igjennom ett langt liv innen rusen, og allerede før dette problemet begynte har det svirret rykter om meg, ja mange helt utpå kanten og jeg har ifølge ryktet ligget med de fleste jeg vet om her, mye er sant, men 80% er bare løgner, og i små bygder herjer ryktene før navnet, og jeg vet hvor enkelt det er at faktisk liv blir ødelagte av slike ondsinnede rykter som er skapt av mennesker som bare mangler spenning i egen hverdag. 

Jeg selv har lært leksen min, siden det har gått så mange rykter om meg selv, så oppsøker jeg faktisk vedkommende om jeg hører noe om dem, uansett om jeg kjenner dem eller ei. Jeg tenker at vedkommende faktisk har rett på å få vite det, og når slike rykter verserer er det viktig å finne kilden med det samme.

En gang var jeg hjemme en helg, jeg drakk merkelig nok ikke, og mandag så fikk jeg høre om hvor full jeg hadde vært, og at jeg hadde vært på en fiskebåt og hatt gangbang med mannskapet. Det verserte rykter om at jeg gikk på båtene og solgte meg, og værre som var 🙂 jeg har faktisk ikke pult noen på en fiskebåt, så herved kan jeg slukke denne myten for godt, og jeg har heller aldri tatt betalt for å legge meg ned heller 🙂

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg har hele tiden tenkt at når først ryktet er ødelagt så er det ingen vei tilbake, for jeg hører stadig ennå rykter om naskere i bygda, og det er sikkert 30år siden. Så jeg har aldri hatt noen drøm om å endre synet andre har på meg, siden ryktet har vært ødelagt helt fra begynnelsen av. Dette synet har endret seg etter at jeg startet å blogge!

( bildet er fra ungdomsskolen, dem måtte lime meg inni bildet fordi jeg ikke var på skolen som vanlig, mobbing ødelegger liv) 

Det er ikke første gang jeg har en blogg, og for mange år siden så startet jeg en blogg og fortalte historien min, om hvordan barna forsvant, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt og om den grove mobbingen. Mennesker som gikk på den andre siden av veien når jeg kom gående stoppet plutselig å snakke med meg, og jeg ble kjent med massevis av mennesker som aldri hadde ofret meg ett blikk på gaten en gang, og tilbakemeldingene på åpenheten min den gang ble tatt imot på overveldende vis! 

Målet med blogging den gangen var bare å få ut historien, bryte mønsteret og få menneskene i bygda til å åpne øynene sine, for jeg hadde det helt jævlig den gangen, og følte meg dømt som aldri før. Jeg hadde ingen tjangse her, ingen mulighet på andre måter å forklare meg, og valgte da å starte denne lille bloggen.

Denne bloggen her som jeg startet da jeg skulle bli edru, etter å ha knekt ryggen og ødelagt alt for meg selv, har endret ryktet mitt fullstendig, menneskene vet hva jeg har igjennomgått og hva jeg har ofret, dem får det på blankt papir her, sannheten om livet mitt, og det ingen andre har visst om meg før. Det er vanskelig å lage rykter om meg, eller se ned på meg nå, er det ikke? 

Jeg har altså hatt en blogg før, for sikkert 8-9år siden, men den rant ut i sanden på grunn av rusmisbruket mitt og kaoset av ett liv jeg hadde, men denne gangen ser det ut som bloggen får bestå, og jeg har funnet viktigheten i denne bloggen. Når jeg er ærlig blir jeg møtt med bare gode tilbakemeldinger, jeg vet jeg blogger mye, men det er den eneste måten å nå ut i begynnelsen 🙂 når jeg gjør noe, så ønsker jeg å gjøre det 100%, og denne bloggen hjelper meg på så mange måter, at jeg aldri ville lagt den ifra meg som sist 🙂

Evig eies kun ett dårlig rykte sier dem, men jeg tror at en blogg som dette kan endre dette, erstatte dette ryktet med noe positivt, og jeg håper jeg får vist hvem jeg er, innerst inne 🙂 jeg er ikke den personen ryktet har sagt jeg er, og jeg er 100% ærlig, for første gang 🙂

Liker dere bloggen er det bare å melde seg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 

I forrige uke måtte jeg på legevakten med smerter i brystet og hjertet, jeg har hatt dette lenge men nå var det så kraftig og så påfallende at jeg visste at det faktisk var hjertet som gjor vondt og ikke bare normale angstsmerter som jeg har hatt før.

