I dag igjen har bloggen oppført seg merkelig og det har bare komt opp error når man har prøvd og gjøre noe, jeg merker i dag at bloggen faktisk har blitt ekstremt viktig for meg, ellers ville ikke pulsen steget som den har gjort i dag 🙂 å få ut tankene sine har blitt min redning og på en måte min flukt ifra virkeligheten.
Aldri i verden hadde jeg trodd at jeg ville bli en blogger! aldri i verden hadde jeg trodd at jeg ville sitte på en åpen blogg og brette sjelen min ut til så mange mennesker! til nå har 156.000 mennesker vært innom og det er helt sykt for meg!
Dette har blitt min terapi og det viser viktigheten av og få tingene ut, for meg har det blitt blogging men for andre kan det være andre ting, det hele handler om og finne sin måte og bearbeide ting som er vanskelige. Finn din egen måte og vei her i livet!
Jeg håper at denne bloggen kan gi noen noe, om noen sitter der ute og faktisk finner motivasjon lys eller håp i det jeg skriver så bretter jeg gjerne skittentøysvasken min ut der, jeg føler jeg har ett kall her i livet og en historie som kan vise at det aldri er for seint!
Jeg vet jeg blogger titt og ofte og at noen ting går igjen, jeg vet også at jeg er intens og poster bloggen overalt der jeg føler jeg kan, men egentlig er jeg ydmyk for hver og enkelt av dere som tar turen inn hit for og lese det jeg sitter og skriver <3
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Denne angsten lørdagen ga meg viste meg hvor mange traumer som ligger der i bakgrunnen, ting jeg trodde jeg hadde glemt og fortrengt og ting jeg faktisk må bearbeide! jeg er heldig som har både psykolog og masse mennesker rundt meg og dele dette med, og ikke minst denne bloggen som har blitt min store safeplace for både følelser og tanker.
Jeg har hatt dødsangst siden jeg var 5år gammel, jeg husker at jeg forsonte meg med døden allerede som 5åring, jeg gikk og var så livredd at jeg ba om at gud bare skulle hente meg og få en slutt på dette, jeg var villig til og dø for og slippe angsten og først når jeg ble voksen så forstod jeg at denne angsten ikke bare var en normal del av barndommen og noe som alle opplever. Hos meg var det ekte angst som har gått igjen og igjen igjennom hele livet mitt.
Jeg har alltid vært dødsredd for pappaen min, jeg har sett for meg at han faller i hodet mitt siden jeg kan huske tilbake til, jeg har alltid gått med en latent angst i meg for at noe skal skje han eller at han bare skal falle om og dø. Denne angsten har levd i kroppen helt siden jeg var for liten til og forstå, og først nå ønsker jeg og gjøre noe med den.
Mitt og pappas forhold har alltid vært anderledes enn alle andres, jeg har alltid hatt ett beskyttelsesbehov ovenfor han som har vært ekstremt, det er ting jeg har lært ifra barnsben om at jeg må våke over han og jeg husker så godt da vi lå i samme seng og jeg lå på armen hans og prøvde og ikke legge hele tyngden av hodet mitt på armen, jeg ville ikke skade han selvom han var fem ganger så stor som meg. Jeg husker også at jeg bråvåknet om pappa stoppet og snorke, det var ett instinkt inni meg som var på vakt hele tiden. Jeg innser nå at jeg har hatt altfor mye ansvar på skuldrene mine.
En barndom i rusen er noe jeg har lært overhode ikke er normalt men på den tiden jeg voks opp var det mange som opplevde det samme, det ble helt normalt og se de voksne drikke men jeg var heldig som hadde en mor som aldri smakte en dråpe, hun ble min trygghet.
Jeg kommer aldri til og slutte og være glad i pappaen min, jeg kommer aldri til å slutte og se på han som min far, men vi trenger massiv hjelp til både kommunikasjon og gå igjennom fortiden for og se om vi kan lage en fremtid sammen.
