Annonseinnlegg
Vi har nå vandret igjennom Førde By, og jeg har aldri sett så lite mennesker her. Alle butikker er nesten fullstendig tomme, og dem som er der i korridorene står og snakker om dette viruset, som har truffet byen deres. Jeg forstår det er skremmende og att dette er det siste nye her. Mange er virkelig redde og går med en angst over dette. Det er på alle nyheter, alle sosiale medier oppdaterer oss fortløpende og det virker veldig alvorlig. Vi er redde for alt som er ukjent, det er slik med alt i alle sammenhenger.
Vi ligger her i hotellsengen og jeg har endelig fått ladet mobilen min, og fått meg en kaffekopp i den nydelige frukostsalen dem har på hotellet her. Jeg vet ikke men jeg har blitt forelsket i dette hotellet, og jeg har vært på hoteller siden jeg var heeelt liten og dro til Bergen og oldemor sammen med bestemoren min hver eneste sommer omtrent. Og i alle andre sammenhenger så henger dette hotellet ganske høyt, og dette er 3 gangen jeg er her! Sist gang møtte jeg Oddvar Torsheim og vi fant virkelig tonen! Så jeg håper da att jeg får ett gledelig gjensyn med en vakker sjel igjen i dag, og kanskje min kjære også blir med, så han ikke tror jeg er singel og bare skrøt på meg verdens beste mann sist 😉 håper vi får frukost i morra, om ikke alle har gått hjem i frykt for denne Coronaen, om ikke kan vi lage oss ett speilegg selv, før vi tar taxi grytidlig og skal starte behandlingen som tar hele 6 timer på ett fullpakket sykehus med masse syke mennesker rundt oss. Vi sitter med null dødsangst, på tross av att mitt eget immunforsvar er erlik null folkens, jeg finnes ikke skremt, og det er ikke fordi jeg er dum. Det beviser jeg her på bloggen hver eneste dag. Men man kan ikke bli overdrevent redd heller, og når jeg ser på nyhetene så kjenner jeg att jeg forstår att gatene her i den ellers travle byen er helt tomme og folk holder seg inne. Men denne behandlingen er nødvendig for min helse, og da må jeg bare ta den for det lange løp. Jeg tenker vi overlever også om vi skulle være så uheldig og få dette. Vi er friske og raske og har kropper som tåler ett virus som er som en influensa for oss. Det kan vi ha flere ganger i året uten att vi stryker med, så det er så synd att folk skal gå med skrekken i kroppen for noe som bare er en bagatell.
Jeg kommer til å leve som jeg lever, og bruke alle grepene jeg kan for å ikke bli smittet, men jeg unngår ikke å gå ut, unngår ikke sykehuset og jeg lever som jeg alltid gjør. Bare rusfri, og da tenker jeg att jeg overlever også dette 🙂
Jeg kjenner heller ikke på att jeg gruer meg noe særlig til i morgen heller, selvom det er en alvorlig sykdom dette her. Blodplatene trenger man for å stoppe blødninger, så jeg er en såkalt bløder, det gjør att jeg har null immunforsvar og er i faresonen for infeksjoner på de mest unike plasser helt uten grunn, det går utover formen min, når jeg ikke har tatt disse steoridene som jeg trapper ned nå. Dem gir meg masse energi og jeg har ikke vært svimmel siden jeg startet med dem. Før svimte jeg av bare jeg gikk over gulvet. Så jeg skal ikke bare klage på denne behandlingen, som ikke har fungert som den skal. Den har gitt meg mye også av overskudd som igjen har gjort meg frisk og rask og ready for fight! For før lå jeg bare på soffaen og ikke klarte bevege meg.
Jeg håper på att denne kur 2/4 i morgen fungerer som sist, da kjente jeg ingen ubehag verken imens jeg satt der i mange timer, eller etterpå, og det gikk helt fint. Eneste jeg merket att matlysten plutselig opphørte men kom igjen ganske kjapt. Nedtrappingen har også gått veldig greit for meg. Jeg har blitt mer sliten, mer trøtt og nyter gjespingen som av og til dukker opp. Jeg nyter å få litt fred i kroppen, nok til å ligge her i ro i sengen og få med meg ett TV-program uten å ha 10000 andre tanker i hodet, men det har hjulpet masse i arbeidet jeg har gjort nå siden 17.Januar da jeg startet. Men nå er jeg klar for cellegiften, klar for å se hvordan kroppen reagerer på forrige kur, og veldig klar for å bli frisk og slippe å være en nålepute for legene, for nå er det virkelig sårt når dem trekker sprøyten ut! Jeg er klar for å bli frisk og er ikke redd for Corona!
Legg merke til bildet av antiback, der står Corona bak der og lurer.. iiik
C4 fra gymgrossisten! I forskjellige smaker. Den vi har ble vel i søteste laget før treningen!
Mat har alltid vært min store fiende, jeg har hatet mat så lenge jeg kan huske
Annonseinnlegg
Og nå sitter jeg og stønner omtrent og smiler og putter i meg en hærlig pizza på Peppes sammen med verdens beste som var mer sulten enn jeg. Jeg nyter maten, klarer å spise langt mer enn før og jeg tar meg god tid med maten nå. Før bare kastet jeg i meg, for å få det kjappest mulig ned, og jo lettere mat som supper eller yoguhurt jo bedre. Jeg husker jeg ønsket meg intravenøs mange ganger da det ble skikkelig ille, tanken på mat i munnen fikk meg til brekke meg og jeg gikk alltid med en kvalmende følelse inni meg om jeg tenkte tanken på mat. Jeg kan jo skylde mye på att jeg drakk, og hadde liten matlyst, men jeg trengte ikke drikke for å ha maten som min største fiende, og det har vært slik siden jeg var veldig ung. Jo dårligere jeg har vært inni meg jo mindre har jeg spist og fått i meg, og dermed har vekten alltid vært ett speil for verdenen. Jeg kan se på gamle bilder hvordan jeg selv hadde det psykisk med meg selv, og det er merkelig å sitte her nå og nyte en pizza og ha en skikkelig romantisk date med min kjære <3 jeg kan spise selv om jeg ikke er særlig sulten og det tror jeg har skjedd en håndfull ganger i hele mitt liv til sammen. Jeg har aldri fått noen utredning for dette, og har aldri helt forstått denne ekle sykdommen, men nå føler jeg att jeg har kontrollen uten å måtte sulte meg bare noen snakker dritt til meg. Eller slutte å spise i 14 dager om noen sier noe om måten jeg spiser på, slike småting kunne ødelagt flere mnd fremover med kontroll over egen mat osv.
