Som dere sikkert har skjønt har jeg fått oppleve baksiden av medaljen den siste tiden, der folk går inn for og presse meg ned og kritisere min måte og drive blogg på! poenget med hele denne bloggingen min var og vise ett ansikt på rusavhengighet og jeg merket fort fordommene og vrangforestillingene som finnes i samfunnet våres.

Mange ganger fikk andre sjokk når jeg presenterte meg som alkoholiker, dem hadde sett for seg en gammel sliten mann i hjørnet på en bar og ikke en ung jente som meg. Disse ønsket jeg og gjøre noe med.

Denne bloggen startet ved en ren tilfeldighet, aldri i verden hadde jeg sett for meg å bli en blogger, men det ble en befrielse og lette på tanker og følelser imens hele Norge kunne lese det. Det ble min vei tilbake til samfunnet og min måte og gå imot strømmen på bygda. Det er nemlig ikke så lett og være narkoman på ett lite sted for så og komme tilbake som rusfri og faktisk bli tolerert, respektert og tatt imot. 

Jeg har delt ALT, rått og råte med dere og har blitt kjent med meg selv som den rusfrie Monica, ikke en gang jeg vet hvem jeg er uten. 

Jeg har blitt kritisert for å skrive flere ganger for dagen om at jeg er rusavhengig, noe jeg overhode ikke kjenner meg igjen i men har tatt det til meg på en måte jeg ikke helt hadde sett for meg. Det har tatt bort alt av krefter jeg hadde, pågangsmot og styrke. Jeg føler ikke meg som meg selv lenger. 

Aldri før har jeg vært redd for og dele noe som helst, dere har jo sett hva jeg har delt før. Nå veier jeg ordene mine og er redd for og tråkke noen på tærne eller si noe som kan bli kritisert.  Det er vondt og være meg akkurat nå…. 

Avhengighet er helt vanlig, det er noe man burde snakke om. Det er ikke noe vi skal gjemme bort og fortie, det er noe som absolutt alle har ett eller annet forhold til, alle vet om noen. En rusmisbruker er ikke lenger en som sitter og tigger på gata, det er en vennine eller ett familiemedlem, det er en ressurssterk person som har livet på stell men som slapper av med rusen når livet blir for anstrengende, det er ikke lenger noe som skal være skamfullt og ødeleggende, det skal være helt normalt og snakke om. 

Jeg går ikke tilbake til kroken min og skammer meg, jeg står for den jeg er og det jeg har oppnådd med denne bloggen. Hver eneste dag får jeg meldinger ifra mennesker som sier at akkurat jeg har hjulpet dem, til og ikke skamme seg men å gjøre noe med problemene. Det kan faktisk ingen ta ifra meg, selv om skrivergleden min har fått seg en knekk kommer jeg alltid sterkere tilbake, det har jeg vist så lenge jeg har levd.

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share