De siste dagene har jeg blitt uvel og skjelven i 11-12 tiden på dagen, helt plutselig og det har gått over med en gang jeg har fått i meg mat, så jeg har vært redd for å få diabetes som mamma har.

I dag har jeg atter en gang tatt ett valg, og jeg er bare nødt å gjøre det, selvom det kommer til å bli noen forferdelige dager fremover. Jeg har blitt fullstendig hektet på Red bull, til de grader at jeg drikker helt vanvittige mengder for dagen. Jeg tror dette er årsaken til plagene jeg har hatt og i dag er første dag uten, og første dag jeg ikke har blitt dårlig iløpet av dagen. Jeg tror ikke dette er tilfeldigheter og jeg ønsker å advare mot denne drikken.
Hjerterytmeforstyrrelse og blodtrykksfall er ingenting å spøke med, og når rusen ikke har klart å knekt meg til nå, så nekter jeg å dø på grunn av Red bull.
Jeg har skrevet dette før, men klarte det ikke den gangen. Jeg hadde derimot ikke disse plagene heller da, så jeg satser på at jeg klarer å nå målet mitt denne gangen, og at jeg har tatt skrekken for alvor.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er skremmende hvordan kroppen reagerer på denne leskende drikken som også ungdommen har forelska seg slik i, og jeg tenker når min voksne kropp ikke tåler dette, så hvordan tåler disse unge kroppene det? Det virker som å være en trend dette med energidrikker og det er kult, men det finnes ikke noe kult med å føle og tro at hjertet holder på å stoppe. Er det vel?

Koman folkens!

Jeg skal dø av noe pompøst og stort noe, ikke av Red bull eller Korona for den del, det hadde vært utrolig kjipt! 

Liker dere bloggen er det bare å melde seg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 

Ting begynner å gå opp for meg, ting som jeg ikke har tenkt over før jeg ble edru og klar i hodet, hva ville jeg selv gjort om mitt barn flere ganger forsøkte og ta livet sitt? Hva ville jeg gjort om min datter kom hjem og sa hun hadde blitt voldtatt eller banket opp? Hva ville jeg gjort om mitt barn satt med sprøyta i hånden og hadde valgt rusen isteden for barnebarna mine?

Jeg har gitt foreldrene mine en sinnsyk angst, der dem har ventet på telefonen om at jeg var død, hvordan kunne jeg påføre dem alt dette, og faktisk være fullstendig blind for det? For jeg har jo faktisk ærlig talt ikke tenkt på dette før nå. Foreldrene mine har alltid vært der, dem har aldri kjøpt alkohol eller rus til meg, men dem har alltid vært der. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å sett mitt barn synke så langt ned som dem har gjort, uten å gått helt av skaftet selv, og blitt alvorlig syk. 

Man tenker ikke på de pårørende når man ikke tar telefonen når dem ringer og er bekymret, Og man truer dem gjerne gjentatte ganger om å ende livet sitt og unngår å fortelle hvor man er.

Man dukker plutselig opp midt på natten, eller ringer og vekker dem. Helt uten å ofre det en tanke, det er vi som står i fokus, det er vi som er viktig, og de pårørende skal bare føye seg etter oss, og våres behov. Vi er egosentriske, fullblods egoister som bare tenker på oss selv og vår rus. Det er jo ikke de pårørende sin feil at vi har tråkket feil, og valgt den harde veien i livet. Men oppi våres hoder, har dem ansvaret for oss, alltid. 

