Annonseinnlegg. Jeg har i dag tatt ett valg for meg selv, og jeg er trygg på dette valget, fordi jeg vet det er riktig for meg nå. Jeg kjenner att jeg trenger det, og att menneskene rundt meg bare får respektere det eller bare la være å kontakte meg, også de helt nærmeste av meg som jeg har rundt meg til dagen. Jeg tenker att om mennesker nå ikke kan akseptere mine grenser jeg setter for meg selv, og etter å ha vært så brutalt ærlig i flere mnd, så vil dem aldri gjøre det. Og menneskene rundt meg som ennå snakker til meg på akkurat samme måte som før Desember faktisk bare må kuttes fra livet mitt. Jeg kan ikke forklare meg i evigheter, der det bare ikke går inn, og det fortsetter på samme vis i neste samtale. Om folk nå ikke har tilliten til att jeg klarer meg selv, att jeg er istand til å takle dette her og har kontroll på aspektene i livet mitt, så er det deres problem, og det ønsker jeg ikke å forholde meg til :). Jeg tenker att jeg vil ha fred nå om kommentering om mitt liv og mine valg, som en voksen dame på 32år ellers ville fått. Ingen hadde kommet med alle disse rådene og kommentarene om jeg ikke hadde vært rusmisbruker så lenge, og denne kommenteringen får meg til å føle meg som ett evneveikt barn, så ta det til dere. Bare tenk over det, og ikke snakk med meg før dere forstår meg, for da trenger jeg ikke dette i livet mitt. Jeg er 32år og jeg trenger ikke mennesker som viser meg null forståelse, eller viser i sin måte å snakke på, eller oppførsel att alt jeg har sagt nå, og det har vært mye! Ikke ennå har forstått poenget mitt i det jeg har sagt. Om jeg har brukt nå 3mnd på å forklare i detalj hvordan jeg har hatt det nå i 32år, og folk ikke forstår hvordan jeg vil bli møtt og snakket på nå. Så kan jeg ikke gjøre mer, da har jeg gjort mitt. Jeg vet hva jeg trenger, jeg vet hva jeg har, og jeg er fullstendig klar over alle farene jeg står ovenfor, jeg er overhode ikke dum i hodet mitt, jeg er en reflektert dame blitt som har gode verdier og holdninger. Jeg er langt ifra naiv, og står for den jeg har vært og den jeg er i dag, og er ikke redd for å stå opp for meg selv, lenger. Jeg bare tolererer ikke en viss oppførsel i livet mitt lenger, og jeg ber om forståelse for det. Møt meg som den rusfri Monica som har kontrollen på livet sitt og som jobber som ett hell. For å bedre situasjonen for både seg selv og samtlige andre her i samfunnet. Jeg brenner i sjelen for alle jeg møter, og alle problemstilllingene jeg blir satt ovenfor og jeg strekker meg umenneskelig langt for dem jeg er glad i, så ikke utnytt dette, bruk det mot meg eller dra meg ned. Jeg er SYK, og jeg stod ovenfor å risikere å dø av dette, ha LITT respekt for dette. Det er IKKE mange som klarer å komme seg på beina på 1mnd! Det er ett under att jeg klarer å gå over det gulvet her, så ha LITT respekt for att jeg kjemper så hardt og får gjort så mye som jeg gjør. Jeg trenger ikke kommentarer om att du jobber, for jeg jobber 100 ganger hardere enn deg, med en indre kamp for å aldri gå tilbake til livet jeg er vant med å er trygg med. Jeg har selv hatt full jobb, jeg vet hva det går utpå og jobbet så jeg slet meg fullstendig ut for å stenge det mislykka livet mitt ute av hodet mitt, men denne kampen jeg nå kjemper er 1000 ganger viktigere enn den jævla jobben du gjør fra 07-16 på dagen, du kan gå hjem og sove! Du kan være ferdig når du er ferdig, du kan ta deg pauser og du kan planlegge så ting ikke blir for travelt for deg. Men den kampen jeg har og den jobben jeg har vil aldri ta slutt den, den stopper ikke opp og gir meg pauser, den er konstant og den er i kjapp bevegelse. Kampen jeg kjemper har ingen rutiner den, den kan dukke opp hvor som helst og når som helst, det er ingen system på denne indre kampen min, og jeg blir aldri så godt kjent med den att jeg har 100% kontrollen. Ikke bruk imot meg att du faktisk jobber, for jeg lover deg att du ville aldri i faen byttet jobb med meg! Jeg ville gitt deg kansje Max 1 time slik jeg hadde det før 18.Desember, og du hadde knukket sammen og hoppet fra Måløybruen med det samme. Du hadde ikke tålt og vært inni min kropp eller mitt sinn. Men jeg bytter gjerne med deg, om du fortsatt ville prøve?
Da har dagen nesten gått allerede og jeg tanta mi og sebben har vært rundt på alle de flotte plassene her rundt øya våres og inni Polljen <3
Jeg har fått masse lærekjøring og føler meg veldig klar både mentalt og med tanke på att jeg har kjørt i flere hundre timer, jeg føler meg veldig trygg i alle situasjoner og tar mine egne voksne avgjørelser der jeg må ta dem. Dette går som en lek, men jeg tar dette veldig på alvor, og jeg setter meg inni alt av regler og måter å kjøre sikkert på. Så den dagen jeg står med lappen i hånda, så vet jeg att jeg har gjort alt i min makt for å være en sikker sjåfør som tar ansvar og gjør som hun skal. Jeg er inponert over læringskurven min, da jeg ikke har kjørt stort bil i mitt liv, men bare vært en passasjer. Men har alltid elsket bilkjøring. Jeg har vært redd for å være for uoppmerksom, eller miste fokus med tanke på hvor distré jeg er, men når jeg kjører er mitt fulle og hele fokus på veien, selv når jeg er engasjert i kjeften, røyker og krangler på samme tid. Hehe. Der finner jeg roen i sjelen min og jeg er i nuet. Det har hjulpet masse for læringen. Nå er jeg bare klar for å få denne berømte lappen, jeg aldri har ønsket å ta før nå. Men Corona stopper alt opp, så jeg aner ikke når jeg får tatt den lenger 🙂 men jeg er klar, og vet jeg greier dette helt supert 🙂 I dag har jeg fått mange opplevelser ute i den vakre naturen våres igjennom rutene på bilen, og ut mot Kannesteinen såg vi to store ørner som sloss med måsene i store flokker. Det var kjempekult å se den store ørnen komme rett mot bilen, med vingene utspent i all sin prakt og bram. Jeg elsker ørner, det er hjemme for meg det, og det var faktisk det og kannesteinen jeg lengtet hjem til når jeg tenkte på hjemmet når jeg var innlagt for mange mange år siden. Da malte jeg faktisk veldig mye som terapi, og malte kannesteinen som en venn av meg fortsatt har på veggen sin :). Det er noe med naturen rundt her, den gjør meg rolig i sjelen, og gir meg gåsehud med den brutale kraften som er isving. Bølgene mot steinene har ett så stort tempo og kraft att dem står 4-5 meter oppi luften, og naturen er formet etter været. Jeg syns det er nydelig rundt oss, og blir aldri så vant med det att jeg ikke legger merke til skjønnheten ved det. Jeg trives her, det er dette som er hjemme for meg, og nå gleder jeg meg til å fylle tiden fremover med slike opplevelser. Jeg er ikke i jobb og har bilen, så jeg ønsker å bruke naturen for det den er verdt, både til utflukter, grilling og gitarspilling rundt om. Bare en wolleyball eller fotball kan sette grupper isving i aktivitet som gir masse gleder! Jeg ønsker å være mer aktiv sammen med andre, og mer sosial, om mulig. Jeg har bare brukt tiden på å sitte inni ett hus og har ikke hatt den iveren etter å finne på ting, så jeg tar det som ett sunnhetstegn :). Det er snart kveld, men jeg har ikke store planene 🙂 det er lenge siden jeg har hatt så mye fritid og så lite å planlegge fremover, for det fikk jeg da virkelig tiden til i går på sykehuset 🙂
