Dette er mitt største ønske det her, og klare dette, være frisk og våkne hver eneste dag resten av livet mitt uten den store angeren jeg overhode ikke savner. Jeg har våknet så mange ganger og ikke husket en dritt av hva som har blitt gjort eller sagt, og jeg unner ikke min værste fiende å miste fullstendig kontroll over seg selv. Jeg har noen ganger sloss og fått totalt blackout, og jeg advarer den dag i dag min kjære mot å heve hånden mot meg.  Det ligger latent i kroppen det der med blackouts og jeg aner ikke hva jeg gjør når det skjer, jeg har nesten drept ett menneske da han hevet hånden mot meg og jeg trodde han skulle slå meg. Det kom frem etterpå at det ikke var det han skulle, men jeg kan ikke kontrollere dette selv. Jeg ser svart og lille meg får krefter jeg ikke ante jeg hadde. Jeg har opplevd så mye vold mot meg at jeg reagerer på en annen måte enn ett «normalt» menneske, og hele kroppen går i angrep, uten at jeg en gang tenker meg om. Jeg er overhode ikke ett voldelig menneske og ønsker ingen andre noe vondt, men som med dyrene så har jeg ett instinkt som gjør at jeg automatisk går til angrep uten å stille noen spørsmål. Jeg har faktisk advart alle som er rundt meg om dette, og jeg håper at det aldri skjer igjen. Nå er jeg edru så jeg aner ikke om denne refleksen fortsatt er der, og jeg akter å ikke finne det ut! Det er virkelig ubehagelig å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og jeg er glad det ikke har skjedd mange ganger, men mange nok.

Jeg har vært i mang en situasjon der jeg har banket mannfolk som har vært dobbelt så store som meg, bare av den enkle grunn at jeg går i svart om noen truer med vold eller utøver vold mot meg, og jeg er egentlig en liten jente som ikke har store muskler å bruke. Men jeg har allikevel klart å slå ifra meg og har fått voksne mannfolk til å gråte. Jeg akter å aldri mer godta fysisk vold mot meg selv, og kommer aldri igjen å godta å bli slått av noen som helst. Om man blir utsatt for fysisk vold i ett forhold, så vil det skje igjen uansett hvor mange unnskyldninger man får, mitt råd er å komme seg bort så fort som mulig, for det vil alltid skje igjen!

Det er rart å tenke tilbake på alle disse situasjonene, der ting har blitt løst med vold, og jeg føler jeg har kommet utav det fort nok, men allikevel opplevd det over så lang tid at det har preget meg. Først nå som 32åring klarer jeg å stole på min kjære, men jeg har mange skader som også går utover han, med tanke på tilliten og den naturlig skepsisen jeg har inni meg. Det er noe jeg må jobbe med i sikkert mange år fremover, men arrene i sjelen min er markante og merkbare. Jeg har lært i så mange år at jeg ikke kan stole på noen, og jeg har mottat så mye bank ifra dem jeg har elsket at det er vanskelig å tro at noen vil meg godt, at noen faktisk kan elske meg og vil dele livet sammen med meg. Det er vanskelig også fordi vi sammen blir rusfrie, det er vanskelig å stole helt på at vi kommer til å klare oss sammen, fordi så få klarer dette. Piggene mine kommer ut hver gang jeg er i en situasjon som får meg til å føle meg utrygg og det er ikke mye som skal til. At mennesker forandrer seg tåler jeg ikke, fordi jeg har vokst opp med alkohol i barndommen så når mennesker forandrer personlighet blir jeg skikkelig usikker og utrygg. Jeg har vært så utrygg hele livet mitt, så det er vanskelig å slå seg til ro med tanken på at jeg nå kan føle meg trygg, og jeg er vant med å gå på eggeskall hele tiden, så jeg ser meg over skulderen hele tiden etter farer. Det er vanskelig å forklare dette her, da det er sårt og vanskelig for meg.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det er veldig rart å være lykkelig over tid for meg, for jeg er vant med å sabotere for meg selv når jeg er på vei til å lykkes med noe, jeg er ikke vant med å lykkes og velger bevisst og ødelegge for meg selv fordi jeg ikke aner hvordan jeg gjør dette her, å lykkes med noe er skummelt, og for «normale» mennesker er det sikkert merkelig. Jeg innser for hver eneste dag som går hvor skadet jeg er etter dette livet jeg har levd i så mange år, jeg er preget av disse årene med kaos, og av og til savner jeg tilbake til å ikke ha kontrollen over livet mitt, fordi det er det jeg er vant med, det er der jeg kjenner meg igjen, og nå går jeg en helt ny vei som jeg ikke kjenner og vet hvor går hen. Jeg prøver så godt jeg kan og være ærlig og åpen og av og til er det vanskelig å sette ord på følelsene mine. Jeg tenker også at om ett «normalt» menneske hadde prøvd seg i mine sko en dag hadde nok mennesket blitt innlagt på livstid, for jeg har blitt sterk av dette livet og jeg har blitt vant med å ikke ha det enkelt i noe som helst. Jeg er ikke vant med å få lov å være lykkelig i mer enn en dag i slengen før helvetet har brutt løst igjen, så for meg er det veldig rart å ha det stabilt bra og jeg må lære meg å la meg selv få lov å nyte det, og begynne å tro på at det plutselig ikke forandrer seg igjen. Tryggheten jeg nå føler er helt magisk for meg, fordi jeg aldri har vært trygg i hele mitt liv, verken på meg selv eller noen andre. Det å for første gang i sitt liv stole på noen er skikkelig skummelt og ekkelt, og jeg er livredd egentlig men stoler fullt og helt på partneren min. Det å elske seg selv for første gang er veldig veldig merkelig, for jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å virkelig hate meg selv med stor intensitet! Det er rart det her, men det er kjempedeilig å ha så mange støttespillere rundt seg som heier på meg og som øser meg med fine ord <3 jeg trenger dere alle for å klare dette her <3

Jeg har aldri hatt noen drøm for fremtiden, for jeg har alltid tenkt at jeg ikke kommer til å leve så lenge, og jeg har ikke hatt noe håp om forbedring av livet heller da alt var mørkt rundt meg, men nå er jeg fylt med drømmer om ting jeg ønsker å gjøre, oppleve og smake på! Verden har åpnet seg opp for meg, og jeg nyter hver eneste dag til det fulle. Jeg har alltid vært rastløs og rotløs, alltid vært flyktig i tankene mine men nå føler jeg at jeg for første gang lever i nuet! Før klarte jeg ikke å nyte noe som helst uten å sitte å planlegge i mitt eget hode, men nå lytter jeg på en helt ny måte og jeg klarer å være tilstedet der jeg er. Jeg vet ikke annen måte å forklare dette på, men jeg har aldri levd føles det ut som, og nå er alt så spennende og nytt! Jeg har lyst å prøve alt på en gang, og kan fort gape over for mye. Jeg tenker at det er slik jeg kunne ønske jeg hadde det hele livet, men da hadde jeg ikke sittet her og vært så sinnsykt sterk inni meg heller, og jeg hadde ikke hatt alle disse minnene som jeg aldri ville vært foruten <3

Antabus er en tablett som løser seg i vann og som du drikker hver 3 dag når du slutter å drikke, og denne tabletten gjør det sinnsykt dårlig om du prøver å ta deg en øl. Jeg har gått på antabus en del ganger i mitt liv og jeg har drukket på denne medisinen også og det er ikke å anbefale å gjøre det! Du får en allergisk reaksjon og får nesten ikke puste, og du blir helt rød i ansiktet og pulsen går i taket. Jeg har lagt mange ganger i sengen og trodd jeg skulle dø etter å ha drukket på antabus, og i fare for å tråkke på noen tær i dette innlegget vil jeg bare si at dette er MIN erfaring med denne medisinen og jeg syns det er toppers at det fungerer for noen.

