Annonsert innlegg

I dag våknet jeg 05.30, som vanlig utsvetta, men trøtt i trynet. Jeg stabber meg opp og ut for å finne kaffe og gjøre meg klar for en kickstart, slik som jeg gjor før i tiden, for da kjente jeg også på denne trøttheten på morran, men denne har jo vært borte nå så lenge, så selvom jeg nesten ikke ser med øya pressa igjen her jeg går i ørska, så nyter jeg selv det å være dødstrøtt når jeg våkner. Det er HÆRLIG å ikke være fullstendig våken når jeg våkner, for jeg liker å sitte her, nyte kaffen og bruke lang lang tid på å våkne og starte dagen. Her er det små gleder som blir veldig store for oss her i heimen, og slik er det med all fremgang. Vi feirer alt! Og i dag feirer vi 90 dager som rusfri, og stolte og ærlige. Det er det som har reddet oss, de tre pilarene vi holder oss til, og har lært på den harde måten. Mangler en av pilarene våres, så klarer vi oss heller ikke, det er min fasit, og min bibel dette her. Viss jeg ikke er åpen ærlig og rusfri, så har jeg ingen tjangse i livet, og jeg vet hvor jeg kommer ifra, hvilke følelser jeg hadde før og hvordan det hadde gått om jeg ikke falt ned den trappen og ble så forferdelig forbannet på meg selv og alle andre. Om jeg ikke hadde fått denne bitterheten, hadde ikke livet forandret seg og jeg hadde lagt i en kiste i dag, og fortsatt tenkt når jeg døde at jeg kunne klare å lære meg å drikke, med måte. Jeg hadde fortsatt å bagatellisert ett stort problem, bare fordi jeg var så sinnsykt redd for å miste alkoholen ut av livet mitt, fordi det var støttebeinet mitt i absolutt alle situasjoner, og det var min måte å takle absolutt alle følelser jeg kjente på. Det måtte skje noe så alvorlig for at jeg skulle forstå, for jeg har aldri lært noe på en enkel måte før, så hvorfor skulle jeg gjøre det nå, med noe så alvorlig og viktig. Jeg er vant med å måtte brenne meg noen ganger før jeg lærer, og det er ikke sikkert det heller fungerer før jeg står i full fyr, og det er så vidt jeg klarer å slukke brannen. Det er eneste måten jeg klarer å forklare akkurat dette. Det har aldri vært noen poeng i å belære meg, prøve å lære meg hva jeg skal gjøre eller fortelle meg at jeg ikke bør gjøre en ting. Men på dette området har jeg jekket meg helt fullstendig ned, og har lært meg evnen til å ta inn råd og veiledning og blande det med mitt eget hode og finne en løsning. Det samme sier jeg til mamma når vi jobber med våres forhold, og vi trenger jo selvsagt dette når forholdet har forandret seg totalt mellom oss, jeg er ikke lenger den samme, og jeg føler at jeg nå er datteren hennes og ikke en person som til enhver tid trenger noen for å klare meg, dette er en prosess for alle, ikke bare meg selv. Jeg forteller henne når jeg er oppriktig med henne og brutalt ærlig at det nå er viktig at hun også kan høre på meg, fordi jeg har hele livet strittet imot hennes råd, og nå angrer jeg på mange ting jeg bare har oversett og ikke hørt på, og selv gått på store smeller, når jeg kunne ha unngått dette. Nå når jeg gir henne råd, gir jeg dem ikke i dårlig mening men fordi jeg elsker mammaen min så høyt, og da bør hun lære av meg, at hun iallefall vurderer rådene jeg kommer med som er ment så godt. Selv når jeg har vært på grensen med henne, har jeg vært 100% ærlig om hvordan jeg har hatt det uten å dømme henne 1 sekund, og jeg føler vi har fått ett bedre forhold enn noengang. Vi har aldri snakket sammen, vi har alltid behandlet hverandre dårlig egentlig, vi har alltid vært i krig uten grunn og aldri hatt ett forhold bygd på de rette tingene. Dette jobber jeg med hver eneste dag da det er for det meste jeg som har drete på draget i voksenlivet, barndommen tar jeg ingen ansvar for, det regner jeg med alle forstår. Men etter jeg ble voksen har jeg ikke behandlet henne som en datter skulle, og det prøver jeg å gjøre opp for hver eneste dag, jeg er så glad i den mammaen min at når jeg var i Førde sist for en natt, så hoppet jeg nesten på henne når jeg kom hjem av glede. Jeg vet ikke, jo mer vi kommuniserer jo bedre forhold har vi. Om vi har en fallout så ordner det seg kjappere enn før da vi kunne gå en uke eller to med agg mot hverandre. Foreldrene mine er viktige for meg, og derfor er jeg villig til å fikse ting her som gjør det lettere for dem, inkludert bilen som gjør hverdagen for hele huset så mye enklere.
