Livet er forandret, det er noe som er borte, men overhode ikke noe som er savnet av meg, helgene planlegges på en annen måte, og helg betyr ikke automatisk party og drikking lenger. Jeg har kommet til ett punkt der jeg har fylt helgene med ting jeg liker, og helgene er tilegnet å hente seg innigjen, samle krefter og slappe av, det handler ikke lenger om full rulle, rastløsheten og dette kicket helgefølelsen før ga. 

Vi har unnagjort helgehandelen, og det finnes ikke merkelig for meg lenger å gå forbi ølet på butikken, jeg tenker faktisk ikke over det lenger, og hver eneste helg får jeg egentlig bare mest sjokk over at det atter er helg igjen, fordi livet og dagene går så vanvittig fort!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å finne denne roen jeg nå har har tatt lang tid, med masse usikkerhet, og uansett hva jeg har følt, så har det blitt feil, på en måte. Det er vanskelig å forklare men denne perioden har vært forvirrende på mange måter, fordi jeg har følt på følelser jeg har rusa bort i så mange år, og først nå må jeg konfrontere alle disse, og plassere dem. Av og til vet jeg ikke om jeg er sint eller lei meg, eller glad eller trist, og jeg prøver å lære å plassere dem riktig. Jeg er ikke ett lett menneske å forstå seg på! 

Det blir aldri det samme uten rusen, helgene er anderledes, og vet dere hva? Jeg foretrekker det jeg har nå! Det hadde jeg aldri trodd jeg ville si, men denne freden rusfriheten har gitt meg ville jeg ikke byttet ut med alle verdens millioner, for den kan virkelig ikke kjøpes for penger, eller fakes frem. Jeg er lykkelig og sliten på samme tid, jeg har masse stress rundt meg men finnes ikke stresset, og jeg har funnet min egen måte å håndtere disse krisene som kommer flygende mot meg, det er mektig det folkens! 

Nå ser jeg virkelig frem til mat, og en avslappende helg sammen med min kjære <3 det er i helgene vi for alvor har tid til hverandre, og i en hektisk hverdag er det lett å glemme hverandre. Først og fremst er vi kjærester, og det må vi ikke glemme <3 det hjelper å være så glad i mannen sin altså! ❤️

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først. 

Hvorfor er det slik at vi mennesker går bak ryggen på hverandre og snakker dritt? Hva er vitsen med dette?

Har jeg ett problem med noen, så sier jeg det rett ut, direkte til personen og blir ferdig med det. Mange av mine vennskap har faktisk blitt reddet av akkurat dette! og det er en enkel måte og forholde seg til hverandre. Mine venner sier direkte til meg om jeg driter meg ut, eller gjør noe galt, da er dem de første til å ytre seg og si sin mening, og det er slik jeg liker å ha det.

Jeg har blitt snakket dritt om hele livet, og det forstår jeg veldig godt med den livsstilen jeg hatt, men jeg har ikke lenger plass til mennesker som føler ett behov for å spre ting om meg til andre, isteden for å si det til meg. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til å ta vare på slike vennskap som faktisk ikke er verdt det. Jeg har ingen dårlig sanvittighet i dag når jeg har kuttet en som jeg har ansett som en venn, fordi skal jeg holde meg frisk og rusfri, så er dette det siste jeg trenger 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er verken egoistisk eller høy på meg selv, jeg føler ikke jeg er bedre enn noen andre, men jeg snakker ikke dritt om mennesker, og fører ikke sladder! Når jeg får høre slike ting, så blir jeg dratt rett tilbake til det gamle livet mitt, og det er en vei jeg ikke ønsker å bli dratt til. Slike vennskap kutter jeg, og går videre, for jeg tar ikke mennesker inni varmen og inni dette viktige livet mitt, om dem ikke respekterer meg nok til å la være å åpne munnen sin om meg til andre mennesker. Rett og slett, for baksnakking er det værste jeg vet.

Fremover vil jeg satse på alle disse virkelige og ekte vennskapene som har vokst frem etter at jeg satt korken på flasken, jeg har blitt tatt inni varmen hos mennesker som har slitt med tilliten til meg, og dem tror på meg for første gang på lenge. Det er så mange vennskap som jeg dyrker på ekte nå, fordi jeg har vært så dårlig på å holde disse vennskapene i live. Jeg har aldri stolt på meg selv og min stabilitet, men nå er jeg trygg nok til å bli en god venn for mange, det føles godt å være meg.

