Yes! Da var dagen her.. da var jammen dagen kommet der jeg har gitt fullstendig opp både vekten som jeg har ment har tatt feil hele veien og vist meg feil vekt, og jeg har gitt opp hele min egen kropp og hvordan den ser ut. Når man går opp 1kg per dag så må man bare gi slipp, og ikke bry seg lenger, for om man velger å bry seg så faller man ganske fort ned! Det skal jeg love dere! Dette er helt sykt, og jeg sitter bare her og flirer, for det er ikke annet jeg kan gjøre akkurat nå! Og for dere som kommer med kommentarer om at jeg ikke ser feit ut og at dere ikke ser noen forskjell for å skåne meg, dere skåner meg overhode ikke, jeg føler meg bare dum av slike kommentarer for jeg har fått meg nye briller for akkurat dette formålet, for å se klart og tydelig og jeg er overhode ikke blind lenger og har mange speil som jeg var så dum å innvistere i RETT før disse forandringene ble så veldig synlige. Dårlig timing, men det er jeg en ekspert i særklasse til! Nemlig timing!
Akkurat nå burde jeg holde meg langt borte fra denne vekten, og jeg har aldri veid meg så mye akkurat av denne grunnen, jeg blir fort besatt og med mine spiseforstyrrelser har jeg lært meg å holde meg unna denne vekten, men i det siste har jeg gått på samme smellen hver eneste dag, og det er ganske så forvirrende når vekten går opp med hele 1 kg per døgn, og jeg ikke spiser stort eller unormalt mye.
På bildet ser dere resultatet av BARE vann i kroppen og falske muskler som bare blir til fett etter nedtrappingen, og det FINNES ikke morsomt! Men jeg sitter å flirer så tårene triller. Jeg, lille meg som har slitt hele tiden med å komme meg opp til 60kg, og har vært sykelig tynn hele livet har kommet meg over 78kg, i bare falskhet! Jeg gir herved opp hele kroppen min, den får bare leve sitt eget liv for dette klarer jeg rett og slett ikke å ta innover meg. Nå er ikke jeg bare en avdanket alkoholiker med store skader, nå er jeg også feit som en låvedør og er så tung at selv en tur opp trappen her er fysisk krevende. Det er godt jeg har en mann som fortsatt liker meg, for jeg liker ikke helt det jeg selv ser i speielen. Jeg er herved ikke bekymret for å eldres sammen med denne mannen, for når han tar meg nå, så tar han meg sikkert med noen ekstra rynker i trynet også. Enten er smaken hans helt på trynet eller så elsker han meg faktisk, en av to 😉
Jeg har vært på ett flott møte i dag og fikk meg en gåtur i gata og fikset bursdagsgave til pappaen min som fyller år i morgen, på selveste 1.April, før hadde jeg verken hatt penger til det eller brydd meg nok til å fikset gave, så jeg håper det faller i smak! Og turen i gata gjor underverker for humøret mitt som har vært dalende den siste tiden. Jeg fikk meg Red Bull uten sukker, og tester ut denne drikken som overhode ikke smaker riktig, og den falske sukkersmaken er bare kvalmende! Jeg kommer til å slite om diabetes er en av sykdommene som kan føres inni listen over plager, for dette smakte virkelig ikke normalt eller godt for den del. Jeg er i kontakt med flere leger i dag for å finne ut hva undersøkelsene i går viser, for jeg vet svaret ligger klart, men i disse tider er alt litt ustabilt og jeg frykter jeg må vente til i morgen. Jeg fikk beskjed med legen om å få i meg Paracet for jeg ikke kunne gå slik, men kamphanen inni meg er sta som faen og piller er det værste jeg vet. Jeg biter i meg mye smerter før jeg i det hele tatt vurderer de ekle medisinene. Ironisk nok har jeg en hel dosett, men trøster meg med at mesteparten er vitaminer til en kropp som var helt tom for det meste den gangen i Desember.
Jeg føler iallefall at formen er stigende bare etter en tur ut, så det gjor underverker og det får hele huset merke. Jeg nynner og jeg smiler og plager dem med den dårlige humoren min. Jeg trengte bare noen dårlige dager på rad for å sette pris på disse dagene der ting blir lettere, det gjør noe med sjelen å kjenne litt på depresjon når man har det så fint etterpå 🙂 det er små gleder i hverdagen som er det viktigste, og jeg er så heldig som får disse små gledene på rekke og rad, selv på de dagene som er tyngst klarer jeg å karre til meg de små øyeblikkene der alt slitet er verdt noe. Jeg er mer motivert enn noengang og den vokser for hver eneste øyeblikk på denne jorden her! Nå gleder jeg meg til hverdagen kan starte igjen, men har lært meg å skape litt tolmodighet inni denne kroppen her! Og jeg har lært meg å kjede meg skikkelig uten å falle nedfor igjen. Det er en viktig egenskap jeg skal ta med meg videre, jeg skal også tenke mer på meg selv oppi alt, for det skremte meg skikkelig at jeg ikke har vært klar over egen situasjon før nå når alt er over. Det skremmer meg at jeg var så nær døden uten å se det selv, eller være klar over hva dette kunne ført til før lenge etter. Jeg må bli mer observang og jeg lærer mens jeg går! Ting kan ta litt tid, og det er helt greit for meg, for jeg har hele livet mitt fremfor meg og jeg har forhåpentligvis masse tid igjen! Nå er det bare snakk om å nyte hverdagen som den er, for den er helt fantastisk for ett menneske som har opplevd når hverdagen bare har vært kaos og angst. Det er godt å ha det trygt rundt seg, og det er deilig å kunne nyte det jeg har opparbeidet meg igjennom en kamp som virkelig ikke har vært en dans på roser <3 jeg føler jeg har holdt meg ganske så positiv når man tenker på alt jeg har måttet jobbe meg igjennom! Og det kunne ha vært så alvorlig mye værre! Jeg er heldig <3
Denne forandringen er ekstrem og veldig veldig merkbar! Ikke bare er kroppen i fullstendig ubalanse, men jeg har også store endringer i formen ellers! Jeg har gått ifra å være fullstendig på topp døgnet rundt til å bli lat, trøtt og kjedelig! Rett og slett. Nå har jeg sovet 2 ganger siden jeg våknet i dag tidlig og jeg skammer meg ikke en gang! Heldigvis har jeg ikke fulle dager akkurat nå men om jeg hadde hatt det så hadde jeg slitt skikkelig på denne nedtrappingen jeg holder på med, og jeg håper virkelig ikke det er slik jeg blir til normalt, for da får jeg virkelig ett kjedelig og sovende liv fremover.
Jeg er rett og slett ikke i form og bare ligger her og slever for tiden, å komme seg til Eid i går på MR var virkelig krevende for en som er vant med å være liggende på soffaen hele dagen, og selv å hente seg kaffe og komme seg på do er store barrierer her jeg sitter med brilla på nesetuppen og serier rullende på skjermen på tv-en. Ja denne dvalen har overtatt hele meg, bokstavelig talt har jeg gått inni en dvale og jeg ser alvoret i det. Det er skremmende at noen piller kan gjøre så stor forskjell på hvordan du føler deg både psykisk og fysisk, og jeg tar stor avstand mot desse medisinene selvom jeg har måttet bruke dem i en periode nå. Nå ser jeg så radikale forandringer på så kort tid, og det er skremmende! Rett og slett. Tenk dere flere ganger om før dere tester for det er virkelig ikke verdt det! Denne perioden håper jeg virkelig blir en kjapp affære for dette her er IKKE meg, jeg liker det ikke og jeg ønsker det ikke for mer enn en liten periode i livet mitt. Nå skal jeg ut og jeg skal gjøre tingene jeg har planlagt, og jeg må presse meg selv fysisk bare for å klare det, det fungerer ikke for meg å være lat, for det er jeg ikke av natur.
