Ofte får jeg høre at jeg er oppmerksomhetsyk og at jeg bare blogger for min egen del, det er klart jeg gjør det for meg selv men jeg kjenner at jeg også brenner så hardt for disse menneskene der ute som ikke våger og åpne opp munnen om hvordan dem egentlig har det inni seg, disse som føler at dem er så uviktige at å fortelle åpent at dem sliter bare er bortkastet luft, jeg kjenner at jeg brenner for disse som ikke har troen på sin egen verdi og disse som sliter taust uten og ha noen og snakke med. Jeg kjenner jeg brenner for alle som har mistet livet sitt til rusen eller til psykiske sykdommer som faktisk ikke har sett noen annen utvei en å ta sitt eget liv, jeg mener at samfunnet våres trenger slike som er store i kjeften som meg, en som ikke bryr seg om hva andre mener om en og en som står opp for andre mennesker! 

Jeg kjenner jeg er drittlei av at mennesker blir avvist i døren når dem oppsøker hjelp, og disse som får utsatt innleggelsesdato flere ganger, jeg kjenner at jeg blir forbannet når systemet svikter fordi jeg VET hvor hardt det er å ta dette steget og faktisk oppsøke hjelpen. Jeg vet hvordan det føles og bli avvist når man først har gitt alt på dette ene sekundet av svakhet, der man hopper i det med begge føtter og faktisk sier hvor jævlig man har det, men blir avvist og sendt hjem igjen, og mange ganger faktisk rett i døden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner også at jeg blir skikkelig provosert når mennesker som virkelig ønsker seg utav rusen blir stoppet av systemet ved hvert eneste steg dem prøver og ta, mange blir faktisk rett og slett motarbeidet når dem virkelig forsøker, mange opplever og bli sittende aleine med kampen selv, og selvfølgelig klarer ingen dette aleine. 

Jeg kjenner også at det er frustrerende når arbeidsplasser og tiltak ikke våger og gi mennesker med utfordringer en tjangse en gang, det bor så sinnsykt mange gode kvaliteter i oss, som ikke blir brukt fordi vi har en turbulent fortid bak oss. Om flere hadde fått tjangsen der ute så hadde vi klart og bevise våres rett i samfunnet. For hvor mye orker ett menneske og kjempe når det ikke blir lagt til rette for motiverende mål der fremme? ingen orker og ta opp kampen mot rusen når det ikke ligger fordeler der fremme som frister, og ingen jeg kjenner har noe imot og faktisk bidra til samfunnet og skaffe seg en jobb. 

Jeg hater disse blikkene jeg ser mine venner får, og som jeg en gang fikk bare jeg viste meg ute, dette blikket av avsmak og avsky som faktisk dreper sjelen til den blikkene er rettet på. Det er som om når noen har problemer andre ikke klarer og relatere seg til, så blir det møtt med hat og fordømmelse, jeg akter og skrike til jeg blir hørt og til jeg ikke lenger ser disse blikkene lenger. 

Dette er sikkert ikke mitt ansvar, og jeg kunne sikkert oversett dette og gått videre, men jeg føler at jeg skylder alle dem som kontakter meg, alle disse som ber meg om hjelp til og bruke stemmen min til noe nyttig, og til at all denne uretten opphører.

Jeg kommer aldri til og gå tilbake til tausheten bare for å gjøre noen fornøgde, jeg er ikke fornøgd før det ikke lenger er skamfullt og si at man sliter litt! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det føles ut som jeg var på tidenes fyllefest i går, og natten har blitt slik den alltid blir etter dager som i går. Underbevisstheten min har hatt mye og jobbe med i natt, og jeg merker hvordan min drømmeverden blir påvirket av det som skjer i hverdagen. Dagen i går kom som kastet på meg, jeg så det ikke komme men klarte og komme styrket utav noe som kunne gått virkelig ille. Jeg har aldri kjent meg så trigget som i går, og å åpne opp om dette har virkelig ikke vært lett for meg.

