Før har jeg hørt om disse menneskene som må rydde plass i kalenderen sin for å få ting på plass, og disse menneskene som må forberede seg godt for å kunne gjøre ting som dem har lyst til. Jeg har egentlig tenkt at det høres spennende ut å ha slike liv der du har så mange ting som skjer, at du faktisk har det så travelt at du må rydde plass for å kunne gjøre enkle ting. Jeg har aldri hatt det slik, og om jeg skulle bort så kunne jeg ta det på sparket, ja jeg har faktisk stukket av flere ganger midt på natten med hurtigruten og til Bergen uten å ha lagt noe mer i det, og de fleste har ikke merket at jeg har vært borte en gang. 

Denne uka har vært den mest hektiske siden jeg startet denne prosessen med rusfrihet og greier, og det har gått i ett! Jeg har vært på randen til nervesammenbrudd og menneskene rundt meg har ikke forstått hvor mye jeg har stått på denne uka. Det har endt med at det hele har gått utover meg selv, og min trivsel i livet, jeg har faktisk ikke hatt tid til å stelle meg selv, eller spise mat for den del. Jeg gjentar ikke denne uken, det kan jeg faktisk ikke, for da klarer jeg ikke å holde ut med livet rundt meg. 

Det er rart for meg å gå ifra å være ingenting, ikke være ett menneske med en funksjon her i verden, til å ha så mye ansvar på skuldrene mine at om jeg faller bort, så henger alt på meg. Jeg innser at jeg trenger noen å delegere med, spille ball med og ikke lenger ta alt på min kappe. Jeg trenger faktisk ikke å gjøre alt selv, som jeg foretrekker, og jeg hater å gi bort ansvar for noe, og miste kontrollen over ting som er viktig for meg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag har jeg vært på nav igjen med noen, jeg har kjørt rundt for å hente siste gevinstene som vi har fått, og jeg har faktisk hatt tid til å sette meg ned for å forberede meg til denne helgen! Det er lenge siden jeg har hatt tiden på min side, og jeg kjenner hvordan det prikker i kroppen fordi jeg har tatt meg helt ut. Oppi alt stresset og presset, så føler jeg faktisk at jeg omsider har fått meg ett liv, ja dette A4 livet alle har snakket om, og som jeg har drømt om siden jeg var veldig liten… det livet som jeg aldri kunne få meg, fordi rusen stod i veien. Nå skal jeg gifte meg, jeg har en trygg bopel og ett hus og drive med, jeg har bilen parkert nedenfor, og venter på forloveden min som er på jobb. Om dagene gjør jeg jobben min, jeg har ingen stilling og ingen lønn, men jeg ser på dette som langt viktigere enn en vanlig jobb fra 9-16. Jeg holder meg edru på grunn av dette, og ingen penger i verden kan erstatte det.

ALDRI hadde jeg trodd at jeg ville oppnå sjelefred, på tross av at det stormer rundt meg, føler jeg en fred i sjelen min, som jeg aldri før har følt på. Det har alltid vært kaos inni meg, jeg har aldri hatt en plass i verden, og jeg har alltid gått med indre uro som har ført til at jeg har trodd at rusen roet meg, ga meg noe viktig, men egentlig har den bare fått meg bort fra verden og fått meg mer og mer kuet. Jeg tar kontrollen tilbake, jeg ønsker å vise hvem jeg er innerst inne, og jeg vet at det aldri var meningen at jeg skulle være en rusmisbruker, jeg rotet meg bare bort på veien, men nå er jeg tilbake, og jeg er ikke redd for å stå opp for meg selv eller vise verden hvem jeg egentlig er. 

Jeg ønsker å være der for andre, og gjøre hverdagen enklere og lettere å håndtere, på tross av store utfordringer og hindringer på veien. Jeg vet hvordan det er å være bortkommen, uten håp og glede. Dette ønsker jeg å endre, for så mange jeg klarer igjennom livet. Av og til skal det ikke mye til, og jeg er her, så bruk meg for alt det er verdt!

ÅÅÅÅ så jeg har gleda meg til denne helgen! Endelig er den her!

Vi skal til Leikanger sammen med rusettervernet og ligge på hotell hele helgen! Det blir lærerikt, en stor motivasjonsboost, og for meg personlig en pause ifra en hektisk hverdag der jeg skal holde meg rusfri, være der for andre mennesker og komme styrket utav det på samme tid. Jeg tenker vi alle trenger ett felleskap, om det er en klubb for idretten, en bingo for de eldre, eller mennesker som har det samme problemet. Vi mennesker er flokkdyr, og jeg har funnet min flokk, slik føles det å være en del av dette ettervernet! 