Gleder meg til jeg er ferdig og ferdig for alltid med medisinene from hell, jeg gleder meg til svar på denne undersøkelsen jeg tok i går, og jeg gleder meg til å se om det er medisinene som gjør at blodsukkeret mitt nå er helt ustabilt og dem frykter diabetes. Jeg krysser alt jeg har for at dette ikke blir enda en sykdom på listen min, som har begynt å hope seg opp med det ene og det andre. Jeg har aldri vært noe særlig syk i mitt liv, og nå får jeg plutselig alt på en gang, og det er ikke kjærkomment! Jeg håper det bare er medisinene som gjør kroppen min i opprørskog at dette bare er syke bivirkninger som lurer selv legene mine 🙂 nå ser jeg bare fryktelig frem til å komme meg ut og gjøre noe annet enn å sitte her og se tv, selvom det også er koselig!
Jeg drømmer tilogmed som en rusfri folkens, for jeg har drømt hele mitt liv jeg, hver eneste natt drømmer jeg til vanlig, men ogsådette har opphørt i denne perioden, og jeg har ikke drømt siden Januar. Nå har plutselig dette kommet tilbake, og i drømmene så drømmer jeg tilogmed som rusfri! Jeg takket nei til alkohol i drømmen, og jeg var på fest en plass, så jeg er på vei en plass tenker jeg, og underbevisstheten min følger med på forandringen 🙂 det er veldig merkelig å drømme igjen, for det er helt vanvittige drømmer, som jeg har hatt pause ifra så lenge så jeg har ikke tenkt på det før nå, men det som skjer når jeg sover kan ingen andre sette seg inni enn meg, og det er jeg glad for på deres vegner! Haha..
I går måtte vi på butikken og handle for vi var rett og slett nesten tom i kjøleskapet og det funker dårlig i desse tider. Turen på butikken ble en smertefull affære for meg som slet fra før på dagen, og kvelden var egentlig bare bortkastet, men maten kom i hus og kjøleskapet er mye mer fristende nå! Kosthold er viktig for oss, og har blitt en prioritet i hjemmet våres.
Dagen for meg startet i halv 5 tiden og jeg kjenner jeg sliter i dag med smerter i hele bakpartiet, det er liksom ingenting som hjelper og jeg ser ikke helt frem til dette. I går hadde jeg vondter hele dagen men beit det i meg og lot være å ta smertestillende før på kvelden, men i dag tror jeg at jeg tar disse tidlig på dag og svelger noen kameler. Jeg skyr alt som heter piller, og har tatt Paracet nå bare 4-5 ganger siden jeg brakk ryggen. Målet mitt har vært å klare meg helt uten, og jeg har klart meg fint 🙂 morfinen stoppet jeg med allerede i Januar, så jeg tenker jeg er innafor! Det er viktig for meg å være oppegående i dag, da jeg har planer som må ut i liv og jeg har ikke tid til å ligge på soffaen og ikke få gjort noe i dag.
Det er tirsdag og dag nr 2 i den nye uka som jeg såg slik frem til, men jeg må bare innfinne meg med at ting er tyngre enn før og at jeg må jobbe ekstra hardt for å holde motet oppe, det er jo ikke slik at jeg ikke såg dette komme så jeg er forberedt, men konstante smerter gjør like vondt uannsett hvor forberedt man er! Det hjelper mye at min kjære våknet og kom inni stua, det er første gang det har skjedd så bare det hjalp litt på humøret. Og jeg fikk en lynvisitt av katten, så hele familien var samlet her en stund <3 etter å ha prøvd å sove litt til har jeg bare innfunnet meg med at dagen har startet, og kaffen er klar på bordet. Livet er hardt uten Red Bull som kicker meg skikkelig igang hele døgnet, så å bare ha kaffe blir en stor overgang for meg som er vant med å ha vinger hele døgnet, iallefall tro jeg har dem!
Det blir en spennende dag uannsettt, for jeg øyner håp om å komme meg ut i møte i dag, og forandring fryder når man har sittet her aaaaaltfor lenge! Små gleder folkens, små gleder!
Ha en fantastisk Tirsdag alle sammen <3 jeg håper folk deler bloggen nå når jeg ikke kan dele den selv! Det er skikkelig leit at jeg mister masse lesere fordi jeg ikke når ut, og mange ikke vet at jeg har flyttet denne viktige bloggen – er frustrerende at ting skal være så vanskelig, og når jeg ikke får svar en gang så blir jeg bare irritert 🙂
Det var øl, berusende ord, det var sommer, det var sol!
Det er en ting som er veldig merkelig for meg for tiden og det er vanskelig å beskrive dette fordi jeg ikke helt finner ordene på tankene mine, men det er rett og slett rart å ikke ha alkohol i livet, og ikke ha fokus på det heller. Jeg har aldri opplevd dette før, og jeg har aldri vært i denne situasjonen før nå, og jeg har bare vært edru en kort periode sett i tidsperspektiv så det går ikke såå fort å endre hele livet sitt, og iallefall ikke hodet og kroppen som kommer slengende langt etter. Jeg har skrevet før at etter jeg sluttet med amfetaminen så gikk det mange mange år før redselen for politiet ga slipp på meg, og jeg kunne omtrent rygge når jeg såg en politimann, med skikkelig hjertebank og var ready til å springe for livet. Det tok også veldig mange år, faktisk 5år tok det meg før jeg begynte å føle meg normal i topplokket mitt etter jeg sluttet med sprøyta, det var som hjernen trengte den tiden før jeg følte meg helt normal igjen. Dem sier du mister hjerneceller for alltid når det gjelder drugs, og det kan sikkert stemme, for noe normal har jeg aldri vært, og aldri vil bli heller, så da kan jeg skylde på at jeg har vært narkis, så det er ikke noe å gjøre med.
Denne gangen føler jeg at prosessen med å komme tilbake til normalen har gått kjappere for meg, jeg føler jeg aldri har hatt det normalt rundt meg ever, foruten da jeg hadde barna mine og vi var en familie, men ellers har jeg ingen normal å sammenligne det med. Jeg går utfra jeg har ett normalt liv nå, med normale rutiner og normale ting å fokusere på i hverdagen, når man ser bort fra corona og at verden er langt ifra normal rundt oss. Men jeg føler at hjernen min spiller mer på lag med meg denne gangen, enn da jeg sluttet på drugs. Det virker som hendelsen som førte til at jeg sluttet virket så innpå meg, og preget meg såpass mye at hjernen min forstod alvoret, og at den hjelper meg med å stenge ute alkoholen fra tankegangen min.
Jeg har ikke hatt sug i det hele tatt siden jeg sluttet, og det hadde jeg virkelig ikke forventet, så fordrukket jeg var da. Jeg har kjent noe de siste dagene, men har liksom ikke gått til det steget og faktisk ha lyst på alkohol, og når det skjer negative ting rundt meg er det ikke denne automatikken jeg nesten forventet jeg reagerer med! Jeg trodde at det første jeg ville tenke på under konflikter eller vonde tanker var akkurat alkoholen, fordi jeg hele tiden har brukt alkoholen som en trøst eller en demper på alle følelser. Jeg trodde hjernen min var koblet slik automatisk, siden jeg har gått så lenge på denne måten. Men det stemmer ikke denne gangen, og det er ikke det at jeg savner det, men jeg lurer på hva som har skjedd med meg. Har jeg virkelig blitt så forbannet på meg selv og hvordan jeg har latt alkoholen tatt over livet mitt, at hjernen rett og slett har koblet den ut? For nå ser jeg KUN baksidene ved alkoholen… mens før såg jeg de positive tingene først og fremst og brukte dem som ynskyldning til absolutt alt. Det virker som jeg slo meg så hardt, og bildet av meg i rullestolen ga meg en så kraftig reaksjon, at hjernen forstod alvoret av hva jeg hadde satt meg selv i, og når hjernen og sjelen din samarbeider, så får man til akkurat det man vil, uten å slite som veldig mange gjør! Jeg føler meg veldig heldig som fikk denne opplevelsen, fordi den ga meg så sinnsykt masse erfaring som jeg ønsker å bruke videre.