Å være ett rettfrem-menneske er viktig for meg, når jeg føler noe så sier jeg det til rette vedkommende, og går ikke lenger bak ryggen til dem jeg anser som venner, og forventer egentlig det samme tilbake. Jeg bruker ikke lenger tiden min på dem som ikke er verdt det, og før ville jeg bare tilgitt og gått videre, men jeg er faktisk verdt mer enn dette 🙂 jeg har endelig satt grenser for meg selv, og hvordan jeg akter å bli behandlet, og det føles som jeg har tatt ett stort steg i riktig retning!

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først. 

Oppi hele denne prosessen med å bli rusfri og leve ett normalt liv, har jeg blitt kjent med meg selv helt på ny, jeg har blitt mer bevisst på hvem jeg er, hvor jeg kommer ifra, og hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg har måttet gå i dybden og funnet ut hvorfor jeg har slitt med selvbilde, angst, depresjon, rusmisbruk, traume, spiseforstyrrelser og mye annet. Jeg har funnet ut at det ligger inni meg, i tankemønster og har oppdaget tankene mine sin kraft. 

Om jeg tenker at jeg er stygg og feit hele tiden, ja da føler jeg meg slik. Jeg ser meg selv i speilet og etterhvert så syns jeg absolutt alt ved meg selv er stygt. Ikke før jeg ble voksen begynte jeg å oppdage små ting ved meg selv som jeg likte, jeg fremhevet disse tingene, og begynte å utforske. Nå tenker jeg ikke på store operasjoner og forandringer av det jeg mislikte, men å forbedre seg selv og hvordan man tenker om kroppen sin. Jeg plukket frem småtingene, og fremhevet dem, jeg sa til meg selv at det var pent, og endret denne negative holdningen jeg hadde til meg selv, i dag er jeg større enn jeg noensinne har vært, og jeg burde hatt de største kompleksene i følge min fortid med kroppen og spiseforstyrrelser, men jeg har aldri vært så trygg og så fornøgd med denne kroppen som faktisk har fått meg helt hit.

Jeg er ett enkelt menneske, jeg som har trodd jeg er rart sammensatt og helt unik, men egentlig så er jeg ett helt enkelt menneske, og nå har jeg blitt bevisst mine egne tanker, og mine tankemønstre. Tankene mine har mye å si for hvordan jeg selv har det, om jeg møter dagen med en dårlig holdning om at det ikke vil bli en bra dag, ja da får jeg heller ikke en god dag. Når jeg våkner kjempetrøtt i sengen min, og våkner med en dårlig holdning, er det vanskelig å se positivt på det som skjer rundt meg, og jeg prøver å våkne hver dag med en takk til verden, fordi jeg får lov å våkne edru og rusfri. Jeg tar ikke slike ting som en selvfølge, og er bevisst hele veien på hvor vanvittig heldig jeg har vært. 

Tankene mine kan gi meg en vanvittig angst, måten jeg velger å tenke på har veldig mye å si på hvilket resultat jeg får. Og jeg bruker min egen tankekraft i alt jeg gjør nå. Å bli bevisst våres egne tanker virker enkelt og greit, men det tar tid å gjennomføre det, kunsten å tenke negativt har jeg vært igjennom mesteparten av livet mitt, men pågangsmotet mitt skal ingen ta ifra meg… jeg er en sta jævel, og det kommer jeg til å fortsette med, og jeg har en tro som sier at vi ikke får så mye at vi ikke klarer å håndtere det. Det er noen som styrer våres skjebne, det er noen der som hjelper oss når vi som mest behøver det, og jeg tror ikke på alle disse tilfeldighetene i livet som har reddet meg, jeg tror jeg får hjelp av noen jeg ikke kan se. 