For og beskytte meg selv denne gangen har jeg valgt og ta avstand til han har tatt imot hjelp, den hjelpen jeg tok imot. Jeg orker ikke og være redd for livet hans lenger og det er det alt bunner i, en kjærlighet som er dysfunksjonell men ekte. Grenser er en del av kjærligheten, også regler oss imellom og respekt for hverandre.
Jeg håper det ordner seg fremover og at vi kan bli en familie igjen, det høres sikkert veldig merkelig ut at vi blottlegger sjelen våres på en åpen blogg så alle kan lese, men for hver pårørende som kontakter meg så viser det bare at avgjørelsen om åpenheten var den eneste riktige.
God natt kjære lesere <3
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Bare man ser på de økonomiske konsekvensene for vanlige mennesker er det nok til og velte lasset for mange, mange som har klart seg selv og gjerne hatt egne foretak til og forsørge familier men mister dette som en konsekvens.
Mange har lagt mindre penger nå enn før, og får kjenne på hvordan det er når man ikke lenger har kontroll på regningene som skal betales.
Alle tallene sier sitt om at det blir solgt enormt mye mer alkohol i disse tider, tallene viser også at flere og flere ungdommer søker psykisk helsehjelp, og at denne pandemien fører til at mennesker som aldri har hatt psykiske utfordringer gjerne får det av denne isolasjonen og dvalen vi er under.
Det skremmer meg at vi bare ser toppen av isfjellet, det er skremmende og tenke på systemet våres som nå skal ta imot disse helt nye brukerene sine, er vi klar for dette? er det nok kompetanse der til og yte hjelpen så mange trenger nå? har vi nok ansatte i kommunen til psykisk helse og rus? en gruppe som alltid har vært kraftig underprioritert blir nå den viktigste helsehjelpen som blir gitt.
Jeg er veldig bekymret med tanke på hvordan min egen kommune har håndtert akkurat dette viktige området siden pandemien slo til. Vi stod faktisk uten ruskurator over lengre tid og ingen visste noen som helst ting om sin egen situasjon. Nå håper jeg virkelig at også småkommunene gjør seg klare for ett skikkelig krafttak nå som så mange nye vil komme til og trenge denne hjelpen. Jeg håper at det blir mer fokus på erfaringskonsulenter, utdannede OG mennesker med erfaring rundt de forskjellige problematikkene, vi trenger flere som ser hele mennesket og ikke bare problemet.
Med den fortiden jeg har bak meg og den erfaringen jeg har bygget opp igjennom denne tiden som rusfri så føler jeg meg bekymret for hvordan vi som samfunn skal hjelpe så mange mennesker med og håndtere disse tingene som denne pandemien fører til, vi må tenke nytt og være klar for at når dette legger seg så kommer alt til overflaten, og jeg frykter at man vil da stå med hendene i lommen og virke sjokkerte over det som har skjedd.
Nå er det sagt.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det er hva jeg vil betegne alkoholisme med, når det kommer til sterkere stoffer er prosessen på mange måter kjappere og man ser konsekvensene før. Alkoholisme tar ifra en hele livet, det ødelegger hele familier og det river mennesket bort ifra oss, litt etter litt og alle involverte vet hvordan det ender.
Å være levende død er noe jeg selv har følt på mange ganger, rusen er det eneste som får deg til og føle noe som helst, og din eneste medisin. Jeg ser mange eksempler på mennesker som kutter rusen men ikke bearbeider resten av livet noe som fører til at dem psykisk ikke er rusfrie, jeg har ikke vært edru lenge men jeg har vært rusfri lenge nok til og se tendensene og jeg tror faktisk ikke at man kan komme seg videre uten og forandre alt rundt seg, disse tingene som skapte problemene ifra første stund. Alkoholen og rusen er bare en bivirkning av sykdommen og det som er synlig, resten ligger inni oss.
