Mennesker med angstproblematikk er overhode ikke svake mennesker, faktisk er det dem som er de sterkeste, men som har vært for sterke for lenge. Man innser ikke at det er skadelig før man sitter der og har tatt på seg for mye, og det bare topper seg. Jeg unner faktisk ikke min værste fiende å slite med angst, da dette tar over hele ditt liv og spiser deg opp innvendig. Det eneste jeg har brukt mot angsten min hele livet har vært beroligende medisiner som bare har tatt bort toppene av angsten og jeg har aldri skjønt hva jeg skal gjøre for å bli kvitt denne ekle følelsen man går med inni seg konstant. Jeg har alltid vært flink med den sosiale angsten min, det sier selv fagfolk at jeg har vært, fordi jeg bare har presset meg selv ut, selvom jeg har sittet 6 mnd inne i leiligheten uten å klare å gå ut, så har jeg alltid visst kuren på min egen angst, og jeg har alltid visst at den vil gå over om jeg bare presser meg selv, men den har alltid komt tilbake som en mørk og tung sky over meg så fort jeg har hatt noen dager hjemme og ikke sett folk. Den sosiale angsten har hemmet meg en del, men den andre angsten min har overtatt hele meg i perioder, og jeg har hatt nubbetjangse å bekjempe den aleine. Jeg har plutselig blitt grepet av fullstendig panikk i situasjoner, helt uten forvarsel eller tegn på at det var på vei, jeg har blitt sittende å hikste etter pusten og grått med tårene ukontrollert nedover kinnet, og jeg har ikke ant hva denne reaksjonen en gang har kommet av. Panikkangsten har vært den værste for min del, da den har vært helt fullstendig oppslukende! Og man blir redd for sin egen angst.. ja såpass redd for angsten, at dette utløser angst, og det bare ruller på seg mer og mer.
Jeg har hørt i media at det er noen som mener at mennesker med angst rosemaler dette, og gjør det å ha angst til en trend, at det er kult å ha angst. Dette FINNES ikke kult overhode, og som sagt så unner jeg ikke selv min værste fiende denne følelsen som jeg har slitt med hele livet mitt. Først da jeg kuttet alkoholen slapp denne indre angsten i meg, og jeg har ikke tatt en eneste beroligende pille siden jeg sluttet å drikke, så min angst henger tydeligvis sammen med dette. Fagfolk mener at jeg har rusrelatert angst, og jeg føler det stemmer i de fleste av mine tilfeller, men mye av angsten min har kommet også i perioder der jeg ikke har inntatt noe alkohol. Jeg føler jeg er frisk fra angsten min, men jeg er ganske så sikker på at denne plutselig ikke bare kan forsvinne på denne måten, og er forberedt på at noe vil komme tilbake i perioder i livet mitt. Så lenge man er bevisst på dette, så tenker jeg at man til slutt slipper å putte piller i seg som faktisk bare gjør angsten enda værre, og man kan leve livet sitt normalt igjen. For meg har ikke piller mot dette gjort noe godt, heller bare værre.
På min egen angst har den eneste løsningen blitt totalt avholdenhet fra all rus, fordi rus bare ga meg enda og mer alvorlig angst. Daglige rutiner som å stå opp tidlig og legge seg tidlig, ha noe å gå til, kosthold og livsglede igjennom mosjon og ett enklere liv en før har blitt min kur på min angst. Jeg trenger stabilitet igjennom at jeg vet hva dagene mine bringer, og uforutsette ting gjør meg igjen usikker og redd igjen, og det skal ikke mye til heller. Jeg vet hva jeg trenger for å slippe angsten min og jobber aktivt for å endre alle de tingene jeg vet jeg ikke tåler. Livsgleden min har gått oppi taket, jeg føler jeg har en mening i hverdagen min og jeg føler jeg kan bli noe. Selvfølelsen er laber men det er bare fordi kroppen min er i utlage, men rent psykisk har jeg god selvfølelse og har troen på meg selv! Vi mennesker er kompliserte, men når man begynner å bli skikkelig kjent med seg selv og kjenner sine egne grenser, så er det lettere å leve med angsten også. Jeg føler jeg har fått en ny tjangse her i livet, og ville aldri satt den her på spill, for noe som helst. Jeg er stolt over å være rusfri og ikke minst angstfri, og føler meg nå som ett fritt menneske med egne meninger og jeg er aldri redd for å si dem heller. Jeg tenker det er bedre å være utagerende og si mange kloke ting, enn å sitte med alle tankene aleine. Jeg er glad jeg har dere <3
I dag våknet jeg trøtt i trynet og visste omtrent ikke hvor jeg var hen og stabbet meg inni stua før jeg såg på mobilen min og oppdaget den beste tekstmelding jeg har fått på evigheter! Bilen var klar til henting og er friskmeldt <3 ingen annen ting kunne gjort min dag bedre enn denne beskjeden og nå sitter jeg i bilen og bare nyter den! Jeg vet det høres teit ut, men jeg tror faktisk ikke at jeg hadde klart å holdt meg edru så lenge og uten problemer, uten denne bilen så denne bilen har en større betydning for meg enn for folk flest! Og det er en hærlig følelse å ha denne bilen i livet sitt, for den gjør mitt liv enklere og jeg har den største motivasjonen i denne. For dem som er vant med lappen og å ha bil bare har vært en selvfølge for folk flest, er dette helt nytt og unikt for meg. Jeg er ett lite barn i godteributikken når jeg er i denne bilen, og jeg har den største respekt for bilkjøring da jeg har vært med på noen smeller, og har sett hvor fort dette kan gå, så jeg er overhode ikke en sjåfør som tror en vet alt og har full kontroll hele tiden 🙂
Dette blir den beste helgen på lenge, det skal jeg personlig sørge for at den blir, og jeg ser slik frem til dette! Det første jeg gjor da jeg hentet bilen min var å fylle full tank, så den ble fornøgd og god, for det er viktig å ta vare på også bilen som fører oss trygt frem og tilbake på reisene våres 🙂 denne helgen skal vi feire at vi har bilen tilbake, og at vi sammen har vært rusfrie i 4 måneder i morgen <3
