I går pakket jeg ned klærne mine, uniformen om dere vil, og sjefskortet som vi bruker på kassene på Kiwi. Jeg husker hvor vanvittig hardt jeg jobbet for å få dette kortet, og hvor stort det var den dagen jeg fikk det, og endelig føltes det ut om jeg var en del av gjengen med erfaring og kompetanse! Jeg husker at jeg kom ifra en annen butikkjobb, min første jobb noensinne og følte ingen mestring eller glede over jobben. Jeg kom til Kiwi med en dårlig erfaring og med ekstremt lav selvtillit, og etter en dag på Kiwi Måløy elsket jeg jobben min, og oppgavene jeg fikk.

Etter bare noen dager i jobben ble jeg spurt om jeg ønsket fast stilling og fikk jobbe i helgene med lønn ifra kiwi, og ikke ifra nav, for meg var dette det største i verden, endelig kjente jeg på mestringen, og friheten av økonomisk kontroll, og jenta med den sosiale angsten mestret det sosiale, så lenge denne uniformen var på, og privaten lagt bort, så klarte jeg det, jeg ble flink og jeg fikk massevis av ansvar allerede ifra første stund. 

Jeg ser nå at jobben min har reddet meg i 5år, det har hindret meg i å drikke meg ihjel og redusere inntaket, men har også hindret meg i å se hvor syk jeg egentlig har vært. Det har vært mitt skjold, for så lenge jeg mestret jobben og klarte å stille edru der, så hadde jeg i mitt eget hode ingen problemer, for hvem drikker vell ikke etter en lang uke på jobb?

Det var bare at jeg dro den for langt, for lenge, og pinte meg igjennom abort, to venner som gikk bort, ett fysisk og psykisk skadelig forhold, der jeg måtte skjule blåmerkene med brunkrem før jeg møtte i kassa på kiwi. Jeg gikk igjennom tortur på hjemmebane men klarte å holde maska så lenge denne uniformen min var på, jeg hadde mange dårlige dager, men viste det aldri, selvom jeg var ganske så åpen med sjefen så var det ingen som visste hva jeg bar på, og hvor tunge skuldrene mine egentlig var. Det ble en sport dette her, og skjule seg og hva som skjedde på privaten, jobben ble en pause, men når man aldri får fred på privaten og må skjule alt på jobb, så blir det en evig sirkel av elendighet, og man føler man aldri strekker til eller yter sitt beste noen steder. 

Da pappa ble kreftsyk kom alt til overflaten, jeg knakk sammen, og sjefen ante alvoret og ba meg ta meg fri til jeg hadde fått hjelp til mine problemer. Jobben har aldri blitt tatt ifra meg, og den har alltid vært der når jeg har fått hjelp og er klar, men nå ser jeg at jeg aldri kommer til å klare jobben jeg hadde igjen.

Det krever mye av meg å si dette, og i dag har jeg vært på kiwi med 4 poser med fortid, og kortet mitt som jeg jobbet som en helt for å få. Jeg avslutter ett kapittel som jeg har tviholdt på så lenge, for målet har alltid vært å komme tilbake. 

Det er med sorg jeg sier at jeg ikke kommer tilbake til jobben min, at jeg ikke klarer å mestre det fysiske, men det er med glede å si at jeg ikke er syk psykisk lenger, og at det ikke er på grunn av rusen jeg ikke klarer å mestre denne jobben. Tjangsen på kiwi og troen sjefen har hatt på meg, har dyttet meg fremover og gjort at jeg aldri har helt gitt opp. Jobben har alltid vært mitt holdepunkt, og det viktigste jeg har hatt i perioder, det er det som har vært mitt eneste mål, men nå har jeg noe annet jeg sikter imot.

Om dette hadde skjedd for bare ett år siden, hadde jeg nok ikke hatt noe å strebe eller kjempe for lenger, jeg hadde gitt opp og rusa meg enda mer, men nå har jeg andre mål, jeg har ett liv og leve, og med de begrensningene jeg har må jeg tilpasse meg. For at jeg skal klare å leve livet fullt ut må jeg bli ferdig med fortiden min, og det å levere inn posene med uniformene mine og kortet mitt, var ett symbol på at jeg nå går videre, og er sterkere enn noengang.

Prosessen min handler om å rydde fortiden, be om tilgivelse der jeg behøver det, og gjøre opp for seg. Jeg klarer ikke å fokusere fremover, om hodet er fylt med slike ting jeg burde gjort, burde blitt ferdig med eller ting som tynger meg og som jeg gruer meg til. Dette var første steg i denne prosessen, og bare det å pante alle de tomme boksene med Red bull var min måte å gjøre det slutt med en dyr og skadelig vane som jeg nå legger bak meg og ser fremover. Uniformene er levert til arbeidsplassen min, jeg har tatt den tøffe samtalen og gjort opp for meg, og nå er jeg klar for nye utfordringer i dette nye livet mitt, jeg er ikke redd for å bli arbeidsledig, jeg frykter ikke noenting lenger, nå kan det bare gå oppover og jeg gleder meg til å stå på egne bein, uten å ha jobben min i bakgrunnen som gir meg dårlig samvittighet 

Meld dere inni gruppa mi på facebook! Bilde av den ovenfor 🙂 tilbaketillivet! 