Det som er bra er at hjelpen finnes der ute, om man så bare merker at man har problemer med og styre rusen eller at man føler at man er litt utpå dypt vann, man trenger ikke og ha ødelagt alt rundt seg og fått store konsekvenser på grunn av rusen sin for og ta tak! om man klarer og ta grep før man ser de store konsekvensene lover jeg at en slipper mange år med smerte og jeg kunne ønsket at jeg hadde stoppet før. Om man så bare føler på at man ikke klarer og slappe av uten ett glass vin eller en øl, så råder jeg alle til og tenke igjennom hvorfor og ta grep før rusen faktisk tar over kontrollen. Hadde alle visst dette på forhånd så hadde nok ingen valgt ett liv i rusen.
Jeg gruer meg til og se konsekvensene av denne pandemien, disse som faktisk blir syke på grunn av isolasjonen og som kansje for første gang kjenner på psykiske vansker som følge av denne dvalen verden er under. Jeg er helt sikker på at selvhjelpsgrupper kommer i vinden og blir ett viktig verktøy ikke bare for disse som har vært i rusen en stund men også nye som føler dem har mistet grepet. Jeg håper at Norge er klar for det som kommer og at minst mulige mennesker får kjenne på følelsen av og være levende død.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det er sannelig tirsdag og for og være helt ærlig forstår jeg ikke hvordan jeg kom meg igjennom gårsdagens tåke, følelseslivet lever ett eget liv og jeg prøver bare og holde meg fast. Slik er det og være pårørende og man står faktisk fullstendig uten kontrollen.
Når slike ting skjer tenker jeg tilbake på alt jeg selv har gjort og hvor mye jeg har påført foreldrene mine igjennom årenes gang, man blir fullstendig blind når man er i rusen og bryr seg rett og slett bare om seg selv, jeg er glad for at iallefall jeg skal gi mammaen min freden hun faktisk fortjener i livet sitt. Jeg tror at det er på mange måter enklere for meg og sette disse grensene fordi jeg vet hvilken makt som ligger i rusen selv, jeg vet hvor skoen trykker og jeg vet akkurat hva man ikke skal gjøre og hva som faktisk kan føre til endringer.
Livet er brutalt til tider og det er ingen som har sagt at dette ville bli en dans på roser, det jeg gjør nå strider imot alle mine instinkter men er helt nødvendig for fremtiden våres som familie.
Det finnes mennesker der ute som er totalt imot det jeg gjør nå, dem mener jeg bryter personvern og at jeg utleverer pappa som er syk, jeg vil bare presisere at denne bloggen har blitt noe hele familien har godtatt som den er, dette er min historie og dem er en naturlig del av den, jeg snakker ikke om noen som ikke godtar dette selv og ville aldri utlevert noen uten deres samtykke. Vi gjør dette rett og slett for og skape ett ansikt på dette store problemet som så mange opplever og kjenner på kroppen, vi ønsker og bryte denne tausheten som bare fører til mer problemer for oss som familie.
Ha en deilig tirsdag alle sammen og meld dere inni gruppa til denne bloggen som jeg har laget på facebook, del gjerne og spre budskapet! masse kjærleik til dere.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag har jeg fått gjort disse tingene jeg måtte og har klart meg igjennom dagen, nå kommer jeg ifra styremøte på Skei som er ett par timer ifra hjemmet, jeg skal også stoppe og hente gratis bakevarer som jeg skal dele ut i kveld.
Dagen er ikke ferdig med andre ord men det er greit og holde seg opptatt når hjernen spinner og situasjonen er som den er, å ha noe annet og tenke på og som okkuperer deg er bra for en stund men jeg tenker det også er greit og ta innover seg alvoret og finne mine egne strategier for og komme meg igjennom også dette, med vettet i behold.
Det er overhode ikke lett og vite at pappa er skadet og skal igjennom en operasjon, men jeg må gi slipp for min egen del og snakke med han på mine premisser denne gangen. Det er vondt og ikke ta byrdene hans over på meg, eller klare og gråte denne gangen. Jeg har faktisk ikke grått på det jeg kan huske.