Folk rundt meg har sagt at etter ca 3-4 mnd vil man ha en liten nedtur der ting blir vanskeligere, og jeg er for dum til å høre på noen som helst og følger som regel min egen pipe, men jeg merker denne perioden er på vei, og jeg innser selv at jeg tok feil da jeg trodde dette bare var bullshit. Jeg bøyer meg i støvet, og sier at dere har hatt helt rett! Jeg drømmer hver eneste natt at jeg sprekker, og humøret går opp og ned som en jojo, og jeg har vanskeligheter med å sette grenser for meg selv, og blir faktisk trigget av enkelte situasjoner. Så fremover blir fokuset beinhardt på å beskytte meg selv, og jeg føler jeg hele tiden biter tenna sammen fysisk, så det gjør vondt i kjeven for å ikke miste motivasjonen min når ting ikke går som planlagt. Det er langt ifra enkelt dette her, og jeg må bare innse at noen ikke ønsker oss noe spesiell lykke, og vi må bli flinkere og sile ut de som ikke påvirker oss positivt. Det er vel på tide jeg fikk opp øya for det jeg gjør på her, for dette er ingen enkel sak og det skal gjøre litt vondt og endre vaner! Man må være 100% bevisst på seg selv hele tiden, og det er forferdelig slitsomt merker jeg, og senest i gårkveld var jeg urettferdig og reagerte på en ekstrem måte når det overhode ikke var nødvendig, men jeg får mine blowouts.
Mamma har hatt fri noen dager nå når bilen har vært på verksted, ja fri fra bilkjøring men overhode ikke fri fra jobb, så hun vet hva hun går til nå når bilen er tilbake, men jeg tror faktisk at hun setter mer pris på denne nykommeren nå enn før, for nå er det omvendt her av og til! Hun er gladelig med på en runde og kommentarene hennes og humøret hennes tyder på at det ikke bare er en pine for henne å være med oss <3 alle forhold blir bedre og bedre med god kommunikasjon og respekt for hverandre, og det må en jobbe med konstant og blir aldri ferdig utlært. Jeg tenker fremtiden blir lys for oss i familien våres <3
Her i huset har latskapen virkelig overtatt som jeg har skrevet før her på bloggen, og i dag har virkelig det bare toppet seg! Vi har lagt på denne sofaen i HELE dag og ikke løftet oss annet enn å hente mat en gang imellom, og jeg skammer meg nesten for min egen dovenhet. Det er nesten så det gjør vondt bare en må på do og tømme blæren av og til, og jeg sitter bare her og gjesper og har overhode ingen grunn til å være så trøtt i trynet som jeg er i dag. Det finnes ingen måte jeg kan rettferdiggjøre en slik latskap, men det er greit å vite at verden ellers står stille så vi går ikke glipp av noe uannsett, men jeg tror vi må ta oss selv i nakken snart så det ikke blir en livsstil på heltid dette her…det orker jeg ikke
Dette er en slik dag du sitter og ser serier på serier, og om noen spør om hva du har sett, så aner du ikke hva som har foregått på skjermen en gang, selvom du har sett tv hele dagen, og det er så bortkastet og unødvendig atte fy. Og det er bra vi er 2 om dette her, ellers hadde det blitt ufattelig kjedelig å ligge her og sleve omtrent foran denne boksen.
Jeg fikk ikke bilen tilbake i dag, så jeg kan skylde latskapen på at jeg har gått inni en sorg her og savnet etter bilen blir bare større og større her. Jeg ante ikke man kunne bli så glad i en død ting som jeg er i denne bilen, og jeg gleder meg til telefonen ringer i morra og jeg endelig kan hente den hjem. Bilen har blitt som det tredje barnet mitt <3 hadde bilen vært her hadde vi fått fikset masse og kjørt rundt og gjort det jeg planlegger å gjøre, men uten bil blir ingenting gjort ser det ut som, og det er merkelig hvor fort avhengig man blir for jeg har aldri hatt tilgang på bil før nå, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre når jeg er uten :).
Planene våres for kvelden er å gjøre akkurat det samme som vi har gjort hele dagen, nemlig bare ligge her og sløve videre med tanketomme programmer på tv og Max chill her i stua. Jeg kan iallefall bekrefte at jeg har blitt vant med å kjede meg nå! Og har fått beskjed tusenvis av ganger da jeg var så høyt oppe på steoridene at jeg måtte lære meg å kjede meg også, så jeg kan bekrefte dette nå at dette kan jeg! Folk har også sagt at man får sug når man begynner å kjede seg om man ikke lærer dette på forhånd, men jeg har overhode ingen sug etter noe annet enn rød 3 og kaffi, og det holder i lang tid for meg 🙂 nå er steoridene ett tilbakelagt kapittel i livet mitt som jeg helst vil glemme, og jeg ser frem imot å bli som normal igjen i både kropp og sinn 🙂 i dag oppdaget jeg store strekkmerker på siden min også, så det føyer seg bare inni rekken av dårlige ting som kommer med disse dosene jeg har tatt inni kroppen min de seneste månedene og jeg ser slik frem til at slike ubehageligheter ikke plutselig dukker opp, som dem har helt utav det blå. Vi har mye å ta tak i fremover, så vi må prøve å komme oss oppav sofaen vi to <3@@
Nå har jeg blogget en stund her inne på blogg.no da jeg byttet over ifra en annen plattform! Jeg har mistet mange lesere da jeg en periode ikke fikk postet blogginnlegg på facebook, men har hele tiden lagt på denne bloggtopplisten her inne! <3 jeg har hørt tidligere at det er vanskelig å komme seg opp her inne, da det er store bloggere på denne listen, og jeg er så takknemlig for å i det hele tatt være på denne listen med hærlige blogger av ulike sorter! Herregud jeg er stolt!
