Dagen i dag har blitt tilbringt i bilen sammen med mine kjære og vi har hatt en chill dag sammen på tur, uten egentlig mål og mening! Jeg sprang omtrent fra sengen og i bilen, og det er det eneste jeg presterer for tiden.. nemlig å kjøre bil. Ellers blir jeg sittende uten tiltak what so ever! Så det er deilig de dagene jeg får vært mest mulig i bilen, for da føler jeg at jeg får litt utav dagen tross alt!
Nervene for morgendagen har begynt å sige på meg, og det er som alltid spent stemning når jeg skal på disse samværene. Jeg gleder meg noe vanvittig til å endelig få møte igjen to av dem som betyr mest for meg her i denne verden! Mammahjertet pumper ekstra hardt dagen før og dagen jeg reiser nedover, og det dunker skikkelig i brystet. Nå har jeg tett kontakt med dem, men før var det bare disse samværene jeg fikk og nesten ingen kontakt i mellomtiden, så det er noe spesielt med det! Nå skal jeg bare forberede meg så jeg er spenn klar grytidlig i morgen!
Jeg har fått en stygg vane med å sove altfor lenge, jeg som ellers har vært en morgenfugl sover gjerne til 12 på dagen. På steoridene var jeg gjerne oppe i 4-6 tiden på morran, og fikk masse utav dagene, men nå siger jeg tilbake til gamle vaner, så det blir godt å stå opp tidlig i morgen og satser på at morgenfuglen i meg våkner til live igjen. Det er jo bare dårlige vaner, og dem er fullt mulige å snu bare en vil det nok 😉
Ellers i dag har jeg bare gjort noen tjenester og gleder meg fortsatt like mye til at samfunnet våres går fremover og vi kan gå tilbake til normalen. Jeg er SÅÅÅÅ glad for at jeg får starte oppigjen gruppa våres på Onsdag, og håper flest mulig har muligheten til å møte opp! <3
Denne pandemien har satt en stopper for mye i livet våres, og deriblant har det stoppet samværene jeg skal ha med barna mine annenhver mnd, og nå er det lenge siden sist jeg fikk være sammen med disse to hærlige skapningene som betyr alt for meg <3 men nå er det bare ett par dager til jeg nok en gang kan reise til dem og tilbringe noen timer sammen med dem. Det ligger så masse motivasjon i disse møtene, som vi har hatt nå i 12år, og det er helt ufattelig å tenke på at det er så mange år siden dem ble tvangsflyttet ifra meg og dit dem bor i dag. Forholdet jeg har til barna mine er bedre enn de fleste andre jeg har hørt om, og vi har klart å bygge forhold på tross av avstanden som har vært imellom oss. Dem er i grunnen årsaken til alt for meg, for jeg hadde ikke orket å kjempet i så mange år uten å ha dem som den største motivasjonen. Uten dem ingen meg, og det mener jeg med hele mitt hjerte. På tross alle hindringer har vi klart å blitt nære og jeg ser slik frem til disse turene og å være sammen med dem, selvom det bare er for kort tid. Det kribler i kroppen når jeg tenker på at jeg snart skal dit, og slik har det vært i alle disse årene med reising og venting. Det er helt klart forventninger som bygger seg skyhøye, og jeg vet jeg alltid får det litt tungt etterpå når man er på vei hjem igjen, men etter så mange år har jeg forsont meg med det som har skjedd, og har alltid gjort det beste utav situasjonen jeg har puttet oss i. Det gleder meg sååå stort at min datter velger å ta seg tid til meg hver eneste dag igjennom sosiale medier, selvom hun ikke må, og jeg føler jeg har gjort noe riktig når dette skjer. Jeg gleder meg så mye nå at jeg ikke klarer å vente! Og jeg trenger denne motivasjonsinnsprøytningen akkurat nå! Det største og det beste jeg har gjort i hele mitt liv er disse to lysene som lyser opp mitt liv og hverdag <3
Jeg er virkelig verdens heldigste mamma som har to fantastiske mennesker som jeg får gleden av å ha i livet mitt! Blod er tykkere enn vann og ingenting kan forandre forholdet vi har sammen, vi 3 har ett bånd <3
Nå er det rett og slett slitsomt å være meg, og jeg føler meg tyngre og tyngre til sinns. Det er direkte slitsomt å åpne munnen og svare mennesker rundt meg, og alt røres bare ut i ei heidundrandes suppe! Jeg klarer rett og slett ikke fysisk å gjøre noe, og forsvinner mer og mer inni meg selv. Det har ingenting med noe sug å gjøre, jeg føler meg bare ikke som meg selv lenger, og kjenner at noe er galt. Jeg visste det kom til å bli slitsomt å kutte medisinene, men nå merker jeg virkelig på ringvirkningene av medisinene fra helvetet, og jeg unner ikke min værste fiende denne type medisin. Ikke virket dem på blodplatene mine heller, så jeg føler meg i grunn litt snytt her jeg sitter. Jeg har fått bare bivirkningene og ikke de gode resultatene jeg hadde håpt.