Jeg liker ikke å si at jeg har sett lyset, for så kristen er jeg ikke, det har ingenting med Jesus å gjøre, men jeg har sett lyset i livet mitt føler jeg, jeg har sett hvordan det kunne gått om jeg ikke forandret meg, helt klart og tydelig foran meg i mitt eget hode såg jeg sykepleiere som vasket meg i rumpen resten av livet mitt, jeg kjente sinnsyke smerter resten av livet i en rullestol og jeg såg for meg liggesårene jeg ville få i en seng, uten å kunne røre meg. Jeg såg også foran meg hvordan dem ville operere inni meg, hvordan knivene deres gikk igjennom huden min, og hvordan ryggen var delt i to deler inni der, jeg såg for meg hele dette senarioet, og ble ikke redd! Jeg ble skikkelig forbannet, og ikke på andre, selvom jeg kjeftet på alle rundt, jeg ble for første gang skikkelig forbannet på meg selv!
Å bli forbannet på andre er lett, det er så enkelt å legge skylden og aggresjonen over på andre, men det er så vanskeligere når man er forbannet på seg selv. Jeg tror det er første gang jeg har blitt så sint i hele mitt liv. Jeg var rasende der jeg låg og måtte ligge helt stille! Jeg fikk faktisk beskjed om at viss jeg beveget meg, så kom jeg til å bli lam. Og det å bli fraktet rundt i 3 dager med masse undersøkelser når man tror man skal dø av smerter, det unner jeg ingen. Men jeg er så glad jeg fikk oppleve dette her! Og det beste som har skjedd meg her i livet var akkurat dette, å brekke ryggen var den beste oppvåkningen jeg noengang har fått! Jeg såg alt klart, og jeg såg akkurat hva jeg skulle gjøre. I steden for å legge meg ned og syns synd på meg selv kjempet jeg en jævlig kamp, og jeg hoppet i en operasjon som skremte livet av meg, uten å være redd ett sekund! Jeg nektet også å legge meg ned selvom det var vanvittige smerter i sving, og jeg gjor alt i min makt for å komme meg oppav sengen og rullestolen jeg var avhengig av lenge! Jeg gjor dette for livet, for meg og min kjære som fulgte meg på denne veien, jeg kjempet som faen for å vise alle hvem jeg egentlig er!
Ikke pokker skulle jeg ligge på ett sykehjem, sitte i en rullestol og ikke få ett liv, jeg skulle ikke være alkoholikeren Monica som falt i fylla og endte opp på pleiehjem med behov for døgnpleie for å klare seg. Jeg ville ikke bli husket slik, jeg ønsket ikke at barna mine skulle se meg slik, og jeg fikk en livsgnist og en kamplyst jeg aldri har kjent på kroppen før! Jenta som har hatt lyst å ta sitt eget liv hele livet, fikk endelig lyst å leve normalt, trygt og rusfritt. Jeg lovet meg selv å aldri mer røre en øl igjen, og det står jeg for den dag i dag. Aldri mer skal jeg sette meg i en situasjon der jeg risikerer helsen min, den er altfor viktig, og jeg er viktig! Jeg har en verdi, for mine barn og alle rundt meg, og jeg nekter å gi tapt for ekkel rus som bare ødelegger alt den kommer borti.
Opplevelsen har forandret mitt liv, og nå holder hjernen tritt med sjelen min og valget jeg har tatt, jeg tenker ikke lenger på alkohol når jeg tenker på festligheter, jeg tenker heller ikke på alkohol som noe som helst positivt, fordi jeg bare ser bakdelene, og jeg tror jeg fikk ett øyeblikk på Nordfjordeid sjukehus den 18.Desember der jeg såg fremtiden min, og fikk ett intenst ønske om å forandre den, og det skal jeg gjøre og jeg gir meg aldri!
Viss du hadde fortalt meg for nøyaktig 1år siden at jeg ville finne mannen i mitt liv, og være gifteklar allerede 1år etter, så hadde jeg ledd hovmodig og nesten bedt deg ta en sterk pille for å roe deg ned. Det var aldri i mine tanker, og ekte kjærlighet var bare oppspinn folk har funnet på, fordi dem har sett for mye på tv. Livet har vist meg utallige ganger at ekte kjærlighet ikke finnes, og jeg har aldri opplevd noe kjærlighet som ikke har vært fylt med svik og null tillit, kjærlighet har alltid bare betydd å være betatt av noen i en liten periode, og det har alltid gått over i ett hat til mennesket, fordi jeg har blitt så nedknekt i negative ting som har preget alle mine forhold. Det har aldri vært basert på det som ett forhold skal være bygd på, for ekte kjærlighet har ingen utløpsdato i nærmeste fremtid, den går ikke fort over og man tror virkelig på forholdet sitt når det er ekte det er snakk om.
Alle disse tingene jeg har hørt andre fortelle om, har gjort meg kvalm, og par som går og kysser og holder hender har fått meg til å spy. All romantikk kunne folk bare holde langt unna meg, og om noen prøvde å holde meg i hånden reagerte kroppen min fysisk, med at jeg følte ett behov for å komme meg unna. Samme var det om noen ville ligge nær meg, for automatikken i min kropp var å komme seg lengst unna den jeg delte sengen med, og noe kos hadde jeg absolutt ingen interesse av, da skulle jeg jammen meg være full om jeg plutselig fikk ett behov for ett kyss eller en klem sånn utav det blå.
Det er bare 1år siden jeg ble sammen med min kjære, som nå er min forlovede og vi skal gifte oss om 2år! Vi møttes i Desember i forfjor, og ble sammen etter masse om og men i slutten av Mai i fjord. Situasjonen kom HELT uforberedt på meg, og jeg freaket helt ut husker jeg, men min venninne såg potensialet i oss allerede fra første stund. Jeg selv var livredd da jeg oppdaget at uskyldig flørting på fest bare førte til følelser jeg ikke klarte å kontrollere, for jeg er veldig veldig flink på å kontrollere mine egne følelser, ja jeg kan nærmest slå dem av om jeg ønsker det, så når jeg følte jeg mistet helt fullstendig på noen følelser satt jeg faktisk og snakket med min venninne og gråt mine modige tårer, fordi jeg ikke trodde jeg var god nok for denne mannen her, jeg hadde absolutt ingenting å tilby han, og det var da ingen som ville ha meg! Ikke i forhold iallefall, det var kun kroppen min jeg hadde å tilby, og det var jo bare det menn ville ha. Jeg ble livredd for at jeg bare var en flørt, ett enkelt ligg for også denne fantastiske skapningen som bare kom inni livet mitt, og møtte meg med den største respekten noen noengang har vist meg! Jeg har aldri møtt en mann som har respektert meg ifra første sekund i både oppførsel og måte og snakke på, og han såg jo helt jævli bra ut i tillegg! Han hadde kvaliteter som jeg falt bare mer og hardere for! Og jeg mistet helt fullstendig fatningen, da jeg trodde jeg stod i fare for å aldri få lov å holde han i hånden eller ha han ved min side på samme måte som jeg hadde hatt ett par uker. Jeg trodde rett og slett at jeg hadde mistet det mest positive jeg hadde hatt på evigheter, og det gjor meg helt vanvittig lei meg, og jeg klarte rett og slett ikke å tenke på noe som helst annet! Hele døgnet gikk med på å vurdere oppi hodet om jeg hadde mistet han utav livet mitt, om han unngikk meg, hva han tenkte på osv osv… i flere dager gikk jeg med ett tankekjør fra helvetet, og jeg gråt og gråt og prøvde å drikke bort sorgene, men hver gang jeg våknet var det samme rutinen igjen. Jeg sjekket telefonen min sikkert en million ganger for døgnet, og jeg er ikke ett slikt menneske!
