Etter at jeg kuttet rusen har det dukket opp en kjærlighet for mennesker jeg aldri trodde fantes, plutselig er jeg oppriktig glad i dem rundt meg. Jeg har alltid holdt mennesker på avstand for og beskytte meg selv og nå er jeg den første som blir glad i andre. Jeg bærer hjertet mitt utenpå! ❤️
Jeg er helt overbevist om at man faktisk kan endre tilværelsen med enkle grep! det trenger ikke en gang og koste en krone. Jeg tror at ved og vise at man er glad i hverandre kan man skape ett tettere og nærere forhold til hverandre og holde kjærligheten vedlike for alltid. 🌹
I dag bestemte jeg meg for og kjøpe en kopp til min kjære og en til mammaen min, jeg kjørte til jobben hennes og ga henne den og jeg skal love dere at jeg fikk utbytte for det jeg la ned i gaven. Slike småting liker jeg og gjøre for og vise hvor glad jeg er i dem og hvor høyt jeg setter dem, jeg ønsker og vise mamma hvor vanvittig stolt jeg er over henne og hvor takknemlig jeg er for all jobben hun har lagt ned i livet mitt.❤️
Mammaen min har aldri ruset seg men har måttet tåle alle andres problemer igjennom hele livet, hun har stått på og jobbet både dag og natt for og fikse mat på bordet, strøm og tak over hodet og jeg er helt sikker på at det ikke alltid har vært enkelt og være aleine. Hun fortjener den største pokalen i verden og er min helt og forbilde.🌹
Jeg fatter ikke hvor hun henter styrken til og tåle alt hun har gått igjennom i så mange år og jeg er så glad for at jeg nå kan gi noe tilbake igjen. Jeg gjør dette også for henne! ❤️
(Måløy city sett ifra Blålida)
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Nå har jeg brukt de siste dagene til og grave i fortiden og en risiko er at jeg kommer over noe jeg ikke ønsker skal komme til overflaten, jeg vil bare si at jeg ikke graver aleine og at jeg har psykolog som supplement når jeg trenger det. Jeg ville ikke våget og gjøre det helt på egenhånd.
Det har skjedd så mange ting i fortiden min som har formet meg som menneske, jeg stoler ikke på noen og har alltid garden min oppe, jeg har blitt sviktet på mange måter men tar det hele og fulle ansvaret selv. Jeg ønsker ikke å bli ett bittert menneske men på samme måte ønsker jeg og bruke historien min til noe nyttig slik at det aldri skjer igjen med noen andre. Jeg har en kunnskap og en erfaring om hvordan man IKKE møter mennesker med utfordringer og jeg ønsker og belyse disse tingene.
En ting som sitter dypt i meg ennå er den gangen jeg ble sendt hjem med ett pilleglass da jeg oppsøkte lege for og få innleggelse, jeg var så utkjørt og ønsket og ta mitt eget liv men ble sendt hjem og avvist da jeg behøvde det som mest. Det kunne endt der om jeg ikke hadde blitt så provosert av situasjonen, fokuset mitt ble flyttet fordi jeg ble så sint.
Hadde jeg ikke hatt venner rundt meg den gangen og en leilighet og være i så hadde jeg tatt livet mitt den gangen og jeg klarer ikke og beskrive hvor mye krefter og mot jeg måtte samle meg opp for og i det hele tatt klare og oppsøke den legen den gangen, og han kunne faktisk sendt meg rett i døden med åpne øyne.
Dette er noe jeg virkelig brenner for! hvordan mennesker med utfordringer blir møtt av systemet. Hvordan man tas imot når man faktisk ønsker hjelp er noe jeg ønsker og jobbe for og endre. Jeg vet målet er skyhøyt og nesten umulig men om min historie kan belyse svikt i systemet så hever jeg gjerne stemmen min!
Når man sitter med slike erfaringer og har komt seg ut av rusen så tenker jeg at det er på sin plass og faktisk si ting høyt. Dette er ingen krig mellom meg og systemet for systemet har gjort masse for meg igjennom disse årene men når noe så vesentlig er feil så må man faktisk ta det opp i offentligheten.
Leger har en viktig rolle når det kommer til det første møte mellom bruker og system, dem har ett alvorlig stort ansvar som dem burde ta på aller høyeste alvor. Jeg savner at leger ønsker mer kunnskap rundt rus og psykisk helse, jeg savner at mennesker våger og fortelle historiene sine der dem har blitt utsatt for og bli sviktet på det groveste på sitt svakeste.