Annonse Nå for tiden springer jeg eller jogger jeg der jeg kan, bare for å trene meg opp, men det har vært en lang LANG prosess! Jeg har hatt smerter from hell, og da mener jeg from hell. Jeg visste ikke hva smerter var før jeg knakk ryggen, og jeg sa til legene att jeg heller føder 10 barn til enn å gå igjennom dette igjen. Jeg hadde så vondt etter å ha lagt pinne i ro på Haukeland i 3 dager, med kramper i hele magen og ryggen mens jeg prøvde å ligge rolig der i sengen, att jeg sa til han att om han ikke opererte meg den dagen så kom jeg til å kaste meg utfor altanen og bare gjøre slutt på livet mitt. Og jeg mente det helt inni hjerteroten. Jeg ble flyttet på, og observert konstant de 3 dagene fordi blodet mitt var en alvorlig sak. Dem kunne ikke operere meg før blodplatene var stabile nok, og jeg fylte opp med nytt blod konstant for å kunne ta denne operasjonen, jeg ble flyttet frem og tilbake på rommene og dyttet på i den sengen, og låg i mr maskin og skrek av smerter. Skrik av smerte ble det mye av, og jeg gråt og hylte hele disse 3 dagene. Jeg var kraftig neddopet i morfin, men våknet fortsatt etter Max 10 min og måtte ha mer, og med kramper som vekte meg konstant. Nei jeg unner det ikke min værste fiende å knekke ryggen, for det var helt forjævlig vondt. Jeg har alltid hatt en stor angst for leger, aldri vært syk så jeg har vært innlagt før, og var veldig redd for narkose og alt som har med operasjon å gjøre. Men da jeg fikk beskjed om att operasjonen ble, så hadde jeg så vondt att jeg tenkte att om jeg ble liggende slik så ville jeg dø av att hjertet mitt stoppet av smerter uannsett, og jeg hadde hatt vondt så lenge att jeg tenkte att jeg ikke brydde meg om jeg døde under operasjonen. Dette sier litt om hva smerter som var isving, fordi jeg ønsker da ikke å dø. Men å ligge slik har vært en opplevelse som kommer til å sitte langt inni meg. Jeg har traumer etter disse dagene og dem prøver jeg å jobbe med, men dem er ikke enkle fordi det er så kort tid siden. Det er bare 89 dager siden. Jeg kommer alltid til å huske følelsen da jeg våknet opp etter operasjonen, og jeg kommer alltid til å være bevisst på å huske på denne følelsen, for å aldri glemme hvor jeg kommer ifra. For jeg var så lettet da jeg våknet i den sengen, jeg kjente att jeg ikke hadde disse store krampene lenger, jeg hadde ikke disse store smertene jeg hadde før, og jeg kunne bevege på føttene, uten å måtte sjekke førligheten i dem i panikk. Jeg fikk beskjed om att viss jeg bevegde meg i den sengen, det minste, så ville jeg bli lam for resten av livet mitt, det var fakta faen. Så hver gang jeg fikk krampene eller bevegde meg ubevisst, så slo panikken inn og jeg måtte sjekke om jeg selv var blitt lam. Det var en forferdelig angst inni meg. Jeg var for ung for Kulatoppen, men hadde ett bilde konstant i hodet av rullestolen. Jeg var allerede evneveik og ikke klarte meg selv i den sengen der, jeg lå med kateter og fikk ikke gå på do selv, skulle det bli slik resten av mitt liv? Jeg hadde så mye grønn dritt nedi lungene mine som jeg ikke fikk opp fordi jeg ikke kunne hoste å bevege meg att dem måtte putte i meg masse penicillin og dere skal tro det var godt når operasjonen var ferdig å bli kvitt dette ifra systemet og ikke ha disse krampene. Jeg kunne igjen ha pute under hodet så jeg fikk se tv-en på veggen, men smertene var jo helt vanvittige når jeg bevegde meg, men bare når jeg bevegde meg! Ikke som før når dem var konstante og ukontrollerbare. Jeg var på masse medisiner som gjor meg døsig og god, og jeg er glad jeg hadde disse en periode, men jeg kuttet dem da jeg begynte på steoridene og begynte å lærekjøre 🙂 så 17.Januar tok jeg lenger ingen medisiner for ryggen. Det er bare 1 mnd etter å ha knekt ryggen, rett og slett i to deler, og legen var inponert og lurte på hvordan jeg hadde klart dette mesterstykke. Jeg gjor jobben deres lett sa han, for det ble enklere å sette inn 2 plater og 9 skruer på meg, fordi dem var bekymret for att bruddet var slik att det gikk innover i beinmarg, men jeg har bare kakket det rett av, så det er ett under att jeg klarte å gå på dette ett halvt døgn da jeg ble sendt hjem i taxi fra Nordfjordeid sjukehus. Det er rart det gikk så bra som det gikk, da jeg fikk beskjed om att dette bare var ett komprimert brudd og att jeg skulle være så aktiv jeg kunne for å ikke stivne til. Det er rart det ikke ble oppdaget, for om jeg hadde blitt lam eller fått plager i ettertid, hadde jeg ikke vært så blid og hyggelig som jeg er nå. Da hadde det ikke vært min feil men sykehuset sin feil att jeg ble lenket til en rullestol for resten av livet mitt. Opptreningen har jeg stått for selv, for jeg har bare hatt 2 samtaler med fysioterapeut her hjemme, og selvom jeg har sendt inn mange søknader og snakket masse med nav om dette, har jeg ikke fått noen støtte til noe opptrening og har ikke hatt råd til dette i tillegg til masse medisiner, som ofte har kostet meg over 1000kr i slengen. Jeg måtte betale opp til egenandel og det var helt greit det, men da fikk jeg igjen beskjed på nav at jeg burde klare meg på de usle pengene jeg fikk i Desember og januar. Jeg har med andre ord gjort jobben helt selv, again. Og jeg har virkelig ikke lagt meg ned og klaget en eneste gang. Jeg har sagt att jeg har vondt når jeg har hatt det, men jeg kunne virkelig ha klaget meg en del mer, om jeg hadde lagt den siden til. Etter 1 mnd i på sykehus og her hjemme i seng og soffa, var jeg oppe på beina igjen, jeg startet arbeidet jeg har jobbet med siden, og har ikke hatt en eneste dag på soffaen. Jeg er stolt over meg selv, og jeg er glad for denne bivirkningen av steoridene da dem har gitt meg energien til denne forvandlingen. Jeg tror jeg hadde brukt veldig veldig mye lengre tid om jeg hadde blitt sittende her å vente på fysioterapi systemet nektet å gi meg 🙂 1 mnd når jeg brakk ryggen tvers av er godt jobba tenker jeg. Det er egentlig en rekord. Så jeg tenker folk rundt meg må ta litt mer hensyn. Iallefall når jeg får kommentar om att dem selv har knekt ting på kroppen også, når jeg forteller att jeg har litt vondt i ryggen og sliter litt med å komme meg opp av og til. Det er som noen nekter å se att jeg er syk, eller nekter å gi meg noen slakk for att jeg faktisk ikke er frisk nok til å bevege meg som før. Jeg kunne faktisk sittet i en stol på Kulatoppen og du måtte ha tørket meg i rumpen. Så vær takknemlig for alt jeg gjør nå, de kunne vært så mye mye værre!
Sitter her med dyna godt tullet rundt meg og småfryser litt. Tv-en surrer i bakgrunnen og min kjære ligger på sofaen. ved siden av meg og jeg hører på den tunge pusten hans når han sover godt og tungt, for sovehjerte det har han. Det har kommet tydelig frem når jeg selv har slitt med å ikke sove så mye om natten og har hatt så stort energinivå. Han har ett normalt søvnmønster og jeg unner han det, men misunner han også dette til tider da søvnen svikter meg. Han er i arbeid til vanlig så han trenger det, men jeg misunner att han sover så lett, overalt. For der er ikke jeg selv og det er litt irriterende. Han kan våkne, og sovne igjen som jeg også kunne før, og det savner jeg veldig. Jeg våknet kl5 i dag, som ikke er så værst men merker att jeg kunne trengt litt til tid her i soffaen sovende men det er fysisk umulig for meg å sovne igjen når jeg først har åpnet øya på natten eller morningene om jeg er heldig. Det er litt irriterende om jeg våkner bare av att jeg må på do eller svetter, for jeg har ikke noe valg, og det er bare å stå opp og starte dagen uannsett når tid det er. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan bare legge meg ned igjen og sovne søtt og sove lenger, for jeg kjenner jeg savner det skikkelig.