Denne bloggen min var overhode ikke planlagt, og at jeg skulle bli blogger var absolutt ikke noe som var i mine tanker, men jeg hadde ett ønske om å dele denne historien min om ryggen. Nå betyr denne bloggen alvorlig mye for meg, og det er rart å si det høyt. Dette er ikke en blogg der jeg deler klærne mine og tingene jeg har rundt meg, men det er de innerste tankene mine som kommer ut på åpent forum som alle kan lese, og jeg føler at innholdet og meningen med bloggen min er i min ånd. Denne bloggen betyr noe! Den viser en historie, som jeg er stolt over, og det gleder meg så enormt at dere ønsker å lese dette! <3 det er helt vanvittig at lille meg fra Måløy kommer på bloggtopplisten i Norge, og jeg er så vanvittig glad her jeg sitter. Jeg føler jeg har en viktig stemme for dem som sliter, og ikke lenger bare på denne lille plassen jeg bor, men jeg klarer å nå ut selv til USA! Jeg har lesere fra hele verden, og det er så mektig å ta innover seg at jeg ikke har ord. Jeg er ett lykkelig menneske nå, 4 mnd etter at jeg satte korken på flasken, fordi jeg har fått lov å dele denne bloggen, fordi jeg har fått tømme meg og reflektert og blitt kjent med meg selv på ny igjennom å dele med dere, og når jeg blir tatt så godt imot med dere, så gir det meg en sinnsyk motivasjon til fortsettelsen <3
Tusen tusen takk for at dere følger denne bloggen som har blitt så viktig for lille meg, og for alle kommentarene deres, det varmer virkelig hjertet mitt og jeg tar til meg absolutt alt dere kommer med! Lille meg har blitt en blogger som har i lengre tid lagt på bloggtopplisten i Norge, det er helt sykt!
Dette er mitt største ønske det her, og klare dette, være frisk og våkne hver eneste dag resten av livet mitt uten den store angeren jeg overhode ikke savner. Jeg har våknet så mange ganger og ikke husket en dritt av hva som har blitt gjort eller sagt, og jeg unner ikke min værste fiende å miste fullstendig kontroll over seg selv. Jeg har noen ganger sloss og fått totalt blackout, og jeg advarer den dag i dag min kjære mot å heve hånden mot meg. Det ligger latent i kroppen det der med blackouts og jeg aner ikke hva jeg gjør når det skjer, jeg har nesten drept ett menneske da han hevet hånden mot meg og jeg trodde han skulle slå meg. Det kom frem etterpå at det ikke var det han skulle, men jeg kan ikke kontrollere dette selv. Jeg ser svart og lille meg får krefter jeg ikke ante jeg hadde. Jeg har opplevd så mye vold mot meg at jeg reagerer på en annen måte enn ett «normalt» menneske, og hele kroppen går i angrep, uten at jeg en gang tenker meg om. Jeg er overhode ikke ett voldelig menneske og ønsker ingen andre noe vondt, men som med dyrene så har jeg ett instinkt som gjør at jeg automatisk går til angrep uten å stille noen spørsmål. Jeg har faktisk advart alle som er rundt meg om dette, og jeg håper at det aldri skjer igjen. Nå er jeg edru så jeg aner ikke om denne refleksen fortsatt er der, og jeg akter å ikke finne det ut! Det er virkelig ubehagelig å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og jeg er glad det ikke har skjedd mange ganger, men mange nok.
Jeg har vært i mang en situasjon der jeg har banket mannfolk som har vært dobbelt så store som meg, bare av den enkle grunn at jeg går i svart om noen truer med vold eller utøver vold mot meg, og jeg er egentlig en liten jente som ikke har store muskler å bruke. Men jeg har allikevel klart å slå ifra meg og har fått voksne mannfolk til å gråte. Jeg akter å aldri mer godta fysisk vold mot meg selv, og kommer aldri igjen å godta å bli slått av noen som helst. Om man blir utsatt for fysisk vold i ett forhold, så vil det skje igjen uansett hvor mange unnskyldninger man får, mitt råd er å komme seg bort så fort som mulig, for det vil alltid skje igjen!
Det er rart å tenke tilbake på alle disse situasjonene, der ting har blitt løst med vold, og jeg føler jeg har kommet utav det fort nok, men allikevel opplevd det over så lang tid at det har preget meg. Først nå som 32åring klarer jeg å stole på min kjære, men jeg har mange skader som også går utover han, med tanke på tilliten og den naturlig skepsisen jeg har inni meg. Det er noe jeg må jobbe med i sikkert mange år fremover, men arrene i sjelen min er markante og merkbare. Jeg har lært i så mange år at jeg ikke kan stole på noen, og jeg har mottat så mye bank ifra dem jeg har elsket at det er vanskelig å tro at noen vil meg godt, at noen faktisk kan elske meg og vil dele livet sammen med meg. Det er vanskelig også fordi vi sammen blir rusfrie, det er vanskelig å stole helt på at vi kommer til å klare oss sammen, fordi så få klarer dette. Piggene mine kommer ut hver gang jeg er i en situasjon som får meg til å føle meg utrygg og det er ikke mye som skal til. At mennesker forandrer seg tåler jeg ikke, fordi jeg har vokst opp med alkohol i barndommen så når mennesker forandrer personlighet blir jeg skikkelig usikker og utrygg. Jeg har vært så utrygg hele livet mitt, så det er vanskelig å slå seg til ro med tanken på at jeg nå kan føle meg trygg, og jeg er vant med å gå på eggeskall hele tiden, så jeg ser meg over skulderen hele tiden etter farer. Det er vanskelig å forklare dette her, da det er sårt og vanskelig for meg.
