Jeg har vært redd for og skrive dette innlegget, jeg er redd for og bli oppfattet som en som prøver og fraskrive seg ansvar for egne handlinger eller bortforklare. Jeg vil være helt tydelig på dette, dette har ingenting med det og gjøre og den eneste som er ansvarlig for min rus og mine handlinger er meg selv. 

Jeg har sverget under ed og servere dere åpenhet og ærlighet i denne bloggen, men de siste dagene har vært vanskelige. Jeg vet av erfaring at sinte og bitre mennesker ikke blir lyttet til eller tatt på alvor og ønsker nødig og bli en av dem, jeg vet at bitterhet aldri fører med seg noe godt men det er vanskelig og ikke bli sint når jeg leser mine egne barnevernspapirer. Jeg har prøvd og holde det inne, holdt det for meg selv men som alltid blir jeg den skadelidende av og gjøre det. Det eneste som fungerer for meg er åpenhet og ærlighet, det har hele livet vist meg.

På min barneskole ble mobbing skjøvet under teppet, det ble bagatellisert og ikke tatt på alvor, sa en ifra ble det bare enda verre og gud forby om det kom ut at det fantes grov mobbing på våres skole. Ifra denne gangen har jeg blitt mektig provosert når jeg hører skoler som går ut med at det ikke finnes mobbing på “deres skole” og mener at slike skoler burde få bot bare for og si noe slikt, alle vet at der barn ferdes er det mobbing… punktum. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg leser barnevernspapirene mine ser jeg ett barn som sier ifra om mobbingen i 7år på barneskolen, jeg ser ett barn som blir utsatt for grov vold gjentatte ganger, som er dokumentert så flott av lege. Jeg ser ett barn med store konsentrasjonsvansker og med alle faresignal blinkende over seg, jeg ser mange bekymringsmeldinger, mange fine ord men INGEN handling. 

Første gang rus blir nevnt i mine papirer er i 2002, der blir det skrevet at dem mistenker også sterkere rus en alkoholen. Hvor er de voksne menneskene? jeg ser store fraværstall, og ei jente som ga opp da hun kom på ungdomskolen. Hun hadde skreket om mobbingen som skjedde men aldri blitt hørt på den gamle skolen, så hvorfor skulle hun si ifra på ungdomskolen? jeg ser masken komme, dette skallet jeg har beskyttet meg bak og denne muren for og hindre folk i å komme innpå meg.

Det står at jeg gikk på selvstyring, at jeg aldri kom på skolen og at det ikke fantes noen regler eller struktur rundt meg, regelrett omsorgssvikt. Hvor er de voksne? 

Legeuttalelsen sier: 

i februar 1996 – 9år gammel – kutt i haken etter å ha blitt dyttet på isen. 

i mars 1996 – 9år gammel – fikk kjepp over nesen med påfølgende neseblødning

i januar 1998 -11år gammel – fikk brystsmerter/ryggsmerter etter at hun ble dyttet mot kateteret på skolen

I januar 1999- 12år gammel – Mistet pusten og ribbeinsbrudd etter og ha falt utenfor en mur,

I mars 2000 – 13år gammel – samme ulykke! 

Det blir også beskrevet at jeg hver eneste dag klaget på hodepine og magesmerte, det skriker mobbing i alle papirene og jeg fatter rett og slett ikke hvordan dette har vært mulig. 

Så mange bekymringsmeldinger, så mange voksne mennesker og så mange ord, og INGEN handling. 

Jeg har en ting og si her og nå…. Jeg kommer aldri til og være i  stand til og tilgi de tingene som skjedde den gangen, det har faktisk ødelagt livet mitt.  Og til mobberne: jeg klarer meg fint nå, ukrutt forgår ikke. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

HELE mitt liv har jeg skydd disse kontorene, jeg skulle klare meg selv og er sta som få. Ikke pokker om jeg skulle til en hjernekrymper og holdningene mine til systemet har i bunn og grunn bare gått utover meg selv.

