Reklame | Ellos.no

Fy flate så vondt det faktisk er og nærme seg den fortiden der jeg mistet barna mine og ble for alvor en narkoman. Det er som det kryper under huden min, og jeg blir fysisk uvel igjennom innleggene jeg skriver, det er en periode i livet mitt jeg har fortrengt, fordi den har vært for vond å bearbeide, men nå er jeg klar, jeg har bygd meg opp og er sterk nok, og ønsker å aldri mer behøve å tie problemer ihjel.

Sprøyta var min ting, det var kjærlighet ved første smell og jeg falt helt inni det, jeg var ei jente som var vant med å drikke litt for mye alkohol, og feste litt for hardt, og jeg føler jeg ble kastet inni det fort og gale. Jeg var vant med å sitte å drikke sammen med venner, og plutselig befant jeg meg i det værste miljøet som var her. Jeg satt sammen med mennesker som var mye eldre enn meg, og sprøyta ble fort introdusert for meg, jeg som hadde vært imot narkotika hele livet, fant en spenning der, for mamma hadde jo fortalt at dop dreper, på en dramatisk måte som bare hun klarer. Hun fortalte at livet var over etter første dose, og at man døde momentant, det var kansje ikke den beste forklaringen, til ei jente som var utforskende og nysgjerrig på alt rundt seg. 

Før jeg mistet barna brukte jeg amfetamin, men aldri sprøyte! Jenta med den sinnsyke sprøyteangsten, som skulket hver gang vi skulle ta vaksine, og fikk hysteriske anfall på legekontoret om dem bare skulle ta en blodprøve av meg, fikk faktisk sansen for sprøyta etter at jeg mistet barna mine. Det var liksom ingenting lenger å tape på det, jeg kunne like godt gjøre det på denne måten, fordi andre sa at det var renere og sunnere å ta sprøyte enn å snorte eller droppe det. Dumme meg, tok den første sprøyta og ble totalt hektet. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg befant meg i en situasjon jeg visste var galt, jeg var opplært bedre, jeg visste bedre, jeg hadde fått smaken på dette normale livet jeg visste låg bak meg, jeg passet ikke inn og angret hver eneste gang jeg gjor det, men alikevel fortsatte jeg i 1 1/2år med dette! Rusen tar deg, spesielt sprøyta, du blir fullstendig hektet, og søken på denne første smellen kommer alltid til å forfølge deg, og du vil alltid prøve å oppnå denne første rusen du fikk oppleve da du begynte, men aldri klarer man det. 

Å si at jeg er narkoman sitter så jævlig langt inne i meg, jeg har ingen problemer med å si at jeg er alkoholiker, for det er enkelt å forholde seg til og gjøre noe med, men når det kommer til narkotika så har jeg en stor sperre! Jeg var jenta som mente at narkomane hadde valgt livet selv, det var deres feil og dem fortjente å ha det slik. Jeg skammer meg over egne holdninger, men jeg drev en kristelig nattkafe da jeg var ung, INGEN trodde livet mitt ville ta denne vendingen, jenta som ikke sa stort, ikke ytret seg og var kuet av mobbing og angst, var ett lett bytte. 

Jeg forelsket meg i feil mann, rett og slett uten å legge skylden over på noen. Jeg trodde det var han som hadde problemer med narkotika, helt til jeg selv satt med amfetaminen når han var borte på sjøen, helt til jeg våknet på lille juleaften og ikke ante hvilken dag det var, helt til jeg ble mer og mer distansert ifra barna mine, og overlot ansvaret til foreldrene mine, helt til jeg nådde bunnen og mistet alt, trodde jeg det var han som hadde problemer, ikke jeg. 

Å miste seg selv har fått en helt annen betydning for meg, jeg har virkelig mistet meg selv mange ganger, og da jeg kuttet narkotikaen så bare byttet jeg rusen, til alkohol, som faktisk er enda værre! Det er lovlig vare, det er allment greit å være full offentlig, og ingen ser at du har problemer før problemene er store som fjell. Du kan skjule det bak ett smil, du kan pusse tennene dine slik du ikke lukter, og du gjør alt for å ikke bli oppdaget og det værste for en alkoholiker, er tanken på å måtte gi opp rusen sin. Det er jo alt vi har og eier!

Jeg kjenner dette koster meg dyrt, å dele offentlig all skittentøyet mitt, og alle disse helt vanvittige tingene jeg har gjort. Jeg vrenger sjelen min, og er helt naken. 

Hele livet mitt har handlet om å holde ting for seg selv, ikke vise svakhet, være sterk uannsett hva. Hele livet har handlet om å skjule meg, ikke bli oppdaget og gjemme meg, noe som har ført til en sinnsyk angst som har tatt over hele meg. Jeg akter ikke å leve slik lenger, nå er det ute, alle kan lese om hvor fuckd up eg er, og jeg bryr meg ikke lenger. Jeg har gått på disse smellene og jeg er skadet av dem, arrene kommer mer og mer frem, og jeg har ett behov for å tømme meg. Den dårlige sanvittigheten kan jeg ikke bære lenger, den er for tung aleine, og jeg må få den bort! Jeg har gjort de værste tingene ett menneske kan gjøre, men jeg gjør opp for meg nå, og skal gjøre det resten av livet mitt.

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først! Jeg legger også ved en reklame ifra Ellos.no med klær jeg liker <3