Jeg har vært våken i mange timer men har brukt denne tiden til og nyte kaffe og bare være aleine i mitt eget selskap!
Den siste tiden har jeg følt på en tomhet, en likegyldighet som jeg overhode ikke setter pris på. Jeg innser at jeg har tatt meg vann over hode og gjør altfor mye på altfor kort tid. Jeg glemmer at jeg er nyoperert, rett og slett. Jeg har også en diagnose som ødelegger nettene med mareritt og uroligheter, jeg finner ingen øyeblikk der tankekjøret ikke suser i hodet og blir helt vanvittig sliten. Jeg håper at denne søndagen blir bedre en dagene som har gått, og jeg håper at brikkene i livet snart faller på plass og at jeg kan finne meg selv igjen. ☀️
Jeg har ikke følt meg så dritt siden jeg slutta og drikke og våkne opp på lugubre steder og ikke ane hvor jeg var. I hele går og i hele dag har jeg vært helt vanvittig dårlig. 😳
Jeg presser meg igjennom dagen og det som jeg bare må gjøre, alt annet får bare vente.
Det gikk faktisk så langt at jeg kjøpte både koronatest OG graviditetstest bare for og være på den sikre side, jeg kan ikke huske å føle meg slik uten naturlig forklaring før. Disse viste selvsagt at jeg verken er gravid eller har korona men da er to ting strøket av listen over forklaringer til hvorfor jeg føler meg så vanvittig dritt i dag.
Håpet er at jeg skal våkne i morgen og føle meg som normal igjen❤️
Usj dette har vært en lang og jævlig dag.. håper dere har hatt det bedre en meg igjennom lørdagen.❤️
Vi har hatt pappaen min hjemme og grilla, jeg har også pressa meg igjennom en biltur bare for å lette på den dårlige samvittigheten, jeg har jobbet så han har hatt sine to første fulle dager på institusjonen. Det er mye som gnager for tiden, det er mulig at dette slår ut fysisk.
Som dere sikkert har skjønt har jeg fått oppleve baksiden av medaljen den siste tiden, der folk går inn for og presse meg ned og kritisere min måte og drive blogg på! poenget med hele denne bloggingen min var og vise ett ansikt på rusavhengighet og jeg merket fort fordommene og vrangforestillingene som finnes i samfunnet våres.
Mange ganger fikk andre sjokk når jeg presenterte meg som alkoholiker, dem hadde sett for seg en gammel sliten mann i hjørnet på en bar og ikke en ung jente som meg. Disse ønsket jeg og gjøre noe med.
Denne bloggen startet ved en ren tilfeldighet, aldri i verden hadde jeg sett for meg å bli en blogger, men det ble en befrielse og lette på tanker og følelser imens hele Norge kunne lese det. Det ble min vei tilbake til samfunnet og min måte og gå imot strømmen på bygda. Det er nemlig ikke så lett og være narkoman på ett lite sted for så og komme tilbake som rusfri og faktisk bli tolerert, respektert og tatt imot.
Jeg har delt ALT, rått og råte med dere og har blitt kjent med meg selv som den rusfrie Monica, ikke en gang jeg vet hvem jeg er uten.
Jeg har blitt kritisert for å skrive flere ganger for dagen om at jeg er rusavhengig, noe jeg overhode ikke kjenner meg igjen i men har tatt det til meg på en måte jeg ikke helt hadde sett for meg. Det har tatt bort alt av krefter jeg hadde, pågangsmot og styrke. Jeg føler ikke meg som meg selv lenger.
Aldri før har jeg vært redd for og dele noe som helst, dere har jo sett hva jeg har delt før. Nå veier jeg ordene mine og er redd for og tråkke noen på tærne eller si noe som kan bli kritisert. Det er vondt og være meg akkurat nå….
Avhengighet er helt vanlig, det er noe man burde snakke om. Det er ikke noe vi skal gjemme bort og fortie, det er noe som absolutt alle har ett eller annet forhold til, alle vet om noen. En rusmisbruker er ikke lenger en som sitter og tigger på gata, det er en vennine eller ett familiemedlem, det er en ressurssterk person som har livet på stell men som slapper av med rusen når livet blir for anstrengende, det er ikke lenger noe som skal være skamfullt og ødeleggende, det skal være helt normalt og snakke om.
Jeg går ikke tilbake til kroken min og skammer meg, jeg står for den jeg er og det jeg har oppnådd med denne bloggen. Hver eneste dag får jeg meldinger ifra mennesker som sier at akkurat jeg har hjulpet dem, til og ikke skamme seg men å gjøre noe med problemene. Det kan faktisk ingen ta ifra meg, selv om skrivergleden min har fått seg en knekk kommer jeg alltid sterkere tilbake, det har jeg vist så lenge jeg har levd.
Jeg kunne ønske at jeg kunne dele fritt, at jeg kunne vise fargene mine og ikke sensurere meg selv. Jeg er egentlig ett fargerikt og spennende menneske, med mange meninger og holdninger. Jeg merker at jeg selv sensurerer meg selv fordi jeg er redd.
