I går oppdaget vi disse glassflaskene i butikken, så altfor tidlig men allikevel en stor glede. Jeg bare MÅTTE smake og vi kjøpte en sekser med denne julebrusa som faktisk er helt fantastisk. Idet vi kom hjem og jeg tittet innom Facebook ble jeg grepet av en skamfølelse uten like……..
Bildet av julebrus og meddelelsen om at disse har ankommet butikken og hvilken skam det er at dem våger og sette dette ut i oktober! jeg kjente jeg krøp sammen, som om jeg hadde gjort noe ulvolig og bestemte meg for og overhode ikke dele noen bilder av mine glassflasker. Jeg følte jeg hadde kjøpt dop og måtte gjemme det!
Denne evige diskusjonen hvert eneste år om hvor skammelig dette er, om hvordan dem som kjøper disse leskende drikkene ødelegger jula for alle andre? kommentarfeltene sprenges av HETS! på grunn av en jævla julebrus! jeg kjenner meg FLAU på manges vegner, tenk på de store problemene her i verden? tenk litt større og se hvor patetisk dette er.
Mennesker som meg som kjøper seg en julebrus i oktober og kjenner gleden den første gangen jeg ser disse i butikkene, jeg ødelegger jula for alle rundt meg? nei det blir rett og slett for tynt.
Jeg har alltid hatt store problemer med jula på grunn av personlige problemer, jeg har forbundet jula med bare vonde ting og endelig i år ser jeg frem til denne høytiden og har allerede planlagt det hele. Det er første gang jeg virkelig gleder meg! og det akter jeg og fortsette med uten og føle på skammen. Her finnes det ingen juleskam og jeg tenker og feire helt ifra oktober til desember.
I dag prøver jeg og holde meg positiv oppi alt! jeg prøver bokstaveligtalt og plukke frem alle disse fine tingene som skjer i livet men smerter og dårlig søvn er en dårlig kombinasjon. Nå forstår jeg hva dem mener med at stålet jeg går med i ryggen reagerer dårlig på kulde og snø.
Drømmene om nettene blir bare villere og villere men jeg vet innerst inne at det er bra og drømme ut disse tingene jeg bearbeider. Det er ett langt liv som nå skal jobbes med for og aldri gå tilbake.
I dag slites jeg mellom to ting, enten sitte her og ha det vondt eller ringe lege og få smertestillende. Jeg er en rusavhengig og grensen der er vanskelig og forholde seg til, den er faktisk så vanskelig og forholde seg til at jeg kuttet ut morfinen i februar 2020 bare 2mnd etter at jeg knakk ryggen rett av. Jeg er livredd for og krysse noen grenser og biter i meg mer smerter en jeg strengt tatt skulle slippe.
Jeg er så smertelig klar over hvor rusavhengig jeg selv er at jeg får angst bare jeg tenker tanken på og ha smertestillende i hus og ikke minst tanken på og innta disse pillene som ville tatt bort smertene jeg har. Angsten overdøver at jeg faktisk kunne fungert, gjort alt jeg ønsket og gjøre og igjen sitter jeg her og må avlyse en hel dag fordi angsten for medisiner blir for stor.
Dette er en side av rusfriheten få snakker om men som er en stor del av denne tilværelsen. Når blir egentlig rus, rus? når er det medisiner, og når er det rus? hvor går grensen?
Man skal høre mye før øra detter av sier dem og jeg har nok hørt det meste etter at jeg valgte og stå åpent frem med fortiden min og målene for fremtiden. Jeg har aldri angret på akkurat dette valget men jeg tror at om jeg ikke hadde vært så tykkhudet så hadde jeg ikke maktet og drive denne bloggen. Jeg syns egentlig synd på dem som ikke er helt klar for dette, som bare hopper i det og mottar så mye hets….
Jeg ELSKER konstruktiv kritikk! jeg er fullstendig åpen for den fordi jeg ønsker og bli bedre på det jeg gjør, men når meldingene er direkte støgge så faller jeg bare av. En gang var det en som drev på over flere dager, i åpent forum på facebook og kritiserte meg for alle skrivefeilene, hun mente det var skrivefeiler overalt og det ble travelt og lese det jeg skrev. Da flere stilte spørsmålstegn ved dette ga hun seg og hadde ingenting og argumentere med. Jeg er egentlig veldig glad i en god diskusjon og gledet meg til og vite hvor disse store feilene var, og ble skuffet over de uteblivende svarene.
Om meldingene starter med at jeg er stygg så faller jeg også av, da merker man med det samme at avsender faktisk bare har onde hensikter. Jeg er glad for at jeg har blitt kalt stygg hele mitt liv og verre, som har gitt meg tykk hud, men jeg tenker på disse unge som prøver seg og får dette slengt i innboksen.