Jeg føler rusettervernet reddet meg akkurat da jeg behøvde det som mest. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å være rusfri, jeg satt der med en nyoperert rygg etter å ha knekt den, og med en blodsykdom som holdt på og ta livet av meg, jeg var klar for å ta steget fullt ut, men jeg ante ikke hva fremtiden ville bringe. Jeg hadde jo ingenting egentlig, bare denne tanken om å holde meg edru, men alle rundt meg levde akkurat de samme livene som før, det var bare jeg som hadde endret meg, og det kunne blitt ensomt. 

Eysteinn skal ha æren for dette tenker jeg, med sin eksplosive personlighet og måten han har å engasjere andre, fenget meg kraftig. Plutselig satt han der med tanker jeg hadde slitt med selv, og satte ord på det! Planen min var overhode ikke å starte en gruppe selv, lille jeg kunne jo ikke slikt, men etter møtet med dette mennesket klarte jeg bare ikke å la være. Ifra dag en har jeg følt meg velkommen! Ifra dag en har jeg følt at jeg alltid har noen i ryggen om det skal være noe, og jeg er så evig takknemlig for dere alle <3 dere har blitt flokken min, en flokk som står for de samme verdiene og holdningene som jeg tror på så mye at det brenner inni meg. Disse tre mantraene har blitt min bibel, og jeg aner ikke hvorfor dette fungerer for meg! Jeg kan ikke ta på det, jeg kan ikke se det, men det er noe som har skjedd med meg! Åpen ærlig og rusfri har blitt min livsstil, uten at jeg en gang har merket det, når jeg har det vondt så er dere i bakhodet mitt, dere styrker meg og gir meg akkurat det jeg trenger når jeg holder på og falle.

Jeg vet mange ikke tror på slikt, men jeg har holdt meg edru i 282 dager nå, det fantes ikke håp for meg, og absolutt INGEN trodde at jeg ville klare å endre meg. Rusettervernet, gruppa våres og masse masse åpenhet og ærlighet igjennom denne bloggen har frigitt meg dette fengselet rusmisbruket mitt har bygd opp. Jeg har følt på ekte livsglede, en ekte sjelefred og jeg har aldri vært så stolt og lykkelig før i hele mitt liv. Og hadde noen sagt dette til meg for bare ett år siden, så hadde jeg ikke trodd dem.

Alle trenger en gjeng i livet sitt og alle trenger aksept og en gruppe der man føler seg trygg. Noen ganger gråter jeg meg igjennom gruppene våres, noen ganger ler jeg meg igjennom dem, og dem tar meg for den jeg er. Aldri har jeg følt på at jeg ikke tør å dele, fordi jeg stoler så hardt på dem rundt meg. Jeg har lært meg og åpne meg, noe som igjen har gitt resultater både igjennom bloggen, men også i systemet. Aldri før har jeg fått så mye utav å gå til psykolog før, og jeg har skydd dem hele livet og nektet for alt det har vært verdt, fordi jeg har vært så redd for alt som har ligget og ulmet inni meg, som små bomber som hele livet har gått av, og fått meg til å gå helt i kjelleren og ruse meg. Aldri igjen skal jeg ruse meg på grunn av disse tingene i fortiden, dem skal jeg snakke ihjel, få dem ut og bli ferdig. Jeg er kjempelei av å svikte meg selv, gå på smeller jeg kunne unngått, og være det rusmennesket jeg var. Jeg hater meg selv for mye, men jeg kan ikke gjøre noe med det.

Rusettervernet har forandret livet mitt, og i helgen skal vi være sammen! Jeg gleder meg stort til dette, og forventningene er så store at jeg ikke klarte å sove lenge i dag heller. Det kribler i kroppen og jeg vil bare kjøre avgårde! Dette blir helt fantastisk!

Jeg gråter når jeg er lei meg, jeg gråter når jeg er sint, og jeg gråter når jeg er glad. Jeg kan gråte av noe jeg ser på tv-en eller en historie noen forteller meg, jeg kan også gråte når jeg opplever noe som beveger meg. Jeg blir på gråten når jeg blir rørt, og jeg blir på gråten når noen drar ifra oss, og jeg har aldri før grått så mye som disse siste 9 månedene! 

