseinnlegg

Jessda! Da venter man bare på taxi hjem, og jeg har fått mat i magen! Jeg har vært sulten lenge, men har ventet siden denne behandlingen tok så liten tid denne gangen. Jeg har spist masse og er klar for hjemreise, det har jeg vært egentlig siden jeg kom i dag tidlig. Nervene mine har ikke vært i rørelse under hele oppholdet, og jeg har ikke kjent noen plager, så dette går strålende. Kroppen min er vant med krigen, så dette tåler den veeeldig bra 🙂 jeg ser frem til å komme hjem nå, og faktisk få noe utav denne nydelige Fredagen også, for det var jeg ikke helt forberedt på 🙂 vi har ingen planer for helgen, da vi må være litt på vent for å se hvordan jeg tåler disse kurene, og ikke kan legge store planer, da formen kan være varierende. Men ser ut som helgene fremover ikke blir så ille allikevel 🙂 jeg får jo med meg min kjære hver gang nå, siden han har fri fra jobben sin :). Jeg blir aldri ensom eller aleine, og det er veldig godt og trygt. Jeg har masse å gjøre hjemme, og mange planer. Både loft og kjeller skal tømmes, så regner ikke med vi blir arbeidsledige nå i disse smittetider.
Nå får vi masse kjærestetid, og masse lærekjøring så det passer bra. Jeg regner ikke med vi blir smittet inni Raven min, den beskytter oss selv for denne sykdommen, som med angsten og sugproblemer. Ja den løser alt for oss den 🙂 savner den virkelig og har tenkt på den siden vi reiste ifra den. Ja jeg er litt syk på min egen måte.
Jeg undrer på om arbeidsavklaringspengene mine går i orden. Det virker som innleggelse for 2-3 mnd, for å få vite akkurat det samme som jeg nå vet, og jobbe med akkurat samme som jeg arbeider med selv her ute, og ikke trenger innleggelse for. Er eneste løsningen for å få disse pengene, siden søknaden ble sendt når jeg var helt nedkjørt og var desperat etter hjelp. Men da mister jeg retten til å ta sertifikatet mitt, som jeg har gått så hardt inn for å betalt så mye penger for, og jeg har i tillegg kjøpt meg en ny/brukt bil som jeg bruker til å gjøre systemets egentlige arbeide. Det er nemlig slik at dem ikke bare tar lappen automatisk når du legger deg inn, dem holder den også i flere år etterpå, så hvor gammel skal jeg da være før jeg også skal få lov å være en del av samfunnet deres? Være selvstendig? Kjøre og fikse ting for brukerene dere ikke klarer å hjelpe? Jeg kan utrette mye mye mer enn dere fordi jeg kjenner dem, vet deres behov og klarer å møte hver enkelt på den måten dem vil bli møtt. Fordi jeg har hatt det som dem, fordi jeg har kjent på dømmingen en får ifra allle, og jeg har forbannet dere mange ganger som dem. Jeg har vært desperat og gått mange ganger derfra gråtende og knust.
Ruskuratoren min som jeg ikke kjenner en gang, kommer igjen i April, altså 4 mnd etter att jeg selv har blitt edru, 4 mnd med litt samarbeid med den andre som gikk ut av stillingen sin, men ikke ble erstattet før nå i April. Jeg har jobbet som en hest for å bygge opp livet mitt, hanskes med traumene jeg skulle behandle inne på Kalfaret, jeg får begynne å jobbe igjen i Kiwi, men jeg har en rygg som ikke er helt istand til å jobbe ennå. Jeg har alt på stell og jobber aktivt i det lille samfunnet våres for å endre andres holdninger og liv også. Det drypper virkelig på samfunnet for den innsatsen jeg legger ned, men JEG skal plutselig ikke ha rett til en stønad jeg har vært lovet nå i ett helt år mens jeg har gått med 10 000kr per mnd i sykepenger jeg aldri vet når kommer, eller om dem kommer i det hele tatt. Jeg har blitt møtt med lite forståelse de gangene jeg har kommet med en strømregning, men har betalt flere tusen kroner i taxi til sykehus og medisiner som har vært fullstendig nødvendige. Jeg har ikke hatt fysioterapi, fordi det har blitt for dyrt for meg, og nav har ikke ønsket å hjelpe meg, på tross av att mindre aktivitet ville føre til langvarig hjemmegang fordi jeg har knekt ryggen i to! Det er som å sloss mot noen du ikke har tjangse mot. Fordi du ikke blir forstått, og om folk ikke ser hvor mye jeg forandrer livet mitt, og mitt eget hode for å nå bli en ressurs for dere, så får dere heller prioritere folk som bruker stønadene sine til alkohol på butikken rett etter dere har utbetalt dem. Lykke til!
Jeg tenker dere må prioritere dem som faktisk prøver på noe her i livet! Dem dere har troen på, og jeg har en jobb her ute. Jeg skal ta imot all hjelp jeg får jeg, av psykriatri og leger og jeg skal være klinkende edru og klar i talen, jeg skal fortsette å være åpen ærlig og rusfri resten av livet mitt jeg, og jeg skal redde mange flere enn dere hadde klart, slik situasjonen er i dag.
Klart dere bare kan ta ifra meg denne stønaden som jeg har ventet på så lenge, og har blitt garantert å få. Jeg har hentet meg mat på frelsersarmeen og ikke kjøpt noe unødvendig, jeg har klart meg på lite penger, så det går fint. Men verdigheten, stoltheten og om dere prøver dere å ta meg som deres ære, som dere har prøvd før er ikke greit denne gangen. Jeg har gjort all denne jobben SELV, og dere får ingen ære for denne suksesshistorien. Meg knekker dere ikke med trusler om att stønaden var ment bare om jeg legger meg inn, på en klinikk som vil ta motivasjonen ifra meg. Det er helt feil, og jeg forstår att folk ikke klarer å holde seg rusfri her i Norge, når systemet er så fullstendig feil og skjevt! Skam dere.