Det er så lett og dele når alt er fint og greit rundt meg, ordene bare kommer og det føles veldig naturlig, når det kommer til menneskene rundt meg kjenner jeg sperren kommer opp men jeg tenker at dette er en del av historien min, og det ville være feil av meg og sitte her og blogge om andre ting når jeg føler meg knust. Å være datter av en alkoholiker når man er alkoholiker selv byr på utfordringer jeg ikke forventet. Jeg mener det virkelig, jeg blir ikke trigget av noen andre, men når jeg vet at pappa drikker så kommer dette suget etter den løse praten, denne avslapningen og denne pausen rusen har vært. 

Jeg med min fortid vet så inderlig godt at ingen her i verden har sluttet og ruse seg fordi noen sa dem burde det, og at andres valg faktisk ikke er mitt ansvar, jeg innser at grensene for meg selv må vurderes på nytt. Det forundrer meg litt hvor dårlig jeg er som pårørende, jeg som trodde jeg visste alt om dette blir helt satt ut av rollen og følelsene som følger med. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Til alle pårørende der ute: dere har min dypeste respekt! 

Etter gårsdagen har jeg bare blitt enda mer sikker på at valget om å leve rusfritt var riktig, jeg har sett hva livet før har og by meg og jeg ønsker det virkelig ikke. Å ligge og pisse seg ut fordi man er så daudrukken ligger ikke til min natur lenger, ei heller og sitte og snakke piss over en øl (18). Det er ingen celler i kroppen som ønsker seg tilbake til det meningsløse som rusen betyr for meg nå, livet er rett og slett for kort til og rote bort i bevisstløst fjas. 

I 18år har jeg prøvd og ruse meg kontrollert, jeg har virkelig trodd at det var jeg som satt med kontrollen, det eneste det førte til var elendighet og det er ufattelig rart og tenke på at man gjør det samme så mange ganger og forventer ett annet resultat. Hvem trodde jeg at jeg lurte? 

Jeg kjenner fortsatt meg litt sviktet, på tross av at jeg vet det ikke handler om meg, men jeg kjenner også på en stolthet over å ha komt igjennom gårsdagen som ett sterkere menneske, jeg har bevist for meg selv at jeg klarer akkurat det jeg vil og jeg akter og fortsette og dele i både opp og nedturer. 

Tusen takk for støtten folkens! dere gjør meg sinnsykt sterk

.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag har jeg virkelig fått testet min egen styrke og blitt satt på den største prøven siden den dagen jeg valgte å kutte rusen. I dag har jeg kjent på ekte sorg, skuffelse, det og ikke være nok for noen, det og stå aleine og kjempe for noe man virkelig tror på men jeg har også kjent på ekte lykke, ekte vennskap og å overvinne noe man ikke trodde man ville klare.

I dag skrev jeg på bloggen at om jeg ikke sprekker i dag, sprekker jeg faktisk aldri og det mente jeg ifra innerst i hjertet mitt, jeg var frustrert og følte meg som ett dårlig menneske som dømte mens jeg selv sitter i glasshus. Det er vondt når det gjelder ens nærmeste, det er noe som ikke kan beskrives og det gjør noe med en. Jeg har forstått hvorfor jeg har så vanskelig med å gi tillit til mennesker, jeg forstår nå at igjennom hele mitt liv har jeg opplevd svik, og at jeg ikke kan stole på det mennesker sier. På mange måter forstår jeg nå bedre traumene mine, og jeg ser at jeg faktisk kan komme styrket utav disse situasjonene.

Disse “situasjonene” kommer til og dukke opp innimellom, det handler om hva jeg faktisk gjør med dem, og etterhvert som jeg klarer å stå imot blir jeg sterkere. Jeg har alltid syns det har vært patetisk og si at motgang gjør deg sterkere, men nå tror jeg faktisk på disse ordene. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Andres problemer må jeg ta avstand til, uansett hvem det er. Jeg er ikke sterk nok til og bære byrdene til andre, og valgene andre gjør er ikke i mine hender, jeg er bare ansvarlig for meg selv og disse valgene jeg tar hver eneste dag, og jeg skal sørge for at iallefall jeg gjør de riktige.

I dag kunne det gått skikkelig ille, jeg kunne gjort som alltid og kjøpt meg øl for så og ødelegge alt jeg har bygd opp på 451  dager, jeg kunne gjort det jeg alltid gjør, men jeg valgte den andre veien fordi jeg er sikker på valget om å velge livet. Det akter jeg og gjøre fremover også, for meg selv og ingen andre.