Jeg må si at jeg beundrer foreldrene mine for måten dem har taklet alt rotet på, hvordan dem alltid har åpnet dørene for meg, men aldri sydd puter under armene mine. Jeg har måttet betale for den skaden jeg har gjort, jeg har måttet stå til ansvar for det hele, men dem har alltid vært der i ryggen min, og aldri helt mistet troen, selvom det har vært vanskelig å finne den. 

Det går mer og mer opp for meg hva jeg egentlig har påført dem, for jeg selv har barn, og kan sette meg inni hvordan dette må føles, og jeg er ikke noe stolt over det jeg har gjort. Jeg vil hylle dem, for innsatsen!

Jeg selv hadde ikke klart dette, og nå er jeg glad jeg kan gi noe igjen, at jeg er edru og til å stole på, jeg er tilregnelig og kan kjøre dem rundt, og gjøre hverdagen deres enklere. Jeg skal betale resten av mitt liv for alt kaoset jeg har skapt, og litt etter litt går det innover meg hvilken innsats dem har gjort i livet mitt, på tross av egne begrensninger. 

Nå innser jeg at jeg har ødelagt mesteparten av livet til foreldrene mine, og jeg skal bruke fremtiden til å gjøre opp for meg, og gi dem en angstfri hverdag der de slipper å bekymre seg for meg lenger. Det vil ta tid å omstille seg at jeg ikke trenger dem alltid, at jeg klarer meg selv, og at jeg er selvstendig. Det vil ta tid for spesielt mamma og innse at hun nå kan leve sitt liv, det er hennes tur til å skinne nå, og jeg ønsker å gi henne en fantastisk alderdom. <3

Liker dere bloggen er det bare å melde seg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 

Hver eneste gang jeg er i offentligheten, om det er på sykehusene, på butikkene eller på ulike kontorer, så får jeg ett intenst behov for å hoste, som aldri før! Det murrer nedi lungene og det eneste jeg har lyst til er å hoste løs og slippe det fri. Og dette behovet går momentant over når jeg kommer meg bort ifra folkemengden, på magisk vis. 

Det har aldri vært slik før, at vi ser stygt på dem som hoster, og når jeg selv hoster så føler jeg for å synke nedi jorden og aldri komme opp igjen, vi er inni en veldig spesiell tid, og vi blir mer obs på tingene vi aldri før har tenkt på. Nå ser jeg hvor mange ganger iløpet av en dag jeg selv tar meg i ansiktet, bare det har blitt en uvane jeg nå legger merke til fordi vi må være så forsiktige, det er helt ufattelig hvor mange ganger man tar seg selv i ansiktet, HELT uten grunn!

Vi er inni en spesiell periode, og jeg kjenner det er godt at det gjelder hele verden, og for dem med sosial angst (deriblant meg selv) så er dette det beste som har skjedd! Vi slipper å forholde oss til ulike kontorer, og kan faktisk nå ta møter på skype, og vi kan sitte i våres egne stuer og ta disse møtene som sitter LANGT inne å komme seg på. Vi med sosial angst har fått en uventet pause, men jeg frykter at angsten får lov å leke seg fritt, for vi får jo ikke denne sosiale treningen som vi trenger hver eneste dag, og jeg selv merker hvor angsten bygger seg opp bare etter ett par dager inne og uten kontakt med omverdenen.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ettervirkningene etter denne pandemien tror jeg vi kommer til å se i tiår fremover, disse småtingene som vi egentlig ikke tenker på nå når vi står midt oppi den, de økonomiske konsekvensene, de psykiske konsekvensene og alle ringvirkningene denne dvalen og viruset vil gi, og jeg gruer meg til å se hvilke skader dette får. 