Jeg tenker jeg skylder iallfall mamma og nå være rusfri, hun er den som har lagt våken, bekymret seg, kranglet med alle som har vært stygg med meg, og hatt klikkebyger på alle mine exer. Selv når jeg ikke har fortjent det har hun vært på banen og hentet meg her og der, og hun burde være i KGB som etterforsker, for hun finner ut alt, alt hun ikke skal vite kan jeg plutselig finne ut at hun har visst lenge. Hun er på mange måter skummel men jeg elsker henne og gjør alt for å styrke forholdet våres og bli en normal frisk datter og en mor som kan senke skuldrene sine og ikke bekymre seg for datteren sin lenger. Det er vanskelig å gi slipp på den angsten for barnet sitt, men jeg er frisk nå og sterk nok selv, jeg trenger bare støtte og kjærligheten hennes, også må hun endre sine ting, så skal jeg jobbe med mine ting 🙂
Det er så deilig å sitte her i stua på morran! Jeg sitter og hører på sovelydene til min kjære, for i går endte vi opp med å sove på sofaen igjen, etter en natt i sengen. Det er enkelt for meg å våkne her, for her er det ikke så kaldt som på soverommet, så jeg slipper å våkne våt og få frostsjokk av kulden. Det blåser ute så det river i murhuset våres, det har det gjort siden i går kveld! Vi er vant med dette her, vi er bygd for dette, og jeg elsker dette været så lenge jeg kan holde meg inne i huset trygg og god 🙂 jeg har heller ikke noe imot å være ute, så lenge jeg kan være i bilen, men jeg har mine kilometer igjennom hele gaten her i byen, gående til og fra jobb uansett hvor vond jeg var i beina eller uansett hvor sliten jeg var etter en lang dag på jobb, eller på alle møter og avtaler, så har jeg gått frem og tilbake, uansett vært og uansett hvor syk jeg har vært. Bilen forandrer alt, alt blir enklere for oss alle 4, og vi nyter dette sikkert 100 ganger mer enn andre mennesker som ser på dette som en vanlig og normal ting 🙂
Avtaleboken min blir tommere og tommere og nå har jeg bare Førdetur igjen, og må ringe i dag for å høre om jeg virkelig skal ta tjangsen denne uken, jeg tviler dem vil ha meg inn, og jeg ønsker heller ikke å utsettes for noen fare bare for og ta en behandling jeg faktisk kan vente litt med. Jeg er ikke frisk og det ønsker jeg ikke å trigge mer enn høyst nødvendig. Jeg vegrer meg, men jeg må på apoteket i dag, og håper det bare er jeg som tør meg ut. Alt annet av arbeidet jeg gjør skjer igjennom iPaden så den har virkelig blitt ett verktøy som ville bety mye mye mer for meg enn jeg hadde trodd, da jeg ikke har vært så flink med funksjonene før.
Bloggen her ble egentlig skapt rent tilfeldig, da jeg begynte å teste ut tastaturet som hadde blitt liggende i mange mnd før jeg begynte å bruke det. Jeg forbannet dette tastaturet helt til jeg skjønte det. Så det går litt tid med en hjerne som ikke er vant med å fungere som den skal. Jeg har hatt blogg før, og bare var innom for å teste denne plattformen ut, så å begynne å blogge og faktisk få så mye utav det kunne jeg ikke i min villeste fantasi se for meg!