Jeg står stødig fortsatt og hjertet mitt er rent, jeg kan ikke gjøre noe annet enn og fortsette dette jeg har startet selvom det gjør fryktelig vondt langt inni hjerterota. Hjertet er knust men jeg klarer ikke og få ut en eneste tåre denne gangen, jeg er tom og jeg har lukket ett stort og smertefullt kapittel i livet mitt. Om noen ting skal ordne seg må det massiv hjelp til, det er en ting som er helt sikkert ifra min side.
Å være pårørende er noe dritt!
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag er første dagen siden dramatikken utspilte seg at jeg faktisk er aleine, jeg har brukt tiden godt men merker at jeg faller ut og inn av panikken, kroppen reagerer men jeg klarer og hente meg innigjen før den tar overhånd. Jeg har fått unna masse papirarbeide og masse slike ting jeg overhode ikke har peiling på, og det er disse tingene som er best og få unnagjort. Jeg føler meg ikke tilstede mentalt og får ikke med meg hva andre snakker om, jeg lever i en boble i dag så det skal bli spennende og dra på styremøte når hjernen ikke er helt med.
I hele natt drømte jeg om at pappa falt, igjen og igjen den samme drømmen slik jeg alltid pleier og gjøre når jeg vet han er på fest eller når jeg ikke vet hvor han er, nå har det jo skjedd det jeg har sett for meg i mitt eget hode så mange ganger, og gjort er gjort. Det eneste jeg kan gjøre nå er og arbeide med meg selv og bli enda klarere på mine grenser for menneskene som er rundt meg og som jeg slipper inni livet mitt.
Dette er noe av det tyngste jeg har gjort for meg selv, og jeg kjenner oppriktig i hjertet mitt at jeg har gjort mitt ytterste i denne situasjonen. Jeg kunne ønsket at noen satte grenser for meg den gangen jeg mistet kontrollen selv, som fortalte meg om sine egne grenser og som holdt meg på avstand med regler, det er dette ekte kjærlighet er.
Jeg har ennå ikke snakket med pappa, men har hørt igjennom andre at han venter på operasjon og har knekt kneet. Det er forferdelig trist at han har skadet seg, men jeg føler jeg har sagt ifra så mange ganger om hva som ville skje på forhånd, jeg har faktisk kontaktet den han drikker sammen med og sagt at han aldri må gå aleine når han har drukket, når dette ikke blir hørt på så føler jeg at jeg har ryggen min fri.
Videre tenker jeg å sette såpass grenser for meg selv at det blir denne gangen meg eller rusen, enten få skikkelig hjelp og innse sine egne problemer, ellers så er jeg borte som datter. Jeg er ferdig med og bli behandlet dårlig, se alkoholen rundt meg og kjenne lukten, jeg er ferdig med høyrøstede mennesker som bare snakker tull og jeg er ferdig med min egen far om han ikke er villig til og akseptere at han har det samme problemet som meg. Jeg nekter og bli en medavhengig, jeg er nå en pårørende og jeg trekker meg med all støtten så lenge rusen er en del av fremtiden.
Å sette dette ultimatumet er det vondeste men også det viktigste jeg har gjort for både meg selv og min mor som ikke skal bruke resten av hennes liv på denne rusen hun har levd med hele sitt voksne liv. Jeg sluttet og drikke også for at mine foreldre skulle slippe og bekymre seg for meg, at dem skulle få bli gamle og senke skuldrene sine, hele denne planen forandret seg idet han valgte rusen igjen og lot den ta fullstendig over helt vitende om at datteren hans kjemper en kamp for livet hver eneste dag som rusfri.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det er ikke før man er aleine og det er stille rundt en at følelsene for alvor kommer frem. Det er ikke før man har tid til og ta innover seg det som har skjedd man faktisk klarer og reflektere over valgene man bevisst har tatt for seg selv. Jeg føler jeg har tatt ett stort steg denne helgen og at om jeg nå fortsetter og være bevisst mine valg så vil jeg klare dette.