Jeg sier ikke at samtlige i Norges land har store problemer dem brenner inne med men jeg tror psykologer er undervurderte og overvurderte på en og samme tid. Det er som om dette mennesket skal fikse deg og på mirakuløst vis fjerne alle problemer, det er som om dem har en gave og kan kurere alt som føles galt psykisk, sannheten er vell at dem bare er mennesker vi kan snakke med, lufte tanker og få innspill som kan endre tankegangen våres. Det er ingen hokus pokus og hvem hadde vel ikke hatt godt av å ha noen og snakke med under pandemien som stod helt utenfor og som du slipper og forholde deg til på privaten?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For meg handler det ikke om og bli kurert for det skal noe til 😂 det handler rett og slett om å ha noen som ikke kjenner meg privat, en som ikke tar parti eller tar opp det jeg snakker om her hjemme. Det handler om og få sortert rotet slik at jeg kan fokusere på og bygge opp livet mitt, bli kvitt noen byrder og prestere bedre med og være meg.

Psykologen har vært vesentlig i denne prosessen med og lære meg selv og kjenne som edru, han har også hjulpet meg med traumene som ødela alt for meg iløpet av bare noen sekunder. Jeg har ikke hatt panikkangst siden jeg startet med dette og føler meg så sterk at jeg våger og nå konfrontere disse tingene som skremmer dritten utav meg.

Jeg kjenner meg stolt over å ha kommet til ett punkt der jeg stolt sier at jeg bruker psykolog for og mestre livet mitt, bli sterkere og å bli en bedre utgave av meg selv ❤️

Det er ikke regn dette her, det høljer ned!
Jeg fikk en bråstart på dagen og måtte kjøre min kjære på jobb. Sikkert like greit og starte tidlig og presse seg igang. Gårsdagen var ingen lett sak og komme seg igjennom men jeg er som katter flest og lander alltid på beina. 

I mitt eget hode er jeg tøffere en jeg egentlig er og går på smeller etter smeller uten og egentlig og bli særlig redd av dem, dem sier at brent barn skyr ilden men jeg hopper like gjerne oppi bålet om dere skjønner hva jeg mener. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Å gå igjennom barnevernspapirene tok det beste av meg, men det er noe som bare må gjøres. Jeg husker bare 50% av livet da, det er mye og ta innover seg men også mange brikker som skal på plass og det eneste jeg ikke har gjort til nå er og konfrontere den mørkeste tiden av mitt liv. 

I dag skal jeg også til psykolog og jeg gleder meg faktisk, jeg har brukt han siden jeg sluttet og ruse meg og har fått god hjelp i disse samtalene, det er mange traumer og det ligger sikkert mange år med terapi foran meg, men jeg er ikke typen til og gi opp.

Det er torsdags morgen og jeg tar bokstaveligtalt en dag av gangen, akkurat nå må jeg ta en time av gangen og har innsett at denne prosessen er langt lenger en jeg trodde på forhånd. Det er enkelt og tenke at så fort man kutter rusen blir alt bedre, jeg er glad jeg ikke visste om alt dette på forhånd og heldigvis får vi ikke mer en vi kan bære.

Ønsker dere alle en fin dag uansett vær, tusen hjertelig takk for all støtten dere gir meg og styrken. Dere er helt vesentlige for meg og jeg kunne ikke vært dere foruten. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Når man har det bra med seg selv og alt er stabilt klarer man og formulere smarte setninger og ordene bare renner utav en, har man det dårlig derimot så må man hale ordene utav seg selv, det er belastende isteden for og være terapeutisk og vanskelig. Jeg har formulert, skrevet og publisert 2325 innlegg på denne bloggen, men akkurat i dag snurper alt seg igjen og jeg klarer det ikke, ikke noe fornuftig i alle fall. 

Jeg snakker høyt om at det hjelper og dele og være åpen, men på dager som dette er det faktisk det siste jeg ønsker… Å ta med andre inni kaoset. 

