Ting begynner å gå opp for meg, ting som jeg ikke har tenkt over før jeg ble edru og klar i hodet, hva ville jeg selv gjort om mitt barn flere ganger forsøkte og ta livet sitt? Hva ville jeg gjort om min datter kom hjem og sa hun hadde blitt voldtatt eller banket opp? Hva ville jeg gjort om mitt barn satt med sprøyta i hånden og hadde valgt rusen isteden for barnebarna mine?

Jeg har gitt foreldrene mine en sinnsyk angst, der dem har ventet på telefonen om at jeg var død, hvordan kunne jeg påføre dem alt dette, og faktisk være fullstendig blind for det? For jeg har jo faktisk ærlig talt ikke tenkt på dette før nå. Foreldrene mine har alltid vært der, dem har aldri kjøpt alkohol eller rus til meg, men dem har alltid vært der. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å sett mitt barn synke så langt ned som dem har gjort, uten å gått helt av skaftet selv, og blitt alvorlig syk. 

Man tenker ikke på de pårørende når man ikke tar telefonen når dem ringer og er bekymret, Og man truer dem gjerne gjentatte ganger om å ende livet sitt og unngår å fortelle hvor man er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man dukker plutselig opp midt på natten, eller ringer og vekker dem. Helt uten å ofre det en tanke, det er vi som står i fokus, det er vi som er viktig, og de pårørende skal bare føye seg etter oss, og våres behov. Vi er egosentriske, fullblods egoister som bare tenker på oss selv og vår rus. Det er jo ikke de pårørende sin feil at vi har tråkket feil, og valgt den harde veien i livet. Men oppi våres hoder, har dem ansvaret for oss, alltid. 

Jeg må si at jeg beundrer foreldrene mine for måten dem har taklet alt rotet på, hvordan dem alltid har åpnet dørene for meg, men aldri sydd puter under armene mine. Jeg har måttet betale for den skaden jeg har gjort, jeg har måttet stå til ansvar for det hele, men dem har alltid vært der i ryggen min, og aldri helt mistet troen, selvom det har vært vanskelig å finne den. 

Det går mer og mer opp for meg hva jeg egentlig har påført dem, for jeg selv har barn, og kan sette meg inni hvordan dette må føles, og jeg er ikke noe stolt over det jeg har gjort. Jeg vil hylle dem, for innsatsen!

Jeg selv hadde ikke klart dette, og nå er jeg glad jeg kan gi noe igjen, at jeg er edru og til å stole på, jeg er tilregnelig og kan kjøre dem rundt, og gjøre hverdagen deres enklere. Jeg skal betale resten av mitt liv for alt kaoset jeg har skapt, og litt etter litt går det innover meg hvilken innsats dem har gjort i livet mitt, på tross av egne begrensninger. 

Nå innser jeg at jeg har ødelagt mesteparten av livet til foreldrene mine, og jeg skal bruke fremtiden til å gjøre opp for meg, og gi dem en angstfri hverdag der de slipper å bekymre seg for meg lenger. Det vil ta tid å omstille seg at jeg ikke trenger dem alltid, at jeg klarer meg selv, og at jeg er selvstendig. Det vil ta tid for spesielt mamma og innse at hun nå kan leve sitt liv, det er hennes tur til å skinne nå, og jeg ønsker å gi henne en fantastisk alderdom. <3

Liker dere bloggen er det bare å melde seg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3