I dag kom impulskontrollen min til det ytre, og jeg ser hvor svak jeg er når det først gjelder. Jeg hater julen som jeg har skrevet før, og jeg unngår den helt til den er her, og i dag når jeg såg julebrus i butikken kom misbrukeren min frem, og jeg klarte ikke å dy meg! Sååå mange ganger har jeg kritisert disse som kjøper julebrus og julegodter med en gang dette kommer i butikkene, så altfor tidlig! Så mange ganger har jeg kastet stein i glasshus, og tenkt hvor dumme disse må være og hvor mye dette ødelegger julen, og nå sitter jeg altså her med en julebrus i hånden. Jeg skjemmes. . .
For å vri dette, så har jeg en plan i hodet, min plan går utpå at jeg skal gjøre en innsats for å forsone meg med denne høytiden som bare betyr traumer og kaos for meg, for første gang skal jeg faktisk gå all in og prøve å bearbeide hvorfor jeg hater denne julen så intens, og jeg skal gjøre alle disse tingene som mennesker flest gjør når julen melder sin ankomst!
I dag har jeg tatt det første steget mot å like julen, med en julebrus, og jeg kjenner den smakte så godt at jeg tenker det var verdt det, å innse hvor svak man egentlig er for ytre påvirkning er også noe man kan vokse på, og trenger slettes ikke alltid å være negativt.
Det er bare 10.oktober, det er lenge til jul, men jeg har startet en prosess tankemessig, jeg satser på å gjøre denne julen til den beste noensinne, som overhode ikke minner meg på all rusen, traumene, sykdommene og alt som har skjedd akkurat i denne høytiden, jeg skal legge bak meg fortiden ved å gå igjennom den, reflektere meg igjennom hvorfor og hvordan ting kunne gå så galt, jeg skal få ett nytt syn på julen, og den skal ikke handle om sorg og negative ting lenger, den skal handle om familie, nytelse og mestring! Dette blir den beste julen noensinne! Det skal jeg sørge for 😊
Dette er helt vanvittig å skrive, og si for meg, at først når pappa stod i fare for å dø, kunne vi faktisk starte å ha ett forhold til hverandre. Jeg og han har hatt ett turbulent forhold kan man si, helt ifra jeg var liten, og jeg har faktisk ikke ett eneste minne av han edru før jeg ble voksen selv, og forholdet har vært preget av at jeg har prøvd å dekke over og beskytte pappaen min helt ifra jeg var altfor liten. Jeg har tatt ett ansvar jeg ikke skulle behøve og ta, og det preger meg fortsatt.
Jeg og pappa har ikke visst hvordan vi skal forholde oss til hverandre, og har egentlig bare hatt en eneste stor konflikt, jeg har mistet barna mine, hans barnebarn og det har preget forholdet. Vi er så like vi to, vi begge har hatt problemer med rusen, vi begge har hatt angsten i kroppen og begge to er like forbanna sta! Vi har stanget hoder hele veien, vi har aldri snakket sammen på ekte, og har bare hatt ett overfladisk forhold basert på og tolerere hverandre i de korte øyeblikkene vi har måttet være sammen, som når vi har reist til barna og hatt samværene.
Da pappa ble syk i september 2018 skjedde det noe, dem fikk ikke tak i pappa på telefon, så dem ringte meg. Jeg fikk beskjed om at pappa hadde kreft og at det hastet, han måtte komme seg til Bergen allerede dagen etter, og jeg som ikke visste noen ting om dette, satt med sjokket over meg, pappa var alvorlig syk.
Den dagen prøvde jeg meg i jobb, for jeg hadde seinvakt og måtte holde masken, dette holdt i 10minutter og gråten bare kom. Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, fordi jeg og pappa satt oss ned og snakket sammen, om disse viktige tingene, om døden, om sykdommen og for første gang var vi fullstendig ærlige med hverandre. Familien som bare hadde unngått hverandre kunne ikke få nok av å være sammen, og vi gjor absolutt alt sammen i tiden som kom. Vi laget mat sammen, vi planla slik at pappa slapp og være aleine hjemme, og vi rullerte på å passe på, vi stod sammen som en familie for første gang, og vi ble en familie av at vi stod i en krise, en alvorlig krise var det som skulle til, og aldri før har vi hatt en slik jul sammen.
Da pappa ble syk så var det usikkert om pappa ville overleve julen, og på juleaften var det hjemmesykepleiere inn en gang i timen, pappa hadde feber som steg og sank som en jojo, og mange ganger stod han i fare for å måtte dra med ambulanse inn, og han som nettopp hadde fått kommet hjem for å feire jul. Usikkerhetene rundt denne kreften hans tok på kreftene våres, det var helt forferdelig at pappa ble sendt med ambulanse hele tiden, helt utav det blå stod ambulansen utenfor, og hjemmesykepleien var omtrent en del av familien våres her, for dem var her mer enn andre. Det var ett hjem i krise, og sykesengen til pappa på soverommet, var ett symbol på hvor syk han faktisk var.