Nå bare nyter jeg dette her, jeg bryr meg ikke om vekten min, og jeg er lykkelig sammen med en som elsker meg selv når jeg går opp over 20kg på 1 mnd. Han har gått igjennom den ildprøven, han har bestått. Han er her fortsatt når jeg er feit, så da har jeg ingenting å tape på å unne meg litt godt i hverdagen og spiser det jeg har lyst på. Prøver å spise sunt og godt og nyttig men av og til frister pizza med masse ost og digg! Og da unner vi oss det her vi sitter og nyter omgivelser, god service og musikken i bakgrunnen, før vi skal ut i Førde By og utforske butikker og spennende saker! Vi har sjekket inn på Hotel, så vi har ett hjem langt ifra hjemmet vårt for denne ukas Førdetur 2/4 ganger 🙂
Eneste jeg kommer på jeg skulle hatt meg er egentlig en bukse jeg kan bruke til alt, og må fikse papirene på brillene mine som jeg har kjøpt her inne. Jeg tror jeg har fått feil type briller, så håper alt ordner seg så jeg kan se slik jeg skal. 32år gammel og ikke har visst hvor dårlig jeg har sett. Nå ser jeg ikke ansiktet tydelig om du sitter ved siden av meg en gang. Så var på tide å lære også dette om seg selv!
Adios amigos!
C4 fra gymgrossisten! https://c.mtpc.se/tags/link/2105123. I alle smaker, våres ble på grensen til søt før trening, men min kjære likte den veldig godt.
Å du allmektige Corona! Bite me!
Annonseinnlegg
Jeg er i en situasjon der jeg må være på sykehuset en 2 ganger i uka, Torsdag og Fredager, og på fredager må jeg være her i mange timer og med mange mennesker rundt meg. Immunforsvaret mitt er erlik null da blodplatene mine er lave, og jeg tåler ikke en skjit. Jeg omgåes flere hundre mennesker daglig ellers også, og tenker meg ikke særlig om i hverdagen annet enn antibacken som regel er i lomma for situasjoner der jeg ikke har tilgang til vask. Jeg forholder meg til dette med knusende ro, for jeg er virkelig ikke redd dette viruset. Klart jeg er skeptisk og tenker att det hadde passet ufattelig dårlig å bli syk nå, men jeg tenker det samme om alle andre typer sykdommer jeg kunne dødd av akkurat i dag og på minuttet. Hjertet mitt kunne stoppet her jeg sitter og blogger til dere, og venter på medisinene mine så jeg slipper å ta taxi oppigjen i kveld for å hente dem. Jeg har tatt de 6 blodprøvene jeg trenger for å være forberedt på morgendagen, og vi sitter bare å venter på ett venterom vi har såtte maaaang en gang tidligere. Jeg unngår og hoppe på dem jeg møter her, jeg klemmer ikke fremmede og jeg oppfører meg pent, det er også utplassert antiback overalt her, så jeg tenker vi overlever denne runden også. Men jeg synes dette har blitt altfor galt, og jeg vet mennesker som nå er livredde og ligger med en stor angst hele nettene, dem må slå av tv-en og sosiale medier, fordi dem blir grepet av en så stor angst att dem ikke vet om dem klarer å være aleine hjemme. Dem tenker på dette viruset 24 timer i døgnet, og er oppriktig redd for å dø allerede i morgen. Det er noen der ute som faktisk planlegger å bure seg inne og unngå å gå ut eller ha kontakt med omverden på grunn av skremselspropaganda ifra mediene. Det har blitt for galt når folk blir psykisk syke på grunn av ett virus som egentlig virker veldig ufarlig for friske oppegående mennesker. Tror influensaen tar oss før dette viruset, og det smerter meg skikkelig att mange nå sitter og er livredde med den samme angsten som jeg kjenner så godt selv. Jeg er her 24/7 på telefon, det vet dere.
Gleder meg til å komme ned til hotellet, se rommet, organisere seg og gå ut sammen med verdens beste. Dagen er så ung ennå, og vi kan bruke den til AKKURAT det vi ønsker <3 skal gå rundt i Førde by, spise god mat, gå hånd i hånd og bare være oss <3 jeg er så heldig som har verdens beste støttespiller, og vi kommer til å klare alt vi!
C4 fra gymgrossisten !https://c.mtpc.se/tags/link/2104992
Lyst å slå deg i hodet med noe hardt!
Annonse
Selvmedlidenhet og ansvarsfraskrivelse er en almenn sak, det skjer i alle sammenhenger, men er alvorlig farlig, både for deg selv og andre. Det er det farligste du gjør, og ingenting vil bli forandret i livet ditt om du er en som den typen jeg beskriver nå. Om du føler alt er andres feil, at du har gjort alt du kan hele livet, men bare ikke har hatt tjangs til å gjøre noe bedre fordi andre ikke har støttet deg, kansje du har opplevd traumer som er veldig alvorlige, og sitter nå og tenker att det kun og blott er det traumet sin feil. Kansje du er sint på nav og systemet som ikke hjelper deg, og du føler deg så aleine.. du klandrer systemet for att du har feilet, og det tenker du er riktig. OM dem hadde hjulpet deg så hadde du klart deg så mye bedre. Hadde du fått økonomisk trygghet så hadde alt sug forsvunnet og du hadde sluppet og drikke deg drita på Onsdag, du hadde sluppet og vært så stygg i munnen med foreldrene dine. Fordi det er deres ansvar dette her! Det er dem som er foreldrene dine, det er dem som har laget deg og ødelagt deg, med kjærligheten dem har gitt deg og måten dem aldri har gitt deg opp, det er nå dem som skal få betale for alt dem har gjort deg urett, fordi du er deres ansvar, på tross sin høye alder. Alt dette er bare en selvfølge, fordi du ikke har gjort noe galt oppi dette her, selvsagt har du oppført deg dårlig men det har du en grunn for det! Du har en rett til å klikke på andre, rett til å trakassere andre fordi dem har gjort det samme mot deg, og slik fortsetter det i det uendelige.
Dere må gjerne bare sitte slik så lenge dere vil, jeg støtter der jeg kan uannsett og gir meg aldri, men jeg tenker att det må bli slutt, en må nesten få opp øynene, og en må lære av fortiden for å forandre fremtiden.
Om jeg ikke klarte å ta ansvar for min egen rus, min egen økonomi, min egen familie og min egen oppførsel, så hadde jeg ikke vært rusfri den dag i dag. Hadde jeg gravd meg ned i fortiden, for jeg har faktisk opplevd en del dritt, så hadde jeg ikke klart å se gleden i det jeg skaper nå. Og dere har ingen tjangs i hell å klare dere om dere ikke endrer holdningene deres til denne offerrollen en ofte tar på seg. Og jeg har tatt denne rollen hundre ganger selv .
