Hver eneste gang jeg er i offentligheten, om det er på sykehusene, på butikkene eller på ulike kontorer, så får jeg ett intenst behov for å hoste, som aldri før! Det murrer nedi lungene og det eneste jeg har lyst til er å hoste løs og slippe det fri. Og dette behovet går momentant over når jeg kommer meg bort ifra folkemengden, på magisk vis.
Det har aldri vært slik før, at vi ser stygt på dem som hoster, og når jeg selv hoster så føler jeg for å synke nedi jorden og aldri komme opp igjen, vi er inni en veldig spesiell tid, og vi blir mer obs på tingene vi aldri før har tenkt på. Nå ser jeg hvor mange ganger iløpet av en dag jeg selv tar meg i ansiktet, bare det har blitt en uvane jeg nå legger merke til fordi vi må være så forsiktige, det er helt ufattelig hvor mange ganger man tar seg selv i ansiktet, HELT uten grunn!
Vi er inni en spesiell periode, og jeg kjenner det er godt at det gjelder hele verden, og for dem med sosial angst (deriblant meg selv) så er dette det beste som har skjedd! Vi slipper å forholde oss til ulike kontorer, og kan faktisk nå ta møter på skype, og vi kan sitte i våres egne stuer og ta disse møtene som sitter LANGT inne å komme seg på. Vi med sosial angst har fått en uventet pause, men jeg frykter at angsten får lov å leke seg fritt, for vi får jo ikke denne sosiale treningen som vi trenger hver eneste dag, og jeg selv merker hvor angsten bygger seg opp bare etter ett par dager inne og uten kontakt med omverdenen.
Ettervirkningene etter denne pandemien tror jeg vi kommer til å se i tiår fremover, disse småtingene som vi egentlig ikke tenker på nå når vi står midt oppi den, de økonomiske konsekvensene, de psykiske konsekvensene og alle ringvirkningene denne dvalen og viruset vil gi, og jeg gruer meg til å se hvilke skader dette får.
Jeg har aldri vært ett klemmemenneske, og jeg har egentlig aldri drevet og gitt klem til dem rundt meg, foruten barna mine, men nå kjenner selv jeg hvordan jeg savner dette, å faktisk være fysisk med hverandre, holde rundt hverandre og vise hverandre omtanke på denne måten, jeg må jo si at jeg har vært veldig heldig! Vi har hverandre, og vi har mennesker rundt oss, det er så mange der ute som sitter aleine til vanlig, som blir enda mer ensomme nå, det sitter så mange der ute som sliter i denne perioden, og jeg føler meg veldig priviligert som nesten har kunnet leve som normalt. Mine tanker går til dem barna som ikke har det så bra, som får det enda værre i denne perioden, nå har dem åpnet opp litt for skoler og barnehager, og jeg tror dette kom som en befrielse for mange barn der ute. 
Det største marerittet hadde jo vært å fått dette viruset, ikke fordi jeg tror jeg hadde blitt så veldig syk, eller måttet bøte med livet mitt, men fordi jeg er livredd for å smitte andre, og spesielt dem eldre som jeg har i livet mitt. Jeg tar mine forhåndsregler, ikke fordi jeg er så redd selv, men av hensyn og respekt for de andre i livet mitt, og dem som er spesielt utsatte. Jeg tenker det er ufattelig egoistisk å ikke ta hensyn i slike situasjoner, og jeg er glad for at jeg er ifra Norge, og vi har en tradisjon for å ta vare på hverandre i kriseperioder!
Liker dere bloggen er det bare å melde seg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3