Annonseinnlegg
Det er bare noen timer til behandlingen starter med oppfylling av masse antistoff som er så sterkt att det dreper selv kreftceller. Jeg får det mildeste dem har, så når dem bruker dette i kreftsammenheng så bruker dem 3 forskjellige typer sammen for å bekjempe den forferdelige sykdommen kreften som angriper hvem som helst når som helst. Har selv hatt dette i livmoren men det gikk veldig bra :). Det er rart å tenke på att en sitter der og lar dette gå inni kroppen frivillig, når man tenker seg om. Det er en merkelig følelse fordi jeg sitter med mennesker som faktisk er syke, og jeg føler meg frisk på tross av att blodet svikter meg og seg selv ved å ikke fungere.
Da jeg fikk beskjed om denne sykdommen autoimmun trombocytopeni så tok jeg det ikke så veldig alvorlig, jeg tenkte att det var forbigående, att livsstilen min hadde gjort att kroppen min nå gjor oppgjør og att det ville løse seg om jeg bare holdt opp å drikke en periode. Lite visste jeg att dette ikke hadde noen innvirkning på annet enn att jeg klarte å forandre livet mitt på rekordfart, men fortsatt sitter med denne blodsykdommen som kan være langvarig og livsvarig. Det er mange som er kronisk syke med denne sykdommen, og jeg krysser alt jeg har for att dette ikke gjelder meg. Med mange er dette også forbigående, men når blodplatene mine synker når jeg er på kraftige doser med steorider, har dem også avslått den teorien. For legen min er fantastisk dyktig i jobben sin! Først hadde hun en teori att det var all alkoholen jeg puttet i kroppen, men etterhvert når hun såg tilstanden så endret hun teorien sin mens vi gikk veien ilag. Jeg tenker dette viser dyktighet og gode tilpasningsevne som leger bør ha, men få har 🙂 hun er ett varmt medmenneske mens hun sikkert har hundrevis av pasienter, og en føler att hun tar seg tid til å virkelig finne utav ting. Jeg føler jeg er i trygge hender, og har blitt glad i dama. Men i dag får hun ikke den store klemmen vi bruker og utveksle 🙂 det tør sikkert ingen av oss!
Da jeg fikk påvist denne sykdommen hadde jeg akkurat brukket ryggen, rett av, og låg med store smerter. Det var liksom ryggen som fikk alt fokuset og det kan jo dere tenke dere. Men blodplatene gjor att legene på Haukeland lot meg ligge i 3 dager! Med bråten rygg, kramper i rygg og mage, og måtte ligge helt pinne i ro. Jeg fikk beskjed om att viss jeg bevegde meg, så ville jeg bli lam, men jeg ble flyttet konstant, og fikk aldri fred fordi dem måtte ta prøver av meg konstant for å sjekke tilstanden til blodet mitt, og finne ut hvor alvorlig dette var. Dem gjor bare jobben sin, men jeg hadde det helt jævlig. Jeg ble flyttet rundt til forskjellige rom mens jeg låg med smerter jeg håper jeg aldri mer opplever, og jeg unner faktisk ikke min værste fiende dette. Jeg måtte ligge helt ned med hodet, og hadde en hoste jeg aldri har hatt, mens jeg måtte holde meg i siden på sengen for å prøve å få opp det tjukke grønne slimet som lå i hele systemet mitt. Jeg ble satt på penicillin fordi dem trodde det var lungebetennelse men det var bare slimet som jeg ikke fikk opp fordi jeg var så redd for å bli lam. Bare jeg bevegde ene foten uten med uhell, så måtte jeg sjekke følelsen i bena mine, og panikken var stor om jeg bråvåknet av krampene i magen og bevegde meg. Det var en opplevelse som virkelig sitter i meg, og faktisk har gitt meg store traumer. Flachbacks har roet seg litt ned, men om min kjære rører ryggen, selv langt oppå skuldrene så er det rett før han får seg en lusing. Jeg er overbeskyttende og rykker til så jeg skriker, men det er ikke vondt. Det er bare en reaksjon kroppen har på berøringen, og jeg tror om jeg hadde valgt å få massasje her på hotellet så hadde massøren sagt opp jobben på grunn av meg. Hele kroppen går i beredskap og alle muskler spenner seg.