Det eneste jeg har gjort i dag er og hente mamma på jobb, resten av tiden har jeg sittet her på samme plass og i mine egne tanker og papirer. Dette ble tyngre enn jeg trodde og jeg har angret flere ganger allerede på dette steget jeg trodde jeg var klar for, kanskje jeg forhaster prosessen? hva om jeg har gjort en feil? men blir man noen gang klar for noe slikt? 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg er glad jeg skal på etterverngruppe i kveld som alltid på onsdager, det har aldri fristet så lite og gå dit men jeg har lært at det er disse dagene man får mest utav møtene. 

Det har heller aldri vært så godt og få min kjære hjem som i dag, som alltid prøver jeg og klamre fast i disse positive tingene! 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

God morgen alle sammen

Det er onsdag allerede og jeg føler at dagene bare suser forbi, spesielt i går var en dag jeg ikke en gang fikk med meg. Hodet er okkupert av barnevernspapirer men jeg har valgt og gjøre dette for meg og barna mine, jeg har ett ønske om og forstå fortiden min men trenger hjelp til og plassere noen brikker. Å lese ifra den mørkeste tiden i mitt liv er langt ifra enkelt men siden jeg husker så lite så klarer jeg og distansere meg på ett vis, det er som og lese noen annens historie om dere forstår. 

Jeg snakker mye om de siste årene og ifra mitt voksenliv men tiden da jeg var narkoman har jeg utelatt av den enkle grunn at jeg husker det som en tåke, jeg var ikke tilstede mentalt og det er vanskelig og tabubelagt og fortelle at man har vært sprøyteavhengig, det er så mye enklere og si at man var litt for glad i å drikke.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg husker denne perioden som om noen slo av lyset, det ble helt mørkt jævlig fort. Med alkoholen går det sakte men sikkert utfor stupet men med narkotika mister man kontrollen med det samme, for meg er det ubehagelig og fortelle om at jeg ble hektet, at jeg valgte dop foran barna mine og alle disse papirene viser dette så klart og tydelig. Jeg kunne ønske noen så meg den gangen. 

En mor skal gjøre alt i sin makt for barna sine, skammen har jeg bært siden den gang men i papirene ser jeg bare ett barn. Jeg er glad for at jeg har tatt dette steget selv om det river i sjelen min og gjør vondt, jeg har lært at det som gjør vondt faktisk er det som fungerer best i ettertiden, jeg ønsker og lære av historien min og kansje lære noen andre om hva som kunne reddet meg den gangen.

Jeg håper også at jeg kan vise noen der ute at det aldri er for seint, at selv om man har falt i bakken så kan man reise seg og finne styrken i seg selv. Jeg vet at man finner tilgivelse og forståelse der man minst ventet det, bare man er villig til og si sorry. Jeg deler dette for og vise at noen faktisk trenger og gå igjennom fortiden for og klare og bli og leve rusfri, noen føler ikke behovet for det jeg nå gjør, men noen trenger det for og forstå seg selv og livet som ligger bak. 

Nå tar jeg fatt på denne onsdagen og satser på at den blir fin, jeg tenker over alle disse tingene som er bra i livet mitt, plukker dem frem og fokuserer på dem mens jeg lever livet jeg har drømt om i så mange år. Ha en fantastisk dag alle sammen! 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg har brukt hele denne tirsdagen på dette, dette jeg aldri trodde jeg ville våge og gjøre, dette som har vært det jeg har vært mest redd for men mest klar for etter alle disse årene med skylapper og skam. Skam over å ha mistet barna mine til barnevernet.

Jeg ser ett barn som fikk barn. Jeg ser ett skadet barn som fikk to barn og massevis av voksne mennesker som bare så på, bare ventet på at det store toget som kom i full fart skulle smelle men som valgte og la være og gjøre noe med det. Jeg tenker det sier mer om de voksne enn om meg akkurat da. 

Det er ganske så ufattelig og se så mange bekymringsmeldinger, så mange som sa ifra men ett system som ikke våget og ta tak og hjelpe. Jeg ser at både jeg selv men mest av alt mine barn har blitt sviktet av systemet.

