Ja såpass vil jeg si….
Jeg gruer meg og har sovet dårlig. Pappa skal til CT i dag og jeg føler alle svarene vi behøver ligger der. På en slik undersøkelse finner dem alt, og jeg sammenligner kroppen til pappa med the body of secret fordi sist gang var det en kul i magen på størrelse med en håndball! Det finnes så mange hemmeligheter i kroppen til pappa som vi ikke aner noe om, annet en at symtomene kommer snikende, og vi har sett dem før.
Det eneste jeg kan gjøre i dag er å være der med han, som pårørende er det faktisk det eneste man kan gjøre, og man føler ofte på dette at man mister all makten. Det finnes ikke en eneste annen ting å gjøre enn å være der for pasientene, og det føles hardt. Jeg gruer meg skikkelig, men prøver å holde masken og ikke uroe han mer enn nødvendig.
Dette blir en tøff dag men svarene må på bordet slik at vi kan stålsette oss og planlegge fremtiden sammen.
Det er noe med det når foreldre blir syke, man blir på en måte satt helt ut, og det eneste man ønsker å gjøre er å overta sykdommene og plagene deres. Det føles så mye bedre når det er en selv som sitter med kontrollen.
I dag er en tung men en bra dag.