Bloggen har blitt veldig viktig for meg! Den er en del av min motivasjon, glede, terapi og måte å få ut alt som er inni meg 🙂 jeg tenker det er lett å være rusfri når man har så mange fantastiske mennesker rundt seg, og nå skal jeg nyte denne morningen med kaffen min, morgenmøte med min bestekompis og lyden av min kjære som fortsatt sover søtt <3
God Tirsdag morgen kjære lesere <3

Sminke fra lyko! 215kr for denne paletten med øyesminke. Anbefales

NYX PROFESSIONAL MAKEUP / 215kr fra lyko!

Inneholder reklame.

De siste 89 dagene har vært fylte med først en lang periode på 3 av landets sykehus, og vi slapp ut 3.Januar, for så en lang periode for meg med store smerter, masse medisiner og egentlig stillstand her. Dagene gikk til legebesøk og hjemmesykepleien som jeg er overlykkelig for å ha hatt i denne perioden, og masse andre hjelpemidler som virkelig har gjort dette enklere, og mindre smertefullt for meg. Jeg har vært igjennom krigen føles det ut som, og jeg har på mange måter vært det. Jeg svimte av her dagen etter jeg kom fra sykehuset, og jeg merket det ikke en gang før jeg lå med fjeset nedi varmeovnen med blod i hele ansiktet. En tur til legen og sy igjen pannen og hjem igjen heldigvis. Men det sier litt om hvordan blodet mitt var den gangen i januar. Jeg var svimmel konstant, hadde ingen power i kroppen og blodplater på 16! Dem skal ligge på 150-200 normalt, så det sier litt om tilstanden min da, og jeg er glad dette skjedde så jeg gikk behandling for også dette. I begynnelsen var det ryggen som fikk min hele oppmerksomhet, men etterhvert begynte blodet å ta over jo mindre smerter jeg fikk.
17.Januar begynte jeg på steoridekuren jeg har gått på, og går på ennå men under nedtrapping og har gått ned til halve dose. Jeg føler at det var da livet som rusfri begynte på en måte, for før den tid var jeg sengeliggende eller liggende på soffaen og spille Candy eller se serier. Vi gikk faktisk tom på alle de appene vi hadde for noe å se på, så vi har sett våres del! Husker hvor mye jeg kjedet meg, men jeg hadde bare tjangse til å komme meg på do, og det var det meste jeg faktisk klarte. Å komme seg oppav sengen, bytte bandasje på det store såret mitt, og ligge i soffaen var smertefullt og veldig ubehagelig veldig lenge.
Den 17.Januar, akkurat en dag ifra en mnd etter att jeg knakk ryggen min regelrett i to deler, var jeg oppegående. Jeg husker samme dag jeg hadde tatt den første dosen steorider, at det kravlet i kroppen min, jeg fikk støt, altså ektefølte støt i hendene mens jeg snakket med en kompis på telefon! Det var helt sykt. Jeg som hadde vært sengeliggende så lenge, ingen power omtrent til å snakke med noen som helst. Sprang maraton mellom stua og kjøkkenet, og klarte ikke være ro i en muskel i kroppen. Jeg hadde jo vondt i tillegg, så kveldene var veldig smertefulle for meg i begynnelsen, fordi jeg klarte jo ikke å holde meg i ro, og var i altfor masse aktivitet for ryggen som fortsatt var i helbredelsesprossesen sin. Jeg husker jeg deiset nedi soffaen her fordi jeg var så gira, og glemte helt ryggen. Så jeg skrek av smerte da jeg kjente hva jeg hadde gjort. Men det sier litt om hvor farlige disse medisinene er! At på en halv dag går jeg fra sengeliggende til en duracellkanin på speed. Det er som å ta amfetamin, i 60 dager den dag i dag! Uten nedturen, og uten de ekle bivirkningene som faktisk gjør at du tar til vett når du ruser deg og stopper en periode fordi du er sliten. Den pausen får jeg ikke, den kommer ikke fordi jeg bare er fullstendig PÅ helt fra jeg åpner øya til jeg legger meg. Med fokuset og den klare hjernen, men kroppen som blir fysisk utslitt i prosessen. Steoridene har stor ære for fremgangen når det gjelder ryggen, og eneste smerter jeg har nå er de store musklene som vokser ukontrollert i hoften min, ryggen er ikke noe vond lenger, og jeg blir sterkere og sterkere. Eneste jeg sliter med er å gå over lengre strekninger, og å bære noe som er tungt, men det må en regne med, den er bare lappet sammen! Jeg burde jo ikke kunne gått en meter, sånn i teorien.