I hele dag har jeg sittet og lest om ei ung jente som opplevde vold i nære relasjoner og fikk barn med en voksen mann. I hele dag har jeg lest om hvordan min umodenhet og selviske tankegang gikk utover mine egne barn, men er det ikke slik barn er? Barn er vel ikke i stand til og sette andre foran egnes behov?

For hver eneste side blir jeg bedre kjent med meg selv og mange brikker faller på plass, og si åpent at man husker bare halvparten av sitt eget liv er egentlig ganske så flaut men derfor er det viktig for meg og faktisk ta denne konfrontasjonen nå.

Jeg har vært i ett slags vakuum i hele dag, jeg får ikke med meg hva som blir sagt i rommet eller hva som står på og surrer på TV-en, jeg er i en boble, en slags prosess med meg selv. Det er jævlig vondt men jeg vet at det er dette som fungerer, jeg velger og stå i det og våger og kjenne etter, for barna mine sin skyld så skylder jeg dem og faktisk vite hva som skjedde den gangen.

I kveld legger jeg meg med ett tungt hjerte og mange tanker, om marerittene ikke har vært ille før så ser jeg for meg en hektisk natt i natt! God natt alle sammen ❤️

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag er jeg såpass ødelagt at jeg begynte og gråte når min kjære kom inn dørene her, det er ikke ofte jeg mister meg selv helt men denne dagen har vært brutal. Jeg har tre bunker med papirer og har en halv bunke igjen og gå igjennom, med brutal lesing om den mørkeste perioden av mitt liv. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

For hvert eneste ark føles det ut som noen slår meg i magen, noe nytt dukker opp og jeg må ta en ny “runde” med meg selv, jeg fatter ikke at det kunne gå så langt, at noen ikke så hva som foregikk og at det ikke ble stoppet. Selvmordsforsøkene, voldtektene, volden og disse “episodene”  burde være nok, noen burde ha gjort jobben sin og det blir veldig tydelig at alt sviktet på samme tid.

Når jeg leser disse barnevernspapirene, bekymringsmeldingene og notatene ifra denne perioden har jeg bare lyst og gå inni situasjonen og gi alle involverte en klem og si at alt vil bli bra, helt til det går opp for meg at det er oss dem skriver om. Utavmegselvopplevelse. 

Jeg håper at dette kan føre til noe bra, at jeg nå konfronterer alt dette og faktisk kan gi tilbakemeldinger til barnevernet og dem involverte om hva som faktisk kunne blitt gjort anderledes, slik at ingen slipper og gå igjennom det samme.

Noen lys burde gått opp for noen når en så ung jente allerede ønsker og dø, med to små barn og ta vare på. 💔

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg har hatt store problemer med og sette meg ned og blogge i dag, det har rett og slett blitt for meget for meg. Jeg har vært hos barnevernet og hentet papirer på 1år av karrieren min under dette systemet, det er 3 store konvolutter med papirer og om hvordan jeg sviktet som mor. 

Dette sitter langt inne og skrive om, det sitter langt inne og en gang tenke tanken på hvordan den tiden var, nå har jeg bare papirer for året 2007 og jeg skal hente enda mer når jeg er klar. Jeg har valgt dette selv, og gå inni materien i historien min men nå kjenner jeg at panikken tar meg. 

Sammen med henne på barnevernet gikk vi bare igjennom vedtaket om tvangsplassering av de to barna mine, bare det var nok for meg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå lurer jeg på hvordan jeg skal ta fatt på dette, hvordan jeg skal klare og holde meg frisk igjennom denne jævlige lesningen, hvordan jeg skal klare og forholde meg til virkeligheten imens jeg går igjennom traumene som føles helt jævlige. 

På samme tid skal jeg inn og levere inn jobbsøknad i dag, imens hodet er okkupert av vonde tanker. En dag av gangen pleier jeg og si, men denne dagen kommer ikke til og bli bra.  

