Reklame | Gymgrossisten!

Annonseinnlegg

Som jeg forutså blir det helvete utav denne reisen også, som samtlige 4 behandlinger på 4 uker! Det blir ett helvete på jord hver eneste gang, og jeg ser mer frem til å ikke være en så stor byrde for enkelte at dere ikke ANER det! Denne gangen har jeg faktisk spurt mennesker jeg overhode ikke kjenner en gang, om dem ønsker å være pårørende for en dag og være sidemannen min i morgen. Det er virkelig nedverdigende å måtte ty til bekjente for å fikse meg en pårørende som bryr seg nok om denne behandlingen min til å si ja til å sitte ved siden av meg inn til Førde og ut igjen. Behandlingen tar bare noen timer, så dette går fort og greit, og burde ikke være årsaken til så mye spetakkel som det har gjort disse siste 4 ukene. Jeg er så sliten at jeg snart tørner, og jeg har aldri følt meg så lite viktig for mennesker som tør å ytre att dem bryr seg om meg, og er glad i meg, og alltid har støttet meg i alt. Det er enkelt å si til offentligheten at man er kjærlig og omsorgsfull, når man faktisk ikke eier disse kvalitetene overhode innad. Dette er bare helt knusende.

Jeg har aldri vært mer skuffet over menneskeheten, og det er mange som svikter meg, nesten med vilje virker det som. Nå kommer jeg til å få høre dette i flere uker fremover, for når jeg trenger hjelp en eneste gang bruker jeg å gjøre det, få høre eviglange taler om hvor langt folk må strekke seg for meg, og hvor mye dem må gjøre for meg som dem egentlig ikke har tiden til. Dem tenker overhode ikke på hvor viktige disse behandlingene er, og uten dem står jeg i faktisk fare for å miste livet mitt, men andres sykdommer skal man skrike ut, bare man har litt hodepine! DA får man høre det da.. evig lenge og i lange taler, om hvor synd det er i folket. Hvor slitne dem er, og hvor mye jeg krever av andre når jeg må ha sidemann til en livsviktig behandling som jeg er tvunget til å ta, og nå uten å få taxi fordi dem er redd for faren jeg da utsetter meg for. Jeg har rett på Hotel til vanlig, men de siste ukene har jeg heller ikke fått lov å oppholde meg på Hotel, og når sykehuset med de gode legene sier at dette ikke er en fare jeg skal utsettes for, så er det enkelt å skjønne at situasjonen min er alvorlig. Dem vurderer det slik, men det er ingen som forstår dette, og ser på meg som frisk og helt oppegående, på tross av de intense smertene jeg har nå konstant.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På tross av helse og alt av smerter så skal jeg strekke meg langt for dem, jeg skal fikse ting på minuttet om dem spør om noe, og det blir forventet masse hjelp i alle sammenhenger, byrder blir lagt over på meg konstant og jeg utfører oppgavene uten å si ett pip! Det gjør meg overhode ingenting å ordne ut og fikse for dem, men om jeg så prøver å spørre om en eneste ting tilbake, ja nei da er helvetet løst og det ender med en stor diskusjon der jeg innser hvor lite jeg og mitt er verdt, jeg innser at mennesker rundt meg ser kun seg selv, og sitt liv. Ting som egentlig ikke er viktige i den store sammenhengen er 100 ganger viktigere enn meg, og det ser jeg klart å tydelig.

Så ikke si høyt at du bryr deg om meg, ikke si at du har støttet meg igjennom livet når jeg aldri har fått en dritt ifra deg, uten å få en helvetes kjeft hele tiden for det du har gitt. Ikke påta deg en rolle du aldri har hatt sko til å fylle, for noen støtte har du aldri vært, og kommer aldri til å bli før du ser noe annet enn deg selv for en gang skyld.

Når lappen er tatt kommer jeg ikke til å strekke meg en meter for noen som ikke behandler meg med respekten jeg fortjener, nå må jeg bare ta imot dritt på daglig basis bare fordi jeg må på disse behandlingene. Når dette er over skal jeg senke skuldrene mine, og behøver ikke å nedverdige meg selv i dritten til andre. Jeg har ingen ansvar for noen andre enn meg selv, og når mitt liv, bokstavelig talt ikke er viktig i denne sammenheng, så er ikke lenger du viktig for meg heller! C4 fra gymgrossisten til 349kr! Som vi anbefaler på det sterkeste 🙂

Reklame | Gymgrossisten

De siste dagene jeg har drevet selvstendig traumeterapi på ryggen min, og brukt berøring som måte å komme over denne traumatiske opplevelsen som gir meg skikkelige fysiske reaksjoner som er smertefulle om noen kommer borti ryggen uten å mene det. Jeg tenker jeg må gjøre noe med dette selv så jeg kommer over denne ekle frykten for selv å stå i kø på butikken! Å ha noen bak seg er det værste, og jeg klarer nesten ikke å ligge i sengen mot min kjære som sover. Hver eneste gang han beveger seg så går armen min bak for å beskytte ryggen, så i ren refleks får jeg ikke sovet noe særlig heller. Jeg har i samarbeid med en lege funnet ut hvordan jeg skal gå frem for å fjerne denne følelsen inni meg som ikke bygges på at det er fysisk vondt, for det er overhode ikke vondt, men bare veldig ubehagelig, og jeg vet det bare ligger i mitt eget hode 🙂 så vi har drevet med litt traumeterapi her med berøring og jeg har tatt meg selv på ryggen, noe jeg har unngått siden operasjonen. Det gikk lang lang tid før jeg klarte å se bilder av ryggen, og det var fryktelig ubehagelig første gangen bare det.

Men jeg har funnet ut noe som egentlig skremmer meg litt! For den første måneden hadde jeg overhode ingen følelse i rumpen og helt oppå ryggen, men dette kom seg over tid, og jeg glemte hele den bedøvde perioden der. Det var merkelig å knipe seg selv i baken og ikke kjenne noe som helst og huden kjentes helt død og borte. Jeg oppdaget i gårkveld at jeg faktisk ikke har følelse i ryggen heller, bare delvis noen plasser. Men mesteparten av bakpartiet mitt er faktisk helt numment og uten følelse i. Jeg må ta opp dette i morgen når jeg skal på behandling, og håper ikke dette er ett dårlig tegn, for det trenger je ikke akkurat nå! Ingen flere dårlige beskjeder takk!