Jeg har vært VELDIG heldig, og jeg føler jeg har fått livet i gave! Rett og slett!
På disse 89 dagene har jeg fått ordnet meg fullstendig økonomisk, gjelden min er betalt, alt er borte og det føles så utrolig godt! Jeg har fått meg ett lite lån så jeg fikk kjøpe meg verdens beste bil, som beriker livet mitt og som jeg behandler som barnet våres <3 Raven er en del av familien min, den er barn nr 3, sånn er det bare. 😉 jeg har fått anbud på både vinduene i hele huset her, og bad i begge etasjer, noe som trengs når underetasjen er helt oppmårknet, og ødelagt av fukt. Vi må gjøre noe med dette, og det må skje fort så mine foreldre kan ha det greit på sine eldre dager, det er min plikt. Så jeg har fått lån til dette også, og jeg tenker det er greit for huset skal gå videre til mine barn igjen. For første gang eiger jeg noe, jeg er i stand til å eie noe, for meg er det viktig å føle meg normal, så ett banklån gjør at jeg føler meg som ett selvstendig voksent menneske, jeg har aldri vært i stand til å få ett telefonabonnement en gang, det sier litt!
På disse 89 dagene har vi ordnet i leiligheten våres, med enkle og billige løsninger for å få det organisert og pent rundt oss, og vi er endelig i mål! Nå er det kun bad og vinduer vi trenger, så har vi absolutt alt vi trenger, og vi har ikke brukt stort med penger, men hatt det veldig mye morro med å plukke kupp i alle butikker. Vi har hele tiden sett for oss hvordan vi vil ha det, og fått det slik vi ønsker å bo! Lenge vil vi bo her og har skapt oss ett trygt hjem som er våres for alltid om vi ønsker det. Jeg har vært en fluktsame hele livet og aldri hatt ett hjem jeg er virkelig stolt over, som jeg har bygd helt selv sammen med min fremtidige ektemann. Det kunne ikke blitt bedre? For ei jente fra Måløy som aldri skulle gifte seg for alt det var verdt!
Jeg har jobbet aktivt hele tiden med relasjonene jeg har i livet mitt, jeg har vært 100% ærlig med alle om hvordan jeg egentlig har hatt det disse 32årene og jeg har fortalt dem den hele og fulle sannhet om alt, og jeg har tatt ansvar for alt jeg har gjort galt, og står for det. Jeg har grått, og skreket og forklart hvordan jeg ønsker å bli møtt nå, hvordan jeg ønsker å bli hørt, og ikke ønsker de samme setningene jeg har fått høre hele livet, jeg har hørt dem før, tatt dem til meg og begynt å drikke igjen, det ønsker jeg ikke for fremtiden, og kicker ned hver eneste gang dette skjer. Jeg bryr meg ikke om du er faren min eller en bekjent. Går du over grensen min så tar jeg igjen, jeg er ærlig og åpen om hvordan jeg vil bli møtt, og jeg er aldri stygg med noen på noen måte eller møter ikke noen med noe annet enn respekt! Men jeg kicker deg ned om du møter meg uten respekt eller med ord jeg har tatt til meg før, og som jeg nekter å ta til meg nå uten å skrike tilbake. Jeg vet hva ordene har gjort med mitt indre og mitt liv, jeg nekter å knele for taushet og stillhet lenger. Jeg går aldri tilbake til selvskading og selvmedisinering fordi noen har funnet ut at det er greit å være stygg med meg, at det er greit å ikke elske meg som dem burde, og ikke gi meg støtte i noe som helst. Jeg har møtt mange kalde skuldre, spesielt ifra en som er meg veldig nær, og det sårer selvsagt, men det er ikke lenger mitt ansvar. Når jeg har fortalt hvordan jeg har det, hva jeg mener og hva jeg trenger, så er ballen hos deg, jeg har gjort mitt og vil aldri ta det opp igjen, om du ikke trigger meg en gang til. Jeg vil aldri kutte deg foruten du bringer dette oppigjen. Viss du møter meg med respekt vil jeg tilgi deg alt, men ikke trigg meg når jeg er så ærlig og rusfri. Min jobb er å være og forbli rusfri. Det er en helvetes prestasjon det! Det er jævli få som klarer det, men dem som virkelig har bestemt seg, fått smaken på denne bitterheten til sin egen rus, dem klarer det, fordi dem har bestemt seg inni hjertet. Jeg kjenner mange som ikke vil klare det, og det er dem fullstendig ærlige om!