Pappas kreft i magen var like stor som en håndball, og legen turde nesten ikke ringe han, fordi han trodde faktisk at han allerede var død, og tiden som kom var helt forferdelig og forholde seg til. Pappa mistet hodet, i den forstand at han glemte de enkleste ting, og gikk og lette etter 200 000kr som han hadde mistet, trodde han. Det gikk på psyken dette, med å måtte forklare pappa 100 ganger for dagen hvor syk han var, for selv forstod han ingenting. Jeg tenker dette gjor ting lettere, at pappa mentalt ikke var tilstede, og fikk med seg hvor ille det var med han en periode. Han gikk tross alt igjennom 6 cellegiftkurer og 1 stråling før kreften ga slipp på han, men denne perioden samlet oss også som familie, for første gang.
Jeg tenker på dette som en solskinnshistorie, det var helt forferdelig når det stod på, men har samlet oss, vi vet hvor vi har hverandre, vi kaller ikke hverandre stygge navn lenger, og vi møter hverandre med respekt og forståelse, vi er ett team nå, som står sammen og bekjemper alt som kommer imot oss, slik som en ekte familie skal. Vi er bare 3 av oss, det har alltid bare vært oss, men vi har ødelagt forholdet imellom oss 3, vi er for få til å ikke fikse familien våres, vi har ingen og miste, og vi behøver hverandre. Etter pappas kreft så går man alltid med denne frykten for at den skal komme tilbake, så når pappa viser symptomer som vi kjenner igjen, så går det kaldt nedover ryggen våres! Vi har vært igjennom dette her en gang før, vi makter ikke en runde til, fordi vi vet hva vi går til. Vi er en familie i krise når en av oss blir syke eller skader seg, men vi kommer sterkere enn noengang utav disse krisene. Det er slik en familie skal være, vi måtte bare stå ovenfor døden før vi innsåg hvor viktige vi er, og at familie er det som gjelder!
Jeg håper vi i familien får mange mange år sammen til turer og opplevelser, og at jeg kan bruke tiden min på å fortsette å bygge opp forholdet jeg har til mine foreldre, for dem er tross alt det viktigste vi har, og jeg er så glad i dem og så avhengig av dem, for å lykkes her i livet. Jeg er så stolt over foreldrene mine som aldri har gitt meg opp, og alltid vært der, og først nå kan vi være en ekte familie sammen <3
Jeg fant en pins en dag her, der står det klart og tydelig: er det bare jeg som sliter litt i livet?, og denne pinsen hadde jeg i penalen min hele videregående! Jeg gikk mange år på videregående, og ble faktisk mobbet fordi jeg var russ hvert år, men jeg droppet ut flere ganger, men klarte det til slutt! Ja jeg tok faktisk almenn påbygning som sisteår, og gikk ut med gode karakterer, på tross av misbruket mitt. Jeg har vist før at om jeg går inn for noe så klarer jeg det alltid.
Pinsen klarer jeg liksom ikke å kaste, og har oppbevart han her og finner den med jevne mellomrom, det er en påminnelse om hvor lukket jeg var som menneske før jeg klarte å kutte rusen. Jeg har vært den som har slitt aleine, av eget valg, jeg har ikke klart å la andre mennesker komme innpå meg, og aldri fortalt noen om noe, mye av det som står her i bloggen har jeg aldri fortalt til noen før, og dette er min terapi.
Vi mennesker skal klare oss selv, til de grenser at vi selv blir syke av det, vi holder alt inne, helt til ballongen sprekker og alt kommer ut, og mange finner veien i rusen. For meg var rusen min medisin, den bearbeidet meg, den håndterte alle følelsene mine, og ga meg fred. Det var ikke av eget valg å bli rusmisbruker, jeg var ett lett bytte da jeg ikke hadde det bra med meg selv, og rusen ble redningen for meg på mange måter. Livet har ikke vært enkelt, men jeg sitter her i dag med en enorm erfaring og kompetanse man ikke kan studere seg til å ha. Jeg ønsker å bruke dette for alt det er verdt, og bloggen er min vei utav fengselet jeg kaller tausheten min.
I dag er det verdensdagen for psykisk helse, det er viktig dag, og det er tid for refleksjon. Det er så vanvittig mange ting vi må bli flinkere på, både systemet og enkeltmennesker må bli bedre på å oppfatte mennesker som virkelig trenger hjelp og som sliter. IKKE send hjem mennesker som søker hjelp, da kan du risikere og sende dem rett i døden, bokstavelig talt. Når noen har gått hele den veien det er å gå, for å oppsøke hjelpen, og blir avvist, så blir veien til å søke hjelp igjen dobbelt så lang å gå, og mange ser ingen annen løsning på det, enn å ta sitt eget liv.