For meg funker IKKE antabus! Og denne gangen har jeg ikke tatt en eneste tablett, og det føles bedre slik. Jeg føler at jeg står på vent når jeg tar disse medisinene, og denne gangen føler jeg ikke at jeg trenger denne sikkerheten i bakhånd. Jeg brukte antabus i fjord da jeg «slutta», men da vandret tankene til å drikke hver gang jeg glemte å ta en pille, og suget var der fortsatt. Det er ikke slik at disse medisinene tar bort suget etter alkoholen, dem bare gjør deg sinnsykt dårlig om du faller for fristelsen. Før i gamledager opererte mennesker inn antabus i kroppen, og dem måtte stoppe med dette da noen faktisk skjærte den ut selv! Det sier litt om effekten denne medisinen har. Den tar ikke bort suget og man blir gående på vent og ikke komme seg noen vei. Jeg er bestemt inni meg denne gangen og har ikke hatt behovet for denne pillen for å klare å holde meg rusfri, og jeg har heller ingen sug denne gangen fordi jeg har funnet min måte.

Jeg vet at denne medisinen hjelper mange som trenger det, men denne medisinen er ikke noe for meg denne gangen. Jeg har prøvd den mange ganger før i livet, og denne gangen klarer jeg meg helt uten. Samtlige jeg kjenner som har gått på dette, har også prøvd å drikke så jeg ser ikke helt poenget med dette. Hva er vitsen med en medisin som ikke tar bort suget, men som gjør deg bare dårlig om du smaker på alkoholen? Hva er det denne medisinen er god for? Du utsetter jo bare problemet med denne medisinen da suget fortsatt er der. Jeg tenker man må gjøre noe med suget før man kan fikse noe i denne sammenhengen.

Det er Torsdag! Og jeg krysser alt jeg har for at jeg får hentet bilen min i dag som jeg savner så innihampen mye! Jeg vurderte å legge meg i telt utenfor verkstedet i går kveld for å være nær denne herligheten av en bil, men jeg tok meg selv i galskapen. Så i dag håper jeg at jeg får hentet en frisk og klar bil så vi får utforsket verden sammen igjen <3 jeg kom meg for første gang ut på gåtur i går, så det har kommet noe positivt utav denne sykdomsperioden til Raveren min, men jeg ønsker han helst på parkeringen nedenfor, der han hører hjemme. Jeg kjenner hvor godt det var å komme seg ut i går, og det skal gjentaes også når bilen kommer hjem! Vi begge har blitt unormalt runde i kroppene våres, og ønsker å gjøre noe med dette fremover! Det er på tide med en livsstilsendring også på den fronten!

Ha en fantastisk Torsdag alle sammen <3

Isteden for å sitte her og grave meg ned i kjedsomhet og rastløshet har jeg for første gang gått tur siden operasjonen i Desember, så det var jo på høy tid å komme seg ut og bruke beina! Jeg har måttet ta taxi til og fra butikken når jeg har vært ute før jeg fikk bilen min, og sist gang jeg var ute å gikk kom jeg meg knappe 300 meter før jeg måtte snu på grunn av smerter. Så i dag har jeg gått masse, og med mange pauser klarte jeg å holde ut, men jeg kjenner hvor mye opptrening jeg trenger, og dette kommer til å ta lenger tid enn jeg trodde det ville. Det er ubehagelig og få merke hvor dårlig det står til med kroppen, men for hodet var denne turen forfriskende og deilig! Det er kaldt ute og det er alltid like deilig å gå ute og våkne 🙂 også har jeg med meg den beste i verden som er tålmodig med meg som må stoppe hele tiden. Jeg har fått snakket med andre mennesker enn dem jeg bor sammen med, og det var kjempegodt! Ikke ille ment mot dem her i huset, men man begynner å savne andre etterhvert som ukene går ;).

Savnet etter bilen min blir bare større og større her jeg sitter, og jeg merker hvor avhengig jeg allerede har blitt av den fantastiske bilen som jeg aldri i verden trodde jeg ville få. Som rusmisbruker så hadde jeg aldri tjangse til å skaffe meg noe som helst av verdi, og lappen var aldri ett tema for meg 🙂 jeg stolte ikke på meg selv med noe så seriøst som å kjøre bil. Nå er det godt å ha denne tilliten til meg selv! Nå vet jeg at jeg klarer dette her, og gleder meg så innmari til å hente den gode bilen min i morgen <3 frisk og ny!

Tankene ble lettere og humøret ble bedre av å få luftet seg litt og jeg tenker vi innfører noen gåturer fremover 🙂 det gjør noe med en og få frisk luft og det å gå i regnet er faktisk terapi 🙂 vi har det godt her vi sitter og søvnen i natt blir nok bedre etter dagens mosjon, men hadde vi hatt bilen frykter jeg at det ikke hadde blitt noe av 🙂 dette ble min løsning denne Onsdagen uten gruppa som jeg har blitt avhengig av på kort tid. Tomrommet etter gruppa på Onsdager må fylles med samtaler med mennesker og ting som holder meg i aktivitet, for jeg behøver noen timer i uka med dette. Fokus på det jeg driver med og hvorfor jeg driver med dette trenger jeg, så jeg kan fortsette i dette løpet jeg holder på med. Jeg gleder meg til masse fremover, og det kribler i kroppen!

Nå ser jeg bare frem til en natt med søvn og satser på en bra dag i morgen også <3 ha en deilig natt alle sammen <3

Ser på kalenderen at på Lørdag er det akkurat 4 måneder siden jeg tok min siste øl, og i dag er det 119 dager siden jeg kuttet ut alkoholen og valgte livet. Jeg hadde ingen valg og fikk beskjed om viss jeg tok meg en fest til, ville jeg dø av dette. Jeg valgte livet selvsagt! Jeg ønsker jo ikke å dø som ung, ingen vil jo egentlig det. Det er 119 dager siden jeg var helt kontrollert av alkohol, og drakk hver eneste dag bare for å holde meg oppe, jeg var nedi en mørk dal av depresjon og desperasjon, jeg hadde det virkelig ikke noe godt i Desember og såg virkelig ingen lys. Det var egentlig bare godt å måtte tilbringe hele julen og nyttår på sykehus for å virkelig få opp øynene for hvor ille dette kunne gått, for det var virkelig alvorlig med meg. Dem var lenge redd for at jeg faktisk skulle dø der i sengen, og jeg ble kontrollert døgnet rundt. Jeg unner ikke min værste fiende de smertene, og heller ikke det tankekjøret som fulgte med, men det er det beste som kunne skjedd meg, og jeg har ikke en eneste gang sett meg tilbake. Rusen har ødelagt hele mitt liv, min kropp og min verden, men jeg har valgt å bygge meg oppigjen bit for bit og steg for steg nå disse 4 månedene her. Jeg har bitt meg fast hver gang noen har truet denne rusfriheten, for det har skjedd daglig! Daglig har folk presset meg spesielt for å få meg til å sprekke, og stygge kommentarer om at jeg aldri kommer til å klare dette, at ting jeg gjør bare er bortkastet, at jeg er uten betydning, at jeg ikke er verdt en dritt og at jeg er høy på meg selv og tror jeg kan alt har gått igjen hver bidige dag. Noen dager tar jeg til meg litt av dette og det fører til at jeg mister litt troen på meg selv, helt til jeg innser at jeg ikke er en person som fortjener å ta til meg ting som ikke er rettferdig. Jeg fortjener å høre kritikk av det jeg har gjort galt i livet mitt, det er masse å ta av der, så jeg kjenner forskjellen på urettferdig kritikk og kritikk for det jeg faktisk har gjort 🙂 og den kritikken tar jeg helt ansvar for! Kritikk uten noen mening annet enn å bryte meg ned tar jeg ikke imot, og folk blir blokkert nå. Før har jeg aldri blokkert ute mennesker fordi jeg har hatt behov for de få menneskene jeg har hatt i livet mitt, men nå er livet mitt fylt med mennesker som ønsker meg virkelig godt her i livet, og jeg har ikke lenger behovet for mennesker som prøver å bryte meg ned. Jeg er voksen nok til å klare å kutte mennesker som ikke har ført meg noe godt i alle disse årene, og denne følelsen av kontroll over eget liv er noe jeg alltid har savnet og denne styrken jeg har funnet i meg selv setter jeg veldig pris på!

