Jeg har følt det er Søndag hele denne vakre Mandagen her, for denne Mandagen har rett og slett vært vakker! Det er fantastisk ute! Det er solskinn, kaldt men det er helt klart ute, og fantastiske veier å kjøre på <3 det er disse dagene jeg ser frem til, når jeg tenker på at jeg har verdens beste bil nå, og at jeg har lov å kjøre den! Det er en magisk følelse å ikke være bundet til å gå lenger, overalt en skal. Nå kan jeg planlegge dagene mine etter å ha bil, og det sparer meg masse av tid, og penger faktisk! For nå handler jeg mye billigere, og planlegger kjøpene mine bedre, enn når jeg måtte kjøpe inn masse når man først hadde bil eller allikevel måtte ta taxi hjem fra butikken. Det er en helt vanvittig deilig følelse for meg, og jeg ser frem til mange mange flere slike dager i bilen min, med familien min rundt meg. I dag klarte vi tilogmed å lure med oss pappa på tur opp til Vestkapp, Stadlandet og vakre Selje! Jeg har vokst opp på gården i perioder på Vederhus, så alle steiner oppigjennom der, og plasser bringer frem barndomsminner som jeg kommer på, på disse kjøreturene som har blitt noen av i det siste. Det er så deilig å se fargen på sjøen oppover, fordi den er helt spesiell for meg. Det er deilig på slike dager og kunne ta med seg foreldrene sine og sin forlovede og bare kjøre oss bort, og oppleve den fantastiske naturen! Pappa har ikke vært dit før, så han kosa seg på tross av att han liker seg best hjemme i stua si 🙂 For meg er iallefall dette som terapi for sjelen og jeg får gåsehud rundt hver en sving når jeg oppdager noe vakkert. Jeg blir aldri vant med å ha det slikt rundt meg, så jeg suger inn alt jeg kan <3 Legger ved bilder fra turen og de vakre plassene 😉 Ellers er alle avtaler avlyste men det er bra vi har sosiale media og Mail så noen ting ikke stopper helt opp. Heldigvis har psykisk helse innsett at dem må på banen nå, så dem som ønsker og trenger dem har nå ett tilbud. Så mine skuldre er litt lettere enn før i dag 😉 så det retter seg i sjøen. Jeg har også tett kontakt med boligansvarlige i kommunen og har fått fremmet flere saker, som ser ut som går fortere fremover enn før jeg startet og det gir meg masse motivasjon når jeg ser fremgangen, som er ganske radikal. Det virker som min stemme funker, og det er meeeeget motiverende for lille meg som aldri har hatt en 😉 Nå har vi kommet hjem i vår koselige hule, og får snart besøk av verdens beste venn, og jeg gleder meg til humoren og samtalene vi alltid har, men som vi ikke har hatt på mange måneder nå. Jeg savner han sinnsykt mye! Rett og slett, så det blir godt å høre på Misjonen og snakke litt piss, etter gammelt 🙂 jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt klarere i hodet og veldig mye galnere i hodet. Bare att nå er det fornuft som kommer ut, i steden for fyllepreik 🙂 Jeg har hele dagen følt det er søndag, og den følelsen kommer jeg sikkert til å ha helt til sebben min er i jobb igjen, for jeg er ikke vant med å ha han her rundt meg hele tiden, men jeg nyter hvert sekund i selskap med verdens beste mann. Det er så godt att familien min godtar han, og er glade i han. Det betyr så mye for det har aldri skjedd før. Tilogmed min bestemor som er veldig brutal i måten å si ting på, og viss hun ikke tåler deg, så får du vite det med en gang, hun har ingen filter men det er derfor vi er glad i henne også. Men hun sa i går att sebben min var en rolig og veldig snill mann, så han er godkjent med stor G, og står med glans i karakterer både i familien og med alle andre jeg kjenner, og som alltid har hatt en sterk mening om dem jeg har falt for 🙂 Hehe.. jeg håper jeg også blir godtatt den andre siden, det er alltid litt nærvøst når man ikke kjenner folket, og denne gangen er det litt mer alvor, når jeg om 2år står brud og skal gifte meg med denne fantastiske skapningen her 🙂 jeg gleder meg til tiden som ligger forran oss <3 elsker deg mannen min <3
Gymgrossisten.no med c4 som gjør treningen mer intens! Anbefales på det sterkeste av oss her.
Jeg er også like stolt over min sønn som nå er blitt hele 13år, men dette innlegget vil jeg dedikere til verdens vakreste og smarteste datter i verden! Hun har blitt hele 16år gammel! Det er 16 hele år siden jeg lå på Nordfjordeid sjukehus og bare var 16år selv, og jeg elsket denne jenta siden den dagen jeg fikk vite en sen natt at hun eksisterte inni magen min. Jeg var aldri innom tanken om abort, på tross både barnevern og andre omtrent tvang meg til tanken, men jeg hadde kjæresten min som var eldre som stod rakrygget og vi bukket ikke under for noe press av noe slag, vi var bestemte for dette ville vi klare helt fint! Vi hadde mamma som vi bodde med, og hun støttet oss fra første sekund, og gledet seg over oss, på tross min unge alder. Jeg husker så godt den dagen jeg fikk engangsstønaden som skal dekke det du trenger til en baby og vi tre (fire med henne i magen) dro til Førde og handlet inn alt vi behøvde til denne nye tilværelsen, og vi fylte en hel varebil med alt fra klær til stor nydelig seng som var inngravert med en nydelig bamse. Vi handlet inn sengeramme, stellebord og penger rakk til mer ting enn nå, for å si det slik. Jeg husker ennå hvordan det var å få barnevognen i hus, hvor uvirkelig dette var for unge meg, men jeg gledet meg sånn og vasket ned huset og vasket babyklær i mange måneder for å gjøre meg klar. Jeg var så klar da termin nærmet seg att jeg nesten sprakk av spenning, og fødselsangst var noe jeg var for naiv og ung til å forstå, jeg bare såg frem til denne dagen. På sykehuset tok alt tid, fordi jeg var rett og slett ikke klar for fødsel, så jeg ble satt igang med kur, og fikk akupunktur og ble brukt som forsøkskanin av noen som holdt på å lære seg dette. For tid hadde vi nok av! Jenta brukte 12-13 timer på å komme ut, når fødselen først var igang, men tiden før ble brukt til å gå masse i korridorene og prøve å sette igang, for noen telefon eller Internett hadde vi ikke på denne tiden. Jeg husker hvor vondt det var, heeelt forferdelig men da jeg fikk jenta mi på brystet ble alt glemt, jeg ble liggende med ett barn som var så ønsket og jeg hadde lengtet slik etter å se hva som var inni der, så smerter var ikke noe som streifet meg på tross att jeg ble liggende lenge å bli sydd. Jeg sovnet av utmattelse i sengen etter fødsel, og jenta mi ble trillet ut av rommet så vi skulle få litt fred, men etter bare ett par timer våknet jeg, stabbet meg ut av sengen og snek meg ut og hentet denne lille skapningen som låg og sov i sengen sin. Jeg snek henne inn på rommet og tok henne oppi sengen ved siden av meg, og den plassen ble hennes fra den dagen. Mange ganger har vi sovnet på soffaen ilag og jeg har tusenvis av bilder som bevis, for hun fikk være her i livet mitt i 4år, 4år med gleder, masse morro, masse læring, masse