Jeg har mistet så mange, jeg har ikke mer å gi, jeg klarer ikke å gå i begravelser lenger, og har sagt til alle rundt meg at det bare er å holde seg i live, for jeg orker ikke en begravelse eller ett tap til, jeg har mistet både kjærester, venner jeg har elsket og sett opp til, nære og kjære som har ofret livet til både rusen og psykisk helse, dem har tapt kampen som dem strevde, og faktisk i dag er det nesten ingen igjen av gjengen min, selv dem på min egen alder. Vi har mistet så altfor mange, og jeg som enkeltmenneske skal bruke resten av livet mitt til å være der for mine likemenn, ikke en eneste gang til skal jeg gå i en begravelse med en tanke om at jeg kunne gjort noe mer for mennesket i kisten, for det er den følelsen jeg har hatt så mange ganger før.
Å åpne øynene sine og se menneskene som er rundt seg er vanskelig i en travel hverdag, men av og til er det bare en telefonsamtale som skal til, eller ett smil til noen på gata du ikke en gang kjenner. Mange ganger har jeg hatt det helt jævlig, og ett eneste menneske har gjort noe for meg som har gjort hele dagen helt anderledes, det kan ha vært ett enkelt smil eller ett hei, men hele verden har endret seg for meg idet jeg fikk det. Vi må være bevisste, og se dem som trenger oss, strekke ut en hånd eller en melding, man trenger ikke å kjenne hverandre så godt for å kunne hjelpe eller støtte, og vi må slutte å være så redde for å oppsøke hverandre. Det er en distanse hos oss nordmenn, vi skal liksom ikke legge oss oppi andres saker, men av og til er det akkurat dette man trenger, at noen ser deg som du ikke såg komme, at noen bryr seg og lurer på hvordan man har det, DU kan forandre dagen til ett menneske som ikke ser håpet selv, DU er ett viktig menneske her i verden, og vi trenger DEG. Ikke sitt med dårlige tanker, rekk ut hånden til noen du stoler på, ikke sitt med alle byrdene aleine! Jeg har valgt å være ett medmenneske, og jeg tror at dette er ett valg man tar.
I dag har jeg blitt forsøkt svindlet for første gang som jeg vet, og hadde det ikke vært for at kontoen min omtrent er tom, så hadde jeg sikkert ikke oppdaget dette forsøket heller. Honestkiss har altså prøvd å svindle meg for 395kr, ei blakk kirkerotte som bare har 183,27kr på konto.
Jeg ringte banken og fikk sperret kortet mitt for å unngå at dem klarer å karre til seg disse pengene når jeg får lønn på konto igjen, og jeg humret meg igjennom hele samtalen. Dette er altså en spansk bedrift som selger klær, som jeg aldri har hørt om, og dem prøvde å svindle en som ikke har dekning på konto til å bli svindlet en gang. Dagens latter!
Jeg savner litt dette kicket, denne rusen man får før man skal drikke eller bruke noe, denne spenningen der pulsen går opp og man får fysiske reaksjoner, hjertet pumper og adrenalinet som blir utløst når man er på denne evige jakten etter rusen, det er det eneste jeg savner ved det, og det er jeg veldig glad for.
Jeg har vært heldig! Utrolig heldig faktisk! for jeg har ikke dette suget etter rusen lenger, og jeg har bare ett par ganger opplevd å bli presset helt utpå stupet og hatt meg nestensprekker, men jeg har klart å stå i det, og visst at det blir bedre, og latt være å gå denne forferdelige veien tilbake til livet jeg hadde før. Jeg har vært heldig, for veldig mange må leve lenge med dette evige suget og savnet etter det man prøver å la være.
For meg handler dette om å leve, faktisk leve med å være alkoholiker og narkoman resten av livet, uten å bruke rusen aktivt, min oppgave er å fylle livet med så mange ting som gjør at savnet etter rusen ikke får noen plass i livet, jeg ønsker ikke å leve ett liv på vent, med ett stort sug inni meg, og ett ønske om å bruke rusen lenger, det har jeg gjort nok, og jeg har brukt altfor mye tid på å selvsabotere meg selv, og falt tilbake til utgangspunktet, jeg føler jeg har spilt ett spill, og har endt opp på denne luken der man blir kastet tilbake til start hele veien, og nå ønsker jeg meg fremover.
Helgene har alltid betydd rus for meg, helt ifra jeg var veldig ung. Helgene var det vi såg frem til, for da skulle vi drikke og ha det morro, hvem hadde trodd at man faktisk kan ha det like morro, og enda kjekkere uten rusen? Ikke jeg, og livet jeg har nå har gitt meg mange overasskelser, og har vist meg at livet kan bli komplett og givende, uten rusen som alltid har vært der. Jeg tror jeg har fått rusen min helt oppi halsen, på samme måte som med narkotikaen, jeg fikk nok, jeg hadde nådd min grense, og har aldri sett meg tilbake. Jeg håper dette gjelder også denne gangen, og at jeg slipper å bruke ett eneste sekund til i livet på rusen.