Her er den jævla trappen jeg falt ned 18.Desember, og jeg grøsser egentlig når jeg ser den. Den er lang, bratt og jeg falt faktisk hele trappen ned på merkelig vis. Det er ett under at jeg ikke skadet meg enda hardere, og at jeg kom meg unna med ett brudd i ryggen dem kunne gjøre noe med. Iallefall med tanke på at jeg gikk i ett halvt døgn på brukket rygg før dem fant ut hvor ille det stod til med meg! Jeg ber på mine knær om at smertene jeg opplever i høgre hoft ikke har noe med rygg og gjøre, men kun og blott medisinene jeg trappes ned på, ellers vet jeg ikke om jeg noengang kommer meg ut i aktiv jobb igjen! Og tanken gjør meg livredd! Jeg har hele tiden tenkt at dette er medisiner osv, men da jeg oppdaget at jeg er bedøvet i hele ryggen også kommer tankene om at dem har vært borti nerver da dem opererte meg. Jeg håper og krysser alt jeg har for at dette ikke stemmer, og at både følelsen i ryggen OG den hoften ordner seg og er helt normale ting som legen min ikke føler seg bekymret over i morgen. Hun bruker å være rett frem med meg, og veldig ærlig. Jeg har blitt glad i kreftlegen min! jeg har Ingen kreft men siden jeg har blodsykdommen så går det under hennes avdeling, og det er jeg overlykkelig over! Jeg føler meg alltid trygg og god når hun er bak meg med sin utdannelse og måte og være på. Hun reddet livet mitt da jeg ble skrevet ut i Januar, og jeg tok valget basert på det hun fortalte meg og måten hun fortalte det på 🙂 jeg har aldri sett meg tilbake på grunn av denne ene legen, så jeg skylder henne BIG TIME! Jeg har aldri hatt en lege som gjør så mye for sine pasienter og gjør så mye for å ha trygge pasienter. All skryt til Førde sjukehus!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg føler meg som en gammel kjærring når jeg må bøye meg ned og klarer nesten ikke komme meg oppigjen på grunn av den hersens hoften! Jeg klarer ikke å sitte normalt heller, og plutselig kan det begynne å stramme seg til og jeg må flykte opp for å nå det. Viss ikke blir det smertefullt å komme seg opp, og jeg har ganske mange slike runder iløpet av døgnet. Det er travelt når kroppen ikke fungerer!

Det er nydelig vær her, plutselig utav intet! Vi har hatt orkan her og nå plutselig fikk vi sol som på en sommerdag. Det er varierende, og man må være forberedt på alt tydeligvis. Det eneste jeg har lyst til når været er slikt er å kjøre lange turer i solen med musikken på full guff! Med bilen fylt med mennesker jeg elsker og bare nyte tilværelsen, nyte  det å være til og sette pris på alle sekundene denne dagen har <3

Jeg har sovet 3 ganger etter jeg våknet kl6 i dag, og jeg skammer meg litt.. jeg har vært ufattelig sliten både i går og i dag, men etter en dusj og litt sminke i trynet så kommer det seg smått og senn. Min kjære er ute å hjelper min mor 🙂 en skikkelig svigermors drøm <3

CELLUCOR

gymgrossisten selger denne c4 som er ett pulver man bruker før treningen! Gjør treningen mer effektiv og gir mer power. Vi anbefaler denne her i huset! Den kommer i mange forskjellige smaker, så dette er bare en av dem 🙂 349kr

Reklame | Gymgrossisten

Annonseinnlegg

Det er ikke lenge siden, langt derifra og i dag begynte jeg å tenke litt tilbake på hvorfor jeg har klart meg så godt som jeg har! Det er ikke mange som har denne følelsen jeg har inni meg, den er unik og veldig veldig få får gleden av å føle dette her. Det er ikke mange som kan gå i så lang tid og aldri se seg tilbake, det er som det har skjedd noe, kroppen og hodet har blitt restartet og jeg tenker ikke som før og føler ikke som før, jeg oppfører meg ikke som før og alle mine mønster som alkoholiker har blitt brutt ned og aldri gått oppigjen på repeaten som den alltid har gått i. For alkoholisme for min del er bygd på gjentagende mønstre som blir gjort gang på gang på gang uten at man innser at man må bryte sine egne mønster for å klare det, kansje man ikke en gang ønsker å gjøre noe med det, og man er redd for å miste sin bestevenn i alkoholen. Man kjører seg så langt nedi dritten at man opplever en angst som er helt vanvittig, jeg har lært nå i ettertid at min angst kun og blott kom av min egen alkoholisme, for uten alkoholen og den terapien jeg har her igjennom bloggen har jeg vært fullstendig uten angst siden 18.Desember. Men angsten har alltid fulgt meg i årenes løp og blitt større og kraftigere med tiden jeg har blitt sittende inne. Min angst har gått på det sosiale, det ligger i våres slekt dette her, og all kontakt med normale mennesker opphører for meg. Jeg tar ikke telefonen og det går kaldt nedover meg om noen ringer på! Oppsøkte noen meg før så fikk jeg enda mer angst, også ble det en evig karusell som aldri stoppet.

jeg har alltid helt fra jeg var 18år gått med ett indre ekte ønske om å dø, bare forsvinne, og jeg trodde oppriktig inni meg at ingen ville savnet meg uannsett. Det var det hjernen min fortalte meg etter å bli fortalt det igjennom hele livet, at jeg ikke var verdt noe som helst og bare kunne forsvinne, for ingen ville lett etter meg uannsett. Jeg har følt meg fullstendig aleine, på tross av mange mennesker rundt meg, helt ulik alle andre og et stort utskudd. Da jeg var narkoman prøvde jeg gjentatte ganger å ta mitt eget liv, på ekte, men jeg fikk det ikke til noen av gangene. Jeg har hatt hjertestopp to ganger, jeg har kuttet pulsårer og jeg har vært innlagt på sykehuset over natten for observasjon mange ganger. Jeg har våknet der og ikke ant hva som har skjedd med gråtende mennesker rundt meg og men det eneste jeg ønsket den gangen var å aldri våkne igjen. Jeg husker jeg ble irritert på ekte når jeg åpnet øynene og visste det ikke var over, og da tenker jeg at ønsket om å dø var sterkt nok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fikk det heldigvis ikke til, og tenker det er en grunn for dette! Jeg er klarere i hodet nå og ser hvor dumt det har vært, og de senere årene har ikke dette ønsket vært tilstede på samme måte som før, jeg har hatt et greit liv siden jeg startet i jobb for 5år siden, men jeg har alltid hatt i bakhodet at det ikke er verdt å leve lenger når alt skal være så tungt og trått for meg.

Denne følelsen finnes ikke i meg lenger, og jeg ønsker å leve til jeg er 100år. Jeg ønsker å dra nytten utav alt livet gir meg, og jeg ønsker å oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Det er som jeg ikke har levd, så nå har jeg så mye å ta igjen og liten tid igjen å bruke, om dere skjønner. Jeg bruker hver eneste mulighet jeg har i hverdagen til å påvirke dem rundt meg på en positiv måte, for å gjøre litt opp for meg fra gammel skade 🙂 jeg ønsker å bli husket for hun som endret livet sitt totalt og ble ett bra menneske folk husker for positive ting. Jeg ønsker å være en god mor på avstand for barna mine, en god datter dem endelig faktisk kan være stolt over, jeg ønsker å være den beste kona i verden på tross av at jeg aldri har vært innom tanken på å skulle binde meg av noe slag, og jeg ønsker å være den beste vennen noen kan være! Jeg ønsker å aldri lyge igjen, om det ikke er hvite løgner som er lov å ta noen ganger, men jeg ønsker å få ut historien min, om hvordan det er å ikke ha noe som helst håp i livet sitt, og bruke en opplevelse med traumer til å forandre hele livet sitt, for det er det jeg føler jeg har gjort. Jeg er så glad for at jeg flat ned trappen den 18.Desember, for det var ironisk nok da livet mitt startet!