Jeg har roet meg ned og trekt meg litt tilbake. Det er ikke sikkert noen har lagt merke til det en gang, men i ulike sammenhenger har jeg trukket meg tilbake, gitt plass for andre og tenker på mitt eget før deres 🙂 jeg tenker att om jeg legger til rette for noe, så får noen andre ta over og fortsette, for delegering er jeg god på blitt, og jeg tenker att jeg unngår mye stress om jeg gjør ting på denne måten, og ikke skal gjøre alt selv hele tiden, som før. Jeg har alltid vært selvstendig, og har alltid likt å gjøre viktige ting selv, jeg har aldri stolt på en sjel, så jeg har gjort absolutt alt selv, selv det jeg ikke har behøvd. Så dette er en ny egenskap jeg har pådratt meg, og den skal brukes 🙂 i alle sammenhenger har jeg trukket meg litt tilbake, og sykepleieren merket også radikal forskjell på meg fra forrige gang. Jeg spurte henne ikke konstant om røyk, og jeg hadde ro i rumpen til å sitte pent, ikke mase, og var bare på do 2 ganger med det store apparatet hengende på slep. Forrige gang stod munnen og beina ikke stille, og det var en kamp å ta blodtrykk da jeg var i konstant bevegelse. Det var roligere fra min kant denne gangen, og jeg satt pent og jobbet med mitt i stedet for å la det gå utover disse fantastiske menneskene.
Det er på tide å trekke seg litt tilbake nå, jeg skal overhode ikke bli borte og ikke jobbe for andre og meg selv, men att jeg roer ned og finner tilbake til roen nå når jeg trappes kraftig ned på medisinene mine. Jeg tar denne andre behandlingen, og vet aldri hvordan kroppen min reagerer på dette, og i går ble jeg fryktelig trøtt både mens jeg tok behandlingen og etterpå. Jeg fikk meg tilogmed en powernap med ansiktet på fanget til min kjære i baksetet på taxien. Jeg har begynt å gjespe på dagtid, og det er som en eksplosjon av nytelse hver gang jeg føler meg litt trøtt eller sliten på dagtid. Det er tross alt hele 58 dager med konstant uro, overmenneskelige evner som jeg ble advart mot da jeg startet og hjernen er PÅ fra du åpner øya og helt til du sovner av medisinene du må ta for å få sove. Det er 58 dager der du er i en rus som er som amfetamin, bare att du ikke får alle bakdelen det fører med, og ingen nedtur. Man er på hele døgnet, men jeg har fått gjort mer på disse 58 dagene enn jeg noengang ville trodd eller turde å håpe på, og jeg er stolt over meg selv her jeg sitter. Jeg har hatt liten tid, jeg har vært effektiv og jeg har fått resultatene jeg ønsket, og masse masse mer på kjøpet. Vekten min viser att disse medisinene ikke er bra for kroppen min, da jeg akutt etter nedtrapping har rast ned i vekt, og dette er bare vann og muskler som ikke skal være der, og gjerne er på plasser du overhode ikke skal ha dem. Så att jeg går så kjapt ned på vekten viser meg hvor dårlig denne medisinen er for kroppen min, att kroppen faktisk ikke har det bra og er presset.
Kroppen og sinnet mitt trenger en timeout, og da passer det bra att min kjære blir hjemme nå i 2 uker, det passer også bra att vi har bilen og kan kjøre dit vi vil, uten å bli smittet så lenge vi holder oss til hverandre og en sidemann 🙂 det faller seg bra att ting i neste uke blir avlyst, for jeg hadde kun en liten luke åpning på mandag, ellers var det fullt kjør hver eneste dag. Men nå er dagboka mi tom for avtaler, foruten Førde igjen for behandling. Og jeg har masse tid til overs til å gjøre ting jeg har lyst til 🙂 denne pandemien gjør att samfunnet våres vil stå litt stille og alle systemer er litt på vent, så jeg tenker jeg bare skal nyte denne stillheten og fokusere på mitt eget liv, og hjemmet mitt fremover.
Jeg er på jobb hele døgnet, og det stresser meg veldig lite 🙂 alt blir organisert og laget igjennom iPaden og det er svært skjeldent en må oppsøke kontorene for å fikse noe nå til dags. Det er blitt enkelt for oss å fikse ting hjemmenfra og det gjør ting tusen ganger lettere for meg. Jeg har valgt å ta opp noen kamper, ikke mange da jeg selv ikke har den perfekte helsen, og jeg visste heller ikke hvordan disse behandlingene ville bli tatt imot av kroppen min. Men noen har jeg engasjert meg i, og jeg er stolt over dem og meg selv, for vi har fikset ting so har lagt og gnagd og ødelagt masse i flerfoldige år, ja 10-15åri de alvorligste sakene. Jeg har fikset slik at folk har mulighetene til arbeidsavklaringspenger isteden for sosialstøtte som ikke er liv laga, jeg har fikset med medisinutdeling som fungerer for både bruker og legene. Dette er en sak som har vært betent veldig lenge, og ett møte fikset det mest. Jeg har god dialog med politi når det kommer til en svindelsak som jeg tror kommer til å bli en stor oppvask av en fadese. Jeg har skaffet muligheter for å bytte bolig til noe som ikke er nedsarvet og dem er levelige, jeg har vært rundt med mat som jeg selv har fått igjennom spons og billige kjøp på mine mange reiser rundt om, jeg har kjøpt sko og billige varer som man trenger i hverdagen, og har bare lagt ut 6000kr selv, og da er bensin, ferjer og alt til gruppen min medtatt også. Jeg har kjørt til klinikk for samtale, og fikset innleggelser. Jeg har blitt med på mange møter, og vært klar og hyggelig i tonen. Jeg blir tatt på alvor nå, fordi jeg vet hva jeg hadde behov for når jeg var i situasjonene deres. Så hvorfor ikke bruke seg selv når man får så sinnsykt mye tilbake! Jeg har noen fantastiske mennesker som sponser oss med maten og kosen vi har på gruppene. Jeg har også fått masse gratis! Jeg har en avtale med treningssenteret og dem ville lage en fellestime til oss en gang i uka, mot betaling selvsagt, men ikke noe dyre greier, og det vet jeg alle kommer til å sette veldig pris på! Jeg funderer hver dag på hva vi trenger, og det er små ting som ikke koster stort 🙂 vi er ikke kravstore, men jeg vil fokusere på aktivitet fremover nå når gruppen er satt, og forgylt i gull. Det er viktig for meg å ta en ting av gangen, så ting ikke faller bort, men forblir sterkt mens jeg jobber med andre ting. Nå er det jo slik at jeg ikke forsvinner fra Måløy og gruppa og, så planleggingen av hva jeg skulle gjort om jeg ikke var der hver Onsdag falt bort 🙂 nå kan jeg garantere att jeg blir der en gang i uka, og det føles trygt og godt. Jeg liker å strekke meg langt, jeg liker å føle meg nyttig og jeg elsker å lære nye ting, og det passer veldig bra nå når jeg selv skal være rusfri for resten av mitt liv, att jeg fyller dagene mine med gjøremål som styrker meg og som motiverer meg selv til å fortsette. Det kan liksom ikke slå feil dette for meg og jeg ser frem til mange mange spennende eventyr nå i fremtiden min <3 jeg håper jeg får satt alle ideene mine ut i livet. Jeg legger ved spleisen min til gruppa og arbeidet jeg beskriver her 🙂 jeg ønsker å oppnå mye som gagner samfunnet rundt oss 🙂
Hjelp til selvhjelp er det eneste som hjelper, og noe putesying under armene på folk det driver jeg ikke med, for det har aldri funket for meg selv. Det eneste som hjelper er små hjelpemidler så man kan gjøre resten av jobben selv, og derfor er jeg trygg i beslutningen min om å ta det mer med ro fremover mens jeg holder på med behandling og nedtrapping. Helgen skal brukes til å kjøre mest mulig Rav, for den har savnet oss og grått der han har stått helt i ro og ventet. Jeg tok meg selv i å stryke han og snakke med han da jeg kom hjem i taxi i går. Jeg tror jeg er galnere i hodet mitt når jeg er rusfri enn når jeg drikker, ellers bare drikker jeg og roer ned galskapen. For jeg ler mer, er mer utagerende på en positiv måte og sier mye mye mer morsomt nå enn før, bare att nå tenker jeg igjennom det jeg sier før det kommer ut, og det er ærlighet alt jeg forteller 🙂 livet forandrer seg og nå skal jeg nyte Lørdagen <3
Glow fra Sophie Elise! Jeg trenger dette for å dekke over de røde flekkene jeg har i ansiktet og skjule oppblåstheten som herjer ansiktet mitt. Uten sminke i denne perioden hadde ikke gått. Jeg har aldri sminket meg veldig mye, men den siste tiden har jeg lært meg masse om hva som passer ansiktet mitt, og har begynt å bruke mange forskjellige kremer med farge. Denne anbefales.
