Sprekker jeg ikke i dag sprekker jeg aldri.. 

I dag er ildprøven føler jeg, jeg kjenner på dette gnaget og tankene om hvor vidt dette er verdt det. Er det virkelig vitsen og kjempe så hardt hver eneste dag når en av mine nærmeste ikke gidder og prøve og kjempe? er alt jeg gjør helt usynlig og uviktig? er jeg virkelig så lite verdt? Dette føler jeg på. 

I dag ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne fikse en tv, og jeg er ikke vond og be om noe som helst så jeg kastet meg i bilen. Situasjonen jeg ble satt i føles veldig urettferdig og det er vanskelig og skrive om her inne, når det gjelder våres nærmeste er det vanskelig og åpne opp, og med forholdet mitt til pappaen min så bringer dette frem mange traumer. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ble rett og slett satt i en situasjon der jeg følte på ubehaget og russuget ifra disse som skal være mine nærmeste, med mennesker som hadde drukket hele natten. Jeg fikset tven, drakk opp kaffien min og stakk derifra. 

Igjennom det hele tittet jeg ned på bilnøklene mine for og fokusere, jeg kjente etter hele tiden og anerkjente alle følelsene som bruset opp, jeg spurte meg selv om dette var verdt det og stakk. Det første jeg tenkte på var og sende en melding til min kjære som var hjemme, for så og dra ut på en terapitur for og rydde opp i hodet mitt. 

Når det kommer til min egen far så har vi en lang fortid med å drikke sammen, og vi har flere ganger bare stukket ifra stedet her og reist til Bergen sammen, vi har også en lang fortid med meg som barn og han som rusavhengig og jeg merker at alt dette kommer opp idet jeg ser han slik. Det er traumer som strekker seg helt tilbake til barndommen, slike småting som kommer frem når de blir trigget, og med ett blir jeg dette usikre barnet igjen som konstant føler for og beskytte min egen far. 

Jeg kjenner at det er mitt ansvar og ta vare på han, men akkurat nå makter jeg ikke å sitte på en fest som rusfri og føler meg rådvill når jeg mister kontrollen over hva han gjør eller om han faller og slår seg. Han har vært kreftsyk så lenge så både balanse og husk er redusert, når han ikke klarer seg selv når han er edru, hvordan i alle dager klarer han seg når han er full? alle disse tankene og følelsene bare stormer i kroppen, jeg føler jeg blir kvalt og satt oppi ett hjørne. 

Det høres helt sikkert helt vanvittig ut og utlevere min egen far på denne måten, og jeg føler på dette selv, men hva ellers jeg skal gjøre? når hele kroppen bare forteller meg at det er enklest og bare gi opp og gi seg hen, hva når alle celler i hele kroppen sier at jeg skal gå og kjøpe meg masse øl, sette ifra meg bilen og dra på festen sammen med min far og de andre? skal jeg gi etter eller skal jeg blogge disse tankene og frustrasjonen bort? hvor går grensen? skal jeg holde alt dette inne fordi jeg er redd for og vise sannheten til verden? jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen i dette så hvorfor ikke bare stå opp og fortelle akkurat hvordan dette føles? 

Jeg sprekker ikke når jeg sier dette høyt, jeg sprekker når jeg holder dette inne og ikke klarer og få dette ut… Jeg vet at dette ikke knekker meg, jeg vet at jeg ikke sprekker i dag men om dette hadde skjedd på en dag jeg ikke følte meg sterk, hadde dette vært den store fallgruven jeg ville falt rett nedi. 

Akkurat nå har jeg det veldig vondt inni meg, men heldigvis har jeg min kjære her og masse mennesker rundt meg som motiverer meg til og fortsette.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share