fremgang og sååå mange dager med ekstase over ett normalt familieliv der hun var alt vi kunne se. Jeg var så opptatt av barna mine, og det var altoppslukende. Vi hadde faste rutiner, og jenta mi sov igjennom hele nettene ifra den dagen hun ble født, det var liksom ikke noe drama med den babyen der. Jeg tenkte mange ganger att å ha ett lite barn ikke var noe styr eller stress, men jeg tenker jeg har vært heldig med mine som ikke har hatt en eneste våkenatt foruten når dem har vært syke, og det regner jeg ikke med teller. Vi har så mange minner sammen fra denne tiden vi fikk sammen <3 og jeg forteller henne ved hver eneste mulighet jeg har. Jeg har også tusenvis av bilder som er hennes til odel og eige, for jeg føler det er på sin plass. Hun husker som regel bare det hun har blitt fortalt, men Måløy har alltid vært i hjertet hennes, så det var veldig trist at mine problemer gjor at dem ikke lenger fikk gleden av å bo i en normal familie og her på hjemplassen dems. Dette tar jeg det hele og fulle ansvar for. Jeg var rett og slett altfor ung og altfor egoistisk til å ta vare på to barn. Og jeg har selv ikke hatt en stabil og trygg barndom, jeg ante ikke hvordan jeg skulle være en mor, men jeg har aldri ruset meg sammen med dem, aldri vært stygg med dem bevisst eller vært voldelig. Jeg har alltid bare vært fraværende når jeg selv har hatt problemer og ikke vært tilstede. Jeg har overlatt ansvaret til mine foreldre, som er flinke men jeg som mor har vært fraværende, og det er det eneste jeg har i mine papirer imot meg. Dettte er jeg glad for! Jeg og min datter har alltid hatt ett spesielt bånd helt ifra starten av, og det var kun jeg som klarte å få denne klumpen min til å sove. Jeg hadde en teknikk der jeg strøk henne over nesen og laget lyder til henne, og det slo aldri feil. Hun sovnet på flekken og var helt trygg inni seg hele perioden hun var hos oss. Jenta mi vokste seg større og større til min frustrasjon, og jeg husker ennå den dagen hun begynte å krabbe! Hun låg på teppet sitt bak meg og laget lyder og jeg snakket med fadderen hennes på en eller annen nettside! Jeg skrev til han att jeg gledet meg slik til hun begynte å krabbe selv, siden jenta begynte å bli tung og jeg var utolmodig da jeg såg potensialet. Jeg hadde ikke skrevet det før jeg såg bak meg og jenta var i enden av rommet på andre siden, og jeg skrek i glede og overveldendehet. Herregud for en dag det var. Jeg gikk i en lykkeboble og var så stolt som bare en mor kan være! Jenta gikk omtrent fra å ligge på ett teppe til å krabbe og gå på en uke, og slik har hun alltid vært. Hun er smartere enn de fleste, mer reflektert enn mange og hun har ett hjerte som er større enn jeg noengang kunne forventet av henne. Hun bryr seg så mye om andre rundt seg at jeg har vært bekymret for at hun skal bli som meg, å bry seg er viktig, men en må være viktig selv også, og ikke sette alle forran seg selv hele tiden. Jeg har vært veldig bevisst på at min datter er skremmende lik meg, i oppførsel og innvendig, det har hun alltid vært. Vi har vært som to dråper vann hele veien, så min oppgave er opplysning til henne, så det er minst mulig tjangser for at hun gjør de feilene jeg har gjort. Jeg har sagt den siste tiden at om min datter hadde drete på draget og gjort noe skikkelig ille, ville jeg møtt henne på en helt annen måte enn mine foreldre har møtt meg igjennom livet, jeg ville møtt henne med respekt, kjærlighet uten å dømme henne på noen måte. For å bli møtt med dømming virker ikke, det vet jeg så godt. En trenger ikke å få høre at alt er ens egen feil fordi man ikke har hørt på de voksne, det er bare skadelig og nedbrytende, så jeg føler at jeg blir en bedre mor enn jeg selv har hatt, fordi jeg har sett hva som ikke fungerer, og jeg vet hvor galt det går når man ikke har den tryggheten i en voksen. At man har en voksen man kan fortelle alt til, uten å være redd for dramaskrik, eller krangling. Min oppgave som mor er å møte barna mine med ubetinget kjærlighet respekt og positivitet. Jeg kan gi råd, men også opplyse om at dem alltid skal følge sine egne hjerter, for jeg har ingen fasit, det har livet mitt vist meg. Mine barn må igjennom maaaange negative ting på veien sin, men jeg føler dem har sterke voksne bak seg som lærer dem opp hver dag til å bli noen fantastiske voksne som jeg er så stolte av å kunne kalle dem mine barn! Jeg har aldri blitt utstøtt i fosterfamiliene, jeg har alltid vært en mor på avstand, dem har aldri sabotert noe for meg, og dem har bygd opp mine barn til å bli som dem har blitt. Dem har fra dag en tatt dem inn som sine egne, og gitt dem ubetinget kjærlighet men også regler som dem hadde store behov for når dem kom ifra oss, dem har struktur og trygghet for mine barn, og jeg er så heldig som har dem i livet mitt <3 jeg har daglig kontakt med min datter nå, og hun forteller meg hvor stolt hun er av meg, hvor høyt hun elsker meg og vi snakker om absolutt alt sammen, vi har ett åpent forhold og hun har aldri sluttet å kalle meg mamma. Hun var såpasss gammel da hun ble tvangsflyttet så vi har hele disse 12årene hatt ett nært forhold som vi har jobbet med hele veien, og mitt fokus har alltid vært henne når vi er i samme rom. Jeg har vært helt ærlig med henne ifra den dagen hun begynte å spørre, og det er ingen spørsmål her i verden hun ikke kan stille meg. Jeg blir ikke lei meg av noen av spørsmål jeg kan få, jeg blir såå stolt når min datter på 16år spør MEG om ting og ikke går selv og grubler på ting vi kan oppklare med en gang. Med dette så vet jeg at hun kansje ikke går i fellen jeg gikk i, om å lukke seg, gå og gruble på ting selv og bekymre seg over ting som ikke er noe å bekymre seg for, men for en 16-åring er dette store problemer som er vanskelig å sette ord på. Jeg blir en veldig stolt mor når hun da velger meg å snakke med, spørre om ting med, og det varmer virkelig det mammahjertet som jeg alltid har hatt for dem når jeg er personen hun velger å stole på, nok til å være ærlig om sine følelser. Jeg tror vi får mange mange gode år sammen på turer og å bygge opp ett skikkelig sterkt forhold sammen, for det har vi gjort i 16år nå, og vi har maaange år igjen! Jeg gleder meg så masse til å være mamma til den dagen jeg ikke er her lenger, og nå er jeg frisk nok til å kunne tilby mer, jeg er frisk nok til å kjempe hardere for feilene som har blitt gjort i min sak, og jeg er klar for å ta tilbake litt av den mammatittelen som jeg fortjener og som barna mine vil gi meg 🙂 jeg har alltid vært mammaen deres, og elsket dem, men nå er jeg frisk selv og ingen egoistisk ungjente. Jeg vet at om jeg hadde fått ett barn til igjen i dag, så hadde jeg klart dette utmerket, og ikke som sist. Jeg har vokst og nå gleder jeg meg til å nyte de to barna jeg har, så venter vi lenge med nr 3 🙂 Hehe..