Helg for meg nå betyr frihet til å gjøre som jeg vil, uten disse forpliktelsene man har igjennom uka! Det betyr avslapning, fred og ro til å finne tilbake til seg selv og planlegge fremover, det betyr at man kan sove så lenge man vil, selvom jeg alltid er oppe kl8 uannsett. Det betyr at vi får tid til å gjøre disse tingene vi ikke får gjort i ukene, det betyr at jeg får egentid og tid med min kjære, og får hentet oss innigjen etter den hektiske hverdagen vi har, for meg er det ingen tomhet etter rusen lenger, det er mer spenningen som sitter igjen, og den får jeg nok av i hverdagen! Det kan jo dere bare se på bloggen her, og blir det mer spennende nå så orker jeg ikke mere 😉
Helg for meg har fått en annen og viktigere betydning, og jeg trodde aldri jeg ville komme til dette punktet. Jeg får forbi ølet på butikken uten å ofre det en eneste tanke, og jeg kan se andre drikke uten å kjenne på ett eneste sug, og det eneste jeg tenker på er alle disse negative tingene som kommer utav det, og jeg sammenligner rusen med å pisse i buksa. Det er varmt og behagelig en stund, men så blir det kaldt og fælt. God helg!
Dette her her helt vanvittig for meg, det er vanskelig å ta innover seg at en blogg om mitt liv, og lille meg har klatret seg oppå denne listen. Ikke bare har jeg klatret oppå denne listen over mest leste blogger i Norge, men det er kommentarene som treffer meg! Jeg våknet akkurat og tårene skvetter, jeg blir så truffet av at jeg klarer å treffe dere, fange dere og påvirke. Bloggen som bare ble til ved en tilfeldighet, som betyr så vanvittig mye for meg som menneske, treffer akkurat de menneskene jeg ønsket.
Jeg har levd livet på godt og vondt, jeg har arr i sjelen og på kroppen for den saks skyld, jeg har mange ting på hjertet mitt som jeg aldri har fortalt noen, ikke de nærmeste en gang. Jeg har valgt å gå inn, all inn for noen ord som jeg i begynnelsen ikke en gang forstod, åpen ærlig og rusfri.
Åpenheten min har jeg gjort skikkelig når jeg først skulle gjøre det, jeg har vært i aviser, og skreket høyt om min fortid. Jeg bor på ett lite sted der alle kjenner alle, og jeg forstår at å stå frem på denne måten er litt utenfor normalen, men jeg har blitt møtt på en helt fantastisk måte! Mennesker som aldri har enset meg ser meg nå, dem vet historien så det er vanskelig å dømme meg, og dette har hjulpet meg innigjen i samfunnet på en helt unik måte. Klart er det noen som ikke liker meg, det vil det alltid være, men det kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre om 🙂
Åpenheten har også ført til at jeg i dag faktisk er angstfri, tro det den som vil! Panikkangsten og den sosiale angsten min var av alvorlig sort, og den hemmet meg fullstendig. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke går i butikker, eller går i gata på dagtid, og nå gjør det meg ingen verdens ting! Jeg har ikke hatt angst siden jeg startet dette, og dette har blitt min vei inni friheten fra angsten som har herjet livet mitt. Åpenheten har gjort at jeg nå går inni butikken med hevet hode, jeg vet hvem jeg er, og etter at jeg startet å være åpen, så har jeg funnet meg selv og er trygg på den jeg er.
Ærlighet – Det vondeste jeg noengang har gjort var å måtte være ærlig med meg selv! Være 100% ærlig med seg selv og alle andre, har ført til mange konfrontasjoner. Jeg har måttet gå igjennom samtlige forhold jeg har i livet mitt, jeg har måttet gå igjennom hele fortiden min og vært fullstendig ærlig om absolutt alt, og jeg har aldri grått så mye som etter jeg korket flasken. Det høres så enkelt ut denne ærligheten, men om man fordyper seg i ordet, så ser man at dette tar tid, alvorlig lang tid går det å ha levd i 32år med løgner og bedrag, og plutselig måtte konfrontere alt dette, og ikke minst stå i det!
Etter at jeg startet å være ærlig, for det tenker jeg faktisk er ett valg man tar, så har vennskap vokst frem, og nære relasjoner til mennesker jeg har støtt bort, det har ført til at jeg har fått forståelse, respekt og blitt forstått som aldri før. Jeg kunne ønsket at jeg startet litt før, men det har forandret hele livet mitt fullstendig.
