I dag viser vekten 79kg igjen! Jeg er frustrert og forbannet over både vekten som står på kjøkkenet som en irriterende feil. Jeg har skylda på at vekten er feil, og har nå gitt min kjære kjeft for å ha bringt denne vekten inni livet mitt, siden den er hans. Hehe.. men jeg må bare innse at vekten ikke viser feil, og at det stemmer at jeg er 1kg ifra 80kg! Jeg savner kroppen min, jeg savner å gå i de klærne jeg ønsker, og jeg savner ansiktet mitt! Om jeg ikke sminker meg har jeg stygge merker i hele ansiktet som jeg ikke aner hvor kommer ifra, og jeg er oppblåst som en ku! Det er så deprimerende å vite at dette bare er vann og dritt som har hopet seg opp inni meg, at jeg ikke kan bruke dette til noe konstruktivt og jeg forventet at jeg til nå skulle starte å gå nedover i vekt, for det har faktisk legen min forklart meg ville skje ganske så raskt etter siste kuren på sykehuset, og nå er jeg helt nedtrappet på steorider også, så jeg kan ikke lenger skylde på dem! i dag er første dag helt uten disse medisinene, og nedtrappingen har tatt mye tid, så bivirkningene burde begynne å slippe litt etter litt, men jeg føler dem bare tiltar og blir værre! Legen min sa for 4 uker siden at jeg ville bli helt som normal etter 3 uker, og nå har det gått 4 uker, og jeg føler det ennå stiger hos meg, så jeg sitter her og er sur på vekten, på ansiktet mitt og den verkende hoften som virker bare å forværre seg for hver dag som går. Nå må jeg omtrent ha hjelp opp av sofaen og utav bilen, og jeg ser mørkt på fremtiden når det kommer til det kroppslige. Jeg ønsker ikke å stivne til og miste førligheten, men nå kjenner jeg ingenting av ryggen min, og har null følelse i huden. Hoftene som jeg tenkte bare var en dum bivirkning har aldri vært værre, og jeg tok siste lave dose av steoridene som har fått skylden hele veien, så jeg innser at dem kansje ikke har vært den store stygge ulven i denne sammenhengen allikevel.

Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke vil komme meg i arbeid igjen, om det er dette som er fremtiden. For jeg klarer ikke å være i aktivt arbeid når jeg selv må ha hjelp bare jeg skal komme meg opp, og er hemmet i hverdagen av smerter. Jeg tenker at jeg av de fleste vet hva smerter er, når man tenker på hva jeg har vært igjennom nå, så når jeg sier at jeg har vondt, så har jeg virkelig vondt. Jeg er bekymret for fremtiden min, når det kommer til det aktive livet jeg ønsker å ha, og jeg ser at det er mange situasjoner jeg ikke vil føle jeg strekker til nok. Det er så mange ting jeg ønsker å oppleve, og tar meg selv i å tenke at jeg har lyst til noe, for så å komme på at jeg har knekt ryggen etterpå. . Jeg blir skuffet hver gang tankene ruller i hodet om opplevelser jeg ønsker å oppleve, for så å bli hemmet av denne fysiske kroppen jeg har. Aldri i verden trodde jeg at jeg ville sitte her med disse begrensningene. Jeg trodde jeg var uovervinnelig og at jeg aldri ville bli syk, nå blir jeg bare så jævlig bitter på meg selv, for at jeg virkelig kunne la alkoholismen ødelegge livet mitt på denne måten, at den kunne dra meg så langt at jeg ikke brydde meg en gang om mitt eget liv. Jeg unnlot å gå til legen for å sjekke ut dette blodet, for jeg hadde jo time for dette, men jeg valgte å sitte å drikke isteden. Jeg datt ned trappen etter mange uker på fylla, og det var eneste grunnen til at jeg fant ut hvor alvorlig syk jeg var. Ryggen var bare ett fysisk trauma som gjor at jeg fant ut at jeg hadde alvorlig lave blodplater, og livet mitt stod i fare. Jeg fatter ikke hvor dum jeg egentlig kunne bli! Jeg blir sint på meg selv og hater det faktum at dette kun og blott er min egen feil.

