Dette er mitt største ønske det her, og klare dette, være frisk og våkne hver eneste dag resten av livet mitt uten den store angeren jeg overhode ikke savner. Jeg har våknet så mange ganger og ikke husket en dritt av hva som har blitt gjort eller sagt, og jeg unner ikke min værste fiende å miste fullstendig kontroll over seg selv. Jeg har noen ganger sloss og fått totalt blackout, og jeg advarer den dag i dag min kjære mot å heve hånden mot meg.  Det ligger latent i kroppen det der med blackouts og jeg aner ikke hva jeg gjør når det skjer, jeg har nesten drept ett menneske da han hevet hånden mot meg og jeg trodde han skulle slå meg. Det kom frem etterpå at det ikke var det han skulle, men jeg kan ikke kontrollere dette selv. Jeg ser svart og lille meg får krefter jeg ikke ante jeg hadde. Jeg har opplevd så mye vold mot meg at jeg reagerer på en annen måte enn ett «normalt» menneske, og hele kroppen går i angrep, uten at jeg en gang tenker meg om. Jeg er overhode ikke ett voldelig menneske og ønsker ingen andre noe vondt, men som med dyrene så har jeg ett instinkt som gjør at jeg automatisk går til angrep uten å stille noen spørsmål. Jeg har faktisk advart alle som er rundt meg om dette, og jeg håper at det aldri skjer igjen. Nå er jeg edru så jeg aner ikke om denne refleksen fortsatt er der, og jeg akter å ikke finne det ut! Det er virkelig ubehagelig å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og jeg er glad det ikke har skjedd mange ganger, men mange nok.

Jeg har vært i mang en situasjon der jeg har banket mannfolk som har vært dobbelt så store som meg, bare av den enkle grunn at jeg går i svart om noen truer med vold eller utøver vold mot meg, og jeg er egentlig en liten jente som ikke har store muskler å bruke. Men jeg har allikevel klart å slå ifra meg og har fått voksne mannfolk til å gråte. Jeg akter å aldri mer godta fysisk vold mot meg selv, og kommer aldri igjen å godta å bli slått av noen som helst. Om man blir utsatt for fysisk vold i ett forhold, så vil det skje igjen uansett hvor mange unnskyldninger man får, mitt råd er å komme seg bort så fort som mulig, for det vil alltid skje igjen!

Det er rart å tenke tilbake på alle disse situasjonene, der ting har blitt løst med vold, og jeg føler jeg har kommet utav det fort nok, men allikevel opplevd det over så lang tid at det har preget meg. Først nå som 32åring klarer jeg å stole på min kjære, men jeg har mange skader som også går utover han, med tanke på tilliten og den naturlig skepsisen jeg har inni meg. Det er noe jeg må jobbe med i sikkert mange år fremover, men arrene i sjelen min er markante og merkbare. Jeg har lært i så mange år at jeg ikke kan stole på noen, og jeg har mottat så mye bank ifra dem jeg har elsket at det er vanskelig å tro at noen vil meg godt, at noen faktisk kan elske meg og vil dele livet sammen med meg. Det er vanskelig også fordi vi sammen blir rusfrie, det er vanskelig å stole helt på at vi kommer til å klare oss sammen, fordi så få klarer dette. Piggene mine kommer ut hver gang jeg er i en situasjon som får meg til å føle meg utrygg og det er ikke mye som skal til. At mennesker forandrer seg tåler jeg ikke, fordi jeg har vokst opp med alkohol i barndommen så når mennesker forandrer personlighet blir jeg skikkelig usikker og utrygg. Jeg har vært så utrygg hele livet mitt, så det er vanskelig å slå seg til ro med tanken på at jeg nå kan føle meg trygg, og jeg er vant med å gå på eggeskall hele tiden, så jeg ser meg over skulderen hele tiden etter farer. Det er vanskelig å forklare dette her, da det er sårt og vanskelig for meg.

Det er veldig rart å være lykkelig over tid for meg, for jeg er vant med å sabotere for meg selv når jeg er på vei til å lykkes med noe, jeg er ikke vant med å lykkes og velger bevisst og ødelegge for meg selv fordi jeg ikke aner hvordan jeg gjør dette her, å lykkes med noe er skummelt, og for «normale» mennesker er det sikkert merkelig. Jeg innser for hver eneste dag som går hvor skadet jeg er etter dette livet jeg har levd i så mange år, jeg er preget av disse årene med kaos, og av og til savner jeg tilbake til å ikke ha kontrollen over livet mitt, fordi det er det jeg er vant med, det er der jeg kjenner meg igjen, og nå går jeg en helt ny vei som jeg ikke kjenner og vet hvor går hen. Jeg prøver så godt jeg kan og være ærlig og åpen og av og til er det vanskelig å sette ord på følelsene mine. Jeg tenker også at om ett «normalt» menneske hadde prøvd seg i mine sko en dag hadde nok mennesket blitt innlagt på livstid, for jeg har blitt sterk av dette livet og jeg har blitt vant med å ikke ha det enkelt i noe som helst. Jeg er ikke vant med å få lov å være lykkelig i mer enn en dag i slengen før helvetet har brutt løst igjen, så for meg er det veldig rart å ha det stabilt bra og jeg må lære meg å la meg selv få lov å nyte det, og begynne å tro på at det plutselig ikke forandrer seg igjen. Tryggheten jeg nå føler er helt magisk for meg, fordi jeg aldri har vært trygg i hele mitt liv, verken på meg selv eller noen andre. Det å for første gang i sitt liv stole på noen er skikkelig skummelt og ekkelt, og jeg er livredd egentlig men stoler fullt og helt på partneren min. Det å elske seg selv for første gang er veldig veldig merkelig, for jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å virkelig hate meg selv med stor intensitet! Det er rart det her, men det er kjempedeilig å ha så mange støttespillere rundt seg som heier på meg og som øser meg med fine ord <3 jeg trenger dere alle for å klare dette her <3

Jeg har aldri hatt noen drøm for fremtiden, for jeg har alltid tenkt at jeg ikke kommer til å leve så lenge, og jeg har ikke hatt noe håp om forbedring av livet heller da alt var mørkt rundt meg, men nå er jeg fylt med drømmer om ting jeg ønsker å gjøre, oppleve og smake på! Verden har åpnet seg opp for meg, og jeg nyter hver eneste dag til det fulle. Jeg har alltid vært rastløs og rotløs, alltid vært flyktig i tankene mine men nå føler jeg at jeg for første gang lever i nuet! Før klarte jeg ikke å nyte noe som helst uten å sitte å planlegge i mitt eget hode, men nå lytter jeg på en helt ny måte og jeg klarer å være tilstedet der jeg er. Jeg vet ikke annen måte å forklare dette på, men jeg har aldri levd føles det ut som, og nå er alt så spennende og nytt! Jeg har lyst å prøve alt på en gang, og kan fort gape over for mye. Jeg tenker at det er slik jeg kunne ønske jeg hadde det hele livet, men da hadde jeg ikke sittet her og vært så sinnsykt sterk inni meg heller, og jeg hadde ikke hatt alle disse minnene som jeg aldri ville vært foruten <3