C4 fra gymgrossisten

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

CELLUCOR / C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2106166C4C4

Annonseinnlegg

Har gått fint dette! Eneste er att sebben sitter på venterommet og venter tolmodig, som han alltid gjør merkelig nok. Jeg hadde blitt rastløs og sprunget ned i Førde by men der er unntakstilstand så det er vell ikke mye åpent, og sikkert folketomt på en dag som denne. Nei vi holder oss på sykehuset her som er masse smitte overalt i gangene, men det er en annen stemning. Det merkes att noe er på g og en merker att folk er redde, for samtlige snakker om denne Corona. Jeg tenker att så lenge det ikke er øla det er snakk om, så frykter jeg den lite. Jeg har vært mye syk den siste tiden i kroppen, som ikke vil fungere som den skal. Jeg skal nok klare en slik smitte også 🙂 bare synd man må i karantene over lengre tid, det vet jeg ikke om jeg hadde klart å blitt isolert nå når jeg er så aktiv.
Vennen min har mann som er pilot og selvsagt vært ute i det store utland og flydd, så han kommer hjem i dag og skal gå i karantene, og Kasper blir automatisk dratt inn. Jeg sitter egentlig og humrer litt over scenarioet jeg ser fremfor meg. To homofile, som egentlig er vant med att ene er på jobb og andre er aktiv student, dem er veldig sosiale der dem bor og vant med å finne på masse ting ute når dem har fri og kan kose seg. Dem har en hund til selskap da, så jeg ser for meg dem i mange uker sammen i en leilighet som blir mindre og mindre med tiden, og dem ikke er vant med hverandres selskap over så lange perioder. Det blir det samme senarioet med meg og sebben min, som har blitt vant med att han er i jobb og jeg driver mine prosjekter. Jeg tror ikke jeg har kjedet meg ett eneste sekund siden 17.Januar og har hatt fulle dager hver eneste dag 🙂 men nå må han holde seg hjemme i 2 uker på grunn av smitten som er overalt. Arbeidsplassen er stengt, og han blir gående med meg hele døgnet, som før han fikk jobb. Det eneste er att jeg er ganske mye mer oppgiret enn jeg var før, jeg gjør mer om dagene enn før og jeg er vant med fullt kjør hele dagene før han kommer hjem og jeg har prøvd å legge alle mine planer til før kl15, så han ikke skal få det stressende når han kommer sliten hjem fra jobb.. men nå blir han der hele døgnet sammen med meg, og må være med på all galskapen jeg finner på :).
Det meste av planer blir avlyst fremover, både glattkjøringen som var planlagt på Tirsdag, og dermed blir lappen også utsatt på ubestemt tid, årsmøtet som jeg gledet meg til ble utsatt på ubestemt tid og masse annet som åpner kalenderen min så den nesten er tom plutselig. Det er veldig lenge siden jeg ikke hadde fulle uker i den boka der, men nå forsvinner litt etter litt. Hele samfunnet våres stopper opp, som en landesorg, alt blir stilt, og folk trekker inn i hjemmene sine. Det er på en måte litt ekkelt koselig denne stemningen, det er som det har skjedd en skandale og alle er stille om den. Du ser mennesker går forbi men de ser omtrent ikke på deg, går kjapt forbi og ingen tar hverandre i hendene når dem hilser som før. Det er som vi tar avstand fra hverandre, og alle vet hvorfor. Jeg kjenner på en mystisk stemning, men nå er jeg veldig klar for å komme meg hjemover i taxi så jeg ikke blir mer utsatt for dette her. Jeg har dårlig immunforsvar, så jeg får det meste av smitte i meg, og blir syk lettere. Jeg er glad blodplatene mine har stabilisert seg på over 60, for om dette hadde vært i Desember da platene var ned i 16! Så hadde jeg både fått Corona og alt annet mulig som ikke ennå har fått navn. Ja nei jeg er heldig her jeg sitter, og som snart skal ta taxi hjem igjen. Posen som henger her er snart tom, og det på rekordfart! Jeg var egentlig forberedt på mange timers behandling i dag også, så det kom som en gledelig nyhet for meg! <3
Dem passer så godt på meg her på sykehuset, og jeg føler meg så trygg. Jeg som alltid har fryktet alt som går i kvit uniform og har skilt på brystet med en lege eller sykepleiertittel. Jeg har alltid helt siden jeg var liten og ble holdt fast i stolen hatt en fryktelig legeskrekk, og tannlegeskrekk. Men nå har dem brukt meg som nålepute siden Desember og gitt meg så god pleie att jeg godtar dem, men nå på avstand.

Jeg fikk plutselig veldig godt tid denne helgen, jeg regnet ikke med det. Så jeg håper jeg får begynne å rydde loft, vaske klær og rydde kjelleren så ting blir gjort 🙂 sebben vet ikke når han forlater meg til Bergen ennå, men telefonen kan plutselig komme en dag, og han får kort varsel, så vi må være forberedt. Mentalt forbereder jeg meg hver dag til dette oppbruddet som ikke varer lenge 🙂 jeg må det, for min egen del. Jeg er avhengig av gutten, men dette er det beste for begge to 🙂 han drar, og jeg blir hjemme og bygger redet våres som vi skal bygge og bo i, i mange år fremover. Vi skal bli kone og mann, vi skal gifte oss og datteren min skal være forlover. Vi skal fylle bryllupet våres med alle som har støttet oss nå, all familien våres, og for min egen del en fulltallig familie, mine barn, våres foreldre og alle våres venner. Det blir ett stort, økonomisk bryllup, og tradisjoner er viktig for meg. Jeg spurte pappaen til sebben om jeg fikk lov å fri til sønnen hans, og fikk hans godkjennelse før jeg tok steget. Jeg har sagt att jeg aldri i verden skulle binde meg, og har aldri drømt om noe bryllup. Det har ikke lagt til min natur, og jeg har sagt nei 4-5 ganger. Alle vet att jeg aldri skulle gifte meg 🙂 men det er anderledes nå. Vi ønsker å gifte oss i kirken, det er en selvfølge for meg på denne dagen. Vi ønsker å gjøre dette spesielt og ekte, og jeg gleder meg som en liten unge til å kunne kalle denne fantastiske mannen for min mann, min ektemann og for alltid oss. Jeg vet vi er for alltid nå også, men for første gang så vil jeg gjøre dette på skikkelig vis, bli ei ekte dame! Ekteskap har alltid vært hellig for meg oppi mitt hode, så jeg har ikke vært klar for en slik ting. Jeg har ikke vært i stand til å elske noen så høyt, før nå. Jeg går all inn for oss, jeg er klar og jeg vet att jeg bare elsker han mer og mer for hver dag. Jeg gifter meg med min bestevenn og den som støtter meg, roer meg og styrker meg hver eneste dag så jeg bare blir sterkere og sterkere, og han får akkurat det samme tilbake. Vi er i balanse med hverandre og nyter virkelig livet sammen <3 vi er bare ment to be 😉 jeg har aldri vært en romantisk person, du kan spørre hvem du vil! Men med han så bryr jeg meg ikke om att vi er klissete og ekle, og jeg ville nok spydd om jeg hadde sett ett slikt par før jeg møtte han. Vi er lykkelige, forelska og alle kan se det på lang avstand.
Aldri før har jeg vært sammen med noen og fått respekt for det

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

C4 fra gymgrossisten som jeg anbefaler alle før treningen!