Akkurat nå sitter jeg og tenker at det er helt sykt hvor presset ett menneske kan bli og faktisk klare og stå imot, det er helt sykt hvilken styrke jeg har opparbeidet meg, og hvor mye dritt man kan ta imot så lenge man vet at det man står for er riktig. Jeg er helt tom i hele kroppen av inntrykk og følelser, det har vært en berg og dalbane i dag og jeg er glad jeg legger meg som rusfri fortsatt. 

Jeg rundet av dagen med stor D med en fest sammen med min beste vennine, vi var på konsert med Vidar Villa med god avstand mellom bordene og alle tiltak i orden, musikken er overhode ikke min smak men russen digget og vi følte oss gamle og grå. 

Tusen takk for at dere lytter! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dette er ett omstridt tema og jeg som åpen rusfri og ærlig får ofte spørsmål rundt dette, nesten daglig får jeg dette spørsmålet og det har sittet langt inne hos meg og ytre meg. Grunnen til at det sitter så langt inne er fordi jeg har fått sterke reaksjoner når jeg først har sagt hva jeg mener om dette, både ifra gode venner og folk ifra ulike miljøer.

Jeg har alltid vært imot legalisering av hasj, og jeg nå som mor til to tennåringer kan ikke sitte her og si at jeg er for ett slikt forslag, det ville faktisk blitt for dumt. Vi kan ikke legalisere ting som er ulovlige bare fordi mange bruker det på tross av at det er ulovlig, og alle jeg kjenner har faktisk startet med hasj og alkohol av rusmiddel. 

Jeg er helt for at vi skal hjelpe mennesker som sliter med rusen isteden for og gi bøter som dem faktisk ikke kan betale uansett og blir sittende med stor gjeld fordi dem har problemer med rusen, jeg er for å hjelpe isteden for og straffe. Jeg mener at om noen blir tatt med brukerdosen sin burde man se på dette som all annen medisin. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ønsker også at vi ikke fokuserer så hardt på denne legaliseringen og heller fokuserer på og faktisk hjelpe dem som sliter, og dem som faktisk ønsker seg ut av rusen. Jeg ønsker mer støtte til ettervern og faktiske tiltak som gagner dem som virkelig ønsker dette. Å legalisere hasj ville bare ført til at enda yngre mennesker får tilgang, det ville ført til mer rus og sterkere stoffer uansett hva man sier. Har man først trått over den grensen og faktisk ta seg en joint har man også tatt steget inn for andre hardere stoffer, jeg mener det er en terskel der som er hårfin og vi må beskytte dem unge og ikke fortelle dem at det er greit og ruse seg. 

Istedenfor og fokusere på disse store debattene om vi skal gjøre rusen lovlig eller ei burde vi heller ha debatter om hvordan vi faktisk kan endre hverdagen til dem som sliter, hvilke tiltak som kan gjøres for og forebygge de unge lovende og holdningsarbeide som faktisk fører til noe nyttig. 

Nå står jeg igjen i fare for og bli halshugd, men den tjangsen tar jeg. 

Derimot tenker jeg at for de værst rammede, de som faktisk blir friske av å ta seg en joint og dette kan dokumenteres av utdannede leger så burde dette være takhøyde for. 

Takk for meg.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Sprekker jeg ikke i dag sprekker jeg aldri.. 

I dag er ildprøven føler jeg, jeg kjenner på dette gnaget og tankene om hvor vidt dette er verdt det. Er det virkelig vitsen og kjempe så hardt hver eneste dag når en av mine nærmeste ikke gidder og prøve og kjempe? er alt jeg gjør helt usynlig og uviktig? er jeg virkelig så lite verdt? Dette føler jeg på. 

I dag ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne fikse en tv, og jeg er ikke vond og be om noe som helst så jeg kastet meg i bilen. Situasjonen jeg ble satt i føles veldig urettferdig og det er vanskelig og skrive om her inne, når det gjelder våres nærmeste er det vanskelig og åpne opp, og med forholdet mitt til pappaen min så bringer dette frem mange traumer. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble rett og slett satt i en situasjon der jeg følte på ubehaget og russuget ifra disse som skal være mine nærmeste, med mennesker som hadde drukket hele natten. Jeg fikset tven, drakk opp kaffien min og stakk derifra. 