Annonseinnlegg Med alle funksjoner og normale følelser og tankegang, jeg føler som en av dere, en av samfunnet, en ressurs og en bra person. Jeg føler jeg mestrer livet mitt, jeg føler jeg er en god venn, jeg føler jeg fungerer i ett normalt forhold til min kjære, jeg føler jeg er en god datter og jeg føler meg smart. Jeg føler jeg har kontroll, full kontroll på alle aspektene i livet mitt, og att jeg ser problemer før dem oppstår. Og oppstår det problemer, så blir dem taklet på en bra måte der og da, og jeg tenker ikke stort over dem etter en liten stund. Jeg føler jeg er i balanse, på tross medisiner som gjør meg vill, og jeg føler jeg blir møtt på en helt annen måte enn før, fordi jeg er forandret og er en likandes person. Jeg føler alt bare faller seg naturlig for meg, jeg er ikke falsk lenger og jeg har ingenting å skjule inni meg. Jeg har valgt å være så åpen jeg kan, og jeg har vært fullstendig ærlig om alle årene av livet mitt, både her på bloggen og i møtet med alle jeg møter. Jeg velger 100% åpenhet og ærlighet, og selvsagt 100% rusfrihet. På alle de 3 punktene der, så finnes det ingen mellomting for meg. Man er alkoholiker, eller så er man rusfri, fordi du kan ikke drikke når man er alkoholiker og på samme måte si att du er sluttet. Det er en forskjell på å være edru og være rusfri om dere forstår. Jeg har vært edru i lange perioder jeg i årenes løp, og jeg har alltid hatt en tanke om att jeg har kontrollen på dette bare jeg ikke drikker ofte, men jeg har aldri vært rusfri. Når man er rusfri har man bestemt seg inni seg, det er ikke noe du merker på utsiden. Man har tatt ett valg og laget en kontrakt med deg selv, og det er en hellig kontrakt som er vanskelig å bryte. Vi rusbrukere stoler som regel kun på oss selv, fordi vi har liten tillit til alle andre. Så å bryte kontrakten med seg selv sitter langt inne. Når man er edru er man bare på vent, som når jeg tar antabus og vurderer å drikke om jeg glemmer en tablett, da vil alltid suget være der da, og jeg ser jo det nå, helt klart og tydelig.
Jeg har ikke kjent noe sug jeg etter Desember, jeg har faktisk ikke vært innom tanken, og det slår meg viljestyrken min når jeg først går inn for noe, det er enten all inn or Nothing for meg, det har det alltid vært, og det gagner meg også nå. Jeg har bare ikke sett dette før nå, jeg føler att jeg litt etter litt blir ett komplett menneske, jeg som alltid har vært en ødelagt sjel, med så mange traumer som ga meg flere forskjellige angstlidelser, men jeg innser nå att det bare var alkoholen som trigget all angsten min. Jeg innser att jeg har holdt alt inni meg, alt fra voldtekter, episoder der jeg har fryktet mitt eget liv, situasjoner der jeg har sett ting jeg overhode ikke burde se, jeg har mistet så mange på så mange tragiske måter, jeg har vært i så mange ødeleggende forhold, og jeg har satset alt på alle som har hatt ett ønske om kroppen min, og ikke mitt indre. Jeg har vært veldig selvdestruerende, jeg har sett på meg selv som en hore, fordi jeg har hørt dette ordet så lenge jeg kan huske, ja helt fra jeg bare var noen år gammel. Jeg innser nå att jeg faktisk har tatt til meg alle de tingene som har blitt sagt til meg, alle de slagene jeg har fått, og alle svikene jeg har opplevd. Jeg har tatt dem til meg i underbevisstheten og det har fått meg til å prøve å ta livet mitt, og alltid gitt meg ett intenst ønske om å dø, slippe og forsvinne. Jeg har aldri hatt noen som har gått etter meg om jeg har grått, jeg har aldri hatt noen som har hørt på hulkene mine og prøvd å lytte, jeg har aldri hatt noen å stole på, på ekte. Og jeg har aldri vært ett helt menneske. Jeg har aldri hatt mulighetene dere har hatt til en normal barndom med trygghet og rammer, jeg vokste opp på jibben og familiesituasjon som ikke var strukturert og trygt for ett barn, og da legger jeg ingen skyld på noen, for ingen visste konsekvensene av noe slikt. Jeg har opplevd overgrep veldig mange ganger som har ødelagt en stor del av livet mitt, jeg har aldri hatt troen på att jeg er pen nok, eller evner noe spesielt her i verden, jeg har trodd att om jeg forsvant ville ingen merket det. Jeg har alltid trodd att jeg har mislykkes totalt og att jeg ødela livet mitt allerede da jeg var 18år, og mistet barna mine. Jeg tenkte livet bare skulle bli slik som det var, jeg på fylla og selvdestruere meg resten av livet, og jeg tenkte jeg ville dø ung. Jeg fortalte mamma allerede da jeg bare var 4-5år gammel att jeg ikke trodde jeg ville leve så lenge, det er egentlig litt creepy att jeg kunne si noe slikt allerede da, men det viser jo meg att angsten alltid har vært inni meg, og att det ikke noe som bare har dukket opp. Jeg tenker att mine forutsetninger som 15åring som var et totalt utskudd på ungdomskolen, som ble så mobbet att hun ikke klarte å sove om natten hver bidige natt hun visste hun skulle på skolen, og moren til en i klassen var i barnevernet, og prøvde å skylde på pappa som drakk, og att det var derfor jeg ikke klarte å møte på skolen. Jeg fikk også høre att dem trodde jeg tok ansvar for min fulle far og ikke kom meg på skolen, men sannheten er jo att sønnen var en av mobberne, så jeg måtte bare tie, nok en gang. Ruskuratoren jeg hadde sa att jeg selv føler att jeg har fortalt folk nok til att dem forstår meg, men egentlig skriker jeg innvendig og er klar i talen, men har aldri vært det utad, så folk har ikke sett eller forstått meg, og jeg kjenner meg igjen i dette nå. For nå får jeg det ut, og blir møtt på en helt annen måte og føler meg på absolutt en helt annen plass i livet. Jeg har ikke vært ett helt menneske, ikke komplett og jeg har bare vært ett skall som har vært på vent. Jeg har ikke hatt styrken til å se hva jeg trenger selv, jeg har bagatellisert problemet mitt, og skylda på alt annet enn alkoholen, for alt det har vært har jeg nektet på å ha ett alkoholproblem, og nå ser jeg så dumt dette var. Men jeg var ikke klar, jeg var ikke klar til å elske meg selv, fordi jeg trodde jeg ikke var verdt den dritt, jeg var ikke klar for å gå igjennom tusenvis av traumer, som nå blir delt helt frivillig og åpent på bloggen her. Hvordan skulle jeg finne styrken med så liten tro? Hvordan skulle jeg selv kunne klare å innse dette når jeg var så svak som jeg var, utad såg jeg kanskje frisk og rask ut, men det var bare en falsk maske jeg hadde på, og den har jeg kastet nå. Jeg velger å kaste den for alltid, jeg velger å være glad i meg selv, respektere meg selv for alt jeg har opplevd, og ennå står på beina. Jeg velger å for første gang være stolt over meg selv, og kjenne på att jeg faktisk får til dette her. Jeg har aldri vært stolt av noe annet enn barna jeg har laget. Folk kunne gi meg skryt til tusen, men jeg tok ingenting inn. Nå tar jeg til meg alt, fordi jeg inni meg mener att jeg fortjener det. For første gang er jeg ett komplett menneske som kan kjenne på den normale lykken som dere kansje har kjent på hele livet. Jeg har ikke hatt utgangspunkt til å klare meg, men motet mitt og viljestyrken og det store hjertet mitt som har ført meg hit, og det er jeg stolt over. Tusen tusen takk for att dere følger reisen min <3 C4 fra Gymgrossisten som anbefales av meg! ;). Og glød ifra Sophie Elise