Jeg driver aktivt med holdningsendringstrategier for meg selv og alle jeg møter i hverdagen, jeg driver med konfliktløsning i min egen hverdag som skal styrke oss i forholdene våres, isteden for å skilles som uvenner og ikke snakke med hverandre på lang tid etter. Jeg ønsker att folk skal slutte å få problemene sine til å ta fullstendig kontrollen over livet, for jeg vet hvordan en liten ting faktisk kan slukke hele lyset ditt. En utbetaling som du venter på, og som ikke kommer kl16, kan ødelegge alt, og gjøre så sinnsykt vondt og jævlig. Jeg vet det. Men jeg ser også nå att min egen måte å forandre mitt eget hode har gjort på så kort tid.
Nå når en ting går til adondas, så tar jeg det ikke tungt lenger, det går fortere over om jeg blir forbannet og jeg klarer å tenke mer logisk og er mer løsningsorientert. Jeg ønsker å lære bort disse verktøyene som jeg har fått gleden av å lære meg, for alt er en læringsprosess og ingenting kommer gratis. Først må en stå for alt man har gjort galt selv, slutte å klandre alle andre, og bite i seg att man har drete på draget. Man må fikse opp de forholdene man har ødelagt, jobbe med de traumene som andre har pådratt deg, for deg selv! En må tenke over hvordan man opptrer forran andre, for hele verden er ikke gal, men det er du som må møte verden på en annen måte for å møte repspekt og bli hørt. Det er ikke mannen på gata sitt problem att du ruser deg, det er din feil og ditt valg. Så du må bare ta ansvaret for det, ellers blir du endende opp som en gammel bitter mann, som fortsatt skylder på ting som skjedde for 20år siden for hvordan han har det nå. Han sitter aleine fordi ingen orker å ha noe med han å gjøre, og eneste gangene folk ser han er når han oppfører seg truende og stygt mot andre i gaten. En må gjøre noe med det nå, og prøve å finne motivasjonen til endring. Du blir møtt som du møter folk, det er ingen klisje, og det funker for meg. Så hvorfor ikke prøve noe som funker?
Jeg har aldri møtt noen som har klart å slutte å drikke fordi noen andre har sagt att dem skal det. Jeg er ferdig med å la rus ta over livet mitt, endre mitt hode og ødelegge for tjangsen jeg nå får. Det er over for meg og jeg sier velkommen på laget til dem som vil følge meg på denne reisen! Jeg vil alltid være der 100%
C4 fra gymgrossisten. https://c.mtpc.se/tags/link/2104572
C4 / CELLUCORC4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2104475C4 / https://c.mtpc.se/tags/link/2104475
Verden har gått fremover heldigvis!
Annonseinnlegg
Nå sitter vi i taxien og har kommet til Andrea-Lote ferjen, det høøljer ned, er iskaldt ute og jeg fryser bare jeg ser ut! Før hadde jeg måttet stå opp grytidlig, dratt med meg bagasje, tatt en buss jeg måttet stå og vente på lenge fordi jeg selv alltid er så forbarka tidlig ute til alt. Jeg hadde blitt kald på beina, og når man blir kald på beina så går det ikke over den dagen. Dagen hadde blitt en laaaang busstur med frost i kroppen, masse mennesker rundt meg og en negativ holdning fra min side. Jeg ville tatt bussen inn til sykehuset, tatt disse prøvene som skal tas i dag, og vært resten av dagen på ett sykehusrom med en dårlig enkelt eller dobbeltseng og sett tv til i morra tidlig når behandlingen starter. Jeg hadde fått tiden til å gå, men med en helt annen holdning og følelse inni meg. Hele turen hadde vært angstfull og jeg hadde blitt veldig fort sliten både i hodet og kroppen. Det hadde blitt en stor påkjenning for meg, men nå sitter jeg her og er ett nytt menneske, og alt er forandret både inni meg og utenpå.
Nå sitter jeg her med mannen min og sjåføren som kjører som en prest innover i dalene her! Og jeg er fylt med glede og god humor. Jeg er våken som aldri før, og gleder meg til å komme meg innover og bli ferdig for dagen på sykehuset, så vi kan finne på masse andre kjekke ting. Jeg har brukt tiden i bilen på organisering for noen, og jeg har fått gjort masse allerede i en alvorlig sak. Jeg blir tatt på alvor når jeg ordlegger meg på riktig måte, og jeg vet hva rettigheter brukeren har. Det er ikke vits å kverulere med noen som har satt seg inni fakta, og som er sterk nok til å ikke gi seg selv når dem sier nei. Jeg får så mye utav å hjelpe dem som ikke har muligheten selv, spesielt i dag fordi saken gjør meg rasende innvendig, og rettferdighetssansen min kicker inn for fullt her jeg sitter med telefonsamtaler og Mail for å fremme en viktig sak, som skal avklares den dag i dag. Jeg er selv ikke i Måløy men det er så mye jeg kan gjøre bare jeg har paden min, så verden har virkelig gått fremover og gjort ting lettere! Og det kommer veldig godt til nytte nå når jeg driver med viktig arbeide og mye av det skjer igjennom ulike nettsider, og er gjort på noen tastetrykk.
Det skal lite til for å få oversikt over situasjoner når man selv ikke står i dem, og for meg er det lett å ta noen telefoner når jeg vet att jeg blir respektert nok til att jeg blir ringt tilbake, og att jeg får svar på det jeg lurer på, sånn har det ikke vært før, og det skal brukes i arbeidet mitt fremover for alt det er verdt. Jeg har en makt, men jeg misbruker den aldri.
Vi er på ferjen nå og måtte inn og ha oss kaffe og svele, det er vell tradisjon det her på vakre Vestland <3 ingen celle i min kropp sier att jeg savner noe av livet før, hvorfor skulle jeg det når jeg har det så bra!?
C4 fra gymgrossisten! Anbefales! Svelene anbefales også på det sterkeste, for jeg var sulten, som jeg alltid er for tiden. https://c.mtpc.se/tags/link/2104572
Torsdag sykehus og hotellopplevelser sammen med min kommende ektemann
Annonseinnlegg
Våknet akkurat litt før alarmen min og som dere vet er dette veldig kjærkomment for lille meg. Jeg nyter dette kansje altfor godt, for nå er jeg fullstendig våken etter ett par minutter med å åpne øya og få kontroll. Det er nesten sånn att jeg sjekker formen min, før jeg åpner øya. Som jeg alltid har gjort når jeg har våknet med fullstendig forskjellig form hver eneste dag, fyllesjuk og som regel ikke husket noe som helst dagenderpå. En sjekker formen først for å ikke få fullstendig panikk når man trer utav sengen, og man begynner å resonnere etter noen minutter. Nå er jeg våken iløpet av noen minutter, kaster meg i kaffen og padden og er klar for dagen såfremt en har fått på seg klærne.
