Dagen i dag har vist meg at jeg gradvis er på vei til og bli normalisert, og at kroppen begynner og fungere som den skal. Jeg kan fortelle dere med hånden på hjertet at jeg før aldri falt en eneste tåre for noe som helst, og at jeg gikk i flere år uten og gråte en eneste gang.
Før skulle det mye til før jeg tok til tårene og jeg husker en gang jeg ble slått i ansiktet, og svarte med å glise tilbake, det ble forventet at jeg skulle starte og gråte slik at mennesket som slo meg kunne håne meg etterpå, og da jeg bare gliste tilbake ble han bare enda mer sinna og jeg så bare at øynene hans ble svarte rett foran meg.
Når jeg først tok til tårene var det som en stor vulkan som hadde bygd seg opp over tid og ut kom det fosser med tårer som var helt ukontrollerbare, det endte som regel med panikkangstanfall da jeg helt ærlig ikke visste hvordan jeg skulle takle det. Rusen fikk meg til og skyve alle følelser unna og jeg ble en hard nøtt og knekke.
Jeg husker derimot en god venn av meg som satt og så tv og gråt sine modige tårer og jeg plaga han en del for dette.
I dag har jeg grått flere ganger av små helt uforklarelige ting. Vi ser rådebank og sangen som blir spilt der minner meg om en av mine beste venner som tok sitt eget liv, hver gang denne sangen kommer på så sprenger tårene på og jeg klarer ikke å holde dem inne, men vet dere hva? jeg er ikke lenger redd for og gråte og ser på tårene mine som en styrke og ikke en svakhet.
Jeg var også så vågal at jeg satt på sporløst i dag da jeg satt her aleine, og tårene bare trillet nedover kinnene mine og jeg tok meg selv i å hulke idet jenta traff mammaen sin for første gang. Med andre ord har jeg hatt en emosjonell dag og det hele bunner i alt jeg savner rundt meg, det er så stille rundt oss og det er så mange mennesker jeg savner med avstanden vi må holde.
Aldri i mitt liv hadde jeg grått for noen andres del før, men nå gråter jeg når jeg hører en rørende historie eller når jeg ser andre knekker i gråt, jeg føler med mennesker på en helt annen måte og er faktisk ikke så redd for og vise det lenger, før hadde jeg bare plass til meg selv mens nå klarer jeg og sette meg inni andres situasjon på en annen måte. Jeg har rett og slett komt i kontakt med mine egne følelser og har begynt og reagere som man skal.
Det er uvant men veldig godt
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Du måtte jo være sterk da. Når du stod alene i alt. Jeg vet hva du snakker om. Prosessen du er i nå gjør deg hel, og det gjør veldig vondt når følelsene stormer inni deg. Jeg vet, kjære deg. Vit at det blir bedre, det tar litt tid å bearbeide svik, sinne, sorg og realitetene man bærer på. At tårene kommer betyr at du tillater de å få lov å vises, endelig. Styrke. Du vokser som menneske, og husk at det bygger indre trygghet selv om det ikke føles sånn når du er som mest sårbar. Jeg vet.
Fine du.
Mange sanne ord ifra deg 🌹 ❤️ Tusen takk