Hele meg fikk en gjenoppstart, alt ble slettet og nå bygger jeg meg opp dag for dag! Dette er min historie om ett liv med rus, og om livet tilbake til hverdagen! Det finnes håp for alle når jeg klarte dette her! For jeg var virkelig langt nede i h…. flere ganger. Jeg måtte bli 32år gammel før jeg innsåg at jeg hadde ett stort problem, og fant motet til å gjøre noe med det. Jeg måtte nesten dø for å innse dette, og jeg håper alle andre slipper det smertehelvetet jeg måtte igjennom for å klare å endre seg selv. For det er kun deg selv du kan endre, og det nytter ikke å gjøre dette for noen som helst andre, selv ikke dine barn. Du må finne det inni deg, så kan livet starte igjen.

Det er aldri for sent, det har jeg fått lære meg nå! Jeg har alltid trodd det var altfor seint å fikse noe som helst, alt var ødelagt og det var ingenting jeg kunne gjøre med alt rotet jeg hadde laget. Se på meg nå! Jeg er lykkelig for første gang, og jeg har ett så intenst ønske om å leve og elske meg selv og alle andre som aldri før! Jeg har så mye å gi, og yte! Jeg føler meg komplett og som en stor ressurs, jeg som alltid bare har vært en ekkel byrde. Når det er håp for meg, er det håp for dere, det lover jeg!

C4 fra gymgrossisten! 349kr i mange forskjellige smaker. Anbefales

CELLUCOR

Reklame | Lyko.no

Energinivået mitt har vært umenneskelig høyt og det har gått i ett sett siden i Januar da behandlingen startet. Jeg har ikke vært nedpå en eneste gang og har våknet like våken som jeg la meg. Kroppen og hodet har vært 100% på konstant og det er som å gå på amfetamin sammenhengende og uten pause i så lang tid. Ikke får du de ekle bivirkningene av stoffet from hell heller, så etter så lang tid blir man litt utbrent og sliten. Kroppen og hodet innser ikke hva den har vært igjennom før det begynner å slippe taket, og nå sovner jeg igjen flere ganger for dagen fordi jeg våkner så tidlig! Det å klare å sovne igjen og ta igjen litt søvn er noe jeg ikke har opplevd på så lang tid at det kommer som en stor befrielse, men jeg innser også at å sove på dagtid ikke er noe jeg kan bedrive nå fremover. Jeg innser også at latskapen har inntatt hjemmet våres! Min kjære ble lat etter at han ble tvunget fri på jobben, og jeg ble lat når jeg startet nedtrapping. Så nå må vi ha en oppstramming her i heimen! Ingen av oss er lat slik til vanlig, så dette er noe som kommer med denne dvalen som ligger over hele Norge, men vi behøver ikke ta denne så alvorlig at vi ikke orker å gjøre noe som helst 🙂 huset ser bra ut egentlig hele tiden, så det er ikke slik at det ser bombet ut rundt oss og vi bare ligger på soffaen og slever.

Men vi har virkelig gått ned i aktivitet og vi har egentlig mange ting vi behøver å gjøre, nå når vi faktisk har all tid i verden! Kjeller og loft er overfylt med masse ting som skal sorteres, og det skal organiseres over hele huset, vi har ikke tid til denne latskapen som har blitt kastet over oss og det er på tide å ta grep!
Jeg våknet 6 i dag, og måtte bare legge meg i sengen igjen og våknet igjen nå halv 10. Jeg kjenner bare tiltakfølelsen løsner fra kroppen min, og det er tyngre og tyngre å få ting gjort. Hadde dette vært for noen uker siden, hadde alle etasjer vært striglet og jeg hadde sittet her med løpske ben og hode som jeg ikke hadde kontrollen på.

Det er greit å bli litt lat i disse tider, for man bare må nedjustere seg selv litt når man har mye mindre å gjøre, men noe latskap vil jeg ikke introdusere i mitt eget liv, og det blir slått ned på kraftig av meg. Vi må nesten få gjort ting iløpet av dagene våres, og planer vi har må vi holde oss til. Nå blir mye utsatt og prosjektene utsatt, dette er ikke greit og vi må skjerpe oss. Men det er så godt å sove litt ekstra og så deilig å kjenne at man ikke er PÅ hele døgnet.

Jeg skal spise en sen frukost nå, jeg kjenner jeg er sulten, jeg som aldri har satt pris på mat om morningene, og jeg har alltid hatet morninger. Dem er den beste delen av dagen for min del nå, og jeg nyter hver eneste morgen jeg kan være frisk 🙂 jeg har slitt hele livet med mat, men nå får jeg lyst på frukost, så det er stor fremgang og jeg nyter av det. Min kjære står nå på kjøkkenet og lager egg til oss <3 jeg har det fint her jeg sitter og chiller i sofaen og prøver å komme meg opp og starte med noe.

Lappen blir utsatt fortsatt og jeg må vente til laaangt ut i April før jeg får mer beskjeder om åpning av stasjonen og mørkekjøringen. Det betyr at jeg må fortsette å føle meg som en byrde for alle og avhengig av sidemann. Jeg bare kjenner på meg at det blir mange konflikter og mange diskusjoner hver gang jeg må ut og ordne noe. Det går kaldt nedover ryggen min, men jeg får stå i det 🙂 og håper det ordner seg på magisk vis som det har en tendens å gjøre med lille meg :). Alt jeg vil er  være selvstendig, men for noen er alt som kommer ifra meg mas og fjas, der jeg ikke har en jobb å gjøre som er viktig. Jeg gir opp forklaringer, for ingenting går inn 🙂 så det blir ekstra deilig for meg å få denne lappen, og det er typisk min flaks dette her, det måtte bare skje noe dramatisk også i denne situasjonen. Det følger bare meg!

dagen videre går med på å hjelpe mamma så jeg kommer meg på behandling i morgen på skikkelig vis 🙂 vi skal sende noen brev og få ut boller som jeg fikk i går med Bakeriet på Bryggja <3 jeg må ta flere telefoner for å se an hvor man er i løypa og oppgavene bruker å komme iløpet av dagen fortløpende 🙂 om jeg ikke hadde hatt masse å drive med tror jeg at tilværelsen min hadde vært veldig anderledes og trist. Jeg trenger å ha masse å gjøre for å trives, men jeg har lært og kjede meg også, så spar meg for kommentarer om at jeg må lære meg  kjede meg ellers kommer jeg til å sprekke eller gå på en smell 🙂 det er bare ondskapsfullt å bruke sprekking imot meg!

Ha en fantastisk dag videre kjære lesere! <3

neglelakk fra lyko! Anbefales på det varmeste!