Jeg har ofte hatt dager der jeg har grått av frustrasjon og skreket høyere enn jeg noengang har gjort, jeg har virkelig blitt tråkka på mange hundre ganger iløpet av de siste 4 månedene men jeg føler jeg har taklet disse situasjonene på en helt annen måte, en rusfri måte, og jeg har mange ganger tenkt meg 3 ganger om, trekt pusten og vurdert om jeg vil reagere på en rusmisbrukermåte eller en rusfri måte, og jeg har valgt sistnevnte hver gang til nå og jeg er stolt over dette. Denne sorgen mennesker rundt meg bevisst har påført meg etter jeg valgte å bli rusfri kan ikke tilgis, jeg beklager men det er rett og slett ondskap satt i system og jeg fortjener det ikke! Dere fortjener ikke meg i livene deres, og jeg har godtatt alvorlige krenkelser igjennom årene som absolutt ingen jente hadde godtatt. Jeg godtar ingenting mot min person lenger, og kutter alt og alle som ikke har noe positivt å komme med 🙂 dette er ett valg ett menneske har rett og ta i livet sitt, og jeg har valgt ett liv der jeg ikke har plass til alle. Dette er ikke fordi jeg er bedre enn noen, eller er høy på meg selv, det er fordi jeg ikke har plass til å la meg selv krenke på daglig basis, for jeg har mitt å fokusere på, og jeg velger selv hvem som fortjener å være i livet mitt. Jeg har tatt imot nok, og dere bør faktisk skamme dere! Nå er jeg klar i hodet til å se hvor alvorlig graverende viss oppførsel er, og ingen i verden hadde godtatt det jeg har måttet ta her.

Jeg er evig takknemlig for de sterke personlighetstrekkene jeg har funnet tilbake i meg selv, for jeg innser hvor jævla sterk jeg er når jeg først er frisk i hjernen min, og det er absolutt ingenting som klarer å knekke meg. Jeg har en psyke som tåler alt, og jeg klarer å være kald når jeg trenger det. Jeg lar aldri panikken ta meg, og jeg er ikke lenger redd for noe som helst her i verden, jeg klarer meg uannsett. Og på disse 4 månedene har jeg kommet lenger enn de fleste villet, fordi jeg tok ett valg og står for dette, jeg ser ingenting annet enn målet mitt og resultatet, og jeg har ett fokus som er rettet fremover og ikke bakover. Jeg ønsker å bruke alt jeg får av ressurser og styrke, også til å hjelpe ALLE andre som ønsker min hjelp, og jeg vurderer alle situasjoner jeg kommer i, for å kunne yte med alt jeg kan uten at det går utover meg selv. Jeg har så mange som trenger så mye, men det er småting for meg som står utenfor situasjonen og ser løsningen der fremme. Jeg kommer aldri til å sette meg over noen som helst, for jeg har ingen rett til dette etter alt jeg har gjort galt i mitt eget liv. Men jeg har erfaringen ifra så mange situasjoner i livet, og jeg føler jeg er 60år i hodet mitt, iallefall dobbelt så gammel fordi jeg har opplevd så mye. Jeg kommer aldri til å svikte noen som trenger meg og om jeg har noens lojalitet, har dem min fulle tilbake.

Nå står verden stille, og ting går treigere, men jeg har fått gjort så mye på disse ukene, så jeg får gåsehud når jeg tenker på hva jeg ville klart å oppnådd om alt gikk i normalt tempo! Når alt åpner på en gang så kommer det til å smelle på denne lille plassen her, jeg lover å sjokkere, alltid prestere og aldri gi meg! Jeg vil ha frem saker som har vært i stillstand i over 10år, jeg ønsker å få frem folk som trenger hjelp til småting for å igjen bli store ressurser i dette lille samfunnet, og jeg ønsker aktiviteter for oss som går og stabber hver eneste dag! Jeg selv har masse av ressurser som ikke blir gjort noe med, som kunne blitt brukt til så ufattelig mye, og jeg er ikke aleine om dette. Tenk om vi kunne brukt alle disse ressursene som ligger der til noe, og dette blir min jobb fremover! Holdningsskapende arbeide er utrolig viktig for meg også, og kommer til å bli en stor prioritet, og jeg gleder meg slik  til de neste månedene med rusfrihet! Jeg føler meg så mye mer effektiv, og jeg blir mer hørt når jeg sier mine meninger om ting, det føles godt å bli lyttet til og respektert, og jeg ønsker at en dag vil alle oppleve dette.

Nå har jeg klart å være rusfri i en periode der alle kjeder seg, ikke har noe å gjøre og ting er stilt! Det er fullstendig stillstand i alt, og forutsetningene for å holde seg rusfri i en slik periode er heller labert, men jeg har aldri tenkt meg om i denne saken her 🙂 jeg har ikke hatt reelt sug en eneste gang på 119 dager folkens. Det sier litt om hvordan hjernen våres fungerer, for det er ganske så enkelt når man først har sett lyset. Det er ikke slik at man går med ett konstant sug eller tenker på rus hele tiden, det normale livet tar over for dette, og man føler seg friskere og friskere, og når jeg klarer dette her, så klarer alle det! Jeg har mistet absolutt alt jeg har hatt flere ganger i livet, og jeg har vært så langt nede i kjelleren at jeg ikke har hatt en eneste ting å leve for lenger, men jeg sitter her allikevel i dag og ønsker å dele historien, en historie om ei jente som aldri har sett på seg selv som ett offer og har kjempet for alt hun har, jeg sitter her med æren i behold ennå, og har grått mer disse månedene enn hele livet, men jeg har det bedre enn jeg noengang turte å håpe på. Jeg ønsker å lære videre hvordan jeg klarte det, jeg klarer aldri å gjøre noen rusfri, men jeg kan gi mennesker brikker til å bli bebdre

Coronaen svever i lufta og den overlever hele 3 timer der, og vi aner ikke hvor den slår til eller om vi blir rammet av viruset hele verden er livredde for. Det er en merkelig stemning overalt, og vi må holde avstand til hverandre. Jeg husker ikke sist jeg ga en klem til noen foruten dem som er her i huset, og jeg merker at jeg savner det, jeg som aldri har vært noen klemmer av natur savner å gi en klem til en random person på gata, det er som galskapen har tatt overhånd, og man får lyster til å gjøre ting man normalt aldri ville gjort. Nå kunne jeg lett gått på besøk til naboene jeg aldri har vært i hus hos, bare fordi det er så lenge siden jeg har vært på besøk med noen. Man merker at denne dvalen går innpå en, man blir rett og slett lat! Det er ingenting av det normale som går fremover, fordi alt står på vent og vi har levd slik noen uker nå, og det er rart hvor fort kroppen blir vant med stillstanden.