Jeg er redd for og åpne en melding og få en melding på feil tidspunkt, på ett tidspunkt der jeg selv ikke er helt i slaget som vil treffe meg. Til vanlig når jeg har det bra tåler jeg en støyt men jeg er sikkert ikke så tøff som jeg har utgitt meg for og være.
Plutselig kan Monica på barne og ungdomskolen komme tilbake, med det samme jeg opplever hat føler jeg meg som den jenta igjen. Grunnleggende i oss mennesker er vel at man ønsker og bli likt, mennesker som har opplevd mobbing har en egen evne til og fange opp disse tegnene på at noen er ute etter deg.
Jeg har rett og slett ikke vært meg selv de siste dagene, jeg har vurdert om dette er noe for meg. Jeg holder meg unna enkelte kommentarfelt og har virkelig prøvd og ikke la dette gå innover meg, men innerst inne skremmer hatet livdritten utav meg. Jeg sensurerer meg selv, jeg våger ikke å skrive noe som kan trigge noen og poenget og hele konseptet med bloggen blir borte.
Den følelsen når man våkner før fuglene fiser med kribling i kroppen og man kjenner at man er spenn klar for fredag, den følelsen får man ikke når man ikke jobber. Denne følelsen jeg lette febrilsk etter, denne fredagsfølelsen som er umulig og ta feil av. Endelig!
I dag skal jeg være med på erfaringskonsulent-forum for første gang, det er nyoppstartet og jeg gleder meg til og finne utav hva dette er for noe. Jeg gleder meg til og møte flere med samme jobben som meg, utveksle erfaringer og drodle rundt dette som engasjerer oss alle.
Det er andre dagen min i jobb og jeg innser hvor vanvittig viktig det er for meg å ha noe å gå til, selv søvnen om natten blir bedre og slike som meg har godt av å slite seg skikkelig ut slik at man har den godfølelsen når man sovner om kvelden, slike som meg har godt av å føle seg nyttig, produktiv og i aktivitet. Rett og slett, å ha en jobb og gå til betyr alt for meg nå.
Altså folkens, jeg er så innmari sliten! 😂jeg har faktisk lagt rett ut siden jeg kom ifra jobb og har ingen tjangse til og gjøre noe med det, slik er det altså og stupe inni arbeidslivet igjen.😂
Jeg skal innom jobb noen timer i morgen også men så skal jeg reise videre og være med på ett forum for erfaringskonsulenter og jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig, jeg har jo ikke møtt særlig mange andre en familien min den siste måneden så nå kjenner jeg at det blir godt og mingle med mennesker som brenner for det samme som meg, og bruke egen erfaring til og hjelpe andre. ❤️
Drømmen er jo og studere videre og sannheten er faktisk at jeg kunne tenkt meg og være evig student, jeg savner skolebenken og elsker alt ved å gå på skole.😁
I år ble det ikke noe skole på meg, jeg hadde litt nok med operasjon og ny jobb men til neste år skal jeg melde meg opp og starte på ett nytt student kapittel i livet. 😁
Skolen jeg har valgt ut og søke på ligger i Trondheim men er basert på samlinger, genialt for dem med jobb ved siden av! det er langt og reise men helt sikkert verdt det, en god investering i fremtiden våres. ❤️
Nå er jeg helt fersk i dette med erfaringskompetanse men føler meg som en svamp på ny kunnskap og prøver og utvikle meg selv og ta til meg alt jeg kan, i morgen tror jeg blir en lærerik dag og jeg ser virkelig frem til å se hva dette er for noe! 😁
Alt dette blir i morgen, akkurat nå gleder jeg meg bare til en natts søvn. 😂
Tusen takk for den massive støtten dere gir meg, jeg leser alt dere sender av kommentarer! ❤️ dere gjør meg vanvittig sterk og jeg tenker på dere lesere mange ganger for dagen, jeg hører dere heier der i bakgrunnen og jeg tar dere frem når jeg trenger litt pågangsmot. Jeg kan ikke si det nok hvor takknemlig jeg er for akkurat dere.
Så det er altså mulig og være stolt over seg selv, selv jeg! 😁
På tross av smerter og vondter overalt har jeg fullført første dag på jobb etter ryggoperasjon. Det gikk virkelig opp for meg i dag hvor mye jeg har savnet jobben min og hvor rik hverdagen min faktisk er ❤️ Jeg har virkelig savnet den.
På samme tid er jeg stolt over at jeg er såpass trygg i meg selv at jeg ikke lar noen pelle meg på nesa lenger. Jeg tar ikke imot bullshit ifra andre og er såpass trygg på min egen verdi at jeg ikke starter og tvile på meg selv på grunn av visse kommentarer som jeg garantert hadde gjort før.
Man vokser så lenge man lever! 😁
Nå lengter jeg etter sofaen min hjemme! Det er aldeles ikke smertefritt men jeg har aldri følt meg tøffere 😁❤️
Å kjøre hjem igjen fra jobb når været er slikt er ikke å forakte ❤️😁