Å bli påvirket av andre, er noe jeg alltid har sett på som svakt, at mennesker blir påvirket av omgivelsene sine har jeg sett på som lite sterkt på en måte. Men jeg er jo selv den som blir påvirket mest av dem jeg har rundt meg! Er det kaos rundt meg så føler jeg på kaos, og omgivelsene mine er jo det viktigste av alt når det kommer til å skape ett nytt liv. Jeg er ett påvirkelig menneske, og jeg er satt sammen på akkurat samme måte som absolutt alle andre rundt meg, jeg er ikke unik eller spesiell, jeg er ett lettpåvirkelig menneske som lar mine egne tanker bestemme hvem jeg er og hvordan jeg har det. Så enkelt og greit er det… og jeg trenger ikke å late som lenger 😉

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først. 

Slik føler jeg det, jeg har jo gått med ett intenst hat mot kroppen min siden jeg gikk opp 26kg på en måned, da jeg måtte ta en steoridekur for å bli frisk fra den autoimmune sykdommen som drepte blodplatene mine, og jeg var alvorlig syk. Bivirkningene av disse medisinene unner jeg faktisk ikke min værste fiende, og anbefaler det virkelig ikke videre!

Jeg stod etter å ha dusjet når jeg kom hjem igjen fra en lang tur til Førde i dag, og begynte å le for meg selv! Jeg er jo faktisk den værste dem kunne puttet i disse medisinene, som førte til en sinnsyk vektoppgang, og kroppen min forandret seg drastisk, og jeg tror ikke dem hadde tatt denne tjangsen, om dem hadde visst at jeg har slitt med spiseforstyrrelser hele livet, men har alltid skjult det ifra legen, så det står ikke i papirene mine. 

Å putte i ei jente som har slitt med en vanvittig spiseforstyrrelse som har ført til at om noen har kommentert spisingen min eller maten min, så har jeg sultet meg i flere mnd i slengen, og maten har alltid vært det som har forsvunnet ifra behovslisten min når jeg ikke har hatt det godt med meg selv, masse steorider som gjør drastiske forandringer på kroppen kunne gått værre enn det har gjort!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Slik såg jeg ut lenge da jeg startet med denne kuren, men måtte kutte ut etter 1 mnd, på grunn av bivirkningene. Jeg skulle egentlig gå i 4mnd, og da tror jeg helt alvorlig at hele ansiktet mitt ville sprukket)

Men vet dere hva? Når jeg først mistet kontrollen over kroppen min og vekten, så slapp dette kontrollbehovet inni meg, for jeg hadde ingen tjangse til å kontrollere det lenger. Spiseforstyrrelser handler om vekt og kontroll over kroppen, og først nå forstår jeg at jeg kan si at jeg selv er frisk ifra denne vanvittige sykdommen som gjør store skader. Det er ikke så viktig lenger for meg, så lenge jeg er frisk så bryr jeg meg ikke hva vekten forteller meg, og nå unngår jeg heller å gå på den. 

Jeg har vært sykelig opptatt av kropp, og har vært undervektig hele livet, og har slitt for å komme meg opp til 60kg på vekten, og nå virker det som om kroppen min faktisk bare liker å være 26kg mer enn jeg noengang har veid, selv da jeg var smellgravid!

Det virker som om kroppen bare har bestemt seg for å være 81kg, for uannsett hva jeg spiser eller hvor aktiv jeg er, står den forbarka vekta på akkurat samme stille, og mange ganger har jeg trodd vekten bare er ødelagt. 

Håpet er at dette bare fortsetter slik, for når jeg såg bildet, og såg forandringene så føler jeg at jeg er på riktig vei. Det kunne vært værre, og jeg har kommet frisk utav det. Det eneste som betyr noe er hvordan du har det inni deg, uansett hvilken innpakning du har 😉 

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først. 

I dag har jeg vært på farten i 9 1/2 time! Vi har kjørt Måløy-Førde-Måløy og kjøring generellt er ingen anstrengende syssel for meg rent normalt sett, men i dag har det tatt det beste av meg. Jeg har nemlig sittet med tankekjør konstant, og har løst store verdensproblemer oppi mitt eget hode, uten noen faktisk løsning! Det er forferdelig travelt når det står på som værst. 

Normalt sett stenger jeg alt ute når jeg kjører bil, og bruker det aktivt som terapi, men i dag har noe gått alvorlig feil i denne koblingen. Hele dagen har jeg grublet og tenkt, og har faktisk svidd mitt eget hode. Jeg kjenner jeg er mentalt helt fullstendig ferdig og hodet føles ut som bomull, og det eneste jeg har lyst å gjøre er å legge meg på sofaen og synes synd på meg selv! 