Selv bilen min har fått Corona, og er nå på verksted. Jeg ble ringt opp for litt siden og turen til verkstedet ble mye dyrere enn antatt! Det ble over dobbelt så dyrt da dem fant ut enda en ting som må byttes, og lommeboka mi blir sugd tom litt etter litt. Jeg kjenner jeg blir i dårlig humør bare av tanken på de uforutsette utgiftene som har vært i det siste. Jeg kjenner jeg savner bilen og det er trist at jeg ikke får hente den før i morgen, da jeg hadde sett frem mot å hente den i dag, og hente en ny frisk bil <3 jeg har blitt så glad i denne bilen og er som en mann i overgangsalderen, det er nesten litt komisk hvor knyttet jeg har blitt av det nurket der. Jeg har også blitt utrolig avhengig av bilen med tanke på hvor kort tid jeg har hatt denne Raveren i livet mitt, men nå er det ett ork å gå ut i gata og handle. Man blir lat av å ha bil også, men jeg gleder meg noe sinnsykt til lappen er i box og jeg slipper å være avhengig av sidemann bare jeg skal en liten tur. Jeg slipper mange konflikter når jeg endelig blir selvstendig og kan dra hvor jeg ønsker 🙂

Coronaen har virkelig tatt over livene våres, og vi er ikke smittet eller har vært i kontakt med noen som har vært smittet en gang, og ikke er det noen her som har påvist smitte heller, men alle spekter i livet er preget av denne smitten som skremmer vannet utav de fleste. Vi oppfører oss på en helt annen måte og holder oss for oss selv. Jeg gleder meg så vanvittig til å gå tur i gata og snakke med folk igjen! Bare slike småting som jeg egentlig ikke har lagt merke til før har blitt viktige nå, og jeg merker at jeg vil klikke helt fullstendig om dette blir langvarig. Jeg er en av de heldige som har 3 personer her i huset som jeg kan kommunisere med, og jeg har hatt bilen til å kjøre rundt uten å risikere noe, så jeg tenker virkelig på dem som nå sitter aleine der ute og ikke er så heldige som det vi er! Jeg håper alle er flinke til å plukke opp dem som blir ekstra nedstemt nå i denne tiden her, jeg gjør iallefall alt i min makt for at ingen skal sitte aleine med tunge tanker, og håper alle vet at jeg er her!

Gruppa våres er avlyst for 5 gang! Og jeg kjenner hvor mye jeg savner disse 2 timene jeg kan fokusere 100% på min rus, jeg savner også å lære av andre, og kommunisere med mennesker som virkelig forstår. Det er så vanskelig å snakke med noen som aldri har vært fyllesjuke en gang, om min egen kjærlighetssorg for denne rusen jeg har kuttet. Jeg tenker at jeg ikke kunne vært mer uheldig egentlig med tiden jeg kuttet rusen, og viss jeg ikke hadde vært så bestemt og hatt så mange gode mennesker rundt meg, så hadde jeg sprukket for lenge siden. Det er ikke enkelt å sitte uten noe å gjøre når man holder på å slutte med alkoholen, det er på en måte farlig å kjede seg i denne perioden og fallhøyden er så alvorlig stor, men jeg har vært heldig! Denne dvalen ville nok knukket meg for lenge siden om jeg ikke hadde tatt ett valg og stått for det, og seigheten min gjør meg bare enda mer hardcore når det kommer til sug og tankekjør. Jeg velger å ikke la meg påvirke og jeg velger å ikke ruse meg. Og det er ett valg man må ta hver eneste dag for seg selv. Jeg gleder meg til verden starter opp igjen <3 virkelig <3

Dette er ikke første gangen jeg har «slutta» å drikke, for jeg har prøvd dette før og har mislykkes totalt. Senest i fjord prøvde jeg og min kjære å slutte da vi ble sammen i Mai, og jeg fant ut at jeg aldri ville beholde han i lengden om jeg ikke stoppet å drikke og oppføre meg som en dritt. Dette varte til September, så vi var rusfrie en stund i fjord også, men motivasjonen var helt feil, og jeg stoppet og drikke bare for han, og ikke meg selv og jeg brukte antabus hele tiden. Hver eneste gang jeg glemte å ta denne tabletten som gjør deg syk om du drikker, så tenkte jeg på å drikke igjen. Dette går en stund, men du kan aldri lykkes i lengden om fokuset eller motivasjonen din er feil. Jeg vet at om jeg så bare tar en eneste øl så er det påanigjen, og jeg innser at jeg er alkoholiker livet ut! En slurk er nok til tenning for meg, og jeg må bare være helt avholden for jeg har lært meg at jeg overhode ikke kan lære dette å drikke. I fjord da vi stoppet så tenkte jeg at jeg var ung, så dette med normal drikking kunne læres, og nå føler jeg meg sinnsykt dum når jeg tenker tilbake på det. Drikking kan ikke læres av en alkoholiker, det er det samme som en med diabetes skal lære seg å spise masse sukker, det er fysisk umulig. Jeg må se på meg selv som en som er allergisk mot alkoholen, for å klare dette her.

Det er ingen mellomvei med min rusfrihet, det er enten eller med meg, ellers mister jeg mitt fokus. Jeg slutter ikke å drikke denne gangen for noen andre enn meg selv, for da vet jeg at jeg ikke vil lykkes. Først da jeg fant kjærlighet for meg selv og respekt for meg selv klarte jeg å legge alkoholen på hylla, og jeg tenker at det er denne gangen jeg faktisk lykkes med dette. Man klarer ikke å stoppe å drikke for noen, om man ikke først og fremst gjør det for seg selv. Man må finne motivasjonen i noe, for man må være beinhard om man skal klare det, for veien blir ikke enkel! Jeg har aldri i hele mitt liv vært igjennom en vanskeligere reise enn de siste månedene, jeg har vært igjennom helvetet og tilbake igjen hundrevis av ganger, og jeg har måttet granske meg selv inn og ut mange ganger, dette er en vond prosess der man virkelig må stå for absolutt alt man har gjort, og virkelig gå inni dybden i de vanskeligste situasjonene man har satt seg i. Jeg tar 100% ansvar for min rus, det er min feil og mitt fulle ansvar! Jeg skylder ikke på noen for det jeg har gjort feil, det har jeg ingen rett til. Denne reisen har lært meg sinnsykt mye om meg selv, og jeg har måttet forandre både tankemønster og handlingsmønster i absolutt alle situasjoner, jeg har måttet lære meg livet helt på ny, og det er vanskelig når man er 32år gammel og gjøre dette.

Det er ikke mange som klarer dette jeg nå holder på med, så jeg  lar meg selv for første gang på 32år være stolt over meg selv! Jeg er heldig som bare husker de negative tingene denne gangen, og hjernen min blokkerer de positive tingene som kommer utav rusen. Forrige gang husket jeg til slutt bare de positive tingene og gikk på en skikkelig sprekk, og det akter jeg ikke å gjøre denne gangen. Denne gangen skal jeg klare meg, og jeg godtar absolutt ingen form for sprekk. For meg er det totalt avholdenhet som gjelder, også for alle andre typer rusmidler. Jeg er en misbruker, og det innebefatter at jeg blir avhengig av absolutt alt jeg rører! Dette gjelder også ting som er lovlige og sunne for meg, så nå prøver jeg å fylle livet mitt med sunne rusmidler som er lovlige, og prøver å fylle dette tomrommet som er i livet mitt. En misbruker vil etterlate ett tomrom som er stort når man slutter å ruse seg, men om man klarer denne store testen har man klart det. Man må fylle hverdagen med ting som gir deg en rusfølelse og utslipp av endorfiner, ellers klarer man ikke livet videre uten rus 🙂 kroppen min merker ikke forskjellen på rusen jeg får ifra Tuborg og når jeg ser en ørn på himmelen, og faktisk har jeg aldri vært mer rusa enn nå når jeg ikke drikker. Jeg kan finne rus i sola som titter frem, eller når jeg kjører på en fin dag i bilen min med musikken på. Kroppen min er bare avhengig av disse endorfinene så min oppgave er å finne disse situasjonene, for så å bli frisk.