C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2106088C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2106088

Annonseinnlegg

Fikk beskjed sist att jeg ville sitte her fra halv 9 til 16.30, men fikk slippe 2 timer før tiden og var overlykkelig over det da røyksuget ble nesten ukontrollert og jeg slang utav meg att jeg kom til å tenne opp røyken om hun ikke slapp meg ut. Hehe.. noen laster må jeg bare kunne ha når jeg kutter alt annet fælt jeg har puttet i kroppen min. Dem får mer fred fra meg denne gangen, jeg er ikke så rastløs i kroppen og spent denne gangen, på tross av Coronafaren og det hele. Jeg er ikke redd her jeg sitter, og ingen angst for det ukjente som herjer.
Denne gangen fikk jeg gledelige nyheter og slipper sikkert ut etter bare 3,5 time! Det letter virkelig! Det er forskjell på 3,5 time og 8 timer, spesielt når jeg har mine behov for både røyk og å bevege meg siden jeg fortsatt går på steroidene i reduserte mengder.
Blodplatene mine var på 66 nå, som er bra att dem ikke synker som før, så det ser lovende ut for meg dette her. Jeg er vant med å fokusere på de blodprøvene, det er som ett teleskop på hvordan kroppen har det, ett forstørrelsesglass som sjekker om det jeg føler på formen faktisk stemmer, og jeg har funnet ut att jeg kjenner kroppen min bedre enn de fleste jeg vet om. Jeg kjenner om blodplatene mine er stabile, og kan si til legen når dem har steget før hun forteller meg resultatene. Det bare føles men jeg klarer ikke forklare det.
Jeg føler meg bedre, men det har jeg gjort siden 17.Januar, da jeg slipper å falle rett i bakken av svimmelhet og føler ikke tungpustheten som jeg gikk med i mange mnd før jeg fant ut att jeg hadde denne blodsykdommen. Jeg har alltid vært lite syk, jeg har aldri knukket noe annet enn noen ribbein, men nå har jeg både brukket beinet og ryggen på noen år, og jeg tenker jeg har fått dosen min nå, jeg er ferdig med skader og sykdom. Nå vil jeg bare bli frisk, og krysser alt jeg har for att denne giften dem putter i meg dreper ned alle blodcellene mine så dem kan bygge seg oppigjen og oppføre seg normalt! Når jeg har klart å bli normal i hodet og ellers, må da for pokker blodet følge etter. Det er det eneste som ikke er på plass før jeg kan ta verden med storm! Jeg har mye å gjøre, og ønsker å begynne å trene meg litt mer opp, men jeg må vente til steoridene er nedpå null i dose, så musklene mine ikke er vonde og dunker lenger. Nå har jeg ikke tjangse til å ta bussen inn til sykehuset en gang. Jeg har fått en stor muskel både fremme og bak i hoften som gjør det smertefullt å sitte uten en pute under, og det kommer plutselig så jeg får ingen tjangse til å få meg opp før det er for sent. Meget irriterende og jeg håper jeg snart får slippe dette.
Jeg har gått ned mange kilo på kort tid, dette bare i væske, og i dag er jeg
Forandringene er så akutte og så merkbare, bare jeg tar bort litt av medisinene så ser jeg hvor hardt dette egentlig har vært. Hvor giret jeg har vært og jeg nyter virkelig å gjespe på dagtid og det å føle seg litt sliten. Det er kjærkomment når jeg ikke har fått kjenne på dette siden 17.Januar. Det er mange ting man setter pris på når det har blitt tatt bort fra en så lenge, og det er mange ting man ikke ser heller før en får det tilbake. Små barn, store gleder sier dem. Som med livet mitt ellers også, det er så mange ting jeg ikke har fått føle på eller oppleve før, så alt blir så mye mer verdsatt enn om jeg hadde hatt det hele livet. Og nå tar jeg til meg alt positivt som kommer min vei, og overser det negative for det har jeg ikke tid til. Jeg er gammel nok til å heve meg over alt, fordi jeg har lært på livets harde vei. Livets harde skole har jeg gått, men jammen har det gitt meg mye erfaring, gleder og masse kunnskap som jeg nå får brukt aktivt i min hverdag, både for meg selv og alle de andre som jeg er så glad i! Jeg er stolt over den jeg har blitt, og angrer ikke ett sekund på livet mitt! Jeg kan med hånden på hjertet si att jeg ikke angrer på noe jeg har gjort, klart jeg skulle gjort ting anderledes, men hvem i huleste sitter ikke med en slik følelse om noe i livet sitt? Jeg har levd, på en hard og brutal måte, jeg har oppført meg som en dritt mot dem jeg egentlig elsker, men jeg har vært en skadet sjel, som egentlig bare trengte å åpne øya sine for hvor fantastisk heldig hun er! Hvor mange som er glad i henne og att hun faktisk er verdt å ha det godt. Nå er jeg ikke så redd lenger for å nyte dette her, fordi jeg innser att jeg fortjener det! Jeg har gått med en angst for att det kansje bare er forbigående dette att jeg skal få lov å kjenne på lykken, att jeg skal få lov å ha det bra over tid, for den muligheten har jeg aldri hatt. Men etter hver dag som går, så ser jeg att jeg fyller livet mitt opp nå med byggeklosser, en etter en for att denne lykken skal vare hele livet, att jeg aldri skal tilbake til dit jeg var, og att jeg fortjener å ha det slik for resten av mitt liv. Det blir masse arbeid i lang tid, og jeg er en evig prosess, men det blir så fantastisk gøy på veien! Nå er jeg ikke på vent lenger, jeg går ikke bare å venter på å sprekke, eller teller dagene jeg er rusfri. Jeg lever livet hver eneste dag og plukker opp alt jeg kan for å bli sterkere og sterkere for meg og alle de andre som trenger meg.
Jeg kjemper en kamp nå, men jeg er så lykkelig på veien, jeg ler så jeg griner hver eneste dag av lykke, jeg hører på musikk og synger så det jaller, uten å være redd for att noen hører det, jeg som aldri har danset i mitt liv uten å være drita full hadde ikke hatt noe problem med å danse midt på gaten, eller rope høyt i en stor sal med mennesker. Jeg har hatt angst hele livet, men nå er jeg fri folkens, og da har jeg masse på hjertet mitt! Jeg har vært taus, og stengt inne så mye dritt att det har bare hopet seg opp. For hver ting jeg får fortelle dere så letter sinnet mitt, jeg er ikke sint lenger, eller bitter på noe som helst. Jeg står for det jeg har gjort, jeg har tilgitt meg selv og alle andre, og nå er jeg klar for å ta fatt på nye eventyr! Jeg sitter her med kanylen i armen og noen timer med behandling gjenstår, men jeg bobler av glede! Jeg er så heldig som har alle de fantastiske skapningene rundt meg, og jeg gir aldri opp, holder aldri kjeft når jeg ser urett og jeg er ett godt menneske som fortjener alt det positive jeg får. Jeg elsker meg selv, og jeg elsker alle andre. Lær av min historie, jeg har funnet en vei.