Jeg føler jeg sier dette hver uke, dette med at jeg aldri skal gjenta ukene vi har hatt, og i fare for å gjøre det samme som da jeg drakk, og sa jeg aldri skulle drikke igjen, når de værste fyllesjukene kom, så skal jeg heller la være å si det atter en gang.

Det skjer så mye på privaten nå, jeg har kalenderen full, og ett tidsskjema som ikke tåler en eneste ting mer, men akkurat denne helgen vi går i møte har jeg ikke en eneste avtale eller ting jeg må gjøre! Den skal brukes til reinkarnasjon og reparering av en sliten kropp og hode, rett og slett. Og om noen spør meg om å gjøre noe som helst mer i dag, om det så er å løfte en finger, så nekter jeg!

Ofte føler jeg at jeg står i ett fotballmål og det kommer haglende fotballer imot meg, noen klarer jeg å stoppe men de fleste går inn, og det stormer rundt meg. Jeg føler jeg sjonglerer og har 20 baller i luften samtidig, og jeg håper bare jeg står igjen med de viktigste tingene til slutt. Det er ett puslespill dette livet, det går så ufattelig fort alt, og jeg er ikke vant med dette aktive livet! Aldri hadde jeg trodd ett edru liv ville bli slik, jeg såg for meg ett kjedelig liv og ikke minst ett sørgelig liv, men det ble så langt ifra du kan komme! Det du ser for deg før du starter noe, kan bli helt anderledes og bedre enn forventet, det har livet mitt vist meg! 

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først. 

Det er med stor ærefrykt jeg skriver dette innlegget, og jeg vil ha frem først og fremst hvor høyt jeg respekterer deg og alt du står for, alt du har fått til og at du aldri er redd for å si hva du mener, på godt og vondt.

Jeg har fulgt reisen din, helt ifra Paradise Hotel (selvom jeg ikke ønsker å innrømme det), og jeg har fått med meg alt du har vært med på, bevisst, fordi jeg ser slik opp til deg. Jeg vil ikke kalle meg blodfan av deg, men så godt som! Du har aldri vært redd, og har en høy stemme, du er tross alt bergenser, og jeg selv er sammen med en. 

Det er litt trist for meg å skrive dette her, og jeg aner ikke hvorfor, fordi du kommer jo aldri til å lese bloggen min, og få med deg dette her, men jeg ble skikkelig lei meg da jeg såg det jeg oppfattet som mobbing. Aldri hadde jeg trodd at synet mitt ville endre seg om deg, og det har det heller ikke gjort, men jeg kjente jeg ble litt skuffet da du høvlet over Sofie Elise i plenum. Du stod der med telefonen og leste opp agget som du føler for henne, og poengene dine druknet fordi du var så sint. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror innerst inne at alle mener det samme som deg, men etter den talen så forsvant meningene dine som er så viktige, fordi det ble fremlagt som regelrett mobbing, og det klarer ingen å akseptere. Jeg syns det var så synd! For poengene dine var så jævla viktige! Og det er så irriterende at disse druknet fordi du var så sint på en enkeltperson. Om du bare hadde vridd dette, og ikke nevnt henne, så hadde det gått rett heim hos meg, men jeg klarer ikke å akseptere mobbing, fordi jeg selv har gått i disse skoene, og jeg orker ikke å se på dårlig behandling av andre. 

Respekten min for deg Kristin er ikke ødelagt, liksom som om det betyr noe for deg.. hehe… en liten blogger som blogger om rusen og veien tilbake til livet. Men jeg håper at poenget mitt kom frem, uten å være stygg med deg.

Jeg selv kommer ifra bygda, og jeg har funnet en mektig stemme inni meg, jeg som alltid har gått forbi urettferdighet og aldri åpnet kjeften om noe, jeg har begynt å ta igjen, ytre meg der jeg føler jeg har behovet for å gjøre det, og skriker høyt og uten hemninger, men jeg tenker det er viktig å behandle hverandre med respekt, selvom den er vanskelig å finne noen ganger. Vende det andre kinnet til, og overse. Poengene våres kommer så bedre frem, om vi ikke skriker og kaller hverandre stygge ord, som vi ikke får tatt tilbake igjen.

