De siste dagene har jeg tatt opp grunnene til at jeg ble som jeg ble, rusavhengig som mistet barna sine til barnevernet allerede da jeg var 20år. På mange måter følte jeg den gangen at jeg hadde ødelagt livet allerede da, lite visste jeg at jeg hadde ett langt liv og leve ennå. 

Jeg hadde levd livet som mor på heltid helt siden jeg oppdaget at jeg var gravid da jeg bare var 15år gammel, jeg visste faktisk ikke om noe annet.

Bruddet med barnefar førte til at jeg måtte flytte sammen med min mor i en ulevelig leilighet og presset og muligheten til og ha barnevakt førte til at jeg flyktet i rusen, det ble rett og slett for tett mellom oss. Mor-2 barn- bestemor og bestefar under samme tak. Det er overhode ingen unnskyldning men jeg føler at om det hadde vært annerledes den gangen så hadde jeg heller ikke mistet barna mine. 

Barnevernet hang over oss og kom på uanmeldte besøk, dem betalte barnehageplass og dermed måtte  barnehagen skrive rapporter hver eneste måned på barna mine, jeg følte meg rett og slett overvåket og jeg mener  at ingen foreldre klarer og være gode foreldre med dette presset over seg. Jeg tror at uansett hvilken mor jeg hadde vært den gangen så hadde dem bestemt seg for og ta dem bort ifra meg, det føltes slik.

Mine barn har aldri sett meg ruse meg eller i det hele tatt noensinne sett meg ta meg en øl, det er fordi pappa er alkoholiker og jeg har vært knallhard på at mine barn aldri skal oppleve rusen og jeg tror at bare om jeg hadde fått litt hjelp den gangen til og finne en egen leilighet og komme igang etter bruddet med barnefar så hadde vi klart oss veldig fint. Det gnager litt at samfunnet ikke brøt inn i situasjonen den gangen, jeg ble mor som 15åring og ante ingenting om denne tilværelsen, jeg var ett barn som fikk barn.

Da barna mine ble tvangsplasserte bort ble jeg for alvor narkoman og siden den gang har jeg ruset bort alle disse årene og sørget over tapet av to barn som jeg faktisk aldri får tilbake. Jeg er mor på avstand og jeg må se barna mine vokse opp uten meg, foruten noen små samvær innimellom og jeg vet ikke hva mine egne barn liker eller interesserer seg i for tiden. Jeg vet ikke og var der ikke da dem mistet sin første tann, når minstegutt lærte seg og gå skikkelig, første skoledag og kanskje ikke en gang i konfirmasjonen til gutten jeg bærte frem i 2007.

Samfunnet må gjøre noen endringer slik at min historie ikke trenger og repeteres, det må gjøres tiltak slik at unge mødre får den hjelpen dem trenger slik at dem kan være de beste foreldrene for disse barna som fortjener alt. Å tvangsplassere barn ifra foreldre skal ikke være ett mål eller ett godt tall i statistikkene, det skal være ett stort nederlag for barnevernet og måtte tvangsplassere barn og det burde være ett tegn på at dem faktisk ikke har gjort jobben sin i og støtte familiene isteden for og ødelegge dem. 

Tårene mine triller og hjertet blør, men dette måtte bare bli sagt. Vi blir aldri de samme igjen etter denne hendelsen. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share