Annonsert innlegg
Jeg snakker med masse mennesker hver eneste dag og i alle settinger og situasjoner, og det er en tanke som har slått meg, og den skremmer vettet av meg fordi jeg vet så godt selv hvordan denne følelsen er, hva den gjør med deg og hva den kan føre til. Jeg kjenner flere som har tatt sitt eget liv, både i desperasjon men også på grunn av ensomhet, rett og slett.
Jeg snakker ikke bare med mennesker med rusproblematikk, jeg snakker med mannen i gata, eller den eldre damen som jeg setter meg ned med. Vi alle sitter med ett problem av ett slag, og når man setter seg ned og diskuterer, så kan man flette sammen historiene, og det går egentlig ut på det samme, alle problemene har de samme problemstillingene, løsningene, eller utgangspunkt. Alt har en sammenheng med hverandre, og verden er fantastisk liten! Det er deilig å være ett menneske som folk flest føler dem kan åpne seg til, det tar jeg som ett stort kompliment, men jeg hører veldig mye sorg i befolkningen. Det er mange som er fryktelig ensomme der ute, som bare sitter hjemme med tv-en som sin beste venn, og eneste å snakke med. Samfunnet har blitt slik, vi går ikke lenger ut for å være sosiale, og de fleste går ikke på besøk til hverandre om det ikke er nødvendig. Før satt man sammen, var ute sammen og vi hadde ikke mobiltelefon og online hele døgnet. Det er mange som faller utenfor når samfunnet har blitt mer lukket og privat, og det er vanskelig å strekke seg ut for å gjøre noe med det. Man gror på en måte fast i sine egne rutiner og holder seg mer og mer for seg selv. Jeg syns det er så trist att det skal være slik, og er glad jeg har startet denne gruppen for en gruppe mennesker dette også gjelder. Jeg er glad jeg nå er frempå med å finne på aktiviteter som fører til ett videre sosialt liv på tvers av ulike livssituasjoner, der en kan lære av hverandre og kansje få aha-opplevelser på veien. Jeg satser på mestring, aktivitet og initiativ til å forandre sine egne liv. Jeg syr ingen puter, og hjelper bare der jeg ser jeg må, eller har lyst. Jeg tenker vi er sterke mennesker, det har våres fortid vist oss att vi er, så vi klarer oss stort sett selv, men det er veldig lite sosialt tilrettelagt på de fleste plasser, og vi råtner litt hjemme med vårt. Jeg er veldig heldig som har så mange rundt meg, men det har ikke vært slik før. Jeg hadde aldri besøk av noe slag, det må bare ha vært i spesielle anledninger eller når ambulansen eller politi rykket ut. Jeg hang bare med dem jeg drakk sammen med, og snakket lite med andre via sosiale medier også. Jeg hadde jobben som var veldig sosial, men det ble bare bekjente og ikke noe nære forhold som strakk seg også til privaten, så livet var veldig ensomt før. Jeg tenker att når noen sliter psykisk og fysisk ifra før, så er denne ensomheten altoppslukende, og det får deg til å klikke helt. Det er helt forferdelig og føle seg forlatt og aleine her i verden, og det utvikler seg til å bli en stor sorg som går over i depresjon. Alt blir tyngre når man må bære alle byrdene selv, og selv de små beskjeder om noe som går galt kan bikke deg fullstendig over. Når man har store problemer ifra før, så er det bare en dråpe som skal til for å velte alt, og livet ser ut som å være over fortere enn om man har det bra ellers. Jeg merker selv nå når jeg er frisk selv, att det skal så mye mer til for å ødelegge min dag, ja nesten umulig virker det som. Men nå har jeg det bra, men det er ikke lenge siden ett problem eller ensomheten fikk meg til å tenke på å ta mitt eget liv, jeg følte meg ikke sett, og jeg har tenkt hundretusen ganger att ingen ville savnet meg uannsett. Jeg har alltid hatt en følelse inni meg og den kom veldig, og altfor tidlig i min barndom. Om jeg ble lei meg eller noe skjedde med meg, så sprang jeg bare derifra, det har jeg gjort mange ganger i voksen alder også, bare for å sjekke om noen fulgte etter meg. Skjønner dere? Om noe skjer i en stue, noen snakker stygt til meg og jeg begynner å gråte og går derfra i full fart, går du da etter meg? For på 32år, har ingen gått etter meg. Dem har bare latt meg gå og jeg har mang en gang sittet der aleine i en leilighet og følt meg fullstendig aleine, forlatt og att ingen er glad i meg. Jeg har følt att jeg bare kan ta mitt eget liv og att ingen ville savnet meg eller merket att jeg var borte. Da føler man seg veldig aleine, og jeg ser nå att uannsett hvem du er eller hva du har gjort, så har alle noen som er glad i en, og vil savne en om en blir borte. Men når man står i det, er det så vanskelig å være rasjonell. Det er så viktig att folk ikke skal føle på denne følelsen, for jeg kan skrive under på att den følelsen slår alle i boken over vondt. Det er vondere å føle denne følelsen enn å falle ned trappen og knekke ryggen i to.
Tankene mine går til dere som sitter der ute nå i natt, og føler på denne følelsen. Jeg kan love dere att det vil bli bedre, men jeg vet att det ikke hjelper dere nå, det er bare teit å si att det blir bedre til dere nå, for det føles ikke slik, og dere tror ikke på det jeg sier. Jeg har vært der selv så mange ganger att jeg ikke kan telle det på 20 hender, jeg har ikke hatt håp, grått så hardt att jeg har hatt vondt i brystet dagen etter eller hulket meg i søvn. Jeg har kjent meg som det eneste mennesket i verden, og så utrolig lite verdt for andre. Jeg har kjent på den ekle følelsen av sitt eget selskap, jeg blir veldig lite morro når jeg er aleine med meg selv og lite kreativ og interessant. Men jeg lover att om du tar grep i dag, snakker med noen du føler du kan snakke med, så vil det bli bedre! Ikke vær redd for den følelsen du sitter med nå er ekte! Det er alvorlig og du må ta tak i den før den tar over deg. Det blir ikke bedre av å bure seg inne, være lei seg aleine eller gråte så ingen ser det. Det vil bare hjemsøke deg igjen og igjen til du tar grep og tak. Det er så mange der ute som ville savnet deg om du ble borte, det er bare vanskelig å se det akkurat nå kjære. Vær så snill og hør på meg, jeg forstår hvordan du har det og har vært der selv så utallige vonde ganger.
Gymgrossisten med c4! I forskjellige smaker!