Jeg sier ikke at verden skal være rosa og perfekt, men at vi må tenke oss om, og iallefall bloggere som har stor innvirkning på andre mennesker, og den yngre garde. Vi har ett ansvar, og vi å formulere meningene våres med omhu. Jeg er helt sikker på at Sofie har tatt poenget ditt, og har tenkt igjennom sine handlinger, hun trenger ikke å bli påminnet dette flere ganger. 

Om det er en blogger jeg faktisk syns synd på så er det henne, alle disse kompleksene jeg kan kjenne meg igjen i, og dette livet foran camera konstant helt ifra ung alder, kan neimen ikke ha vært lett. På mange måter beundrer jeg motet til denne jenta, og jeg syns hun er tøff som klarer å takle dette på den måten hun faktisk har gjort i så mange år.

Om dere vil følge bloggen videre er det bare å melde seg inni gruppa tilbaketillivet på Facebook! Der poster jeg alle innlegg først når dem kommer ut. !

I bilen på vei til Førde i dag har vi snakket litt om åpenheten på bloggen, og om at familien er i ryggen på meg med dette. Det er sikkert mange der ute som tenker at jeg legger dem ut på offentlig blogg, og at dem kansje er imot dette, denne myten vil jeg legge død, og den beste måten å gjøre dette på, er å bringe inn en gjesteblogger! Det er en ting bloggere gjør, har jeg funnet ut, og jeg tenker at en slik blogg, om rusen min passer jo utmerket til slike ting! Og nå har den faktisk blitt såpass stor som den er, og jeg må tenke som en skikkelig blogger! Det hadde jeg aldri trodd jeg ville si. 

Jeg har fått fortalt min historie i det vide og det brede, men mange undrer seg kansje over hvordan mamma har hatt det oppi det hele 🙂 nå er det hennes tid til å skinne, og ikke bare være en kjendis på gata på grunn av min blogging, nå kan hun få lov å ytre seg og si sin mening oppi det hele, og det blir veldig spennende for min egen del også! 

Om dere sitter med spørsmål som melder seg, er det bare å sende dem til meg! Eller kommentere på dette innlegget.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Familien våres er i en egen liten krise, der pappa er syk og helsen skranter, det er mange ting som vi pårørende blir sittende ansvarlig for, og i en hektisk hverdag klarer hun å sjonglere, og fikse det hele. Den siste tiden har respekten min for hva dette mennesket har gjort igjennom så mange år med kaos, steget noe vanvittig. At hun har klart å holdt koken når både jeg og pappa har vært på fylla, er bare helt inponerende. Hun jobber døgnet rundt, og klarer også å være tilstede på privaten, og jeg kjenner ingen som jobber så hardt som henne. 

Jeg håper det kommer mye utav dette, for henne, at hun nå føler at hun også har noe å fortelle. For meg har dette vært løsningen, så kansje hun også sitter inne med tanker som er godt å dele med andre! Fyr løs folkens! 

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først. 

Bakkekontakten er fortsatt dårlig, og jeg svever på en måte. Jeg er egentlig ganske så sliten, men jeg er fylt med en takknemlighet uten sidestykke, det føles som om jeg er en av dem utvalgte, som har fått en ny tjangse, og jeg er villig til å ofre alt for å klare dette her! 

2020 Har vært ett merkelig år, der hele verden har denne pandemien hengende over seg, og vi har gått i dvale i lange perioder i slengen, alt har stoppet opp og hele verden har vært i krise. Ingenting blir det samme igjen, men vi kan dra også mye positivt utav denne situasjonen, og jeg kjenner jeg er stolt over landet jeg bor i når jeg ser hva som skjer når vi står ovenfor store kriser! Vi står sammen, alltid, og når det først skjer noe, så utpeker dette samholdet seg. 