Annonseinnlegg Som forresten gir deg vinger! Iallefall for meg i disse dager! Jeg sovnet i taxien med hodet i fanget til forloveden min, og da fikk jeg jammen fart etterpå, både i kroppen og kjeften. Så nå har min kjære fått en pause fra meg, jeg bestemte meg for å kjøre litt rundt, og nå er jeg og mamma med tanta mi på besøk 🙂 hun er min rådgiver, så reiseregningene som hoper seg opp er hennes ansvar blitt. Sånn er det når man har jobbet med data i lang tid, og er ledig for meg, da blir du brukt til de tingene du kan 🙂 Sånn er det med alle i livet mitt, jeg bruker dem til det dem mestrer og der jeg ser dem har mulighet 🙂 det kommer jeg også til å gjøre nå når vi skal pusse hus, og dette blir en skikkelig dugnad! Jeg vil gjøre alt billigst mulig, og har lyst å gjøre mest mulig selv, og vil innvitere dem som vil som hjelpere, vi har alle noen evner eller er eksperter på hver våres ting, så da bruker vi det. Så blir alt bra og fikset i det gamle slitte huset våres som har så stort potensiale. Jeg og min kjære har pusset masse opp billig i leiligheten våres, men ned med mor og far er alt falleferdig og veeeldig gammelt, så der går nok noen vegger og masse riving om en skal få fikset det opp. Vi tar denne oppussingen på sikt, litt etter litt og får det viktigste gjort først, og det vi trenger først. En oppussing på budsjett og jeg er sikker på att dette blir tidenes oppussingsprosjekt med mange spennende mennesker rundt i huset til alle døgnets tider 🙂 Coronaen gjør att alt blir satt litt på vent, men så godt som jeg liker å organisere og planlegge, så kommer jeg ikke til å kjede meg når jeg sitter litt på vent, og det er mye en kan gjøre av forberedelser hjemme hos oss. Nå får jeg ha min kjære hjemme hos meg også, så nå håper jeg nesten ikke att klinikken ringer allerede i morgen, så vi får litt tid sammen før han drar. Men vi må ta det som det kommer. Nå skal jeg bare nyte att jeg er frisk etter kuren, og var bare trøtt en liten periode i sta, så jeg tåler dette veldig bra. Jeg skal få kjørt masse i helgen, men regner ikke med det blir lappen på noen uker ennå siden alt er stengt, så det passet meg VELDIG DÅRLIG. Så jeg håper folk vil kjøre med meg også i ukene fremover. Når kalenderen plutselig er tom med avlyste møter og reiser, så åpner det seg bare nye muligheter for meg og min kjære og alle våres planer innadhus 🙂 og jeg ser frem til en litt roligere periode. Jeg kjenner att jeg har slappet av i to dager nå, for jeg er mer rolig, og mindre stor i kjeften 🙂 det roer seg også for meg, og det er ikke rart når jeg har gått ifra 70mg, til 30mg steorider. Jeg kjenner jeg er bekymret for dem som misbruker disse medisinene når jeg ser så tydelig skadelig det er for kroppen, og det bare etter en mnd. Jeg skulle egentlig gå på denne kuren i 4 mnd! Så dere kan tenke dere hvor langt nede jeg hadde vært da. Jeg står inne for avgjørelsen om å ikke ta imot klinikkplassen jeg hadde sammen med min kjære. Vi skulle på parbehandling, og sa ja til innleggelse da vi begge var på en heeeelt annen plass på slutten av fjordåret, og tror det var i oktober eller november. Vi hadde ingen rutiner eller noe å gå til noen av oss, og jeg drakk masse den perioden, hadde sluttet med antidepressiva og vi hadde det virkelig ikke bra. Jeg hadde en samtale med psykriater fra Eid og jeg sa att jeg ønsket meg en plass for å få traumebehandling, få jobben min tilbake da innleggelse var ett krav, få rutiner inn, bli mer aktiv og få kontroll på alkoholen. Min tanke var aldri å aldri mer skulle ta en øl igjen på det tidspunktet der, det trodde jeg aldri ville skje att jeg ville få alkoholen helt oppi halsen. Planen min var å få skikkelig parbehandling da vi ikke lenger fungerte som par heller. Fordi rusen tok overhånd og vi gikk inni en deppeperiode begge to. Det var vanskelig å finne fotfestet og jeg trengte noen å snakke med om tingene, få organisert økonomien min som var skakk kjørt med masse gjeld. Jeg ønsket å få kontroll over ting, og jeg klarte ikke en gang å følge opp ett eneste møte som var avtalt. Fordi jeg enten var fyllesyk eller full, og jeg hadde ingen motivasjon. Jeg var deprimert fordi jeg hadde igjen sprukket, jeg hadde igjen mislykka for jeg hadde klart meg så lenge uten alkoholen, men hele tiden lengtet etter den. Jeg klarte meg lenge, men jeg gikk alltid med en tanke om att jeg var i stand til å lære meg å drikke som ett normalt ungt menneske. NÅ er tidene forandret, jeg har så mye å leve for, og vil leve hver eneste dag som ærlig åpen og rusfri, jeg ønsker å snakke min sak og andres, og faktisk gjøre en innsats for systemet som ikke fungerer på visse områder. Jeg kritiserer ikke systemet, men jeg har mer erfaring, jeg vet hva folk trenger, jeg vet hva som er vanskelig, og jeg vet hvordan dem vil bli møtt. Så hvorfor ikke bruke meg her ute i samfunnet? Når alle de tingene jeg skulle fikse når jeg skulle være innlagt, er fikset helt av meg selv? Det hadde ikke vært poeng i å legge meg inn i fjord folkens, jeg var ikke klar jeg. Jeg var bare på vent jeg, og ventet egentlig bare på å sprekke. Jeg talte dagene jeg klarte å holde meg, og tok antabus hver 3 dag. Om jeg glemte en pille så slo tanken meg med en gang å drikke når jeg hadde muligheten, dette er ikke ett liv mennesker! Da lever du ikke, bare eksisterer og det ønsker jeg ikke lenger! Jeg såg lyset 18.Desember, jeg fikk se lyset som alle snakker om, men som jeg aldri har sett maken til, jeg fant motivasjonen min, jeg innsåg hvor jeg var på vei og hvor jeg egentlig ville være. Jeg har brukt hver bidige dag til å styrke meg selv, få traumebehandling med alle jeg møter igjennom å være åpen ærlig og veldig utagerende og engasjert, på grensen til gal til tider. Men jeg har jobbet med denne traumebehandlingen selv, på min egen måte, og jeg har INGEN angst lenger. Jeg har ikke kjent på angsten siden jeg bestemte meg for å velge bort Kong alkohol mot livet mitt. Jeg snakker med alle, jeg fikser alle de nære relasjonene mine, så vi kommer styrket utav dette her. Jeg forklarer min side, og tar imot deres side, også møtes vi på midten. Jeg har aldri hatt så mange mennesker rundt meg som har normale liv, og som ønsker å bli kjent med meg og vil meg godt. Jeg har aldri hatt ett støtteapparat av gode mennesker rundt meg, og jeg nyter det, og jeg tør å være ærlig og si om jeg sliter. Det ser dere her på bloggen! Alt agg går ut, og det funker! Jeg har alltid fått høre att jeg holder ting inni meg, og det stemmer, men nå er det slutt på dette, og dette gjør meg til en rusfri person. Jeg får jobben min igjen, fordi jeg ikke drikker lenger, og gjør en utmerket jobb når jeg er der. Når hun ser alt jeg gjør, så stoler hun på meg til slutt, det skal jeg sørge for ved å være meg selv og ærlig. Jeg har gruppen min som jeg jobber aktivt for, både med gruppene en gang i uka, reiser til andre plasser på andre møter og arbeider aktivt hver dag med enkeltsaker som jeg brenner skikkelig for og jeg får store resultater! Jeg føler jeg er en stor ressurs for samfunnet nå, og jeg ønsker att dere bruker meg for alt det er verdt! Jeg planlegger skolegang, jeg planlegger å bli politisk aktiv, jeg planlegger foredrag, jeg planlegger en bok og jeg planlegger mange ting som vil gagne meg og samfunnet som jeg alltid har vært en økonomisk byrde for igjennom rusen! Jeg ønsker nå å gi tilbake for det jeg har tatt både fra samfunnet men også mine nærmeste, og jeg ønsker ikke å miste min rett til førerkortet eller miste dette bare for å være på en klinikk i 2-3 mnd Max, ikke få en diagnose fordi jeg ikke finnes psykisk syk, få traumebehandling for traumer jeg allerede har bearbeidet og gitt slipp på de siste 3 mnd! Jeg nekter å legge meg inn, knele for systemet bare for å få den usle stønaden som ikke gir meg noe annet enn aggresjon og frustrasjon akkurat nå. Så jeg krever hjelp her hjemme, jeg krever psykriater som kan vurdere meg nå, og jeg krever att jeg blir vurdert grundig så nav kan legge inn i det vedtaket som er fattet, att jeg gjør nok her hjemme til å ha retten på arbeidsavklaringspenger. Jeg jobber livet av meg, men det blir ikke sett, men jeg tar denne kampen for meg selv denne gangen. Jeg har bestemt meg inni meg, og det gjor jeg allerede i Desember, men jeg har vært aleine om denne kampen, jeg har kjempet selv, uten russystemet bak meg den seneste tiden, i den mest kritiske tiden av de alle. Men dere har ikke vært der, og sett meg og spurt meg hvordan jeg har det. Nå kommer dere med deres krav til meg, som om en innleggelse er det jeg må ha for å bli frisk. Ser dere ikke att jeg er frisk? Kansje ikke fysisk, men psykisk er det ingenting som feiler meg.