Jeg sjekker formen lite nå, jeg vet jo inni meg att jeg ikke er fyllesjuk lenger, att jeg ikke gjør ting som gir meg fryktelig angst og jeg husker alt jeg gjør og sier. Det er rett og slett bare enklere slik, og jeg slipper å huske hva jeg juger om. Livet har forandret seg på mange områder, og nå nyter jeg av fruktene dette bærer igjennom den gode kvaliteten på de timene jeg har fått på puten i natt.
Jeg ble sittende i natt med redigeringen på bloggen, og hadde serier i bakgrunnen. Jeg la meg seint og satt her og slappet av mens jeg hørte på pusten på min kjære ved siden av meg. Jeg var fylt med kjærlighet og respekt, og satt her og tenkte på hvor fantastisk heldig jeg er som har den mannen der, og jeg tror faktisk att dette er ekte kjærlighet. I alle andre forhold har de gode følelsene i begynnelsen gått over til bitterhet, krangling og fullstendig krig. Men med han så får jeg bare mer og mer positive tanker, selv når han ligger der og sover, så tenker jeg bare gode tanker om han. Det er godt å vite att jeg har han i ryggen alltid, og han støtter meg, roer meg helt ned og er min bauta! Det blir rart å være aleine her men det går helt fint!
I dag er vi på farten igjen og klokken 10 kommer det taxi å henter oss her hjemme 🙂 vi må pakke det vi trenger, fordi vi er ikke vant med å ikke ha bilen nå, som vi bruker som koffert på turer. Så denne gangen må vi nok pakke så vi har det vi trenger til i morgen tidlig 🙂 vi skal på sykehuset i Førde og må møte kl12, men selve behandlingen starter ikke før i morgen halv 9. Jeg kjenner jo en viss angst, men ikke en angst som tar over, jeg vet jo ikke hva jeg går til, så det er normalt å være litt redd. Jeg vurderer det slik att min angst har gått over i normale nivå og former. Jeg er jo klart redd ting ennå, men det tar ikke over, og jeg føler kanskje det er slik det er å være normal. Man ufarliggjør ting man blir redd for der og da, isteden for att det bygger seg opp, og man er klar i hodet til å tenke logisk, og da finner man ut selv att man ikke trenger å være så redd som jeg har vært hele livet for både leger og alt av mennesker rundt meg. Jeg tenker jeg tåler denne behandlingen like godt som sist, jeg tenker att jeg skal bruke tiden i Førde på samme måte som sist og kose meg Max med dette oppholdet. Jeg vil gjøre disse turene positiv siden jeg skal gjøre dette i noen uker fremover, for å skåne meg selv for negative tanker. Det er synd att jeg ikke fikk med meg sidemann, for dem hadde jo fått alt gratis, men nå skal jeg og min kjære være aleine og kose oss.
Selvom regnet høljer ned og det er iskaldt ute sitter jeg her i stua mi uten å være fyllesjuk, uten å ha angst for den sterke behandlingen i morgen, og med null negative tanker om fremtiden. Jeg kunne ønske samtlige der ute fikk kjenne på denne følelsen akkurat nå, fordi den er overveldende for meg. Jeg er ikke vant med å leve, men nå lever jeg for det fulle, og selv en liten kaffekopp eller en liten kommentar, kan gjøre meg gladere inni meg enn alt som har skjedd til sammen i hele mitt liv. Jeg har funnet lykken min, min motivasjon, mine ting som gjør meg sterkere, og det unner jeg samtlige uannsett situasjon.
Tusentusen takk for støtten! Legger ved sponsen min, og bilder til dere <3
C4 fra gymgrossisten til treningen deres. 😉 https://c.mtpc.se/tags/link/2104198
Jeg trenger dere i mange år fremover, ellers dør jeg heller i morgen. Vondeste innlegget på lenge
Annonse
Kan jeg stole på dere? Kan jeg gi dere tilliten jeg aldri har gitt noen i hele mitt liv? Vil dere akseptere meg også om jeg sier noe dere ikke liker? Kommer dere til å endre meningen om meg bare jeg gjør en liten feil? Er det slik att dere bare venter på att jeg sprekker? Att jeg har tatt på meg så mye, for å skjule for dere att jeg ennå sliter med suget etter alkohol, eller tror dere faktisk att jeg drikker her jeg sitter en Onsdagskveld? Elsker kjæresten min meg egentlig, eller vil han gå lei av meg og finne seg en ny når han er borte? Vil familien min trigge meg og pushe meg når han er borte, så jeg kommer til å slite enda mer for å klare meg her aleine? Vil nav ta ifra meg arbeidsavklaringspengene bare fordi jeg ikke legger meg inn for en kort periode og mister i samme slengen muligheten til lappen, miste lappen for å være innlagt en liten periode for å bli friskmeldt og sendt hjem, og en stor kamp etterpå, kansje i flere år for å få den igjen som maaaaange andre!. Klarer jeg å prestere i gruppa mi? Blir jeg for dominerende, eller liker folk meg egentlig? Skal jeg høre att jeg ikke duger til en dritt i morgen også? Eller skal jeg virkelig føle meg så verdiløs også i morgen? Er alt jeg gjør bare en vits? Er det viktig det jeg gjør nå, eller bare sier folk det? Lurer jeg bare meg selv? Er alt bare ett komplott, som vil eksplodere allerede om en times tid, og alt viser seg å bare være en drøm jeg våkner av og alt går til helvetet igjen.
Slik går tankene mine, slik har tankene mine gått i hele dag, og det er tungt, trist og veeeeeldig skadelig for meg akkurat nå.
Jeg kommer til å trenge støtte i mange år fremover, jeg har kommet ekstremt langt på kort tid, og jeg er frisk psykisk, men jeg har såå masse arbeide forran meg, så masse ting og ordne opp inni meg og med andre, jeg har så mange prosjekter jeg vil ha ut i livet, fordi jeg er 32år gammel, jeg er voksen, men har aldri fått muligheten til å ha ett normalt liv, en normal familie, en normal hverdag med aktivitet, glede og arbeide. Jeg er ikke vant med å ha en fastsatt økonomi, ett lån og betale og kontrollen over det. Jeg har aldri hatt en forsikring, og nå har jeg på bilen, jeg har heller aldri hatt ett abonoment på telefon, jeg har aldri vært kredittverdig så har aldri kunnet ha kredittkort, eller kunnet tatt ett lite lån når det butter ekstra imot. Jeg har aldri hatt lys i tunellen min, aldri hatt ett forhold som har gitt meg noe annet enn sorg og masse krangling konstant. Jeg har aldri vært sikker på meg selv, ikke selv nok til å stå opp for meg selv når jeg har opplevd forjævlig urett, med vold, angrep og psykisk terror. Jeg har blitt med en som voldtok meg en natt han var full, fordi han var sammen med meg og var kåt. Dagen etter kjøpte jeg sikkert en sekser til gutten, og gikk videre. Men jeg ser nå att dette bare skader meg selv, og att jeg selv må gjøre ett oppgjør meg alle disse tingene. Dem kommer og hunter deg ned og når deg igjen uannsett hvor du er i verden.