Jeg har aldri brydd meg på denne måten om noen i hele mitt liv! Jeg har selvsagt vært forelsket, men jeg har klart å holde meg nedpå jorden, det har ikke vært like intenst, og det har gått fort over! Om jeg har følt meg avvist, har jeg gått videre til nestemann. Men denne gangen klarte jeg ikke å legge det bort, og jeg sjekket facebook tusenvis av ganger og såg på alle bildene hans.
Til slutt tok han kontakt med meg, og reddet meg ifra å bli splitter pine gærn og ifra da har det vært oss to <3 jeg trodde jeg aldri i verden hadde tjangsen på han, fordi han var venn med min ex, og derfor var det aldri noen plan om å forelske seg så hardt for denne mannen, det ville jeg aldri gjort i denne situasjonen. Men mange trodde dette bare var planlagt fra min side, og derfor ble jeg også redd Sebastian trodde det samme den gangen, jeg var redd han fikk kalde føtter og valgte exen min fremfor meg, det hadde jeg selvsagt forstått, men i denne perioden trengte jeg bare svar, jeg trengte bare en klem ifra denne magiske mannen som fikk meg til å fly, ifra første stund jeg la øynene på han. Jeg vil tørre å påstå at det var kjærlighet fra første stund ifra min side, for jeg syns så godt om denne mannen ifra første minutt, og det har bare vokst og vokst!
I dag da vi satt i bilen, og jeg hørte på en kjempenydelig norsk låt om kjærligheten, så la jeg blikket bak på min kjære som satt og halvduppet der bak, og hjertet mitt ble fylt med en enorm kjærlighet og jeg klarte ikke la være å smile fra øre til øre. Det er dette kjærlighet er! Når man etter 1år sammen, sammenhengende har vi vært i samme omkrets siden vi ble sammen, og det er ikke ofte vi har vært borte ifra hverandre, så gir han meg fortsatt sommerfuglene i magen når jeg ser på han og tenker på hvor godt vi har det sammen. Jeg blir fylt med kjærlighet hver gang jeg lar øynene vandre bort på han i soffaen, eller hver gang jeg får han til å le den rare latteren sin. Jeg får sommerfugler i magen når han prøver å overasske meg, og jeg blir forbannet på en positiv måte når han klarer å skremme vannet utav meg med den dårlige humoren vi har i huset her. Jeg blir sint først, også blir rommet fylt med en forferdelig latter ifra meg og jeg blir like forundret hver gang over hvordan denne mannen fortsatt klarer å skremme meg, nærmest så hjertet stopper. Han kommer på og spekulerer ting som jeg går rett på hver eneste gang, og han er egentlig skikkelig utspekulert!
Vi har bestemt oss for å alltid sette oss først! Vi er viktigst alltid for oss, og sånn må det bare være. Vi setter aldri, iallefall ikke nå i begynnelsen hverandre foran oss selve, det kan vi vente med til den dagen vi gifter oss. Vi tenker på oss selv først når det kommer til behandlingen av problemene våres, og det er ett sunnhetstegn for meg som alltid har satt alle foran meg selv og sett hva det fører til.
Tilliten jeg har til denne mannen er enorm, det har den vært siden første gangen jeg møtte han, og det var det som skremte meg mest! Jeg har aldri hatt tillit til ett eneste menneske i mitt liv, selv ikke mine egne foreldre, eller meg selv men inni meg så stolte jeg på denne mannen ifra første gangene vi begynte å henge sammen. Dette er noe helt unikt for meg, og dere kan kjenne samtlige som kjenner meg. Tilliten min har vært ødelagt i mange mange år. Det å nå sitte å stole på forloveden min for alt det er verdt, og føle seg trygg i dette forholdet er noe som ble kastet på meg, og jeg har aldri hatt dette før, så for meg er jeg på uvant farvann, og jeg lærer mens jeg går. Denne tilliten er helt vesentlig for meg nå når jeg har blitt vant med den, og jeg forstår hvorfor jeg aldri har fått noe til å fungert uten den. Jeg vet jeg er trygg om jeg faller og jeg vet at min mann aldri ville gjøre noe for å skade meg på noen måte, og det føles godt å føle seg så høyt elsket!
Når kjærligheten er gjensidig føles det så mektig godt! Man går i en rosa boble og føler seg som en jentunge som aldri har vært forelsket før, denne gangen har forelskelsen gått over i ekte kjærlighet, og fortsatt gir denne mannen meg de største sommerfuglene jeg har hatt i magen ever!
Jeg er sammen med min beste venn! Vi deler alt sammen på godt og vondt, og vi har det så morro sammen! Selv nå når alt står stille og vi går oppå hverandre hele døgnet, så ser jeg ikke ut til å bli lei av han heller, bare enda mer om mulig glad i han. Jeg har heller aldri hatt respekten for dem jeg har vært sammen med, men han respekterer jeg ufattelig høyt! Vi tør å være ærlige og klare med hverandre, og vi merker på hverandre om noe er galt. Vi har begge våres byrder og bære, men alt er mye lettere når man er 2 om alt!
INGEN hadde trodd at jeg skulle gifte meg noengang, iallefall ikke meg selv som aldri skulle binde meg og har sagt nei til samtlige som har ymtet seg frempå. Alle vet at jeg ikke trodde på kjærlighet, men one night stands uten betydning, men nå har jeg funnet mannen i mitt liv, og ser frem til å dele livet sammen med bare denne mannen her! Ærlighet og respekt for hverandre er viktig og det er det våres forhold er bygget på, ellers hadde vi ikke vart. Vi har gjort så mye sammen som har bygget oss sinnsykt sterke, og det finnes absolutt ingen tvil i hjertet mitt <3 jeg ønsker for første gang å gifte meg med denne mannen, og jeg fortalte i dag hvor masse jeg gleder meg til å bli kona hans. Uansett hvor dårlige dager vi har, så har vi dem sammen, og vi forstår hverandre som ingen andre her i verden. Det er godt å være trygg, føle seg elsket og respektert og jeg får høre det hver eneste dag ifra verdens beste mann <3 jeg er så lykkelig, selvom jeg er nede på andre områder, så elsker jeg denne mannen bare mer og mer for hver dag som går.
Jeg ønsker at alle her i verden kan bli elsket og forgudet som jeg føler jeg blir, for første gang på 32år føler jeg ekte kjærlighet, og jeg som ikke trodde på den.. hehe..