Jeg har aldri vært ett klemmemenneske, og jeg har egentlig aldri drevet og gitt klem til dem rundt meg, foruten barna mine, men nå kjenner selv jeg hvordan jeg savner dette, å faktisk være fysisk med hverandre, holde rundt hverandre og vise hverandre omtanke på denne måten, jeg må jo si at jeg har vært veldig heldig! Vi har hverandre, og vi har mennesker rundt oss, det er så mange der ute som sitter aleine til vanlig, som blir enda mer ensomme nå, det sitter så mange der ute som sliter i denne perioden, og jeg føler meg veldig priviligert som nesten har kunnet leve som normalt. Mine tanker går til dem barna som ikke har det så bra, som får det enda værre i denne perioden, nå har dem åpnet opp litt for skoler og barnehager, og jeg tror dette kom som en befrielse for mange barn der ute.

Det største marerittet hadde jo vært å fått dette viruset, ikke fordi jeg tror jeg hadde blitt så veldig syk, eller måttet bøte med livet mitt, men fordi jeg er livredd for å smitte andre, og spesielt dem eldre som jeg har i livet mitt. Jeg tar mine forhåndsregler, ikke fordi jeg er så redd selv, men av hensyn og respekt for de andre i livet mitt, og dem som er spesielt utsatte. Jeg tenker det er ufattelig egoistisk å ikke ta hensyn i slike situasjoner, og jeg er glad for at jeg er ifra Norge, og vi har en tradisjon for å ta vare på hverandre i kriseperioder!

Liker dere bloggen er det bare å melde seg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 

Ja såpass vil jeg si…. 

Jeg gruer meg og har sovet dårlig. Pappa skal til CT i dag og jeg føler alle svarene vi behøver ligger der. På en slik undersøkelse finner dem alt, og jeg sammenligner kroppen til pappa med the body of secret fordi sist gang var det en kul i magen på størrelse med en håndball! Det finnes så mange hemmeligheter i kroppen til pappa som vi ikke aner noe om, annet en at symtomene kommer snikende, og vi har sett dem før. 

Det eneste jeg kan gjøre i dag er å være der med han, som pårørende er det faktisk det eneste man kan gjøre, og man føler ofte på dette at man mister all makten. Det finnes ikke en eneste annen ting å gjøre enn å være der for pasientene, og det føles hardt. Jeg gruer meg skikkelig, men prøver å holde masken og ikke uroe han mer enn nødvendig.
Dette blir en tøff dag men svarene må på bordet slik at vi kan stålsette oss og planlegge fremtiden sammen.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er noe med det når foreldre blir syke, man blir på en måte satt helt ut, og det eneste man ønsker å gjøre er å overta sykdommene og plagene deres. Det føles så mye bedre når det er en selv som sitter med kontrollen.

I dag er en tung men en bra dag.

I kveld har jeg gått igjennom albumene mine, noe jeg har unngått så lenge jeg kan huske. Dem har stått i skapet mitt, og jeg har iallefall 6000 bilder her. For å forstå fortiden min, trenger jeg dette, og jeg ser på det som terapi.

Når jeg ser bildene innser jeg at jeg ikke alltid har vært en dårlig mor, heller tvert imot, jeg var overbeskyttende og elsket barna mine helt ifra jeg fant ut at jeg var gravid med dem. Det var kjærlighet fra første blikk <3

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Når man ser hvor ung jeg var, kan man jo tenke at det kansje ikke er så rart at det gikk som det gikk, og jeg kjenner på det selv at jeg var altfor altfor ung for ett så stort og alvorlig ansvar. Jeg var bare ett barn selv, ett skadet et, jeg hadde ikke forutsetningene til å være mor, og jeg hadde aldri hatt tryggheten selv som man behøver når man skal oppdra barna sine. Jeg var en utrygg ung jente, og jeg ser det så klart nå.

Jeg har ikke tenkt å bortforklare meg, eller legge ansvaret over på noen andre, det hele var min egen feil. Jeg klarte ikke å gjøre motstand da rusen tok meg, og jeg var ett lett bytte. Det er så mange ting jeg angrer på, så mange ting jeg skulle vært foruten, men aldri har jeg tenkt at jeg kan være foruten barna mine. Nå er dem voksne, og dem har blitt noen fantastiske mennesker, som jeg er så stolt som bare en mor kan være av barna sine, jeg kunne bare ønsket at jeg kunne vært mer for dem. 