Jeg er SÅ glad for å ikke være aleine akkurat nå, for da vet jeg ikke hva jeg skulle gjort her aleine, men jeg kan ikke støtte meg for mye på akkurat dette heller. Jeg ønsker at hverdagen går tilbake til normalen, men akkurat på disse dagene tviler jeg på at jeg hadde klart å hengt med om tingene gikk fremover en gang. Det er på disse dagene det er tyngst å være meg og jeg kunne ønske det var anderledes. Jeg regner med at dette er denne smellen alle har snakket om, men som jeg har unngått og tenkt mer over, og jeg håper jeg er på «beina» igjen snart.
Vi har iallefall fått kjørt oss når det kommer til seriemaraton her i stua! Og jeg kjenner hvor lei jeg er av å glane inni denne skjermen. Eneste pausene vi har fra tv er når vi er ute å kjører, og hverdagen er litt ensidig for meg som er vant med å være på farten 24/7 😉 matlysten er erlik 0 og jeg får i meg mat bare når jeg er så tom for energi att jeg skjelver, så jeg tenker det er på tide med en legevisitt atter en gang. Formen påvirker alt rundt meg, og jeg krysser alt jeg har for at dette bare er en liten periode som går over kjapt, for jeg har ikke mer tålmodighet til en kropp og hjerne som ikke fungerer som normalt!
Det er i disse periodene jeg merker hva jeg er laget av, og hvor motivert jeg er for det jeg driver med. Uannsett hvor sliten og motløs jeg er så endrer jeg aldri fokuset mitt og tviler aldri på veien min videre, og det er deilig å få denne bekreftelsen på meg selv! Om jeg ikke hadde vært så bestemt så hadde tvilen tatt meg for lenge siden. Nå vet jeg bare dette er en dårlig periode men det gjør ikke til at jeg har lyst på øl lenger, det får meg bare til å få lyst å komme meg igang igjen, og det føles godt! Det å bli sterkere og mer rustet for hver eneste dag som går, gjør at jeg klarer å holde meg selv gående, for jeg ser det nytter!
da er det bestemt av oss begge, og vi starter planleggingen fremover på en helt annen måte enn før. Planen var at han skulle reise nå og jeg bli hjemme, men nå blir begge hjemme og jobber for det vi har her. Valgene har vi tatt for oss selv hver og en, og de er ganske så veloverveide! Jeg tenker vi har tatt selvstendige valg og er klar for det som kommer fremover. Jeg var helt forberedt på å bli aleine og stå i dette selv! Jeg ser frem til denne fremtiden våres og se hva som skjer fremover, og jeg tror den blir spennende.
Det er Torsdag igjen og jeg føler disse ukene går altfor kjapt! Jeg er ikke i form og det er noe som ikke stemmer for meg. Jeg har NULL tiltak og de minste ting blir store utfordringer, og jeg klarer ikke ta meg selv i nakken heller. Jeg var forberedt på at medisinkutting ville gi en liten depresjon men jeg var ikke klar over at det ville vare så lenge som dette har gjort.