Det er som om en sluse har åpnet seg inni meg, der det ikke går tomt for tårer, og jeg har åpnet opp noe som har vært lukket helt siden jeg var liten. Jeg har nemlig alltid sett på gråt som svakhet, helt siden jeg var veldig liten! Jeg husker faktisk at jeg latet som jeg skadet meg bare for å kunne gråte, og jeg prøvde alltid å skjule meg om tårene kom frem, ja jeg husker faktisk at ei jente på barneskolen alltid gråt om noe skjedde med henne, og de andre fant det morsomt å plage henne til gråt gang på gang. Det ble en slags hobby og plage henne, og jeg husker da hun kom tilbake etter å ha flyttet herfra på grunn av mobbingen, og hun besøkte oss på skolen. Hun falt av den nye karusellen vi hadde fått i skolegården, og alle stod og ventet på at hun skulle begynne å gråte, men jenta reiste seg opp igjen og begynte å le. 

For meg har aldri gråt vært en naturlig del, foruten når det har vært snakk om dødsfall eller når jeg har vært skikkelig full og emosjonell. Jeg kan ikke huske å ha grått uten at noe virkelig ille har stått på, og jeg har gått flere år i slengen uten å felle en tåre. Jeg tror miljøet jeg har vært i har formet meg på det viset, du skal være tøff i trynet, aldri vise svakhetene dine, og om du ikke takler det livet der, så har du tapt. Du må på en måte kreve plassen din, du må tilføre noe, du må ha en posisjon. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at jeg sluttet å drikke, har synet på gråt endret seg drastisk. Jeg ser på det som en rensing av sjelen både i sorg og glede, det er en naturlig del av å være ett menneske, og overhode ikke ett tegn på svakhet for meg lenger. Av og til kan det føles befriende å bare slippe det løs, la gå og bli ferdig med det, uten å se på seg selv som ett svakt menneske av den grunn. Det er så mange ting som betyr så ufattelig mye for meg nå når jeg er edru i hodet mitt, som jeg bare har undertrykt hele tiden, og det er disse tingene som kommer til overflaten. Jeg tror jeg alltid har vært ett menneske som har brydd seg, men jeg har drukket bort alle disse følelsene av og oppriktig være glad i de menneskene som er rundt meg. 

Av og til er det greit å ikke skulle være så forbanna sterk hele tiden! Med min fortid er det lov å føle på alle disse følelsene jeg sitter med, det er ikke gjort på en dag dette her, og jeg er forberedt på at dette kan ta flere år og komme seg etter. MEN jeg er på god vei, jeg har befridd meg fra mange av tingene jeg trodde ville være vanskeligere, som sug og rustanker. Jeg tenker bare negativt når jeg tenker på rusen, jeg romantiserer den aldri i hjernen lenger, og det er som om jeg aldri har vært rusmisbruker, men jeg vet jeg er en, og alltid vil være en. 

I perioder er det godt å gråte, det føles som ting forsvinner fra skuldrene, og jeg atter igjen kan se fremover og aldri bakover. Jeg har så mange ting på sanvittigheten, ting jeg ikke har brydd meg om før, fordi jeg har rusa meg. Men nå kommer dem en etter en, og jeg er forberedt denne gangen. Jeg vet dem kommer, og bruker de positive periodene for alt det er verdt! Også håper jeg at jeg får kontroll over denne gråten etterhvert som jeg lærer å leve dette livet som jeg alltid har drømt om, men aldri hatt muligheten til  <3 

Vi har verden for våres føtter, vi har ingenting som stopper oss ifra å leve som vi ønsker, vi har eliminert alt som kan ødelegge for oss, og fjerner slike trusler hver eneste dag. Etterhvert blir dette normalen, men hjertesorgen kommer alltid til å være en del av meg. Det er bare misbrukere som kan forstå det, og jeg er heldig som har en klippe med mennesker som har ryggen min! <3 

I dag har jeg tatt meg fri, helt fullstendig fri har jeg tatt meg, psykisk. Jeg har lagt all jobb bort, og alt stresset som har pumpet rundt meg de siste dagene har jeg skjøvet bort, og jeg kjenner at jeg trengte det. Som jeg skrev tidligere så kommer jeg aldri til å gjenta de siste dagene, og jeg tok meg selv i å sitte her og gråte i gårkveld, og føle meg skikkelig ille. En grense har vi alle, og min nådde klimax i går. 