Når barn får barn er dem ikke klare til å sette barna sine først, alltid, men jeg har gjort det jeg har kunnet. Da dem var hos meg fikk dem nok kjærlighet og varme, men rusen tok meg ifra dem, og jeg angrer på at jeg var så svak den gangen. Jeg burde kjempet imot, og satt barna mine først, som jeg alltid gjor da jeg ikke rusa meg. Dere var mitt alt, og det mest perfekte i verden, og det er dere fortsatt.

Barna mine er grunnen til at jeg fortsatt lever, og dem har vært det eneste som har holdt meg igjen når jeg mest ønsket å gi opp. Jeg har to av de beste motivasjonene noen kan ha i livet, og jeg gjør alt dette for disse to menneskene. Jeg håper barna mine kan lære at det er greit å rote seg bort, gå seg litt vill, men komme tilbake, jeg håper jeg har lært dem at til meg kan dem komme med absolutt alt, og jeg kommer aldri til å dømme eller kjefte. Jeg fødte disse barna, dem kom utav meg, det er blodsbånd, som aldri vil brytes, på tross avstand! 

Jeg kommer alltid til å angre på valget jeg tok ubevisst den gangen, men jeg har innsett at jeg ikke kan forandre det som skjedde. 

I dag har jeg gjort noe jeg har utsatt i mange år, jeg har vegret meg for å åpne dem og vært redd for at dette ville åpne noen sår jeg ikke ønsket å føle på. Men nå behøver jeg det, jeg trenger å finne svar, og finne ut hvor det gikk så galt som det gikk med meg. Alt ligger i fortiden, og jeg må gjøre meg ferdig med dette før jeg klarer å gå videre. Jeg har funnet ut at å unngå fortiden sin bare skaper større problemer, og skader meg i lengden, og nå er jeg klar for å åpne disse albumene som har stått i skapet i så mange år, uten å ha blitt åpnet av meg. 

Om dere tror mobbing er en fillesak, en myte og noe som ikke foregår på deres skoler, så må dere bare tro omigjen, barn er groteske med hverandre og gjør det vanskelig å oppdage for dem voksne, dem plager hverandre ihjel, og disse bildene ønsker jeg å dele med dere!

Bilder sier mer enn tusen ord, og disse utpekte seg hos meg, og jeg synes disse viser hvor ødeleggende mobbing er, og hva det kan gjøre med de unges sinn og psyke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er på barneskolen, der det egentlig var helt greit, sett bort ifra voldelig mobbing, og utestenging, jeg ante ingenting her om at det ville bli 10 ganger værre på ungdomskolen, og om jeg hadde visst hva jeg gikk til, hadde jeg nok valgt å ende livet allerede, ei jente full i angst allerede på tross sin unge alder, og allerede full i mange traumer som ville prege henne resten av livet.

Dette er på ungdomskolen, da jeg hadde det skikkelig ille. De fleste andre rundt meg på dette bildet smiler og ser ut til å trivest i konfirmasjonen sin. Jeg klarte ikke å spise fordi jeg gruet meg så mye, så jeg svimte faktisk av i min egen konfirmasjon, jeg var redd ifra før, og skulket så mye jeg klarte uten å få problemer hjemme, og denne dagen var tortur for ett mobbeoffer, og hele gjengen rundt seg i en slik setting. 

Mobbing fører til selvmord, det er ingen hemmelighet, det fører til at mennesker ikke ser annen utvei en å avslutte livet, man ser ingen ende på torturen det er, og det må stoppes! 

Jeg har arr og men etter denne tiden som JEG må leve videre resten av mitt liv med, mens mobberene lever i beste velgående, og ofrer sikkert ikke meg en eneste tanke. Jeg er helt sikker på at en trygg oppvekst og ingen mobbing kunne reddet meg.. så langt tør jeg å gå i påstanden. Jeg hadde ingen tjangse, fordi noen valgte at meg kunne dem mobbe ihjel, og jeg er glad jeg har lagt bitterheten bak meg, og klart å gå videre.