IsaDora

Klokka er bare 6 på morran, og jeg har sovet igjennom hele natten! Jeg kan allerede forutse dagen, at den blir mye mye bedre enn gårsdagen, og det skal rett og slett ikke mye til for å toppe den på den positive siden. Det eneste positive som kom utav gårsdagen var alle bollene vi fikk med Bakeriet som jeg kan dele ut til masse fine mennesker. Jeg kom meg iallefall utav sengen og inni stua uten de store smertene, og er overlykkelig over det! Nå sitter jeg med tv-en på i bakgrunnen og den varme kaffekoppen min på bordet, og det er ikke de store vindkastene ute som har herjet i mange dager.

Når det først blåser her vi bor så blåser det skikkelig! Og i 3 dager nå har jeg vært redd vinduene rett og slett ikke skulle makte mer og falle rett ut. For denne gangen har vi hatt kastevind, som var målt til 44m/s på Måløybrua. Det er sinnsyke kast som får alle løse gjenstander til å forsvinne om man ikke har sikret ting, og på brua kjenner man det godt i bilen når man passererer 30. Det er en sjarm over det hele, og vi som bor her er godt skodd når det kommer til været. Det gjør bare at vi nyter det ekstra når vi har fine dager her, for det skal vi ikke påstå vi ikke har 🙂

Jeg flyttet bloggen i går, så jeg har brukt tiden til å bli kjent med denne nye saken av en blogg og har prøvd å sette meg inni redigering og systemene. Jeg innser at jeg er gammel i hodet på slike ting! Når det kommer til det tekniske har jeg veldig liten forståelse altså! Jeg føler meg rett og slett dum når det kommer til teknisk innsikt. Og alt må forklares med t-skje! Jeg har ikke vokst opp med datamaskiner og ipad og jeg kan det grunnleggende men thats it! Noen begrensninger må en nesten ha 🙂 stakkars dem som skal lære meg alt dette, men på denne portalen vet jeg iallefall at jeg får denne supporten jeg trenger og jeg slipper å bli gærn av småting som ikke fungerer. Jeg angrer ikke ett sekund! Nå er det bare statistikk jeg ønsker inni bloggen min, og smårusk her og der 🙂 jeg gleder meg slik til fortsettelsen og jeg tror denne bloggen både er bra og blir bra i fremtiden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag skal jeg bare hjelpe mamma så hun kan være med på tur i morgen 🙂 det er det eneste som står på tapeten, og jeg er ikke helt vant med at gjørelisten min er så minimal. Den er som regel fullpakket i masse ting å fikse, men når man gjør seg ferdig allerede Mandag, så blir man sittende, og det er helt ok! Denne ledigheten gir meg muligheten til å ha denne varierende helsen akkurat nå, og jeg vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg vil kalle helsen min veldig ustabil for tiden, den endrer seg som vinden for å si det mildt. Og jeg kan aldri planlegge noe som helst, eller love noe. Jeg krysser alle fingre for at jeg blir trappet ned enda mer denne gangen, og til slutt går helt av så jeg kan bli og føle meg normal!

Positiviteten er tilbake, og jeg har ingen negative tanker i mitt sinn. Jeg burde kansje hatt det, og ville hatt det om dette hadde vært før. Men jeg har lært mye til nå, og negativitet er det værste som kan ta ett menneske. Jeg skrev i går at jeg er skikkelig lei av klaging og negativitet og det står jeg for. Å klage over ting man ikke kan forandre, eller klage over småting faller ikke i god jord med meg. En får ingen medfølelse når det handler om småting som bare blir dumme i den store sammenhengen. Og det har ingenting med å gjøre at jeg ikke bryr meg om dem rundt meg, at jeg er selvopptatt eller ett offer (som jeg også har blitt kalt). Det har rett og slett med at jeg selv har gravd meg nedi den gryten selv, og det er så viktig å forandre måten å tenke på, ellers kan man stå der og stange hodet i veggen så lenge man orker, man kommer ikke av flekken og vil ha det på samme måte i mange år fremover.

Det er helt sykt at det er 100 dager siden jeg satt korken på flasken og tok valget mitt, det er heeelt sykt at det er 100 dager i morgen siden jeg knakk ryggen min i 2 på dramatisk vis, ble innlagt og var igjennom det værste jeg noengang har opplevd, men også det beste som kunne skjedd. Det er heeeeelt villt hvor langt vi har kommet i denne prosessen på disse dagene, for hundre dager er ikke så mye når man tenker på det. Jeg hadde kommet mye lenger på prosjektene med oppussing og lappen min om vi ikke måtte inni denne dvalen, og jeg hadde fått ordnet alt annet om alt ikke var stengt, men det jeg har fikset for meg selv og andre er vanskelig å ta innover seg, rett og slett. Det har ikke kostet meg en dritt å gjøre alt dette, det har gitt meg en giv og en motivasjon jeg ikke hadde hatt uten, og vi har utrettet så mye for å klare dette her! Vi har fylt livet våres med nye mennesker som ønsker oss alt godt, vi har også fylt livene våres med masse positive byggestener som gjør det vanskeligere og vanskeligere å sprekke, fordi vi nå har ett valg. Det er ikke lenger ett alternativ å sprekke for meg, jeg er ikke redd for det en gang. Jeg går ikke på vent men jeg lever faktisk uten å tenke på rusen som noe alternativ. Hjernen har innsett at jeg ikke skal drikke mer, så den følger med litt seinere enn de andre organene, men jeg er så bestemt at tanken på øl aldri streifer meg.

Jeg vet hva sug er, hvordan det føles fordi jeg har hatt det hele livet mitt! Hver eneste gang jeg har hatt pausene mine i varierende tidsperioder, har jeg bare gått på vent. Jeg har klart i varierende grad å unngått og drikke men alltid gått med det i bakhodet og planlagt når neste fylle skulle skje. Slik er det ikke lenger, og det føles så mye bedre slik. Man går på vent om man går på antabus føler jeg, for meg var antabus bare dumt denne gangen, fordi jeg er bestemt inni meg, og jeg bare glemmer pillene uannsett. Men i fjord kjøpte jeg meg antabus og begynte på da vi var edru en lang periode! Den kostet meg over 500kr! Men jeg gjor det for å vise min kjære at han kunne stole på meg, og jeg ville vise han i det nye forholdet at jeg ønsket å satse på oss og ikke rusen. Men i bakhodet gikk jeg alltid med ett lite ønske om å nyte alkohol igjen, så antabus funker ikke for akkurat meg. Om man glemmer å ta den, så øyner man håp til å ta seg noen øl, og da er poenget borte. Det ligger i sjelen og i mitt DNA nå. Jeg ser meg aldri tilbake, og jeg nekter å gi meg! Jeg vil leve livet mitt, jeg ønsker å ha det akkurat slik jeg har det for resten av livet mitt! ENDELIG!