Jeg har fått høre at jeg er oppmerksomhetsyk og da tenker jeg i mitt stille sinn at visst pokker er jeg det! selvsagt er jeg oppmerksomhetssyk når jeg starter en blogg som dette, om jeg ikke hadde vært det så hadde jeg tatt alt dette i ett stille rom med psykologen min, eller som før og holdt alt for meg selv og blitt syk igjen. Nei jeg tenker at alle burde være litt mer oppmerksomhetssyke og ta litt mer plass i Norge i dag.
Jeg skal snakke litt om mobbing på nettet på ett seminar jeg skal delta på om litt, jeg er glad jeg har litt erfaring ifra dette med hetsen som finnes der ute og jeg gleder meg til og dele litt ifra dette! vi glemmer tydeligvis helt fullstendig at vi alle er mennesker og at bak nickene våres så sitter det ekte mennesker med ekte følelser.
Bloggere og influencere velger det selv, vi velger og stikke nesa frem og må tåle å bli skrapet opp på nesa men det er faktisk lov og bruke hue!
Endelig folkens skjer det noe HELT nytt her i heimen! endelig kan jeg dele noe vi faktisk akkurat har gjort, noe som vi har utsatt i evigheter fordi vi har ventet på kyndig hjelp!
Ryggen min har slått seg helt vrang i dag, så jeg skal ikke ta på meg noen ære i akkurat dette prosjektet så setter pris på at jeg har to menn i livet mitt som ordner biffen når jeg svikter. Unnskyldningen min er at ryggen faktisk har knekt rett av og jeg går med metall som gjør disse kalde dagene ekstra tunge. Nå gleder jeg meg til operasjon slik at jeg kan føle meg til hjelp i dette store prosjektet for her er det mye og ta tak i!
Endelig kan jeg nå gå inn på kjøkkenet mitt uten og kjenne på irritasjonen dette har vært siden i fjor sommer! så med andre ord har det blitt utsatt en stund. Dette blir godt nå når det begynner og bli kaldt ute, nå er vi igang folkens!
Når gutta krutt startet i dag kjente jeg bare en byrde lette ifra skuldrene mine og på kort tid var det meste unnagjort, det viser at prosjekter man utsetter faktisk er småting og ferdig på null komma niks så nå kjenner jeg at motivasjonen for oppussingen er tilbake!
Jeg gleder meg til og dele dette med dere og takker masse for massiv støtte på denne bloggen! dere gjør meg sinnsykt sterk❤️❤️❤️
Mange ganger har jeg fått spørsmålet om hvordan jeg har klart og ikke bli bitter etter dette livet jeg har levd, mitt enkle svar er at bitterhet er den verste følelsen jeg vet om, det føles ut som en stor murstein i magen og den eneste den gjør vondt for er meg selv. Jeg har aldri hatt ett hat i hjertet mitt, tilgivelse har alltid lagt lett for meg og jeg gnager skjelden over ting over lengre tid. Jeg tror dette har reddet meg ifra bitterheten.
Armbåndet jeg fikk i posten av Vibbedille <3
Jeg vil beskrive meg selv som en kinaputt, jeg eksploderer fort og smeller hardt for at det så går over. Jeg er ikke langsint og det skal mye til for at jeg skal bli skikkelig sint og jeg er vant med å bli skuffet. Det høres sikkert rart ut for mange, men når man har blitt knust så mange ganger så ser man det som oftest komme før det smeller, det har gjort meg reflektert og observant på mine omgivelser.
Jeg kan bli sint, lei meg og rasende, å lese historien min med rusfrie øyner har vært det vondeste jeg har gått igjennom og det har vært vanskelig og ikke kjenne på denne bitterheten, men hva kan man gjøre? jeg tror at min evne til og finne løsninger isteden for og se problemene gjør at jeg kan sitte med disse papirene og se alle feilene uten og dvele over dem, jeg velger og gjøre det jeg kan her og nå for og bearbeide dem.
Å bli bitter er ett valg man tar, man velger og leve i fortiden og fokusere på de feilene som skjedde den gang og da tror jeg faktisk ikke at man kan leve ett fullverdig liv her og nå. Jeg har veldig lyst og leve ett fullverdig liv i dag, i morgen og neste uke, derfor velger jeg aktivt og ikke bli bitter over alt som har skjedd.
Bitterheten er den følelsen jeg hater mest i verden, den fører aldri til noe godt og den føles som en stor murstein i magen.