Dem sier att dem ikke er villig til å kutte øla! Dem sier at det er jævli godt med øl, og nekter å kutte den. Slik var jeg for 89 dager siden. Å kutte alkohol var aldri min plan. Jeg tenkte jeg kunne kutte ned, men aldri kutte ut. Jeg forstår det, dem har ikke sett det jeg har, og jeg dømmer ingen. Mine beste venner er brukere av rus, og det er helt greit 🙂 så lenge jeg slipper å se dem fulle og rautete, for det orker jeg ikke lenger, men jeg snakker gjerne med dere, når dere ikke er fulle 🙂 da kan jeg ordne med praktiske ting for dere, gjøre ting litt lettere i hverdagen, finne boliger, skape aktivitet på treningssenteret, spille wollyball, grille på sanden, kjøre på turer å oppleve andre ting enn Måløy By, ja you name it! Jeg vil alltid være her, og jeg er sterk nok selv nå til å ta igjen for alt det tapte, jeg kommer til å bruke stemmen min i kontakt med systemet, og i mange saker, så mange jeg får tilliten til å ta! Jeg er en av dere, og har så masse å gå på, dere kan jo tenke dere det på denne medisinen her, uten arbeid hadde det klikket for både meg og familien min her.
Noe som også er forandret er at Seb har fått seg jobb, men er hjemme nå, som mange andre. Han skal innlegges på klinikk, som vi egentlig begge to skulle, men jeg ønsker lappen mer enn 2mnd inne på en klinikk 🙂 så jeg velger selv å ta imot psykriater fra Eid, og kommer til å ta imot all hjelp og støtte jeg kan få der 🙂 jeg har troen på at arbeidet mitt med rusvernettergruppen, masse terapi, masse nye og gamle venner, en ektemann i livet mitt, foreldre som har det bra, og masse frivillig arbeid vil føre til en fantastisk fremtid! Jeg har ingen som helst grunn den dag i dag til å sprekke, fordi jeg har fylt livet mitt med så mange ting som gjør at jeg velger å la være. Som en klok mann har fortalt mange gnager, til slutt har man ett valg, ett valg om å la være, det er da du har kommet langt i prosessen. Når det er ett valg å ta seg en øl, og ikke ett sug. For sug etter alkohol har jeg med hånden på hjertet mitt aldri kjent på 89 dager. Da jeg fikk beskjeden om at ryggen var knukket rett av og at jeg måtte hastes til Bergen i ambulanse! Da gikk det opp for meg hva den jævla alkoholen gjor med meg. Jeg ble så sint jeg aldri før har vært, jeg ble så jævla bitter på alkoholen, og jeg er fortsatt like bitter. Når jeg tenker på en slurk med tuborg blir jeg fysisk dårlig, jeg blir kvalm og jeg blir bitter igjen. Det sitter i margen min og sjelen min.
Jeg kommer aldri til å se meg tilbake, og jeg har brukt nå 89 dager på å være så åpen ærlig og rusfri jeg kan, det er bare synd at jeg føler meg uelsket av noen som betyr så mye, og jeg har måttet tåle veldig mye på disse dagene ifra dem som bør støtte dette mest. Noen dager føler jeg at alle har vært imot meg, men da har jeg bare fjernet meg selv herfra.