Det er litt kjipt å blogge når jeg ikke får delt den, og får mange spørsmål om jeg har slutta siden jeg ikke poster ting på Facebook lenger, så jeg mister en del lesere og syns det er skikkelig kjipt! Men jeg håper det ordner seg etterhvert.
Vi har utvidet familien våres med 3 nye fisker, og det virker som dem trivest her med oss, så nå har vi 4 til sammen. Kampfisken godtar dem til nå, og han trenger selskap den også selvom det er uvant for han 😉
Jeg fikk nok en gang den ærefulle oppgave og kjøre rundt med bakevarer ifra Bakeriet på Bryggja i helga <3 og jeg har fått beskjed om at gruppa våres kan åpnes igjen på neste Onsdag, så jeg føler jeg har fått ganske så mange positive beskjeder den siste tiden, og gleder meg noe vanvittig til å starte oppigjen denne hverdagen der Onsdagene er hellige for meg 🙂 jeg blir så glad over de menneskene som har troen på dette, og som støtter meg i arbeidet jeg gjør! Jeg får gåsehud! Slike ting gir meg meg giv og mer motivasjon for fremtiden. Jeg merker selv hvor tomt det har vært uten gruppa, og det på tross av at den er fersk og ny. Dette ser jeg virkelig frem til folkens!
Facebook gjør det vanskelig for meg å være blogger, da jeg blir blokkert på ulike måter for å dele denne bloggen som har betydd så mye for meg, og det er ulike meldinger hver gang. Ikke får jeg noe svar når jeg prøver å kontakte dem heller, så jeg går utfra at noen rapporterer meg, og anser det som sjalusi 🙂 jeg tror jeg har en følelse på hvem det er også men det får tiden vise :). Det er litt demotiverende å blogge når man mister 99% av leserene sine, så om dere har noen tips til deling av blogg så er det bare å skrike ut!
Vi har hatt besøk og kost oss masse! Og nå er jeg klar for resten av denne uka som ligger foran oss. Jeg håper på flere gode beskjeder om at ting går fremover! Denne stillstanden har vært grei den, men jeg kjenner det er på tide med litt bevegelse.
Du ser meg kansje på gata, og tror jeg er en helt vanlig og normal person som har livet på stell og lever livets glade dager, jeg har kansje ikke en eneste bekymring og har hatt ett helt normalt liv, og er som alle andre, men for meg er dette så langt ifra sannheten man kan komme, og jeg passer ikke inn noen plass, jeg har ikke tryggheten i meg selv eller i noen andre, og har aldri hatt muligheten til noe normalt liv. Jeg føler meg ikke normal uten rusen, jeg føler ikke jeg kan stole på meg selv eller noen andre og lever med en konstant usikkerhet inni meg etter mange års mobbing og ett voksenliv som langt ifra har vært normalt. Jeg har aldri hatt noen formel om hvordan man skal leve livet sitt, og jeg har stevet hele tiden. For meg var løsningen rusen, og fra første slurk jeg tok av alkohol da jeg bare var 14-15år gammel, har det vært løsningen på absolutt alt for meg. Den har alltid vært der, om ikke jeg har vært i aktiv rus har alltid rusen vært det jeg har ønsket meg tilbake til, det er i rusen jeg har funnet trøst og støtte, og jeg har ikke vært meg selv uten den. Det er rusen som har formet meg som menneske og jeg vet ikke selv hvem jeg er uten den, så det er vanskelig for meg nå og vite hvem jeg er nå når jeg skal være uten en så stor del av livet mitt som jeg har kuttet. Jeg føler jeg famler i blinde ofte, jeg føler meg aleine selvom jeg er i ett rom fullt i folk, jeg føler jeg ikke er en del av noe og jeg aner ikke hva jeg selv driver med. Jeg blir daglig grepet av en stor panikk som skyter igjennom kroppen min, jeg blir livredd for å feile, mislykkes denne gangen også, for det er det eneste jeg er god på! Det å mislykkes føles trygt for meg, jeg er vant med at mennesker rundt meg er skuffet over meg, det vet jeg hvordan jeg håndterer. Jeg vet ikke hvordan man håndterer når folk har troen på meg eller respekterer meg og det jeg gjør, jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre dette her, og blir grepet av en stor panikk hver gang jeg tenker på det. Jeg ANER ikke hvordan man lever ett normalt liv, og ofte mister jeg nesten troen på dette jeg gjør nå, jeg er redd jeg ikke er sterk nok, for jeg har aldri fullført det jeg har startet på, og har alltid sabotert for meg selv, hva om jeg gjør det denne gangen også? Hva om presset blir for stort?