Denne gangen har jeg sett frem til å komme hjem allerede fra da vi dro i går. Jeg vet ikke om det er formen min, eller om det er savnet etter bilen som er størst. Men etter att vi hadde gjort det vi skulle i går så lengtet jeg egentlig bare hjem, selvom vi har hatt det kjempekoselig! Dagen har vært lang nok i Førde selvom jeg slapp unna lenge før beregnet, og jeg er klar for å komme over bruen og hjem til det fine og ryddige hjemmet mitt. Der jeg trivest og hører hjemme <3
Jeg ble litt sliten denne gangen av kuren, og jeg sovnet på min kjære her i bilen. Og jeg tror jeg siklet på buksen hans 😛 neida, var tårer som renner konstant ;). Vi er strax på Eid, og jeg har fått meg en kaffe på ferjen her for å våkne så jeg er klar for hjemkomsten. Så jeg kan ikke klage over denne turen her når den har vært så behagelig att jeg har sovet hele veien. Heldigvis ingen andre bivirkninger, bare litt trøttere enn normalt, men det gjør overhode ingenting så våken så jeg har vært den siste tiden. Jeg sa også til dem på kreftavdelingen, att jeg skal komme dit når jeg trenger å slappe av å jobbe skikkelig i fred, for jeg har fått gjort masse i dag uten å stresse over det. Har egentlig bare kosa meg og organisert fremover 🙂
Har så lyst å lærekjøre masse i helgen, så jeg håper den gode tanta mi er klar for våres hjemkomst. Jeg savner henne når det har gått noen dager imellom, så er blitt vant med å ha henne i livet mitt igjen. Hun er min terapeut og jeg tømmer meg til henne, og lærekjører som er veldig flink men som jeg blir forbannet på av og til, også løser vi det. 🙂 det er når jeg blir irritert jeg faktisk lærer mest og blir mest konsentrert, men det hadde vært travelt om jeg skulle blitt det hele tiden. Alt løser seg med god kommunikasjon og det er vi begge klar over. Jeg har blitt veldig god og flink og masse på grunn av hennes læringsteknikker. Selv ordfeilene mine har komt seg, selvom jeg visste godt forskjellen på skiltene kom ordene feil ut 🙂 nå er det de større bildet som skal læres, og det må inn. Men jeg vet ikke når jeg får tatt denne berømte lappen nå når alt stenges ned og samfunnet våres går i dvale. Eneste jeg er bekymret over er dem som er i faresonen som eldre og kronisk syke. Det dem er redd for egentlig er att mange skal bli syke på en gang, så helsepersonellet bryter ned, og dem er ikke redd for att unge friske mennesker skal begynne å dø rundt oss. Dem som er sterke og friske dør ikke av dette, det er dem som er syke ifra før, som ved en vanlig influensa som også ville ført til død. Alt er jo panikk rundt oss, og jeg tenker det er veldig trist att det skal være slik. Personer som er psykisk svakere blir svakere, og folk med angst får den bare forværret. Jeg er mer bekymret for dem som sitter aleine der ute nå og ikke har noen å snakke med. Barna våres blir hold hjemme fra skolene, og kjeder seg ihjel. Mennene våres får ikke gått på jobb, så hva vi skal gjøre med desse hjemme? Haha. Ja nei her må vi tilpasse oss situasjonen, og gjøre det beste utav det. Håper det roer seg kjapt ned, for jeg kjenner att jeg ikke klarer å ta dette hysteriet på alvor. Så får dere bare arrestere meg om jeg er syk i morgen og må på sykehuset nok en gang. Når tilogmed legene tar dette med knusende med ro, så stoler jeg på dem som jeg alltid gjør nå.
Jessda! Da venter man bare på taxi hjem, og jeg har fått mat i magen! Jeg har vært sulten lenge, men har ventet siden denne behandlingen tok så liten tid denne gangen. Jeg har spist masse og er klar for hjemreise, det har jeg vært egentlig siden jeg kom i dag tidlig. Nervene mine har ikke vært i rørelse under hele oppholdet, og jeg har ikke kjent noen plager, så dette går strålende. Kroppen min er vant med krigen, så dette tåler den veeeldig bra 🙂 jeg ser frem til å komme hjem nå, og faktisk få noe utav denne nydelige Fredagen også, for det var jeg ikke helt forberedt på 🙂 vi har ingen planer for helgen, da vi må være litt på vent for å se hvordan jeg tåler disse kurene, og ikke kan legge store planer, da formen kan være varierende. Men ser ut som helgene fremover ikke blir så ille allikevel 🙂 jeg får jo med meg min kjære hver gang nå, siden han har fri fra jobben sin :). Jeg blir aldri ensom eller aleine, og det er veldig godt og trygt. Jeg har masse å gjøre hjemme, og mange planer. Både loft og kjeller skal tømmes, så regner ikke med vi blir arbeidsledige nå i disse smittetider. Nå får vi masse kjærestetid, og masse lærekjøring så det passer bra. Jeg regner ikke med vi blir smittet inni Raven min, den beskytter oss selv for denne sykdommen, som med angsten og sugproblemer. Ja den løser alt for oss den 🙂 savner den virkelig og har tenkt på den siden vi reiste ifra den. Ja jeg er litt syk på min egen måte. Jeg undrer på om arbeidsavklaringspengene mine går i orden. Det virker som innleggelse for 2-3 mnd, for å få vite akkurat det samme som jeg nå vet, og jobbe med akkurat samme som jeg arbeider med selv her ute, og ikke trenger innleggelse for. Er eneste løsningen for å få disse pengene, siden søknaden ble sendt når jeg var helt nedkjørt og var desperat etter hjelp. Men da mister jeg retten til å ta sertifikatet mitt, som jeg har gått så hardt inn for å betalt så mye penger for, og jeg har i tillegg kjøpt meg en ny/brukt bil som jeg bruker til å gjøre systemets egentlige arbeide. Det er nemlig slik at dem ikke bare tar lappen automatisk når du legger deg inn, dem holder den også i flere år etterpå, så hvor gammel skal jeg da være før jeg også skal få lov å være en del av samfunnet deres? Være selvstendig? Kjøre og fikse ting for brukerene dere ikke klarer å hjelpe? Jeg kan utrette mye mye mer enn dere fordi jeg kjenner dem, vet deres behov og klarer å møte hver enkelt på den måten dem vil bli møtt. Fordi jeg har hatt det som dem, fordi jeg har kjent på dømmingen en får ifra allle, og jeg har forbannet dere mange ganger som dem. Jeg har vært desperat og gått mange ganger derfra gråtende og knust. Ruskuratoren min som jeg ikke kjenner en gang, kommer igjen i April, altså 4 mnd etter att jeg selv har blitt edru, 4 mnd med litt samarbeid med den andre som gikk ut av stillingen sin, men ikke ble erstattet før nå i April. Jeg har jobbet som en hest for å bygge opp livet mitt, hanskes med traumene jeg skulle behandle inne på Kalfaret, jeg får begynne å jobbe igjen i Kiwi, men jeg har en rygg som