Rusfri – For meg betyr dette ordet at all rus er borte, så jeg tar ikke smertestillende en gang om jeg har det vondt. Etter jeg knakk ryggen så stoppet jeg på morfinen når jeg kjente at jeg begynte å bli ruset av den, og lenge før legene ville kutte den. Jeg er en misbruker, jeg bruker alt jeg kan, og for meg er det veldig lett og bare bytte rusen min. For meg er det viktig at jeg bytter rusen i noe som er sunt for meg, og jeg er obs på absolutt alle farene som henger over oss.
Å bli rusfri er det vanskeligste jeg har gjort! Jeg ante ikke hva jeg gikk til og jeg såg for meg ett kjedelig og uverdig liv uten rusen, men etter bloggen og dømme så har jeg faktisk ikke kjedet meg en eneste gang, og jeg har funnet sjelefreden jeg alltid har ønsket men aldri funnet. For meg er det viktig å ikke bare bli fysisk rusfri, men også psykisk. Dette krever en selvransakelse ifra helvetet, og du må gå igjennom hele deg selv, bryte deg og dine mønstre fullstendig ned, for så og bygge opp igjen, det har vært så tøft og innse at det kun er meg som er problemet oppi det hele, det er bare min egen skyld. Det er tøft å rydde opp etter så mange år i rusen! Jeg er vant med å hoppe av karusellen, ta snarveien og ruse meg igjen, men for første gang må jeg stå i det! Dette er virkelig bare for dem som er sterke nok, og jeg skjønner nå hva dem mener når dem sier at man må gjøre det for seg selv, ellers klarer man ikke å være sterk nok.
Jeg er så glad for at jeg har alle rundt meg, ettervernet, gruppa mi, systemet, familien og mine venner! Barna mine er mine største motivasjoner, og når jeg får meldinger om hvor stolte dem er, så er det noe som skjer. Alt er bare verdt det, alt strevet og all jobbingen med meg selv, har fått uttelling. Det er verdt det, og jeg ønsker å leve på denne måten, det er ikke lenger bare en fase der jeg har fått nok av rusen og trenger en pause. Jeg velger dette livet, det er dette som har vært meningen hele tiden, men jeg har bare ikke vært klar ennå.
At denne bloggen her kan være med meg på denne reisen, både på oppturer og nedturer er helt spesielt for meg. Jeg har klart å åpne meg på grunn av denne bloggen, jeg har åpnet noen dører og er ikke lenger redd for å vise hvem jeg er, og hvor jeg kommer ifra.. og i dag er jeg faktisk på 25.plass! Det er helt sykt!
Om dere liker bloggen kan dere bare melde dere inni tilbaketillivet på facebook! En gruppe der jeg deler de nyeste innleggene først 🙂
Jeg har en kompis som overhode ikke bryr seg om blogger eller bloggere, og syns det hele er oppskrytt og teit, men pilotfrue derimot vet han hvem er! Nå ligger jeg under henne på listen, og tenkte det var kult å vise han dette, og da kunne han fortelle meg at hun faktisk har sluttet å blogge, og ble dermed lite imponert over innsatsen jeg ga for å overraske han.
Å blogge er faktisk en jobb i seg selv! Det hadde jeg aldri trodd jeg ville si, men man legger faktisk ganske mye tid i bloggen sin. Det er greit med disse som ligger øverst på toppen, for dem kan slurve en dag eller to uten noen innvirkning, men vi dødelige vi må faktisk sette inn støtet om vi skal klatre oss oppover.
Selvsagt betyr det noe, man hadde vært naiv om man ikke trodde det. Når lesertallene stiger så får man ett kick, men jeg ønsker ikke å glemme budskapet i bloggen, selvom den begynner å klatre på denne magiske listen. Kommentarene jeg får på denne bloggen, er det som betyr mest av alt! Når jeg får feedback så føler jeg at jeg gjør noe viktig, og at en RUSBLOGG har klart å karre seg opp er det som kicker meg mest igang.
Jeg har fått høre at bloggingen min setter igang tankeprosesser hos noen, og mange pårørende har faktisk kontaktet meg, det er da jeg føler jeg gjør noe riktig, og at jeg klarer å fremstille dette uten å måtte gå til angrep på noen, eller henge noen ut. Jeg har ikke dette behovet for å ta noen, jeg har behovet for å sette søkelyset på alle disse tingene som kan forbedres i samfunnet våres, vi er ikke så mange, vi har ingen å miste, og jeg tror mange glemmer medmenneskeligheten oppi alt stresset i hverdagen, en slik blogg kan være en pause, en tenkepause om man vil.
Jeg er mektig stolt over å kunne kalle meg blogger, selvom jeg har mobbet dem som har vært før meg, og har aldri sett poenget med dette fenomenet, helt til jeg forstod hvor effektivt det var! Ikke bare får jeg ytre meningene mine, heve stemmen min, men jeg får tømt meg skikkelig, og slipper å dra med meg alt dette agget i hverdagen, da jeg skal konsentrere meg på å bygge opp livet mitt.