Ha en nydelig Torsdag morgen kjære lesere <3

På Fredag er det igjen tid for sykehuset og den SISTE behandlingen med denne giften som dreper alle celler, og setter det igang igjen, og meningen er at blodet mitt skal slutte å drepe blodplatene mine, så jeg slipper å gå rundt med alle bivirkningene dette gir. Jeg ønsker ikke å bli kronisk syk, der dem ikke finner noe som hjelper, og den frykten blir egentlig større og større jo nærmere avslutning på behandlingen vi kommer. Først prøvde vi med steroidene som har vært en fadese, også nå er det disse kraftige dosene rett i blodet på kreftavdelingen. Og jeg føler det har tatt så lang tid nå, at jeg rett og slett er ferdig med hele sykdommen min. Jeg er autoimmun og blodplatene mine blir rett og slett ødelagt av mitt eget blod. Det angriper seg selv med andre ord, og ingen har noen forklaring på hvorfor. Dette kan være kronisk, og det kan gå over. Men nå er det snakk om såpass lang tid, at det ikke har noe med livsførselen min før å gjøre, og dem tror det er genetisk.

Frykten for å være det dem kaller for bløder resten av livet, skremmer vannet av meg! For jeg er livredd, og ikke for å begynne å blø utvendig, men om jeg starter å blø i hodet eller i magen, så er jeg fuckd. Dem kan ikke gjøre noe som helst om dette skjer, men så lenge blodplatene mine er stigende og jeg klarer å komme meg over 100, kan skuldrene senke seg. Jeg var så svak og syk da dette ble oppdaget, og frykten for å bli slik igjen sitter virkelig i beinmargen min. Det er ikke noe morro at kroppen rett og slett ikke funker, blodtrykket synker så fort at man ikke en gang klarer å ta seg imot når man svimer av, og man har ingen kontroll over egen kropp eller pust. Jeg klarte ikke en gang å gå opp trappen her uten å måtte sette meg ned og ta pauser.

Så på Fredag kommer dommen min om blodplatene mine har steget igjen, som sist for første gang siden jeg startet! Dem har gått ned og opp, og gitt meg mye hodebry! Jeg har tatt prøver hver eneste uke for å sjekke dem så fokuset har blitt desse resultatene, for å se hvordan en ligger an. Det er på en måte dommen min jeg venter på hele tiden. Jeg blir sint når dem har gått ned og overlykkelig om dem har gått opp, så det kan slå begge veier føler jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har virkelig ikke vært i form, og håper dette er fordi jeg trapper så fort ned på de andre medisinene mine, og det ikke er tegn på at platene atter en gang er på vei ned! Da blir jeg virkelig skuffet på kroppen min. Jeg skal atter en gang være nålepute for sykepleierene som har store problemer med å finne årer på meg. Jeg har fått punktert alt av årer, igjennom mange uker med konstante stikk. Nå gjør det bare vondt fordi årene er så såre, så når dem trekker ut eller inn nålen gjør det uvanlig vondt, og det kjennes rett og slett ut som dem røsker med seg hele åren.

Vi har noe annet som også skjer på Fredag! Jeg og sebben min har nemlig 100 dagers markering for rusfriheten, og jeg tenker vi må feire i helgen med en fest, hehe.. en rusfri fest vel og merke her i stua våres. Vi har ikke telt dager som mange andre får gleden av å gjøre, men jeg tenker 100 dagers må en nesten ha lov å markere litt! Det er min første gang å klare 100 dager uten alkohol så det er litt spesielt for meg dette her, fordi jeg har null sug, null lyst å drikke øl og masse masse motivasjon til å fortsette. Hjernen min og sjelen min har bestemt seg, det gjor den for 98 dager siden, og det kommer ikke til å forandre seg!

Det er deilig og for første gang være sikker på seg selv, for jeg har aldri sagt eller tenkt at jeg aldri skal drikke mer, jeg har faktisk sagt rakt det motsatte. Jeg har aldri sett på alkoholen som det store problemet det har vært, og har alltid bagatellisert det, bortforklart det og nektet å gi slipp på den. Den var min kjærlighet men nå er kjærligheten forflytta til oss to her og det vi har som mål for oss fremover! Vi har masse å oppnå, og vi har så uendelig masse å oppleve!

Jeg som trodde livet var over, at jeg hadde ødelagt alt og kom til å ende i rullestolen. Jeg trodde jeg var avhengig resten av livet av at folk vasket meg i stumpen, og måtte ha hjelp til absolutt alt i hverdagen. Jeg såg for meg ett liv på ett eldrehjem, som den yngste men mest avhengig av andre til hjelp. Jeg aner ikke hvor jeg fant denne styrken og staheten men jeg kommer aldri til å se meg tilbake på dette valget jeg har tatt, og absolutt ingen kan påvirke det, annet enn meg selv.

Å være en ressurs når man har vært en byrde hele livet, å få lov å kjøre bil når man har gått helt siden man var 18år og ikke stolt på seg selv nok til å ta lappen, fordi man er redd for sin egen rus. Det å kunne stå opp tidlig og ikke den første tanken er ølsalget men planene man har lagt for dagen med normale ting, det å føle seg stabil i humøret og slippe dødsangst og panikkannfallene man har slitt med hele livet er helt fantastisk for meg. Jeg har aldri vært normal før nå, jeg har aldri fått føle kjærligheten til andre og meg selv før nå, og nå nyter jeg det.

jeg føler meg ikke lenger som ett skadet lite barn, men en voksen dame som har kontroll på livet sitt og nok kjærlighet til alle, jeg er glad i det store hjertet mitt og rettferdighetssansen og jeg setter pris på at jeg er smart og reflektert. For første gang så tror jeg på meg selv, og lar meg selv være stolt over alt jeg gjør. Dette er ting som er normalt for mange, men for meg er dette en helt ny opplevelse. Jeg har levd hele livet og hatet meg selv såpass mye at jeg ikke har klart å sett meg selv i speilet en gang, og jeg har prøvd å avslutte mange ganger, men ikke klart det. Jeg tror det er en mening med alt, og at jeg skal være her i dag, og i mange år fremover. Jeg fortjener å være lykkelig og trygg for første gang, og nå føler jeg at jeg lever!

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Jeg har våknet 01.30 i natt og har hatt tidenes drittdag i dag. Jeg har ingen motivasjon eller ork til å gjøre noe som helst annet enn å sitte her og være stille, noe som er helt motsatsen på hvordan jeg ellers har vært siden i Januar. Jeg orker ikke å heve stemmen en gang, og det er ingenting som frister. Jeg har hatt vondt overalt i hele dag, og sitter egentlig bare å venter til jeg kan legge meg, ta medisinene mine og bare sovne, og satse alt jeg har på at morgendagen blir bedre og at jeg får en natt med søvn! For i dag har jeg det ikke bra folkens.

Det er lenge siden jeg har følt meg så svak og motløs, jeg har jo vært ovenpå så lenge, men jeg er langt ifra deprimert, så jeg fatter ikke hva alle mener når dem sier at jeg kommer til å gå på en smell nå når jeg trappes ned, og at jeg kommer til å få en depresjon. Jeg er langt ifra deprimert, og har et positivt sinn 🙂 jeg har det veldig bra i livet mitt, så hvorfor skulle jeg bli deprimert? Og dessuten så har jeg til og fra vært deppa hele livet, så jeg tenker det blir litt godt med en depresjon når man har vært 100% på og på steorider i så lang tid.. .. ikke ofte en takker jatakk til en depresjon, men jeg tenker kroppen og sinnet trenger en pause, og det passer meg godt i disse tider når man helst skal holde seg for seg selv og ikke oppholde seg ute uannsett 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

jeg hadde dette i sammenlagt på klikk på den andre siden i dag, og det er helt sinnsykt! Vanvittig for lille meg denne summen her.