Igjennom det hele tittet jeg ned på bilnøklene mine for og fokusere, jeg kjente etter hele tiden og anerkjente alle følelsene som bruset opp, jeg spurte meg selv om dette var verdt det og stakk. Det første jeg tenkte på var og sende en melding til min kjære som var hjemme, for så og dra ut på en terapitur for og rydde opp i hodet mitt. 

Når det kommer til min egen far så har vi en lang fortid med å drikke sammen, og vi har flere ganger bare stukket ifra stedet her og reist til Bergen sammen, vi har også en lang fortid med meg som barn og han som rusavhengig og jeg merker at alt dette kommer opp idet jeg ser han slik. Det er traumer som strekker seg helt tilbake til barndommen, slike småting som kommer frem når de blir trigget, og med ett blir jeg dette usikre barnet igjen som konstant føler for og beskytte min egen far. 

Jeg kjenner at det er mitt ansvar og ta vare på han, men akkurat nå makter jeg ikke å sitte på en fest som rusfri og føler meg rådvill når jeg mister kontrollen over hva han gjør eller om han faller og slår seg. Han har vært kreftsyk så lenge så både balanse og husk er redusert, når han ikke klarer seg selv når han er edru, hvordan i alle dager klarer han seg når han er full? alle disse tankene og følelsene bare stormer i kroppen, jeg føler jeg blir kvalt og satt oppi ett hjørne. 

Det høres helt sikkert helt vanvittig ut og utlevere min egen far på denne måten, og jeg føler på dette selv, men hva ellers jeg skal gjøre? når hele kroppen bare forteller meg at det er enklest og bare gi opp og gi seg hen, hva når alle celler i hele kroppen sier at jeg skal gå og kjøpe meg masse øl, sette ifra meg bilen og dra på festen sammen med min far og de andre? skal jeg gi etter eller skal jeg blogge disse tankene og frustrasjonen bort? hvor går grensen? skal jeg holde alt dette inne fordi jeg er redd for og vise sannheten til verden? jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen i dette så hvorfor ikke bare stå opp og fortelle akkurat hvordan dette føles? 

Jeg sprekker ikke når jeg sier dette høyt, jeg sprekker når jeg holder dette inne og ikke klarer og få dette ut… Jeg vet at dette ikke knekker meg, jeg vet at jeg ikke sprekker i dag men om dette hadde skjedd på en dag jeg ikke følte meg sterk, hadde dette vært den store fallgruven jeg ville falt rett nedi. 

Akkurat nå har jeg det veldig vondt inni meg, men heldigvis har jeg min kjære her og masse mennesker rundt meg som motiverer meg til og fortsette.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg har fått den glede og være med på ett prosjekt sammen med Metalheads agains bullying og har fått lørdagene som snapchatvert! dette er ett av disse prosjektene jeg ser frem til, da jeg når ut til flere mennesker og føler jeg er en del av noe større en meg selv. Ofte er det ensomt med bloggen, den er jo bare min så og komme inni ett fellesskap som dette betyr mye for meg.

Mab.est2015 er snapchatten jeg i dag skal være i, så det er bare å legge til om dere ønsker og se meg i aksjon i dag. Nettmobbing er tema og jeg føler at det er på sin plass akkurat nå! det virker som om vi er enda hardere og styggere med hverandre i kommentarfeltene nå under pandemien, og det virker som om vi lar våres egen frustrasjon og redsel faktisk gå utover hverandre. Det er ikke greit. 

Ofte har jeg tenkt at om jeg hadde prøvd hardt så hadde jeg aldri klart og sette meg ned foran skjermen her og vært direkte stygg med noen, selvom det bare er ord på sosiale medier så glemmer man ofte at det sitter virkelige mennesker bak skjermene. Det skjærer i hjertet mitt når jeg ser hvor fordømmende mennesker er, og ofte godt voksne mennesker angriper unge i full offentlighet. Jeg undrer hvilke signaler vi sender til de unge, og hva dem plukker med seg og gjør selv. Jeg tenker vi er eksempler og burde oppføre oss deretter, mobbing er ikke greit uansett form. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå gleder jeg meg til en anderledes lørdag på snapchat! nå skjer det ikke akkurat så mye spennende her, med tanke på situasjonen rundt oss, men jeg er sikker på at vi får dagen til og gå sammen! 