Jeg føler jeg går med en indre demon som sier at jeg ikke er verdt noe, at det jeg gjør aldri er bra nok, jeg kan like godt gi opp og jeg aldri vil bli noe uannsett. Jeg har bitt meg selv i tunga nå i snart 5mnd, jeg har oversett denne demonen som gjør livet kjipt, jeg har blitt sterkere og blir mer og mer normalisert, men jeg kommer alltid til å ha disse arrene i sjelen min, det er noe jeg må leve med for resten av livet mitt. Jeg kommer til å trenge sinnsykt med støtte og jeg vil bli svak i perioder. Jeg kommer til å miste troen hundretusenvis av ganger, men rusen har tatt ifra meg så mye igjennom livet mitt, og jeg har mistet meg selv så mange ganger at jeg orker ikke å gi den mer, jeg har ikke mer å gi den. Kroppen har bare gitt opp, og jeg vet at om jeg sprekker denne gangen, så er livet over. Jeg bare orker ikke tanken på å ødelegge dette, og jeg er beredt til å kjempe som faen imot alt, men av og til blir jeg svak i troen min og er livredd for å feile denne gangen også.
En vis mann sa en gang til meg at om jeg fikk dårlige tanker eller ble trigget, så skulle jeg tenke tanken helt ut og dette har reddet meg i mange situasjoner. Jeg har ikke vært flink til å praktisere akkurat dette igjennom livet, men jeg føler jeg får bedre og bedre tak på det nå. Spesielt i de øyeblikkene når troen svikter meg.
Livet har ikke vært enkelt for meg, jeg har hatt det dritt mesteparten av livet mitt på ulike måter, og dette vil ta LANG tid for meg. Jeg må bryte absolutt alle mønster, jeg må virkelig forandre alt ved meg selv, og det i en alder på 32år. Da er man ferdiglaga på en måte, og det er vanskelig å bryte disse automatiske reaksjonene i hjernen og kroppen. Det er vanskelig å kjenne på alle disse følelsene fordi jeg ikke har håndtert dem før, og nå kommer alt tilbake. Av og til trenger jeg bare noen som ser meg og som vet hva jeg snakker om, uten å dømme eller gi råd.
i natt gikk jeg på en skikkelig smell og det var ganske så het stemning og massevis av drikking! Angeren kom over meg og jeg tenkte at jeg måtte skjule hva jeg hadde gjort, og skammen kastet seg over meg, jeg fikk en stor forsmak på hvordan det hadde vært om jeg faktisk sprakk, og jeg er glad dette bare var nok ett mareritt og ikke ekte. Disse drømmene gjør det slik at jeg blir redd for å sove om nettene, for dem er så ekte at jeg må tenke meg om flere ganger når jeg våkner! Og jeg får virkelig smakt på disse ekle følelsene en sprekk ville gitt meg. Det er ABSOLUTT ikke en vei jeg ønsker å prøve å gå, og jeg ønsker ikke en gang å nærme meg denne veien som er ganske så kort for slike som meg. Jeg kjenner triggere overalt og prøver å unngå dem så godt det lar seg gjøre, men nå har jeg klart snart 5mnd uten, og jeg savner det like lite som alltid. Jeg bare husker de negative tingene og er glad for det!