Gymgrossisten med c4! Egner seg godt til før treningen! Anbefales

C4

Annonseinnlegg

Jeg er i best form og humør på morran, på tross dårlig søvn og lite søvn så er det på morran jeg har det best, og det har aldri vært slik før. Denne perioden med søvnforandringer har endret min døgnrytme, og takten i døgnet mitt. Før stod jeg opp sent og likte å ligge og slumre lenge, men nå våkner jeg med en gang jeg slår opp øynene og er klar for dagen etter ett par minutter. Jeg nyter virkelig morningene, aleine alltid, siden min kjære har ett helt annet mønster og liker å slumre og ta seg god tid i sengen før han starter dagen. Men det er helt greit for meg, da får jeg tid til meg selv, til å våkne og organisere meg før dagen starter for alvor 🙂 jeg bruker å sitte på kjøkkenet mitt og se an været, og har Hornelen som utsikt! Så jeg satser på å lage til vinduskarm så jeg kan kaste ut det store kjøkkenbordet mitt når vi starter på det hjemme. Jeg får tid til mye på morran mens jeg våkner og gjør meg ready for dagen og blar igjennom kalenderboken min med alle avtaler. Jeg tar i snitt 20 telefoner for dag til ulike instanser, og da tar jeg ikke i, men det meste blir fikset igjennom padden, så det er viktige verktøy for å nå frem i saker 🙂 jeg har løst en del allerede og det er rart hvor langt man kommer med å være hyggelig, kunne reglene og forholde seg til saken det gjelder! Jeg har aldri nådd frem på denne måten, så jeg lærer utrolig mye igjennom alt jeg gjør, og det elsker jeg! Jeg får erfaringer jeg kan ta med meg videre, og alt gjør jeg i åpningstidene og bruker det som kickstart på hver dag 🙂 om man er organisert nok får man gjort dobbelt arbeid uten å slite seg ut, og det har medisinene mine hjulpet meg masse med! Før var jeg vimsete, glemsom og rotete, men dem har stabilisert hjernen på samme tid som laget kaos i kroppen. Har gått som en hodeløs høne, og det ser kansje ut som jeg er ute av kontroll og har mistet fotfestet, men inni meg har jeg hatt kontrollen hele tiden! 🙂
Nå sitter jeg her på kreftavdelingen og venter på venterommet, det er en anderledes stemning på sykehuset, med streng kontroll, naturligvis. Det er mye stillere enn vanlig på en Fredag og nesten folketomt. Det pleier å være fullt kjør, men her er det stilt og fredelig. Så håper denne behandlingen blir lik den sist, og att jeg kommer meg kjapt hjem der det er trygt for smitte :). Jeg er glad jeg har min kjære med meg denne gangen, da disse timene kan bli lange aleine 🙂 forrige gang kosa han seg på hotellet mens jeg satt her. Ingen poeng i å sitte her så lenge når jeg bare sitter med nesa nedi padden uannsett :P.
Jeg har spist frukost på hotellet men jeg måtte ta den med på rommet, og den var tillaget på fat til oss, og det forstår jeg veldig godt i disse tider. Kan ikke ta noen tjangser. Håper det stilner kjappere enn antatt, og att det ikke blir så alvorlig som fryktet. Det er som samfunnet står stilt, og frykt for noe ukjent spres overalt.
Når jeg står opp tidlig så føler jeg att jeg får mer utav dagene mine, jeg er ikke trøtt hele tiden, men det kan være medisinering også. Men før var jeg trøtt og sliten hele tiden men våknet på magisk vis når kvelden kom, nå legger jeg meg tidligst mulig når mulig og sover til jeg starter på nytt. Det er deilig å være i en stabil form, att jeg ikke en dag våkner med hangover from hell, og en dag i ok form. Nå er jeg stabilt i samme form hver gang jeg åpner øya, og jeg husker alt jeg gjor i går også, så angsten tar meg ikke og morningene blir ikke ødelagt av vonanger, da jeg står for alt jeg gjør nå, og sier. 🙂 selvom jeg er krass med dem rundt meg når dem går over min grense, føler jeg att jeg er rettferdig og setter grenser for meg selv, og det tenker jeg vi er voksne nok til å ta. Om man bare lytter til meg, kan det hende dem innser mitt poeng med diskusjonen, for det er ikke noe jeg bare sier eller lyger om. Det kommer rett fra hjerteroten min, og da forventer jeg respekten av å bli hørt også. Når jeg endelig er ærlig og legger meg helt flat tenker jeg att jeg har lov å kreve dette av dem som skal omgåes meg. Jeg har tilogmed lagt ned krav til personer, med klare krav til dem og regler for forholdet fremover. Dette gjør jeg for å beskytte meg selv, men også for att kommunikasjonen med dem som er rundt meg har blitt viktig, da jeg har sett hva dårlig kommunikasjon kan gjøre.
Det er mange jeg har hatt ett elendig forhold til før, jeg har rett og slett ikke tålt dem og hatt vonde tanker i mange år ang forholdene. Nå er jeg voksen nok til å oppsøke dem, prøve å reparere skadene som har blitt gjort, og mer og mer innser jeg att det er bygget på smålige bagateller, som er lette å fikse opp nå. Dette er også en del av heldbredelsesprosessen jeg føler jeg er inni. Jeg har alltid hatt ett bra forhold til mine barn, men nå er jeg fullstendig ærlig og det blir tatt godt imot. Jeg jobber med mine foreldre, for det er ikke lett å finne sine nye plasser i dette nye forholdet vi har, men vi er på vei og vi snakker om tingene, vi blir bedre og vi kommer til å klare oss veldig godt 🙂 familien ellers har jeg hatt svært lite med å gjøre, ikke fordi vi hater hverandre :P… men fordi rusen har tatt over mitt liv og ødelagt mye for meg i denne sammenhengen også, jeg har trukket meg bort og tar på meg dette ansvaret. Nå er jeg villig til å legge bak meg alt, alt grums skal oppklares, og alle misforståelser må bort for att jeg selv kan gå videre i hjertet mitt. Jeg har aldri hatt familie, foruten mamma og pappa. Så jeg ønsker å ha en stor sterk familie rundt meg og føler att sebben sin familie blir som min <3 det er deilig å være sammen med en som faktisk har en familie bak seg som elsker han, det er deilig og trygt å vite att vi blir mange i bryllupet om 2år, og dere er hjertelig velkomne!
Jeg håper vi kan bruke tiden fremover på disse nære relasjoner, bygge oss opp med masse mennesker som vil oss godt, for det trenger vi i resten av livet for å klare dette her 🙂 jeg gleder meg til å reise til Bergen by på besøk til samtlige og bli kjent med dem som er der nede. Jeg gleder meg også til å besøke min kjære når han er der nede, finne på masse nye ting og gå på rusettervernmøter der nede. Det er mye jeg ønsker å ordne opp i, og det gjør jeg hver eneste dag igjennom kommunikasjon og måte og snakke med menneskene rundt meg på. Dette er min måte å få ut tingene jeg har slitt med i så mange år aleine. Nå er jeg ikke aleine lenger, jeg er ikke ensom inni meg og jeg er lykkelig for første gang på 32år. Dere aner ikke hva dette gjør med meg, og hva det får meg til å føle.. jeg er heldig for første gang i mitt liv, og alt jeg gjør føles som første gang. Jeg er som ett barn i en leketøysbutikk bare att jeg har mennesker og følelser å gjøre med, og ikke leker. Jeg har så mye å oppleve, så mye å gi og sååå mye motivasjon!
Nå kan de bare putte den nåla i meg, og bli ferdig med denne kuren, så jeg kan komme meg ut i verden igjen og jobbe videre med dette fantastiske livet jeg og sebben har klart å skaffe oss! Vi har jobbet selv med dette, vi har gjort all jobben aleine! Dette skal vi ha lov å være stolte over, og vi skal få lov å syns vi er flinke.