Jeg føler meg uelsket, og vurderer om personen noengang har vært glad i meg på ekte, for man behandler ikke noen man er glad i på denne måten, av og til virker det som personen vil jeg skal sprekke. Jeg har tilogmed fått spørsmål om jeg har sug, eller om jeg skal sprekke i dag. Hva er vitsen? Jeg får høre jeg ikke klarer noe, det er standar, at jeg aldri har hatt kontroll på noe som helst og ikke evner til noe som helst, jeg trenger hjelp, seriøs hjelp, ja noen dager er jeg også hjernevasket og bare prater tull, eller er en idiot av ett menneske og er ubrukelig eller gal i hodet mitt. Selv uten å ikke åpne munnen min selv kan jeg bli høvlet over utav det intet. Senest i kveld. Det kommer utav det blå, men det gjør ikke vondt lenger.. jeg innser at det aldri vil forandre seg, det er ikke mulig. Ikke når jeg har lagt hele sjelen i å forklare at dette er så skadelig for meg,og har vært det hele livet, jeg blir trigget av dette, og det forandrer seg ikke. Jeg har to valg, enten kutte helt ut, eller kicke ned, men jeg er sliten av å forklare meg konstant. Sliten av å ikke bli respektert og forstått når jeg er så glad i denne personen at jeg er villig til å bruke 89 dager på å forklare, isteden for å kutte ut. Bare synd mennesket ikke er villig til å gjøre noe som helst tilbake for meg.
Jeg er skuffet, når jeg gjør alt for alle andre, så fortjener jeg respekt og forståelse for min situasjon. Jeg kjemper for livet mitt og jeg kjemper for alle andre rundt meg i samme slengen. Allikevel er det ikke bra nok, jeg evner ikke ennå. Og da er det ikke mitt ansvar, og ikke noe jeg lenger drikker for. Ordene sårer ikke lenger, jeg blir bare trist, over mennesket som er så sørgelig og blind.
Slike mennesker har ingen kraft på meg lenger, fordi jeg har så mange andre som har fylt seg opp i livet mitt, og vil meg godt. Endelig klarer jeg å stole på andre mennesker, og jeg gjør det virkelig. Jeg elsker meg selv, så jeg er så glad i alle andre også! Jeg kan bli glad i deg etter 10min liksom, så får jeg bare tåle å bli skuffet av og til, men dem jeg har troen på, tror jeg på, men ikke blindt. Jeg er smart, og jeg har løyet alle løgnene selv 😉 jeg kjenner dem alle 😉 så jeg lar meg ikke lure, og gir aldri for mye, så folk får strekke seg selv. Jeg gir noen grep, også får de gå veien selv. Og jeg legger ikke mine følelser oppi det, verken i konflikter eller annet. Og vet dere?
Jeg har ingen drama i livet mitt, foruten folk som ikke klarer å behandle meg som dem burde nå. Jeg har aldri hatt det så rolig i livet mitt, jeg har rutiner og vet hva jeg skal hver dag. I guezz dette er hva dem kaller ett a-4 liv som jeg alltid har drømt om, men aldri turt å tenke for mye på. Ett a-4 liv der det skjer masse nytt hele tiden selvsagt, og vi får nye opplevelser hver dag. Dette bygger oss for våres rusfrihet, og det trenger vi alt av, for vi har mange år fremover med jobbing for ett normalt liv. Vi har aldri gjort alt dette her, så hver dag er læring for oss, så vær så snill å ha litt tolmodighet! Folk flest har ikke peiling på hva vi kutter ut nå, hva vi ofrer av vilje nå for å holde oss. Vi er ikke lenger misbrukere på vent, vi er rusfrie med masse byggeklosser som holder oss på den rene stien, imens hjelper vi alle andre som velger å stole på oss.
Om de neste 89 dagene blir like lette og så masse morro, så tenker jeg dette her blir en bra blogg! Det blir mer fokus på medmenneskelighet, det å bry seg om andre, holdningsendringer som må skje, systemet og feilene men også alt det gode dem hjelper oss med uten at vi har noen førsterett der i det hele tatt. Vi har selv ansvar for våres rus! At systemet hjelper oss er ingen selvfølge, og om noen mener det, så er jeg ikke villig til å hjelpe heller. Ydmykhet for hjelpen du faktisk får, er ett krav, og å møte alle med respekt når dem velger å hjelpe, det krever jeg i alle sammenhenger. Og jeg krever det selv. Har man en avtale med meg, så holder man den, ellers må jeg ha en grunn og en god en. Jeg tenker at når jeg strekker meg, så strekker du deg også lenger enn meg. For jeg har mitt liv, og jeg er lykkelig, nå er det din tur, men jeg skal hjelpe i alle sammenhenger for å gjøre det lettere. Jeg er alltid på telefon men møt meg med respekt. Jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt galnere, og mer klar i hodet til å snakke reflektert og få ut det som alltid har vært inni meg, men jeg har ruset det bort. Jeg er den samme bestevennen med den samme humoren som har fått deg til å grine mange ganger, jeg er også den samme som har drete på draget, og gjort masse dumt, men vi har alltid holdt sammen, på ulike måter, og jeg vil aldri forandre hjertet mitt og sjelen min. Den er bare frisk nå, men jeg er fortsatt din venn for alltid.