Jeg har ennå ikke snakket med pappa og jeg avventer situasjonen, jeg må skape en avstand for meg selv og jeg vet at han er i trygge hender nå. Jeg føler helgen har vært en av de største testene jeg vil komme over og at jeg faktisk bestod med glans.
Noen vil alltid være uenig med meg og noen vil alltid ha noe og mene og si om meg som person, det er jeg vant med fordi jeg ikke passer inni disse boksene man på død og liv skal passe inni, jeg er ulik alle andre og er ikke lenger redd for og vise hvem jeg er og hva som bor inni meg. Jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om negative ting som kommer min vei, ikke når jeg vet inni hjertet mitt at jeg gjør det riktige. Vi har levd lenge med denne sykdommen, vi vet hva som er riktig for oss og vi er faktisk ikke redd lenger for og ta med andre mennesker inni kaoset.
Mamma og pappa står 100% bak denne bloggen sammen med meg, vi har diskutert og blitt enige og laget en avtale oss imellom som alle står for, vi ønsker og dele for og vise hvordan livet faktisk er på godt og vondt. Vi ønsker oppriktig og vise ett ansikt på disse problemstillingene vi står midt oppi, og når kommentarene og meldingene hagler inn ifra mennesker som takker meg for at jeg forteller denne historien så har jeg oppnådd det jeg ønsket.
Jeg ønsker og sette disse tingene på kartet, få en diskusjon rundt dette og vise at det faktisk hjelper og være åpen og ærlig om ting man overhode ikke skal snakke om, jeg ønsker og vise at det faktisk er greit og blande seg i andres saker og at rusproblemer faktisk ikke skal holdes innenfor disse 4 veggene, det er ikke ett privat problem lenger! det er ett samfunnsproblem på lik linje som alt annet, det er på tide at vi slutter og skamme oss så forferdelig at vi ikke våger og snakke om disse problemene, jeg akter ikke og bære denne tausheten og skammen lenger.
Folk får mene akkurat hva dem vil om åpenheten min, den nytter og jeg ser det hver eneste dag, jeg er ingen a4 person som utad skal virke så jævlig sterk og perfekt hele tiden, livet er overhode ikke perfekt og taushet gjør den bare enda mer vanskelig og ensom.
Åpen ærlig og rusfri
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Etter at pappa ble hentet med ambulanse på lørdag har minnene bare strømmet på, ting jeg trodde jeg hadde glemt har komt opp til overflaten og jeg ønsker og ta dere med inni hvordan barndommen min faktisk var. Jeg har ikke ett eneste minne om pappa edru før jeg selv ble voksen og jeg skal love dere at barn får med seg alt!
Jeg og mamma bodde borte i ett år da hun studerte og jeg skulle på besøk til pappaen min! jeg husker hvor spent jeg var i kroppen idet jeg tok bussen helt aleine hjem til Måløy igjen. Jeg husker at på de gamle bussene så stod det Are på rutene i bussen, jeg tenkte alltid på mobberen som mobbet meg brutalt på det nye stedet vi hadde flyttet til, og når jeg tok bussen så følte jeg at jeg reiste ifra mobbingen for en stund. Da jeg ankom Måløy var det ingen som hentet meg på bussen, pappa var ikke der og jeg søkte tilflukt på en butikk med en telefon man kunne putte penger på. Jeg husker jeg brukte alle mine penger men kom ikke igjennom og pappa tok ikke telefonen. Det hele endte med at en vennine av mamma hentet meg slik at jeg kom meg inn noen steder, pappa hadde drukket for mye og sovnet.
Det høres ikke så dramatisk ut i våres voksne ører, men følelsen av og være glemt og uviktig er en følelse som har gått igjen hele livet mitt. Jeg har grått så mange ganger på grunn av rusen til pappa den gangen jeg ikke ante noe om at jeg selv skulle velge den også.
Pappa tok meg også med til Bergen by der vi skulle ha en kosetur, han ødela det hele ved og være drita full med meg i bergen sentrum på kveldstid uten og ha bestilt hotelrom. Jeg var så sliten at jeg ba han på min knær om og bare ta båten hjem igjen, for jeg maktet ikke disse gatene lenger og var ferdig med denne ferieturen.
