I kveld har jeg gått igjennom albumene mine, noe jeg har unngått så lenge jeg kan huske. Dem har stått i skapet mitt, og jeg har iallefall 6000 bilder her. For å forstå fortiden min, trenger jeg dette, og jeg ser på det som terapi.

Når jeg ser bildene innser jeg at jeg ikke alltid har vært en dårlig mor, heller tvert imot, jeg var overbeskyttende og elsket barna mine helt ifra jeg fant ut at jeg var gravid med dem. Det var kjærlighet fra første blikk <3

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når man ser hvor ung jeg var, kan man jo tenke at det kansje ikke er så rart at det gikk som det gikk, og jeg kjenner på det selv at jeg var altfor altfor ung for ett så stort og alvorlig ansvar. Jeg var bare ett barn selv, ett skadet et, jeg hadde ikke forutsetningene til å være mor, og jeg hadde aldri hatt tryggheten selv som man behøver når man skal oppdra barna sine. Jeg var en utrygg ung jente, og jeg ser det så klart nå.

Jeg har ikke tenkt å bortforklare meg, eller legge ansvaret over på noen andre, det hele var min egen feil. Jeg klarte ikke å gjøre motstand da rusen tok meg, og jeg var ett lett bytte. Det er så mange ting jeg angrer på, så mange ting jeg skulle vært foruten, men aldri har jeg tenkt at jeg kan være foruten barna mine. Nå er dem voksne, og dem har blitt noen fantastiske mennesker, som jeg er så stolt som bare en mor kan være av barna sine, jeg kunne bare ønsket at jeg kunne vært mer for dem. 

Når barn får barn er dem ikke klare til å sette barna sine først, alltid, men jeg har gjort det jeg har kunnet. Da dem var hos meg fikk dem nok kjærlighet og varme, men rusen tok meg ifra dem, og jeg angrer på at jeg var så svak den gangen. Jeg burde kjempet imot, og satt barna mine først, som jeg alltid gjor da jeg ikke rusa meg. Dere var mitt alt, og det mest perfekte i verden, og det er dere fortsatt.

Barna mine er grunnen til at jeg fortsatt lever, og dem har vært det eneste som har holdt meg igjen når jeg mest ønsket å gi opp. Jeg har to av de beste motivasjonene noen kan ha i livet, og jeg gjør alt dette for disse to menneskene. Jeg håper barna mine kan lære at det er greit å rote seg bort, gå seg litt vill, men komme tilbake, jeg håper jeg har lært dem at til meg kan dem komme med absolutt alt, og jeg kommer aldri til å dømme eller kjefte. Jeg fødte disse barna, dem kom utav meg, det er blodsbånd, som aldri vil brytes, på tross avstand! 

Jeg kommer alltid til å angre på valget jeg tok ubevisst den gangen, men jeg har innsett at jeg ikke kan forandre det som skjedde.