Jeg har hatt to gode dager på rad, to helt fantastiske dager med energien på topp og jeg har fått gjort masse, jeg har også blitt kvitt to store byrder ifra skuldrene mine, lukket ett kapittel og startet på ett nytt, og jeg føler jeg er på riktig vei. Jeg merker at jeg blogger mer når jeg gjør noe spennende, og når jeg plutselig står der og ser fremgangen jeg har gjort. Jeg tenker det er spennende for meg å ta dere med inn, også for å forstå hva som faktisk hender rundt meg, og i dag har jeg feiret denne fremgangen med noe INGEN hadde sett komme ifra meg! Jeg forelsket meg nemlig i en nisse da vi var på Europris på Eid, og nå står den i stua mi og datoen er 9.november! 

Alle som kjenner meg vet naget jeg føler for denne høytiden, men i år skal jeg gjøre noe anderledes og noe som bryter med alle mine mønstre, jeg skal sørge for å få en god jul, og også yte litt ekstra for alle andre rundt meg ved å spre lyset <3

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror overhode ikke at jeg er aleine om å ha negative erfaringer rundt julehøytiden, det er mange som kjenner litt ekstra på kroppen, både av ensomhet og disse forventningene til å kose oss så mye sammen med disse store familiene våres. Jeg har ikke feiret jul med glede siden barna mine ble tvangsplasserte i oktober 2008, siden den gang har jeg bare hatt dårlige opplevelser igjennom hele juletiden, og det har bare blitt værre jo lengre jula har blitt. I år starter jeg grusomt tidlig, bare for å tilpasse meg selv denne nye trenden, jeg kan ikke love at jeg på slutten vil elske denne høytiden, men som dere ser så gjør jeg mitt beste 🙂 

Det er på mange måter en sorgtung dag, men etter at jeg sluttet å ruse meg har realisten inni meg våknet, og man ville vært blind om man ikke såg utfordringene den vanlige jobben på kiwi inneholdt. Jeg skal pleie denne sorgen litt, før jeg er på beina igjen og med friskt mot for nye eventyr. Slike situasjoner ville før gitt meg en sinnsyk angst, av å ikke vite hvor veien går videre, men jeg har aldri vært mer fredelig i sjelen min som jeg er nå. Det er en mening der fremme, og masse å ta tak i 🙂 og jeg gleder meg! 

For og toppe denne julestemningen som jeg febrilsk prøver å få frem, så skal jeg pakke inn noen gaver i kveld! Det er første året siden barna dro jeg faktisk har kjøpt gaver til andre enn mamma og pappa og barna selvsagt. I år ønsker jeg å gjøre alle disse tradisjonelle tingene, og faktisk nyte dem 🙂

Nå tenker dem som kjenner meg best at det har fullstendig bikket for meg, jeg som sitter med røyken i kjeften 24/7 og spiser akkurat det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det, og har aldri vært i nærheten av å ha en sunn livsførsel ever noensinne. Nå snakker jeg ikke om at jeg skal spise gulerøtter fremover og endre hele livet mitt, og se lyset og plutselig springe på fjellet, men jeg innser at jeg kan gjøre noen enkle grep for å forlenge dette hærlige livet jeg har fått meg! Jeg ønsker å føle meg vel med meg selv, først og fremst og gjør dette ikke for noen andre.

Det har blitt en vane og kjøpe sjokolade og godsaker som vi gjerne nyter hver eneste kveld, og middagene blir fort hurtige måltider som vi sluker i oss, uten å tenke oss om. Jeg ønsker å gjøre små grep i hverdagen som jeg selv ikke vil merke en gang, men som kroppen min kommer til å kjenne som en befrielse. Jeg kommer ikke til å kutte alt sukker og bli fanatisk, men jeg har valgt og kutte Red bull, alkohol og rus, og nå prøver jeg å tenke meg litt mer om før jeg spiser noe. Jeg kjenner at jeg føler meg bedre av å spise en salat, enn å gå på bensinstasjonen og bestille meg en burger, jeg har faktisk fått fett langt oppi halsen og kjenner på dette velbehaget når man har spist noe som er sunt og som kroppen kan nytte seg av, isteden for å legge det på seg.