Ha en fantastisk lørdag kjære lesere! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Leiligheten dufter friskt og deilig, vi ligger på sofaen og ser craptv og har thaimat foran oss, det er helg og en virkelig kjærkommen en! denne helgen skal virkelig nytes! 

Savnet etter denne helgefølelsen har jeg kjent på en stund nå, fordi ukene og helgene har gått i ett, men de to siste helgene så har jeg virkelig gledet meg til helgen. Denne uka spesielt da alt har vært avlyst rundt oss og jeg har både gått glipp av timer med psykologen og gruppa som jeg har blitt så avhengig av, den eneste kontakten jeg har hatt med omverdenen har vært på korte butikkbesøk.

For første gang har jeg faktisk kjent litt på ensomheten, selvom  jeg vet at jeg har mange rundt meg. Jeg føler at når jeg isolerer meg så reagerer kroppen min anderledes enn hos andre. Jeg har alltid hatt en sosial angst inni meg og det skal bare noen dager til før den er tilbake, når jeg blir sittende her hele dagene uten og gjøre noe merker jeg at den kryper innpå meg igjen. Jeg har ingenting og klage over, men av og til føles dagene ganske så lange og leiligheten virker mindre og mindre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå ser jeg frem til en helg der min kjære er hjemme hos meg, der vi har tid til disse tingene vi ikke rekker iløpet av uka, og bare være sammen. 

God helg kjære lesere! fortell gjerne om deres planer i  kommentarfeltet. Jeg digger og høre ifra dere som er innom.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Føler du at kver einaste dag er meiningslause og du står fast? røys deg opp og finn noke og kjempe for.

Tenker du at heile verda er imot deg og at det er vanskeleg og komme seg vidare? kjemp for alt du eiger 

Syns du det er vanskeleg og gå vidare ifra fortida som har satt store spor i deg? vit at du ikkje er aleine og at du er verdt ei heil verd for noken

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Trur du at det ofte e lettare og gje opp enn å kjempe alle desse kampane som er foran deg? du skal vete at uansett kor vanskeleg og kronglete den veien er, når du kjem i mål så er det heile verdt det.

Det e i motgang du får testa styrka di, det e når du har det som værst du finn egenskapane dine som bare du innehar. Livet e en test på død og liv, men røys deg opp og aldri gi opp.. ❤️

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Noen ganger vandrer tankene fritt og jeg tenker at om jeg hadde visst hvor enkelt det ble og kutte rusen, så hadde jeg gjort det for lenge siden. Men helt ærlig, så er dette langt ifra virkeligheten og man må virkelig møte veggen og gå helt i kjelleren før man er klar til og ta valget og steget helt ut. Det blir for dumt og sitte og tenke at man skulle ha sluttet for lenge siden, eller slike “hva om” tanker, jeg var bare ikke klar før det store smellet kom.

Jeg vet helt inni sjelen og hjertet mitt at rusen er og blir feil vei for meg, jeg er ikke skapt til og være i den boblen og har alltid følt meg feilplassert der, jeg har aldri mistet hjertet mitt som mange gjør og samvittigheten min ville ikke tålt flere år med svik, bedrag og løgner. Jeg bare vet at jeg er på riktig vei nå, og det føles veldig godt. 

Første tiden som rusfri finner man motivasjon i disse dagene, og jeg skal ærlig innrømme at å telle dager var noe fysisk og noe jeg kunne se, den første tiden betydde denne tellingen mye men etterhvert så blir det litt fjernere. I dag har jeg vært rusfri i 450 dager, jeg har lastet ned en app og jeg merker at det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg sjekker denne. Livet normaliserer seg, man finner en rytme og nå er det like naturlig for meg og ikke tenke på rusen som det var en gang og ruse seg. Hadde jeg visst at jeg en dag ville komme til dette punktet så hadde jeg blitt fylt med håp.