Jeg har møtt mormoren til Sebastian en gang før, men slekten ellers har jeg aldri møtt før, så jeg var litt nærvøs i dag tidlig for å møte søsken og ikke minst mammaen til min kjære! Og jeg ble enda mer nærvøs da jeg måtte kjøre han på Cubus rett før vi skulle i kirken! Jeg hyperventilerte en smule da han stod i prøverommet og klokka bare gikk fortere og fortere, men vi rakk frem og det ble en verdig begravelse og seremoni. 

I går ettermiddag fikk jeg melding om at jeg hadde time hos tannlegen i dag, og med min tidsklemme så passet det veldig dårlig. Jeg kjenner jeg har blitt flink på multitasking, så jeg kom meg dit også oppi det hele, og alt gikk fint til slutt. Jeg har en egen evne med å stresse meg ihjel med disse småtingene i hverdagen som egentlig bare er bagateller, in the end.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå kjenner jeg at det var deilig å møte gjengen til Sebben! Jeg har hatt dårlig sanvittighet siden han ikke har møtt dem på ett år, og mye på grunn av at jeg brakk ryggen og dette viruset som har herjet verden, men nå reiser vi så fort vi kan!  Jeg selv har veldig lite familie rundt meg, så det føles godt å nå få en litt utvidelse av den jeg har, og jeg har bare blitt møtt med snille ansikter og fine personligheter. Så det var ingen grunn til å være nærvøs. 

Enda en ting å krysse av på denne listen over ting vi må gjøre FØR vi gifter oss <3 

I kveld er det første gangen på 4 dager jeg kan sette meg ned, tulle rundt meg dyna og spise ett skikkelig måltid uten å være på vei ett sted! Så jeg og sebben kliner til med grandis… haha… ikke akkurat ett skikkelig måltid, men det funker for oss! I kveld skal vi bare pakke baggene våres, og gjøre oss mentalt klar for å ha ei fantastisk helg i Leikanger! Denne uka har sust forbi, og i morgen pakker vi og drar herfra, og får en pustepause på Hotel og en hærlig gjeng mennesker rundt oss!

Responsen på innlegget mitt der jeg ettersøkte bedrifter som ønsket å støtte basaren vi skal ha i helgen har vært helt overveldende! Jeg har bilen full i gaver og gavekort, og jeg har fått så mange samtaler utav dette som sitter i meg. Jeg føler oppmerksomheten rundt det vi står for har vært det mest givende, de små samtalene om det jeg brenner for, og det å se at folk ønsker å lære mer! Ingenting får meg mer gira enn det! 

Den setningen har jeg vell sagt hundretusenvis av ganger, men denne gangen mener jeg litt med den. Gårsdagen får ikke gjenta seg, jeg kan ikke la den gjenta seg, og jeg ser mine egne begrensninger. Jeg kan ikke la det gå så langt at det fullstendig renner over for meg, og jeg må sette litt grenser for meg selv. 13 1/2 time på farten etter to dager i ett kjør ble for mye, og jeg får en utavmegselvopplevelse. Jeg har hatt det slik en gang før, og jeg kan ikke la det gå så langt at det går utover meg selv dette her.

Jeg skal bli flinkere til å gjøre tingene enklere for meg selv, delegere bort tingene jeg ikke må gjøre, og lære meg og si nei 🙂 for om man tar på seg alt i dette arbeidet, så drukner man selv, og det er ingen poeng i det. 

I dag skal vi i begravelse og jeg skal møte slekten til min kjære. Jeg kjenner jeg er nærvøs og det er helt vanvittig at vi ikke har møttes før, men korona og alt som har skjedd har stått i veien for å møttes tidligere, men nå er dagen kommet. Familie er det viktigste for oss, det er det som betyr noe in the end, og vi må bli flinkere! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I helgen skal vi bort, langt herfra og være sammen med mennesker som ligner oss, i problematikker og i livsvalg. Det drone jeg har sett frem til i mange måneder, og jeg kjenner at jeg virkelig trenger denne pausen nå. Jeg ser det som en avkobling, men også ett sted for læring og påfyll av motivasjon og pågangsmot til veien videre, dette blir spennende! 

Denne uka har jeg jobbet som en duracellkanin, jeg har prøvd å fått unna all jobben før familien til Sebastian kom, jeg har prøvd å fått unnagjort alle disse tingene, slik at jeg også slipper å tenke på dette når vi reiser i helgen, men nå sitter jeg igjen med en følelse av at alt har gått på bekostning av meg selv. Jeg kjenner jeg behøver litt tid, og at alle andre ting må vente. Jeg er sliten, og klarer ikke enda en dag på denne måten. Dette gjør jeg aldri igjen

I dag har jeg vært på farten i 13 1/2 time! Jeg har fiksa og styra og kjørt rundt helt siden klokken 8 i dag tidlig, og jeg kjenner hvor sliten jeg er nå. Jeg er ikke så sliten rent fysisk, men mentalt så er jeg helt utsugd, og jeg har ikke en eneste energiboble og oppdrive, også kjenner jeg på denne bitterheten inni meg…  men det er jo jeg selv som har tatt vann over hodet. 