Jeg har også ett mål i det fjerne om å bli mer aktiv, så langt det lar seg gjøre. Jeg skal slutte å utsette ting i det lengste og heller gjøre tingene enklere for meg selv, for min egen psykiske helse. Om jeg skal få ett godt liv fremover, må jeg redusere på kravene jeg har til meg selv, jeg er tross alt bare ett menneske, og jeg er kraftig redusert av ryggen som er operert og har to plater og 9 skruer i seg. Det er lett å glemme at jeg faktisk er alvorlig skadet, og jeg merker at menneskene rundt meg også glemmer det, det blir forventet at jeg skal yte også fysisk, og der kommer jeg til kort. Jeg må sette klare grenser for meg selv, det viste gårsdagen meg! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pappa hadde ommublert stua, og trengte hjelp til å sette overdelen på det store skapet nede oppigjen. Isteden for å vente på at min kjære våknet opp, tok jeg tak og løftet hele denne tunge delen oppå igjen. Jeg med knekt rygg og full i plater og skruer, som overhode ikke skal ta slike løft, men som på tross av dette gjør det, viser at jeg overhode ikke har noe i kiwijobben min og gjøre. Det viser at om jeg hadde gått i jobb nå, ville jeg tatt disse takene jeg overhode ikke skal, og jeg hadde ikke klart å ta hensyn til meg selv, så valget om å la denne kiwidrømmen seile bort, gjør jeg rett og slett for min egen fysiske og psykiske helse, på tross hvor vondt det enn måtte være. 

En sunnere livsstil befatter også mine egne tanker og dens kraft på meg, negative tanker har vi alle, men vi må ikke la dem ta overhånd, og det værste jeg hører er mennesker som bare tenker negativt, og ikke er løsningsorienterte og bare drukner i sorgene sine og problemene. Jeg ønsker og tvinge meg selv til å se alt det positive som skjer rundt meg, også på disse dagene der det er stille og fredelig, jeg har endelig lært meg og kose meg i mitt eget selskap, og kjeder meg aldri lenger. Positive tanker gjør man positiv, og jeg ønsker å behandle hele meg som menneske, ikke bare ta alkoholen bort men også bearbeide meg selv og lære meg selv å kjenne enda bedre. Å ha dette valget foran seg om livsstil, er merkelig for ett menneske som meg. Dette var veldig fjernt i livet mitt før, da det bare handlet om å holde seg i live, man får større behov og bredere vaner, man ønsker faktisk å være ett sunt menneske også på en fysisk måte. Det er deilig å ha kommet så langt i prosessen, men jeg er veldig bevisst på at jeg ennå ikke er frisk, og behøver mye terapi og støtte i mange år fremover, men jeg er på vei! Og det føles så utrolig godt å kunne si!  

Ett av mine forbilder og store inspirasjoner sa en gang en ting til meg, han fortalte at det første året som edru er fylt med 300 dårlige dager, 60 helt ok dager og 5 jævla bra  dager som man måtte benytte, ta til seg og bruke videre i prosessen. Nå har jeg hatt 327 relativt fantastiske dager, og jeg er en smule redd for at det første året er en opptur og at andreåret mitt blir hardere og mer utfordrende. Jeg frykter at jeg har brukt opp alle disse fantastiske dagene og nå sitter igjen med de dårlige kortene på hånden, det er fryktelig negativt å tenke slik men kommentarene til andre gjør at jeg frykter disse forferdelige dagene dem snakker om, og disse store utfordringene og russuget som virker som en normal del av denne prosessen.

Jeg selv har følt russug ett par ganger bare, jeg frykter at jeg plutselig skal bli sittende med ett intenst sug som jeg ikke har noen kontroll over, at jeg plutselig skal bli kastet tilbake til den jeg var og glemme den jeg er i dag, men det er katastorfemenneket inni meg som snakker. Det er mange ting jeg frykter skal skje, men jeg har lært meg at det jeg ikke kan forandre skal jeg heller ikke henge meg oppi, og det har reddet meg mange ganger ifra egne tanker og følelser. Jeg er ikke helt vant med å ha det enkelt og greit i livet, og venter nesten på at krisen skal dukke opp rundt neste sving, og klarer ikke alltid helt å leve i nuet og nyte denne bedagelige reisen uten suget og uten tankekjøret som har vært en del av livet mitt.

Nå har jeg hatt to fantastiske dager på rad! Det er sjelden dette skjer, at jeg får to hele dager der alt er ok og jeg er på den rette plassen psykisk. Jeg har blitt rammet av tiltaksløshet, og til de grader at selv å fylle på spylervæske på bilen har tatt meg 3 uker! Jeg er overhode ikke lat på noen slags måte, men kroppen vil rett og slett ikke, og jeg klarer ikke å gjøre den minste ting. Disse to dagene mine har jeg brukt til å gjøre alle disse tingene jeg burde ha gjort for lenge siden, og mestringsfølelsen jeg nå sitter med etter å ha vasket og støvesugd bilen min er helt fantastisk. Tenk å være så fornøgd med seg selv etter noe så lite som dette. Jeg har brukt disse dagene til å gjøre disse tingene som er viktig for bare meg selv, for det er meg selv som skriver disse lange listene, det er ingen andre som krever noe av meg, men jeg lager lister for å sabotere for meg selv, og jeg ser nå hvor selvdestruktiv jeg kan være i perioder. INGEN i verden kan klare å oppnå alle disse listene, så hvorfor lager jeg dem til meg selv?

