Dette er helt vanvittig å skrive, og si for meg, at først når pappa stod i fare for å dø, kunne vi faktisk starte å ha ett forhold til hverandre. Jeg og han har hatt ett turbulent forhold kan man si, helt ifra jeg var liten, og jeg har faktisk ikke ett eneste minne av han edru før jeg ble voksen selv, og forholdet har vært preget av at jeg har prøvd å dekke over og beskytte pappaen min helt ifra jeg var altfor liten. Jeg har tatt ett ansvar jeg ikke skulle behøve og ta, og det preger meg fortsatt.
Jeg og pappa har ikke visst hvordan vi skal forholde oss til hverandre, og har egentlig bare hatt en eneste stor konflikt, jeg har mistet barna mine, hans barnebarn og det har preget forholdet. Vi er så like vi to, vi begge har hatt problemer med rusen, vi begge har hatt angsten i kroppen og begge to er like forbanna sta! Vi har stanget hoder hele veien, vi har aldri snakket sammen på ekte, og har bare hatt ett overfladisk forhold basert på og tolerere hverandre i de korte øyeblikkene vi har måttet være sammen, som når vi har reist til barna og hatt samværene.
Da pappa ble syk i september 2018 skjedde det noe, dem fikk ikke tak i pappa på telefon, så dem ringte meg. Jeg fikk beskjed om at pappa hadde kreft og at det hastet, han måtte komme seg til Bergen allerede dagen etter, og jeg som ikke visste noen ting om dette, satt med sjokket over meg, pappa var alvorlig syk. 
Den dagen prøvde jeg meg i jobb, for jeg hadde seinvakt og måtte holde masken, dette holdt i 10minutter og gråten bare kom. Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, fordi jeg og pappa satt oss ned og snakket sammen, om disse viktige tingene, om døden, om sykdommen og for første gang var vi fullstendig ærlige med hverandre. Familien som bare hadde unngått hverandre kunne ikke få nok av å være sammen, og vi gjor absolutt alt sammen i tiden som kom. Vi laget mat sammen, vi planla slik at pappa slapp og være aleine hjemme, og vi rullerte på å passe på, vi stod sammen som en familie for første gang, og vi ble en familie av at vi stod i en krise, en alvorlig krise var det som skulle til, og aldri før har vi hatt en slik jul sammen. 
Da pappa ble syk så var det usikkert om pappa ville overleve julen, og på juleaften var det hjemmesykepleiere inn en gang i timen, pappa hadde feber som steg og sank som en jojo, og mange ganger stod han i fare for å måtte dra med ambulanse inn, og han som nettopp hadde fått kommet hjem for å feire jul. Usikkerhetene rundt denne kreften hans tok på kreftene våres, det var helt forferdelig at pappa ble sendt med ambulanse hele tiden, helt utav det blå stod ambulansen utenfor, og hjemmesykepleien var omtrent en del av familien våres her, for dem var her mer enn andre. Det var ett hjem i krise, og sykesengen til pappa på soverommet, var ett symbol på hvor syk han faktisk var.
Pappas kreft i magen var like stor som en håndball, og legen turde nesten ikke ringe han, fordi han trodde faktisk at han allerede var død, og tiden som kom var helt forferdelig og forholde seg til. Pappa mistet hodet, i den forstand at han glemte de enkleste ting, og gikk og lette etter 200 000kr som han hadde mistet, trodde han. Det gikk på psyken dette, med å måtte forklare pappa 100 ganger for dagen hvor syk han var, for selv forstod han ingenting. Jeg tenker dette gjor ting lettere, at pappa mentalt ikke var tilstede, og fikk med seg hvor ille det var med han en periode. Han gikk tross alt igjennom 6 cellegiftkurer og 1 stråling før kreften ga slipp på han, men denne perioden samlet oss også som familie, for første gang.
Jeg tenker på dette som en solskinnshistorie, det var helt forferdelig når det stod på, men har samlet oss, vi vet hvor vi har hverandre, vi kaller ikke hverandre stygge navn lenger, og vi møter hverandre med respekt og forståelse, vi er ett team nå, som står sammen og bekjemper alt som kommer imot oss, slik som en ekte familie skal. Vi er bare 3 av oss, det har alltid bare vært oss, men vi har ødelagt forholdet imellom oss 3, vi er for få til å ikke fikse familien våres, vi har ingen og miste, og vi behøver hverandre. Etter pappas kreft så går man alltid med denne frykten for at den skal komme tilbake, så når pappa viser symptomer som vi kjenner igjen, så går det kaldt nedover ryggen våres!
Vi har vært igjennom dette her en gang før, vi makter ikke en runde til, fordi vi vet hva vi går til. Vi er en familie i krise når en av oss blir syke eller skader seg, men vi kommer sterkere enn noengang utav disse krisene. Det er slik en familie skal være, vi måtte bare stå ovenfor døden før vi innsåg hvor viktige vi er, og at familie er det som gjelder!
Jeg håper vi i familien får mange mange år sammen til turer og opplevelser, og at jeg kan bruke tiden min på å fortsette å bygge opp forholdet jeg har til mine foreldre, for dem er tross alt det viktigste vi har, og jeg er så glad i dem og så avhengig av dem, for å lykkes her i livet. Jeg er så stolt over foreldrene mine som aldri har gitt meg opp, og alltid vært der, og først nå kan vi være en ekte familie sammen <3 