Gymgrossisten med c4! Effektiv trening! Vi bruker denne og er fornøgde med kicket du får før du skal begynne å trene.

CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2105825

Annonsert innlegg

Jeg snakker med masse mennesker hver eneste dag og i alle settinger og situasjoner, og det er en tanke som har slått meg, og den skremmer vettet av meg fordi jeg vet så godt selv hvordan denne følelsen er, hva den gjør med deg og hva den kan føre til. Jeg kjenner flere som har tatt sitt eget liv, både i desperasjon men også på grunn av ensomhet, rett og slett.
Jeg snakker ikke bare med mennesker med rusproblematikk, jeg snakker med mannen i gata, eller den eldre damen som jeg setter meg ned med. Vi alle sitter med ett problem av ett slag, og når man setter seg ned og diskuterer, så kan man flette sammen historiene, og det går egentlig ut på det samme, alle problemene har de samme problemstillingene, løsningene, eller utgangspunkt. Alt har en sammenheng med hverandre, og verden er fantastisk liten! Det er deilig å være ett menneske som folk flest føler dem kan åpne seg til, det tar jeg som ett stort kompliment, men jeg hører veldig mye sorg i befolkningen. Det er mange som er fryktelig ensomme der ute, som bare sitter hjemme med tv-en som sin beste venn, og eneste å snakke med. Samfunnet har blitt slik, vi går ikke lenger ut for å være sosiale, og de fleste går ikke på besøk til hverandre om det ikke er nødvendig. Før satt man sammen, var ute sammen og vi hadde ikke mobiltelefon og online hele døgnet. Det er mange som faller utenfor når samfunnet har blitt mer lukket og privat, og det er vanskelig å strekke seg ut for å gjøre noe med det. Man gror på en måte fast i sine egne rutiner og holder seg mer og mer for seg selv. Jeg syns det er så trist att det skal være slik, og er glad jeg har startet denne gruppen for en gruppe mennesker dette også gjelder. Jeg er glad jeg nå er frempå med å finne på aktiviteter som fører til ett videre sosialt liv på tvers av ulike livssituasjoner, der en kan lære av hverandre og kansje få aha-opplevelser på veien. Jeg satser på mestring, aktivitet og initiativ til å forandre sine egne liv. Jeg syr ingen puter, og hjelper bare der jeg ser jeg må, eller har lyst. Jeg tenker vi er sterke mennesker, det har våres fortid vist oss att vi er, så vi klarer oss stort sett selv, men det er veldig lite sosialt tilrettelagt på de fleste plasser, og vi råtner litt hjemme med vårt. Jeg er veldig heldig som har så mange rundt meg, men det har ikke vært slik før. Jeg hadde aldri besøk av noe slag, det må bare ha vært i spesielle anledninger eller når ambulansen eller politi rykket ut. Jeg hang bare med dem jeg drakk sammen med, og snakket lite med andre via sosiale medier også. Jeg hadde jobben som var veldig sosial, men det ble bare bekjente og ikke noe nære forhold som strakk seg også til privaten, så livet var veldig ensomt før. Jeg tenker att når noen sliter psykisk og fysisk ifra før, så er denne ensomheten altoppslukende, og det får deg til å klikke helt. Det er helt forferdelig og føle seg forlatt og aleine her i verden, og det utvikler seg til å bli en stor sorg som går over i depresjon. Alt blir tyngre når man må bære alle byrdene selv, og selv de små beskjeder om noe som går galt kan bikke deg fullstendig over. Når man har store problemer ifra før, så er det bare en dråpe som skal til for å velte alt, og livet ser ut som å være over fortere enn om man har det bra ellers. Jeg merker selv nå når jeg er frisk selv, att det skal så mye mer til for å ødelegge min dag, ja nesten umulig virker det som. Men nå har jeg det bra, men det er ikke lenge siden ett problem eller ensomheten fikk meg til å tenke på å ta mitt eget liv, jeg følte meg ikke sett, og jeg har tenkt hundretusen ganger att ingen ville savnet meg uannsett. Jeg har alltid hatt en følelse inni meg og den kom veldig, og altfor tidlig i min barndom. Om jeg ble lei meg eller noe skjedde med meg, så sprang jeg bare derifra, det har jeg gjort mange ganger i voksen alder også, bare for å sjekke om noen fulgte etter meg. Skjønner dere? Om noe skjer i en stue, noen snakker stygt til meg og jeg begynner å gråte og går derfra i full fart, går du da etter meg? For på 32år, har ingen gått etter meg. Dem har bare latt meg gå og jeg har mang en gang sittet der aleine i en leilighet og følt meg fullstendig aleine, forlatt og att ingen er glad i meg. Jeg har følt att jeg bare kan ta mitt eget liv og att ingen ville savnet meg eller merket att jeg var borte. Da føler man seg veldig aleine, og jeg ser nå att uannsett hvem du er eller hva du har gjort, så har alle noen som er glad i en, og vil savne en om en blir borte. Men når man står i det, er det så vanskelig å være rasjonell. Det er så viktig att folk ikke skal føle på denne følelsen, for jeg kan skrive under på att den følelsen slår alle i boken over vondt. Det er vondere å føle denne følelsen enn å falle ned trappen og knekke ryggen i to.