Det er godt det går tid imellom desse dagene da alt bare er ett ork av store dimensjoner, og man bare blir sittende helt tom i hodet. Det er første gangen jeg faktisk har sovnet på soffaen hele to ganger iløpet av dagen, og våknet helt våt i svette igjen. Jeg gleder meg noe helt vanvittig til disse medisinene forlater kroppen min for ALLTID, og jeg fatter ikke dem som ønsker dette for treningens og kroppen sin skyld. Steorider er den værste medisinen jeg noengang har opplevd, og du får ingen god rus av den, og absolutt ingen fin kropp og skryte av heller. Jeg har hørt menn får innovertiss, og jenter får stor klitt også, noe jeg ikke har merket, men jeg ser overhode ikke poenget med dette stoffet som gjør at man bare eser ut, får vondt i alle muskler og ikke fungerer som normalt. Jeg får ingenting utav dette, og gleder meg til å komme meg utav det. Jeg gikk på vekten i dag, og det var ikke lurt når humøret er som det er merker jeg. Jeg er fortsatt like tung, i bare vann og hud som snart sprekker. Ansiktet mitt sprekker rett og slett om det vokser mer nå, og det gjør fysisk vondt overalt! Ja jeg har rett og slett en leidedag og alt bare er tungt og trått med meg.

I kveld har vi vært på bakeriet på Bryggja og hentet en hel kasse og 3 poser med boller og rundstykker <3 helt gratis, og veldig veldig snilt! Er overveldet over alle varene som dette bakeriet gir oss, og det er så mange som setter pris på deilige boller i kveld!

Det gir meg masse å dra ut på tur, på avstand vel og merke! Det er så morro også får jeg kjøre bil! Jeg ble i bedre humør bare av den lille turen, og det har blitt min terapi og sitte bak rattet. Nå kribler jeg etter å få dette sertifikatet i hånden, så jeg slipper å være en belastning for andre hele tiden! Det fører som sagt til store konflikter, så jeg vet jeg også skal si nei videre når jeg blir mer selvstendig og kan gjøre som jeg vil 🙂

Kunne ønske jeg fikk gjort mer i dag, og at energien var på topp, men jeg regner med det er greit at jeg tar meg en slik dag innimellom. Verden går ikke under, men kjelleren står fortsatt urørt men med samvittigheten ren så står jeg i dette 🙂

Håper dere har hatt en fantastisk dag! Selv dere med dårlig vær og innetiden blir ekstra lang for! Love u all!

Neglelakk fra lyko.no som jeg anbefaler dere!

IsaDora 66.75kr//Neglelakk!

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Den siste tiden har jeg gått på kraftig nedtrapping på en medisin som legene bare gir i akutte tilfeller der alt annet er utprøvd fordi bivirkningene er påpass alvorlige og kraftige og kommer på ekstremt kort tid. Allerede første dagen merket jeg virkningene og det var skikkelig ubehagelig. Spesielt i begynnelsen, og nå når jeg er på nedtrappingen så er det på samme måte, bare værre igjen. For jeg har i dag konstante smerter i hele kroppen, litt her og der og det flytter seg iløpet av en times tid. Kroppen min er i fullstendig ubalanse, og jeg har egentlig lyst å gråte og syte og klage! Men jeg gjør ikke det, klagingen gjør jeg meg ferdig med på bloggen, og eneste dem hører ifra meg er klynkene om jeg beveger meg feil, men det må jeg nesten få lov til.

Alle svikter meg føler jeg nå, fordi det alltid er ett helsikas liv for å komme meg på disse behandlingene en gang i uka, og jeg er OVERLYKKELIG for at det er siste gang på Fredag. Det er blitt så masse konflikter på grunn av denne livsviktige behandlingen som jeg er tvunget å møte til, og jeg har ingen valg når det gjelder denne. Men den har ført til store diskusjoner der mennesker overhode ikke forstår viktigheten av at jeg får møtt til desse timene og gjennomført dem. På tross av at jeg resterende dager i uka står på pinne for absolutt alt og alle i alle sammenhenger, så går det liksom ikke inni hodet til folk at jeg faktisk er alvorlig syk og trenger å bli frisk. Det blir så godt på Fredag og ta denne siste, så jeg slipper å nærmest be på mine knær med mennesker for å få dem til å være sidemann ett par timer, for jeg orker virkelig ikke mer nå. Jeg ser mer frem til å bli ferdig med disse konfliktskapende situasjonene enn å bli ferdig med behandlingen, og det sier litt om hvilket press jeg har vært under denne perioden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det virker som om når det kommer til meg, så er ingenting viktig! Og slik føler jeg det har vært hele livet, uten å ta på meg noen som helst offerrolle, men når en sykdom som faktisk kan ta livet mitt ikke er viktig for andre som sier dem er glad i meg og støtter meg, så finner jeg ikke noe annet i denne verden som skulle vært viktigere enn å holde meg i live. Jeg kjenner faktisk ingen andre her som ikke hadde hatt noen til å støtte seg i en slik situasjon, og jeg kjenner meg faktisk helt aleine!

Dette blir litt syns synd på meg innlegg, men dette er noe jeg har fått oppleve ganske så ofte siden jeg kuttet alkoholen. På tross store smerter selv og ett alvorlig brudd i ryggen har jeg måttet høre på timeslange taler om hvor syke andre er, hvor vondt dem har en plass eller symptomer på lettere sykdommer som alle har igjennom året. Jeg vet tydeligvis ikke hvordan det er å jobbe lenger, ja den får jeg høre ofte! Og jeg begynner å bli passelig lei av slike kommentarer, som er så lite igjennnomtenkte som dem kan bli. Jeg orker ikke de kranglene som jeg har tatt hele forbanna livet mitt med mennesker som faktisk ikke har skjønt en dritt av noe jeg har forklart dem i 3 mnd, og fortsatt får jeg null respekt eller forståelse for min helse. Men jeg skal ta hensyn, STORE hensyn til absolutt alle rundt meg som har det så dårlig. SKJERP DERE! Livet er for kort til å sitte å syte og klage over småtingene! Hadde jeg gjort dette, hadde jeg ALDRI blitt rusfri jeg, da hadde jeg lagt under torven død og borte. Viss det ikke går inn i hodene til folk at småting ikke kan overdramatiseres før livet kan bli bedre, så vet jeg ikke hvilken planet dem bor på en gang. Få litt baller da folkens, og slutt å less dere ned i negativitet og dårlige holdninger noen har hatt i over 60år. Er det da ikke på tide og vurdere om du selv er problemet oppi alt? At om man endrer måten å tenke på, så løser det seg kansje?