C4 fra gymgrossisten! Anbefales av oss to her i heimen <3
Våknet akkurat og i natt har vi sovet i våres deilige store send isteden for soffaen som vi har sovet på siden jeg startet nedtrapping forrige Fredag. Jeg har valgt å sove på stuen og soffaen som jeg aldri før har fått noen god søvn av før, så jeg ikke skulle ha slike problemer når jeg våkner med svetteanfallene mine, og den ubehagelige oppvåkningen jeg nesten bare forventer hver gang jeg slår opp øya. Men det har roet seg veldig ned, så i natt har jeg sovet i min egen seng og er uthvilt og blid her jeg sitter :). Ikke trenger jeg å vekke min kjære heller når han ligger på soverommet, og ikke stuen på morran, for han er omvendt av meg, og er ikke en morgenfugl som står opp tidligst mulig som meg 🙂 han er hjemme fra jobb i 2 uker fremover, så det er greit att vi allerede starter å gjøre ting enklere for oss selv, for vi er ikke vant med å være sammen 24/7 lenger. Vi er vant med rutiner opp mot at han arbeider, så nå er tidene forandret for en stund, og jeg er sikker på at vi ikke vil kjede oss ett sekund fordi vi har ett stort prosjekt på g her i huset og har masse å henge fingrene i. Alt står på vent her nå, alt er stengt og ingen kontakter meg, det er som en dvale, men jeg tar det helt rolig her jeg sitter, og er fortsatt ikke redd dette så lenge jeg tar mine forhåndsregler. Disse forhåndsreglene tar jeg for min egen del, da jeg er i risikogruppen. Jeg beskytter meg selv også fordi mine foreldre er i denne gruppen mennesker som faktisk kan bli alvorlig syke av noe slikt. Så jeg er den som tar desse tiltakene dem setter igang daglig veldig på alvor og følger alle rådene. Så dere må ikke misforstå måten å fremlegge Corona jeg brukte i går. Jeg håper fokuset på dem som sliter ifra før ikke skal bli sittende aleine redde nå, men at dem som vet om dem kan strekke ut en håndsutrekning, og ikke fysisk, men igjennom sosiale medier eller telefon kansje. Psykriatrien er også nede, og alle aktiviteter mennesker som sliter har ingenting å gå til. Leger er vanskelige å nå selvsagt og systemet som beskytter dem som sliter er nede. Det er ett flust av mennesker som sitter nå med vonde tanker og ikke vet hva dem skal forholde seg til, og å ikke vite er den værste følelsen når det står på. Det er viktig med fokus så vi ikke står ovenfor en situasjon som er enda værre enn å få denne smitten. Jeg selv ringer rundt, sender meldinger og svarer alle akkurat nå som jeg vet sitter med litt ekstra byrder på skuldrene. Angsten bunner ikke i alle de praktiske tingene, men tiltakene som betyr så mye for behandlingene dem har, og som dem har blitt vant med over lang tid og som hjelper dem. Jeg håper at det roer seg ned fremover så slike ting kan falle tilbake, og menneskene som trenger det får hjelpen som hjelper dem og som dem er avhengige av hver dag for å klare hverdagen sin 🙂 det er mitt poeng, og ikke at Corona er kun ett hysteri som bare er laget for å skremme oss. Jeg tar det ytterst alvorlig, men ringvirkningene dette vil føre til er viktig også å nå ha fokus på, slik at konsekvensene ikke blir så store og liv går tapt unødig. Jeg sitter og har morgenmøte med min bestekompis som jeg ofte har, men i går hadde vi ikke dette møtet, og noe manglet hele dagen 🙂 vi nyter morningene sammen, planlegger dagen min og snakker om alt mellom himmel og jord. Og jeg har aldri vært en morgenfugl men nå nyter jeg virkelig av denne tiden på døgnet! Jeg skal egentlig ut å fikse brillene mine som er feil, men jeg vet ikke om dette også blir avlyst. Ellers blir det bare telefoner rundt, og sjekke opp hvem som er ready til å arbeide hjemmefra for å bedre situasjonen for folk flest som jeg organiserer enkle ting for 🙂 dette gir meg virkelig motivasjon folkens, også fikser jeg alt for meg selv også i samme slengen.