Jeg gleder meg slik til den dagen jeg kan si jeg er friskmeldt fra dette, men det blir sikkert flere år til, jeg har mange ting å jobbe meg igjennom men jeg er for første gang klar for dette og jeg gir meg aldri! En venninne av meg kalte meg en sta jævel, og det er det jeg føler meg som også, for jeg gir meg aldri i verden når jeg virkelig tror på noe. 20 timer med bilkjøring viser vell egentlig hvor seig jeg er når jeg først setter igang. Jeg bare kjenner at hele sjelen min brenner for dette her, og jeg tror jeg vil lykkes <3

Å stå frem som alkoholiker er nok det vanskeligste med det hele, og i hele bloggen har jeg vært 100% ærlig med lesere jeg ikke en gang vet hvem er, jeg har lagt meg fullstendig flat og naken og sårbar, men har bare fått positiv respons på det jeg gjør. Jeg føler at jeg må dele dette her, jeg må være ærlig og åpen for å klare meg, for den dagen jeg starter å lukke meg igjen og skjule sannheten er veien kort tilbake til dit jeg var. Jeg er så redd for å gå tilbake at jeg drømmer om sprekking hver eneste natt, det sier litt om hvor viktig dette er for meg. Det er Onsdag og vi skulle egentlig hatt gruppe i dag, og det er 5 gangen vi må avlyse på grunn av mangel på lokale i denne coronakrisen, det smerter meg men vi må smøre oss med tolmodighet.

Del gjerne bloggen min kjære lesere <3 ha en fantastisk Onsdag dere! <3

Reklame | Ellos

Annonselink

Trodde ikke denne dagen kunne bli tyngre for meg da humøret har vært helt i bunn i hele dag, og jeg absolutt ikke har vært meg selv siden jeg stod opp! Men nå er bilen ikke lenger nedenfor og den står på verksted, og blir enda en stor utgiftspost i min allerede preget økonomi. Vi kom oss såvidt til verkstedet som har bestilt ny dynamo til meg, og min kjære og min mor måtte skubbe bilen det siste stykket, det er så gale at det gauler! 🙂 ikke fikk jeg tatt bilder av det heller, men det må ha sett vilt ut. Nå er den iallefall trygt plassert så den får seg en overhaling i morgen på Toyota som vet denne bilen godt 🙂 jeg satser på at jeg ikke blir fullstendig bankrått på denne bilen, og at det bare er dynamoen som er totalt ferdig her i livet :). Jeg skulle så gjerne hatt bilder av denne komitragiske situasjonen!

Humøret ble ikke noe bedre av at bilen tok kvelden, men jeg krysser alt jeg har for at den er trygt hjemme igjen i morgen, for den bilen er virkelig ett lysglimt jeg trenger sårt akkurat nå når alt annet bare er dalende med meg. Jeg er lettantennelig i dag, og merker det selv hvor urettferdig jeg faktisk kan bli når alt annet bare streiker for meg, og jeg håper jeg ikke er for ille for dem rundt meg akkurat i dag. Man må ha tolmodighet for å holde ut med meg for tiden, for jeg er enten veldig oppe eller veldig langt nede, og jeg har så lyst tilbake til å være stabil og grei å ha med å gjøre. Jeg trenger sårt noen positive vibes nå, og håper på positive beskjeder i morgen av forskjellige slag, for en reprise av denne dagen ønsker jeg overhode ikke 🙂 når jeg har vondt klarer jeg ikke å fake godt humør heller, og så ærlig som jeg har blitt så orker jeg ikke å lyge heller, og da kommer man oftest i dårlige situasjoner så er greit å holde seg for seg selv når man har det slik 🙂 jeg har en kjæreste som er lett å ha med å gjøre på slike dager, men selv han klarer å terge meg! Og når en så lite irriterende person klarer å være irriterende sier det litt om hvor amper jeg føler meg 🙂 han finnes ikke irriterende, men i dag klarer selv han og egle på meg, og DA vet jeg iallefall at jeg ikke er det slag rettferdig når jeg er på dette nivået. Jeg håper bare på noen gode dager fremover der ting blir lettere. Det er ikke alltid like lett og holde seg superpositiv når man har vondt konstant og andre ting ikke går som planlagt, og jeg gidder ikke å pakke det inn for dere heller.

Det er godt å ha en tømmestasjon her på bloggen, dele tanker og frustrasjon, slik at jeg får det utav hodet og kan tenke klarere. Tenk å sitte og brenne inne med så mye dritt, da er det enklere å bare tømme hodet og prøve å finne det positive i hver enkel situasjon og prøve å organisere rotet. Før har jeg latt alt hopet seg opp i store klumper og har latt alt rotet bare ødelegge for meg selv, jeg har brukt selvskading og jeg vet nå hvorfor. Jeg har latt det hopet seg opp for meg til det nivået at jeg har kjent på stor psykisk smerte, og ved å kutte meg selv har jeg ikke følt noe som helst. Jeg snakket om selvskading her en dag, og fant ut hvordan dette funket for meg. Jeg snakket med ett menneske som aldri har gjort dette selv, og ikke såg helt poenget. Men om jeg har hatt store smerter inni meg, har bare ett lite kutt i armen gjort at jeg ikke lenger har følt noe som helst av følelser, det er sykt, men når blodet har kommet ut, har dette vært en forløsning for meg av alle følelsene som har bygd seg opp inni meg. Jeg har ikke brukt selvskading til å få oppmerksomhet for når jeg virkelig har kuttet meg stygt har jeg gjort dette aleine, uten mennesker rundt meg og har skjult dette for omverdenen. Det er bare det som har vært avhengigheten min når jeg har hatt det som værst inni meg, når jeg har følt fysisk smerte har dette tatt over for den indre smerten jeg har gått og kjempet med, og jeg skjønner at det er vanskelig å forstå dette her. Det er mange som tror dette kun er for oppmerksomhet, og det er sikkert mange som har gjort dette for akkurat oppmerksomheten, men for en som gjør dette av en sykdom så har det ingenting med oppmerksomhet å gjøre. Mange kutter seg når man er ung for å få oppmerksomhet, men dem jeg kjenner som kutter seg selv, ønsker alt annet enn oppmerksomhet for sin egen kutting. Det er lenge siden jeg brukte kutting for å dempe det psykiske stresset jeg har gått med, og den dag i dag kan jeg si meg ferdig med dette stadiet i livet. Jeg har mange arr overalt på kroppen som er små tegn på hvor jeg har vært i mitt eget hode i mange mange år, dem er fysiske tegn på hvor langt nede jeg har vært, og dem er synlige for andre. Folk ser ikke arrene man har i sjelen sin, og der finnes det tusenvis av små arr som viser noen som har vært for sterke for lenge, og denne bloggen gir meg muligheten til å ikke la rot og tanker hope seg opp som før, og føre til store eksplosjoner der jeg ønsker å ruse meg igjen, eller selvskade meg selv. Jeg driver egenterapi og den har funket 1000 ganger bedre enn vanlig terapi, og jeg kommer mye lengre ved å bare være ærlig åpen og rusfri.