Mitt misbruk har ført meg i denne situasjonen her, at jeg må ha hjelp til det meste av fysisk arbeid, jeg må ha hjelp når jeg skal opp av sofaen min, og jeg må ha med meg telefonen i dusjen i tilfelle jeg ikke kommer meg opp når jeg skal ta opp shampoen og blir sittende på huk med smerter i dusjen. Jeg valgte alkoholen og narkotika fremfor barna mine også, jeg har valgt rusen foran alt her i verden, og det er derfor jeg nå sitter her som 32år og ikke får gjort det jeg ønsker i livet fordi jeg har skadet kroppen min bevisst i alle disse årene. Min anoreksi har gjort at kroppen min var fullstendig tappet for alle vitaminer, det er derfor jeg nå ennå sitter med en dosett foran meg hver eneste dag og må ta store mengder medisiner for å prøve å reparere de skadene jeg har gjort igjennom å ikke få i meg vitaminer igjennom maten, jeg har gått i mange uker uten mat og presset kroppen min til den ikke maktet mere, og det hele er bare min egen feil! Den dosetten jeg sitter med nå, må jeg sikkert leve med for resten av livet mitt. Den eneste jeg kan klandre for dette er meg selv, og det er så vondt når det er deg selv du må klandre. Det er så mye mer enkelt når man har andre å skylde på, og hate, det er så mye værre når hatet går mot deg selv, for da blir alt mye mer rått og brutalt, og det føles så mye sterkere.

Nå kjenner jeg atter igjen det samme hatet som jeg følte den 18.Desember da legen kom inn og fortalte at ryggen min var delt i to, og jeg måtte hastes til Haukeland for operasjon, jeg føler det i hele kroppen min og jeg kan ikke fatte at jeg var så dum i hodet og ikke innsåg alvoret i situasjonen min før den dagen. Jeg trodde jeg hadde kontroll og var uovervinnelig, så vær så snill og lær av meg så du selv slipper å sitte som ung og miste muligheten til å gjøre som du vil med resten av livet ditt, la meg være ett eksempel på hva du ikke ønsker å gjøre, for jeg måtte lære på den virkelig harde måten, og nå sitter jeg og hater meg selv for å ha vært så dum i hodet og aldri hørt på noen andre i mitt liv. Det er så mange ting jeg hadde sluppet å lært på den harde måten om jeg bare lyttet. Og nå sitter jeg og virkelig hater meg selv for å ha latt det gå så langt, at jeg blir begrenset sikkert hele livet, og må ha hjemmesykepleie i lang tid fremover. Hjemmesykepleie som jeg trodde bare var for eldre mennesker har jeg vært avhengig av i lang tid, og jeg frykter at dette blir slik i lang lang tid fremover. Jeg har hatt hjelpemidler her i hjemmet siden Desember og alt er bare min egen feil. Bitterheten sitter så langt inni meg nå, at jeg blir forbanna bare jeg ser en ølboks, og derfor blir jeg så preget når jeg drømmer hver eneste natt om å sprekke.

Følelsene som jeg føler når jeg drømmer er en forsmak for meg, på hva jeg ville følt om jeg faktisk gjor det, og det er skremmende for meg å føle på disse følelsene. Hatet mot meg selv i denne sammenheng kommer jeg til å måtte leve med til jeg kansje en dag blir helt frisk av dette, og om jeg en dag faktisk blir smertefri er jeg veldig usikker på kommer til å skje. Jeg håper dette bare blir en historie noen kan lære av, så dem ikke går i samme fellen som meg. Jeg trodde iallefall at noe slikt aldri kunne skje meg selv. Og det er det dummeste jeg noengang har gjort. Nå betaler jeg virkelig prisen for all dopet og all alkoholen jeg har puttet bevisst i kroppen min, nå blir ikke fremtiden som jeg hadde tenkt, og jeg prøver å gjøre alt i min makt for å gjøre den så lys jeg kan, med det jeg har.

Jeg ønsker meg bare tilbake til sommeren i fjord da vi var rusfrie sammen og hadde det så godt! Vi reiste og jeg hadde min normale kropp, at vi sprakk er det værste som har skjedd og jeg angrer bittert, men da hadde jeg heller ikke vært så bestemt inni sjelen min som jeg er den dag i dag. Dere ser at ansiktet mitt er ganske så preget nå i forhold til da jeg var sunn og frisk og aktiv!