Fokuset mitt i dag er å få gjort mest mulig utav det jeg har her forran meg 🙂 vi vasket 5 maskiner med klær her, siden vi plutselig ikke hadde klær på tross vi har kjøpt oss masse billige klær. Og jeg vil fikse masse i huset her av ting vi har planlagt lenge 🙂 jeg er så stolt over hjemmet våres nå at det er en fryd å sitte her på vent, så får Coronaen roe seg ned og hverdagen komme tilbake når den kommer 🙂
C4 fra gymgrossisten! Anbefales av meg til dere. Alt til trening på gymgrossisten.no
Jeg er så heldig som har en venn, som jeg alltid har kjent, vi har nemlig alltid vært i hverandres liv på en eller annen måte, men vi har blitt desidert nærere hverandre etter vi ble kjent og begynte å feste og drikke sammen. Før har vi bare kjent hverandre siden vi var små, men i voksenlivet har jeg alltid sett på han som en bror, fra en annen mor. Jeg har alltid visst jeg har han, jeg har alltid noe å snakke med han om, jeg vet jeg aldri blir dømt der bare jeg er ærlig og ikke lager drama, og jeg vet att han er den eneste av dem alle jeg har kalt en bror. Det er fordi vi har en historie som strekker seg langt tilbake, og de fleste andre har dukket opp seinere, men det har liksom bare alltid vært oss. Når han har vært dårlig har jeg alltid vært der, når jeg har kunnet og han har alltid vært der for meg når jeg har hatt mine kriser, som da jeg knakk foten så var han den første til å rykke ut så jeg ikke skulle kjede meg. Han kjente bare på seg att jeg da trengte selskap. Og sånn er det ofte mellom oss, jeg kjenner om han trenger meg til tider, og det er ofte jeg ikke en gang trenger å snakke med han, for å vite hvordan han har det. Når jeg blir bekymret for han så blir jeg på ekte bekymret, og ikke på samme måte som med de fleste andre. Jeg blir bekymret for han på samme måte som med mine nærmeste i familien. Vi har alltid hatt hverandre, selv da alle har forsvunnet og flyttet, så har vi to blitt sittende å mimre aleine med en øl, eller med alle dødsfallene som har sjokkert oss og satt oss helt ut. Det er liksom ikke meningen att vi skulle ta livene våres, det er en mening bak dette her, og vi diskuterer det hele tiden. Det må liksom bare være en tanke bak att vi har klart oss her i livet. Og jeg tror jeg vet hva den tanken er! Jeg tror vi er her fortsatt for å backe hverandre opp, være bror og søster og faktisk gjøre noe med forskjellene der ute. Gjøre noe for samfunnet og de dårlige holdningene som er på denne plassen vi bor på og i landet ellers. Jeg tror meningen med att vi fortsatt er her, er fordi vi ikke er ferdige på tross av mange tap og mange sorger som sitter langt inni begge to. Og jeg tenker att du også tenker det samme der du sitter 🙂 Jeg gleder meg sånn over att du endelig forstår mitt poeng med dette, selvom du hater bloggere og alt som har med det å gjøre. Mitt hjerte brenner for noe som er så mye mye større enn en liten blogg som i mengden egentlig ikke betyr noe. Du betyr mer enn bloggen, og det er mennesker som deg som gjør att jeg i dag klarer å være edru uten å tenke over det en gang. Det er du som har støttet meg, vært der for meg når jeg både har grått og spydd i takt, det er du jeg har oppsøkt når jeg har trengt noen å gråte på skulderen på, og det er deg og slike som deg jeg har valgt å rømme til når jeg ikke har møtt noe som helst forståelse fra mennesker som har sviktet meg igjennom hele livet. Vi har blitt mye sviktet vi to, og det har vært deilig å slippe å forklare deg alt, fordi du forstår det uten å måtte spørre. Vi blir dømt overalt vi går, og det må jeg takle sikkert i mange år fremover. Folk møter meg som en rusmisbruker fortsatt og det eneste jeg kan gjøre er å kicke ned på dette hver eneste gang det skjer. Men det er mennesker som du jeg savner når jeg innser att mennesker som nesten har som plikt i livet å elske meg, ikke en gang klarer det, men du som ikke har noen plikt til noe som helst velger å være glad i meg, og like meg. Det er slike mennesker jeg vil ha rundt meg broren min, ikke mennesker som ser på meg som ett problem og byrde. Jeg savner mine rusvenner jeg fordi det er dem jeg kan være meg selv med, og faktisk bli hørt. Jeg har brukt disse mnd på å forklare meg i endeløse diskusjoner, diskusjoner jeg ikke hadde trengt å hatt med deg, fordi du hadde forstått meg etter 1 ord, om ikke null. Du er min bror, og kommer alltid til å være det. Vi er ikke i slekt i blodet, men vi har så mange minner og opplevelser ilag, så mange felles mål for fremtiden, og vi har diskutert disse flittig iløpet av årenes løp. Nå har jeg kastet meg fremfor toget, og lagt meg fullstendig flat, og vært ærligere enn jeg noengang har vært, jeg har ingenting å tape på dette, og velger å blottlegge meg og drite meg ut forran samtlige rundt meg, men det er verdt det så lenge jeg aldri mister deg i livet mitt bare fordi blogging er teit 🙂 Jeg vil aldri forandre meg, men må advare mot att jeg er enda mer gal uten alkohol. Du blir ikke kvitt meg, og jeg er veldig veldig glad i deg broren min <3
Lebestift fra lyko.no! 69kr akkurat nå. Virkelig å anbefale!
Nå har jeg brukt kvelden på rydding innimellom og paden min, ja jeg skal være ærlig. Jeg har for det meste chillet kraftig her i stua mens jeg har spist biff og ris som min kjære har mekket til middag, og det var nydelig godt. Jeg lever godt her i heimen, på tross av Coronafrustrasjon og utbrudd som bare blir morsomt for min kjære som har lik humor som meg, så å få han til å le har blitt min oppgave og plikt som fremtidig kone. Kan tro han har hatt mye morro med meg på steroider over laaaang tid, men jeg tror det er på tide han også får fred. Jeg sa faktisk til han akkurat att han faktisk ikke hadde klart denne perioden uten jobben sin, han hadde endt opp i kiste om han hadde fått med seg alt som har skjedd her hjemme når han har hatt de daglige pausene sine på jobb. Jeg unner han faktisk ikke den belastningen dette hadde vært, for jeg har måttet rullere på dem jeg henger med bare for å ikke slite dem ut. Og jeg har jekket meg ned folkens, i denne perioden har dere bare sett litt av alt, for jeg har hele tiden vært bevisst på att jeg er all over, og att jeg må respektere andre rundt meg. Så kan dere tenke att dere kunne doble meg med 10, for slik var det inni meg. Heeeelt fullstendig kaos, men allikevel full kontroll. Da blir man sliten etterhvert, og det er jeg nå. Jeg gleder meg egentlig til den depresjonen dem truer med att jeg vil få når jeg kutter helt medisinering. Men jeg har ikke kjent noe til den ennå, på tross av att jeg har gått ned til halv dose. Det eneste jeg merker er att jeg ikke har fullstendig kaos døgnet rundt, jeg springer ikke like fort lenger, og jeg får sove på dagtid, som er veeeeeeeldig etterlengtet. Jeg kommer nesten hver gang jeg gjesper, og jeg nyter å være sliten om morningene, og