Jeg har ingen behov for å være elektrisk lykkelig hele tiden, jeg higer ikke etter disse store målene som ligger foran meg, når jeg kan våkne hver morgen og føle at jeg lever, at jeg ser frem til fremtiden min og kan planlegge en dag i forveien, det er disse små øyeblikkene der jeg kan sitte i sofaen og nyte en kaffe og tenke at livet er ganske så greit 🙂 det er da jeg lever. Jeg er priviligert som kan sitte i mitt eget hjem med bilen nedfor huset, jeg er heldig som har så mange mennesker i livet mitt som gjør en forskjell, jeg er den utvalgte, den som folk faktisk nå stoler på, og det er overhode ingen selvfølge for meg. Jeg akter å fortsette i denne duren, og plutselig har jeg fått gjort alle disse tingene på disse listene mine, men dem tar jeg etterhvert, så lenge jeg får sitte her og være edru så er jeg fornøgd.

Om livet mitt skulle handlet om å holde ut og telle dager så hadde jeg ikke maktet dette, om jeg skulle vært negativt innstilt, eller vært bitter for alt som har skjedd i fortiden min, så kunne jeg like godt drukket videre. Om livet ikke hadde forandret seg brutalt den gangen, så hadde jeg ikke fått sittet her nå med alt dette på hjertet mitt, takknemligheten går helt ifra her og opp til himmelen <3 

Meld dere inni gruppa mi på facebook!

Nå skal sant så sies at jeg har vært ekstremt heldig! Jeg har stått i slike situasjoner bare 2 ganger og har fått slippe disse nesten-sprekkene som mange snakker om, og bare ved to små anledninger har jeg blitt presset helt utpå kanten men har klart og karre meg innigjen! 

Dette skjedde helt i starten av prosessen min, og jeg stod i en situasjon der hele huset var imot meg, og det var full konflikt på g. Ringer ble kastet og det var alvor! Jeg tok taxi til min bestevenn, fjernet meg selv ifra situasjonen og fikk roet ned og jeg satt med en av mine nærmeste venner på FaceTime hele tiden. Han satt skjelven på Eid og var helt sikker på at NÅ sprekker hun, men jeg klarte meg igjennom den værste stormen.

En annen gang hadde jeg gått i en uke på nåler, jeg visste det var noe galt men jeg fikk ikke sannheten på bordet, jeg føler at jeg har noen antenner etter dette livet jeg har levd, som oppfatter anderledes oppførsel og løgner med det samme. Det er ingen som klarer og lure meg. Den gangen gikk jeg igjennom gata med ett raseri uten sidestykke, hamret på døren til han jeg brukte å ruse meg sammen med, og skuffelsen var ett faktum da det stod bare øl på bordet, ølet jeg hater intenst. Det ble ingen sprekk den gangen heller, jeg klarte å lire av meg all agget på gåturen dit, og hadde fått luftet hodet nok til å tenke tanken helt ut. 

Mine råd er akkurat dette, og tenke tanken helt ut når du står i situasjonen. Det er ikke slik at vi sprekker på sekunder, det er en prosess som skjer i hjernen, vi planlegger gjerne sprekken våres over tid og i underbevisstheten, vi behøver ikke store grunner heller, men tar gjerne ting som skjer i hverdagen og lager oss ynskyldninger for å drikke igjen.

Jeg hadde ikke noe valg da jeg knakk ryggen og var alvorlig syk,  jeg fikk ukesvis på sykehuset i sengen der til å tenke og glad er jeg for det! Nå sitter det i meg, hver gang jeg har vært i nærheten av å tenke positivt om rusen så blir jeg kastet rett tilbake til den sykesenga der jeg i 3 hele dager skrek av smerte med min kjære ved siden av meg, jeg trodde at jeg var rustet for smerte etter 2 fødsler, men jeg kunne gjerne født 10 barn til om jeg fikk slippe dette. Det er dette jeg tenker på hver gang jeg ser en boks med Tuborg nå, jeg kjenner ikke kjærligheten til boksen lenger men bitterheten og alt negativt den har gitt meg. Jeg har prøvd å slutte før og har romantisert alkoholen i mitt eget hode, da kommer man ikke langt.

 Rådet om å tenke tanken helt ut har jeg stjelt ifra noen andre, når man er i selvhjelpsgrupper kan man plukke ifra hverandre andres historier, plukke ut teknikker eller måter dem har brukt og bruke dem selv. Man lager sitt eget puslespill og bruker bare det som funker for seg og jeg har fått mye utav å gjøre dette. Det hjelper ikke å slutte for andres del, og det hjelper ikke å være umotivert, man må kjenne det i sjelen og i hjertet. Når man først står der og er på sprekkens rand så behøver man mennesker rundt seg og en fast plan over hva man skal gjøre, jeg selv har kontakter på min liste som jeg vet svarer meg og om er klar til å hjelpe i akutte situasjoner, jeg har en fast plan om å gå meg en tur om det skjer igjen, jeg har laget meg en kriseplan, for jeg vet krisene vil komme haglende imot meg, og jeg er forberedt. 