At jeg nå klarer å se i disse albumene, uten å måtte stoppe, er fremgang. Jeg blir sterkere og jeg får ett klarere bilde av hva som skjedde, jeg ser også at dette overhode ikke var min feil, men deres 🙂 det er ikke mitt problem, men det er faktisk mobberene sitt problem, og jeg akter å ikke leve videre med denne byrden som har blitt plassert på skuldrene mine. Jeg står her i dag, og er sterkere enn noengang. Å henge ut noen, er overhode ikke meg, og det tror jeg mange skal være glad for 🙂

Jeg håper folk tar til seg dette her, og at jeg får frem budskapet mitt. Jeg håper at disse bildene viser dere hvordan mobbing ødelegger liv litt etter litt, og at nulltoleranse for mobbing alltid skal være målet. Mobbing er det værste jeg vet. 

Vi er inni en vanskelig periode, der sykdom herjer familien, på flere kanter og jeg har fokuset mitt på dette i tillegg til alt annet jeg gjør. Jeg har flere baller i luften og prøver på samme tid og holde meg frisk selv, og stabil og edru. Det er ett puslespill og følelsene er til å ta og føle på, og oppi alt dette merker jeg hvor sliten jeg faktisk blir, og hvor ufattelig lav grensen min er for bullshit.

I dag reagerte jeg kraftig på butikken når jeg såg dårlig oppførsel tidlig på dagen, jeg sa ifra, og det er noe jeg vanligvis ikke gjør. Jeg merker også at jeg ikke orker å høre på svada, og unngår situasjoner der jeg blir utsatt for det. Nervene mine er dårlige, jeg har nok med meg selv, og når jeg gjør noe, så gjør jeg det for å se resultater. Jeg legger ikke jobb i ting som ikke fører til noe, akkurat nå.

Når man driver med det jeg driver med, kan man luke ut det som ikke er viktig og prioritere som man ønsker, og ser nødvendig. Jeg er ikke tvunget til å gjøre noe heldigvis, og jeg har blitt flinkere til å si nei når jeg trenger det. Dette er grenser jeg er helt avhengige av å ha etablerte, for jeg har det virkelig ikke perfekt hele tiden, og jeg trenger tid jeg også. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er lett å bli brukt i den situasjonen jeg er i, utnyttet eller lurt, men som dem sier så er det ikke så enkelt å lure en som har blitt lurt før, og jeg har selv servert de fleste løgnene som finnes i verden, jeg har vært der selv, så jeg vet hvor skoen trykker 🙂

Jeg trenger påfyll av energi, motivasjon og inspirasjon akkurat nå, og når jeg minst ventet det kom det fra uventet hold, og det reddet dagen for meg. Å få så mye skryt, for noe som er så viktig for meg, tar jeg virkelig til meg, med litt flauhet og ydmykhet. Å bli roset av rusettervernet er meg en sann ære! Jeg håper jeg gjør ett godt ansikt utad, og når opp til forventningene, og aldri bryter dette løftet jeg har avgitt. Jeg får så mye hjelp i dette, det gir meg så mye pågangsmot og ha mennesker som står for det samme som meg i ryggen, det føles godt å være en del av fellesskapet, og jeg bare gleder meg til fortsettelsen. Dette har blitt min familie nr2 og min flokk, og jeg er helt på ekte virkelig glad i disse menneskene, som jeg egentlig ikke kjenner så godt. Det er unikt dette, det er på ekte, og usminka, og det funker.