ikke lys lys våken ifra første sekund. Jeg svetter på natten fortsatt men jeg stinker ikke hest døgnet rundt lenger, jeg har muskler og masse vann ennå i kroppen men det pumper ikke av smerte lenger i ansiktet mitt, og jeg kjenner att det slipper taket i kroppen også. Det føles ut som jeg holder på å lande etter sammenhengende amfetaminkjør i 57 dager folkens, uten nedturen og full fokus i alle de døgnene. Alle som har prøvd, forstår akkurat hva jeg mener, og kan sette seg inni att jeg er litt mer sliten enn normalt akkurat nå når det roer seg og jeg lander. Jeg er klar for å bli litt nedpå, bry meg litt mindre, organisere litt mindre og fokusere mer på de enkle tingene i hverdagen. Jeg har tatt på meg mange oppgaver, og kommer til å fokusere på dem fremover og dem gleder jeg meg til å løse! Jeg gjør det for andre, men også for meg selv fordi jeg får motivasjonen min fra dette. Jeg har gruppen i Florø i ryggen om jeg står fast, og kan alltid ringe dem. Jeg har alle systemene i ryggen, så jeg kan ringe og fikse ting og faktisk bli hørt. Jeg ønsker samarbeide, så det blir rutiner og struktur i hjelpeapparatet. Der kommunikasjon og klar tale er viktige byggeklosser, vi liker å vite hva vi skal forholde oss til, og hva som skjer med situasjonene våres. Det kan jo alle forstå! Nå står alt litt på vent, og det er helt greit for min del 🙂 men jeg håper att systemet også sitter på hjemmekontor så de viktigste sakene ikke faller ut, og ikke blir ordnet på grunn av viruset som herjer hensynsløst i landet våres. Det er viktig alle tar sine forhåndsregler, og unngår å smitte mennesker som ikke tåler dette, og faktisk kan dø av dette. Det gjør jeg, og det er min plikt som borger i ett samfunn som bryr seg om hverandre! Jeg sitter også med en følelse av å bli dømt nord og ned ifra enkelte fra hjemplassen min i kveld, og jeg er som alltid åpen ærlig og rusfri her jeg sitter en søndags kveld. Jeg har brukt bloggen effektivt for å skåne meg selv fra å bli liggende å vri meg om natten med bekymringer eller frustrasjon, og har heller laget ett blogginnlegg før jeg faller til ro om kvelden, og fått ting ut. Og det har faktisk fungert for meg! Og nå gjør jeg det igjen! Det har seg nemlig slik at vi har en gruppe på facebook som har blitt ganske så stor som folk herfra kan dele alt fra arrangementer eller ting dem er uenige i med plassen våres, der blir delt alt av bilder fra den vakre plassen våres, til personangrep i politiske saker som faktisk går så langt att det blir flere politianmeldelser. Ja dem hudflettet rett og slett hverandre på denne siden og det er ikke så lenge siden. Nå når jeg laget spleisen satt jeg her med haka langt nedpå den oppblåste magen min, da jeg oppdaget att denne gruppen faktisk slettet spleisen min, uten forklaring eller noen beskjed. Jeg får heller ikke poste noe lenger på denne siden uten att det blir sendt inn til dem som har gruppen, og må godkjennes først. Jeg tenker at jeg er under sensur, at folk som kommer herfra ikke får med seg en så viktig sak fordi en knippe mennesker har valgt å sensurere meg, og ikke gir meg noen som helst svar på om det er meg, gruppa eller bloggen som er så ille for dem att jeg ikke skal kunne samle inn penger til en gruppe mennesker som sliter på denne lille plassen på Vestlandet. En spleis som ville gitt så masse glede til så mange av befolkningen her, som ville gjort oss til ressurser i arbeidslivet, lokale arrangementer, i politikken og i gatebildet ellers. Det er jo det vi ønsker, å vokse oss opp så vi ikke blir en byrde for samfunnet, men kan bidra til å gjøre det bedre. Jeg tenker det finnes mange som har en ruskurator som vokser i seg, eller en terapeut med erfaring selv. Jeg tenker att IQ-en til dem som sliter faktisk kan slå de fleste andre, fordi vi har gravd i våres egne hjerner i så mange år. Så jeg ønsker å samle inn penger, kjøre rundt på arrangementer med mennesker som ønsker å lære, og vokse, og se lyset og motivasjonen. Jeg har troen på disse menneskene, noe dere tydeligvis ikke har, og det er veldig veldig synd. Jeg er så lei av rykter, baksnakking, dømming og folk som ser ned på andre, og Måløy er ingen unntak. Det har blitt mye bedre føler jeg, men det er for meg, det er fortsatt ett stort problem. Da dere i gata bare ser bivirkningene, dere ser ikke menneskene når dem er hjemme og sitter med sine problemer 24/7, jeg. Utfordrer dere til å være i min kropp i 1 time, dere vil aldri overleve det. Ikke når dere kan sitte å slette en spleis som betyr så mye for andre, da er dere ikke verdige til å bli kalt medmennesker, den tittelen er det ikke vits å skryte på seg igjennom ord, der er det handling som gjelder, og der har dere vært VELDIG tydelige! Jeg krever svar asap menneske, jeg krever å vite hvorfor jeg ikke får lov å dele så viktige ting, viktige ting for mannen i gata i denne gata her som jeg ønsker skal være fordomsfri når jeg er ferdig med denne bloggen her, den gata jeg har gått hele livet mitt med glede, men også ufattelig stor sorg. Jeg har selv blitt dømt med blikk, folk har krysset gaten veldig lite sjult, for jeg får med meg hvordan folk ser på meg. Jeg har hatt angst hele livet, men nå er jeg fri for den, og jeg er klar til å kjempe for slike dumskapheter som dette. Jeg krever og fortjener ett svar ifra dere! Dere sendte en melding om at noen hadde syntes bloggen ikke burde deles på deres gruppe og dere var enige, dere skrev dem mente jeg hadde for sterke meninger, og det er helt greit, jeg har aldri postet noe blogginnlegg siden. Men når jeg blogger om gruppen som er så viktig for denne lille plassen vi kaller by, ja da tenker jeg att alle vil ha det med seg? Eller er jeg ikke viktig nok fordi jeg har en fortid dere ikke klarer å takle? Er det meg eller saken dere ikke liker? For om det er saken, så blir jeg så forbannet att jeg er redd jeg faktisk ikke klarer å kontrollere meg. Da får dere høre det igjennom kommunikasjon, og dere får stå for det dere gjør, som jeg alltid har måttet! Reglene skal vell være like for alle? Eller forandrer det seg så fort man har hatt problemer med rus her i Måløy by?
Fikk melding fra kjørelærer att lappen står på vent og jeg bare får smøre meg med tolmodighet, en tolmodighet som jeg har smurt meg med lenge nå, og har vært klar for denne hersens lappen ganske så lenge! Men nå står også denne på vent, og jeg aner ikke når jeg kommer til å få lov å kjøre opp, eller ta teorien som jeg hadde planlagt for denne uka her. Jeg hadde også glattkjøring på agendaen, og jeg såg virkelig frem til å slippe å ha sidemann, noe som har gitt meg ufattelig mye styr den siste tiden. Mye frustrasjon har det blitt når jeg plutselig har stått der uten noen hjelp. Jeg forstår jo veldig godt att jeg må vente, og att dette er for sikkerhetens skyld, men alt står stilt.