1. Lag deg en kriseplan

2. Ha en kontaktliste over mennesker du stoler på og som du kan kontakte når som helst

3. Tenk tanken helt ut, før du agerer

4. Ikke ta disse nesten-sprekkene som ett nederlag! Man lærer ufattelig mye om seg selv i en slik prosess 

Denne søndagen skiller seg ut, for slike dager er vi ikke vant med her i heimen, vi har både feiret pappaen min og vi har fått gjort mye som har hopet seg opp med arbeide og sanvittigheten er ren! fiskene mine ser nå ut og akvariet har fått seg en skikkelig omgang, tingene er på plass og jeg begynner og falle til ro i hjemmet mitt igjen, og setter veldig pris på at det ikke står jobb rundt overalt her! Det vil si at vi får en god start på uka, at jeg slipper å henge meg oppi bagateller og at jeg kan starte med frisk pust i morgen! 

Uka som kommer ser usedvanlig rolig ut! Det er jeg overhode ikke vant med, men jeg ser frem til møteplassen på Eid som er en gruppe med mennesker ifra systemet, pårørende og brukere. Det ligner litt på selvhjelpsgrupper, bare at dette er oppbygd med innlegg, for så diskusjon etterpå og jeg har funnet sansen for slike ting. Jeg har vært på dette en gang før, og satt igjen med så mye positiv erfaring at jeg velger å delta igjen, og disse to timene der inne er over før man vet ordet av det, da vet man at man trivest 🙂

Uka mi ser rolig ut, og da legger jeg trykk på ser. Ofte ender disse ukene opp som langt ifra rolige og ting dukker opp etterhvert som uka går, jeg som egentlig ikke liker overraskelser setter pris på at jeg har plass til uforutsette ting og at jeg kan gripe saker an på dagen. Jeg liker denne måten og jobbe på, og jeg kjenner at jeg for alvor blir utfordret og kommer meg utav komfortsonen min. Denne komfortsonen som jeg forholdsvis er utenfor hele veien. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet er forandret rundt meg, ingenting ligner slik det var før, både psykisk og fysisk og noen ganger er det vanskelig å henge med, men slike søndager som dette hjelper meg å lande og se klart. Det merkelige med disse dagene der alt er rolig rundt meg, er at jeg ikke kjenner på savnet etter alkoholen mer, men jeg blir bare enda mer bestemt om valget jeg har tatt, og at jeg faktisk kan klare akkurat det jeg setter meg som mål.

En tid var jeg virkelig bekymret, veldig redd fordi jeg såg at jeg ikke kommer til å klare å jobbe i den jobben jeg elsker på Kiwi, jeg følte det som ett stort nederlag og ikke være i fysisk form for en slik jobb, og jeg savner kollegaene mine og kundene mine hver eneste dag. I dag pakket jeg ned alle uniformene mine i poser og skal levere dem inn, og sorgen over jobben min ble ett faktum. 

Jeg føler en sorg over å måtte gi opp, si ifra meg dette og gå videre, men jeg finnes ikke redd lenger som før. Jeg er helt sikker på at det finnes noe jeg kan brukes til der ute, og at jeg ikke kommer til å være arbeidsledig uansett. Ett kapittel er over, og det er trist, men det har ikke like stor påvirkning på livet mitt som før, da jeg tenkte at om jeg mistet denne jobben så mistet jeg alt. En gang var jobben det eneste jeg hadde, den eneste grunnen til å holde seg rusfri og det som fikk meg opp om morningene, jeg husker da jeg fikk denne tjangsen, på tross av mine problemer fikk jeg en tjangse. På ett år ble jeg gjeldsfri, jeg som har vært gjeldsoffer siden jeg ble 18år, jeg klarte å hjelpe mamma med å kjøpe huset her, og jeg brukte ikke en eneste krone på meg selv det første året, jeg invisterte i fremtiden for første gang.

Jeg tror på mange måter at jobben på Kiwi endret livet mitt til det positive. Jenta med sosial angst i kassa på en butikk, og jeg følte jeg mestret jobben! Jeg ble fort oppgradert til frukt og grøntansvarlig og fikk lære ting ingen andre kunne. Kiwi og sjefen endret livet mitt, og ga meg en gylden mulighet til å kutte rusen, men etterhvert ble det drikking hver eneste gang jeg hadde fri, og det ble en eneste ond sirkel, jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg har klart så lenge og holde masken, men sjefen såg rett igjennom den og oppdaget problemene mine. Jeg har aldri gjort noe galt på jobb, eller ikke møtt fordi jeg rusa meg, men hun såg at jeg slet og tok grep, jeg er henne evig takknemlig for dette! jeg tror på mange måter at denne jobben reddet meg ifra å drikke meg ihjel, og lot meg jobbe og få ut isteden for å ruse bort. Jeg lukker ett kapittel og det føles trist og godt på samme tid, og jeg satser på at fremtiden blir lys også uten <3

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne søndagen trengte jeg virkelig, og jeg har fått gjort ting jeg har utsatt nå i flere uker, og selv det å fylle på spylervæske på bilen har vært ett av disse punktene på disse eviglange listene jeg lager meg selv, slike lister over ting jeg forventer å få gjort, men som blir utsatt på ubestemt tid av tidsmangel men mest fordi jeg selv er tiltaksløs og ikke strekker til! I dag har jeg fått pakket ut kofferten min, fått satt på plass og ommublert klesrommet mitt, fått ut all boss og fått litt mer orden i kaoset hjemmet mitt inneholder. Jeg har mange ideer og løse tråder, og alt samler seg opp her hjemme, og nå prøver jeg å fullføre en og en ting. 