Jeg føler jeg har vært så positiv på denne bloggen her, at leserene mine også tåler når jeg har en dårlig dag. Denne bloggen har blitt viktigere og viktigere for meg, og da jeg virkelig hadde det ille mistet jeg nesten lysten til å dele, fordi jeg følte jeg ble så misforstått av dem rundt meg, tankene mine gikk innom å bare lukke munnen for alltid og bli som før igjen, der jeg aldri sa ifra til noen om noen, men da ville jeg endt opp med å drikke bort sorger jeg lett unngår ved å være åpen og ærlig. Når man møter så masse motstand ved å være ærlig om følelsene sine, er det så lett å stenge av igjen som jeg har gjort så mange ganger før. Jeg tenker at når jeg ser hva som overhode ikke har fungert for meg selv i fortiden, så tenker jeg at det er på tide å gjøre noe nytt! Jeg ønsker ikke å være redd for å si hva jeg føler lenger, jeg orker ikke å føle meg kuet eller dempe meg selv fordi jeg skal ta hensyn til andres følelser. Jeg kommer aldri til å tilgi en del av det som har skjedd meg, men jeg akter å gå videre for meg selv, og da er jeg helt avhengig av å snakke om det som har skjedd meg.

Jeg forstår at denne bloggen kan bli for mye for enkelte, fordi det ikke er godt å høre sannheten når den blir servert helt dønn ærlig her 🙂 jeg forstår veldig godt at det er vanskelig for noen å ta innover seg at jeg er ett menneske som ikke har glemt noe som helst av det som har skjedd meg, på tross av at jeg har vært rusa mesteparten av tiden 🙂 det nytter ikke å forvri sannheten til meg, for jeg husker inderlig godt alt. Selvom jeg ikke har snakket om ting før, så vet jeg fullstendig godt hva som har skjedd, så løgn til meg er ingen poeng 🙂 ting blir ikke en sannhet fordi man sier det 100 ganger, og jeg kommer aldri til å tilgi, men jeg akter å gå videre for min egen del. Det er mange jeg kutter rakt ut av livet mitt, og det tenker jeg at jeg har lov til, etter å ha brukt så mange år av mitt liv på å gjøre de samme feilene omigjen og omigjen med visse mennesker. Noen mennesker fortjener rett og slett ikke en tjangse til, etter så mange år med svik og jævelskap tenker jeg at jeg er smart nok til å ikke gå i fellen noen setter ut bevisst for at jeg skal drite meg ut igjen.

Oppgaven min fremover blir å tilrettelegge for min egen lykke og mestring! Jeg er god nok som jeg er, jeg klarer det jeg ønsker å oppnå og jeg er voksen og bra nok til å være stolt over det jeg gjør og hva jeg oppnår. Jeg er verdig nok til å ikke godta å bli behandlet dårlig, fordi jeg har gravd meg ned i skjellsordene i så mange år, så biter dem ikke på meg lenger. Fordi jeg har blitt sviktet så mange ganger før, er jeg ikke naiv lenger, og ønsker ikke å la mennesker komme for tett innpå meg. Jeg vakter hele tiden over min egen rusfrihet og jeg lukter lang vei mennesker som ikke har gode hensikter, og først nå innser jeg at jeg faktisk har lov til å sette klare grenser, og det er ikke en selvfølge at jeg skal tilgi alt som har skjedd. Jeg har ingen behov for å tilgi visse mennesker, fordi jeg ikke har gjort noe galt!

Jeg innser at bloggen faktisk er MIN blogg, det er MINE meninger og MIN sannhet dette her, og jeg deler akkurat det jeg ønsker når jeg ønsker det. Jeg håper jeg kan hjelpe noen som sitter uten håp og lys, jeg håper noen kan lære av min historie og jeg ønsker å forandre verden ett steg av gangen. Jeg kommer aldri til å lukke meg igjen, fordi det har ført til så mye sorg og ødeleggelse for meg før, og jeg er voksen nok til å ha lov å ytre meg! Jeg har respekt nok for meg selv til å velge å ikke tilgi visse ting, og det har jeg lov til. Jeg ønsker bare å bli sterkere og sterkere slik at jeg kan hjelpe flere mennesker, og gjøre mer nytte her i verden, for det er mye å ta tak i, og jeg håper jeg kan være en ressurs, for første gang i mitt liv. <3

Nydelig kjole fra ellos <3

Saint Tropez

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag viser vekten 79kg igjen! Jeg er frustrert og forbannet over både vekten som står på kjøkkenet som en irriterende feil. Jeg har skylda på at vekten er feil, og har nå gitt min kjære kjeft for å ha bringt denne vekten inni livet mitt, siden den er hans. Hehe.. men jeg må bare innse at vekten ikke viser feil, og at det stemmer at jeg er 1kg ifra 80kg! Jeg savner kroppen min, jeg savner å gå i de klærne jeg ønsker, og jeg savner ansiktet mitt! Om jeg ikke sminker meg har jeg stygge merker i hele ansiktet som jeg ikke aner hvor kommer ifra, og jeg er oppblåst som en ku! Det er så deprimerende å vite at dette bare er vann og dritt som har hopet seg opp inni meg, at jeg ikke kan bruke dette til noe konstruktivt og jeg forventet at jeg til nå skulle starte å gå nedover i vekt, for det har faktisk legen min forklart meg ville skje ganske så raskt etter siste kuren på sykehuset, og nå er jeg helt nedtrappet på steorider også, så jeg kan ikke lenger skylde på dem! i dag er første dag helt uten disse medisinene, og nedtrappingen har tatt mye tid, så bivirkningene burde begynne å slippe litt etter litt, men jeg føler dem bare tiltar og blir værre! Legen min sa for 4 uker siden at jeg ville bli helt som normal etter 3 uker, og nå har det gått 4 uker, og jeg føler det ennå stiger hos meg, så jeg sitter her og er sur på vekten, på ansiktet mitt og den verkende hoften som virker bare å forværre seg for hver dag som går. Nå må jeg omtrent ha hjelp opp av sofaen og utav bilen, og jeg ser mørkt på fremtiden når det kommer til det kroppslige. Jeg ønsker ikke å stivne til og miste førligheten, men nå kjenner jeg ingenting av ryggen min, og har null følelse i huden. Hoftene som jeg tenkte bare var en dum bivirkning har aldri vært værre, og jeg tok siste lave dose av steoridene som har fått skylden hele veien, så jeg innser at dem kansje ikke har vært den store stygge ulven i denne sammenhengen allikevel.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke vil komme meg i arbeid igjen, om det er dette som er fremtiden. For jeg klarer ikke å være i aktivt arbeid når jeg selv må ha hjelp bare jeg skal komme meg opp, og er hemmet i hverdagen av smerter. Jeg tenker at jeg av de fleste vet hva smerter er, når man tenker på hva jeg har vært igjennom nå, så når jeg sier at jeg har vondt, så har jeg virkelig vondt. Jeg er bekymret for fremtiden min, når det kommer til det aktive livet jeg ønsker å ha, og jeg ser at det er mange situasjoner jeg ikke vil føle jeg strekker til nok. Det er så mange ting jeg ønsker å oppleve, og tar meg selv i å tenke at jeg har lyst til noe, for så å komme på at jeg har knekt ryggen etterpå. . Jeg blir skuffet hver gang tankene ruller i hodet om opplevelser jeg ønsker å oppleve, for så å bli hemmet av denne fysiske kroppen jeg har. Aldri i verden trodde jeg at jeg ville sitte her med disse begrensningene. Jeg trodde jeg var uovervinnelig og at jeg aldri ville bli syk, nå blir jeg bare så jævlig bitter på meg selv, for at jeg virkelig kunne la alkoholismen ødelegge livet mitt på denne måten, at den kunne dra meg så langt at jeg ikke brydde meg en gang om mitt eget liv. Jeg unnlot å gå til legen for å sjekke ut dette blodet, for jeg hadde jo time for dette, men jeg valgte å sitte å drikke isteden. Jeg datt ned trappen etter mange uker på fylla, og det var eneste grunnen til at jeg fant ut hvor alvorlig syk jeg var. Ryggen var bare ett fysisk trauma som gjor at jeg fant ut at jeg hadde alvorlig lave blodplater, og livet mitt stod i fare. Jeg fatter ikke hvor dum jeg egentlig kunne bli! Jeg blir sint på meg selv og hater det faktum at dette kun og blott er min egen feil.