Det er veldig rart å være lykkelig over tid for meg, for jeg er vant med å sabotere for meg selv når jeg er på vei til å lykkes med noe, jeg er ikke vant med å lykkes og velger bevisst og ødelegge for meg selv fordi jeg ikke aner hvordan jeg gjør dette her, å lykkes med noe er skummelt, og for «normale» mennesker er det sikkert merkelig. Jeg innser for hver eneste dag som går hvor skadet jeg er etter dette livet jeg har levd i så mange år, jeg er preget av disse årene med kaos, og av og til savner jeg tilbake til å ikke ha kontrollen over livet mitt, fordi det er det jeg er vant med, det er der jeg kjenner meg igjen, og nå går jeg en helt ny vei som jeg ikke kjenner og vet hvor går hen. Jeg prøver så godt jeg kan og være ærlig og åpen og av og til er det vanskelig å sette ord på følelsene mine. Jeg tenker også at om ett «normalt» menneske hadde prøvd seg i mine sko en dag hadde nok mennesket blitt innlagt på livstid, for jeg har blitt sterk av dette livet og jeg har blitt vant med å ikke ha det enkelt i noe som helst. Jeg er ikke vant med å få lov å være lykkelig i mer enn en dag i slengen før helvetet har brutt løst igjen, så for meg er det veldig rart å ha det stabilt bra og jeg må lære meg å la meg selv få lov å nyte det, og begynne å tro på at det plutselig ikke forandrer seg igjen. Tryggheten jeg nå føler er helt magisk for meg, fordi jeg aldri har vært trygg i hele mitt liv, verken på meg selv eller noen andre. Det å for første gang i sitt liv stole på noen er skikkelig skummelt og ekkelt, og jeg er livredd egentlig men stoler fullt og helt på partneren min. Det å elske seg selv for første gang er veldig veldig merkelig, for jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å virkelig hate meg selv med stor intensitet! Det er rart det her, men det er kjempedeilig å ha så mange støttespillere rundt seg som heier på meg og som øser meg med fine ord <3 jeg trenger dere alle for å klare dette her <3
Jeg har aldri hatt noen drøm for fremtiden, for jeg har alltid tenkt at jeg ikke kommer til å leve så lenge, og jeg har ikke hatt noe håp om forbedring av livet heller da alt var mørkt rundt meg, men nå er jeg fylt med drømmer om ting jeg ønsker å gjøre, oppleve og smake på! Verden har åpnet seg opp for meg, og jeg nyter hver eneste dag til det fulle. Jeg har alltid vært rastløs og rotløs, alltid vært flyktig i tankene mine men nå føler jeg at jeg for første gang lever i nuet! Før klarte jeg ikke å nyte noe som helst uten å sitte å planlegge i mitt eget hode, men nå lytter jeg på en helt ny måte og jeg klarer å være tilstedet der jeg er. Jeg vet ikke annen måte å forklare dette på, men jeg har aldri levd føles det ut som, og nå er alt så spennende og nytt! Jeg har lyst å prøve alt på en gang, og kan fort gape over for mye. Jeg tenker at det er slik jeg kunne ønske jeg hadde det hele livet, men da hadde jeg ikke sittet her og vært så sinnsykt sterk inni meg heller, og jeg hadde ikke hatt alle disse minnene som jeg aldri ville vært foruten <3
Antabus er en tablett som løser seg i vann og som du drikker hver 3 dag når du slutter å drikke, og denne tabletten gjør det sinnsykt dårlig om du prøver å ta deg en øl. Jeg har gått på antabus en del ganger i mitt liv og jeg har drukket på denne medisinen også og det er ikke å anbefale å gjøre det! Du får en allergisk reaksjon og får nesten ikke puste, og du blir helt rød i ansiktet og pulsen går i taket. Jeg har lagt mange ganger i sengen og trodd jeg skulle dø etter å ha drukket på antabus, og i fare for å tråkke på noen tær i dette innlegget vil jeg bare si at dette er MIN erfaring med denne medisinen og jeg syns det er toppers at det fungerer for noen.
For meg funker IKKE antabus! Og denne gangen har jeg ikke tatt en eneste tablett, og det føles bedre slik. Jeg føler at jeg står på vent når jeg tar disse medisinene, og denne gangen føler jeg ikke at jeg trenger denne sikkerheten i bakhånd. Jeg brukte antabus i fjord da jeg «slutta», men da vandret tankene til å drikke hver gang jeg glemte å ta en pille, og suget var der fortsatt. Det er ikke slik at disse medisinene tar bort suget etter alkoholen, dem bare gjør deg sinnsykt dårlig om du faller for fristelsen. Før i gamledager opererte mennesker inn antabus i kroppen, og dem måtte stoppe med dette da noen faktisk skjærte den ut selv! Det sier litt om effekten denne medisinen har. Den tar ikke bort suget og man blir gående på vent og ikke komme seg noen vei. Jeg er bestemt inni meg denne gangen og har ikke hatt behovet for denne pillen for å klare å holde meg rusfri, og jeg har heller ingen sug denne gangen fordi jeg har funnet min måte.
Jeg vet at denne medisinen hjelper mange som trenger det, men denne medisinen er ikke noe for meg denne gangen. Jeg har prøvd den mange ganger før i livet, og denne gangen klarer jeg meg helt uten. Samtlige jeg kjenner som har gått på dette, har også prøvd å drikke så jeg ser ikke helt poenget med dette. Hva er vitsen med en medisin som ikke tar bort suget, men som gjør deg bare dårlig om du smaker på alkoholen? Hva er det denne medisinen er god for? Du utsetter jo bare problemet med denne medisinen da suget fortsatt er der. Jeg tenker man må gjøre noe med suget før man kan fikse noe i denne sammenhengen.