At mennesker som kjenner meg ville lese bloggen min, det ante meg, men at så mange andre også har funnet interessen i denne bloggen ante jeg lite om, det føles godt å bli hørt når jeg har noe å si, men det er faktisk en jobb denne bloggingen!
Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først.
Legger også ved noen klær fra Ellos som jeg anbefaler dere alle! Masse billig og stilig! 😉
I går var jeg sliten, og det føles like patetisk å si det hver gang, jeg som er 32år gammel burde ikke bruke dette begrepet flere ganger for dagen, og skal skjerpe meg kraftig. Jeg satt her i sofaen og syns synd på meg selv rett og slett, og 9 1/2 timer i bilen tok knekken på de siste kreftene jeg hadde.
I går var jeg virkelig klar for sengen, og bare stenge ute hele verden, og akkurat da jeg behøvde det som mest fikk jeg snap med datteren min! Hun skrev at hun hadde lest ett innlegg her på bloggen, og ville bare si hvor stolt hun var av meg, og med ett var alt verdt det, alt strevet bare var fullstendig verdt det hele, og jeg var klar for å møte verden på nytt, med ny energi og gnist, som bare barna mine kan gi meg. Det er en følelse bare en mor kan kjenne igjen, og situasjonen våres er så spesiell at bare de som faktisk har mistet barna sine til barnevernet kan forstå, på ekte.
Jeg husker første gang hun kontaktet meg igjennom mobilen, jeg satt her i stua den dagen og hadde en dårlig dag. Plutselig dukket det opp en melding som har brent seg inni minnet mitt, og blir for alltid. Det stod hei mamma! Og jeg skvatt til, jeg skrev tilbake og lurte på hvem i all verden dette var! For det kunne jo ikke være datteren min…. hun svarte at det er Thea, og jeg gråt hysterisk, og vekte dem som sov her, og lykken jeg følte den dagen i hjertet kommer jeg aldri til å glemme. Den eneste ene som har snakket med meg om dette på en positiv måte var min beste venn, han sa alltid at det første barna mine ville gjøre når dem fikk telefon var å kontakte meg, men jeg turte ikke å håpe på dette, for det tenkte jeg aldri ville skje.
Hele veien har mennesker sagt til meg at jeg har mistet barna mine, at dem aldri vil komme til å ville ha noe med meg å gjøre, og at på tross av hyppige samvær så vil barna mine glemme meg, og finne seg sine egne liv uten meg i dem. Den dagen jeg fikk denne meldingen, hadde jeg mest lyst å skrike ut! Skrike ut at det faktisk nytter! At disse samværene jeg har hatt med dem helt siden den dagen dem ble tvangsplasserte bort ifra meg har ført til noe! At barna mine vet hvor høyt jeg elsker dem! At alle som har fortalt meg at blodsbånd ikke betyr noe bare kan gå og legge seg. Fuck dem som ikke har trodd på meg! Det tenkte jeg…
Barna mine gir meg noe jeg ikke finner noe annet sted. Selvom det er avstand mellom oss, har jeg dem i bakhodet hele veien. Når jeg prøver å prestere noe eller få til ting i livet, så gjør jeg det for dem, men også for meg selv. Det var en bragd å få sertifikatet! At jeg nå kan kjøre min egen bil til samværene med dem gir meg en stor mestringsfølelse. Jeg har i så mange år stått på samme stadiet, følt at jeg ikke har klart å forbedre meg, at om dem kommer tilbake til meg, så har jeg like lite å gi som den dagen dem ble tatt ifra meg, men det føler jeg ikke på lenger.
Jeg er sterkere og jeg har blitt voksen, så jeg vet i hjertet mitt at om jeg på tross av p-piller og ett ønske om å ikke få flere barn skulle fått ett, så hadde jeg faktisk klart å tatt vare på barnet. Jeg er trygg på meg selv, og om barna mine hadde ringt i dag, så hadde jeg hatt muligheten til å både hentet dem, og hatt ett trygt hjem og tilbudt dem, jeg hadde faktisk for første gang hatt noe å tilbudt. Det har tatt meg mange år, ja faktisk 13år har det tatt meg å komme hit jeg er i dag, og jeg føler for første gang at jeg er istand til å være en mor for dem.
Å få slike tilbakemeldinger ifra mennesket som betyr mest av alt her i verden, gir meg ett pågangsmot uten like. Når jeg har disse to menneskene i livet mitt, så behøver jeg ingenting annet, det har tatt lang tid, men jeg er så heldig som sitter her rusfri åpen og ærlig, først og fremst for barna mine.
Det er godt for meg å vite at barna ikke brenner inne med spørsmål som jeg selv har gjort mesteparten av livet mitt. Det er vanskelig å spørre foreldrene sine om vonde ting, men igjennom denne bloggen får dem hele historien, og alt som ligger bak fasaden. Jeg viser at jeg langt ifra er perfekt, men jeg står for det jeg har gjort og det jeg mener, jeg har tråkka feil men har funnet tilgivelse, og jeg håper dem lærer av historien min, og vet at dem alltid kan komme til meg om det er noe.