Jeg blir møtt med null forståelse! Og jeg lurer på hvor langt man kan dra denne strikken før det smeller. Ofte tenker jeg at det er det visse mennesker faktisk ønsker, å få meg helt utpå kanten, bare på morro. Men jeg innser at det sikkert ikke ligger ondskap bak. Det er bare litt tanketomt, og jeg blir ufattelig skuffet… det er som om viktige mennesker i livet mitt ikke enser hvor mye jeg står på, dem forstår ikke at jeg er sliten, og kan komme med kommentarer som får meg til å se rødt. Ikke bare ser jeg rødt, men jeg opplever en bitterhet inni meg, og jeg fatter og begriper ikke hvorfor jeg strekker meg så langt for dem, når dem ikke en gang bryr seg om meg. Jeg makter det faktisk ikke lenger, og trekker meg tilbake i mange relasjoner ifra nå av. Det er ikke verdt det for meg, det er ikke vits for meg å sprekke på grunn av andre mennesker. Og i noen tilfeller føler jeg meg faktisk utnyttet. Jeg har endelig fått nok, og det blir andre tider fremover. 

I dag har aktivitetsnivået enda en gang for denne uka toppet absolutt alle målere som finnes, og jeg trodde mandag og tirsdag var hektiske dager. Der tok jeg skammelig feil! Heldigvis har jeg hatt lysglimt innimellom og har møtt mormoren til Sebastian <3 vi ble spandert middag på, og vi spiste deilig fish and chips på Havfruen! Vi hadde en hyggelig stund sammen, og jeg merker hvor lenge siden det er vi møttes sist, da jeg var på Haukeland, og låg i tåka der :). Jeg ser frem til flere møter og hyggelige samtaler! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har også hatt gruppe i kveld, og vi var 5 stk. Vi hadde en koselig stund, og jeg ble oppringt av Bakeren på Bryggja da møtet var over, så jeg har hentet boller helt på tampen også. 

Jeg har som sagt vært på farten i hele dag, har hentet gevinster til basaren i helgen, kjørt folk rundt omkring, vært hos psykologen, og prøvd innimellom og hentet meg innigjen. Men nå er jeg så mentalt utslitt at jeg faktisk ikke har ord, jeg innser at dette blir siste dagen det kan være så hektisk rundt meg, jeg er ikke vant med dette kjøret. Jeg er nær ett sammenbrudd her jeg sitter og småsutrer for meg selv. 

Litt syt og klag innlegg må man nesten tåle på slutten av en LANG dag! 

Slenger ved noen bilder fra dagen, og de nydelige rosene vi fikk av mormoren til Sebastian! <3 og bollekassen jeg hentet i kveld!

Det har begynt å sige inn nå, hvor stort dette faktisk er! Jeg har ikke vært så opptatt av denne listen, og heller fokusert på innholdet i bloggen, jeg har prøvd å ha en rød tråd igjennom den hele, men nå er den oppe på en 39.plass, og den blir vist med bilde og ikke bare navnet på bloggen lenger. Jeg innser hvor stort dette faktisk er, at en slik type blogg når opp på disse listene. Jeg har lagt på denne listen siden jeg startet bloggen, og har holdt meg på den siden den gangen da. Denne bloggen handler bare om å overleve i samfunnet når man har utfordringer som gjør det vanskelig å smelte inn, den handler om min kamp og bare mine egne meninger, og det føles helt vilt at så mange ønsker å lære mer om lille meg.

Jeg er priviligert, jeg har funnet løsningen min på alle disse tankene som hoper seg opp, og kan bli skadelige, jeg får silt ut alt før det blir problemer. Igjennom bloggen får jeg selv reflektert over de problemene jeg står ovenfor, og de virker ikke så altoppslukende lenger, jeg føler jeg klarer å plukke dem fra hverandre og finne utveier, uten at det skaper full kaos. Jeg føler meg priviligert som har så mange mennesker som heier på meg! Både fjerne og nære, og jeg stifter masse nye bekjentskaper. Jeg får lære om andres liv, og ofte kommer mennesker til meg for råd og støtte i en vanskelig tid. Jeg har en viktig plass i samfunnet, og jeg tar dette ansvaret veldig alvorlig, og tenker hele tiden igjennom hva jeg gjør. 