Jeg var på sykehuset fra 18.Des til 3.Jan, så hele jul og nyttårshelg gikk med der, juleaften låg jeg bare i smerter, men nyttår klarte jeg å spise noen biter av ribben vi fikk servert av den snille pleieren våres. Jeg klarte å gå frem til vinduet på nyttårsaften og stå der en liten stund før det var tilbake til sengen. Fremgangen var stor når jeg gikk inn for det, men første tiden var tortur, og da mener jeg virkelig tortur. Jeg er glad jeg er ferdig med disse smertene, nå er det bare musklene som kommer av steoridene som gjør vondt, og jeg klarer ikke gå langt før jeg får vondter og må stoppe. Men jeg har vært utrolig heldig! 2 plater og 9 skruer senere er jeg mer oppegående enn de fleste, jeg springer igjennom gaten isteden for å gå for treningen sin del og jeg er veldig aktiv for å få fortgang. Jeg innser att jeg alltid vil være redusert på grunn av dette toskete fallet i trappen hjemme, men jeg ser også att det reddet livet mitt. Hadde jeg ikke falt ned hadde jeg bare fortsatt å drikke dagen etterpå, jeg hadde mistet hele forholdet mitt da det omtrent var slutt mellom oss, og jeg hadde sikkert fortsatt såtte og druknet sorger som var så enkle å fikse når man ble edru og klar i hodet sitt! Det er rart att han var med meg på hele sykehusoppholdet foruten en natt, med tanke på hvordan jeg behandlet han i tiden før dette skjedde. Men han viket aldri min side, og satt ofte i en stol og sov mens jeg lå og skrek av smerte og gråt hele døgnet. Jeg fatter ikke hans tålmodighet, men det er bra en av oss har denne evnen. Han gjør meg rolig bare han ligger ved siden av meg og snorker som han gjør nå. Han roer meg ned om han gir meg en klem når jeg er stresset, og jeg setter så umåtelig pris på den styrken han ga meg på sykehuset og alle turene han tok meg med ut på i rullestolen. Han hjalp meg med alt, og vi ble enda mer knyttet og nær hverandre. Vi har liksom ingenting å skjule lenger når han har sett meg på denne måten.
Å falle ned og brekke ryggen er det beste og værste som har skjedd meg, og jeg er glad jeg fikk åpnet øynene. Det er ikke vits å fortelle noen att dem skal slutte å drikke, jeg kjenner ingen som har sluttet fordi noen har fortalt det. Du må se det selv, og jeg føler dette var min måte. Jeg fikk beskjed om att jeg ville dø om jeg startet å drikke etter utskrivelse, men da var jeg bestemt inni meg. Mange har fortalt meg tusen ganger att jeg må slutte, skjerpe meg, få meg ett liv og stoppe å være som jeg er. Men jeg måtte bare innse det selv, men det var synd jeg skulle lære på den harde måten, men jeg har alltid fått høre ifra mamma att jeg alltid har vært slik, att jeg liker å lære på den harde måten og aldri har klart å hørt på henne. Jeg tror den dama har rett jeg 🙂 men det er slik jeg lærer og vi er alle ulike. Det tok bare litt ekstra tid, men når jeg først er igang så er jeg raskere enn dere klarer å holde tritt, og jeg gjør alt på veldig kort tid, fordi jeg har masse å ta igjen.
Jeg ligger her i sengen på hotellrommet våres og jeg kjenner jeg er litt irritert over søvnen i natt. Jeg fikk bare 3 timers søvn, og jeg som har sovet så godt denne uka, men jeg ser jo att det er nerver for dagen, og att kroppen forbereder seg. Underbevisstheten slår inn så en våkner, men den forklarer ikke svetten som pipler, det får nok steroidene ta skylden for! Og i dag skal jeg trappes enda mer ned på dette stoffet som gir meg alle disse bivirkningene som er lite kjærkomment her i gården. Jeg gleder meg også til å få resultatene av prøvene jeg tok i går! Blir kjekt å se hvordan denne giften har påvirket blodet mitt på denne uka, og jeg håper att alt er fint og greit, så jeg får motivasjon til en ny uke med venting på kur 3/4 🙂 dette går bra, men jeg er litt trøtt i trynet! Så jeg springer ut til den hyggelige mannen i resepsjonen og får meg en kaffe og en røyk, så gjør det sikkert susen! Da slipper jeg i samme slengen å vekke min kjære med klapsingen på tastaturet her 🙂
God morgen Norge! Klokka er midt på natten
C4 fra Gymgrossisten! Anbefales virkelig!