For det er logisk tankegang, når alt har gått til helvete hele livet, og du opplever akkurat de samme følelsene eller oppførsel gang på gang på gang. Så er det kansje på tide å ta litt grep selv? Det er ikke rart at ting blir vanskelige om man lager seg problemer utav ingenting, og blåser ting opp i dimensjoner! Komman! Jeg ORKER ikke mer negativitet og klaging nå, da spyr jeg rett og slett på den rosa dyna mi! Det må da være mulig å bli voksen og ta LITT ansvar for seg selv? Endring er eneste vei til lykke, det er ingen mellomvei der og det kommer ikke av seg selv. Sin egen tankegang er den eneste man kan forandre, og det er kjempeenkelt bare man prøver! Men da må en være klar til å ta ansvaret selv og slutte å legge skylden over på andre hele forbanna tiden. Jeg kjenner jeg blir oppgitt og forbannet her jeg sitter, for nå er det virkelig nok for meg!

Når jeg er 32år og har skjønt det, så er det vel for pokker på tide at voksne folk også klarer å prente dette inni hodene sine vell?

Jeeeeeeeez!

neglelakk fra lyko! Som jeg anbefaler! Tørker på noe sekunder og finnes i mange farger!

IsaDora//Neglelakk!

IsaDora

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Ringvirkningene av denne dvalen og krisen vi er inni nå er enorme, og vi ser dem ikke før i ettertiden. Jeg sitter med masse bekymringer, men ikke for å bli smittet, for jeg tar mine forhåndsregler på alvor, og jeg utsetter meg ikke for farene som er der ute. Jeg gjør dette for andre, for jeg er selv ikke redd for å bli syk. Jeg tenker at om jeg tar mine forbehold i måten jeg lever på, så har jeg gjort mitt. Men det er visse ting jeg bare må gjøre. Nå er det slik at om jeg nyser av helt andre ting, så går det kaldt nedover ryggen min, jeg tør heller ikke å utøve de hostene jeg bruker å ha normalt på grunn av røyken jeg suger i meg hver dag. Og spesielt på sykehuset når jeg tar behandlingene mine, da sitter jeg der stille, uten å tørre å kremte fordi lungene mine må det av vane og skader av røyk. Jeg er livredd for at andre skal bli redde på grunn av meg, så blir sittende å holde det inne til jeg er ferdig med behandlingen som er lang.. veldig lang.
Jeg vet selv jeg ikke er syk, men denne redselen for at andre skal tro det tar overhånd av og til. Du blir gående og tenke over hva andre tenker om en, og alle oppfører seg anderledes, dem holder avstand, for det er det vi skal gjøre nå, men folk har det i blikkene sine, den skepsisen, man vurderer alle mennesker vi ser på en annen måte nå. Jeg merker det selv, man tror alle rundt seg er en fare for oss. Det kan være triggere til enda værre angst enn det vi har fra før, og mange burer seg rett og slett inne på selvpålagt karantene.
Mange er faktisk i karantene, og er tvunget til dette livet, jeg undrer på hvordan dem har det oppi dette, for jeg har muligheten til å kunne gå på butikken når jeg må, jeg har muligheten til å få jobbe aktivt ute i bilen min, uten å oppsøke folk fysisk.
Jeg har familien min her med 3 andre mennesker jeg kan snakke med og være med, og jeg har masse å gjøre hver eneste dag.
Jeg er veldig heldig jeg, for jeg er ikke naiv, jeg tror ikke det er så lett som for meg, for veldig mange nå i verden våres.
Det sitter så mange og dveler og drar seg selv ned nå, både angst over møter som blir avlyste, aktiviteter som har blitt rutine er avlyst og alt fremover er utsatt på grunn av at ingen jobber annet enn ifra hjemmekontor, og alle skal ta avstand til hverandre, så hjemmebesøk og alt av møter blir utsatt til den værste faren er over. Alle tingene man er vant med å gjøre, bare forsvinner liksom. Og jeg undrer på hva det gjør med menneskene rundt meg. Bare det å komme seg på butikken er jo vanskelig for noen med angst, det vet jeg alt om! Jeg gikk 6 mnd uten å klare å komme meg dit, uten å drikke! Jeg har hatt en enorm sosial angst, som har ødelagt masse for meg igjennom hele livet. Og i desse tider blir denne angsten bare enda værre. Nå er jeg så heldig å ikke ha denne angsten lenger, men det har vært sinnsykt masse jobb.
Jeg tenker denne dvalen går utover barna, og ser nå at dem vurderer å slippe noen barn tilbake til skolen, for og imot der skal jeg ikke diskutere, for det har jeg ingen kompetanse til. Men det er mange som kjeder seg rundt om, og jeg tenker at denne dvalen kommer til å ramme sterkest dem som er svakere ifra før. Og jeg ser allerede ringvirkningene som kommer som kastende på oss og er bekymret for når dette roer seg ned og vi kommer ut igjen i hverdagen, alle jobbene, alt økonomisk, alt av systemer som plutselig skal gjøre alt dem gjør til vanlig, pluss alt dem må ta tak i. Det vil komme en stor storm med senskader og en kommer til å se i ettertid hvordan denne perioden har påvirket dem som virkelig trenger støtten og hjelpen våres akkurat nå.
Verden kan ikke stå helt på pause, og vi trenger mennesker som strekker seg ekstra for andre nå, for det er mange som sitter aleine nå og sliter. Kjenner du noen som du vet sliter litt ifra før, så ta opp telefonen og kontakt dem. Vet du noen som sitter å ikke kommer seg på butikken, så er det lov å spørre om du skal handle for dem. Det er de små tingene som en samtale i telefonen eller en håndsutrekning – hånd, som gjelder nå, og dugnaden er igang! Vi gjør dette for andre, for mange er ikke redde for seg selv, så vi må tenke litt på psykisk helse også, og hva denne rolige perioden som er en ferie for mange, kan bli katastrofal for dem som ikke har motet til å spørre om hjelp.

Medmenneskeligheten her i landet våres er jeg mektig stolt over, og når vi står ovenfor kriser er jeg som stoltest, det har jeg alltid blitt i alle sammenhenger, når vi står sammen for landet våres, og står opp for urettferdighet og rettighetene vi har, så får jeg gåsehud og blir skikkelig stolt over å være så heldig å være født i dette vakre landet våres. Vi er på dugnad og den blir tatt på alvor, vi gjør plikten våres, og nå bør alle ta ett tak for også dem som trenger det mest nå. Ikke la noen sitte aleine, og ikke bli sittende aleine heller. Vi har internett og bør holde sammen i denne perioden.

Jeg jobber aktivt hver eneste dag uten å risikere noe selv. I går var jeg rundt med matkasser ifra Frelsersarmeen. Jeg er så glad for dette tilbudet, og oppfordrer alle til slikt arbeid og slike tilbud da det gir en stor glede for mennesker! Jeg støtter alt slikt arbeid, og setter sånn pris på dem! Jeg tenker det er viktig å få fokus på dette, at det ikke er flaut eller ubehagelig å benytte seg av dette når man ikke får endene til å møtes! Det finnes ikke ubehangelig når man først har vært der 😉 første gangen jeg var der gikk jeg med hodet sunket ned og med hendene i lomma, jeg benyttet meg av dette leeeeenge etter jeg fikk høre om det, og det var denne terskelen å gå over før jeg tok motet til meg, men du blir møtt på en fin måte og får velge ut selv hva du ønsker som regel. Nå i denne krisen er det litt anderledes. Men allerede 2.April er det åpent igjen fra 12-13 og jeg anbefaler dette til alle som ikke har til det dem trenger. Det er basisvarer som man kan supplere med selv. Det er ikke full pakke, men det er nok til å lette hverdagen med det du må handle uannsett.