Bloggen har blitt min utvei ifra fengselet jeg følte jeg levde i før, der ingen av mine meninger fikk komme ut, og jeg var lukket som menneske, jeg gikk og bar på alt aleine, og åpnet meg ikke en gang for mine nærmeste. Jeg har funnet en vei utav løgnene mine, mest av alt for meg selv. Åpenheten og ærligheten er det eneste som fungerer for meg, jeg er en misbruker, så når jeg først startet å lyge, er veien kort tilbake til livet jeg har lagt bak meg. Jeg kommer aldri til å glemme hvem jeg var, men nå prøver jeg å gjøre en forbedret utgave av meg selv, det høres helt latterlig ut, men jeg ønsker å gjøre opp for meg, og utgjøre en forskjell for andre. 

Nå må jeg bytte bloggnavnet mitt og det fører til mye usikkerhet, og jeg er redd jeg mister en del lesere som ikke finner frem lenger, men jeg satser på at dette hinderet også skal overkommes, og at jeg kommer styrket utav det. Jeg har brukt uendelig med tid på denne bloggen, og det er mer jobb enn det ser ut, så jeg satser på at den ennå holder seg på denne topplisten. Det er heeeeelt sykt! Tenk lille meg, med DEN fortiden er på listen over mest leste bloggere i hele Norge! Juhuuuuu

De siste dagene har lært meg en del, og dem har vist meg at jeg har forandret meg, ikke bare har jeg kuttet rusen og blitt bedre på den måten, men jeg har funnet ut viktigheten av å si ifra om noen tramper på deg. Før hadde jeg latt det skure å gå, alle kunne behandle meg akkurat slik dem ønsket det, uten konsekvenser, det ble allmen kjent at meg kunne du gjøre akkurat hva du ville med, og jeg ville tilgi deg og glemme det rett etterpå. Det gjør noe med respekten du får! Til slutt tror man selv at man ikke fortjener bedre, at man ikke er verdt å snakke skikkelig til,  eller vise en smule respekt ovenfor. Det preger man, og setter spor. 

Jeg har ikke mistet rettferdighetssansen min eller hjertet mitt i rusen, noe som mange gjør. Uansett  hva jeg har gjort galt, har jeg aldri gjort det bevisst mot noen, jeg har aldri stjelt noe, foruten to seksere som jeg trodde var mine. Jeg har alltid skilt fra rett og galt, og jeg har alltid hatet urettferdighet. Jeg har bare ikke hatt stemmen til å si ifra, eller krevd respekt for noe som helst i mitt liv, jeg har ikke hatt denne posisjonen der man kan kreve slikt, fordi jeg har levd ett katastrofalt liv, der det eneste som betydde noe var rusen, og om jeg hadde nok. Jeg har følt meg ubetydelig, bare til ballast for andre og en byrde for samfunnet, uten verdi. 

Alt dette har jeg forandret i livet mitt, jeg har gransket meg selv med lupe, jeg har forandret alt ved min ruspersonlighet, og det har kostet meg dyrt! Jeg bruker hver eneste bidige dag til å endre inntrykket jeg etterlater meg, og jeg håper jeg får lov å dø med stolthet når den dagen kommer. Jeg har endret oppfatningen menneskene rundt meg har hatt av meg, og jeg gjør alt i min makt for å renvaske navnet mitt, slik at barna mine ikke skal bli påmint min fortid i deres fremtid. Dette er viktig for meg, men da føler jeg at jeg har behov for å ytre meg når jeg føler meg tråkket på, og jeg føler det er min rett som menneske her på kloden våres. 

Alle skal få lov å dømme meg for den jeg var, det finnes en hel lagerbygning med ting jeg har gjort galt her i livet, mennesker jeg har vært stygg med, og ord jeg aldri kan ta tilbake igjen, disse tingene kan dere ta meg på! Jeg står helt parat til å ta imot kritikk for min fortid, for jeg er den som dømmer meg selv mest når det kommer til dette, men ikke pokker om noen får lov å kritisere det jeg gjør i dag! Å stå opp for dem som er svakere enn seg selv, yte max for andre mennesker og legge hele sjelen sin i frivillig arbeide, det er det jeg ånder og lever for. Hvordan i alle dager kan dette dømmes? Den diskusjonen er jeg gjerne med på! Den ønsker jeg virkelig å ta, for jeg ønsker virkelig å vite hva tankene bak dette er, og hva som er meningen med å hindre meg i å dele om denne fantastiske gruppa vi har her i Måløy! ENDELIG har vi ei gruppe, som består, på tross av korona, dvale og sorg, så er vi her fortsatt, og jeg er så vanvittig stolt over det jeg gjør i dag. 