Anbefaler sminken fra Lyko! Både billig og masse tøft sånn jeg liker det. 215kr!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

215kr fra lyko! / NYX PROFESSIONAL MAKEUP / https://c.mtpc.se/tags/link/2108601

Annonsert innlegg.

Jeg føler jeg er ett menneske som har blitt skadet, på mange vis og igjennom mange år med barndom, oppvekst, når jeg selv fikk barna, når jeg mistet dem og begynte å ruse meg kraftig på narkotika, da jeg var innlagt og tok ett oppgjør med dette og aldri såg meg tilbake, tiden etterpå i ett voldelig forhold både psykisk og fysisk over lang tid, rusperioden som etterfulgte meg, tiden på videregående, veien mot arbeidet jeg var så heldig å få meg på kiwi, brudd i beinet som satt meg tilbake mange år med jobbing, pappas kreft, min kreft, aborten, enda ett voldelig og psykisk forhold som bare måtte ta knekken på meg, også forandret alt seg da jeg møtte min kjære. Men jeg føler jeg er ett menneske som har skadet meg kraftig, med dårlige opplevelser som ennå sitter i kroppen ubevisst, så jeg kan reagere på ekstreme måter om jeg opplever fare, eller når noen er full og endrer personligheten, jeg kan frykte for mitt liv bare du hever hånden til meg, fordi jeg har tatt så mange slag som kom fra intet, jeg kan få fullstendige panikkangstanfall som er ukontrollerbare bare du sier ett ord som trigger meg, uten att jeg selv kan forklare de tårene som strier nedover fjeset mitt. Jeg klarer ikke å forklare disse reaksjonene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er som med ryggen nå, og jeg har advart min kjære tusen ganger om å la den være i fred, og aldri røre den, for jeg klarer ikke å kontrollere reaksjonen min, og jeg frykter at jeg en dag vil slå han rett ned i affekt. Haha. Men hele kroppen går i beredskap, som den har vært igjennom en krig, og husker det, bare att hjernen ikke husker det lenger så godt. Den er programmert til å beskytte deg mot å oppleve det igjen, og da bare svartner det. Jeg får kramper i hele kroppen om noen kommer borti ryggen og jeg vrir meg i smerter som ellers ikke er der, overhode ikke er der. Jeg klarer ikke å forklare det på annet vis.
Men jeg føler jeg er ett skadet menneske med mange arr i sjelen min, og denne bloggen har gjort dem lysere, mindre synelige, og veldig veldig mange av dem er fullstendig borte.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for dere, men denne bloggen betyr noe mer for meg enn det dere kan forstå. Jeg har kjempet en kamp hele livet, som å være i full krig med både deg selv og absolutt hele verden. Jeg har ikke hatt noen å stole på, alle har sviktet når det har gjaldt, og jeg har aldri hatt noen 100% bak meg som jeg vet elsker meg, ja nei ikke en gang foreldre. Jeg har alltid slitt med en følelse av å måtte ha folk til å like meg, spesielt menn, jeg har higet etter å være ønsket, elsket og at dem måtte ville ha meg på ett vis. Dermed rykter, men jeg har vært mindre løs enn ryktet vil ha det til 🙂 så mye erfaring har jeg rett og slett ikke, så må skuffe dere der.
