Reklame | Ellos.no
I går var jeg sliten, og det føles like patetisk å si det hver gang, jeg som er 32år gammel burde ikke bruke dette begrepet flere ganger for dagen, og skal skjerpe meg kraftig. Jeg satt her i sofaen og syns synd på meg selv rett og slett, og 9 1/2 timer i bilen tok knekken på de siste kreftene jeg hadde.
I går var jeg virkelig klar for sengen, og bare stenge ute hele verden, og akkurat da jeg behøvde det som mest fikk jeg snap med datteren min! Hun skrev at hun hadde lest ett innlegg her på bloggen, og ville bare si hvor stolt hun var av meg, og med ett var alt verdt det, alt strevet bare var fullstendig verdt det hele, og jeg var klar for å møte verden på nytt, med ny energi og gnist, som bare barna mine kan gi meg. Det er en følelse bare en mor kan kjenne igjen, og situasjonen våres er så spesiell at bare de som faktisk har mistet barna sine til barnevernet kan forstå, på ekte.
Jeg husker første gang hun kontaktet meg igjennom mobilen, jeg satt her i stua den dagen og hadde en dårlig dag. Plutselig dukket det opp en melding som har brent seg inni minnet mitt, og blir for alltid. Det stod hei mamma! Og jeg skvatt til, jeg skrev tilbake og lurte på hvem i all verden dette var! For det kunne jo ikke være datteren min…. hun svarte at det er Thea, og jeg gråt hysterisk, og vekte dem som sov her, og lykken jeg følte den dagen i hjertet kommer jeg aldri til å glemme. Den eneste ene som har snakket med meg om dette på en positiv måte var min beste venn, han sa alltid at det første barna mine ville gjøre når dem fikk telefon var å kontakte meg, men jeg turte ikke å håpe på dette, for det tenkte jeg aldri ville skje.
Hele veien har mennesker sagt til meg at jeg har mistet barna mine, at dem aldri vil komme til å ville ha noe med meg å gjøre, og at på tross av hyppige samvær så vil barna mine glemme meg, og finne seg sine egne liv uten meg i dem. Den dagen jeg fikk denne meldingen, hadde jeg mest lyst å skrike ut! Skrike ut at det faktisk nytter! At disse samværene jeg har hatt med dem helt siden den dagen dem ble tvangsplasserte bort ifra meg har ført til noe! At barna mine vet hvor høyt jeg elsker dem! At alle som har fortalt meg at blodsbånd ikke betyr noe bare kan gå og legge seg. Fuck dem som ikke har trodd på meg! Det tenkte jeg…
Barna mine gir meg noe jeg ikke finner noe annet sted. Selvom det er avstand mellom oss, har jeg dem i bakhodet hele veien. Når jeg prøver å prestere noe eller få til ting i livet, så gjør jeg det for dem, men også for meg selv. Det var en bragd å få sertifikatet! At jeg nå kan kjøre min egen bil til samværene med dem gir meg en stor mestringsfølelse. Jeg har i så mange år stått på samme stadiet, følt at jeg ikke har klart å forbedre meg, at om dem kommer tilbake til meg, så har jeg like lite å gi som den dagen dem ble tatt ifra meg, men det føler jeg ikke på lenger.
Jeg er sterkere og jeg har blitt voksen, så jeg vet i hjertet mitt at om jeg på tross av p-piller og ett ønske om å ikke få flere barn skulle fått ett, så hadde jeg faktisk klart å tatt vare på barnet. Jeg er trygg på meg selv, og om barna mine hadde ringt i dag, så hadde jeg hatt muligheten til å både hentet dem, og hatt ett trygt hjem og tilbudt dem, jeg hadde faktisk for første gang hatt noe å tilbudt. Det har tatt meg mange år, ja faktisk 13år har det tatt meg å komme hit jeg er i dag, og jeg føler for første gang at jeg er istand til å være en mor for dem.
Å få slike tilbakemeldinger ifra mennesket som betyr mest av alt her i verden, gir meg ett pågangsmot uten like. Når jeg har disse to menneskene i livet mitt, så behøver jeg ingenting annet, det har tatt lang tid, men jeg er så heldig som sitter her rusfri åpen og ærlig, først og fremst for barna mine.
Det er godt for meg å vite at barna ikke brenner inne med spørsmål som jeg selv har gjort mesteparten av livet mitt. Det er vanskelig å spørre foreldrene sine om vonde ting, men igjennom denne bloggen får dem hele historien, og alt som ligger bak fasaden. Jeg viser at jeg langt ifra er perfekt, men jeg står for det jeg har gjort og det jeg mener, jeg har tråkka feil men har funnet tilgivelse, og jeg håper dem lærer av historien min, og vet at dem alltid kan komme til meg om det er noe.
Jeg er mamma på avstand, og det er helt greit!
Tilbaketillivet er gruppa på Facebook der jeg poster alle nyeste innleggene, der er den enkelt å følge med om dere ønsker det ❤️ Legger også ved noen klær jeg falt for på ellos.no! Anbefaler denne butikken videre fordi det er billig og passer min egen lommebok 🙂 