ikke er helt istand til å jobbe ennå. Jeg har alt på stell og jobber aktivt i det lille samfunnet våres for å endre andres holdninger og liv også. Det drypper virkelig på samfunnet for den innsatsen jeg legger ned, men JEG skal plutselig ikke ha rett til en stønad jeg har vært lovet nå i ett helt år mens jeg har gått med 10 000kr per mnd i sykepenger jeg aldri vet når kommer, eller om dem kommer i det hele tatt. Jeg har blitt møtt med lite forståelse de gangene jeg har kommet med en strømregning, men har betalt flere tusen kroner i taxi til sykehus og medisiner som har vært fullstendig nødvendige. Jeg har ikke hatt fysioterapi, fordi det har blitt for dyrt for meg, og nav har ikke ønsket å hjelpe meg, på tross av att mindre aktivitet ville føre til langvarig hjemmegang fordi jeg har knekt ryggen i to! Det er som å sloss mot noen du ikke har tjangse mot. Fordi du ikke blir forstått, og om folk ikke ser hvor mye jeg forandrer livet mitt, og mitt eget hode for å nå bli en ressurs for dere, så får dere heller prioritere folk som bruker stønadene sine til alkohol på butikken rett etter dere har utbetalt dem. Lykke til! Jeg tenker dere må prioritere dem som faktisk prøver på noe her i livet! Dem dere har troen på, og jeg har en jobb her ute. Jeg skal ta imot all hjelp jeg får jeg, av psykriatri og leger og jeg skal være klinkende edru og klar i talen, jeg skal fortsette å være åpen ærlig og rusfri resten av livet mitt jeg, og jeg skal redde mange flere enn dere hadde klart, slik situasjonen er i dag. Klart dere bare kan ta ifra meg denne stønaden som jeg har ventet på så lenge, og har blitt garantert å få. Jeg har hentet meg mat på frelsersarmeen og ikke kjøpt noe unødvendig, jeg har klart meg på lite penger, så det går fint. Men verdigheten, stoltheten og om dere prøver dere å ta meg som deres ære, som dere har prøvd før er ikke greit denne gangen. Jeg har gjort all denne jobben SELV, og dere får ingen ære for denne suksesshistorien. Meg knekker dere ikke med trusler om att stønaden var ment bare om jeg legger meg inn, på en klinikk som vil ta motivasjonen ifra meg. Det er helt feil, og jeg forstår att folk ikke klarer å holde seg rusfri her i Norge, når systemet er så fullstendig feil og skjevt! Skam dere.
Har gått fint dette! Eneste er att sebben sitter på venterommet og venter tolmodig, som han alltid gjør merkelig nok. Jeg hadde blitt rastløs og sprunget ned i Førde by men der er unntakstilstand så det er vell ikke mye åpent, og sikkert folketomt på en dag som denne. Nei vi holder oss på sykehuset her som er masse smitte overalt i gangene, men det er en annen stemning. Det merkes att noe er på g og en merker att folk er redde, for samtlige snakker om denne Corona. Jeg tenker att så lenge det ikke er øla det er snakk om, så frykter jeg den lite. Jeg har vært mye syk den siste tiden i kroppen, som ikke vil fungere som den skal. Jeg skal nok klare en slik smitte også 🙂 bare synd man må i karantene over lengre tid, det vet jeg ikke om jeg hadde klart å blitt isolert nå når jeg er så aktiv. Vennen min har mann som er pilot og selvsagt vært ute i det store utland og flydd, så han kommer hjem i dag og skal gå i karantene, og Kasper blir automatisk dratt inn. Jeg sitter egentlig og humrer litt over scenarioet jeg ser fremfor meg. To homofile, som egentlig er vant med att ene er på jobb og andre er aktiv student, dem er veldig sosiale der dem bor og vant med å finne på masse ting ute når dem har fri og kan kose seg. Dem har en hund til selskap da, så jeg ser for meg dem i mange uker sammen i en leilighet som blir mindre og mindre med tiden, og dem ikke er vant med hverandres selskap over så lange perioder. Det blir det samme senarioet med meg og sebben min, som har blitt vant med att han er i jobb og jeg driver mine prosjekter. Jeg tror ikke jeg har kjedet meg ett eneste sekund siden 17.Januar og har hatt fulle dager hver eneste dag 🙂 men nå må han holde seg hjemme i 2 uker på grunn av smitten som er overalt. Arbeidsplassen er stengt, og han blir gående med meg hele døgnet, som før han fikk jobb. Det eneste er att jeg er ganske mye mer oppgiret enn jeg var før, jeg gjør mer om dagene enn før og jeg er vant med fullt kjør hele dagene før han kommer hjem og jeg har prøvd å legge alle mine planer til før kl15, så han ikke skal få det stressende når han kommer sliten hjem fra jobb.. men nå blir han der hele døgnet sammen med meg, og må være med på all galskapen jeg finner på :). Det meste av planer blir avlyst fremover, både glattkjøringen som var planlagt på Tirsdag, og dermed blir lappen også utsatt på ubestemt tid, årsmøtet som jeg gledet meg til ble utsatt på ubestemt tid og masse annet som åpner kalenderen min så den nesten er tom plutselig. Det er veldig lenge siden jeg ikke hadde fulle uker i den boka der, men nå forsvinner litt etter litt. Hele samfunnet våres stopper opp, som en landesorg, alt blir stilt, og folk trekker inn i hjemmene sine. Det er på en måte litt ekkelt koselig denne stemningen, det er som det har skjedd en skandale og alle er stille om den. Du ser mennesker går forbi men de ser omtrent ikke på deg, går kjapt forbi og ingen tar hverandre i hendene når dem hilser som før. Det er som vi tar avstand fra hverandre, og alle vet hvorfor. Jeg kjenner på en mystisk stemning, men nå er jeg veldig klar for å komme meg hjemover i taxi så jeg ikke blir mer utsatt for dette her. Jeg har dårlig immunforsvar, så jeg får det meste av smitte i meg, og blir syk lettere. Jeg er glad blodplatene mine har stabilisert seg på over 60, for om dette hadde vært i Desember da platene var ned i 16! Så hadde jeg både fått Corona og alt annet mulig som ikke ennå har fått navn. Ja nei jeg er heldig her jeg sitter, og som snart skal ta taxi hjem igjen. Posen som henger her er snart tom, og det på rekordfart! Jeg var egentlig forberedt på mange timers behandling i dag også, så det kom som en gledelig nyhet for meg! <3 Dem passer så godt på meg her på sykehuset, og jeg føler meg så trygg. Jeg som alltid har fryktet alt som går i kvit uniform og har skilt på brystet med en lege eller sykepleiertittel. Jeg har alltid helt siden jeg var liten og ble holdt fast i stolen hatt en fryktelig legeskrekk, og tannlegeskrekk. Men nå har dem brukt meg som nålepute siden Desember og gitt meg så god pleie att jeg godtar dem, men nå på avstand.
