Nå er jeg kjempesliten her jeg sitter og energien er helt i bunnen, Påsken og alt som skjedde der er litt av grunnen men nettene har den største skylden i denne dalende formen og ett dårlig humør. Jeg drømmer hver eneste natt og i natt toppet drømmene mine seg fullstendig. Jeg drømmer at jeg sprekker hele tiden, og om jeg våkner av marerittet så begynner jeg å drømme om det samme igjen. Jeg holder på å gå fra vettet av disse drømmene fordi dem er så virkelige! Jeg føler sånn skam og anger i disse drømmene at jeg våkner og føler meg en smule fyllesjuk! Jeg drømmer igjen og igjen at jeg sprekker og drikker, med etterfølgende følelser av mislykkahet og svik. Det er slitsomt med disse konstante drømmene som forfølger meg når jeg trenger søvn som mest. Jeg aner ikke om det er underbevisstheten min som prøver å si meg noe, men jeg kan ikke fatte hva dette er, da tankene mine aldri er innom å sprekke når jeg er våken. Fokus på rus og drikking har jeg jo døgnet rundt, siden det har vært en så stor del av livet mitt før, så det er ikke bare enkelt å legge noe så stort og som er en del av meg og den jeg er, men tankene er jo aldri innom å faktisk sprekke og gi opp. Jeg håper dette går over med tiden, for det er ufattelig slitsomt og føle på disse følelsene jeg sikkert hadde fått om alt skulle gått til h…. nå og jeg sprakk, jeg behøver liksom ikke denne merkelige virkeligfølte følelsen hver eneste natt! Drømmene har ikke noe rot i virkeligheten heller, og jeg er i komiske situasjoner hver eneste natt, og ofte ler jeg av meg selv når jeg våkner, fordi det ikke finnes logikk i drømmene. En natt var jeg på Vederhus når ingen andre var hjemme og laget mat på gamlekjøkkenet der, noe som ikke ville skjedd ever in the real life.
Jeg har følt de siste dagene at jeg bare eksisterer akkurat nå, at jeg bare overlever dagen i dag liksom, og det er ingen god følelse. Før overlevde jeg bare dag for dag, og det er ingen plass jeg vil tilbake til, for det er bare ett mørkt hull som blir større og større. Jeg er ikke helt på plass psykisk for tiden, jeg finner ikke den samme gleden i tingene rundt meg som før og jeg innser at nedtrappingen har gjort meg mer nedstemt og deppa. Men så lenge man er bevisst på dette så kan man gjøre noe med det, og man vet det bare er forbigående. Jeg åpner munnen og snakker når jeg må men har liksom ikke det pågangsmotet og iveren lenger og jeg har landet for lenge siden. Jeg visste det kom til å skje, men det er ekkelt når det pågår og jeg håper denne perioden ikke blir langvarig. Jeg satt så pris på å ha overskuddet og ha den gleden i hverdagen som jeg hadde før, og merker det veldig godt nå når den er borte. Jeg skal ikke svartmale alt rundt meg 🙂 for jeg har det veldig godt, og jeg trenger bare litt ekstra energi nå. Jeg har absolutt ingenting å klage på, for jeg kan gjøre mye med dette for å få det bedre med meg selv. Ting vil ta tid, og tid har vi alle flust av nå når alt står stille.
Gleden kommer tilbake når ting begynner å falle på plass i livet, og vi vet hva som kommer rundt neste sving, for nå er alt litt usikkert og jeg trivest ikke når ting ikke er sikkert rundt meg. Jeg liker å planlegge langt frem og er avhengig av å ha faste rutiner og en trygg hverdag. Jeg liker å vite hva som skjer fremover og nå går vi egentlig bare på vent når det gjelder min helse og veien videre, gruppa, lappen, innleggelse osv osv. Ingenting har noen fast plan, så vi vet ikke hva vi skal forholde oss til. Jeg gleder meg slik til ting begynner å falle på plass og vi får kontroll på tingene rundt oss, det blir så deilig å få tilbake formen sin og kunne yte litt i hverdagen igjen, og få klarlagt hva som skjer 🙂
Om dere har ekstra energi er det bare å overføre litt til meg 🙂 for jeg trenger det virkelig! Og vurderer å få meg store drømmefangere på soverommet så jeg får sove uten disse forferdelige marerittene!
Jeg savner også mitt gamle ansikt!