Det er Torsdag! Og jeg krysser alt jeg har for at jeg får hentet bilen min i dag som jeg savner så innihampen mye! Jeg vurderte å legge meg i telt utenfor verkstedet i går kveld for å være nær denne herligheten av en bil, men jeg tok meg selv i galskapen. Så i dag håper jeg at jeg får hentet en frisk og klar bil så vi får utforsket verden sammen igjen <3 jeg kom meg for første gang ut på gåtur i går, så det har kommet noe positivt utav denne sykdomsperioden til Raveren min, men jeg ønsker han helst på parkeringen nedenfor, der han hører hjemme. Jeg kjenner hvor godt det var å komme seg ut i går, og det skal gjentaes også når bilen kommer hjem! Vi begge har blitt unormalt runde i kroppene våres, og ønsker å gjøre noe med dette fremover! Det er på tide med en livsstilsendring også på den fronten!
Isteden for å sitte her og grave meg ned i kjedsomhet og rastløshet har jeg for første gang gått tur siden operasjonen i Desember, så det var jo på høy tid å komme seg ut og bruke beina! Jeg har måttet ta taxi til og fra butikken når jeg har vært ute før jeg fikk bilen min, og sist gang jeg var ute å gikk kom jeg meg knappe 300 meter før jeg måtte snu på grunn av smerter. Så i dag har jeg gått masse, og med mange pauser klarte jeg å holde ut, men jeg kjenner hvor mye opptrening jeg trenger, og dette kommer til å ta lenger tid enn jeg trodde det ville. Det er ubehagelig og få merke hvor dårlig det står til med kroppen, men for hodet var denne turen forfriskende og deilig! Det er kaldt ute og det er alltid like deilig å gå ute og våkne 🙂 også har jeg med meg den beste i verden som er tålmodig med meg som må stoppe hele tiden. Jeg har fått snakket med andre mennesker enn dem jeg bor sammen med, og det var kjempegodt! Ikke ille ment mot dem her i huset, men man begynner å savne andre etterhvert som ukene går ;).
Savnet etter bilen min blir bare større og større her jeg sitter, og jeg merker hvor avhengig jeg allerede har blitt av den fantastiske bilen som jeg aldri i verden trodde jeg ville få. Som rusmisbruker så hadde jeg aldri tjangse til å skaffe meg noe som helst av verdi, og lappen var aldri ett tema for meg 🙂 jeg stolte ikke på meg selv med noe så seriøst som å kjøre bil. Nå er det godt å ha denne tilliten til meg selv! Nå vet jeg at jeg klarer dette her, og gleder meg så innmari til å hente den gode bilen min i morgen <3 frisk og ny!
Tankene ble lettere og humøret ble bedre av å få luftet seg litt og jeg tenker vi innfører noen gåturer fremover 🙂 det gjør noe med en og få frisk luft og det å gå i regnet er faktisk terapi 🙂 vi har det godt her vi sitter og søvnen i natt blir nok bedre etter dagens mosjon, men hadde vi hatt bilen frykter jeg at det ikke hadde blitt noe av 🙂 dette ble min løsning denne Onsdagen uten gruppa som jeg har blitt avhengig av på kort tid. Tomrommet etter gruppa på Onsdager må fylles med samtaler med mennesker og ting som holder meg i aktivitet, for jeg behøver noen timer i uka med dette. Fokus på det jeg driver med og hvorfor jeg driver med dette trenger jeg, så jeg kan fortsette i dette løpet jeg holder på med. Jeg gleder meg til masse fremover, og det kribler i kroppen!
Nå ser jeg bare frem til en natt med søvn og satser på en bra dag i morgen også <3 ha en deilig natt alle sammen <3
Ser på kalenderen at på Lørdag er det akkurat 4 måneder siden jeg tok min siste øl, og i dag er det 119 dager siden jeg kuttet ut alkoholen og valgte livet. Jeg hadde ingen valg og fikk beskjed om viss jeg tok meg en fest til, ville jeg dø av dette. Jeg valgte livet selvsagt! Jeg ønsker jo ikke å dø som ung, ingen vil jo egentlig det. Det er 119 dager siden jeg var helt kontrollert av alkohol, og drakk hver eneste dag bare for å holde meg oppe, jeg var nedi en mørk dal av depresjon og desperasjon, jeg hadde det virkelig ikke noe godt i Desember og såg virkelig ingen lys. Det var egentlig bare godt å måtte tilbringe hele julen og nyttår på sykehus for å virkelig få opp øynene for hvor ille dette kunne gått, for det var virkelig alvorlig med meg. Dem var lenge redd for at jeg faktisk skulle dø der i sengen, og jeg ble kontrollert døgnet rundt. Jeg unner ikke min værste fiende de smertene, og heller ikke det tankekjøret som fulgte med, men det er det beste som kunne skjedd meg, og jeg har ikke en eneste gang sett meg tilbake. Rusen har ødelagt hele mitt liv, min kropp og min verden, men jeg har valgt å bygge meg oppigjen bit for bit og steg for steg nå disse 4 månedene her. Jeg har bitt meg fast hver gang noen har truet denne rusfriheten, for det har skjedd daglig! Daglig har folk presset meg spesielt for å få meg til å sprekke, og stygge kommentarer om at jeg aldri kommer til å klare dette, at ting jeg gjør bare er bortkastet, at jeg er uten betydning, at jeg ikke er verdt en dritt og at jeg er høy på meg selv og tror jeg kan alt har gått igjen hver bidige dag. Noen dager tar jeg til meg litt av dette og det fører til at jeg mister litt troen på meg selv, helt til jeg innser at jeg ikke er en person som fortjener å ta til meg ting som ikke er rettferdig. Jeg fortjener å høre kritikk av det jeg har gjort galt i livet mitt, det er masse å ta av der, så jeg kjenner forskjellen på urettferdig kritikk og kritikk for det jeg faktisk har gjort 🙂 og den kritikken tar jeg helt ansvar for! Kritikk uten noen mening annet enn å bryte meg ned tar jeg ikke imot, og folk blir blokkert nå. Før har jeg aldri blokkert ute mennesker fordi jeg har hatt behov for de få menneskene jeg har hatt i livet mitt, men nå er livet mitt fylt med mennesker som ønsker meg virkelig godt her i livet, og jeg har ikke lenger behovet for mennesker som prøver å bryte meg ned. Jeg er voksen nok til å klare å kutte mennesker som ikke har ført meg noe godt i alle disse årene, og denne følelsen av kontroll over eget liv er noe jeg alltid har savnet og denne styrken jeg har funnet i meg selv setter jeg veldig pris på!
