Igjen begir jeg meg ut på ett innlegg jeg kjenner blir personlig som aldri før, det gjør vondt og grave i fortiden og jeg er hele tiden redd for og skrape borti noe jeg ikke ønsker og vite, men jeg føler dette er en viktig del av min tilfriskning.
Det er selvsagt ingen som kan redde en når man først har havnet på kjøret og jeg kan bare snakke om min egenerfaring når det kommer til dette, det er mange steg frem til avhengighet og jeg tror ikke dette er så tilfeldig som man tenker. Min avhengighet kunne blitt stoppet i mange ledd som sviktet den gangen men jeg tar det fulle og hele ansvaret for hvordan det har blitt.
(Jeg var ett lykkelig barn helt til ansiktet mitt ble fylt med alvor og tristhet)
Mobbingen på skolen ble rapportert hundrevis av ganger iløpet av min skoletid og jeg tenker at om noen hadde grepet inn så hadde det ikke vært så ille for meg og være meg, og dette gjelder også hjemme. Hadde ett voksent menneske grepet inn i situasjonen så hadde sikkert livet blitt annerledes. Jeg var egentlig ett lykkelig barn men jeg ser på bildene at det var noe som endret seg, smilet ble borte og alvoret over ansiktet dukket opp.
Jeg ble gravid som 15åring og akkurat fylt 16år da jeg fikk jenta som ville endre hele verden for meg. Jeg tenker at om noen hadde grepet inn her og gitt meg støtte, spesielt da det ble slutt mellom meg og barnefar så hadde situasjonen blitt en helt annen. Jeg bodde i en liten leilighet sammen med min mor og jeg flyktet rett og slett i rusen derfra. 
Hadde jeg hatt min egen leilighet sammen med barna den gangen så vet jeg i hjertet mitt at jeg ikke hadde følt behovet for og flykte i rusen, jeg var en god mor i mange år og hadde ett stabilt liv sammen med barna mine. Bruddet ble ett sårt vendepunkt i livet mitt.
Igjennom hele livet har jeg aldri hatt noen som har vært der for meg, jeg har måttet klare meg selv hele veien. Jeg tror at om jeg hadde hatt ett menneske jeg stolte på og som jeg noen ganger kunne lene meg på så hadde situasjonen ikke blitt slik den har blitt. Og igjen legger jeg ingen skyld på noen men det forundrer meg litt at samfunnet har sett jeg gå til grunne uten og gripe inn. 
Jeg har alltid følt at jeg har skreket av full hals på hjelp hele veien men jeg innser at jeg bare har skreket inni meg selv, det er ingen som har hørt skrikene mine. Jeg har aldri hatt noen som har gått etter meg når jeg har grått, så når Sebastian nå gjør det så vet jeg at han er den rette for meg. Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg finner en som går etter meg når jeg gråter så er dette ett tegn på at det er mannen i mitt liv og det jeg trenger.
Hadde noen grepet inn da jeg hadde så mye fravær på ungdomskolen at dem førte opp “0” på fravær så hadde jeg sikkert hatt ett bedre utgangspunkt og en bedre tjangse her i livet. Jeg tenker også at om noen hadde grepet inn den dagen jeg mistet barna mine til barnevernet så hadde jeg komt på bedre tanker enn og bare eskalere dette rusmisbruket og faktisk gjort noe med situasjonen, men jeg stod der fullstendig aleine uten barna jeg hadde tatt vare på disse årene, jeg var vant med og være mor på fulltid og stod plutselig uten grunnen til og stå opp, kle på meg og ta fatt på dagen. 
Når jeg snakker om hva som kunne vært gjort for og unngått disse situasjonene så kan jeg bare ta utgangspunkt i min egen tilværelse, jeg står for alt jeg har gjort men jeg kunne ønsket at jeg hadde bare ett menneske jeg kunne stolt på og støttet meg på igjennom alle disse årene med smerter.
Jeg tenker også at om min mor som var pårørende til en alkoholiker hadde fått støtte som pårørende så hadde det vært enklere for henne og taklet situasjoner på en bedre måte, tatt avstand og skjermet meg, men hun visste faktisk ikke bedre på den tiden der. 
(Jeg knakk og forstuet foten på fylla og husker ennå ikke hva som skjedde)
Det er så mange tilfeldigheter og spørsmålet er så komplex, det er så mange ting som kunne endret livet men jeg er glad for den jeg har blitt i dag. Livet har langt ifra vært enkel og etterhvert som jeg graver så finner jeg ut at det slettes ikke er så rart at jeg falt for rusen, for hvorfor ikke? Poenget med og grave i fortiden er og bli bedre på og hjelpe andre, sette meg inni disse vanskelige problemstillingene og faktisk gjøre noe med dem.
Det er aldri for seint og snu livet sitt, det har jeg bevist med min historie.
(Det har blitt mange sykehusopphold igjennom tidene på grunn av rusen)
(Jeg har veldig få bilder av meg som ruset (heldigvis) , men noen finnes)
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