Jeg trivest best når det er orden rundt meg, og jeg mister lett fokuset i hverdagen om alt er kaos, jeg føler en viss stolthet og mestring når jeg kan invitere venner hit uten å måtte bruke mange timer på rydding og vasking forut, og tvangstankene sitter løst her til tider. Ja jeg blir ganske så amper om rotet blir for stort, og jeg blir stående og gå i sirkel og ikke vite hvor jeg skal starte. Det er noe med oss mennesker når det er kaos i hjemmet, så er det kaos i hodet, og slikt skal man helst unngå når man er rusavhengig, all roen freden og kontrollen man kan ha over ting, bør man holde fast i 🙂 

I dag er vi klare for fest! Det er farsdag og pappa skal feires for alt det er verdt! Vi har vært og handlet inn og venter bare på mamma som er på jobb, og jeg ønsker å gjøre noe spesielt for han på dagen, siden jeg ikke har feiret farsdag siden jeg var liten 🙂 slike markeringer har en betydning for meg nå, som aldri har fantes før, jeg feirer alt jeg kan feire, og prøver å bli glad i disse markeringene, slik det virker alle andre er. Dette gjelder alle slags markeringer, og det blir merkelig å feire bursdag snart, 1årsdagen for rusfriheten og ikke minst juleaften som rusfri og edru i hodet, man tar tak i disse småtingene, og her en dag sa jeg til min kjære at i år skal jeg ha adventslys og nisse! Disse ordene har aldri noensinne vært på mine lipper og det tyder på at jeg går i riktig retning, og at jeg er på gli!

Jeg kjøpte ett bånd til hånden på seminaret på Gol, og jeg har faktisk ikke klart å legge det av meg! Hver gang jeg ser ned på hånden min, så tenker jeg over hvor mye jeg har og være takknemlig for, hvor mange lysglimt jeg får igjennom hverdagen min, og hvor lite som skal til for å lyse opp andres hverdag, jeg har rett og slett ikke klart å legge det av meg, fordi det gir meg gøts i hverdagen min! Når jeg ser nedpå båndet så tenker jeg meg ekstra om når jeg går forbi noen på gata, og gir gjerne ett ekstra bredt smil med den tanngarden jeg har, bare for å lyse opp 🙂 hver gang jeg ser ned og på båndet så surrer ideene om hvordan jeg kan lyse opp andres hverdag bare ved å være meg selv! Jeg velger og ikke legge det av meg, og jeg aner ikke hva meningen bak båndet er, men for meg gir det meg lys i hverdagen, og jeg regner med det er den store meningen også bak det 🙂 at ett bånd kan gi så stor mening er forunderlig, og det er verden ellers også, det er disse småtingene som gjør at jeg klarer meg, og at jeg kjører rundt som en jojo for å yte litt ekstra. Vi alle har det i oss, og vi kan gjøre en ufattelig forskjell! Bare ved å være oss!

Akkurat på denne tiden for 2år siden visste vi ikke om du ville overleve julen, og sjokket var stort da vi fikk vite at tumoren din i magen var like stor som en håndball! Du hadde gått med smerter over flere år men ikke blitt tatt på alvor, heldigvis gikk du til en turnuslege som sendte deg på undersøkelse samme dag, slik at du fikk tiden på din side og klarte å bekjempe styggheten som bodde i kroppen din. Vi har alltid hatt ett turbulent forhold vi to, vi er for like og stanger lett hoder, vi har samme gener, samme lynne og da er det ikke enkelt og forholde seg til hverandre, men ifra den dagen vi fikk vite at du var syk, har du blitt min pappa. Det skjedde noe med familien våres, vi var samlet selv når vi spiste mat, vi laget den sammen og den eneste tiden vi ikke var sammen var når vi sov om natten. Perioden der du var syk pappa er på merkelige vis den beste tiden i våres familie, det var noe som skjedde den dagen vi fikk vite at tiden muligens holdt på å renne ut, og vi brukte tiden så godt som vi kunne.

Den julen vil jeg aldri glemme, den var spesiell med hjemmesykepleiere her en gang i timen, og faren for at du måtte reise ifra oss hengende over oss, du forsvant rett foran øynene våres, fotball og tipping ble glemt og mindre viktig for deg, du klarte ikke en gang å skrelle en potet, og du trodde du hadde gjemt 400 000kr under puten din i sengen, så du raserte soverommet ditt og klesskapet flere ganger for dagen for å lete. Du kunne bruke mange timer innpå dette rommet, i ditt eget univers og i egne tanker, og på mange måter føler jeg det er godt at du fikk slippe psykisk denne tiden, for den var forferdelig vond for oss. Du gikk igjennom 6 cellegiftkurer og en stråling som tok deg helt ifra oss, du visste ikke lenger hvor du var, eller hvor dårlig det stod til med deg, men du viste også at en krabbestiger aldri gir seg på tap! Jeg er så stolt over at du klarte denne kampen, selvom du raste nedi vekt og aldri har helt blitt den samme igjen, så er du her med oss i dag! Du er ett levende bevis på at det faktisk er mulig, selvom legene ikke trodde du ville klare det. Hele tiden har vi stått sammen, vi har vært realistiske, og visst om at det er en fare for å miste en vesentlig del av familien våres, men vi har aldri gitt opp!