Blir man sviktet i forsøket på og oppsøke hjelpen så er man kjørt og man kommer som oftest aldri igjen. Slike svik ødelegger denne relasjonen for alltid og det er derfor det er så stor motstand imot og søke og ta imot hjelpen ifra systemet. Noe må gjøres og denne jobben er alvorlig stor. Vi har en LANG vei og gå og det er overhode ikke godt nok slik det er i dag.
I dag har jeg det faktisk veldig bra og har 562 rusfrie dager bak meg, men dette er ikke systemet sin fortjeneste og jeg har måttet ta alle stegene selv.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
De siste dagene har jeg tatt opp grunnene til at jeg ble som jeg ble, rusavhengig som mistet barna sine til barnevernet allerede da jeg var 20år. På mange måter følte jeg den gangen at jeg hadde ødelagt livet allerede da, lite visste jeg at jeg hadde ett langt liv og leve ennå.
Jeg hadde levd livet som mor på heltid helt siden jeg oppdaget at jeg var gravid da jeg bare var 15år gammel, jeg visste faktisk ikke om noe annet.
Bruddet med barnefar førte til at jeg måtte flytte sammen med min mor i en ulevelig leilighet og presset og muligheten til og ha barnevakt førte til at jeg flyktet i rusen, det ble rett og slett for tett mellom oss. Mor-2 barn- bestemor og bestefar under samme tak. Det er overhode ingen unnskyldning men jeg føler at om det hadde vært annerledes den gangen så hadde jeg heller ikke mistet barna mine.
Barnevernet hang over oss og kom på uanmeldte besøk, dem betalte barnehageplass og dermed måtte barnehagen skrive rapporter hver eneste måned på barna mine, jeg følte meg rett og slett overvåket og jeg mener at ingen foreldre klarer og være gode foreldre med dette presset over seg. Jeg tror at uansett hvilken mor jeg hadde vært den gangen så hadde dem bestemt seg for og ta dem bort ifra meg, det føltes slik.
Mine barn har aldri sett meg ruse meg eller i det hele tatt noensinne sett meg ta meg en øl, det er fordi pappa er alkoholiker og jeg har vært knallhard på at mine barn aldri skal oppleve rusen og jeg tror at bare om jeg hadde fått litt hjelp den gangen til og finne en egen leilighet og komme igang etter bruddet med barnefar så hadde vi klart oss veldig fint. Det gnager litt at samfunnet ikke brøt inn i situasjonen den gangen, jeg ble mor som 15åring og ante ingenting om denne tilværelsen, jeg var ett barn som fikk barn.
Da barna mine ble tvangsplasserte bort ble jeg for alvor narkoman og siden den gang har jeg ruset bort alle disse årene og sørget over tapet av to barn som jeg faktisk aldri får tilbake. Jeg er mor på avstand og jeg må se barna mine vokse opp uten meg, foruten noen små samvær innimellom og jeg vet ikke hva mine egne barn liker eller interesserer seg i for tiden. Jeg vet ikke og var der ikke da dem mistet sin første tann, når minstegutt lærte seg og gå skikkelig, første skoledag og kanskje ikke en gang i konfirmasjonen til gutten jeg bærte frem i 2007.
Samfunnet må gjøre noen endringer slik at min historie ikke trenger og repeteres, det må gjøres tiltak slik at unge mødre får den hjelpen dem trenger slik at dem kan være de beste foreldrene for disse barna som fortjener alt. Å tvangsplassere barn ifra foreldre skal ikke være ett mål eller ett godt tall i statistikkene, det skal være ett stort nederlag for barnevernet og måtte tvangsplassere barn og det burde være ett tegn på at dem faktisk ikke har gjort jobben sin i og støtte familiene isteden for og ødelegge dem.
Tårene mine triller og hjertet blør, men dette måtte bare bli sagt. Vi blir aldri de samme igjen etter denne hendelsen.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Behovet for ett prosjekt som bare var mitt har meldt seg en stund da ryggen plager meg konstant og jeg føler meg dårlig når jeg ikke får gjort noe, i dag tok jeg tak i dette prosjektet som har lagt i bakhodet og skurret lenge. Lite visste jeg at noe så lite kunne utløse en slik reaksjon.
Jeg har gått og gruet meg til dette prosjektet fordi sist jeg prøvde tok det meg 3 uker og få ferdig trappen og det var ett smertefullt forsøk på og føle seg nyttig. Sta som jeg er så klarte jeg og fullføre etter lang tid med og bite i seg smertene, dermed gruet jeg meg til og starte opp dette.