Poenget mitt med og dokumentere denne fremgangen er og vise andre der ute at det faktisk er mulig. Jeg ante selv ingen håp og var fanget i rusen fullstendig da alt endret seg, jeg vet at jeg ville satt pris på om noen som gikk veien før meg hadde åpnet opp om både opp og nedturene som ville komme, jeg ville satt pris på en slik blogg for 450 dager tilbake i tid. Åpenheten er viktig for skammen man føler på, for når det er delt er det halvert. Jeg ønsker at vi legger ifra oss denne skammen og starter og bygge oss oppigjen, for fortiden kan vi faktisk ikke gjøre noe med, ei heller alle valgene vi har tatt. Det vi kan gjøre noe med er dagen i dag og fremtiden som ligger foran oss. 

Det som sitter igjen i sjelen er denne fortvilelsen, angeren og forvirringen rusen førte til, den følelsen unner jeg ikke min værste fiende, man føler rett og slett at man ikke lenger har ett valg og det som skulle være så fint og deilig med rusen ender bare med en stor ekkel bismak. Man tror man har kontrollen helt til man innser at man har mistet den for lengst, og jeg tror at ved å ha mennesker rundt deg som er klar til å ta imot så er det enklere og ta steget helt ut og velge rusfriheten. 

Jeg vet jeg maser om dette, men jeg vet hvordan det er å sitte uten håpet og lyset, uten denne freden i sjelen og uten troen på ett langt liv. Jeg har alltid sagt at jeg kommer til å dø ung, men nå ser jeg frem til og bli gammel og se mine barn vokse opp, jeg har funnet igjen noe jeg mistet for mange år siden og unner hver og enkelt av dere denne følelsen. 

Med disse ordene føler jeg at jeg kan gjøre en forskjell, for det er makt i ordene dine. Jeg ønsker og forandre samfunnet og jorden vi lever på, jeg ønsker og gjøre noe med hvordan vi behandler hverandre og hvordan vi tar imot mennesker som faller skikkelig og slår seg. Det er det jeg ønsker.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dagen i dag har vist meg at jeg gradvis er på vei til og bli normalisert, og at kroppen begynner og fungere som den skal. Jeg kan fortelle dere med hånden på hjertet at jeg før aldri falt en eneste tåre for noe som helst, og at jeg gikk i flere år uten og gråte en eneste gang.

Før skulle det mye til før jeg tok til tårene og jeg husker en gang jeg ble slått i ansiktet, og svarte med å glise tilbake, det ble forventet at jeg skulle starte og gråte slik at mennesket som slo meg kunne håne meg etterpå, og da jeg bare gliste tilbake ble han bare enda mer sinna og jeg så bare at øynene hans ble svarte rett foran meg. 

Når jeg først tok til tårene var det som en stor vulkan som hadde bygd seg opp over tid og ut kom det fosser med tårer som var helt ukontrollerbare, det endte som regel med panikkangstanfall da jeg helt ærlig ikke visste hvordan jeg skulle takle det. Rusen fikk meg til og skyve alle følelser unna og jeg ble en hard nøtt og knekke. 

Jeg husker derimot en god venn av meg som satt og så tv og gråt sine modige tårer og jeg plaga han en del for dette. 

I dag har jeg grått flere ganger av små helt uforklarelige ting. Vi ser rådebank og sangen som blir spilt der minner meg om en av mine beste venner som tok sitt eget liv, hver gang denne sangen kommer på så sprenger tårene på og jeg klarer ikke å holde dem inne, men vet dere hva? jeg er ikke lenger redd for og gråte og ser på tårene mine som en styrke og ikke en svakhet. 

Jeg var også så vågal at jeg satt på sporløst i dag da jeg satt her aleine, og tårene bare trillet nedover kinnene mine og jeg tok meg selv i å hulke idet jenta traff mammaen sin for første gang. Med andre ord har jeg hatt en emosjonell dag og det hele bunner i alt jeg savner rundt meg, det er så stille rundt oss og det er så mange mennesker jeg savner med avstanden vi må holde. 

Aldri i mitt liv hadde jeg grått for noen andres del før, men nå gråter jeg når jeg hører en rørende historie eller når jeg ser andre knekker i gråt, jeg føler med mennesker på en helt annen måte og er faktisk ikke så redd for og vise det lenger, før hadde jeg bare plass til meg selv mens nå klarer jeg og sette meg inni andres situasjon på en annen måte. Jeg har rett og slett komt i kontakt med mine egne følelser og har begynt og reagere som man skal. 

Det er uvant men veldig godt

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share