Vi har akkurat komt inn døren hjemme etter og ha vært på farten i 2 timer, vi har kjørt ut to hele kasser med bakevarer og gjort noe for og gi tilbake. Etter ett langt liv på kanten av samfunnet, som navsnylter om dere vil så føler jeg at jeg nå trenger og gi noe tilbake for min egen del. ❤️
Bakeriet på Bryggja gir oss slike kasser som vi får dele ut gratis til dem som trenger det. <3
Alltid har det vært ett ønske og kunne gi noe til samfunnet rundt meg, jeg har alltid hatt ett stort hjerte for andre mennesker og endelig nå føler jeg at jeg faktisk er istand til og gjøre noe! jeg føler at vi alle kan gjøre noe for og gjøre verden til ett bedre sted og jeg tenker at hver og en av oss faktisk har ett ansvar.
Vi er så heldige som har blitt tatt imot av samfunnet rundt oss, på grunn av åpenheten har vi blitt tatt imot med åpne armer, vi har blitt inkluderte og blitt respekterte og vi har nok fått mange flere fordeler en de fleste andre. Vi VET hvor priviligerte vi er, vi har tak over hodet og en ordnet økonomi, vi har jobber og aktiviteter som opptar oss og vi har disse ordnede forholdene vi trenger for og klare dette, sammen. Mange har ingenting.
Vi brenner for mennesker, vi brenner for folk som ikke har det så lett og vi VET hvor langt inne det sitter og be om hjelp. Jeg tror vi gjør det lettere, som likemenn og nå den hjelpen mange trenger men ikke våger og oppsøke, jeg tror at vi som har klart det kan være en link mellom bruker og systemet og jeg vet at vi kan gjøre en forskjell bare ved og være tilstede og lytte. Jeg brenner virkelig for mennesker og ønsker og gjøre en forskjell.
Dette har vært en sykt spennende dag! jeg kan dessverre ikke dele alt med dere ennå men jeg bare kribler i kroppen etter og få lov og fortelle dere disse vanvittige sakene som er på gang! ❤️nå gleder jeg meg nok en gang til og legge meg med boken min og ligge på ladding til en ny spennende dag i morgen! ❤️
Hjelp meg gjerne og dele denne bloggen og spre budskapet! masse kjærlighet ifra meg til dere!
Det er mandag og uka har startet men jeg har ikke kommet noe lengre. Jeg skal egentlig sitte dypt konsentrert i arbeidet med foredraget jeg skal holde om to uker. Det store temaet er mobbing på dette seminaret og om å stå utenfor. Jeg aner ikke hvordan det ville vært og være innenfor, hvordan livet ville blitt om jeg ikke opplevde mobbing eller om utfallet hadde blitt det samme uansett. Jeg vet ikke hvordan det er å ha ett normalt liv, eller om det ville gjort noen forskjell om jeg var trygg da jeg vokste opp.
Mitt største mål på barneskolen var og skjule mobbingen hjemme, for ALT i verden måtte ikke foreldrene mine vite om det som skjedde der. Jeg var LIVREDD for at dem skulle oppdage dette og komme på skolen og lage ett show, som igjen ville gjøre mobbingen enda verre.
Mamma hentet meg på skolen en dag, vi skulle til Bergen og jeg gledet meg masse til og komme meg bort. Idet mamma og jeg gikk mot døren i klasserommet utbrøt en av mobberne: “Jeg håper båten går ned”. Jeg husker hvordan jeg sank i gulvet, hele turen ble ødelagt, hjertet mitt knuste der og da og jeg klarte ikke å si ett ord. Ifra den dagen var mobbingen på skolen ikke bare min hemmelighet lenger men noe mamma og pappa visste om. Alt arbeidet med og dekke over var forgjeves og jeg følte meg fullstendig mislykket.
Jeg følte at mine foreldre hadde nok og plages med, at dem hadde nok på sine skuldre og jeg ville vise hvor vellykka jeg var, at jeg klarte meg bra men mobbingen viste det helt motsatte. Enda undrer jeg meg over hvorfor akkurat jeg ble det opplagte offeret, hva var det med meg som gjor at dette var greit?
Jeg husker slagene, jeg husker hvordan det var å ikke bli trodd av de voksne, at mobbingen ble viftet bort som vanlig og normal terging av barn. Lite visste jeg den gangen at å bite i seg smerten og ordene ville ennå skade meg i en alder av 33år.
Allikevel, så var den fysiske mobbingen den beste. Å for alvor frykte sitt eget liv i en alder av 12år må jeg faktisk våge og påstå var det verste, jeg våget ikke å gå ut, jeg isolerte meg fordi jeg hadde blitt fortalt at noen skulle ta meg. Det er vondt og si det, men jeg følte en lettelse den dagen den verste mobberen døde.
Den fysiske mobbingen var enkel og forholde seg til, den gikk over men lite visste noen om at jeg selvskadet meg selv hver eneste gang jeg opplevde psykisk mobbing, utestenging eller stygge kommentarer og rykter, lite visste dem at jeg straffet meg selv og gikk med en tanke til slutt om at alt jeg får i livet er min egen feil. Det er derfor jeg har hatet meg selv helt til jeg ble voksen og rusfri.