(Før jeg startet )
Jeg er ett menneske som liker og klare meg selv men etter jeg knakk ryggen blir selv de små tingene i hverdagen for mye og jeg spør ofte om hjelp med min kjære, misforstå meg rett han hjelper meg gladelig men det går utover selvfølelsen min og ikke klare ting selv.
I dag når jeg startet denne jobben fant jeg ut at jeg faktisk kan sitte og gjøre de meste av arbeidet og idet jeg oppdaget at jeg faktisk kan klare hele dette prosjektet helt selv brast jeg i gråt som ett lite barn. Jeg tror ingen kan forestille seg hvor mye slike småting betyr for meg, foruten dem som har opplevd dette selv. Aldri hadde jeg trodd at dette prosjektet ville utløse gledestårer og en enorm tro på meg selv! for første gang fant jeg noe jeg faktisk klarte helt på egenhånd og noe som faktisk ble ganske så bra.
Med to plater og 9 skruer i ryggen har jeg i dag tatt ett stort steg for meg selv og gangen min, for meg betyr dette sykt mye selvom det er en liten ting.
Nå er gangen ferdig så og si og jeg sier meg godt fornøgd med dette prosjektet, trappen under skal males i samme farge som på veggen men der trenger jeg litt assistanse! 😉
(Det ferdige resultatet! så fornøgd med egeninnsatsen i dag!)
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Igjen begir jeg meg ut på ett innlegg jeg kjenner blir personlig som aldri før, det gjør vondt og grave i fortiden og jeg er hele tiden redd for og skrape borti noe jeg ikke ønsker og vite, men jeg føler dette er en viktig del av min tilfriskning.
Det er selvsagt ingen som kan redde en når man først har havnet på kjøret og jeg kan bare snakke om min egenerfaring når det kommer til dette, det er mange steg frem til avhengighet og jeg tror ikke dette er så tilfeldig som man tenker. Min avhengighet kunne blitt stoppet i mange ledd som sviktet den gangen men jeg tar det fulle og hele ansvaret for hvordan det har blitt.
(Jeg var ett lykkelig barn helt til ansiktet mitt ble fylt med alvor og tristhet)
Mobbingen på skolen ble rapportert hundrevis av ganger iløpet av min skoletid og jeg tenker at om noen hadde grepet inn så hadde det ikke vært så ille for meg og være meg, og dette gjelder også hjemme. Hadde ett voksent menneske grepet inn i situasjonen så hadde sikkert livet blitt annerledes. Jeg var egentlig ett lykkelig barn men jeg ser på bildene at det var noe som endret seg, smilet ble borte og alvoret over ansiktet dukket opp.
Jeg ble gravid som 15åring og akkurat fylt 16år da jeg fikk jenta som ville endre hele verden for meg. Jeg tenker at om noen hadde grepet inn her og gitt meg støtte, spesielt da det ble slutt mellom meg og barnefar så hadde situasjonen blitt en helt annen. Jeg bodde i en liten leilighet sammen med min mor og jeg flyktet rett og slett i rusen derfra.
Hadde jeg hatt min egen leilighet sammen med barna den gangen så vet jeg i hjertet mitt at jeg ikke hadde følt behovet for og flykte i rusen, jeg var en god mor i mange år og hadde ett stabilt liv sammen med barna mine. Bruddet ble ett sårt vendepunkt i livet mitt.
Igjennom hele livet har jeg aldri hatt noen som har vært der for meg, jeg har måttet klare meg selv hele veien. Jeg tror at om jeg hadde hatt ett menneske jeg stolte på og som jeg noen ganger kunne lene meg på så hadde situasjonen ikke blitt slik den har blitt. Og igjen legger jeg ingen skyld på noen men det forundrer meg litt at samfunnet har sett jeg gå til grunne uten og gripe inn.
Jeg har alltid følt at jeg har skreket av full hals på hjelp hele veien men jeg innser at jeg bare har skreket inni meg selv, det er ingen som har hørt skrikene mine. Jeg har aldri hatt noen som har gått etter meg når jeg har grått, så når Sebastian nå gjør det så vet jeg at han er den rette for meg. Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg finner en som går etter meg når jeg gråter så er dette ett tegn på at det er mannen i mitt liv og det jeg trenger.
Hadde noen grepet inn da jeg hadde så mye fravær på ungdomskolen at dem førte opp “0” på fravær så hadde jeg sikkert hatt ett bedre utgangspunkt og en bedre tjangse her i livet. Jeg tenker også at om noen hadde grepet inn den dagen jeg mistet barna mine til barnevernet så hadde jeg komt på bedre tanker enn og bare eskalere dette rusmisbruket og faktisk gjort noe med situasjonen, men jeg stod der fullstendig aleine uten barna jeg hadde tatt vare på disse årene, jeg var vant med og være mor på fulltid og stod plutselig uten grunnen til og stå opp, kle på meg og ta fatt på dagen.