Jeg er livredd for hva jeg kommer til og oppdage, gjenoppleve og disse tingene som er fortrengte, men det er en del av denne prosessen, jeg har mistet mange år og husker svært dårlig, dette er min konfrontasjon for og få det bedre. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Med skjelvende hender sitter jeg her med den viktigste papirbunken jeg har holdt, denne bunken som kan endre livet mitt og fremtiden, disse attestene som sier noe om hvordan jeg er som menneske og i jobb, disse vitnemålene jeg har karret til meg imens jeg var i aktiv rus. Karakterene er faktisk ganske så gode om man tenker over hvilken situasjon jeg var i, hvordan privatlivet mitt var og hvem jeg omgikk. Jeg har klart meg bra på tross…. 

Nå har jeg altså samlet alt i en bunke på 14 sider, jeg er klar for og søke min første jobb noensinne, jeg har hatt en eneste jobb i hele mitt liv og det var på Kiwi, mange i min situasjon har ingen arbeidserfaring så disse 5årene betyr mye. Man føler man må vurdere og granske seg selv, for hva er egentlig mine dårlige sider og mine dårlige egenskaper versus mine gode? 

Det eneste jeg faktisk vet er at jeg går all in or nothing, når jeg først bestemmer meg for noe så brenner jeg på ekte for det og gir meg aldri på tap. Innerst inne bryr jeg meg egentlig ikke om jeg får avslag på denne jobben, jeg har tatt ett steg som er viktig for meg uansett resultat.

Det er nervepirrende og gjøre ting for første gang, jeg merker at jeg føler meg på dypt vann med det samme jeg føler meg på ukjent farvann, det ligger bare naturlig for meg at angsten kommer med det samme usikkerheten inntrer. Heldigvis har jeg lært meg teknikker og lært meg og leve med denne panikken som kommer i tide og utide

Tenk om det går da? tenk om jeg kan få en jobb der jeg for alvor får lov og gjøre en forskjell for mennesker i samme situasjon som meg selv? tenk om jeg faktisk får lov og drive med dette jeg elsker som yrke? da er virkelig alle drømmer oppfylt og jeg kjenner at hele magen og meg blir fylt med glede og sommerfugler, jeg kjenner at fremtiden er så spennende, som og se en film og bare glede seg til den neste scenen! 

I kveld er magen fylt med store sommerfugler og det eneste jeg ønsker meg akkurat nå er en natt uten uro og dramatiske scener i drømmene, det eneste jeg ønsker er og få sove igjen og være uthvilt nok til og få inn søknaden jeg sitter med foran meg nå.

Dette blir spennende! 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

De fleste betaler regningene sine og har aldri hatt betalingsanmerkninger, det er noe ansvarlig over det og jeg vil tro de fleste lærte tidlig viktigheten ved og betale til riktig tid. Dette er en ting jeg aldri har fått lære og har vært gjeldsoffer siden den dagen jeg fylte 18år. Jeg var fuckd ifra starten og har aldri hatt muligheten til og en gang kunne få mitt eget telefon-abbonoment .

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Gleden var enorm den dagen jeg betalte den siste regningen på gjelden som var over 350.000 da jeg startet, denne følelsen av og ha kontroll over egen økonomi! Jeg husker så klart og tydelig den dagen jeg bestemte meg for og bli kvitt gjelden etter og ha fått min første jobb noensinne i 2015.

Alle disse minnene kommer frem hver eneste gang jeg setter meg ned og betaler regningene mine lenge før forfallsdato og med god margin, jeg skal aldri tilbake til postkasseangsten og redselen for og ta ukjente nummer når telefonen eksploderer av pengeinnkrevere.

Hver eneste gang jeg betaler disse regningene som kjapt hoper seg opp tenker jeg på mestringen over og faktisk kunne betale i tide, ha penger på konto til og gjøre opp for seg og i tillegg ha til mat på bordet ❤️

Det er disse små tingene i hverdagen som er viktig, disse øyeblikkene der du føler at du sitter i førersetet av ditt eget liv, at du klarer deg.

Du vet at du har kommet langt når selv det og betale sure regninger kan gi deg glede på en helt vanlig mandag. ❤️❤️❤️

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share