Jeg har ofte hatt dager der jeg har grått av frustrasjon og skreket høyere enn jeg noengang har gjort, jeg har virkelig blitt tråkka på mange hundre ganger iløpet av de siste 4 månedene men jeg føler jeg har taklet disse situasjonene på en helt annen måte, en rusfri måte, og jeg har mange ganger tenkt meg 3 ganger om, trekt pusten og vurdert om jeg vil reagere på en rusmisbrukermåte eller en rusfri måte, og jeg har valgt sistnevnte hver gang til nå og jeg er stolt over dette. Denne sorgen mennesker rundt meg bevisst har påført meg etter jeg valgte å bli rusfri kan ikke tilgis, jeg beklager men det er rett og slett ondskap satt i system og jeg fortjener det ikke! Dere fortjener ikke meg i livene deres, og jeg har godtatt alvorlige krenkelser igjennom årene som absolutt ingen jente hadde godtatt. Jeg godtar ingenting mot min person lenger, og kutter alt og alle som ikke har noe positivt å komme med 🙂 dette er ett valg ett menneske har rett og ta i livet sitt, og jeg har valgt ett liv der jeg ikke har plass til alle. Dette er ikke fordi jeg er bedre enn noen, eller er høy på meg selv, det er fordi jeg ikke har plass til å la meg selv krenke på daglig basis, for jeg har mitt å fokusere på, og jeg velger selv hvem som fortjener å være i livet mitt. Jeg har tatt imot nok, og dere bør faktisk skamme dere! Nå er jeg klar i hodet til å se hvor alvorlig graverende viss oppførsel er, og ingen i verden hadde godtatt det jeg har måttet ta her.
Jeg er evig takknemlig for de sterke personlighetstrekkene jeg har funnet tilbake i meg selv, for jeg innser hvor jævla sterk jeg er når jeg først er frisk i hjernen min, og det er absolutt ingenting som klarer å knekke meg. Jeg har en psyke som tåler alt, og jeg klarer å være kald når jeg trenger det. Jeg lar aldri panikken ta meg, og jeg er ikke lenger redd for noe som helst her i verden, jeg klarer meg uannsett. Og på disse 4 månedene har jeg kommet lenger enn de fleste villet, fordi jeg tok ett valg og står for dette, jeg ser ingenting annet enn målet mitt og resultatet, og jeg har ett fokus som er rettet fremover og ikke bakover. Jeg ønsker å bruke alt jeg får av ressurser og styrke, også til å hjelpe ALLE andre som ønsker min hjelp, og jeg vurderer alle situasjoner jeg kommer i, for å kunne yte med alt jeg kan uten at det går utover meg selv. Jeg har så mange som trenger så mye, men det er småting for meg som står utenfor situasjonen og ser løsningen der fremme. Jeg kommer aldri til å sette meg over noen som helst, for jeg har ingen rett til dette etter alt jeg har gjort galt i mitt eget liv. Men jeg har erfaringen ifra så mange situasjoner i livet, og jeg føler jeg er 60år i hodet mitt, iallefall dobbelt så gammel fordi jeg har opplevd så mye. Jeg kommer aldri til å svikte noen som trenger meg og om jeg har noens lojalitet, har dem min fulle tilbake.
Nå står verden stille, og ting går treigere, men jeg har fått gjort så mye på disse ukene, så jeg får gåsehud når jeg tenker på hva jeg ville klart å oppnådd om alt gikk i normalt tempo! Når alt åpner på en gang så kommer det til å smelle på denne lille plassen her, jeg lover å sjokkere, alltid prestere og aldri gi meg! Jeg vil ha frem saker som har vært i stillstand i over 10år, jeg ønsker å få frem folk som trenger hjelp til småting for å igjen bli store ressurser i dette lille samfunnet, og jeg ønsker aktiviteter for oss som går og stabber hver eneste dag! Jeg selv har masse av ressurser som ikke blir gjort noe med, som kunne blitt brukt til så ufattelig mye, og jeg er ikke aleine om dette. Tenk om vi kunne brukt alle disse ressursene som ligger der til noe, og dette blir min jobb fremover! Holdningsskapende arbeide er utrolig viktig for meg også, og kommer til å bli en stor prioritet, og jeg gleder meg slik til de neste månedene med rusfrihet! Jeg føler meg så mye mer effektiv, og jeg blir mer hørt når jeg sier mine meninger om ting, det føles godt å bli lyttet til og respektert, og jeg ønsker at en dag vil alle oppleve dette.