C4 fra gymgrossisten som vi som er så forelska anbefaler til før treningen. Vi har en type selv, men det finnes i mange forskjellige smaker som dere ser. 🙂
Depresjoner har jeg vært igjennom i varierende grad ett par ganger, og den ene gangen såg jeg ikke det selv, at det var en depresjon før etterpå da jeg snakket med en person jeg stoler på, først da oppdaget jeg selv idet jeg snakket med henne at jeg faktisk hadde vært helt forferdelig deprimert, og jeg burde ha sett hintene selv, så god jeg har blitt på psykisk helse! Jeg burde ha skjønt den gangen at jeg var deprimert bare på grunn av at jeg ble liggende i sengen i 2 mnd uten å være ute, uten å bry meg om telefonen og sosiale medier, og kunne sove mange døgn i strekk. Jeg burde også ha skjønt det når det å komme seg selv på do var en stor barriere og jeg sov i mange timer utslitt bare av den lille turen ut i gangen, men man blir blind når man blir deprimert, men denne gangen er jeg forberedt, for forberedelsene til denne depresjonen har jeg holdt på med siden jeg startet på steoridene og fikk vite at depresjon var en bivirkning som ville komme ved nedtrappingen. Jeg har tenkt hele veien at jeg faktisk ser frem til denne depresjonen fordi jeg har vært ute å flydd nå så lenge, og er sliten i både kroppen og hjernen av å være 100% på døgnet rundt, så jeg tenkte dette ville være en behagelig depresjon som ville bli en fin pause ifra det jeg har vært igjennom de siste månedene. Da passer jo det utmerket at verden står stille også på samme tid, og det blir ikke forventet så mye av meg som person, jeg kan unne meg late dager på soffaen og trenger ikke å stresse med møter og avtaler ute i gaten eller reiser hit og dit! For min del har Coronaen kommet på den værste og beste tiden den kunne kommet, ikke at jeg mener at denne pandemien er noe positivt, misforstå meg rett, den er grusom!
I dag først merket jeg denne depresjonen som kommer snikende innpå meg, og jeg merker hvor tungt ting er. Selv å gå i dusjen tok meg noen timer med planlegging i dag tidlig og i går tok det veldig lang tid før middagen ble servert av meg. Tingene som jeg har gjort i farten og enkelt og greit uten å tenke noe mer over det, gjør fysisk vondt og er mye mer krevende enn ellers, og jeg sover så masse mer enn når jeg er frisk og pigg i formen. Alle tegnene til depresjon er avduket, selv ikke gleden er den samme lenger, og ting som fikk meg overlykkelig før og ga meg disse kickene, betyr ingenting akkurat nå. Det er trist, men jeg er forberedt på dette og vet jo at det går over 🙂 så lenge man vet hva man skal forholde seg til, og vet hva som venter rundt neste sving, så er det lettere å kontrollere det, og man går ikke så kraftig inni depresjonen heller. Jeg vet hva disse følelsene jeg føler kommer ifra, og jeg vet det er denne depresjonen legene og spesialistene har snakket om helt siden Januar, da vet jeg at dette bare er en bivirkning, og jeg ikke vil føle dette så lenge. Jeg vet jeg er mer mottagelig for det negative rundt meg, jeg reagerer kraftigere enn til vanlig. Og jeg håper folk forstår meg, at jeg ikke ønsker å være ett negativt menneske akkurat nå, men har faktisk ikke krefter til å le av spøkene dine 🙂 ting som var morsomt for bare en uke siden finnes ikke morsomt akkurat nå, og ting som blir sagt går faktisk inn på meg, på en kraftigere og mer sårende måte, så hjertet mitt får seg noen slag per dag kan man si.
Jeg er rett og slett ikke istand til å motta noen dårlige beskjeder akkurat i dag og denne uka her, så jeg håper og krysser alle fingre for at jeg slipper akkurat dette, jeg trekker meg også tilbake når det kommer til konflikter jeg vet dukker opp i visse sammenhenger, så jeg holder meg mer tilbaketrukken, men er selvsagt alltid parat om noen trenger meg 🙂 jeg har bare en sorg i hjertet akkurat i dag, jeg føler ett intenst savn som jeg ikke vet hva kommer av og jeg tror kansje det er livet mitt jeg savner, og da snakker jeg ikke om det før, men livet jeg har hatt den siste tiden. Jeg har hele tiden hatt 10 baller i luften og sjonglert meg igjennom hverdagen, jeg har hatt fullstendig fred over meg og kontroll, men jeg har utrettet helt vanvittige ting bare på en dag. Dagene har gått så fort at jeg nesten ikke har rukket og tenke over dem, og nå er alt stoppet opp, og det blir mye tid til å tenke!
Jeg kjenner ett stort og sårt savn etter mennesker jeg mangler i livet mitt akkurat nå, og det føles ekstra på i dag. Jeg fikk unnagjort undersøkelsen på sykehuset men ble bare en tur rett inn og ut. Jeg kjenner ett stort behov for å komme meg mer ut, og finne på ting som ikke utgjør noen risiko for verken corona eller annen sykdom. Jeg kjenner ett behov for å oppleve noe annet enn stua mi, som bare blir mindre og mindre med tiden, men jeg har rett og slett ikke energien eller motivasjonen til å lette på ræva og gjøre noe med det. Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i dette her, og vet hvordan det er når man bare er deprimert og er klar over det. Man prøver så godt man kan å gripe tak i de små positive tingene man har og holder seg fast som faen når man først har fått taket. Det er en karusell man aldri vet når den stopper, og det er en ubehagelig reise der du mister helt motet. Men om man er forberedt og har vært deppa før, så vet man at det går over og at man har vært igjennom værre før.
Det er ikke slik at en sprekk er på vei eller at jeg har helt mistet meg selv oppi det her 🙂 det skjer ikke det, men det er vanvittig vondt for meg å måtte kjenne på alle disse følelsene! Jeg har alltid tydd til kong alkohol, og har dempet slike følelser med en passelig promille til å stenge av hodet. Det er ofte det dette handler om, denne alkoholismen som har overtatt mesteparten av livet mitt. Jeg har rett og slett drukket bort alle slags følelser, for den dagen, for det blir jo bare værre og værre, men det hjelper iallefall for en dag av gangen. Nå gjør jeg noe aktivt for å bearbeide alle disse ekle og brutale følelsene som faktisk river hjertet mitt i biter, jeg tør å føle på dem, og håper at dette hjelper bedre enn å styrte innpå ekkel Tuborg for så og ha det enda værre i morgen. For første gang tar jeg opp kampen mot depresjonen uten alkohol til å lure seg unna. Jeg håper denne metoden funker bedre!
Nå har vi inntatt soffaen igjen i samme gode stilen som de siste ukene! Vi ser på Greys anatomi, og har maraton da vi startet på første sesongen for to dager siden, så vi har nok å se på, for vet ikke helt hvor mange sesonger med legedrama som finnes der ute! Kansje å se folk med større problemer enn meg på tv-en hjelper på min egen depresjon for her er det snakk om mennesker med både motorsager i kroppen og barberblader i strupen, ja selv lyspærer svelger dem på denne serien. Ikke det at jeg godter meg på andres bekostning, men det er litt greit å se at det faktisk kunne vært værre!
Ha en fantastisk Mandag videre kjære lesere! Facebook gjør det vanskelig for meg å blogge, og nå ut til alle leserene mine! Jeg blir blokkert fra å poste ting i grupper for bloggere, og jeg fatter ikke hva det er jeg gjør feil 🙂 så om noen har ett forslag på hvorfor jeg har blitt blokkert hele 3 ganger uten å få vite hvorfor så hadde jeg blitt veldig takknemlig. 🙂 dette er også snakk om helt vanlige blogginnlegg uten noe som helst reklamer i! Vel og merke!