Det jeg også er mektig stolt over er denne dugnadsånden vi har på stedet jeg bor! Florø smykket seg med masse premier som bedriftene der hadde gitt til basaren i helgen! Og det gikk en liten luring i meg, for vi skal da ikke være dårligere enn dem 🙂 givergleden på plassen er bare helt fantastisk og jeg har i to dager kjørt rundt og hentet inn masse flotte premier, og på toppen av kransekaken har jeg fått noen fantastiske samtaler! Det er samtalene som sitter igjen, og ikke bare gavene folk gir. Vi får satt fokus på rusettervernet som vi ikke hadde fått andre steder, jeg har møtt mennesker som aldri har hørt om dette, og dem lurer på hva i alle dager vi gjør. Det føles godt å fortelle om dette felleskapet jeg har fått gleden av å være med i! Jeg føler meg stolt over å være en del av noe så viktig!  Og jeg gleder meg så sinnsykt mye til helgen sammen med hele gjengen! Det er min første gang på noe slikt, og jeg gleder meg til å lære enda mer om dette viktige temaet, som jeg jobber med hver eneste dag i min egen lille kamp. 

Jeg håper dette kan bli starten på noe, at flere får med seg hva vi står for, og hva vi arbeider for. For vi trenger all støtte vi kan få, og det er så mange der ute som trenger forskjellige ting, og vi er avhengige av samfunnet rundt oss, for å bli inkluderte igjen når vi har ramlet utenfor. Det gleder hjertet mitt å være ifra Måløy i dag! Og som jeg har sagt, så gjelder kritikken bare en knippe mennesker, for alt i alt, er det veldig godt å bo her på bygda sammen med så mange støttende mennesker, som forstår meg og tar meg imot med åpne armer <3

ALDRI før har det blåst slik rundt meg, og jeg er ikke vant med å ha så mange baller i luften samtidig. Denne uken har toppet alle målere, den har gitt meg så uendelig mye, og jeg har fått gjort en riktig forskjell for mange. Til tider har jeg ikke tid til å stelle meg selv, eller spise for den del. Jeg har fått respons ifra mennesker som ønsker å gjøre en forskjell for mennesker som meg, og da kobles alle disse antennene ut og alle ideene bare popper opp i hodet ukontrollert. Oppi alt stresset så kjører hodet ett eget løp, der jeg prøver å finne ut hva jeg kan gjøre for å utnytte disse mulighetene max for dem som står bak meg, og som stoler på at jeg fører denne skuta trygt i havn. 

I går startet jeg innsamling til basar som vi skal ha i helgen, og listen fyller seg opp med fjerne og nære om ønsker å bidra, og som ønsker å gjøre en forskjell. Det viktigste med disse møtene, er historiene som kommer, og dem treffer meg. Alle vet om noen, alle har en historie og fortelle, og mange ønsker faktisk å støtte det jeg og mange andre med meg står for. Etter de siste dagene har jeg følt meg litt aleine og motarbeidet, men når jeg hører om mennesker som ønsker å gi oss tilbud av ulike slag, og ikke bare gevinster, så brenner hjertet mitt av engasjement atter igjen. Dette skulle bare være en runde der jeg skulle plukke opp ting, men det har blitt en reise, som har gitt meg sinnsykt med motivasjon. Når jeg sitter her aleine og blogger, så ser jeg ikke alle disse som leser om historien min på godt og vondt, jeg får ikke denne kontakten med mennesker, og mange tør faktisk ikke å si det til meg. 

I dag går ferden videre, til så mange mennesker som ønsker å støtte oss. Jeg gleder meg virkelig! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har de siste dagene tømt ett helt lager med mat og gitt videre, jeg har hatt flere kasser med boller som nå er tømt, og jeg har brukt bilen til det hele. Jeg har måttet sette inn støtet, på alvor, fordi vi ikke har mer tid til å bruke på akkurat dette nå. I dag kommer mormoren til min kjære <3 vi skal ut og spise med henne, og jeg gleder meg masse! Det er altfor lenge siden, og turer dit har blitt avlyst på grunn av korona. Jeg har jobbet meg frempå, og i går var jeg så sliten at det rant over for meg. 