Jeg er mamma på avstand, og det er helt greit!
Tilbaketillivet er gruppa på Facebook der jeg poster alle nyeste innleggene, der er den enkelt å følge med om dere ønsker det ❤️ Legger også ved noen klær jeg falt for på ellos.no! Anbefaler denne butikken videre fordi det er billig og passer min egen lommebok 🙂
Fy flate så vondt det faktisk er og nærme seg den fortiden der jeg mistet barna mine og ble for alvor en narkoman. Det er som det kryper under huden min, og jeg blir fysisk uvel igjennom innleggene jeg skriver, det er en periode i livet mitt jeg har fortrengt, fordi den har vært for vond å bearbeide, men nå er jeg klar, jeg har bygd meg opp og er sterk nok, og ønsker å aldri mer behøve å tie problemer ihjel.
Sprøyta var min ting, det var kjærlighet ved første smell og jeg falt helt inni det, jeg var ei jente som var vant med å drikke litt for mye alkohol, og feste litt for hardt, og jeg føler jeg ble kastet inni det fort og gale. Jeg var vant med å sitte å drikke sammen med venner, og plutselig befant jeg meg i det værste miljøet som var her. Jeg satt sammen med mennesker som var mye eldre enn meg, og sprøyta ble fort introdusert for meg, jeg som hadde vært imot narkotika hele livet, fant en spenning der, for mamma hadde jo fortalt at dop dreper, på en dramatisk måte som bare hun klarer. Hun fortalte at livet var over etter første dose, og at man døde momentant, det var kansje ikke den beste forklaringen, til ei jente som var utforskende og nysgjerrig på alt rundt seg.
Før jeg mistet barna brukte jeg amfetamin, men aldri sprøyte! Jenta med den sinnsyke sprøyteangsten, som skulket hver gang vi skulle ta vaksine, og fikk hysteriske anfall på legekontoret om dem bare skulle ta en blodprøve av meg, fikk faktisk sansen for sprøyta etter at jeg mistet barna mine. Det var liksom ingenting lenger å tape på det, jeg kunne like godt gjøre det på denne måten, fordi andre sa at det var renere og sunnere å ta sprøyte enn å snorte eller droppe det. Dumme meg, tok den første sprøyta og ble totalt hektet.
Jeg befant meg i en situasjon jeg visste var galt, jeg var opplært bedre, jeg visste bedre, jeg hadde fått smaken på dette normale livet jeg visste låg bak meg, jeg passet ikke inn og angret hver eneste gang jeg gjor det, men alikevel fortsatte jeg i 1 1/2år med dette! Rusen tar deg, spesielt sprøyta, du blir fullstendig hektet, og søken på denne første smellen kommer alltid til å forfølge deg, og du vil alltid prøve å oppnå denne første rusen du fikk oppleve da du begynte, men aldri klarer man det.
Å si at jeg er narkoman sitter så jævlig langt inne i meg, jeg har ingen problemer med å si at jeg er alkoholiker, for det er enkelt å forholde seg til og gjøre noe med, men når det kommer til narkotika så har jeg en stor sperre! Jeg var jenta som mente at narkomane hadde valgt livet selv, det var deres feil og dem fortjente å ha det slik. Jeg skammer meg over egne holdninger, men jeg drev en kristelig nattkafe da jeg var ung, INGEN trodde livet mitt ville ta denne vendingen, jenta som ikke sa stort, ikke ytret seg og var kuet av mobbing og angst, var ett lett bytte.
Jeg forelsket meg i feil mann, rett og slett uten å legge skylden over på noen. Jeg trodde det var han som hadde problemer med narkotika, helt til jeg selv satt med amfetaminen når han var borte på sjøen, helt til jeg våknet på lille juleaften og ikke ante hvilken dag det var, helt til jeg ble mer og mer distansert ifra barna mine, og overlot ansvaret til foreldrene mine, helt til jeg nådde bunnen og mistet alt, trodde jeg det var han som hadde problemer, ikke jeg.
Å miste seg selv har fått en helt annen betydning for meg, jeg har virkelig mistet meg selv mange ganger, og da jeg kuttet narkotikaen så bare byttet jeg rusen, til alkohol, som faktisk er enda værre! Det er lovlig vare, det er allment greit å være full offentlig, og ingen ser at du har problemer før problemene er store som fjell. Du kan skjule det bak ett smil, du kan pusse tennene dine slik du ikke lukter, og du gjør alt for å ikke bli oppdaget og det værste for en alkoholiker, er tanken på å måtte gi opp rusen sin. Det er jo alt vi har og eier!