Mitt misbruk har ført meg i denne situasjonen her, at jeg må ha hjelp til det meste av fysisk arbeid, jeg må ha hjelp når jeg skal opp av sofaen min, og jeg må ha med meg telefonen i dusjen i tilfelle jeg ikke kommer meg opp når jeg skal ta opp shampoen og blir sittende på huk med smerter i dusjen. Jeg valgte alkoholen og narkotika fremfor barna mine også, jeg har valgt rusen foran alt her i verden, og det er derfor jeg nå sitter her som 32år og ikke får gjort det jeg ønsker i livet fordi jeg har skadet kroppen min bevisst i alle disse årene. Min anoreksi har gjort at kroppen min var fullstendig tappet for alle vitaminer, det er derfor jeg nå ennå sitter med en dosett foran meg hver eneste dag og må ta store mengder medisiner for å prøve å reparere de skadene jeg har gjort igjennom å ikke få i meg vitaminer igjennom maten, jeg har gått i mange uker uten mat og presset kroppen min til den ikke maktet mere, og det hele er bare min egen feil! Den dosetten jeg sitter med nå, må jeg sikkert leve med for resten av livet mitt. Den eneste jeg kan klandre for dette er meg selv, og det er så vondt når det er deg selv du må klandre. Det er så mye mer enkelt når man har andre å skylde på, og hate, det er så mye værre når hatet går mot deg selv, for da blir alt mye mer rått og brutalt, og det føles så mye sterkere.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå kjenner jeg atter igjen det samme hatet som jeg følte den 18.Desember da legen kom inn og fortalte at ryggen min var delt i to, og jeg måtte hastes til Haukeland for operasjon, jeg føler det i hele kroppen min og jeg kan ikke fatte at jeg var så dum i hodet og ikke innsåg alvoret i situasjonen min før den dagen. Jeg trodde jeg hadde kontroll og var uovervinnelig, så vær så snill og lær av meg så du selv slipper å sitte som ung og miste muligheten til å gjøre som du vil med resten av livet ditt, la meg være ett eksempel på hva du ikke ønsker å gjøre, for jeg måtte lære på den virkelig harde måten, og nå sitter jeg og hater meg selv for å ha vært så dum i hodet og aldri hørt på noen andre i mitt liv. Det er så mange ting jeg hadde sluppet å lært på den harde måten om jeg bare lyttet. Og nå sitter jeg og virkelig hater meg selv for å ha latt det gå så langt, at jeg blir begrenset sikkert hele livet, og må ha hjemmesykepleie i lang tid fremover. Hjemmesykepleie som jeg trodde bare var for eldre mennesker har jeg vært avhengig av i lang tid, og jeg frykter at dette blir slik i lang lang tid fremover. Jeg har hatt hjelpemidler her i hjemmet siden Desember og alt er bare min egen feil. Bitterheten sitter så langt inni meg nå, at jeg blir forbanna bare jeg ser en ølboks, og derfor blir jeg så preget når jeg drømmer hver eneste natt om å sprekke.

Følelsene som jeg føler når jeg drømmer er en forsmak for meg, på hva jeg ville følt om jeg faktisk gjor det, og det er skremmende for meg å føle på disse følelsene. Hatet mot meg selv i denne sammenheng kommer jeg til å måtte leve med til jeg kansje en dag blir helt frisk av dette, og om jeg en dag faktisk blir smertefri er jeg veldig usikker på kommer til å skje. Jeg håper dette bare blir en historie noen kan lære av, så dem ikke går i samme fellen som meg. Jeg trodde iallefall at noe slikt aldri kunne skje meg selv. Og det er det dummeste jeg noengang har gjort. Nå betaler jeg virkelig prisen for all dopet og all alkoholen jeg har puttet bevisst i kroppen min, nå blir ikke fremtiden som jeg hadde tenkt, og jeg prøver å gjøre alt i min makt for å gjøre den så lys jeg kan, med det jeg har.

Jeg ønsker meg bare tilbake til sommeren i fjord da vi var rusfrie sammen og hadde det så godt! Vi reiste og jeg hadde min normale kropp, at vi sprakk er det værste som har skjedd og jeg angrer bittert, men da hadde jeg heller ikke vært så bestemt inni sjelen min som jeg er den dag i dag. Dere ser at ansiktet mitt er ganske så preget nå i forhold til da jeg var sunn og frisk og aktiv! 

Sjalusi er en vond følelse og ikke noe behagelig å kjenne på, jeg har selv vært sjalu og det bunner bare i egen usikkerhet og selvbilde, og har ingenting med andre å gjøre selvom det er der det kommer til utrykk. Sjalusi kan bli farlige saker og det kan ødelegge selv det beste forholdet. Jeg merker mye sjalusi nå, og ikke fra min kjære men andre rundt oss 🙂 det er ofte innpakket i noe som skal skjule dette, men det merkes så utrolig godt! Det er spesielt noen som kritiserer på helt andre områder og det er så random at jeg bare vet det egentlig bunner i sjalusi, fordi jeg kansje får litt mer oppmerksomhet akkurat nå 🙂 jeg forstår det godt egentlig, for det er greit å være meg akkurat nå, men jeg tar ikke imot dritt på denne syltynne bakgrunnen og godtar ikke lenger å bli behandlet dårlig, fordi det fortjener jeg faktisk ikke 🙂

Det er så deilig å kunne sette den grensen der, for jeg har aldri vært i en situasjon før der jeg har krefter eller motstanden i meg til å sette grenser for meg selv og andre rundt meg selv. Nå vet jeg at jeg fortjener å ha det bedre enn å godta drittpreik mot meg eller slengkommentarer som jeg vet bunner i sjalusi 🙂 jeg føler jeg gjør såpass for andre at jeg absolutt ikke skal godta ting som er urettferdig mot meg selv, og urettferdighet er det værste jeg vet 🙂

Selvopptatthet er også en av de værste tingene jeg vet, og når jeg har en blogg som dette her, kan jeg bli oppfattet som selvopptatt, men det føler jeg overhode ikke jeg er, og det er klart når man har en blogg så blir det meste handlende om meg selv, da jeg ikke kan skrive på noen andres vegner eller ytre andres sine meninger her. Dette er faktisk min blogg, og jeg må basere den på meg selv, men i hverdagen gjør jeg alt for andre og for å hjelpe der jeg kan 🙂 jeg har godtatt ett par mennesker i mitt liv som gjør alt i sin makt for å dolke meg i ryggen hver gang dem har tjangse, og nå er det vondt for dem at jeg ikke gir dem den samme oppmerksomheten som før. Jeg har lært meg og overse slike ting, fordi jeg har såpass mange som ønsker meg godt rundt meg, og trenger ikke lenger å godta stygg munnbruk og urettferdighet mot meg. Om mennesker ikke har gode argumenter en gang så trenger jeg virkelig ikke meldingene som prøver å få meg til å fremstå som ett dumt naut 🙂 jeg klarer meg foruten 🙂 såpass respekt har jeg for meg selv nå, og jeg har blitt voksen 🙂 kunne bare ønske at flere ble det etterhvert.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det skjer mye rundt oss og vi ser mye, vi opplever mye hver eneste dag og har blitt flinke til å distansere oss, det er helt avgjørende for oss og ikke ta innover oss alt som kommer våres vei, for det blir for tungt for oss, når vi står i denne kampen for oss selv også. Det hadde vært noe helt annet om vi var den vanlige i gata for å si det slik, uten ett problem her i verden, men det gir oss en unik mulighet til å sette oss inni andres situasjoner, og dette ønsker jeg å bruke for alt det er verdt for å gjøre hverdagen enklere for mange rundt meg. Om jeg kan forandre verden for 1 person, så er alt verdt det! Og det skal så lite til når man vet hvor skoen trykker, og jeg gjør dette med den største glede i verden. Når jeg ser noe fungerer som har blitt «mitt prosjekt» så får jeg all belønning jeg trenger for min egen ruskamp. Jeg er så lite selvhøytidelig, så lite høy på meg selv og jeg vet hvordan det er å drite seg ut! Jeg har vært en av dem værste, så jeg setter meg aldri i verden over noen som helst, og gleder meg til denne fortsettelsen her! Så får bare de få menneskene være så sjalu som dem bare orker 🙂 jeg er på vei en plass og trenger ikke negativitet og krangling rundt meg.