Jeg håper denne dagen blir bedre, og mer roligere, slik at jeg er klar for gruppa også i kveld! Mye har skjedd, og jeg trenger 2 timers pause i Røde kors huset, til refleksjon og en plan videre. Det er jo grunnen til alt, denne gruppa mi. Ha en fantastisk onsdag alle sammen <3 del gjerne bloggen min på deres sider!

Okay, da må jeg starte med å si at jeg bare har møtt stor forståelse og respekt på stedet jeg bor, og jeg har ikke følt meg utenfor en eneste gang siden jeg stod åpen frem som rusmisbruker. Det har vært en flom av kjærlighet mot meg, og jeg svever på en sky av alle disse komplimentene og støtten jeg mottar, jeg har det generellt veldig bra på stedet jeg bor på.

Da jeg startet bloggen min delte jeg den på en side for stedet jeg bor på, på facebook. Den gangen fikk jeg vite at jeg hadde for sterke meninger, og fikk ikke lov å dele bloggen på denne siden, da det kunne virke støtende på noen. Dette tok jeg til meg, og postet aldri igjen min private blogg på denne siden. Dem laget en regel for dette rett etterpå.

Etterhvert postet jeg en spleis til gruppa jeg har startet, da denne også ble slettet, kjente jeg at jeg kokte inni meg, fordi det gikk på det jeg står for i dag, og ikke meg selv. Om noen kritiserer eller ikke liker meg, tar jeg det på strak arm, men når det kommer til edruskapet, så blir jeg skikkelig irritert kjenner jeg. 

Rett etter dette kom det en regel om spleisinnlegg, og at dette var ulovlig på siden. Da var den saken grei, for min del. 

I dag har jeg prøvd å samle inn basargevinster, og laget ett innlegg på denne siden på facebook, for menneskene som bor her på denne vakre plassen, siden det er lagt ut på Florø sin side, så regnet jeg med denne saken var grei, men etter en tid ble også dette innlegget slettet uten noen tilbakemelding på hva jeg har gjort galt denne gangen. Og jeg undrer meg over om det er meg som er problemet eller saken jeg står for. 

Jeg trodde nemlig etter ett titalls med slike innlegg om tingene som skjer rundt omkring, var dette ett helt legitimt innlegg og lage, for å både fyre oppunder dugnadsånden som er på stedet, og gi bedriftene en mulighet til å støtte. Jeg ble kontaktet av mange, men da innlegget ble slettet stoppet det opp. 

Igjen sitter jeg med denne følelsen, av å bo på bygda. Der man ikke skal snakke om ubehagelige ting, man skal ikke stikke seg ut, og man skal ikke heve stemmen om man mener noe er urett. Man skal være pen og pyntelig, mestre livet og ikke klage. Om noe skjer i familien skal det holdes der, og mennesker som meg er ikke en naturlig del av slike samfunn. Den følelsen sitter jeg igjen med når jeg deler om en så viktig sak, og gjør alt i min makt for å endre samfunnet våres til det positive. Burde ikke det være noe man ønsker? Noe man ønsker å få ut? Sette fokus på? Belønne? Nei… 

Jeg kjenner bare at luften går utav meg, jeg føler det er ett par stykker der ute som overhode ikke liker denne saken som jeg nå brenner for. Det går på saken, og da kjenner jeg at jeg blir provosert, og jeg er ikke typen som blir sittende og brenne inne med tanker. Det føles ikke som det er plass for meg, at noen ønsker å gå med skylapper foran øynene og ikke ønsker å se denne siden av livet. Jeg tar faktisk dette personlig, det kan jeg ikke la være når det har skjedd så mange ganger, og denne gangen tenker jeg det rett og slett er urettferdig. Det virker som denne siden bare har plass til de tingene som er morro, og som ikke setter fokus på endring, men en rosa verden der alt er bra hele tiden. Slik har jeg det ikke, og ønsker heller ikke å fremstå som en .

Atter en gang går jeg inni ett vepsebol, men jeg bryr meg faktisk ikke, for i dag føler jeg meg ekstra tung, og slettes ikke så veldig stolt over bygda jeg er så glad i. Dette er snakk om ett fåtalls personer som ødelegger for alle. Dette er ikke snakk om en stor del av Måløy, men en liten del som får inntrykket mitt til å gå i kjelleren. Det er som når noen gir deg 100 kompliment, også får du en stygg en, da er det som regel den du husker til slutt.