Da sitter jeg her da på Nordfjordeid sjukehus og måtte ringe flere avdelinger for i det hele tatt få komme inn. Det er få mennesker her og stemningen er til å ta og føle på! Eneste lydene kommer fra glasset i taket der dråpene fra takrenna gir skikkelige dunkelyder, alt høres så godt her som ellers bruker å være full i liv og masse stemmer overalt. Det er merkelig stemning overalt vi går nå om det er på butikker eller i gatene. Alle er inne og holder seg sammen og jeg lurer på hvor massive ringvirkninger dette vil gi på alle områder som nå står stille. Det blir et hav av dugnadsarbeid etter denne dugnaden og det blir ett hav av branner og slukke. Jeg tror ikke helt vi forstår hvor mye arbeid dette vil skape når vi endelig kan starte og leve livene våres som normalt. Jeg ber for dem som er syke nå og jeg tar selv alle forhåndsregler for å ikke sette andre i fare om jeg selv skulle ha vært smittet uten å vite om det. Jeg holder meg med dem jeg henger med til vanlig og blir mer og mer forsiktig merker jeg. Jeg unngår å trakke ned butikkene, og planlegger handlingen bedre så jeg slipper å gå dit mer enn nødvendig!
Det er en merkelig stemning over hele denne pandemien, vi blir reddere enn før, mer innadvendt og vi er tvunget til å holde oss for oss selv, hadde dette vært før hadde jeg ikke merket denne forskjellen, da dette var min hverdag med å være innelåst i en leilighet med låste dører og ingen telefonkontakt og med en sosial angst som isolerte meg, men det har forandret seg så drastisk disse siste månedene, så nå når denne pandemien stopper opp alt, kjenner jeg hvor jeg savner livet jeg har klart å skape meg på denne korte tiden. Man skulle tro jeg ville taklet dette bedre enn de fleste så vant jeg har vært med å holde meg inne og unngå andre mennesker, men jeg har glidd rett inni det nye livet, og satt så uendelig pris på det. Så jeg merker at jeg blir litt nedfor når jeg vet at jeg atter igjen skal hjem etter Eidvisitten, og tilbake til leiligheten som blir mindre og mindre virker det som. Jeg er glad jeg har min kjære som jeg ikke hadde klart meg uten! Jeg er glad det er greit nok rundt oss i hus og hjem, og at vi har bilen om det skulle bli for galt dette her! Vi har det ikke så værst vi to, men vi savner dere alle som vi har blitt så glade i rundt oss, og jeg savner mest den smalltalken i gaten, eller på legekontoret eller alle møtene med mennesker jeg aldri før har snakket med. Det er en slags terapi for meg som har slitt med denne sosiale sperren. Jeg har vært aktiv 24 timer i døgnet og snakket med alle som har villet prate med meg, så overgangen er brutal og rå!
Nå håper jeg undersøkelsen som tas i dag viser at hoften min er helt fin og at disse smertene bare kommer av kraftige medisiner, og sklir inni rekken over bivirkninger. Hele kroppen ellers er i ubalanse, så hadde ikke forundret meg med noe som kommer! Det er ingenting som sjokkerer meg lenger når det gjelder denne kroppen her, nå starter bare opptreningen og å få kroppen min generelt tilbake til å være sunn og frisk! Jeg er så lei av å klage over alle vondter som kommer utav det blå, og så lei av å være så sliten og nedfor konstant! Noen dager gjør alt vondt, selv den minste berøring, så nå er jeg klar for å være frisk og rask og stabil! Dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til den dagen <3
Velkommen til bloggen som har blitt så uendelig viktig for lille meg her jeg sitter, jeg bor på en liten plass på Vestlandet som heter Måløy og jeg har slitt hele livet med angstproblematikk, rusproblematikk, dårlige forhold og dårlig forhold til meg selv. Livet har rett og slett vært kjipt og jævlig, og jeg valgte i Desember og for første gang gjøre noe med dette selv! Jeg valgte livet rett og slett, og jeg har aldri angret på valget. Alt jeg har fått oppleve og alle de møtene jeg har hatt med forskjellige mennesker har forandret meg fullstendig både utenpå og inni. Bloggen har vært med på masse av dette, og har vært mitt talerør i samfunnet, jeg føler jeg har en stemme og jeg føler meg hørt igjennom det jeg skriver her og deler med dere. Jeg har vært fullstendig ærlig, selvom det har vært sinnsykt vondt til tider, men jeg har gått igjennom alle stegene mine sammen med dere her på bloggen. Jeg føler jeg bruker denne bloggen til å tømme meg selv for alle slags følelser, om det er positive eller negative og jeg slipper å bygge det opp inni min egen kropp som jeg alltid før har gjort. Det blir fullt der også til slutt, og da ender det aldri godt. Så isteden for å bruke masse penger på psykologer, så har samtlige her inne og i hverdagen blitt min psykriater, og jeg bruker hver eneste mulighet til læring og sørger for at jeg vokser som menneske for hver dag som går.
Bloggen hadde blitt helt anderledes uten, og jeg er lite intressert i å fylle bloggen med innlegg om maten jeg spiser eller klærne jeg går i, jeg regner ikke med dere er interesserte i å lese om ubetydelige ting og små problemer i hverdagen som er så lette å gjøre noe med, og eliminere dem koster absolutt ingenting. Jeg regner med dere heller vil høre om hvordan det egentlig er å være alkoholiker hele livet sitt og plutselig kutte det ut, jeg regner med at historien om ryggen min som knakk i to er mer spennende å lese om enn den skiven med ost jeg spiste akkurat og jeg tenker at jeg selv ville satt mer pris på en blogg som var brutal og ekte enn fake og sammensatt og planlagt. Jeg planlegger ingenting når det gjelder bloggingen min, så det dere leser er nøyaktig det jeg føler akkurat da, det er 100% ærlighet fra min side, og det koster faktisk meg ingenting lenger. Jeg føler det blir enklere og enklere å fortelle sannheten, fordi jeg blir møtt med en slik forståelse, og det er ikke lenger folk som dømmer meg på samme måten som før.
Da jeg var innlagt fikk jeg beskjed av den ene pleieren om at jeg måtte slutte å holde ting inni meg, hun ville tilogmed at jeg skulle slå henne da jeg hadde bygget opp stor frustrasjon over lang tid, og hun fikk med seg det hele. Da jeg gikk ut, gikk hun etter meg og vi snakket sammen lenge. Hun ville jeg skulle reagere på situasjonene som gjor meg rasende, vise eller fortelle det andre mennesket akkurat hva jeg følte for denne situasjonen, og slutte å holde alt inni meg og skade meg selv med tunge og destruktive tanker. Hun såg meg denne pleieren, og jeg lurer på hvor hun er nå. Jeg kunne ikke slå mennesket, hun var jo høygravid! Men jeg fatter poenget hennes nå, og hun hadde jo helt rett! Jeg har jo alltid holdt alt inne uannsett hvor store følelser jeg har hatt i sving. Det er ikke sunt å gå med slike følelser uten å få utløp for dem. Det er bare synd at utløpet mitt alltid har vært rusen.
Jeg er 32år gammel, så jeg burde ha lært før, men uannsett hvor mange som har prøvd å fått meg til å stoppe dette mønsteret av oppgang og kraftige smeller og nedgang, men det har aldri blitt tatt innover meg, jeg har faktisk aldri innsett på ekte at alkoholen har vært roten til alt vondt for meg. Jeg har nektet å gi slipp på denne tuborgen, som egentlig bare gjør meg skikkelig forbannet nå, ja jeg klarer ikke se en boks med tuborg en gang før jeg kjenner på akkurat samme hatet som jeg følte den dagen jeg fikk beskjed om at jeg måtte hastes til Haukeland sykehus og ta en stor og krevende operasjon.