Fy søren for en tilbakemelding! Fytti katta så stolt! Og herrelighet for en støtte! Jeg satt her med tårene strømmende når jeg leste det, og that make my day. Tusen tusen takk Eysteinn og heile rusettervernet for den tilliten dokke gir meg! Aldri har dokke tvilt på meg, eller satt spørsmålstegn ved meg. Eg har blitt tatt inni varmen ifra dag 1, og eg sette dette høgre enn noke anna! <3 

Det største og beste komplimentet jeg kan få, er at jeg setter igang noen tankeprosesser hos mennesker, og når mennesker som aldri har lest en eneste blogg i sitt liv, faktisk setter seg ned og lese denne bloggen, betyr dette alt for meg som blogger. Jeg diskuterte litt i dag med min bestevenninne, og det er sant når jeg sier det, jeg har alltid mobbet bloggere, med HEIA BLOGGEN, og alle disse teite tingene jeg har lest oppigjennom årene, jeg trodde aldri i verden at jeg selv ville bli en blogger, og jeg fattet ikke poenget med å sette seg ned og dele med hele verden! Tenk så dumt å la seg drite ut på den måten liksom….. 

Nå sitter jeg her som en av dem, og jeg har vell sikkert utlevert meg selv mer enn de fleste andre som ligger på denne blogglisten, jeg har valgt å legge ut absolutt hele livet mitt, på godt og vondt, og jeg finnes ikke redd…. jeg tenker at om jeg nå blir dømt, så blir jeg dømt for sannheten og ikke disse løgnene og ryktene som går, viss noen nå velger å dømme meg når dem vet hva jeg står for, så er det ikke lenger jeg som er problemet.

Jeg har valgt en vei, og jeg finnes ikke redd lenger, den sosiale angsten har sluppet helt taket, og jeg kan gå med hevet hodet når jeg er ute blandt folk, jeg finnes ikke redd…. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg tror ingen kan forstå dette her helt, uten å ha vært i situasjonen selv. Jeg som har gått og bært på denne byrden så lenge, og skammet meg over meg selv og hvem jeg har vært, jeg har tynget meg selv ned med en sosial angst som har vært helt hinsides og helt uten grenser, den har kuet meg, nektet meg å møte mennesker og har isolert meg fullstendig. Det er bare de nærmeste som vet hvor hardt rammet jeg var av angsten min, da jeg ble liggende en hel mnd i sengen, og klarte ikke bevege meg, den slo meg ut fysisk, og jeg ble dødssliten bare av å gå på toalettet, jeg slo av telefonen og hadde ingen kontakt med omverdenen, og jeg klarte ikke en gang å se tv, fordi jeg var helt utmattet bare av å puste og holde meg i live.

Angsten min har ødelagt alt for meg, den har regjert livet mitt og brutt ned hele meg, og den eneste løsningen i verden er åpenheten. Når jeg fant åpenheten og ærligheten, så forsvant angsten momentant, det var som å bli født på ny! Som om alt bare forsvant og jeg var ikke lenger redd.

Når dere tenker at jeg deler for mye, så kan dere ha i bakhodet, at dette er den eneste måten jeg kan redde livet mitt på, fordi om angsten kommer tilbake, så sluker den meg, på tross hvor enn sterk jeg måtte være. Mennesker med angst, har ikke dette valget,  det er ikke bare å skjerpe seg eller ta seg sammen, du har ingen kontroll over den, og den kan slå deg i bakken når som helst. Tenk å gå med en slik trussel over deg? Kan du i det hele tatt tenke deg det? Det blir en ond sirkel, der du faktisk får angst for å få angsten. 

Jeg har igjennom ett langt liv med angsten lært meg teknikker som tilogmed ruskuratoren min sa var inponerende, men min angst kommer alltid tilbake, som kastet på meg og helt uten videre, den kan bli trigget av de forunderligste tingene, og ting jeg ikke såg komme, og igjennom denne bloggen bekjemper jeg denne angsten som har ødelagt så mange år for meg, den har spist meg opp og fått meg til å distansere meg ifra alt og alle, den har fått meg til å finne freden i rusen, og jeg trodde lenge at rusen var løsningen, nå har jeg funnet en annen og sunn en, så tenk dere om når dere tenker jeg deler for mye, for dette er faktisk en kamp om livet, og jeg ønsker å bekjempe angsten min.