Vi har hatt en kjempefin dag på tur i dag, og har slappet av siden vi kom hjem. Facebook gjør det virkelig vanskelig for meg å blogge, da jeg ikke får delt bloggen på mine sosiale medier, og når ikke lenger ut til dem jeg ønsker å nå 🙂 ikke får jeg noen svar på hva det er jeg gjør galt heller. Jeg har faktisk ikke orket å blogge i dag fordi jeg har blitt så irritert over å bli motarbeidet hele tiden på endten den ene eller den andre måten, at jeg rett og slett ikke har funnet motivasjonen til å sette meg ned med dette. All positivitet mottas med stor takk!
I morgen starter nok en ny uke, og ting åpner mer og mer opp for oss, så det blir spennende å se nå fremover hva som skjer 🙂 jeg håper vi får starte gruppen våres snart, for jeg kjenner jeg savner den virkelig! Jeg savner også fremgangen i prosjektene våres, som nå har stått stilt så altfor lenge. Jeg er rastløs og lat på samme tid, og det er ingen god kombinasjon! Jeg satser på en god uke fremover, og håper på masse flere utfordringer! Nå er det nok stillstand på oss her i stua!
ALDRI har jeg hatt dårligere selvbilde enn nå, og det har vært jevnt over veldig dårlig hele mitt liv, men nå topper det seg virkelig. Jeg er 32år og skal liksom ha funnet plassen i livet mitt, jeg skal på en måte ha kontroll på sakene mine og jeg skal ikke bry meg om hvordan jeg ser ut! Jeg føler jeg oppfører meg som en 16-åring som går og er usikker på seg selv og sin egen kropp, og med ett dalende selvbilde gjør det ikke saken bedre. Nå VET jeg at kroppen min er mye større enn den pleier, så det hjelper lite at folk sier jeg ikke ser stor ut, for vekten lyger ikke, og bildene lyger heller ikke. Nå er det slik at jeg må ta mange bilder, og ender opp med å slette 9/10 av dem, og jeg blir aldri fornøyd. Når jeg gikk på steoridene brydde jeg meg ikke det slag, og såg på denne forandringen med ett humoristisk sinn, og det var lettere for meg å forholde meg til en kropp som forandret seg drastisk og kjapt, uten at jeg kunne kontrollere dette selv. Nå når jeg har kuttet medisinene har det gått innover meg på en hardere og mer brutal måte og jeg merker at mitt eget selvbilde ødelegger mye av dagene mine. Spesielt når jeg ikke finner noe klær som passer lenger, ikke en gang i butikkene. Jeg er ei jente, og vi er opptatt av slike ting uten å mene det. Jeg har aldri brydd meg om hvordan jeg selv har sett ut, men har alltid vært tynn som en strek og ikke vært vant med denne kroppen jeg er i nå, og jeg klarer ikke å bli vant med den heller. Jeg kjenner jeg blir deppa av å føle meg stor og hadde håpt vekten gikk ned kjappere enn dette. Jeg er fortsatt nesten 80kg! Og har gått opp 26kg på ett par mnd. Denne forandringen er ikke hjernen min med på.
Jeg har også fått stygge strekkmerker på plasser jeg ikke ante var mulig å få dem, og jeg trivest ikke med disse formene. Ikke kan jeg være i aktivitet nok til å få bort disse ekstra kiloene heller, og det er veldig synd at dette er nødvendig for å bli frisk! Det er trist å gå igjennom en slik behandling, uten at den har virket også, for disse bivirkningene regner jeg med kommer til å sitte i en stund fremover også, og da begynner jobben med å få kroppen min tilbake til normalen.