Hatet til alkoholen tar jeg med meg videre, og jeg ønsker å dele denne bloggen med flest mulig. Jeg tenker at når jeg klarer dette her, så klarer samtlige andre det også, så lenge man finner sin egen motivasjon og egen kjærlighet. Uten å være glad i meg selv, så hadde jeg aldri vært her i dag, jeg hadde dødd av alkoholen og misbruket mitt, det er fakta, og en realitet. Jeg vet at om jeg nå sprekker så er jeg tilbake til begynnelsen der, og jeg vil ikke leve lenge. Legen har vært helt klar med meg på dette, og blodet mitt ville ikke tålt alkohol. Immunforsvaret mitt er helt på hunn etter behandling, og jeg ville dødd fort om jeg hadde drukket nå. For meg er dette snakk om liv og død, og jeg er skikkelig bitter på alkoholen, og føler meg skikkelig dum som ikke har innsett dette før. Jeg har vært blind for mitt eget misbruk og gjort alt i min makt for å dekke over og bagatellisere problemet mitt.
Vi var rusfrie i fjord også, faktisk hele sommeren da det er vanskeligst å holde seg edru, og uten å nyte sommerens mange øl i solen! Men det er den beste sommeren jeg noengang har hatt med masse reising, besøk, aktiviteter på fjellet og turer i skog og mark, ja vi fikk masse utav denne perioden da vi var edru, men vi rakk aldri 100 dager den gangen. Jeg gikk hele tiden med en tanke der om at jeg kunne lære meg å drikke alkohol, så jeg gikk på antabus som gjør man veldig syk om man drikker, og du må ta den hver 3 dag 🙂 så det ble slik at om jeg glemte denne tabletten, så var det fritt frem for kald øl og å gli tilbake til det livet jeg var vant med. Jeg drakk ikke, men innser nå at jeg bare gikk på vent, jeg gikk rett og slett bare å ventet og telte dager, og poenget og lyset i meg var ikke tilstede. Jeg kuttet alkoholen av feil grunner, helt fullstendig feil grunner. Det har vært slik hele livet at jeg har kuttet alkoholen et par mnd i slengen, om jeg har gjort noe skikkelig ille i fylla og sitter med dårlig sanvittighet og vonanger, ja da kunne jeg kutte denne satansdrikken over en tid, men som med alt blir det fort glemt og man gjør akkurat det samme igjen.
Motivasjonen min, og lyset mitt ligger på helt andre plasser denne gangen, jeg gjør ikke dette en gang for min kjære forlovede eller ikke mine barn en gang. I fremtiden vil det bli slik, men akkurat nå gjør jeg dette 100% for meg selv, og det må jeg, ellers sprekker jeg igjen. Selv ikke de viktigste i verden får ikke meg til å finne motivasjon til å kutte dette livet, og bygge opp ett normalt liv. Jeg må bare gjøre det for meg selv en stund, og det fungerer faktisk veldig greit! Jeg har aldri vært mer motivert og bestemt som jeg er nå, og jeg har sett lyset. Det føles godt når de automatiske reaksjonene nå slipper taket etterhvert og jeg tenker mer og mer som en exmisbruker! Det føles hærlig å legge mer og mer ting bak seg igjennom denne bloggen her, så jeg kan leve ett så normalt liv jeg kan!
Denne uken ligger foran oss helt fersk og urørt, og jeg gleder meg masse til å ta tak i den og dag for dag få mest mulig utav den! Jeg skal i dag slippes ut, av denne dvalen som er over oss! Vi er absolutt ikke i noen dvale, jeg har bare ikke vært ute siden Fredag da jeg var på sykehuset, så disse besøkene til sykehuset er på en måte mine høydepunkt blitt! I dag går turen til vakre Eid og jeg skal sjekke hoften min med en MR! Jeg klarer nesten ikke å vente på disse resultatene, og jeg håper dem viser at alt er bra og bare innbilling. Jeg håper virkelig det bare er medisinene som gir meg smertene jeg opplever der, og er glad at legen min tar meg så på alvor som hun gjør! Jeg fikk timen en halvtime etter hun hadde bestilt den til meg, så hun tar tak i tingene, og det setter jeg virkelig pris på!
Det er mandag morgen! Jeg våknet i svette på soffaen igjen, og det lukter ekkelt av kjemikalier av meg. Det er godt jeg har dusj i huset og kan skifte både sengeklær og mine egne klær, ellers hadde dette også gått utover alle som møter meg 🙂 jeg har aldri før luktet som nå, og det eneste jeg kan sammenligne det med er gammel hest! Jeg ser sånn frem til samtlige dager denne uken, og ønsker å gjøre den bedre og mer positiv enn den forrige, der omtrent alt gikk galt og uka bare ble skikkelig dum og negativ. Jeg skal iallefall gjøre alt i min makt for å gjøre denne nydelige uken bedre! Og det er ett godt utgangspunkt for det meste!
Denne uken håper jeg blir anderledes og bedre enn forrige og jeg skal prøve å gjøre noe med mine tunge tanker som har virkelig rasert meg denne helgen spesielt. Det har vært en tung helg å holde seg edru på, men jeg har fortsatt ikke vikt ifra valget jeg tok i Desember. Det er av og til motivasjonen går helt i kjelleren og alt bare er svart for meg også, men jeg er bestemt og en sta jævel, så jeg står fortsatt med ryggen rak og hodet hevet. Jeg legger bort alt av dårlige følelser og tanker og prøver å gjøre det beste utav denne uken som kommer susende imot oss.
Denne dvalen har begynt å bli seig for de fleste, og jeg ser på sosiale medier at det ikke bare er oss som snart går oppover veggene her av kjedsomhet. Vi har begynt å ta det utover hverandre, og i går var humoren våres så dårlig og tørr at vi bare ble liggende å le oss ihjel av hverandre. Denne dvalen kunne blitt skjebnesvanger for oss akkurat i våres situasjon, vi kunne kjedet oss såpass at suget kom, det skikkelige suget, og det er jo spådd at jeg skulle bli deppa av nedtrappingen, og ting skulle bli veldig tunge nå fremover mens jeg kutter disse ekle medisinene, så ting kunne absolutt vært værre for oss! Etter forholdene har vi det veldig bra, og vi har hverandre! Alt er jo på vent, og min kjære skulle jo inn og greier, men venter på nærmere beskjed. Vi kødda stort med dette i går da humoren var som værst, jeg tenker vi begge trenger hjelp til diverse både her og der når det står på som værst her i stua, og jeg er glad ingen får det med seg og ingenting havner på film. Da hadde begge to fått fast plass, og vi hadde måttet være der kansje på livstid. 🙂 dårligere humor og spøker skal man leite lenge etter, og jeg er glad vi har hverandre til slikt, for andre mennesker hadde ikke forstått noe som helst!
Her velger vi å kjede oss tenker jeg, for vi trenger det jo ikke om vi ikke ønsker det, eller er så late blitt at vi faktisk velger å la oss selv forfalle på dette viset. I går var det såvidt jeg orket å lage middagen og jeg har planlagt å lage pastasalat nå siden nedtrappingen startet for flere uker siden, det er noen ting som ikke blir satt ut i liv, og jeg nyter dette på sett og vis. Før hadde alt blitt satt ut i liv, samtidig og fort og greit. Nå er jeg litt tregere, og trenger litt mer tid på ting, men jeg selv er også i mer balanse, og da er det greit å nyte det. Man savner ikke ting før man ikke har det lenger, og man legger ikke merke til det før det blir tatt ifra deg, så denne roen bare nyter jeg for det fulle akkurat nå. Jeg sovner igjen etter noen timer våken som var helt fullstendig umulig for meg, og man blir litt lei av å våkne mellom 3 og 6 hver eneste natt når man virkelig trenger søvnen og har fulle dager!