Vi setter oss utenfor alle krangler som er, og vi tar ikke innover oss om folk ikke lykkes med det dem skal for det har vi ikke kompetansen til og vi har ikke poweren i oss heller ennå til å kunne ta innover oss andres byrder og feiler, vi har på en måte nok med våres egne 🙂 jeg tenker jeg kan være en ressurs for dem som ønsker meg og som respekterer meg. Jeg har ikke vært i form den siste uka, men har fått gjort ufattelig mye uannsett, og jeg er stolt over den jeg har blitt nå, jeg selv må ikke glemme hvor stort dette her er, for det er enkelt å gjøre i en hverdag at man glemmer hvor stort det man selv gjør faktisk er, det er ikke mange som klarer dette, bare dem sterkeste og mest motiverte lykkes, så det er ekstremt viktig for meg å ikke miste fokuset og motivasjonen for min egen situasjon. Motivasjonen og fokuset ligger inni meg denne gangen, og blir ikke påvirket av ytre påvirkning som det alltid før har gjort, og det føles bedre og bedre å merke dette selv. Jeg var redd dette bare var en periode da jeg var redd for min egen helse og mitt eget liv, men det har ikke sluppet taket og har bare blitt sterkere og sterkere for meg.

Jeg ønsker å bruke denne bloggen til motivasjon til andre, hjelpe andre å se at det nytter, og finne sin egen verdi her i verden. Alle kan klare dette her om jeg klarer dette her! Det er aldri for seint for noe, og du finner alltid tilgivelse og klarer alltid å rydde opp om man prøver. Jeg vet nå at jeg aldri mer skal drikke, og jeg vet hvor farlig det er å bruke dette ordet! Man skal aldri si aldri, men for meg er det ingen mellomvei på akkurat dette. Jeg må bruke ordet aldri, for å finne min styrke, for om jeg tenker at alt kan skje, så vil ikke jeg finne den samme styrken. Det er enten eller med meg, i alt jeg gjør. All in or Nothing. Og jeg er på vei på livets reise, og er mer lykkelig enn noengang! Ingen depresjon eller nedstemthet kan stoppe det at jeg aldri har hatt det bedre.

Ønsker dere all kjærlighet og lykke her i verden <3

Nå er jeg kjempesliten her jeg sitter og energien er helt i bunnen, Påsken og alt som skjedde der er litt av grunnen men nettene har den største skylden i denne dalende formen og ett dårlig humør. Jeg drømmer hver eneste natt og i natt toppet drømmene mine seg fullstendig. Jeg drømmer at jeg sprekker hele tiden, og om jeg våkner av marerittet så begynner jeg å drømme om det samme igjen. Jeg holder på å gå fra vettet av disse drømmene fordi dem er så virkelige! Jeg føler sånn skam og anger i disse drømmene at jeg våkner og føler meg en smule fyllesjuk! Jeg drømmer igjen og igjen at jeg sprekker og drikker, med etterfølgende følelser av mislykkahet og svik. Det er slitsomt med disse konstante drømmene som forfølger meg når jeg trenger søvn som mest. Jeg aner ikke om det er underbevisstheten min som prøver å si meg noe, men jeg kan ikke fatte hva dette er, da tankene mine aldri er innom å sprekke når jeg er våken. Fokus på rus og drikking har jeg jo døgnet rundt, siden det har vært en så stor del av livet mitt før, så det er ikke bare enkelt å legge noe så stort og som er en del av meg og den jeg er, men tankene er jo aldri innom å faktisk sprekke og gi opp. Jeg håper dette går over med tiden, for det er ufattelig slitsomt og føle på disse følelsene jeg sikkert hadde fått om alt skulle gått til h…. nå og jeg sprakk, jeg behøver liksom ikke denne merkelige virkeligfølte følelsen hver eneste natt! Drømmene har ikke noe rot i virkeligheten heller, og jeg er i komiske situasjoner hver eneste natt, og ofte ler jeg av meg selv når jeg våkner, fordi det ikke finnes logikk i drømmene. En natt var jeg på Vederhus når ingen andre var hjemme og laget mat på gamlekjøkkenet der, noe som ikke ville skjedd ever in the real life.

Jeg har følt de siste dagene at jeg bare eksisterer akkurat nå, at jeg bare overlever dagen i dag liksom, og det er ingen god følelse. Før overlevde jeg bare dag for dag, og det er ingen plass jeg vil tilbake til, for det er bare ett mørkt hull som blir større og større. Jeg er ikke helt på plass psykisk for tiden, jeg finner ikke den samme gleden i tingene rundt meg som før og jeg innser at nedtrappingen har gjort meg mer nedstemt og deppa. Men så lenge man er bevisst på dette så kan man gjøre noe med det, og man vet det bare er forbigående. Jeg åpner munnen og snakker når jeg må men har liksom ikke det pågangsmotet og iveren lenger og jeg har landet for lenge siden. Jeg visste det kom til å skje, men det er ekkelt når det pågår og jeg håper denne perioden ikke blir langvarig. Jeg satt så pris på å ha overskuddet og ha den gleden i hverdagen som jeg hadde før, og merker det veldig godt nå når den er borte. Jeg skal ikke svartmale alt rundt meg 🙂 for jeg har det veldig godt, og jeg trenger bare litt ekstra energi nå. Jeg har absolutt ingenting å klage på, for jeg kan gjøre mye med dette for å få det bedre med meg selv. Ting vil ta tid, og tid har vi alle flust av nå når alt står stille.

Gleden kommer tilbake når ting begynner å falle på plass i livet, og vi vet hva som kommer rundt neste sving, for nå er alt litt usikkert og jeg trivest ikke når ting ikke er sikkert rundt meg. Jeg liker å planlegge langt frem og er avhengig av å ha faste rutiner og en trygg hverdag. Jeg liker å vite hva som skjer fremover og nå går vi egentlig bare på vent når det gjelder min helse og veien videre, gruppa, lappen, innleggelse osv osv. Ingenting har noen fast plan, så vi vet ikke hva vi skal forholde oss til. Jeg gleder meg slik til ting begynner å falle på plass og vi får kontroll på tingene rundt oss, det blir så deilig å få tilbake formen sin og kunne yte litt i hverdagen igjen, og få klarlagt hva som skjer 🙂

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Om dere har ekstra energi er det bare å overføre litt til meg 🙂 for jeg trenger det virkelig! Og vurderer å få meg store drømmefangere på soverommet så jeg får sove uten disse forferdelige marerittene!

Jeg savner også mitt gamle ansikt!