Nå har jeg klart å være rusfri i en periode der alle kjeder seg, ikke har noe å gjøre og ting er stilt! Det er fullstendig stillstand i alt, og forutsetningene for å holde seg rusfri i en slik periode er heller labert, men jeg har aldri tenkt meg om i denne saken her 🙂 jeg har ikke hatt reelt sug en eneste gang på 119 dager folkens. Det sier litt om hvordan hjernen våres fungerer, for det er ganske så enkelt når man først har sett lyset. Det er ikke slik at man går med ett konstant sug eller tenker på rus hele tiden, det normale livet tar over for dette, og man føler seg friskere og friskere, og når jeg klarer dette her, så klarer alle det! Jeg har mistet absolutt alt jeg har hatt flere ganger i livet, og jeg har vært så langt nede i kjelleren at jeg ikke har hatt en eneste ting å leve for lenger, men jeg sitter her allikevel i dag og ønsker å dele historien, en historie om ei jente som aldri har sett på seg selv som ett offer og har kjempet for alt hun har, jeg sitter her med æren i behold ennå, og har grått mer disse månedene enn hele livet, men jeg har det bedre enn jeg noengang turte å håpe på. Jeg ønsker å lære videre hvordan jeg klarte det, jeg klarer aldri å gjøre noen rusfri, men jeg kan gi mennesker brikker til å bli bebdre
Coronaen svever i lufta og den overlever hele 3 timer der, og vi aner ikke hvor den slår til eller om vi blir rammet av viruset hele verden er livredde for. Det er en merkelig stemning overalt, og vi må holde avstand til hverandre. Jeg husker ikke sist jeg ga en klem til noen foruten dem som er her i huset, og jeg merker at jeg savner det, jeg som aldri har vært noen klemmer av natur savner å gi en klem til en random person på gata, det er som galskapen har tatt overhånd, og man får lyster til å gjøre ting man normalt aldri ville gjort. Nå kunne jeg lett gått på besøk til naboene jeg aldri har vært i hus hos, bare fordi det er så lenge siden jeg har vært på besøk med noen. Man merker at denne dvalen går innpå en, man blir rett og slett lat! Det er ingenting av det normale som går fremover, fordi alt står på vent og vi har levd slik noen uker nå, og det er rart hvor fort kroppen blir vant med stillstanden.
Selv bilen min har fått Corona, og er nå på verksted. Jeg ble ringt opp for litt siden og turen til verkstedet ble mye dyrere enn antatt! Det ble over dobbelt så dyrt da dem fant ut enda en ting som må byttes, og lommeboka mi blir sugd tom litt etter litt. Jeg kjenner jeg blir i dårlig humør bare av tanken på de uforutsette utgiftene som har vært i det siste. Jeg kjenner jeg savner bilen og det er trist at jeg ikke får hente den før i morgen, da jeg hadde sett frem mot å hente den i dag, og hente en ny frisk bil <3 jeg har blitt så glad i denne bilen og er som en mann i overgangsalderen, det er nesten litt komisk hvor knyttet jeg har blitt av det nurket der. Jeg har også blitt utrolig avhengig av bilen med tanke på hvor kort tid jeg har hatt denne Raveren i livet mitt, men nå er det ett ork å gå ut i gata og handle. Man blir lat av å ha bil også, men jeg gleder meg noe sinnsykt til lappen er i box og jeg slipper å være avhengig av sidemann bare jeg skal en liten tur. Jeg slipper mange konflikter når jeg endelig blir selvstendig og kan dra hvor jeg ønsker 🙂
Coronaen har virkelig tatt over livene våres, og vi er ikke smittet eller har vært i kontakt med noen som har vært smittet en gang, og ikke er det noen her som har påvist smitte heller, men alle spekter i livet er preget av denne smitten som skremmer vannet utav de fleste. Vi oppfører oss på en helt annen måte og holder oss for oss selv. Jeg gleder meg så vanvittig til å gå tur i gata og snakke med folk igjen! Bare slike småting som jeg egentlig ikke har lagt merke til før har blitt viktige nå, og jeg merker at jeg vil klikke helt fullstendig om dette blir langvarig. Jeg er en av de heldige som har 3 personer her i huset som jeg kan kommunisere med, og jeg har hatt bilen til å kjøre rundt uten å risikere noe, så jeg tenker virkelig på dem som nå sitter aleine der ute og ikke er så heldige som det vi er! Jeg håper alle er flinke til å plukke opp dem som blir ekstra nedstemt nå i denne tiden her, jeg gjør iallefall alt i min makt for at ingen skal sitte aleine med tunge tanker, og håper alle vet at jeg er her!
Gruppa våres er avlyst for 5 gang! Og jeg kjenner hvor mye jeg savner disse 2 timene jeg kan fokusere 100% på min rus, jeg savner også å lære av andre, og kommunisere med mennesker som virkelig forstår. Det er så vanskelig å snakke med noen som aldri har vært fyllesjuke en gang, om min egen kjærlighetssorg for denne rusen jeg har kuttet. Jeg tenker at jeg ikke kunne vært mer uheldig egentlig med tiden jeg kuttet rusen, og viss jeg ikke hadde vært så bestemt og hatt så mange gode mennesker rundt meg, så hadde jeg sprukket for lenge siden. Det er ikke enkelt å sitte uten noe å gjøre når man holder på å slutte med alkoholen, det er på en måte farlig å kjede seg i denne perioden og fallhøyden er så alvorlig stor, men jeg har vært heldig! Denne dvalen ville nok knukket meg for lenge siden om jeg ikke hadde tatt ett valg og stått for det, og seigheten min gjør meg bare enda mer hardcore når det kommer til sug og tankekjør. Jeg velger å ikke la meg påvirke og jeg velger å ikke ruse meg. Og det er ett valg man må ta hver eneste dag for seg selv. Jeg gleder meg til verden starter opp igjen <3 virkelig <3
Dette er ikke første gangen jeg har «slutta» å drikke, for jeg har prøvd dette før og har mislykkes totalt. Senest i fjord prøvde jeg og min kjære å slutte da vi ble sammen i Mai, og jeg fant ut at jeg aldri ville beholde han i lengden om jeg ikke stoppet å drikke og oppføre meg som en dritt. Dette varte til September, så vi var rusfrie en stund i fjord også, men motivasjonen var helt feil, og jeg stoppet og drikke bare for han, og ikke meg selv og jeg brukte antabus hele tiden. Hver eneste gang jeg glemte å ta denne tabletten som gjør deg syk om du drikker, så tenkte jeg på å drikke igjen. Dette går en stund, men du kan aldri lykkes i lengden om fokuset eller motivasjonen din er feil. Jeg vet at om jeg så bare tar en eneste øl så er det påanigjen, og jeg innser at jeg er alkoholiker livet ut! En slurk er nok til tenning for meg, og jeg må bare være helt avholden for jeg har lært meg at jeg overhode ikke kan lære dette å drikke. I fjord da vi stoppet så tenkte jeg at jeg var ung, så dette med normal drikking kunne læres, og nå føler jeg meg sinnsykt dum når jeg tenker tilbake på det. Drikking kan ikke læres av en alkoholiker, det er det samme som en med diabetes skal lære seg å spise masse sukker, det er fysisk umulig. Jeg må se på meg selv som en som er allergisk mot alkoholen, for å klare dette her.