Når jeg snakker om hva som kunne vært gjort for og unngått disse situasjonene så kan jeg bare ta utgangspunkt i min egen tilværelse, jeg står for alt jeg har gjort men jeg kunne ønsket at jeg hadde bare ett menneske jeg kunne stolt på og støttet meg på igjennom alle disse årene med smerter.
Jeg tenker også at om min mor som var pårørende til en alkoholiker hadde fått støtte som pårørende så hadde det vært enklere for henne og taklet situasjoner på en bedre måte, tatt avstand og skjermet meg, men hun visste faktisk ikke bedre på den tiden der.
(Jeg knakk og forstuet foten på fylla og husker ennå ikke hva som skjedde)
Det er så mange tilfeldigheter og spørsmålet er så komplex, det er så mange ting som kunne endret livet men jeg er glad for den jeg har blitt i dag. Livet har langt ifra vært enkel og etterhvert som jeg graver så finner jeg ut at det slettes ikke er så rart at jeg falt for rusen, for hvorfor ikke? Poenget med og grave i fortiden er og bli bedre på og hjelpe andre, sette meg inni disse vanskelige problemstillingene og faktisk gjøre noe med dem.
Det er aldri for seint og snu livet sitt, det har jeg bevist med min historie.
(Det har blitt mange sykehusopphold igjennom tidene på grunn av rusen)
(Jeg har veldig få bilder av meg som ruset (heldigvis) , men noen finnes)
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I går delte jeg ett personlig innlegg om hvorfor akkurat jeg ble rusavhengig, det er ett sammensatt og komplisert univers jeg prøver og se tilbake på for og forklare hvor tilfeldig denne sykdommen slår ned. Etter jeg hadde postet innlegget og gått igjennom albumet mitt så tok jeg meg en samtale med min mor, åpent og ærlig som det har blitt etter at jeg klarte og kutte rusen.❤️
Man hører det hele tiden, disse bortforklaringene og denne ansvarsfraskrivelsen. Det er ingen som våger og legge ansvaret der det ligger, nemlig hos en selv. 🌹
18.desember 2019 falt jeg ned trappen hjemme og knakk ryggen rett av og det ble oppdaget en alvorlig blodsykdom som kunne tatt livet mitt. For første gang i hele mitt liv la jeg ansvaret der det burde ligge hele veien og raseriet jeg følte til meg selv og rusen har faktisk ført til at jeg er en av dem som klarer seg. Jeg tror at uten å legge ansvaret på seg selv så kommer man faktisk ingen vei og det nytter ikke og klandre verken barndom eller systemet for at man ruser seg lenger. ❤️
Det hadde vært en enkel løsning og klandret foreldrene mine for den barndommen jeg fikk eller mobbingen, men det er innerst inne ikke årsaken til at jeg startet og ruse meg i tidlig alder. Det er langt mer komplisert enn som så! inni meg manglet det noe som rusen ga meg, den fylte ett tomrom som ingenting annet, det handlet ikke om alt annet rundt. 🌹
(Man ser på hele smilet at dette blir trøbbel)
Rusavhengighet er en sykdom og jeg ville falt utpå uansett omstendigheter fordi det ligger inni meg selv.
Det er behagelig og legge ansvaret over på andre, jeg vet fordi jeg har gjort det i så mange år selv men den dagen jeg innså at det hele var min egen feil så kunne jeg først da faktisk gjøre noe med det. Jeg er overbevist om at mine foreldre faktisk gjor alt i sin makt for meg og med deres utgangspunkt og situasjon faktisk gjor sitt ytterste for og gi meg en god barndom, jeg er helt sikker på at mange har prøvd og reddet meg iløpet av disse 18årene med rusmisbruk men ingen hadde klart og hindret meg i å ruse meg uansett.❤️
(Rebelltiden oppstår)
Det er ingen som har satt kniven på min strupe og tvunget meg til noenting, jeg har valgt dette livet selv på grunn av den sykdommen jeg har, fordi jeg har manglet noe inni meg som jeg nå har funnet i ett rusfritt liv og etter og ha innsett at det er jeg som har kontrollen over meg selv og mine valg.🌹
Først når man innser hvor ansvaret hører hjemme kan man faktisk gjøre endringer som forandrer hele livet.
(Konfirmasjon)
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