For meg har dette vært ett uvirkelig år, ett år jeg aldri trodde jeg ville oppleve, og jeg har fått gjort så mange ting, på så kort tid. Jeg har fått muligheter til å sette drømmene mine uti liv, jeg har fått sett at forandring virkelig fryder, og har blitt kjent med meg selv på godt og vondt. Jeg har faktisk ikke ruset meg i år, og det er helt vanvittig rart å kunne si! Jeg ble edru i desember, så hele dette året har jeg kunnet si denne setningen, og det gir virkelig mersmak! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette året har jeg måttet bryte meg selv fullstendig ned, og funnet ut hvem jeg virkelig er, jeg har måttet konfrontert absolutt alle traumer jeg eier, og jeg har måttet ta ett oppgjør med samtlige som fortsatt skal være i livet mitt. Jeg har for første gang måttet sette meg selv først, og blitt glad i meg selv på veien, og funnet ut at jeg faktisk gjør alt dette for meg selv også. 

Mang en gang har jeg prøvd å kutte rusen, for jeg har aldri sett på min rus som riktig, jeg har alltid visst at jeg ikke passer inn der og at det er feil. Jeg har så mange ganger prøvd å slutte for barna mine, foreldrene mine eller kjærestene mine, jeg har gitt mitt alt for å klare det, men aldri før har jeg gjort det for min egen skyld.

Hatet til rusen min skal jeg aldri glemme, den skal sitte i sjelen min for alltid, og jeg skal aldri glemme hvor jeg kommer ifra. I desember var jeg fullstendig hjelpeløs, jeg lå bare i en seng med operert rygg og klarte ikke en gang å bevege på hendene mine, jeg må huske dette, og forbinde dette med rusen min, alltid. Jeg har kommet meg på beina på ekspressfart, jeg har startet en fantastisk selvhjelpsgruppe, ikke bare for meg selv, men for alle andre rundt meg. Jeg jobber aktivt hver eneste dag med meg selv, og for andre, og jeg får så sinnsykt mye utav det!

Vennskap for meg har ikke vært noe jeg har klart å beholde oppi rusen og kaoset, har jeg mistet alle. Dette året har jeg jobbet hardt for å reparere skadene jeg har stelt istand, jeg har prøvd å vise hvem jeg er, og på merkelige vis så blir jeg godtatt igjen. 

I dag er jeg på 31.plass på bloggtopplisten! Det føles som alt jeg tar i blir til gull, og at jeg faktisk klarer det jeg går inn for, uten å være redd for å ødelegge alt igjen. Jeg har ikke lenger angsten over å drite meg ut igjen, fordi jeg har kommet langt nok til å være sikker på meg selv. Klart jeg kan bli rammet av suget alle snakker om, men alle disse tingene som har komt inni livet mitt det siste året, hindrer meg i å gå tilbake! Det føles så godt å være meg! Endelig får jeg til det jeg vil!

Jeg har sagt at vi likesågodt kan legge oss inn hele gjengen og bare bo på sykehusene rundt her for de siste ukene har vi vært inn og ut! Mamma har diabetes så hun har blodpropp bak øyet og holder faktisk på å bli blind. Nå prøver dem å redde det andre  øyet hennes med behandlinger på Førde sjukehus. 

Mammaen min er den som ikke gir seg, og jeg er faktisk sikker på at om hun hadde blitt blind, så hadde hun jobbet like hardt som i dag, og hun hadde ikke gitt seg på tap skal vite. Hun er ett arbeidsjern uten like, og jeg håper jeg ligner litt på henne i mange av kvalitetene hun viser. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg og mammaen min har måttet starte helt på nytt, med blanke ark og fargestifter, vi har måttet kommunisere for første gang, og bygd opp forholdet igjen med det utgangspunktet som er nå, jeg har alltid behøvd henne, trengt henne og hun har vært min medavhengige, og jeg har lagt alle byrdene på henne, uten å tenke noe mer over hva dette har gjort med henne.

Om jeg hadde vært mammaen min så hadde jeg stikki av for evig lenge siden! Først har hun hatt pappa med sine alkoholproblemer, så vokser jeg opp og forelsker meg i rusen, og oppå det hele mister hun barnebarna sine til barnevernet. Jeg har reflektert mye om hvordan jeg har hatt det oppi det hele, men det er vanskelig å forestille seg hvordan hun har klart å taklet alt dette, uten å bli syk selv. 