Jeg kjenner dette koster meg dyrt, å dele offentlig all skittentøyet mitt, og alle disse helt vanvittige tingene jeg har gjort. Jeg vrenger sjelen min, og er helt naken.
Hele livet mitt har handlet om å holde ting for seg selv, ikke vise svakhet, være sterk uannsett hva. Hele livet har handlet om å skjule meg, ikke bli oppdaget og gjemme meg, noe som har ført til en sinnsyk angst som har tatt over hele meg. Jeg akter ikke å leve slik lenger, nå er det ute, alle kan lese om hvor fuckd up eg er, og jeg bryr meg ikke lenger. Jeg har gått på disse smellene og jeg er skadet av dem, arrene kommer mer og mer frem, og jeg har ett behov for å tømme meg. Den dårlige sanvittigheten kan jeg ikke bære lenger, den er for tung aleine, og jeg må få den bort! Jeg har gjort de værste tingene ett menneske kan gjøre, men jeg gjør opp for meg nå, og skal gjøre det resten av livet mitt.
Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først! Jeg legger også ved en reklame ifra Ellos.no med klær jeg liker <3
DETTE sitter langt inne og jeg har mest lyst å bare skrive dette innlegget og slette det etterpå, jeg har mest lyst å bare fortrenge dette og ikke behøve å tenke på det, men det er en del av historien min, og starten på rusfriheten min, eller ønsket om å velge ett rusfritt liv.
Jeg ønsker å fortelle dette for å slippe å sitte og føle meg falsk når jeg forteller at jeg sluttet med sprøyta for mange år siden, og aldri har sett meg tilbake på akkurat dette.
Sprekken på sprøyta satt igang prosesser i meg jeg ikke ante komme, og det første jeg gjor var faktisk å rekke ut en hånd, noe jeg overhode aldri har gjort før, og ba ei venninne av meg hente meg der jeg var. Jeg ble liggende i sengen hennes hele den natten, med angsten langt oppi halsen, skjelvende og LIVREDD! Jeg ville ikke leve lenger, jeg hadde latt alkoholen gå så langt at om noen hadde tilbydd meg heroin eller en overdose, så hadde jeg tatt den også, jeg hadde virkelig nådd bunnen, men hun hjelpte meg den natten.
Om morningen ringte hun lege og kjørte meg til timen! Jeg var så full i angst og å komme seg dit er en tur jeg aldri vil glemme. Jeg orket ikke venterommet, og ville egentlig bare forsvinne, dra og ruse meg igjen, eller dø for den saks skyld, men hun hjalp meg såpass at jeg klarte å møte til timen hun hadde fikset og ordnet med.
På tross av alt strevet, på tross av at jeg hadde lagt hele natten med ett ønske om å dø, og ett rop om hjelp, så ble jeg avvist av legen. Det eneste han sa var at jeg måtte ta kontakt med fastlegen min, på tross av at jeg sa at jeg ønsket å ta mitt eget liv, at jeg hadde sprukket og at jeg måtte få hjelp med en gang. På tross av alt dette ble jeg sendt ut med en respekt på sobril.
Hadde jeg fått hjelp den gangen, så hadde jeg sluppet ett helt år med helvetet, da hadde jeg sluppet å gått igjennom alt dette som har skjedd siden, men det er ikke sikkert jeg hadde møtt Sebastian og fått øynene opp for dette rusfrie livet vi lever i dag.
Vennina mi sa at dem sender mennesker rett i døden, og det er en grufull sannhet bak dette. Når mennesker søker hjelp, har dem gått en lang runde med seg selv, og det koster faktisk å dukke opp på kontorene, om dere ikke visste det. Hadde jeg ikke vært sterk i meg selv den gangen, så hadde jeg gått rett i døden, for det var det eneste jeg ønsket. Hadde jeg fått hjelp den gangen, så tror jeg at mye kunne vært unngått, og legene har også ett ansvar for livene dem bare sender ut med en resept på beroligende med. Når noen ønsker å ta sitt eget liv, så hjelper det ikke særlig mye med noen piller!
Jeg er overhode ikke ute etter å ta noen, men jeg ønsker å åpne øynene til folk. Man har ett ansvar, uansett yrke eller navn, så har man ett ansvar for å ta mennesker på alvor, yte hjelp og se hvem som virkelig behøver det. Den gangen hadde jeg nådd bunnen, jeg hadde sprukket på sprøyte etter så mange år uten, jeg var skamfull og hadde ett ønske om å ta mitt eget liv, og jeg behøvde virkelig hjelp!
Jeg har mest lyst å bare slette dette innlegget, glemme hele episoden om da jeg bæsja skikkelig på leggen, for jeg kjenner skammen ennå over det jeg valgte den gangen. Jeg har heldigvis innsett at dette bare var en sprekk og thats it, men det er fortsatt helt forferdelig å skrive om det. Jeg har valgt åpenhet ærlighet og rusfrihet, og det skal ikke bare gjøre godt!
Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først.