Som den badassen jeg er så legger jeg ut bilder av mine skavanker, og dette er noe jeg ALDRI hadde gjort før! Da hadde jeg ikke turt å lagt ut ett eneste bilde av meg selv, og det hadde vært helt utenkelig å hatt en blogg der jeg fortalte om mine innerste følelser. Jeg har kommet langt, så nå håper jeg kroppen min bare følger med
Selvom det virker som om folk er trygge på seg selv og oser av selvtillit, så stemmer det kansje ikke i alle sammenhenger. I mange tilfeller har jeg selvtillit, men når det kommer til min egen kropp så har den vært helt i bånn de siste ukene. Det eneste jeg kan tenke er at jeg er glad jeg er frisk og oppegående, og at det hele er verdt det den dagen jeg er helt friskmeldt 🙂 det kunne vært så mye værre, og jeg kunne hatt så masse annet å klaget på enn denne kroppen min, og alt blir bedre med tid og stunder!
Jeg merker hvor irriterende disse småtingene kan bli når noe betyr såpass mye for meg, og denne bloggen er en av disse tingene som har begynt å bety ufattelig mye! Nå har det seg slik at jeg opplever spam overalt i kommentarfeltene på denne bloggen, og merker hvor mye det ødelegger for denne bloggegleden min. Jeg blir sittende å slette hele tiden, uten at det fører til annet enn flere kommentarer med spam, så det har ingen nytte uannsett hva jeg gjør. Bloggen var ikke planlagt 29.Januar og skulle bare være en plass der jeg fikk ut historien om da jeg knakk ryggen og lyset gikk opp for meg, men etterhvert som jeg såg lesertallet stige, så steg også en bloggeglede inni meg, og jeg kjente hvor mye det hjalp meg å ha en plass å tømme alle tankene mine. Jeg har gått på en kur med steorider, og har vært høyt oppe så lenge, med så mange tanker i hodet som bare måtte ut en plass, så har bloggen virkelig hjulpet meg stort i dette. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten bloggen når tankene har gått i 200km/t og de rundt meg ble slitne av munnen min, så i fare for å skade dem psykisk er jeg glad jeg har hatt bloggen i denne perioden. Det er nesten så jeg savner steoridene litt når latskapen og depresjonen har lagt seg over meg, og jeg savner noen av de bivirkningene dem har gitt meg. Jeg har fått gjort mer på disse månedene enn jeg hadde fått gjort på ett helt år og effektiviteten har komt som en positiv gnist i livet mitt. Nå har jeg gått uten steroider en god stund, og arbeidet med å få det bra med meg selv, når jeg ikke er høy hele tiden starter for fullt. Det er merkelig å gå ifra å være skyhøy døgnet rundt så lenge til å falle helt ned til det normale, og det vil ta tid å finne tiltakslysten igjen inni meg men jeg håper på å komme tilbake sterkere! Jeg savner det på noen måter, men sliter ennå med å bli kvitt en del ubehagelige bivirkninger og dette vil ta lang tid. Jeg er glad jeg er på vei til normalen igjen, for det var slitsomt også for meg å være PÅ 24 timer i døgnet.
For meg er det viktig å fokusere på innhold og kvaliteten av innleggene, og ikke så mye antallet, selvom det har begynt å bli ganske så mange av dem. Jeg blir ekstra glad når jeg ser at returnerende lesere går opp, for det er det som betyr noe, og ikke antallet. Jeg har lagt på topplisten helt siden jeg startet denne bloggen, og det gjør meg stolt at en slik type blogg når opp til toppen. Da er det liv laga! Alle kommentarene og tilbakemeldingene gjør alt verdt det, og jeg er ikke lenger noe redd for å dele selv de mest nære tingene med dere. Jeg tenker at åpenhet og å snakke om ting hjelper, også for andre. Å holde munn og holde ting inni seg hjelper kansje der og da, men vil hjemsøke en senere uannsett. Om denne bloggen kan hjelpe noen der ute, så er alt verdt det. Fortiden legger ikke lenger en demper på meg, jeg føler jeg gjør opp for den hver eneste dag og gjør positive ting også for andre. Jeg tenker at om man forandrer seg, så finner man forståelse også hos dem man aldri i verden ville forstå en. Man finner tilgivelse der man minst ventet det, og det føles etterhvert lettere og lettere. Det er vanskelig i begynnelsen når man legger seg fullstendig flat, og man risikerer å bli såret, men det er så vanvittig verdt det! Når jeg er såpass åpen om ting på denne bloggen, forundrer det meg at jeg ikke har fått flere negative kommentarer, for mesteparten er positivt og det er ikke ofte jeg kommer over noe negativt. Jeg har møtt en ny respekt når jeg møter folk, og det føles så godt for ett menneske for meg som ikke er vant med dette.