Å skulle holde ett foredrag og snakke om denne mobbingen som knuste alt inni meg og utenpå blir den største utfordringen så langt. Jeg klarer fint og være edru og rusfri, jeg takler livet veldig bra og er smart nok til og komme meg fremover, jeg har utseendet med meg, jeg er ingen stygg person men heller ikke en av de vakreste, jeg er akkurat bra nok som jeg er men jeg vil alltid gå med en tvil i hjertet mitt om jeg noengang vil være bra nok for dem rundt meg.
Mobbingen har ødelagt noe vesentlig inni meg, den gjør meg livredd for nye mennesker, livredd for å ikke bli likt og jeg tar bare til meg det negative og glemmer fort det positive. Jeg har en grunnleggende tvil til andre mennesker, jeg stoler ikke på noen og venter alltid på og bli sveket.
Det eneste jeg kan gjøre er og fortelle historien min, sørge for at den ikke gjentar seg og fortelle om hvordan mobbingen fortsatt preger meg så mange år etterpå.
Jeg er skadet, men jeg er i en prosess med og leges nå.
Jeg føler jeg har en skjult sykdom, en sykdom ingen kan se og som ingen tar hensyn til fordi jeg ikke snakker så mye om den. Jeg føler jeg har en sykdom jeg bærer aleine, en som bare er min. Jeg føler at sykdommen i perioder styrer meg, isolerer meg og gjør at hverdagslige ting blir vanskeligere. Jeg føler skam når jeg snakker om det.
Å snakke om smerter som ingen kan se, føle eller ser konsekvensene av er vanskelig og det sitter langt inne og skrive om. Man er redd for og bli oppfattet som sytete og klagete. Man velger og bære smerten aleine.
Snøen har komt ned i fjellene her, men det visste jeg idet jeg stod opp i går tidlig. Jeg merker det idet jeg skal utav sengen, jeg trenger ikke en gang og se ut vinduet. Det blir vanskeligere og komme seg opp av sofaen og jeg får smerter i knærne fordi jeg legger all belastningen på dem, jeg bruker kroppen feil for og ta av vekten for ryggen.
Ryggen min er knekt rett av og det er vanskelig for selv de som er rundt meg daglig og ta hensyn til meg fordi jeg er så aktiv selv. Jeg har gått disse fjellturene som jeg trodde var umulig og jeg har gjort ferdig disse oppussingsprosjektene helt selv, jeg gjør ting på tross av at det er vondt og dermed tror alle at jeg klarer det.
Å leve med smerter er en ensom reise og jeg gruer meg til denne vinteren da smertene er som verst. Alt jeg ønsker meg til jul er å få operasjon og få ut disse to platene og 9 skruene som hemmer meg i livet mitt og som gir smerter jeg ikke klarer og beskrive med ord. Jeg håper så inderlig at jeg kan få lov og gå tilbake til livet mitt, bli smertefri og slippe og forklare hvorfor jeg ikke klarer disse tingene som før ikke var ett problem.
Jeg føler jeg har en skjult sykdom som ingen ser. Og det føles skamfullt og snakke om det.
Aldri før har man sett en så glad vinner av en pose kaffe som i kveld! ❤️😂
HELT ekstatisk! Små barn og gleder og hele den leksa der.
Nei fytti katta bingo er virkelig fantastisk gøy! man sitter med pulsen stigende hver gang man er i nærheten av å vinne noe, og idet noen andre roper bingo er det som om luften går utav ballongen for meg. Jeg trenger virkelig denne spenningen, denne følelsen i kroppen og denne rusen det gir meg. Alle har vi våres laster og om bingo skal være min verste, så tar jeg den gjerne!
Det hele handler om og fylle dagene med noe som gir deg noe, og om det er så enkelt som å gå på bingo så hvorfor ikke? mitt mål er og fylle alle dager med små gleder. Disse store tingene har ingen betydning for meg, jeg har aldri vært materialistisk og har alltid klart meg med lite, derfor syns jeg at jeg er flink til og plukke frem slike småting og sette ekstra pris på dem.
Nå gleder jeg meg til og legge meg med boka mi, sove godt i natt og ta fatt på denne nye uka som ligger foran oss, jeg har en spenning i magen, det føles som om noe er på gang og jeg kan faktisk nesten ikke vente!
Denne uka blir spennende og jeg gleder meg til og dele den med dere, takk for uka som har gått og alt dere har gitt meg! uten dere ingen meg.
Det er søndag og tid for den tradisjonsrike bingoen! det er lenge siden jeg har vunnet noe som helst på disse søndagene men om det hadde vært og bli rik som var målet så hadde jeg funnet meg en annen syssel. Dette er spenning og dette gjør søndagene komplette for min del!