I dag har jeg ikke mulighet til latskapen med soving på morran, for endelig slipper jeg ut, og endelig får jeg kjørt litt bil igjen! Den har stått og ventet på meg hele helgen stakkars, og jeg hører den skriker etter meg og tur! Det blir deilig å komme ut og trekke frisk luft, og med mine forhåndsregler så er vel sykehus den tryggeste plassen man kan oppholde seg med deres restriksjoner. Pårørende og alle andre som ikke må være der, får ikke lov å komme innfor dørene, det er mange stasjoner med antibac, du blir spurt om mange ting for å skjerme sykehusene, og dem tar bare inn dem som haster eller dem må ta inn av andre grunner. Det er en ro over dem som jobber, og jeg har ennå ikke merket noe redsel på sykehusene annet enn forhåndsreglene dem må ta for å beskytte oss andre og seg selv. Jeg føler meg vanvittig trygg når jeg er der, og jeg finnes ikke redd for egen del.
Dette blir en kjempedag for oss! Jeg skal dusje av meg kjemikalielukten og smøre trynet mitt med masse sminke så jeg våkner og føler meg pittelitt fresh! Det trenger jeg virkelig nå kjenner jeg, så det er bare å styrte innpå kaffe, så jeg får den late kroppen min ned to etasjer og ned til dusjen vi har i kjelleren. Alt er tiltak, og Roma ble ikke bygd på en dag, det er godt vi har nok av tid, aaaaltfor mye tid! Så jeg faktisk får gjort noe av planene jeg legger meg 🙂
Altså det virker kansje ikke slik men jeg tar kroppen min og endringene ved den med en klype salt og fjaser og tuller det bort med god humor, og det er ikke noe jeg ta innover meg selvom jeg har slitt med spiseforstyrrelser hele livet der kontrollen over egen vekt og kropp har alt fokuset ditt. Nå har jeg bare måttet gi slipp på dette, for her eiger jeg faktisk null kontroll på hvordan kroppen min forandrer seg drastisk på grunn av steoridekuren jeg går på. Når dere ser desse bildene vil jeg at dere skal tenke at jeg faktisk var 53kg før dette her, at jeg var tynn som en spiker og veldig usunt tynn. Og i dag viser vekten: Det som er synd er at jeg vet at dette bare er vann og muskelmasse som er fake bisniss og vil forsvinne uannsett når jeg kutter disse medisinene, om dette var noe varig kunne jeg trent meg opp og brukt de ekstra kiloene til noe, nå gjør dem meg bare oppblåst og feit. Det har vært greit en periode det! For jeg vet det ikke er varig, så eneste jeg har klaget over er at jeg føler jeg sprekker i hele trynet og huden blir rødere og rødere. Men ellers liker jeg å endelig, i en alder av 32år få høre at jeg må slanke meg på kødd fra venner. Jeg har aldri før fått slike kommentarer, men bare fått høre at jeg må legge på meg fordi jeg ser syk ut 🙂 jeg ler rått av meg selv når jeg oppdager hvor mye jeg har lagt meg ut, og det er alltid like spennende å gå på vekten, for den viser ulike tall hele tiden, det går i rasende fart, så snart er jeg klar for at den går den andre veien, for nå har jeg problemer med å være tung, og satt meg fast mellom veggen og soffaen her en dag da jeg skulle hente laderen der. 🙂
Det er trynet mitt jeg ser oftest, så det legger jeg mest merke til, og med tanke på været så går jeg skjeldent uten genser på meg, men i kveld oppdaget jeg armene mine, og måtte nesten se to ganger! Jeg kjenner overhode ikke igjen armene mine som ellers har vært to pipestikker med bein inni, og jeg har aldri hatt muligheten til å trene meg opp noe som helst muskelmasse. Jeg har alltid hatt fiskeboller uten kraft, og nå ser det ut som noe man kan drepe folk med! Det er faktisk helt vanvittig hva noen medisiner kan gjøre med kroppen! Og disse forandringene har skjedd fort, ja faktisk begynte jeg på dem i slutten av 17.Januar, så det er ikke lange stunden.
Når jeg først er igang å blottlegge alle mine skavanker kommer vi til det værste å komme over, jeg har alltid skjult tennene mine, og dere kan tro det er vanskelig å gå og skjule tenna hele dagene da jeg jobber på kiwi. Å sitte der i kassen og fokusere på alt man har der, i tillegg til å fokusere på å skjule stygge tenner krever mye styrke! Det krever fullt fokus og er dritslitsomt! Nå bare bryr jeg meg ikke, det finnes så ufattelig mange andre ting som er viktigere, og om andre virkelig har tid til å fokusere på mine tenner som jeg lever daglig med og spiser med, ja nei da har dem ett problem! 🙂 jeg kan ikke gjøre noe med det, iallefall ikke akkurat nå, for jeg regner ikke med tannlegen tar meg inn i disse coronatider bare fordi jeg ikke er helt fornøgd med utseende, så da fokuserer jeg heller på dem når jeg faktisk kan gjøre noe med det. Nå tar jeg det med en klype salt og det er deilig å gi slipp på ting som virkelig har vært problemer for meg før 🙂 ingen har dødd av stygge tenner.
Her er arret jeg klarte å pådra meg i Januar, da jeg bare hadde fått en natt hjemme! Jeg var så sliten av å være innlagt, da jeg hadde vært der fra 18.Desember og tilbringt både juleaften og nyttårsaften der, så jeg var temmelig klar for å være hjemme når vi først ble sluppet ut etter masse om og men! Det første som skjedde på morningen var at jeg gikk selv på do, og merket bare at jeg var litt rar i toppen, der jeg gikk med knukket rygg og vondt overalt. Jeg kom meg innigjen på kjøkkenet, og plutselig våknet jeg til sittende over varmeovnen, og min kjære kom springende og pappa kom ut i gangen. Jeg var visst full i blod og var helt borte. Blodplatene mine var så lave at jeg rett og slett gikk rett i bakken uten tjangse å ta meg for! Så nå har jeg arr midt i trynet som det går laaang tid for å gå bort. Men jeg ser bare ut som en badass og tar også dette med det største smilet. Nå har jeg så mange arr overalt, så det skulle da bare mangle at jeg ikke skulle hatt ett midt i ansiktet også! Jeg må jo vise at jeg har levd! Det jeg gleder meg mest til er å få ansiktet mitt tilbake til normalen, slippe å gå i joggeklær døgnet rundt og passe inn i klærne mine igjen. Jeg gleder meg masse til jeg slipper alle muskelvondter dette fører med seg og alle disse fysiske bivirkningene som kommer kastende på meg slipper taket. Ellers er jeg veldig fornøgd i egen kropp, og vil kalle meg bodypositive!
Jeg finner ting jeg liker med meg selv uannsett, og det føles veldig greit å være komfortabel nok til å gjøre dette, jeg ville aldri i verden delt slike bilder til dere for bare noen måneder siden, så noe inni meg har skjedd. Jeg er ikke lenger så utrygg på meg selv, og jeg har blitt glad i meg selv nok til å tørre å gjøre dette. Jeg håper alle andre der ute føler på det samme med seg selv, jeg vet så altfor godt hvor vondt det er i en kropp når man ikke er fornøgd med noe og bare trykker seg selv ned med dårlig selvbilde. Vi alle er unike uannsett hvordan vi ser ut, og om man forteller seg selv hver dag at man ikke ser bra nok ut, vil hjernen din automatisk si det til deg, så gjør det omvendte, for det funket for meg, og plutselig oppdaget jeg de småtingene jeg faktisk kunne leve med. Nå ville jeg ikke forandret noe, foruten dårlige uvaner, og dem har ikke mye med kroppen min å gjøre 😉 jenter bør bli flinkere til å heve seg selv og være positive til seg selv, vi er våres egne værste dommere til tider, og det er en dum ting! Heia oss jenter! <3