Det er ingen mellomvei med min rusfrihet, det er enten eller med meg, ellers mister jeg mitt fokus. Jeg slutter ikke å drikke denne gangen for noen andre enn meg selv, for da vet jeg at jeg ikke vil lykkes. Først da jeg fant kjærlighet for meg selv og respekt for meg selv klarte jeg å legge alkoholen på hylla, og jeg tenker at det er denne gangen jeg faktisk lykkes med dette. Man klarer ikke å stoppe å drikke for noen, om man ikke først og fremst gjør det for seg selv. Man må finne motivasjonen i noe, for man må være beinhard om man skal klare det, for veien blir ikke enkel! Jeg har aldri i hele mitt liv vært igjennom en vanskeligere reise enn de siste månedene, jeg har vært igjennom helvetet og tilbake igjen hundrevis av ganger, og jeg har måttet granske meg selv inn og ut mange ganger, dette er en vond prosess der man virkelig må stå for absolutt alt man har gjort, og virkelig gå inni dybden i de vanskeligste situasjonene man har satt seg i. Jeg tar 100% ansvar for min rus, det er min feil og mitt fulle ansvar! Jeg skylder ikke på noen for det jeg har gjort feil, det har jeg ingen rett til. Denne reisen har lært meg sinnsykt mye om meg selv, og jeg har måttet forandre både tankemønster og handlingsmønster i absolutt alle situasjoner, jeg har måttet lære meg livet helt på ny, og det er vanskelig når man er 32år gammel og gjøre dette.
Det er ikke mange som klarer dette jeg nå holder på med, så jeg lar meg selv for første gang på 32år være stolt over meg selv! Jeg er heldig som bare husker de negative tingene denne gangen, og hjernen min blokkerer de positive tingene som kommer utav rusen. Forrige gang husket jeg til slutt bare de positive tingene og gikk på en skikkelig sprekk, og det akter jeg ikke å gjøre denne gangen. Denne gangen skal jeg klare meg, og jeg godtar absolutt ingen form for sprekk. For meg er det totalt avholdenhet som gjelder, også for alle andre typer rusmidler. Jeg er en misbruker, og det innebefatter at jeg blir avhengig av absolutt alt jeg rører! Dette gjelder også ting som er lovlige og sunne for meg, så nå prøver jeg å fylle livet mitt med sunne rusmidler som er lovlige, og prøver å fylle dette tomrommet som er i livet mitt. En misbruker vil etterlate ett tomrom som er stort når man slutter å ruse seg, men om man klarer denne store testen har man klart det. Man må fylle hverdagen med ting som gir deg en rusfølelse og utslipp av endorfiner, ellers klarer man ikke livet videre uten rus 🙂 kroppen min merker ikke forskjellen på rusen jeg får ifra Tuborg og når jeg ser en ørn på himmelen, og faktisk har jeg aldri vært mer rusa enn nå når jeg ikke drikker. Jeg kan finne rus i sola som titter frem, eller når jeg kjører på en fin dag i bilen min med musikken på. Kroppen min er bare avhengig av disse endorfinene så min oppgave er å finne disse situasjonene, for så å bli frisk.
Jeg gleder meg slik til den dagen jeg kan si jeg er friskmeldt fra dette, men det blir sikkert flere år til, jeg har mange ting å jobbe meg igjennom men jeg er for første gang klar for dette og jeg gir meg aldri! En venninne av meg kalte meg en sta jævel, og det er det jeg føler meg som også, for jeg gir meg aldri i verden når jeg virkelig tror på noe. 20 timer med bilkjøring viser vell egentlig hvor seig jeg er når jeg først setter igang. Jeg bare kjenner at hele sjelen min brenner for dette her, og jeg tror jeg vil lykkes <3
Å stå frem som alkoholiker er nok det vanskeligste med det hele, og i hele bloggen har jeg vært 100% ærlig med lesere jeg ikke en gang vet hvem er, jeg har lagt meg fullstendig flat og naken og sårbar, men har bare fått positiv respons på det jeg gjør. Jeg føler at jeg må dele dette her, jeg må være ærlig og åpen for å klare meg, for den dagen jeg starter å lukke meg igjen og skjule sannheten er veien kort tilbake til dit jeg var. Jeg er så redd for å gå tilbake at jeg drømmer om sprekking hver eneste natt, det sier litt om hvor viktig dette er for meg. Det er Onsdag og vi skulle egentlig hatt gruppe i dag, og det er 5 gangen vi må avlyse på grunn av mangel på lokale i denne coronakrisen, det smerter meg men vi må smøre oss med tolmodighet.
Del gjerne bloggen min kjære lesere <3 ha en fantastisk Onsdag dere! <3