Mamma har alltid vært den som har komt og plukket meg opp fra fester, funnet meg når jeg har prøvd å tatt mitt eget liv, vært med til leger der jeg ikke har klart å gjøre rede for meg selv, og hun har alltid hatt døren åpen for meg, jeg aner faktisk ikke om jeg hadde klart å bære alt dette, og i går skrev jeg innlegget om at jeg har ødelagt mesteparten av livet til foreldrene mine. Mamma bedyrer at jeg ikke har gjort det, men innerst inne vet jeg at jeg har lagt byrder på dem jeg ikke burde, og har skadet dem på veien jeg har valgt å gå. 

De pårørende oppi det hele er dem som får ta smellen, smellen vi lager uten å tenke på dem en gang, jeg føler meg ille, men det eneste som hjelper nå er å vise dem hvor sterk jeg har blitt, hvem jeg slekter på og hva jeg er god for. Det eneste nå som hjelper er kommunikasjonen vi har fått utav at jeg har vært så åpen, og mamma føler seg som en kjendis etter at jeg startet denne bloggen her! Jeg har familien min i ryggen, og deler ingenting dem ikke vet om 🙂 det føles godt at familien som har vært så lukket og så privat, nå åpner opp dørene og tar dere med inn i varmen. Vi har gått igjennom ting som mennesker ikke burde måtte bære, så hvorfor bruke livet til å verne om dette privatlivet, som kan åpne noen øyner og vise hvordan det egentlig har vært og være oss. 

Fytti katta! Fy fader så stolt jeg er, og jeg holder på å sprekke fullstendig her jeg sitter! 

Jeg har vært med på å skape noe helt unikt, noe ekte og noe så fantastisk viktig! Jeg har klart det jeg ønsket å oppnå den dagen jeg tok valget om å starte en etterverngruppe på den lille plassen jeg bor på. Oddsene var totalt imot meg, og det har vært forsøkt å startet slike grupper før, uten hell. Jeg, lille jeg som ikke har fått til en dritt i livet mitt, foruten å ødelegge alt rundt meg og selvsabotere alt for meg selv!

Denne følelsen her må jeg huske, den må jeg lagre i systemet mitt og bruke for alt den er verdt! Jeg og min kjære hadde for noen uker siden det første møtet aleine, og motet mitt fikk seg en real knekk. I dag var vi 7 mennesker der, og stemningen kommer jeg aldri til å glemme.. dette er virkelig viktig, dette er det viktigste i livet mitt, dette skal jeg gjøre mer av, og dette er mitt nye livsmål. Jeg kjenner det bare i sjelen, jeg er en etterverner, det ligger i blodet mitt, jeg har bare ikke visst om det før jeg fikk denne rollen kastende på meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å bli tatt inni varmen i ett samfunn som dette er unikt for ett menneske som alltid har stått utenfor i kulden, og aldri blitt stolt på, med god grunn. Ingen setter spørsmålstegn ved det jeg deler, dem stoler på det jeg sier, og for første gang klarer jeg og åpne meg, dele de innerste tankene mine, uten å være redd. Det er unikt, spesielt og så innmari motiverende! Jeg tror faktisk med hånden på hjertet at jeg har funnet min vei, min vei utav rusen og min måte å endre alle mønstre på, i samspill med likemenn. 

Jeg sitter her og bobler av lykkerus, og er egentlig helt fint ferdig psykisk, det stormer rundt meg og jeg er vanvittig bekymret for foreldrene mine, jeg klarer nesten ikke å holde fokus, eller gråten tilbake, men akkurat nå er jeg så lykkelig, med en slik sjelefred jeg unner absolutt alle. Jeg har fått tømt meg, fått andre refleksjoner, og fått en hellig pause ifra hverdagen og kampen mot rusen. Kjærlighetssorgen er det bare dem som forstår, ingen psykolog eller pårørende kan fatte dette, det er merkelig og savne noe som skader man såpass, og vi er så klar over hvordan det har ødelagt oss, men på tross av alt, så elsker vi den. 

Å sprekke av stolthet har fått en helt annen betydning for meg nå, og jeg er på randen til å gå av skaftet, men er for sliten til å reise meg ifra sofaen.. .. denne følelsen her unner jeg hver og en av dere! I kveld har jeg fått bekreftelsen jeg behøvde, og alt er bare så vanvittig verdt det hele. <3 

Om dere liker bloggen her kan dere melde dere inni gruppa tilbaketillivet på Facebook! Der deler jeg alle innleggene! 🌹❤️