Nå mener jeg ikke at lappen min er noe viktig i denne sammenheng, men det gjelder absolutt alt i samfunnet våres. Folk går økonomisk ruin, dem som er fattige fra før blir enda blokkere, og dem som sliter sitter uten tilbudene dem er vant med igjennom uka. Psykriatrien står på vent, og mennesker med en angst som er overveldende ifra før sliter nå bare ENDA mer. Min oppgave nå er å prøve å plukke opp dem som trenger det rundt meg her, så oppfordrer jeg ALLE til å gjøre det samme. Om du vet om noen som kansje trenger det litt ekstra nå, så skader det ikke å ta en telefon! Vi må ta vare på hverandre nå når alle forståelig nok er opptatte eller ikke har lov å utrette den viktige jobben dem ellers er vant med å gjøre for oss 🙂 vi får klare oss sammen.
Ingenting går fremover nå, og ingenting av planer eller tiltak kommer noen vei. Folk som sliter fra før, blir om mulig ENDA reddere, og mange vet ikke hva dette handler om! Det er sykt! Att mennesker som er psykisk svakere skal bli sykere på grunn av denne skremselspropagandaen jeg føler dette her er blitt! Alle profiler er ute på tv-en daglig, og ofte flere ganger, det er i alle aviser, og tallene stiger og stiger. Når man ikke forstår helt viruset, så blir det jævlig skremmende for noen! Det går mange ekstra piller ned i strupen i dag, og jeg blir rett og slett forbannet. For det skal ikke være slik! Jeg har hatt ett utbrudd her i kveld, og min kjære ler bare av meg, fordi i dette også blir jeg ufattelig engasjert, men jeg er blitt flink til å formulere meg, så ting kan bli komisk her i stua når jeg kaster med armene og giver løst på alle samfunnsproblemene vi står ovenfor. Det er godt han ser humoren i det og ikke blir redd meg. Det virker som engasjementet mitt ikke har gått over med nedtrappingen men bare blitt mer roligere, jeg er like forbarka engasjert i saker, og hjertet mitt brenner fortsatt like stort for dem som sliter med ulike ting i hverdagen sin. Det er noen som tjener GROVT på dette som skjer i Norge nå, det må alle forstå. Media tjener milliarder av penger, og butikkene horver inn penger på våres angst. Jeg tenker att dem som er svake blir svakere, vi får ikke lov å gå på jobb, vi har plutselig barna våres hjemme, vi får det trangere økonomisk, og børsen går kraftig ned. Jeg tenker mannen i gata taper på dette, att nav og systemet er fullstendig shuttet ned, og ikke kan arbeide som normalt. Vi får ikke fikset noe som helst, annet enn igjennom data og telefon. Og menneskene som trenger meg i ulike situasjoner, sitter og har ingen plan for ukene fremover, med alt vi har planlagt for å legge til rette for rusfrihet og ett bedre liv. Det er synd, men vi må bare ha tolmodighet, så er jeg her for samtlige om dem trenger det. Jeg er overhode ikke redd for en vanlig influensa som jeg hadde hatt uannsett 🙂 jeg kunne like godt falt ned trappen igjen, eller dødd av blodsykdommen jeg har. Alt kan skje, så panikken kommer ikke til å ta meg. Men mange av mine venner frykter faktisk dette, og mange vet faktisk ikke att dette bare er ett vanlig virus. Mange tror faktisk att man bare kan falle om å dø, og det er veldig trist att det skal være slik. Min oppgave nå er og forklare, roe ned og støtte dem som trenger det, så får vi heller bare ta det igjennom telefon til det har roet seg ned rundt oss. Møtene mine Onsdager vil fortsatt stå tenker jeg, vi samles uannsett, så lenge vi er friske og ikke har symptomer. Jeg tenker vi har hatt ett så hardt liv ifra før, og ukrutt forgår ikke 🙂 tror ikke det er Coronaen som tar oss, viss ikke det er ølet vi snakker om 😉
Denne skremselspropagandaen gjør meg skikkelig forbannet, så jeg skal slå av nyhetene og fokusere på ryddingen som har pågått utover dagen her 🙂 så får corona være corona. Blodtrykket mitt tåler ikke dette eksplosive humøret jeg blir i når jeg skal forklare att jeg føler att jeg er det eneste mennesket i verden med hjerne nok til å se galskapen. Jeg vet jo jeg ikke er det, men jeg føler jeg sitter her og stanger hodet i veggen, som eneste smarte mennesket i verden når jeg ser og hører på nyhetene. Det er som vi stoler blindt på det som blir sagt, og lar frykten ta oss fullstendig og tar bort IQ-en våres. Det er som oppegående mannfolk blir pyser og skremte av å få influensa, og da blir det bare DUMT! For det er en vanlig influensa, som ikke dreper mennesker som er friske og oppegående! Det er gamle mennesker som hadde dødd av vanlig influensa også! Håper virkelig dem som sliter forstår dette, så dem ikke blir sittende enda en natt med dødsangst og ingen å prate med. Skjerp dere!
C4 fra gymgrossisten ! Anbefales på det sterkeste av meg til treningen. Dem har alt til trening også på gymgrossisten.no
Søndagen ble vellykka på tross dårlig start, sånn rent psykisk for meg som gråt i dusjen og var skikkelig sliten etter en tung dag i går. Jeg fikk sove litt på soffaen og bestemte meg for å kjøre litt rundt med ting til folk som bare hoper seg opp her og jeg ønsker å rydde alle etasjer for slikt som vi ikke skal ha her lenger. Jeg tenker det er viktig nå og få alt ut, så vi er klare når vi skal begynne å pusse på huset, da dette blir ett eneste kaos. Det vet vi alt om! Oppussing blir kaos uannsett, og da er det greit att det ikke er kaos ifra før. Vi pusset opp i fjord og da tømte vi hele leiligheten for alt som skulle kastes, og ga vekk masse sekker med klær og utstyr vi selv ikke skulle ha lenger. Vi tok ett skippertak og fjernet alt av rot, og laget oss ett system før vi startet oppussingen som vi gjor helt selv vi to. Jeg var veldig glad for dette når vi stod midt oppi det, og såg hvor mye rot litt pussing ble på den lille plassen vi har til rådighet her. Jeg husker hvor det kokte i hodet, da sengen stod på høykant i stua her og vi sov på soffaen mens vi pusset opp soverommet våres.. Hehe.. husker hvor godt det var å legge seg den første natten i nytt soverom, og jeg elsker det vi fikk til! Vi gjor alt selv på billigst mulig måte da våres økonomi ikke har vært noe å skryte av, men jammen har vi fått det fint her vi to! <3 I dag har vi vært på graven til våres kjære <3 pyntet med engel og blomster, det er jo det søndagene skal brukes til etter gammelt. Men vi har ikke hatt denne muligheten før, da vi aldri har hatt tilgang til bil, og ikke har orket å mase på andre. Vi har en annen frihet nå vi, og den nyter vi til det fulle! Vi var også utover og til sanden som er kåret til Norges vakreste sandstrand, jeg får en slik ro i sjelen av naturen vi er så heldige å ha rundt oss. Det er som terapi å kjøre på veiene der! Sanden og all naturen skal nytes som aldri før i sommer, og jeg har store planer om alle utfluktene jeg nå har muligheten til å ta meg nå når jeg har bilen som min nye bestevenn og kompanjong. Det åpner opp så mange muligheter som gir meg glede i hverdagen 🙂 jeg slipper å sitte inni leiligheten min og grave meg ned, og jeg er så glad i den bilen att det er på grensen til å bli patetisk. Min kjære står og lager middag nå, og jeg skal henge opp 2 maskiner med klær. Resten av dagen blir brukt til å fikse ting i leiligheten og lage system. Nå skal alt ut, og sorteres. Når det er kaos rundt en, er det kaos inni en også, og det unngår jeg for alt det er verdt. Jeg har blitt organisert bare fordi min kjære er det, og han påvirker meg positivt på mange måter. Han har vist meg hvor godt det er å ha orden i hjemmet. Stemningen er god, men jeg er litt tung ennå i kropp og sinn. Jeg håper att det ordner seg, og tenker att det var godt å snakke med en gammel venn i dag. Det lettet hjertet mitt litt å se han, og nå vet jeg att han har det bra i dag, jeg slipper å tenke på han med bekymring, og det er deilig å vite att han vet hvor høyt jeg elsker han, som en bror fra en annen mor. Meg og han for alltid uannsett hvor uenige vi kan være. 🙂 slike bånd blir ikke brutt av småting som kan ordnes opp. Nå vet jeg iallfall att jeg slipper å bekymre meg i dag. Du vet hvem du er, håper du leser dette.
Som dere sikkert har forstått har jeg tatt grep om både eget liv og andres liv. Jeg er sterk nok nå til å ta disse løftene. Jeg er sterk nok nå til å være mer aktiv i samfunnet våres, finne løsninger og hjelpe dem jeg tror på og er glad i 🙂 jeg har ett lite ønske der bak om å få dette som en jobb en dag, det hadde vært helt fantastisk siden jeg brenner så hardt for dette, men det må være på sikt 🙂 jeg har tross alt bare vært edru i 3 mnd, så jeg tror ikke alle har den tilliten til meg som dem egentlig burde ha ennå. Men jeg har god tid, og mange mange år fremover meg, og jeg skal sørge for att jeg får det meste utav tiden jeg har på denne jorden. Det kribler i kroppen og jeg får gåsehud når jeg tenker på hva jeg har oppnådd bare på denne tiden, tiden etter at jeg takket ja til å lede denne gruppen her, og nå har vi hatt 3 møter, og allerede kommet så ufattelig langt! Det føles som denne gruppen alltid har vært der, på ett merkelig vis. Det er så godt å vite att onsdagene er ment for denne gruppa, att onsdagene har blitt så viktig for meg, og det er en så stor motivasjonsfaktor for meg, att jeg ikke bryr meg om hvor mange som kommer lenger. Så lenge dem som er der av riktige grunner, så bryr jeg meg ikke, fordi jeg har gjort mitt jeg, og jeg har gjort en god nok jobb. Måløy har fått noe dem aldri har hatt før, og nå kan vi støtte hverandre igjennom erfaringene vi selv sitter med, opplevelsene vi har måttet være igjennom og forstå hverandre på en helt annen måte enn noen andre her i verden. Vi møter en forståelse vi trenger akkurat der og da, og vi kan fortelle ting vi aldri har fortalt noen før. Det er så trygt å ha en slik gruppe, og jeg liker følelsen av å ha 2 timer i uken der jeg kan ha min hjertesorg, som dette er. Der jeg kan sørge over min rus og hva det har gjort med mitt liv. Jeg bruker også gruppen til å styrke meg selv for uka som kommer, så når jeg går ut av Røde Kors huset så er jeg tømt og ready for fight en ny uke igjen. Jeg jobber ikke bare på onsdager, jeg jobber hele uka med kjøring, møter, telefonsamtaler, og organisering. Jeg snakker mye med mennesker som står i kriser av ulike typer, og vi finner løsninger som passer alle. Jeg prøver å lette en hverdag som er tung, og jeg kjenner dem så godt att jeg møter respekt også fra dem jeg ikke forventet det ifra. Jeg snakker åpent med systemet, og blir også hørt der, så jeg kan utrette mye for dem som velger å stole på meg. Men vi trenger litt støtte til alt arbeidet som ligger fremfor oss. På hele denne perioden har jeg vell lagt ut noe over 6000kr som jeg har alle kvitteringer på. Det er ikke akkurat gratis å kjøre rundt og handle ting, men jeg er ganske økonomisk og vurderer hele tiden de billigste løsninger. Men vi trenger leigepenger, og jeg betaler 500kr per uke for å leige det fine lokalet vi er så heldige å ha. Vi har enkel mat på disse gruppene og jeg bruker europris som butikk når vi trenger småting til dette. Jeg ønsker å bruke bilen som en rusbil uten rus, og den har blitt brukt til å kjøre til klinikk, behandlingsplasser, gruppemøter andre steder enn Måløy, på møter med systemet, aktiviteter osv. Dette ønsker jeg å fortsette med såfremt jeg ser dette nytter. Jeg håper dette blir en dugnad for lokalbefolkningen. Dette er virkelig verdt pengene, da vi ville blitt store ressurser for samfunnet, og aktivitet er på min dagsorden! Jeg ønsker å få folk i arbeid, eller aktivitet for å styrke livene deres. Tusen tusen takk for støtten folkens! Love you all!
Her er spleisen som kan endre hverdagen til mange som trenger det! https://www.spleis.no/project/99574
Samfunnet våres har stoppet opp og man kan føle på stemningen att noe er på gang. Hele Norge er på en dugnad som går ut på medmenneskelighet og att vi skal ta hensyn til dem som er svakere enn oss. For det er dem kronisk syke, små barn og eldre mennesker dette faktisk er farlig for. Jeg selv er i faresonen med mitt immunforsvar som er ikke tilstede. Jeg selv står i stor fare for å bli smittet av alt, av alle sykdommer og det står i alle mine papirer at jeg må være forberedt på plutselige infeksjoner som kan blusse opp fra intet. Det er dem som ikke har forsvar til å takle en vanlig influensa dette viruset er farlig for, og legene er egentlig bare redde for att altfor mange blir syke på samme tid, og legestanden ikke kan takle det og bli slått ut selv. Det er jo dette frykten går ut på. Det går ikke ut på att dem er redde for att vi som er friske og oppegående skal dø momentant og bli dødssyke, for dette er virkelig bare en luftveisinfeksjon, og jeg klarer ikke telle på mange hender hvor mange ganger jeg har hatt dette iløpet av livet. Jeg har i gjennomsnitt vært syk 3 ganger i året, men har aldri vært friskere som etter jeg møtte min kjære i fjord og har faktisk ikke vært syk på denne måten siden da. Jeg blir så trist når jeg vet mange sitter der ute med en angst dem ikke klarer å forklare eller ikke har noen å fortelle om den til. For det er mange der ute nå som allerede sliter med ulike typer alvorlig angst og som dette blir en stor belastning for. Vi med angst kan ikke noe for den, den angriper når vi minst venter den og å bekjempe den er en livslang kamp vi ikke klarer å forklare. Angst blir også ofte møtt med lite forståelse, vi må bare skjerpe oss mener mange. Det hjelper ikke når vi sitter i fosterstilling og hylgråter med en frykt inni oss som tar over hele kroppen våres og livene våres. Det er mange som sitter der ute med en ekte frykt for å dø akkurat nå, og det tenker jeg er veldig trist. Det har blitt hysteri dette her, men jeg forstår att vi må ta alle forhåndsregler, att vi må være forberedt og unngå å bli smittet for å hindre å smitte videre folk som kan dø av dette viruset. Men ikke skrem folk inni døden i steden. Nå kjeder vi oss ihjel og dør av det isteden. Det er alltid noen som tjener grovt i slike perioder, dem som har masse ifra før blir enda rikere på slike kriser som dette, og dem som sliter på ulike måter blir sittende igjen som svartepetter og får mindre og får det enda vanskeligere. Jeg er i faresonen for å pådra meg alt som er av smitte der ute, men jeg har allikevel vært på sykehuset og tatt imot behandlinger og skal inn hver uke nå fremover. Jeg er ikke redd for å bli syk av dette, for jeg tenker att jeg like enkelt kunne falt utav soffaen her og hjertet mitt kunne stoppet. Vi alle skal dø en gang, vi vet ikke når eller hvordan. Så jeg orker ikke å ha angst for en influensa, så lenge jeg tar mine forhåndsregler og bruker antibac, unngår å menge meg med altfor mange mennesker så tenker jeg vi overlever denne krisen her også. Jeg tenker det ikke blir dette jeg dør av. Jeg tenker att hysteriet som er rundt oss er trist for mennesker som er lett mottakelige og blir redde på ekte for livet sitt. Jeg tenker att det er dumt att alt stenger ned, att alle går i hi og att alt står på vent, fordi det alltid er noen som tjener på dette, og jeg har en sterk mistanke om att det ikke er de svakeste som drar noen nytte økonomisk av dette, heller omvendt. Jeg prøver å skape fokus på de som trenger oss, dem som nå sitter aleine, og jeg oppfordrer alle til å ta seg en telefon til en venn, og ikke sitte aleine med tankene. Jeg vet hvordan det er og hvor vanskelig det er å si att man trenger hjelp, men jeg lover att om du velger å være så sterk og strekker deg ut, så vil du møte en forståelse du aldri hadde forventet. Det er ikke så mørkt som det ser ut som, jeg lover.
Jeg og min kjære har alltid vært flinke til å gjøre småting til litt større her i hjemmet og før han begynte i jobb så spiste vi frokosten sammen her i den nye stua våres. Vi mekket mat og laget til bordet som vi kjøpte oss med masse fristende ting for oss uten særlig med matlyst, men en iver etter å spise normalt og sunt. For meg som aldri har spist frukoster har dette blitt viktig å gjøre til noe ekstra, for å huske å få i seg den startboosten på morran som jeg vet jeg trenger, men ofte glemmer, og jeg merker att når han er i jobb så sklir jeg litt ut igjen ang maten jeg får i meg. Nå hjelper medisinene mine meg med appetitt men behandlingene jeg nå har begynt på har tatt bort litt av matgleden min. Vi har ofte laget disse frokostene om til fullverdige dater 🙂 og kosa oss masse her, så nå når han er hjemme på ubestemt tid på grunn av coronafaren så tenker jeg att vi tar tilbake litt av disse gamle tradisjonene vi har laget sammen <3 I dag har vi laget frukost ilag og samlet det vi har i kjøleskapet og det ble skikkelig godt! Nå sitter vi og har ikke klart å spise opp men er Mette for lenge siden. Sånn er det når det du lager virkelig frister, man spiser kansje litt for mye av det. Og ofte er øynene mer sultne enn magen, men vi handler billig mat og kaster ekstremt lite! Men kosthold har blitt veldig viktig for oss! Det er ikke mye jeg handler og lite penger jeg bruker på mat, da jeg trakter etter halvpris og tenker meg godt om når jeg suser igjennom butikkene. For meg er det viktig att det som er i kjøleskapet skal vekke appetitten og matgleden i oss, att vi skal få lyst å lage mat når vi ser hva vi har av utvalg. For det har jeg aldri hatt før. Det har aldri vært noe fristende med mat for meg, og jeg ønsket lenge att jeg bare kunne fått maten intravenøs isteden for å måtte presse i meg den minste ting bare fordi jeg startet å skjelve på hendene og riste i kroppen av att jeg hadde gått altfor lenge uten næring. Så unner vi oss å kunne spise litt snop, det kan jeg gjøre hver eneste dag i moderate mengder selvsagt, men jeg har aldri dårlig sanvittighet for dette heller. Jeg tenker att når man spiser variert så kan man gjøre slike ting, ja unne seg det man har lyst på. Det er viktig å spise regelmessig og dosere ut maten utover dagen, og jeg går ikke lenger og sulter meg selv igjennom dagen på grunn av stress eller att jeg glemmer meg. For min helse er dette viktig og det har blitt en prioritering for meg å ta vare på meg selv. Jeg har kommet langt når jeg klarer å være ærlig om problemet mitt, for det har vært noe jeg aldri har snakket om til noen. Jeg har ikke sett att dette er en sykdom, men jeg ser nå att dette har vært en måte å kontrollere noe i livet mitt, vekten eller maten. Når jeg har hatt det dårlig psykisk så har maten vært den eneste tingen jeg har klart å kontrollere, og man merker verken sult eller metthet når man har denne kontrollen. Det er søndag, og jeg sitter inntullet i dynen fortsatt! Jeg har fred i kroppen og sjelen nok til å bare bli sittende, uten å springe rundt meg 100 forskjellige tanker. Det virker så det roer seg for meg, og jeg merker stor fremgang allerede etter 1 uke med nedtrapping. Dette blir en nydelig dag, en dag uten dramatikk, uten krangling eller diskusjoner, jeg orker ikke å bruke mer energi på mennesker som aldri vil forstå meg. Det er ikke mitt ansvar lenger, jeg er voksen nok til å ta avstand. På tross av att jeg aldri vil bli vant med følelsen jeg får når jeg blir snakket til som jeg ikke er i en forandring til det bedre. Det er vondt å føle seg så uviktig og uelsket. Men jeg har min kjære som har reddet mitt liv, og jeg vet jeg har han for resten av mitt liv. Så får vi ha mange dater fremover vi to når vi blir gående oppå hverandre her til Coronaen slipper taket i befolkningen våres og vi kan fortsette på den stressende hverdagen vi er vant med.