Du ock jag pappaen min <3 vi er rusmisbrukere vi, men vi har begge vist at vi klarer å kutte om vi først bestemmer oss. Vi begge har følt avhengighet på kroppen, vi har tatt mange dumme valg som har gått utover dem rundt oss, men vi gjør opp for oss in the end. Jeg er så stolt over å kunne kalle deg pappaen min, selvom veien har vært kronglete så ligger kjærligheten der. Vi behøver ikke alltid å være enige, vi kan krangle som busta fyker men vi viker aldri hverandres side når det trengst. Jeg skal vise deg hvilken datter du har! Jeg skal vise at jeg slekter på deg, og gjøre deg stolt! Jeg er så takknemlig for disse 2årene jeg sier vi har fått på overtid, for det føles slik når man har krefttrusselen hengende over seg som en mørk sky! Vi skal ha den første jula fullstendig rusfrie sammen, og jeg gleder meg! Gratulerer så masse med farsdagen din i dag! Selvom du har ommublert hele stua, og mamma er sinna, så skal vi nok få en fin dag alikevel!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å si som blogger at man ikke bryr seg om lesertallene ville være falskt og langt ifra sannheten, det er KLART jeg bryr meg! Når man legger ned jobb i dette så ønsker man jo resultater, men det beste med dette er kommentarene og tilbakemeldingene, jeg bryr meg ikke lenger så mye om hvor mange som er innom hver dag, og fokuserer mer på sidevisningene, hvor mange sider på bloggen som blir vist og hvor lang tid hver enkelt leser bruker her inne, det er jo det som betyr noe! Denne bloggen, bloggen om rusen og min egen kjærlighetssorg har faktisk vært på bloggtopplisten over hele Norge helt siden Februar da jeg startet å blogge, og DET tar jeg til meg! Det er ikke mange som klarer å holde seg på denne listen over så lang tid. Jeg kunne funnet på overskrifter som sjokkerte og som dere klikket dere innpå for så å og finne ett meningsløst innlegg om hva jeg spiste til middag eller alle klærne jeg har kjøpt meg, men jeg ønsker ikke å ødelegge denne bloggen, jeg ønsker å ha en rød tråd og en mening.

Dette er først og fremst en livsstilsblogg, om min store forandring i livsstil og hvordan jeg møter på problemstillingene jeg selv ikke har kunnet lest meg opp til. Noen ganger står jeg der og får kastet på meg noe jeg ikke så komme, og tenker at det er greit å få dokumentert det her, for min egen del og alle andres. Den handler også om den hektiske hverdagen min på privaten og i arbeidet med selvhjelpsgrupper, og alle disse fantastiske tingene jeg opplever i en rusfri hverdag.

Å ha en stemme har blitt viktig for meg, og jeg akter å bruke den når jeg føler jeg har noe viktig på hjertet. For bare 1år siden holdt jeg alt inne, og å lage en blogg om livet mitt ville være helt fjernt, nå får jeg ut alt, så jeg slipper å gå og bære ting med meg videre, og på mange måter tømmer jeg meg her til dere. Jeg tenker at alle trenger ett sted og tømme seg, få ting ut, om det er i musikken, naturen eller trening så trenger vi og avreagere, dette er min arena og jeg ønsker at alle andre finner sin måte 🙂 bloggen er mitt talerør, den har vist meg at jeg har en viktig stemme, at jeg betyr noe og at jeg kan klare det jeg bestemmer meg for, den er en av disse byggesteinene jeg snakker om, den hindrer meg i å gå tilbake! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror veldig mye spennende kommer i fremtiden, jeg bare kjenner det på meg, og jeg sitter med en tanke i dag! 

