Jeg og veldig mange som går utav rusen og kutter, skriker så høy om denne aksepteringen når vi skal innigjen i samfunnet, at vi føler oss utenfor og sett ned på, men jeg har faktisk ett helt annet syn på dette, og jeg vet jeg kan støte noen ved å ytre meg, men jeg tenker det er på sin plass.
Senest i dag opplevde jeg en som oppførte seg som en rusmisbruker, i den forstand at han var frekk med betjeningen på butikken, og alle rundt. Jeg vet at han bare er sint på seg selv, og sliter, men slike ting ødelegger synet på rusmisbrukere, og ødelegger veldig mye for oss som prøver å oppføre oss og gli innigjen i samfunnet rundt oss.
Jeg har blitt det mennesket jeg hele veien ønsket å være, jeg klarer ikke å se urettferdighet og dårlig behandling av andre, og bryter inni situasjoner jeg før bare gikk forbi. I dag ytret jeg meg, og skrøt av betjeningen som tok det hele med fatning, en fatning jeg aldri hadde klart å finne. Og jeg sa ifra til mannen som overhode ikke klarte å oppføre seg, på tross av velviljen betjeningen viste han. Jeg sa klart og høyt at det faktisk er lov å oppføre seg selvom man har det vanskelig og sliter selv, så trenger man ikke å la det gå utover alle andre rundt seg.
Da jeg reiste ifra butikken og tok meg en runde med meg selv, så trodde jeg at dette mennesket ville hate meg, og sky meg som pesten etterpå, jeg tenkte at jeg ville i ettertid få høre hvor frekk jeg har vært og at jeg ikke skulle blandet meg i andres saker, men da jeg kjørte forbi han igjen, så skrek han Monica, tusen takk.
Vi selv har ett stort ansvar, det er våres problem å atterkomme i samfunnet som vi lever i , og min reise har vist meg at jeg blir møtt som jeg møter andre, og om jeg er hyggelig, så er det vanskelig for andre mennesker og møte meg med fordommer som før, fordi dem vet jeg prøver. Av og til har vi godt av å bli påminnet dette, å behandle menneskene rundt oss bra, selvom vi egentlig brenner innvendig og har lyst å ødelegge hele verden rundt oss.
Vårt rusproblem er våres problem, det er vi som har valgt dette livet, det er overhode ingen som har tvunget deg til å ruse deg, så hvorfor forventer vi puter under armene, og hjelp som ingen andre kan forvente å få? Er vi priviligert? Er vi unike som har lov å oppføre oss akkurat som vi vil, bare fordi vi har valgt å vie livet våres til rusen? Er det systemet som skal reparere skadene etter oss hele tiden? Vi må slutte å ha slike egoistiske tanker i hodet, der ansvarsfraskrivelse holder høyt nivå, og vi har forventninger til systemet om at alle våres problemer, er deres.
Jeg kjenner meg skamfull over egne holdninger som jeg hadde før, der alt var andres feil, og jeg var sentrum av verden. Nå ser jeg hvorfor jeg ble møtt som jeg ble møtt, og hvordan jeg skal unngå dette i fremtiden. Det er mitt ansvar å møte andre mennesker med ett smil og vanlig folkeskikk, det er mitt ansvar at jeg har ødelagt livet mitt, og ikke systemet som skal lappe sammen livet mitt igjen, det er mitt problem! Jeg forventer ingenting av verden rundt meg, fordi det er jeg som må kjempe meg tilbake, og det er mitt ansvar å gjøre ting bedre igjen. Om jeg ikke blir akseptert, så må jeg faktisk finne meg i det, fordi det er min feil. Først når jeg har innsett alt dette, så kan jeg bli møtt for den jeg er i dag, og ikke som den jeg var før.
Ta til dere dette, og forsøk å være en bedre utgave av dere selv, for i bunn og grunn er det hele deres egen feil, og først når man tar ansvar for dette, kan man gå videre! 