Tankene mine går til dere som sitter der ute nå i natt, og føler på denne følelsen. Jeg kan love dere att det vil bli bedre, men jeg vet att det ikke hjelper dere nå, det er bare teit å si att det blir bedre til dere nå, for det føles ikke slik, og dere tror ikke på det jeg sier. Jeg har vært der selv så mange ganger att jeg ikke kan telle det på 20 hender, jeg har ikke hatt håp, grått så hardt att jeg har hatt vondt i brystet dagen etter eller hulket meg i søvn. Jeg har kjent meg som det eneste mennesket i verden, og så utrolig lite verdt for andre. Jeg har kjent på den ekle følelsen av sitt eget selskap, jeg blir veldig lite morro når jeg er aleine med meg selv og lite kreativ og interessant. Men jeg lover att om du tar grep i dag, snakker med noen du føler du kan snakke med, så vil det bli bedre! Ikke vær redd for den følelsen du sitter med nå er ekte! Det er alvorlig og du må ta tak i den før den tar over deg. Det blir ikke bedre av å bure seg inne, være lei seg aleine eller gråte så ingen ser det. Det vil bare hjemsøke deg igjen og igjen til du tar grep og tak. Det er så mange der ute som ville savnet deg om du ble borte, det er bare vanskelig å se det akkurat nå kjære. Vær så snill og hør på meg, jeg forstår hvordan du har det og har vært der selv så utallige vonde ganger.

Gymgrossisten med c4! I forskjellige smaker!

CELLUCOR

Annonseinnlegg

Det er bare noen timer til behandlingen starter med oppfylling av masse antistoff som er så sterkt att det dreper selv kreftceller. Jeg får det mildeste dem har, så når dem bruker dette i kreftsammenheng så bruker dem 3 forskjellige typer sammen for å bekjempe den forferdelige sykdommen kreften som angriper hvem som helst når som helst. Har selv hatt dette i livmoren men det gikk veldig bra :). Det er rart å tenke på att en sitter der og lar dette gå inni kroppen frivillig, når man tenker seg om. Det er en merkelig følelse fordi jeg sitter med mennesker som faktisk er syke, og jeg føler meg frisk på tross av att blodet svikter meg og seg selv ved å ikke fungere.
Da jeg fikk beskjed om denne sykdommen autoimmun trombocytopeni så tok jeg det ikke så veldig alvorlig, jeg tenkte att det var forbigående, att livsstilen min hadde gjort att kroppen min nå gjor oppgjør og att det ville løse seg om jeg bare holdt opp å drikke en periode. Lite visste jeg att dette ikke hadde noen innvirkning på annet enn att jeg klarte å forandre livet mitt på rekordfart, men fortsatt sitter med denne blodsykdommen som kan være langvarig og livsvarig. Det er mange som er kronisk syke med denne sykdommen, og jeg krysser alt jeg har for att dette ikke gjelder meg. Med mange er dette også forbigående, men når blodplatene mine synker når jeg er på kraftige doser med steorider, har dem også avslått den teorien. For legen min er fantastisk dyktig i jobben sin! Først hadde hun en teori att det var all alkoholen jeg puttet i kroppen, men etterhvert når hun såg tilstanden så endret hun teorien sin mens vi gikk veien ilag. Jeg tenker dette viser dyktighet og gode tilpasningsevne som leger bør ha, men få har 🙂 hun er ett varmt medmenneske mens hun sikkert har hundrevis av pasienter, og en føler att hun tar seg tid til å virkelig finne utav ting. Jeg føler jeg er i trygge hender, og har blitt glad i dama. Men i dag får hun ikke den store klemmen vi bruker og utveksle 🙂 det tør sikkert ingen av oss!
Da jeg fikk påvist denne sykdommen hadde jeg akkurat brukket ryggen, rett av, og låg med store smerter. Det var liksom ryggen som fikk alt fokuset og det kan jo dere tenke dere. Men blodplatene gjor att legene på Haukeland lot meg ligge i 3 dager! Med bråten rygg, kramper i rygg og mage, og måtte ligge helt pinne i ro. Jeg fikk beskjed om att viss jeg bevegde meg, så ville jeg bli lam, men jeg ble flyttet konstant, og fikk aldri fred fordi dem måtte ta prøver av meg konstant for å sjekke tilstanden til blodet mitt, og finne ut hvor alvorlig dette var. Dem gjor bare jobben sin, men jeg hadde det helt jævlig. Jeg ble flyttet rundt til forskjellige rom mens jeg låg med smerter jeg håper jeg aldri mer opplever, og jeg unner faktisk ikke min værste fiende dette. Jeg måtte ligge helt ned med hodet, og hadde en hoste jeg aldri har hatt, mens jeg måtte holde meg i siden på sengen for å prøve å få opp det tjukke grønne slimet som lå i hele systemet mitt. Jeg ble satt på penicillin fordi dem trodde det var lungebetennelse men det var bare slimet som jeg ikke fikk opp fordi jeg var så redd for å bli lam. Bare jeg bevegde ene foten uten med uhell, så måtte jeg sjekke følelsen i bena mine, og panikken var stor om jeg bråvåknet av krampene i magen og bevegde meg. Det var en opplevelse som virkelig sitter i meg, og faktisk har gitt meg store traumer. Flachbacks har roet seg litt ned, men om min kjære rører ryggen, selv langt oppå skuldrene så er det rett før han får seg en lusing. Jeg er overbeskyttende og rykker til så jeg skriker, men det er ikke vondt. Det er bare en reaksjon kroppen har på berøringen, og jeg tror om jeg hadde valgt å få massasje her på hotellet så hadde massøren sagt opp jobben på grunn av meg. Hele kroppen går i beredskap og alle muskler spenner seg.
Jeg var på sykehuset fra 18.Des til 3.Jan, så hele jul og nyttårshelg gikk med der, juleaften låg jeg bare i smerter, men nyttår klarte jeg å spise noen biter av ribben vi fikk servert av den snille pleieren våres. Jeg klarte å gå frem til vinduet på nyttårsaften og stå der en liten stund før det var tilbake til sengen. Fremgangen var stor når jeg gikk inn for det, men første tiden var tortur, og da mener jeg virkelig tortur. Jeg er glad jeg er ferdig med disse smertene, nå er det bare musklene som kommer av steoridene som gjør vondt, og jeg klarer ikke gå langt før jeg får vondter og må stoppe. Men jeg har vært utrolig heldig! 2 plater og 9 skruer senere er jeg mer oppegående enn de fleste, jeg springer igjennom gaten isteden for å gå for treningen sin del og jeg er veldig aktiv for å få fortgang. Jeg innser att jeg alltid vil være redusert på grunn av dette toskete fallet i trappen hjemme, men jeg ser også att det reddet livet mitt. Hadde jeg ikke falt ned hadde jeg bare fortsatt å drikke dagen etterpå, jeg hadde mistet hele forholdet mitt da det omtrent var slutt mellom oss, og jeg hadde sikkert fortsatt såtte og druknet sorger som var så enkle å fikse når man ble edru og klar i hodet sitt! Det er rart att han var med meg på hele sykehusoppholdet foruten en natt, med tanke på hvordan jeg behandlet han i tiden før dette skjedde. Men han viket aldri min side, og satt ofte i en stol og sov mens jeg lå og skrek av smerte og gråt hele døgnet. Jeg fatter ikke hans tålmodighet, men det er bra en av oss har denne evnen. Han gjør meg rolig bare han ligger ved siden av meg og snorker som han gjør nå. Han roer meg ned om han gir meg en klem når jeg er stresset, og jeg setter så umåtelig pris på den styrken han ga meg på sykehuset og alle turene han tok meg med ut på i rullestolen. Han hjalp meg med alt, og vi ble enda mer knyttet og nær hverandre. Vi har liksom ingenting å skjule lenger når han har sett meg på denne måten.
Å falle ned og brekke ryggen er det beste og værste som har skjedd meg, og jeg er glad jeg fikk åpnet øynene. Det er ikke vits å fortelle noen att dem skal slutte å drikke, jeg kjenner ingen som har sluttet fordi noen har fortalt det. Du må se det selv, og jeg føler dette var min måte. Jeg fikk beskjed om att jeg ville dø om jeg startet å drikke etter utskrivelse, men da var jeg bestemt inni meg. Mange har fortalt meg tusen ganger att jeg må slutte, skjerpe meg, få meg ett liv og stoppe å være som jeg er. Men jeg måtte bare innse det selv, men det var synd jeg skulle lære på den harde måten, men jeg har alltid fått høre ifra mamma att jeg alltid har vært slik, att jeg liker å lære på den harde måten og aldri har klart å hørt på henne. Jeg tror den dama har rett jeg 🙂 men det er slik jeg lærer og vi er alle ulike. Det tok bare litt ekstra tid, men når jeg først er igang så er jeg raskere enn dere klarer å holde tritt, og jeg gjør alt på veldig kort tid, fordi jeg har masse å ta igjen.

Jeg ligger her i sengen på hotellrommet våres og jeg kjenner jeg er litt irritert over søvnen i natt. Jeg fikk bare 3 timers søvn, og jeg som har sovet så godt denne uka, men jeg ser jo att det er nerver for dagen, og att kroppen forbereder seg. Underbevisstheten slår inn så en våkner, men den forklarer ikke svetten som pipler, det får nok steroidene ta skylden for! Og i dag skal jeg trappes enda mer ned på dette stoffet som gir meg alle disse bivirkningene som er lite kjærkomment her i gården. Jeg gleder meg også til å få resultatene av prøvene jeg tok i går! Blir kjekt å se hvordan denne giften har påvirket blodet mitt på denne uka, og jeg håper att alt er fint og greit, så jeg får motivasjon til en ny uke med venting på kur 3/4 🙂 dette går bra, men jeg er litt trøtt i trynet! Så jeg springer ut til den hyggelige mannen i resepsjonen og får meg en kaffe og en røyk, så gjør det sikkert susen! Da slipper jeg i samme slengen å vekke min kjære med klapsingen på tastaturet her 🙂
God morgen Norge! Klokka er midt på natten

C4 fra Gymgrossisten! Anbefales virkelig!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

CELLUCOR

Annonseinnlegg

Jeg vet jeg kommer til å være litt på tuppa i morra tidlig, som sist, men jeg vet også at behandlingen i morgen kommer til å gå helt fint, og jeg sikkert vil reagere på akkurat samme måte som sist. Dem gir behandlingen saktere første gangen for å se hvordan kroppen reagerer, da noen kan bli kvalme og uvel, du kan også få problemer med pusten og det kan skje noen ting som kan være ubehagelige. Men jeg satt der, spiste, lo og snakket hele tiden, og merket heller ikke noe i ettertid. Dem sier att du kan bli dårlig 2-3 dager etter, men jeg har vært i god form hele veien 🙂 jeg satser på att jeg ikke blir noe dårlig i morgen, og att det vil gå kjappest mulig, og att vi slipper tidligere hjem enn planlagt også denne gangen! Krysser fingre og tær for att vi slipper å bli syke, og att vi får taxi kjapt hjem til Måløy igjen.
Kjenner jeg savner bilen når jeg ligger her, ikke fordi jeg skal noe, men fordi jeg er så glad i den blitt :P. Det var en merkelig opplevelse å gå og bli bløt her i Førde By, og lite hyggelig å gå i sørpe. Det er fort gjort å bli vant med bil, så jeg får satse på fysisk trening fremover og kondis, siden det blir altfor lite gåing og turer på meg når jeg kjører overalt. Alt blir så mye enklere og mindre stressende for meg, og jeg lurer på hvor mange ganger jeg har sprunget igjennom gata heseblesende fordi jeg er redd for å komme for sent en plass, og det er deilig att ting tar mindre tid nå når jeg har så mye på tapeten. Den er så kjærkommen i livet mitt og våres, og vi kan få bruke den til så mye bra fremover! Det er helt vanvittig hvordan en så liten ting, som for andre er heelt normal blir så stor for oss i familien. Vi har aldri hatt en bil nedenfor huset våres, og nå savner jeg den lille rakkergutten.
Jeg føler forresten att jeg har veid opp litt her i dag! Jeg har vært på Sunnfjord Hotel 3 ganger, første gang i fjord, sammen med to andre og jeg var langt nede i alkoholen, så jeg fikk jo med meg hvor fint hotellet var og hadde det veldig kjekt den kvelden vi var her, men frokosten fikk jeg ikke nyte og våknet veldig fyllesyk på ett hotellrom og ikke husket stort av kvelden og natten før. På morran var det rett i øla igjen og reise hjem. Men nå har jeg vært her 2 ganger etter som rusfri 🙂 så nå føler jeg att balansen er på min side, og jeg må absolutt innrømme att det er så mye bedre og veldig mye kjekkere å være edru på Hotel, det er mange år siden jeg var det, men nå er det dette som er hotelopplevelsen for meg. Å være edru i baren som sist jeg var her, med en alkoholfri drink som forresten var kjempegod! Samtaler med alle jeg møter, men akkurat i dag kan jeg ikke være så sosial som sist, fordi hele byen her er i beredskap på grunn av Corona. Bading uten å miste balansen når man skal hente øla på kanten, sovne med tv-en summende i bakgrunnen og verdens beste ved siden av meg, oppleve byen og være klar i hodet nok til å huske hva jeg gjor i dag også i morgen tidlig når jeg skal nyte frokosten som er helt fantastisk her! Sist jeg var her fikk jeg helt sjokk over både utvalg og smaker som ble servert. Denne gangen nyter jeg den ikke aleine, men skal dra kjæresten min utav sengen om han nekter 😉 i morra må vi grytidlig opp så vi kommer oss fort igang, for jeg vil tidligst mulig hjem og ta helg, på mitt vis.
Nå tar vi ikke helg med å kjøpe inn seksere og sette oss i soffaen og sette på YouTube, nå har vi planer for helgene våres, vi har ting vi ønsker å finne på, reiser eller matlaging. Det er andre tider, og det gjør noe med det psykiske. Alle dagene i uka betyr noe spesielt for meg, men akkurat nå har Torsdager og Fredager blitt forbundet med sykehus. Etter oppholdet nå kommer disse dagene til å bli forbundet med den kosen vi får utav desse turene, alt vi nyter av for en billig penge, da alt blir dekket. Vi lever virkelig godt her i Norge.
Det er heller ikke sikkert min kjære må tilbake til jobb mandag, da alt sikkert bli stengt. Jeg tenker det er litt hysteri men att jeg forstår dem som er utsatte att dem blir bekymret, og jeg tar selvsagt hensyn! Er selv i faresonen og er syk ifra før, men tenker att jeg klarer det meste og er frisk nok til å klare meg uannsett. Det er værre med de eldre og dem som er svake ifra før. Jeg tenker også på dem som sitter nå og er livredde, selv om dem ikke en gang er ut for en dør, dem som har angst ifra før, og som ser nyhetene nå med høy puls og ikke får sove i natt. Det er mange som har en fryktelig dødsangst nå, og den blir liksom ikke bedre når både kommunene og statsministeren står og opplyser om alle de alvorlige forhåndsreglene vi nå må ta, og gjøre. Jeg vet mange som ikke har det bra i kveld, og jeg syns det er forferdelig vondt å tenke på att noen ligger og skjelver av angst og er redd for helsen til dem som er ekstra svake nå. Ta kontakt med noen, søk hjelp og ikke nøl med å ringe noen du vet er glad i deg. Du vil bli forstått og hørt. Jeg vet det ikke er enkelt å tenke rasjonelt i en slik tid som dette, men ikke vær redd for å si hva du føler, ikke hold noe inne, for da vinner angsten over deg. Jeg vet hvordan du har det!

Annonse fra gymgrossisten med c4 som forbedrer treningen og gir mer energi 🙂 i forskjellige smaker!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

C4

Annonseinnlegg

Jeg og min kjære nyter dette oppholdet til det fulle! Vi har shoppet klær, som vi har ønsket oss lenge, og fant på tilbud nå. Og vi har gått i gangene her når jeg må ut for en blås, og tvinger han med meg. Tenker det er sunt å snuse også, med tanke på den friske luften uten smitten som herjer landet våres. Jeg tar alle forhåndsregler og nyter freden her på det fine rommet våres. Det er greit å holde seg frisk, nå når jeg er i risikogruppen med lave blodplater og behandlingen i morgen. Men jeg er ikke stresset, og tar det som det kommer. Tenker når jeg har gjort mitt, så kan jeg ikke gjøre stort, for å droppe behandlingene vil skade meg på lang sikt uannsett, og kansje bli enda værre.
Jeg tenker eldre mennesker og dem som er kronisk eller alvorlig syke fra før, må være ekstra påpasselige, og jeg håper dem har masse hjelp rundt seg nå. Det er som regel dem som har det vanskelig fra før dette går utover i alle sammenhenger, og det er trist.
Vi to her på rommet er friske og raske, og blodplatene plager meg ikke særlig lenger. Det har roet seg, så jeg håper vi forholder oss friske og fine som vi er!
Vi har gått igjennom korridorene her, og faktisk fått noen blikk. Folk tror vi er ruset, men vi er bare ruset på hverandre og livet nå 🙂 jeg har ikke ledd så mye, og på ekte som etter jeg sluttet å drikke. Jeg har ikke fått så mye glede utav en dum kommentar ifra min kjære til sammen da jeg rusa meg, for jeg ler så jeg griner av den typen der ass.. vi snakker om alt sammen, og det blir aldri kleint. Vi har alltid noe på agendaen ilag, og vi diskuterer alt mellom himmel og jord. Jeg elsker å få han til å le, og klarte å gjøre han litt flau med den rare personligheten min før vi gikk til rommet, da får jeg gulroten min, det er da jeg har det som best, når han ler så han nesten gråter av noe jeg sier eller gjør. Jeg bare forguder den følelsen, når jeg merker att han ler på ekte, og jeg gleder meg til å høre den latteren for resten av mitt liv. Jeg gleder meg til å ligge å høre på pusten hans når han sovner lenge før meg, eller våkne og se att han ligger der og sover når jeg står opp, for døgnrytmen våres har blitt veldig forskjellig nå når jeg har tatt medisiner.
Jeg gleder meg til å ofre alt for han om noen gjør han urett, eller stå opp for min mann. Jeg ser så frem til å være ett team med denne mannen, for jeg vet han ofrer det samme for meg, føler det samme for meg, og stoler på meg som jeg stoler på han. Det er balanse mellom oss, vi vet hvor vi har hverandre, også når vi krangler en veeeldig skjelden gang. Vi vet i eksplosjonen att vi ikke kommer til å gå ifra hverandre på en måte, vi vet att det løser seg, men vi vet også att den eksplosjonen må ut, også prøver vi å få den eksplosjonen til å bli konstruktiv og ikke destruktiv. Vi diskuterer krangelen etterpå, og gjør noe med det vi er uenige i. 🙂 vi forstår hverandre så ufattelig godt, og vi har ikke vært sammen så lenge som det føles vi har!
Vi ble sammen i slutten av Mai i fjord, men jeg kjenner den mannen bedre enn noen andre her i verden, og jeg forguder det mennesket over alt! Det er oss to for alltid, meg og deg mot verden, og jeg er så stolt over å snart kunne kalle meg kona di kjæresten min, bestevennen min, raringen min og min største kjærlighet! takk for støtten! Den får du rett tilbake, alltid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Legger ved pumajoggedressen jeg innvisterte i, i dag 🙂 jeg har ønsket meg en slik lenge, så når jeg fant den på tilbud måtte jeg bare slå til! Også andre bilder <3 her er noen pumasko fra ellos passer til antrekket mitt 😉

Puma sko fra ellos til en billlig penge! Kvalitet for pengene