Pappa var sjømann og ringte hjem når han var på sjøen, jeg husker forventningene han bygget opp i meg hver eneste gang han lovde og komme hjem til oss når han kom iland, jeg ventet i 6 uker i strekk hver eneste gang på dagen pappa endelig kom hjem og skulle innfri forventningene han hadde bygd opp igjennom telefonsamtalene, hver eneste gang ble det fullstendig stille, løftene ble brutt og han satt på den lokale puben. Det førte til at jeg ikke har tillit til noen andre mennesker, det har ført til at jeg aldri har følt meg god nok og det har tatt ifra meg vesentlige ting man skal lære seg i barndommen.
Barna får med seg alt, dem hører alt og er smartere en vi tror, pappa kan nå være edru i lang tid og jeg ser det etter 1sek om han har drukket, jeg hører det fordi barndommen min har lært meg og holde disse antennene ute, barndommen har tatt ifra meg denne naiviteten barn skal ha, den har tatt bort tryggheten og først nå som voksen kan jeg først si at jeg føler på en viss trygghet, selvom jeg føler meg trygg så vet jeg aldri når denne forsvinner, jeg vet at alt som er godt kan stoppe eller bli revet ifra meg når som helst.
Når man lærer helt ifra barnsben at man ikke kan stole på noen er det vanskelig og skape seg ett normalt liv, rusen har vært en del av livet hele veien og det er lett og falle for fristelsene som ligger der. Jeg vet med sikkerhet at om jeg hadde fått en trygg start hadde nok ting vært anderledes, jeg er utdelt med dårlige kort på hånden men jeg akter og bryte denne forbannelsen som ligger over oss. Jeg skal bli noe bedre og er så glad for at mine egne barn slipper en barndom i rusen.
Takk for at jeg får lettet hjertet mitt til dere, takk for at dere er her! uten dere, ingen meg.
Om dere ikke har gjort det ennå, så meld dere inni gruppen min på facebook nedenfor bildet! <3
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag er jeg fullstendig ferdig som menneske, det verker overalt og hjernen min går på fullgang, jeg klarer ikke og følge med når noen snakker og å sette seg ned og se noe på tv funker bare ikke. Man lever i en boble når det virkelig stormer rundt en og det føles som om luften har fullstendig gått utav ballongen.
I dag tidlig tok jeg ett valg, jeg valgte og gjennomføre denne dagen som planlagt, så vi har kjørt en kamerat på en lang langtur og hentet en nydelig hund! jeg har brukt timene i bilen til selvterapi og har klart og holde meg i nakken, det er noe som skjer når jeg sitter bak rattet og kjører, jeg blir fullstendig konsentrert og alle problemene forsvinner.
Det føles som jeg har gått og bært på en verkebyll over lengre tid, jeg har jo sett akkurat dette senarioet i mitt eget hode hundrevis av ganger, jeg har sagt ifra så mange ganger om at han må være forsiktig og jeg har faktisk kontaktet dem han drikker med om faren med og slippe han ut på egenhånd og hjem. Det føles som om denne verkebyllen har gått hull på og at all guggen har komt ut, jeg har ingen dårlig samvittighet i hjertet og har endelig plassert ansvaret og skylden der den hører hjemme. Hos han.
Da mamma snakket med han i telefonen hadde han fisket etter hva jeg tenkte om dette, jeg velger og ikke tenke så mye om dette, jeg har ingenting med dette og gjøre og det håper jeg at han endelig nå forstår.
I dag har jeg tatt ett viktig steg i denne rusfriheten og jeg akter og fortsette i denne retningen, jeg nekter og la meg dra ned av slike påvirkere, jeg har for mye og leve for og det gamle livet mitt ville ikke løst noe som helst. Ha en fantastisk natt kjære lesere og tusen tusen takk for støtten!
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