Men jeg har alltid higet etter å bli elsket, fordi farspersonen i mitt liv alltid har vært borte for meg, aldri vært hjemme hos meg, sånn på ekte. Han har vært på besøk og jeg har vært hos han, men han har alltid vært på sjøen eller på fylla, innimellom dukket opp med penger eller godter, men aldri vært der. Mange lovnader har blitt brutt gang på gang, og jeg husker spesielt en gang pappaen min hadde vært borte i hele 6 uker på sjøen og jeg savnet han så masse, jeg var bare ett lite barn, så det kjeta i hjertet mitt når han ringte og sa at han var på vei hjem! Plutselig utav det blå ringte han oss og lovet å ta taxi rett til oss når han kom i land. Dere kan tro att barnehjertet hoppet av glede, og jeg husker hvor overlykkelig lille jeg var, jeg husker også at jeg fikk han til å love å komme rett til oss og at han ikke måtte bryte løftet igjen. Så jeg hadde tydeligvis skjønt at dette var en fare kunne skje igjen. Og jeg hadde nok rett, og jeg husker hvor skuffet jeg var. Jeg ringte rundt til taxien først, det var faktisk det første nummeret jeg lærte meg, fordi taxi tok jeg selv aleine fra jeg var veldig liten av, frem og tilbake fra pappa som hadde fest og tilbake til mamma, eller motsatt. Men dem hadde ikke kjørt han, så neste var jibben som jeg også kunne nummeret i hodet på 🙂 og der satt han mange timer etter han var kommet iland.
Jeg er vant med å bli sviktet ifra jeg var veldig liten, man blir herdet på en måte men blir aldri vant med det, man blir kritisk til andre, og når det skjer 1000 ganger hvert år, med store svik som tærer skikkelig på sin egen empati for andre, sin egen tillit man har til menneskeheten, så blir man skadet av det, uannsett om man prøver å heve seg, glemme og tilgi, så ligger det alltid i bakhodet, man blir redd for å bli forlatt. Selv nå når jeg skal gifte meg med Sebben min, så er det som kroppen fortsatt sitter å venter på at han skal forlate meg plutselig, utav det blå. Det er jo ikke logisk i det hele, men det sjelen min som har arr. Det er automatisk, selv hvor fantastisk min mann er, det har ingenting med han å gjøre, og han kan ikke vise meg mer tillit og kjærlighet enn det han allerede gjør, men jeg er skadet.
Denne bloggen og arbeidet jeg gjør nå, gjør jeg for meg selv, bare for meg selv. Jeg skulle legges inn, det ble bestemt i fjord, da jeg var virkelig nede igjen, som jeg har vært i perioder. Angsten var så stor at dere ikke aner det, jeg såg selv at jeg trengte hjelp, og den hjelpen var traumebehandling, få rutiner, få jobben min tilbake (jeg har aldri mistet den men fikk krav om russtopp og hjelp), parterapi for ett skrantende forhold mellom meg og sebben og få roen til å bli rusfri!
Jeg føler nå at alle disse punktene er ordnet opp. Jeg har traumebehandlingen igjennom denne bloggen, igjennom hverdagen min med alle jeg kjenner rundt meg, jeg blir ferdig med traumene mine dag for dag, for å bli kvitt dem for alltid. Jeg ønsker ikke enda en gang å ruse meg fordi traumene kommer tilbake som snikende ulltepper som jeg ikke ser komme. Denne gangen ser jeg dem komme, og gjør noe med dem med en gang! Jeg er sterk nok nå, til å ta tak selv, og jeg blir lettere og lettere til sinns. Nå er jeg helt angstfri og jeg har ikke tatt en pille siden 18.Desember! Jeg har aldri gått så lenge uten beroligende, og jeg har kuttet dem helt fordi jeg ikke trenger dem. Jeg blir kvitt mine arr dag for dag. Time for time bruker jeg til å bekjempe en fortid som aldri skal forfølge meg psykisk og det funker. Jeg har sett lyset, jeg har funnet min kraft og rusen skal aldri ta sjelen min igjen og kue meg til stillhet og angst.
Jeg får jobbe igjen, men jeg knakk ryggen folkens, det tar litt tid! MEN jeg var oppegående etter 1mnd! Er ikke det bra nok?
Jeg har en blodsykdom som er alvorlig for meg nå, og jeg skal bekjempe den også, med tiden, men jeg er ikke i stand til å jobbe akkurat nå, sånn fysisk. