– Ett par personer prøver å sabotere for saken min, og det ergrer meg så innipokker. Det bobler i meg

Annonseinnlegg

Nå har jeg brukt kvelden på rydding innimellom og paden min, ja jeg skal være ærlig. Jeg har for det meste chillet kraftig her i stua mens jeg har spist biff og ris som min kjære har mekket til middag, og det var nydelig godt. Jeg lever godt her i heimen, på tross av Coronafrustrasjon og utbrudd som bare blir morsomt for min kjære som har lik humor som meg, så å få han til å le har blitt min oppgave og plikt som fremtidig kone. Kan tro han har hatt mye morro med meg på steroider over laaaang tid, men jeg tror det er på tide han også får fred. Jeg sa faktisk til han akkurat att han faktisk ikke hadde klart denne perioden uten jobben sin, han hadde endt opp i kiste om han hadde fått med seg alt som har skjedd her hjemme når han har hatt de daglige pausene sine på jobb. Jeg unner han faktisk ikke den belastningen dette hadde vært, for jeg har måttet rullere på dem jeg henger med bare for å ikke slite dem ut. Og jeg har jekket meg ned folkens, i denne perioden har dere bare sett litt av alt, for jeg har hele tiden vært bevisst på att jeg er all over, og att jeg må respektere andre rundt meg. Så kan dere tenke att dere kunne doble meg med 10, for slik var det inni meg. Heeeelt fullstendig kaos, men allikevel full kontroll. Da blir man sliten etterhvert, og det er jeg nå. Jeg gleder meg egentlig til den depresjonen dem truer med att jeg vil få når jeg kutter helt medisinering. Men jeg har ikke kjent noe til den ennå, på tross av att jeg har gått ned til halv dose. Det eneste jeg merker er att jeg ikke har fullstendig kaos døgnet rundt, jeg springer ikke like fort lenger, og jeg får sove på dagtid, som er veeeeeeeldig etterlengtet. Jeg kommer nesten hver gang jeg gjesper, og jeg nyter å være sliten om morningene, og ikke lys lys våken ifra første sekund. Jeg svetter på natten fortsatt men jeg stinker ikke hest døgnet rundt lenger, jeg har muskler og masse vann ennå i kroppen men det pumper ikke av smerte lenger i ansiktet mitt, og jeg kjenner att det slipper taket i kroppen også. Det føles ut som jeg holder på å lande etter sammenhengende amfetaminkjør i 57 dager folkens, uten nedturen og full fokus i alle de døgnene. Alle som har prøvd, forstår akkurat hva jeg mener, og kan sette seg inni att jeg er litt mer sliten enn normalt akkurat nå når det roer seg og jeg lander.
Jeg er klar for å bli litt nedpå, bry meg litt mindre, organisere litt mindre og fokusere mer på de enkle tingene i hverdagen. Jeg har tatt på meg mange oppgaver, og kommer til å fokusere på dem fremover og dem gleder jeg meg til å løse! Jeg gjør det for andre, men også for meg selv fordi jeg får motivasjonen min fra dette. Jeg har gruppen i Florø i ryggen om jeg står fast, og kan alltid ringe dem. Jeg har alle systemene i ryggen, så jeg kan ringe og fikse ting og faktisk bli hørt. Jeg ønsker samarbeide, så det blir rutiner og struktur i hjelpeapparatet. Der kommunikasjon og klar tale er viktige byggeklosser, vi liker å vite hva vi skal forholde oss til, og hva som skjer med situasjonene våres. Det kan jo alle forstå!
Nå står alt litt på vent, og det er helt greit for min del 🙂 men jeg håper att systemet også sitter på hjemmekontor så de viktigste sakene ikke faller ut, og ikke blir ordnet på grunn av viruset som herjer hensynsløst i landet våres. Det er viktig alle tar sine forhåndsregler, og unngår å smitte mennesker som ikke tåler dette, og faktisk kan dø av dette. Det gjør jeg, og det er min plikt som borger i ett samfunn som bryr seg om hverandre!
Jeg sitter også med en følelse av å bli dømt nord og ned ifra enkelte fra hjemplassen min i kveld, og jeg er som alltid åpen ærlig og rusfri her jeg sitter en søndags kveld. Jeg har brukt bloggen effektivt for å skåne meg selv fra å bli liggende å vri meg om natten med bekymringer eller frustrasjon, og har heller laget ett blogginnlegg før jeg faller til ro om kvelden, og fått ting ut. Og det har faktisk fungert for meg!
Og nå gjør jeg det igjen! Det har seg nemlig slik at vi har en gruppe på facebook som har blitt ganske så stor som folk herfra kan dele alt fra arrangementer eller ting dem er uenige i med plassen våres, der blir delt alt av bilder fra den vakre plassen våres, til personangrep i politiske saker som faktisk går så langt att det blir flere politianmeldelser. Ja dem hudflettet rett og slett hverandre på denne siden og det er ikke så lenge siden. Nå når jeg laget spleisen satt jeg her med haka langt nedpå den oppblåste magen min, da jeg oppdaget att denne gruppen faktisk slettet spleisen min, uten forklaring eller noen beskjed. Jeg får heller ikke poste noe lenger på denne siden uten att det blir sendt inn til dem som har gruppen, og må godkjennes først.
Jeg tenker at jeg er under sensur, at folk som kommer herfra ikke får med seg en så viktig sak fordi en knippe mennesker har valgt å sensurere meg, og ikke gir meg noen som helst svar på om det er meg, gruppa eller bloggen som er så ille for dem att jeg ikke skal kunne samle inn penger til en gruppe mennesker som sliter på denne lille plassen på Vestlandet. En spleis som ville gitt så masse glede til så mange av befolkningen her, som ville gjort oss til ressurser i arbeidslivet, lokale arrangementer, i politikken og i gatebildet ellers. Det er jo det vi ønsker, å vokse oss opp så vi ikke blir en byrde for samfunnet, men kan bidra til å gjøre det bedre. Jeg tenker det finnes mange som har en ruskurator som vokser i seg, eller en terapeut med erfaring selv. Jeg tenker att IQ-en til dem som sliter faktisk kan slå de fleste andre, fordi vi har gravd i våres egne hjerner i så mange år. Så jeg ønsker å samle inn penger, kjøre rundt på arrangementer med mennesker som ønsker å lære, og vokse, og se lyset og motivasjonen. Jeg har troen på disse menneskene, noe dere tydeligvis ikke har, og det er veldig veldig synd.
Jeg er så lei av rykter, baksnakking, dømming og folk som ser ned på andre, og Måløy er ingen unntak. Det har blitt mye bedre føler jeg, men det er for meg, det er fortsatt ett stort problem. Da dere i gata bare ser bivirkningene, dere ser ikke menneskene når dem er hjemme og sitter med sine problemer 24/7, jeg. Utfordrer dere til å være i min kropp i 1 time, dere vil aldri overleve det.
Ikke når dere kan sitte å slette en spleis som betyr så mye for andre, da er dere ikke verdige til å bli kalt medmennesker, den tittelen er det ikke vits å skryte på seg igjennom ord, der er det handling som gjelder, og der har dere vært VELDIG tydelige!
Jeg krever svar asap menneske, jeg krever å vite hvorfor jeg ikke får lov å dele så viktige ting, viktige ting for mannen i gata i denne gata her som jeg ønsker skal være fordomsfri når jeg er ferdig med denne bloggen her, den gata jeg har gått hele livet mitt med glede, men også ufattelig stor sorg. Jeg har selv blitt dømt med blikk, folk har krysset gaten veldig lite sjult, for jeg får med meg hvordan folk ser på meg. Jeg har hatt angst hele livet, men nå er jeg fri for den, og jeg er klar til å kjempe for slike dumskapheter som dette. Jeg krever og fortjener ett svar ifra dere! Dere sendte en melding om at noen hadde syntes bloggen ikke burde deles på deres gruppe og dere var enige, dere skrev dem mente jeg hadde for sterke meninger, og det er helt greit, jeg har aldri postet noe blogginnlegg siden. Men når jeg blogger om gruppen som er så viktig for denne lille plassen vi kaller by, ja da tenker jeg att alle vil ha det med seg? Eller er jeg ikke viktig nok fordi jeg har en fortid dere ikke klarer å takle? Er det meg eller saken dere ikke liker? For om det er saken, så blir jeg så forbannet att jeg er redd jeg faktisk ikke klarer å kontrollere meg. Da får dere høre det igjennom kommunikasjon, og dere får stå for det dere gjør, som jeg alltid har måttet! Reglene skal vell være like for alle? Eller forandrer det seg så fort man har hatt problemer med rus her i Måløy by?

Sminke fra lyko.no (: MASSE billig!