Jeg og veldig mange som går utav rusen og kutter, skriker så høy om denne aksepteringen når vi skal innigjen i samfunnet, at vi føler oss utenfor og sett ned på, men jeg har faktisk ett helt annet syn på dette, og jeg vet jeg kan støte noen ved å ytre meg, men jeg tenker det er på sin plass.

Senest i dag opplevde jeg en som oppførte seg som en rusmisbruker, i den forstand at han var frekk med betjeningen på butikken, og alle rundt. Jeg vet at han bare er sint på seg selv, og sliter, men slike ting ødelegger synet på rusmisbrukere, og ødelegger veldig mye for oss som prøver å oppføre oss og gli innigjen i samfunnet rundt oss.

Jeg har blitt det mennesket jeg hele veien ønsket å være, jeg klarer ikke å se urettferdighet og dårlig behandling av andre, og bryter inni situasjoner jeg før bare gikk forbi. I dag ytret jeg meg, og skrøt av betjeningen som tok det hele med fatning, en fatning jeg aldri hadde klart å finne. Og jeg sa ifra til mannen som overhode ikke klarte å oppføre seg, på tross av velviljen betjeningen viste han. Jeg sa klart og høyt at det faktisk er lov å oppføre seg selvom man har det vanskelig og sliter selv, så trenger man ikke å la det gå utover alle andre rundt seg.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Da jeg reiste ifra butikken og tok meg en runde med meg selv, så trodde jeg at dette mennesket ville hate meg, og sky meg som pesten etterpå, jeg tenkte at jeg ville i ettertid få høre hvor frekk jeg har vært og at jeg ikke skulle blandet meg i andres saker, men da jeg kjørte forbi han igjen, så skrek han Monica, tusen takk.

Vi selv har ett stort ansvar, det er våres problem å atterkomme i samfunnet som vi lever i , og min reise har vist meg at jeg blir møtt som jeg møter andre, og om jeg er hyggelig, så er det vanskelig for andre mennesker og møte meg med fordommer som før, fordi dem vet jeg prøver. Av og til har vi godt av å bli påminnet dette, å behandle menneskene rundt oss bra, selvom vi egentlig brenner innvendig og har lyst å ødelegge hele verden rundt oss.

Vårt rusproblem er våres problem, det er vi som har valgt dette livet, det er overhode ingen som har tvunget deg til å ruse deg, så hvorfor forventer vi puter under armene, og hjelp som ingen andre kan forvente å få? Er vi priviligert? Er vi unike som har lov å oppføre oss akkurat som vi vil, bare fordi vi har valgt å vie livet våres til rusen? Er det systemet som skal reparere skadene etter oss hele tiden? Vi må slutte å ha slike egoistiske tanker i hodet, der ansvarsfraskrivelse holder høyt nivå, og vi har forventninger til systemet om at alle våres problemer, er deres. 

Jeg kjenner meg skamfull over egne holdninger som jeg hadde før, der alt var andres feil, og jeg var sentrum av verden. Nå ser jeg hvorfor jeg ble møtt som jeg ble møtt, og hvordan jeg skal unngå dette i fremtiden. Det er mitt ansvar å møte andre mennesker med ett smil og vanlig folkeskikk, det er mitt ansvar at jeg har ødelagt livet mitt, og ikke systemet som skal lappe sammen livet mitt igjen, det er mitt problem! Jeg forventer ingenting av verden rundt meg, fordi det er jeg som må kjempe meg tilbake, og det er mitt ansvar å gjøre ting bedre igjen. Om jeg ikke blir akseptert, så må jeg faktisk finne meg i det, fordi det er min feil. Først når jeg har innsett alt dette, så kan jeg bli møtt for den jeg er i dag, og ikke som den jeg var før. 

Ta til dere dette, og forsøk å være en bedre utgave av dere selv, for i bunn og grunn er det hele deres egen feil, og først når man tar ansvar for dette, kan man gå videre!