Jeg unner alle å finne gnisten i livet sitt, finne lyset og jeg unner alle å få kjenne på hvor sinnsykt sterke vi mennesker er når det først gjelder! Det er en berusende følelse å kjenne at man har kontroll over eget liv, og egne reaksjoner. Det gir meg gåsehud å tenke på fremtiden når nåtiden er så god som den er! Aldri før har jeg hatt det så bra som jeg har det nå, selvom jeg klager meg på det ene og det andre. Jeg er så takknemlig for alt jeg får oppleve og alt som kommer min vei, og jeg hadde ikke vært her uten alle disse tingene som bare gjør meg sterkere og sterkere! Jeg er så takknemlig for å ha overlevd både blodsykdommen og ryggknekken! Det er det beste og værste som kunne skjedd meg. Når jeg har overlevd dette så er jeg ikke lenger redd for å ikke klare meg, jeg klarer alt så lenge jeg bestemmer meg, og tryggheten i dette gjør at jeg tør å ta nye tjangser, og tviler ikke lenger så mye på meg selv. Jeg vet hva som bor i meg og jeg er ikke lenger redd for å heve stemmen min om noe er feil. Jeg er den første som skriker ut når jeg ser urettferdighet og strekker meg vanvittig langt for dem jeg er glad i. Jeg har lært hva livet egentlig handler om, og det er jeg veldig glad for! Jeg føler jeg har fått en ny tjangse, og det er ikke mange som får det. Nå er jeg klar for å leve og nyte alt som kommer min vei.. det handler om å nyte disse øyeblikkene med menneskene man elsker <3
Det er merkelige tendenser ute å går, spesielt på Lørdagene når gatene fylles med mennesker, og butikkene er fulle av handleglade mennesker, man glemmer helt avstanden på disse dagene i uka, da det virker å være greit å gå ut og være sosial igjen. Coronaen glemmes fullstendig og alle virker glade og fornøgde, for så å gå tilbake til dvalen når Søndagen siger innpå oss. Det virker som om jo bedre vær vi har jo mer akseptabelt er det å oppholde seg ute og i klynger og det forundrer meg at disse reglene vi følger resten av uka ikke gjelder på slike dager som dette.
Vi har vært ute og handlet vi også, og vært en tur rundt øya her <3 motivasjonen min ligger i den bilen, og jeg finner freden i sjelen min når jeg sitter bak rattet. Jeg trenger ikke å tenke på noe som helst annet enn å kjøre sikkert og trygt og det føles godt å få disse pausene i hverdagen. For meg er bilkjøring terapi, og jeg har funnet min vei 🙂 jeg kunne fortsatt ønsket at noen kicket meg i baken og fikk meg igang, for jeg mangler fullstendig tiltak og kommer ingen vei! Jeg vet ikke om dette er en fase jeg er inni, men aldri før har jeg vært så lite tak i som nå, og det føles faktisk helt jævli og ikke klare å gjøre den dritt. Jeg blir bare sittende når jeg er her hjemme, og de minste ting blir store fjell av utfordringer for meg. Jeg mangler bare den gnisten, og selvbildet mitt er helt i bånn nå.
Denne helgen får vi storfint besøk, så vi har egentlig mye å gjøre i denne lille kåken her, og jeg innser at jeg bare må kaste meg i det, og få det gjort. Det sitter laaangt inne, men det finnes grenser også for meg. Vi har mye å ta tak i, og nå setter vi igang! Ha en fantastisk Lørdag kjære lesere <3 legger ved bilde av Norges vakreste sandstrand som vi har stor glede av her jeg bor 🙂