Jeg trenger dere fordi jeg aldri har levd ett normalt liv, med kjærlighet, sosial omgangskrets og jeg har aldri hatt noe særlig besøk her annet enn fulle kamerater. Jeg har aldri hatt en bestevenninne som er jente, rusfri og stabil over tid. Jeg har aldri klart å få ett vennskap som har vært ekte utenfor miljøet, og jeg har aldri stolt på noen i hele mitt liv nok til å fortelle min historie akkurat som den er.
Alt jeg gjør, er første gangen, det er skummelt for meg, men jeg vokser og vokser, og blir sterkere og sterkere. Små ting for dere kan være enorm forandring for meg. Bare att noen løfter hånden får meg ikke til å svartne lenger, jeg stoler på att hånden ikke lenger går rett mot ansiktet mitt lenger. Før bykset jeg til bare noen bevegde seg ved siden av ansiktet mitt, for jeg var redd for å bli slått ned. Det er traumer som sitter i meg, og som kan få fatale konsekvenser for noen som ikke har gjort noe galt! Om noen løftet en hånd mot meg, og jeg trodde dem ville slå før, gikk jeg rett i angrep, jeg mistet meg selv og angrep med alt jeg kunne finne. Det kunne like lett vært noe veldig tungt og hardt som kunne drepe, eller en liten ring i sinne. En gang kastet jeg ett halvliterglass i ansiktet på min bestekompis. Vi satt og småkranglet, og jeg var totalt edru, fordi jeg hadde sovet hele natten men han var full etter å ha vært våken hele natten. Han røyste seg fra soffaen og løftet hånden sin og jeg trodde han kom mot meg for å angripe, jeg tok ett halvliter glass i refleks og kastet det rett mot han. Det traff han i hodet og akutt begynte å silblø. Jeg grep etter telefonen og vi fikk tak i ambulanse med en gang, men jeg gikk derfra når jeg visste jeg hadde fått tak i ambulansen da han ikke ville ha min hjelp, og jeg var selv sjokkert over hva jeg akkurat hadde gjort. Jeg ble redd meg selv og jeg innsåg att det svartnet for meg. Det ble faktisk væpnet aksjon den dagen, fordi han svimte av sittende i stolen og blødde ut hele gulvet, og dem trodde det var snakk om våpen i huset. Det stemmer jo ikke 🙂 men det tok tid før han fikk hjelp, og det er skremmende att jeg var istand til å kunne risikere å drepe ett annet menneske. Dette kommer av mine egne traumer, og jeg setter fokus på å forklare dem som gjør dette ubevisst, som å kaste noe i raseri mot meg, ikke med mening å treffe meg, men det kan svartne for det har skjedd mange ganger før, og jeg ønsker ikke å skade noen!
Jeg trenger bare forståelse, bli snakket på, på en skikkelig måte der jeg føler vi er verdt like mye, kan like mye og er istand til like mye. Jeg ønsker noe å strekke meg etter, men jeg trenger også motivasjonen til å nå det. Jeg trenger ikke råd, jeg trenger bare å få tømme meg når jeg føler noe, fordi jeg vet hva jeg skal gjøre med det, men jeg må få det ut, en siste gang. Jeg har ikke snakket om noe om dette som blir postet på bloggen før, jeg har hatt det inni meg, og det har blitt ganske mange innlegg. Det er kansje ikke så rart att jeg har oppført meg som jeg har gjort, følt meg så aleine og aldri turt å åpne munnen om hvordan det egentlig er å være meg.
Jeg trenger bare å kunne lene meg på deg når jeg er sliten av å kjempe, jeg har kontroll men av og til føler jeg meg sliten, og da trenger jeg å delegere bort ting som er viktige for meg å få gjort. Jeg tar ikke på meg for mye av arbeid, det lover jeg dere så dere trenger ikke å ytre deres bekymringer for meg, det tar jeg meg av selv. Jeg finnes ikke bekymret lenger, jeg har ingen angst, jeg ønsker lenger ikke å kutte pulsåren min, og jeg har ikke hatt ett sug nå på 84 dager, jeg har aldri sett meg tilbake ett sekund og jeg har kjempet mot alle diskusjoner, der jeg alltid har fått frem en løsning eller fått ut det jeg virkelig mener for første gang. Jeg har fått mange beklagelser, vi har funnet mange løsninger som for fremtiden gjør det lettere å kommunisere. Jeg har fått nav i ryggen, politi i ryggen og jeg har endret hverdagen for veldig veldig mange her i lille Måløy. Jeg har fått orden på lån til oppussing, jeg har kjøpt meg bil og får snart lappen, jeg har verdens beste familie, venner og fremtidig ektemann rundt meg, og jeg har gruppa mi som jeg kan tømme meg til, som sitter og har det omtrent akkurat samme følelser som jeg har, jeg kan kjenne meg igjen i hver enkelt av dem, og vi er ett fellesskap.. dere trenger ikke bekymre dere for meg, att jeg virker stresset, det er bare medisinene for inni meg har jeg hatt full kontrollen hele veien, og jeg går aldri tilbake til den jeg var.
Nå skal jeg bruke den stemmen jeg har, og fortjener alt jeg får med meg på veien. Arbeidet jeg gjør gir meg så mye mer enn det tar, og jeg er ikke redd for å ta de store kampene lenger. Jeg skal ta for meg ett og ett traume, knuse det ned og bli sterkere, men jeg trenger dere i mange mange år fremover! Vær så snill og lytt til meg, jeg legger meg helt naken og sårbar forran dere. La meg få gråte de tårene eller skrike de ordene, det er ikke sinne eller aggresjon, det er bare en skadet jente som hadde så dårlige forutsetninger for å klare å ha ett normalt liv, men som har kjempet for livet sitt hele veien for å aldri miste kjærligheten hun alltid har hatt i hjertet sitt for andre, nå elsker hun seg selv for første gang, og gjør alle disse tingene for første gang. Nå trenger hun bare deg til å bli dyttet fremover på den veien hun går. Vær så snill og redd livet til denne jenta som ber på sine knær
Annonse fra gymgrossisten. https://c.mtpc.se/tags/link/2105058 Med c4
På det tredje smeller det! Gruppa er over for denne gangen :) Onsdager betyr mye for meg!
