Jeg fortsetter dagen som planlagt, jeg gjør disse tingene som jeg skulle denne søndagen, jeg nekter og forpeste tankene mine med det som skjedde i går, det er ikke mitt ansvar og det har aldri vært det. Jeg har en hel barndom i rusen, jeg har sett min egen far hjelpeløs mange ganger og jeg makter ikke og se det en eneste gang til.
Jeg kan høres kald og følelsesløs ut men jeg tok ett valg i natt, jeg valgte livet mitt.
Min far er alkoholiker og det har han vært hele livet, han tar ingen ansvar for problemet sitt eller innser det så hvorfor skal vi som familie ta dette ansvaret og byrden? Hvorfor skal vi tie problemene ihjel? Eller holde dette hemmelig? Det ville bare gjort problemene bare enda større og jeg akter og være åpen og ærlig i alt jeg gjør.
Jeg føler meg flau på pappas vegner og føler skammen jeg har følt så mange ganger før, jeg føler for og skape en avstand mellom oss og nekter og ringe han for og høre hvordan det går. Han er i hendene til helsevesenet nå, det er ingenting vi som pårørende kan hjelpe han med og jeg gir offisielt opp min egen far for og redde meg selv.
Livet er for kort til og ta på seg andres byrder, dette passer ikke inni livet mitt lenger for den døren lukket jeg den 18.desember 2019 💔
Veiene våres skilles nå og jeg akter og stå for valget jeg tok i natt, aldri mer skal jeg dras under på grunn av rusen.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share



