Jeg fikk plutselig veldig godt tid denne helgen, jeg regnet ikke med det. Så jeg håper jeg får begynne å rydde loft, vaske klær og rydde kjelleren så ting blir gjort 🙂 sebben vet ikke når han forlater meg til Bergen ennå, men telefonen kan plutselig komme en dag, og han får kort varsel, så vi må være forberedt. Mentalt forbereder jeg meg hver dag til dette oppbruddet som ikke varer lenge 🙂 jeg må det, for min egen del. Jeg er avhengig av gutten, men dette er det beste for begge to 🙂 han drar, og jeg blir hjemme og bygger redet våres som vi skal bygge og bo i, i mange år fremover. Vi skal bli kone og mann, vi skal gifte oss og datteren min skal være forlover. Vi skal fylle bryllupet våres med alle som har støttet oss nå, all familien våres, og for min egen del en fulltallig familie, mine barn, våres foreldre og alle våres venner. Det blir ett stort, økonomisk bryllup, og tradisjoner er viktig for meg. Jeg spurte pappaen til sebben om jeg fikk lov å fri til sønnen hans, og fikk hans godkjennelse før jeg tok steget. Jeg har sagt att jeg aldri i verden skulle binde meg, og har aldri drømt om noe bryllup. Det har ikke lagt til min natur, og jeg har sagt nei 4-5 ganger. Alle vet att jeg aldri skulle gifte meg 🙂 men det er anderledes nå. Vi ønsker å gifte oss i kirken, det er en selvfølge for meg på denne dagen. Vi ønsker å gjøre dette spesielt og ekte, og jeg gleder meg som en liten unge til å kunne kalle denne fantastiske mannen for min mann, min ektemann og for alltid oss. Jeg vet vi er for alltid nå også, men for første gang så vil jeg gjøre dette på skikkelig vis, bli ei ekte dame! Ekteskap har alltid vært hellig for meg oppi mitt hode, så jeg har ikke vært klar for en slik ting. Jeg har ikke vært i stand til å elske noen så høyt, før nå. Jeg går all inn for oss, jeg er klar og jeg vet att jeg bare elsker han mer og mer for hver dag. Jeg gifter meg med min bestevenn og den som støtter meg, roer meg og styrker meg hver eneste dag så jeg bare blir sterkere og sterkere, og han får akkurat det samme tilbake. Vi er i balanse med hverandre og nyter virkelig livet sammen <3 vi er bare ment to be 😉 jeg har aldri vært en romantisk person, du kan spørre hvem du vil! Men med han så bryr jeg meg ikke om att vi er klissete og ekle, og jeg ville nok spydd om jeg hadde sett ett slikt par før jeg møtte han. Vi er lykkelige, forelska og alle kan se det på lang avstand. Aldri før har jeg vært sammen med noen og fått respekt for det
Fikk beskjed sist att jeg ville sitte her fra halv 9 til 16.30, men fikk slippe 2 timer før tiden og var overlykkelig over det da røyksuget ble nesten ukontrollert og jeg slang utav meg att jeg kom til å tenne opp røyken om hun ikke slapp meg ut. Hehe.. noen laster må jeg bare kunne ha når jeg kutter alt annet fælt jeg har puttet i kroppen min. Dem får mer fred fra meg denne gangen, jeg er ikke så rastløs i kroppen og spent denne gangen, på tross av Coronafaren og det hele. Jeg er ikke redd her jeg sitter, og ingen angst for det ukjente som herjer. Denne gangen fikk jeg gledelige nyheter og slipper sikkert ut etter bare 3,5 time! Det letter virkelig! Det er forskjell på 3,5 time og 8 timer, spesielt når jeg har mine behov for både røyk og å bevege meg siden jeg fortsatt går på steroidene i reduserte mengder. Blodplatene mine var på 66 nå, som er bra att dem ikke synker som før, så det ser lovende ut for meg dette her. Jeg er vant med å fokusere på de blodprøvene, det er som ett teleskop på hvordan kroppen har det, ett forstørrelsesglass som sjekker om det jeg føler på formen faktisk stemmer, og jeg har funnet ut att jeg kjenner kroppen min bedre enn de fleste jeg vet om. Jeg kjenner om blodplatene mine er stabile, og kan si til legen når dem har steget før hun forteller meg resultatene. Det bare føles men jeg klarer ikke forklare det. Jeg føler meg bedre, men det har jeg gjort siden 17.Januar, da jeg slipper å falle rett i bakken av svimmelhet og føler ikke tungpustheten som jeg gikk med i mange mnd før jeg fant ut att jeg hadde denne blodsykdommen. Jeg har alltid vært lite syk, jeg har aldri knukket noe annet enn noen ribbein, men nå har jeg både brukket beinet og ryggen på noen år, og jeg tenker jeg har fått dosen min nå, jeg er ferdig med skader og sykdom. Nå vil jeg bare bli frisk, og krysser alt jeg har for att denne giften dem putter i meg dreper ned alle blodcellene mine så dem kan bygge seg oppigjen og oppføre seg normalt! Når jeg har klart å bli normal i hodet og ellers, må da for pokker blodet følge etter. Det er det eneste som ikke er på plass før jeg kan ta verden med storm! Jeg har mye å gjøre, og ønsker å begynne å trene meg litt mer opp, men jeg må vente til steoridene er nedpå null i dose, så musklene mine ikke er vonde og dunker lenger. Nå har jeg ikke tjangse til å ta bussen inn til sykehuset en gang. Jeg har fått en stor muskel både fremme og bak i hoften som gjør det smertefullt å sitte uten en pute under, og det kommer plutselig så jeg får ingen tjangse til å få meg opp før det er for sent. Meget irriterende og jeg håper jeg snart får slippe dette. Jeg har gått ned mange kilo på kort tid, dette bare i væske, og i dag er jeg Forandringene er så akutte og så merkbare, bare jeg tar bort litt av medisinene så ser jeg hvor hardt dette egentlig har vært. Hvor giret jeg har vært og jeg nyter virkelig å gjespe på dagtid og det å føle seg litt sliten. Det er kjærkomment når jeg ikke har fått kjenne på dette siden 17.Januar. Det er mange ting man setter pris på når det har blitt tatt bort fra en så lenge, og det er mange ting man ikke ser heller før en får det tilbake. Små barn, store gleder sier dem. Som med livet mitt ellers også, det er så mange ting jeg ikke har fått føle på eller oppleve før, så alt blir så mye mer verdsatt enn om jeg hadde hatt det hele livet. Og nå tar jeg til meg alt positivt som kommer min vei, og overser det negative for det har jeg ikke tid til. Jeg er gammel nok til å heve meg over alt, fordi jeg har lært på livets harde vei. Livets harde skole har jeg gått, men jammen har det gitt meg mye erfaring, gleder og masse kunnskap som jeg nå får brukt aktivt i min hverdag, både for meg selv og alle de andre som jeg er så glad i! Jeg er stolt over den jeg har blitt, og angrer ikke ett sekund på livet mitt! Jeg kan med hånden på hjertet si att jeg ikke angrer på noe jeg har gjort, klart jeg skulle gjort ting anderledes, men hvem i huleste sitter ikke med en slik følelse om noe i livet sitt? Jeg har levd, på en hard og brutal måte, jeg har oppført meg som en dritt mot dem jeg egentlig elsker, men jeg har vært en skadet sjel, som egentlig bare trengte å åpne øya sine for hvor fantastisk heldig hun er! Hvor mange som er glad i henne og att hun faktisk er verdt å ha det godt. Nå er jeg ikke så redd lenger for å nyte dette her, fordi jeg innser att jeg fortjener det! Jeg har gått med en angst for att det kansje bare er forbigående dette att jeg skal få lov å kjenne på lykken, att jeg skal få lov å ha det bra over tid, for den muligheten har jeg aldri hatt. Men etter hver dag som går, så ser jeg att jeg fyller livet mitt opp nå med byggeklosser, en etter en for att denne lykken skal vare hele livet, att jeg aldri skal tilbake til dit jeg var, og att jeg fortjener å ha det slik for resten av mitt liv. Det blir masse arbeid i lang tid, og jeg er en evig prosess, men det blir så fantastisk gøy på veien! Nå er jeg ikke på vent lenger, jeg går ikke bare å venter på å sprekke, eller teller dagene jeg er rusfri. Jeg lever livet hver eneste dag og plukker opp alt jeg kan for å bli sterkere og sterkere for meg og alle de andre som trenger meg. Jeg kjemper en kamp nå, men jeg er så lykkelig på veien, jeg ler så jeg griner hver eneste dag av lykke, jeg hører på musikk og synger så det jaller, uten å være redd for att noen hører det, jeg som aldri har danset i mitt liv uten å være drita full hadde ikke hatt noe problem med å danse midt på gaten, eller rope høyt i en stor sal med mennesker. Jeg har hatt angst hele livet, men nå er jeg fri folkens, og da har jeg masse på hjertet mitt! Jeg har vært taus, og stengt inne så mye dritt att det har bare hopet seg opp. For hver ting jeg får fortelle dere så letter sinnet mitt, jeg er ikke sint lenger, eller bitter på noe som helst. Jeg står for det jeg har gjort, jeg har tilgitt meg selv og alle andre, og nå er jeg klar for å ta fatt på nye eventyr! Jeg sitter her med kanylen i armen og noen timer med behandling gjenstår, men jeg bobler av glede! Jeg er så heldig som har alle de fantastiske skapningene rundt meg, og jeg gir aldri opp, holder aldri kjeft når jeg ser urett og jeg er ett godt menneske som fortjener alt det positive jeg får. Jeg elsker meg selv, og jeg elsker alle andre. Lær av min historie, jeg har funnet en vei.
Gymgrossisten med c4! Egner seg godt til før treningen! Anbefales
