DETTE sitter langt inne og jeg har mest lyst å bare skrive dette innlegget og slette det etterpå, jeg har mest lyst å bare fortrenge dette og ikke behøve å tenke på det, men det er en del av historien min, og starten på rusfriheten min, eller ønsket om å velge ett rusfritt liv.

Jeg ønsker å fortelle dette for å slippe å sitte og føle meg falsk når jeg forteller at jeg sluttet med sprøyta for mange år siden, og aldri har sett meg tilbake på akkurat dette.

Sprekken på sprøyta satt igang prosesser i meg jeg ikke ante komme, og det første jeg gjor var faktisk å rekke ut en hånd, noe jeg overhode aldri har gjort før, og ba ei venninne av meg hente meg der jeg var. Jeg ble liggende i sengen hennes hele den natten, med angsten langt oppi halsen, skjelvende og LIVREDD! Jeg ville ikke leve lenger, jeg hadde latt alkoholen gå så langt at om noen hadde tilbydd meg heroin eller en overdose, så hadde jeg tatt den også, jeg hadde virkelig nådd bunnen, men hun hjelpte meg den natten.

Om morningen ringte hun lege og kjørte meg til timen! Jeg var så full i angst og å komme seg dit er en tur jeg aldri vil glemme. Jeg orket ikke venterommet, og ville egentlig bare forsvinne, dra og ruse meg igjen, eller dø for den saks skyld, men hun hjalp meg såpass at jeg klarte å møte til timen hun hadde fikset og ordnet med.

På tross av alt strevet, på tross av at jeg hadde lagt hele natten med ett ønske om å dø, og ett rop om hjelp, så ble jeg avvist av legen. Det eneste han sa var at jeg måtte ta kontakt med fastlegen min, på tross av at jeg sa at jeg ønsket å ta mitt eget liv, at jeg hadde sprukket og at jeg måtte få hjelp med en gang. På tross av alt dette ble jeg sendt ut med en respekt på sobril. 

Hadde jeg fått hjelp den gangen, så hadde jeg sluppet ett helt år med helvetet, da hadde jeg sluppet å gått igjennom alt dette som har skjedd siden, men det er ikke sikkert jeg hadde møtt Sebastian og fått øynene opp for dette rusfrie livet vi lever i dag. 

Vennina mi sa at dem sender mennesker rett i døden, og det er en grufull sannhet bak dette. Når mennesker søker hjelp, har dem gått en lang runde med seg selv, og det koster faktisk å dukke opp på kontorene, om dere ikke visste det. Hadde jeg ikke vært sterk i meg selv den gangen, så hadde jeg gått rett i døden, for det var det eneste jeg ønsket. Hadde jeg fått hjelp den gangen, så tror jeg at mye kunne vært unngått, og legene har også ett ansvar for livene dem bare sender ut med en resept på beroligende med. Når noen ønsker å ta sitt eget liv, så hjelper det ikke særlig mye med noen piller! 

Jeg er overhode ikke ute etter å ta noen, men jeg ønsker å åpne øynene til folk. Man har ett ansvar, uansett yrke eller navn, så har man ett ansvar for å ta mennesker på alvor, yte hjelp og se hvem som virkelig behøver det. Den gangen hadde jeg nådd bunnen, jeg hadde sprukket på sprøyte etter så mange år uten, jeg var skamfull og hadde ett ønske om å ta mitt eget liv, og jeg behøvde virkelig hjelp! 

Jeg har mest lyst å bare slette dette innlegget, glemme hele episoden om da jeg bæsja skikkelig på leggen, for jeg kjenner skammen ennå over det jeg valgte den gangen. Jeg har heldigvis innsett at dette bare var en sprekk og thats it, men det er fortsatt helt forferdelig å skrive om det. Jeg har valgt åpenhet ærlighet og rusfrihet, og det skal ikke bare gjøre godt! 

Om dere liker bloggen er det bare å melde seg inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innlegg først.