Annonse
Nå sitter jeg med en himmelsk følelse inni meg i stua mi på en Onsdags kveld. Jeg har ikke hatt noen bra dag i dag mentalt og vært sliten, umotivert til det jeg driver med og har hatt en daffedag egentlig. Jeg sovnet tilogmed mens jeg snakket med en kompis på FaceTime og han vekte meg ett par ganger husker jeg såvidt, før jeg bråvåknet en times tid etterpå av telefonen ifra nav der det ble ymtet frempå att jeg blir vurdert på nytt ang arbeidsavklaringspengene jeg har jobbet så hardt nå i ett år med å sikre meg etter endt sykemelding. Jeeeejeeee. Jeg gjør liksom ikke nok til å oppfylle kravene nå eller?
Men jeg fikk iallefall sove på dagtid for første gang siden 17.Januar da propellen min våknet og jeg aldri fikk fred igjen.
Men på tross av masse frustrasjon over att folk ikke klarer å prioritere meg, ikke respekterer meg og ennå ikke fatter att jeg faktisk IKKE er frisk, sitter jeg nå med en himmelsk følelse inni meg som egentlig er veldig deilig etter en slik dag jeg har hatt.
Jeg har følt meg tom og uengasjert i dag, sinna og frustrert og fullstendig gråteklar. Men disse følelsene mine går fort over, dem slipper lettere og tiden jeg bruker på å gråte meg ferdig har gått drastisk ned. Om jeg gråt før, veeeeldig skjeldent og for store grunner, så gråt jeg i flere timer i strekk og følte meg skikkelig ille lenge. Men nå kan det gå ett minutt eller to så er jeg ferdig, det er som jeg bare må tømme meg, også gå videre på en måte. Det er rart for meg, fordi jeg aldri har vært lett til tårene, og har aldri opplevd å gråte av glede eller andre ting enn sorg. Men nå er jeg lett til tårene og kan gråte av noe jeg ser på tv-en. Det er som om følelsene mine ligger utenpå, men jeg trenger ikke lenger å gråte av frustrasjon og sinne som før. Jeg gråter en liten stund, tørker tårene og er ferdig.
Jeg vurderer meg selv i alle situasjoner, jeg reflekterer på hvorfor og hvordan en skal løse det, isteden for å bli i sorgen over det som har skjedd. Det går fort over fordi jeg finner løsninger, og tenker klart nå. Og jeg graver meg ikke ned på samme måte som før. Det er godt å gråte! Og jeg har hørt det er sunt men jeg har aldri vært slik, og det er litt godt og tømme tårekanalene en gang iblandt. Jeg er glad det er skjeldent men når folk svikter meg, spesielt på en slik dag som Onsdagene har blitt, så føler jeg meg lite elsket og respektert for det jeg driver med nå.
Tidligere i dag fikk jeg en følelse av att folk ville trigge meg, ville att jeg skulle sprekke, og da vet alle att jeg faktisk vil dø. Om jeg åpner meg en øl i kveld og drikker, så drikker jeg 3 seksere, våkner utpisset i en seng og har mistet alt av selvrespekt, kjærlighet til meg selv og min personlighet. Da har jeg sviktet alt, også kroppen min, som vil blø ihjel om jeg drikker alkohol nå. Blodårene mine i hodet mitt eller i magen vil sprekke av alkoholen, og jeg vil blø ihjel da dem ikke kan gjøre noe med det. Og når folk trigger meg med vilje, så undrer jeg om det er det dem ønsker. Att jeg skal drite meg ut og dø. Da er det bedre att jeg fjerner meg selv frivillig, for så langt er jeg ikke villig til å gå for dumme folk, uten grenser for hvordan dem behandler andre mennesker som prøver. Dette gjelder mennesker som VET hvordan jeg har det, men ikke helt. Dette er mennesker som ikke har klart det selv, og som sitter på vent som jeg kaller det. Det er mennesker som klarer å slutte å drikke, det klarer alle det, men dem klarer ikke å ikke drikke igjen. Dem har ikke kommet så langt som meg på tross av att dem er mye eldre enn meg, og dette blir patetisk for meg. Jeg på 32år er smartere, mer reflektert og tar mer ansvar for sitt eget liv enn noen som er dobbelt så gammel, har gjort dobbelt så mye dritt mot andre og mot meg, enn jeg noengang har gjort imot.
Jeg vet jeg har mistet to barn, men det var jeg overhode ikke aleine om! Det var ikke kun min feil, og jeg ser nå helt klart hvor skylden ligger, jeg skjønner godt att jeg ikke orket dette, det tror jeg ingen av dere hadde klart. Jeg hadde ikke forutsetningene for å klare meg, jeg var ikke gammel og sterk nok til å takle det jeg måtte igjennom da jeg var 18år.
Jeg levde i min boble fra jeg var 15-18år, 3år der jeg ikke var ute, jeg var hjemme med mine barn hele døgnet, jeg stod opp, stelte dem, fikk dem i barnehagen, jeg vasket huset hver dag, laget alt av middager og var kuet fullstendig. Jeg ser det helt klart nå, og det er ingen hemmelighet. Jeg turde ikke en gang gå på butikken selv, fordi alt var kontrollert. Jeg ble så lite selvstendig i ett forhold att jeg ikke visste hvem jeg selv var uten min partner. Det var ubehagelig å være uten, for hvordan var jeg bare meg selv.
Det endte med att jeg begynte å gå ut da han var i jailen for en småsak, og jeg innsåg hvem jeg var, att jeg var viktig og att andre mennesker likte meg. Jeg hadde trodd att ingen menn i hele verden likte meg, jeg hadde jo vært det største utskuddet hele livet og ble mobbet så kraftig att jeg trodde jeg var verdens styggeste og verdens minste usexy person her i verden.
Plutselig fikk jeg oppmerksomhet fra andre enn partneren jeg hadde vært sammen med i 4år! Og jeg likte det. Det var som adrenalin! Det var som å endelig være verdt noe, og jeg begynte å drikke. Første tiden nektet jeg å gå ut da mamma faktisk maset på meg om å ta meg en tur ut sammen med venner, jeg visste ikke hva jeg gikk til, da jeg bare hadde vært ute en gang, og hvordan skulle jeg gå på fest uten han ved min side, helst helt oppi meg. Kontrollen som hadde vært over meg var borte, så jeg ante ikke hvordan jeg skulle være fri, nesten som en avhengighet, trygghet, for da vet du og kjenner du det igjen.
Jeg tar ansvar for alt jeg har gjort galt, men jeg forventer også av voksne mennesker att dem tar ansvar for sitt, og jeg slipper dere fri fra mitt liv, til dere har fattet poenget mitt.
Jeg har tømt meg til gruppa, fått ut det som plaget meg, jeg har lenger ikke en tomhet inni meg, men er fylt med glede og jeg er mer uthvilt enn noengang. Jeg har power i kroppen til å fokusere fremover, på morgendagen og dagen etter, og det føles så godt att denne gruppa har blitt så bra, og stabil på så kort tid! Jeg er så stolt att jeg snart sprekker! Hver eneste Onsdag fremover kommer jeg til å få bonusen min, gulroten oppi det hele, og det føles godt att Onsdager bare ikke lenger er en dag midt i uka, men den betyr så mye for meg. Vi koser oss skikkelig ilag, og i dag fikk vi boller ifra Bakeriet på Bryggja! <3 det ble hentet av noen andre, da jeg stod uten hjelp på den viktigste dagen jeg hadde. Og alt ordnet seg uten noe mer gråting.
Nå har jeg snakket med en person som har blitt veldig viktig for meg, vi har skværet opp, bestemt oss for å kommunisere bedre så vi ikke krangler om bagateller, og har bestemt oss for en avtale om hvordan vi snakker med hverandre på. Det blir masse kjøring fremover for å bli bedre og bedre og sikrere og sikrere, og jeg kommer til å klare dette med glans og med toppkarakterer. Jeg har kommet langt, og vil så mye lenger. Og det er så godt å få ordnet opp, for jeg har tenkt på det i hele dag att det ble for dumt, og att vi bare må skjerpe oss, men ville la det gå tid så vi begge fikk reflektert over hva som ble sagt i går 🙂 nå sitter jeg med fred i sjelen og vet att dette ikke blir ett problem fremover, og att vi kan ta fatt på nye utfordringer sammen, snakke sammen om alt det intressante i verden og politikk og alt det der. Jeg har så masse å lære om dette normale livet, og du er en av dem som lærer meg masse. Jeg vil ikke miste deg igjen, for du har blitt veldig viktig for meg, og gir meg masse motivasjon til å bli bedre og bedre. Familie er i blodet og i sjelen, og jeg jobber for å arbeide meg opp tillit og respekt ifra alle rundt meg, det er min plikt og den tar jeg på høyeste alvor. 🙂
Vi sitter og ser Petter uteligger nå, og chiller i soffaen, det er veeeldig lenge siden jeg har klart å sitte i ro slik, og iallefall lenge siden jeg har klart å få med meg en døyt på tv-en som bare har vært surr i bakgrunnen mens jeg har sprunget rundt her. Det føles godt att konsentrasjonen har begynt å bli bedre, att jeg klarer å slappe av uten å være på 100% hele tiden. Jeg får sove om natten og tilogmed på dagtid fordi jeg er sliten og trett. Å gå 54 dager slik har vært hardere enn jeg innsåg mens det stod på, så nå når det letter litt, så kjenner jeg forskjellene så utrolig godt. Å gå ned 5.7kg på 5 dager viser jo hvor mye vatten jeg har i kroppen, og hvor mye press som er inni der. Jeg har aldri hatt rumpe, den har alltid gått rett ned og har blitt kommentert hundre ganger av mine venner. Jeg har aldri hatt særlig til pupper, og har aldri hatt store muskler i lår eller mage. Men i denne perioden har alt vært muskler, selvom det ser ut som jeg er gravid på magen, så er faktisk alt inni der en stor muskel, så det er litt smerter også og ubehageligheter her og der. Jeg kjenner kroppen min så godt att alt blir bare ekkelt, og jeg føler meg ekkel fordi jeg stinker kjemikalier.
Jeg ser frem til kuren jeg skal ta på Fredag, og jeg ser frem til å ha kjærestetid sammen med verdens beste ifra i morgen til Fredag på det fineste hotellet jeg vet om! Gleder meg til å ta en alkofri drink i boblebadet deres, og jeg gleder meg til å nyte oppholdet sammen med en som fortjener all motivasjon i verden for den reisen han selv har bestemt å ta fremover. Uten meg men med meg i alle sammenhenger, jeg kommer til å gjøre alt for den mannen der, for att han skal være trygg for meg her ute, att han ikke skal bekymre seg for noe, og bare fokusere og tenke på seg selv. Så skal jeg reise ned og støtte og besøke han så ofte han ønsker det eller har muligheten. Jeg er her ute og bygger våres liv, i form av oppussing, arbeidet med bloggen, gruppen og min egen rusfrihet. Jeg gir meg aldri og når han kommer hjem, så kommer han hjem til fred, rutiner, aktivitet, jobb og verdens beste fremtid sammen med kona si <3 vi skal fokusere på det som er viktig nå, oss!
Masse bilder <3
Annonse fra gymgrossisten og c4 når man snakker om aktivitet. Gjør treningen mer intens, og du får mer utbytte av den. Bruk denne 20min før trening, så merker man att energien stiger! Anbefales.
Jeg har gått opp 21Kg og ned 5,7kg nå på 5 dager
Vekten forteller meg noe sjokkerende i dag om hva steoridene har gjort med kroppen min, jeg har egentlig unngått vekten hele tiden, og ikke tenkt stort på den foruten når det begynner å dundre innvendig og det gjør fysisk vondt i ansiktet mitt. Muskler i hoftene som vokser vilt og på plasser det overhode ikke skal være muskler er ikke noe jeg setter særlig pris på, og jeg føler meg større og føler jeg ikke kjenner eller liker min egen kropp lenger.
Jeg har gått på steorider nå siden 17.Januar og merket virkningen samme dag jeg startet på grunn av den høye dosen, allerede første dagen fikk jeg elektriske støt i hendene mine og gikk fra å være sengeliggende til å springe rundt her uten kontroll, skjelve av energi og det kom jo til nytte på ett vis. Men jeg med knekt rygg hadde store smerter da jeg ikke klarte å ta hensyn til meg selv.
Nå gikk jeg på vekten i dag, og jeg ser -5,7kg på vekten. Sist gang jeg veide meg var Fredag på sykehuset og det er bare 5 dager siden. Kroppen er fylt opp med vann så jeg nesten sprekker her så det er egentlig litt komisk att jeg har gått ned så mye og det ikke viser den døyt på meg :P. Jeg ser frem til å få kroppen min tilbake, føle velvære, klare å være fysisk aktiv uten smerter, og jeg håper att jeg snart kan få lov å gå på fjellene vi har rundt oss her. Blodplatene mine må bare forstå att dem må skjerpe seg, stramme seg opp og ikke gjøre meg til en bløder, som har null immunforsvar og som svimer av uten forvarsel uten steoridene. Jeg er takknemlig for steoridekuren på ett vis og ett annet. Som den avsvimingen, att man var trøtt hele tiden, svimmel bare en pustet og pusten var tung. Alt var ett ork, og jeg måtte passes på da jeg stupte for ett godt ord, rett i bakken uten å ta meg for. Og siden jeg er bløder, var dette en stor risiko, da jeg helst ikke skal få blødninger. Håret mitt har aldri vært lengre og sunnere, så det er jeg veldig glad for, og håper det fortsetter.
Jeg har fått mye terapi igjennom denne kuren, for munnen min har ikke stått stille, og alt jeg har sagt har vært terapi for meg, jeg har hatt ett behov for å tømme meg, men jeg håper att litt etter litt går jeg litt tom der også. Jeg håper det blir lettere og lettere nå, att ting ikke skal være store problemer og att ting løser seg. Jeg er så lei av å være 100% på hele døgnet, foruten ett par timers søvn som avsluttes med bråvåkning iskald i svette som lukter gammel hest. Jeg har hatt mange av disse denne perioden, men har sovet sååå godt siden Fredag. Nedtrappingen går fint for meg føler jeg, og kuren jeg fikk Fredag merket jeg ikke noe av. Jeg er spent nå på hvordan kroppen tolererer kuren jeg skal igjennom denne uken. Det blir taxi på oss, da alle trakk seg i siste øyeblikk, men det går gå. Noen buss klarer jeg ikke å ta da jeg ikke klarer sitte i soffaen her over tid heller, og jeg må ha mulighet til å bevege meg om musklene begynner å lage trøbbel igjen. Jeg er glad jeg har rett til følge, så jeg kan ta med meg verdens største støttespiller og den eneste jeg kan virkelig lite på. Vi skal ha oss en kosetur, på tross av att det egentlig er en negativt ladet tur. Vi gjør det beste utav det, og snart får vi ikke være sammen døgnet rundt, så nå skal vi fokusere på oss som par, oss som team og kommunikasjon. Vi har det helt perfekt sammen, og kommer til å få det så bra i fremtiden vi to. Oss to mot verden <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Anse meg som død for deg heretter
Annonseinnlegg
Da mener jeg ikke gruppen, rusfriheten min og livet mitt, men situasjoner der jeg strekker meg langt for alle andre. Jeg gidder ikke mer, og aksepterer ingenting lenger. Jeg har i dag nådd en grense for meg selv, og den er satt for alltid. Jeg har bare bestemt meg nå om å bli mer egoistisk, fordi jeg blir møtt på samme måte som før uannsett hva jeg yter, gir eller presterer. Jeg blir møtt med den samme munnen på tross av att jeg tar på meg alt av ansvaret for jævelskapen jeg har gjort, står for det, forklarer hvorfor og hvordan ting skjedde, men blir fortsatt møtt med de samme ordene som i alle de år. Jeg blir ikke møtt med respekt, men blir nesten tatt avdage uten grunn. Jeg får høre de styggeste ting, de høyeste brølene og blir daglig snakket ned i måten å snakke på. Jeg blir undervurdert i mange mange sammenhenger, folk er bekymret sier dem. Men det hjelper meg ikke, jeg blir bare dratt ned av slike kommentarer. Det hjelper meg ikke å få høre att jeg ikke vet en ting, når jeg sitter på fasiten selv, det hjelper heller ikke å si att jeg ikke kan en ting jeg kan, og jeg aksepterer ikke lenger å måtte ta imot dette uten å kjempe, skrike tilbake og forsvare meg selv. Men på ett punkt blir også jeg sliten, sliten av å forsvare meg, sliten av å jobbe så aktivt og engasjere både hjertet og hodet mitt i mange ulike saker, jeg gir alt for alle andre rundt meg og forteller alle hver eneste dag hvor mye jeg setter pris på dem. Jeg styrer og steller og grubler for å finne de billigste løsningene for fremtiden, så vi sikrer oss på alle bauger og kanter. Det er viktig att jeg får utrettet noe av verdi, att det viser igjen att jeg har levd og att jeg kan dø med stolthet.
Det er lenge til jeg skal dø folkens, men jeg kunne ha vært det. Jeg kunne ha vært som før, og jeg ville ikke overlevd dette. Så i steden for å rakk meg ned, vise null respekt for meg eller å kalle meg de styggeste ordene dine, støtt meg heller, vær stolt over meg og hei på meg! Så vil du ha min evige respekt og full tillit, jeg vil gjøre alt for å hjelpe deg og er for alltid lojal mot deg. Jeg går gjerne herfra til himmelen for å hjelpe og støtte deg i alle situasjoner, men da krever jeg også noe tilbake. Om denne avtalen ikke kan inngås, om det er noe i den du ikke er enig i, kutt meg ut for alltid. Aldri oppsøk meg eller ring meg, og glem meg fra ditt minne, for da er jeg død for deg. Om du ønsker å trigge meg, ønsker du meg rett og slett død, og da er det like greit att du anser meg nå i fremtiden som akkurat dette. Jeg ønsker deg ikke i livet mitt, før denne avtalen kan signeres i tankene.
Jeg føler att uannsett hva jeg yter og gjør, så får jeg ikke det samme tilbake, og nå akkurat begynte jeg å gråte uten å klare å stoppe, det ble rett og slett for mye og jeg følte meg virkelig lite respektert og litt dårlig behandlet. Jeg hadde en klar avtale med noen, om att dem skulle være sidemann i dag fra kl 15 til jeg skal ha gruppa I kveld. Jeg har laget en plan som skulle gå kjappest mulig siden jeg vet personen har dårlig tid, så det var mange ting på listen over henting og ordning. Men planene forandret seg kl14.30 da jeg oppdaget att personen er syk, og har lagt i hele dag tydeligvis. Jeg har ikke fått noen beskjed om dette, og visste ingenting om det, men fikk nesten kjeft om att jeg måtte da vite det osv osv. Tenker visst bare på meg selv jeg. Så da gikk alle mine planer i vasken, på tross av att jeg gjør alt for dette mennesket, og fikk ikke respekten tilbake en gang i denne sammenhengen. Hadde jeg fått beskjed tidligere kunne jeg ordnet meg på mange andre måter og hadde ikke grått som ett barn akkurat nå. Jeg gråter fordi det virker som ingen bryr seg når det kommer til meg, jeg skal klare alt, og jeg får daglig spørsmål om jeg har det vondt når jeg ynker meg når jeg reiser meg eller sitter i soffaen. Visst FAEN har jeg vondt. Jeg har knekt ryggen! Det er ikke så lenge siden, og den var rett av! Hva er det som feiler folk? Jeg kan tilogmed få høre att den personen jeg snakker med også har knekt ting. Hva er dette respekt eller? Jeg kunne vært i rullestol og helt lam på Kulatoppen.
LÆR DERE Å SNAKK MED MEG, LÆR DERE OG RESPEKTER MEG OG HOLD DET DERE SIER, ELLERS KAN DERE KUTTE MEG OG ANSE MEG SOM DØD.
Annonse fra gymgrossisten med c4 https://c.mtpc.se/tags/link/2103468