Jeg fatter ikke at rusettervernet turde å gi meg ansvaret den gangen, etter bare 2mnd edru valgte dem og gi meg ansvaret for en gruppe, ga meg ansvaret for all organisering og oppstart og bare peisa på! Ingen andre hadde gjort dette, men dem trodde på meg, helt uten å kjenne meg en gang, jeg sa ja til å være leder for en gruppe jeg ikke ante noe om, og jeg fikk panikk da jeg forstod at jeg måtte gjøre det slutt med rusen min. Jeg som hadde driti meg ut så mange mange ganger før, stod der med ansvar for å holde meg edru, for å endre livet for å kunne yte for andre, og det er det beste som har skjedd meg! De gangene jeg har kjent på sug eller latt frustrasjonen gå så langt at jeg var nær å sprekke, så hører jeg stemmen til Eysteinn i bakhodet, og jeg ser for meg gruppa mi, og tanken på å måtte gå tilbake til dem og si at jeg nok en gang har sviktet. Det hindrer meg i å se meg tilbake, og etter den gangen har jeg aldri igjen på alvor vurdert og ruse meg igjen. Dette er en av disse viktige byggeklossene i livet mitt, de som hindrer meg i å måtte leve med konstant russug, de som gir meg ting jeg virkelig brenner for, og som holder meg gående, jeg trenger og skape og være kreativ, og jeg får frie tøyler til å utfordre meg selv igjennom denne gruppa og organisasjonen. Noen ganger blir jeg kastet foran bussen, som når Eysteinn ringer meg og ønsker intervju når jeg sitter på ferjen, jeg blir kastet inni det, og sitter igjen med adrenalin og mestringsfølelse, noen tror på meg og bruker det! Det føles helt fantastisk!

Jeg kommer til å fortsette dette arbeidet i mange år fremover, jeg ser på veien at jeg selv overhode ikke er frisk, jeg merker i traumene mine at jeg har en lang vei og gå, men nå har jeg noen å gå denne lange veien sammen med, jeg har funnet familien min, og jeg unner hver og enkelt av dere dette. Dette anbefaler jeg dere alle! Spre ordet, vi behøver ikke å sitte aleine om tingene, vi har ett valg og det finnes fellesskap for alle.

Ett ønske om en magisk søndag til dere alle <3 jeg har laget meg en liste over ting som skal gjøres, for da er det større tjangser for at det blir gjort, jeg er ett enkelt menneske men har blitt veldig treig i kroppen og lite effektiv 🙂

Mange ganger har jeg tenkt på hvilke signaler jeg sendte ut den gangen jeg slet som værst, og som samfunnet burde plukket opp. Jeg tenker igjennom slike ting for å kunne selv plukke opp mennesker som gir ut disse signalene jeg selv har sendt ut, som ett rop om hjelp. Jeg har ikke blitt hørt når jeg har sendt ut disse ropene, og når jeg tenker meg om så har jeg sikkert skreket det ut inni meg, isteden for å faktisk be om hjelp! Det er en forskjell der, og jeg ønsker å oppdage disse signalene uten at mennesker trenger å si dem til meg, for å bli ett bedre menneske og en bedre lytter, så ønsker jeg også og utforske disse sidene.

Da jeg var 19år gammel så barberte jeg hele hodet mitt, jeg med det lange håret halvveis nedpå ryggen valgte den gangen og barbere hodet, ikke fordi jeg mente det ville bli pent eller syns det var noe særlig kult heller, men ordene jeg brukte den gangen husker jeg ennå.

Jeg følte meg helt jævlig innvendig, folka på bygda og i gaten snakket bak ryggen min, om hvor jævlig langt ute jeg var og sykle, ingen tok kontakt med meg eller strakk ut en hånd, men snakket gikk imellom alle. Jeg var på bunn, og det kunne alle se, og jeg bestemte meg for å vise at dem hadde rett, om hvor vanvittig fuckd up jeg faktisk var.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tok bort alt håret mitt, og såg helt jævlig ut, men først da viste det på det ytre hos meg hvordan jeg egentlig hadde det innvendig. Da jeg la meg inn og var på klinikken fikk jeg høre at en annen pasient hadde sagt at jeg var den minst kvinnelige jenta han noensinne hadde sett, og slik følte jeg meg også, som det største og ekleste mennesket som gikk på denne planeten. På mange måter ser jeg nå på dette som ett rop om hjelp, som ikke ble hørt, og det bringer meg tilbake til disse tankene jeg alltid har slitt med. Jeg har alltid følt at jeg har grått aleine, og hver eneste gang jeg har gått ifra en situasjon gråtende, har ingen komt etter meg. Så mange ganger har dette skjedd, og jeg har sittet igjen med følelsen av at når jeg først trenger noen, så er jeg alltid aleine, men det var før jeg møtte Sebastian, og han alltid begynte å gå etter meg i slike situasjoner.

Jeg husker jeg mange mange ganger tenkte i periodene der jeg slet som værst, at om jeg en dag finner en mann som går etter meg når jeg gråter, og aldri viker min side når jeg behøver han som mest, så er det den rette og det jeg behøver. Dette er en kjærlighetshistorie oppi det hele, dette skulle bare bli ett innlegg om da jeg raka håret mitt for å vise verden hvordan jeg hadde det inni meg, da jeg hadde mista barna mine og samtlige rundt meg snakket om meg, men aldri til meg. Det handler om utenforskapheten ensomheten og ropet om hjelp som må høres. Det handler også om at jeg har funnet den rette, den som alltid går etter meg når jeg gråter og som jeg kan lene meg på når jeg behøver han <3 

Det finnes heldigvis få bilder ifra den tiden med sprøyta, men her er ett ifra da jeg hadde det som værst, og håret var begynt å vokse ut igjen, og de to siste er ifra tiden på Tronvik, da jeg hadde bestemt meg for å kutte sprøyta og klarte det 🙂