Vi tar ett tak for hverandre og støtter hverandre så godt vi kan 🙂 jeg oppfordrer alle til å følge med og gjøre det samme! Vi kan holde sammen uten å være ilag.

Spleisen min som bare har 7 dager igjen folkens! https://www.spleis.no/project/99574

Neglelakk fra Lyko som tørker på noen sekunder! Anbefales av meg.

IsaDora//Neglelakk!

IsaDora

Reklame | Lyko.no

Annonseinnlegg

Det gikk opp for meg i går hva selvransakelse er for noe, og hva det går ut på. Jeg kjenner hvordan det føles og jeg opplever nå hvordan dette faktisk fungerer i dagliglivet og rusproblematikken min. Det er som en uskadeliggjør denne rusen, man tar kraften ifra den bare ved å bli kjent med seg selv på ekte, lære seg absolutt alt ved seg selv, og faktisk bli glad i seg selv. Jeg vet det høres veldig rart ut, og mange tenker at dette er noe man gjør hele tiden, konstant ellers uannsett. Det er det jeg har trodd hele livet også, at jeg kjente alle sidene ved meg selv, og at jeg ikke trengte denne ransakelsen. Jeg husker faktisk jeg sa til en venninne at jeg ikke ønsket noe traumeterapi da jeg ikke hadde behov for å gjennomgå disse traumene igjen, det ville ikke føre til noe uannsett å sitte å terpe på fortid osv, og det er IKKE mange mnd siden jeg sa dette. Jeg har vært fullstendig blind! Jeg har faktisk aldri kjent meg selv på ekte, jeg har alltid hatet meg selv såpass at jeg ikke en gang har klart å se meg i speilet, og jeg har gått og bært på så masse tanker og dårlige minner at jeg har presset meg selv ned konstant uten å klare å se det selv. Jeg har alltid trodd at jeg er ett smart menneske som vet mitt eget beste, men dette viser hvor blind man kan være når man står i koken selv.
Jeg har hele livet gjort alt for andre, og aldri funnet motivasjon i å gjøre noe for meg selv! Jeg har ikke vært glad i meg selv eller respektert meg selv, så hvorfor skulle jeg gjøre noe for meg selv? Da jeg mistet barna prøvde jeg å skjerpe meg for dem, i alle forhold har jeg prøvd å skjerpe meg for dem, men jeg har aldri gjort noe for meg selv og ville kutte rusen for meg selv.
Denne gangen er anderledes, og denne gangen gjør jeg dette helt for meg selv, uten å tenke på noen andre. Jeg elsker dem rundt meg og barna mine, men jeg gjør akkurat dette kun for meg selv. Jeg har begynt å bli glad i meg selv, og spyr ikke lenger av mitt eget speilbilde. Jeg har etterhvert tilgitt meg selv, og alle andre. Jeg har forsonet meg selv med at jeg ikke kan forandre det som har skjedd, men kan gå videre og gjøre livet verdt å leve igjen. Jeg har aldri mistet håpet og har blitt veldig reflektert etter å ha gransket meg selv med verdens største lupe, funnet alle feilene og manglene jeg har hatt hele livet, vært min største kritiker og dømt meg selv nord og ned for å bli bevisst på mine egne skavanker og store mangler. Det er en prosess som virkelig er vond, og du må innse stå for og ta innover deg absolutt alle ting som har skjedd. For meg er det snakk om store traumatiske ting som har gitt meg fysiske reaksjoner og psykiske reaksjoner tidligere som jeg ikke klarte å kontrollere, nå har jeg gjort dem ufarlige, dem tar meg ikke på samme måte som før, og dem gjør meg ikke vondt lenger. Jeg har tatt ansvar for meg selv og alt jeg har gjort, jeg har forsont meg. Og dette har vært den eneste veien for meg. Jeg hadde vært død uten, og det vet jeg med fakta i bakhodet. Jeg hadde ikke kunnet vært her hjemme nå og klaget over hodeverk og en kropp som ikke fungerer, om jeg hadde lagt begravet en plass nå i regnet.

Jeg føler først og fremst at det som skjedde i Desember reddet livet mitt, men også at jeg begynte å være glad i meg selv reddet hele livet mitt. For ingenting fikser seg om man ikke lærer seg dette. Og det er ufattelig rart å sitte å si det nå, men jeg elsker meg selv for den jeg er, den jeg har vært og for alt jeg har fått oppleve på godt og vondt.
På 3mnd nå har jeg gått igjennom denne ransakelsen, og jeg føler jeg begynner å komme i mål. Jeg er langt ifra ferdig, det er nå det begynner! Men jeg har knekt meg selv fullstendig ned, og er klar for å bygge opp igjen. Sånn føles det, og det føles utrolig bra!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Folk har trodd ofte at jeg har vært stresset, tatt på meg altfor mye, blitt utnyttet og at jeg ikke har tenkt over hva jeg gjør selv. Dette kan jeg underskrive til samtlige at det overhode ikke stemmer! Det er en mening med alt jeg gjør, jeg gjør ingenting som ikke har en større mening, og alt jeg sier kommer rett fra hjertet mitt. Det er mine tanker dette her, det er min blogg og min historie. Jeg kan ikke stå for andres historier, men dette er historien om mitt liv og mine tanker. Jeg skiller fullstendig mellom blogg og arbeidet jeg gjør for andre, og dere vil aldri oppleve meg blaffere her med noe som har med dette å gjøre. Det har jeg overhode ingen behov for 🙂 jeg har alltid hatt behov for å skrive, men har blitt dårligere på å skrive for hånd, det er viktig for meg å få ut historien min, for å gi håp til andre, så bloggen er en perfekt mulighet for akkurat dette. Nå gleder jeg meg til flytting og ligger egentlig bare å venter på at det skjer! Bloggen flyttes og skuldrene kan senke seg på det området også.
Skuldrene mine har aldri vært så lette som nå, og alle knutene som jeg alltid har hatt løsner litt etter litt. Jeg går ikke med skuldrene langt oppi nakken lenger, går med hevet hode og er mye mer avslappet i kroppen. Så selvom jeg virker stresset så har jeg den største ro i sjelen og hodet jeg noengang har opplevd. Så jeg trenger ikke andre til å bekymre seg for meg.
Jeg gleder meg til fortsettelsen, for på noen mnd så har jeg kommet lenger enn jeg noengang hadde trodd og turde å håpe på. Livet er hærlig, selvom det pøser ned jeg har vondt og har ingen verdens planer for dagen 🙂

Neglelakk fra Lyko.no som jeg anbefaler!

IsaDora//Neglelakk!

IsaDora

IsaDora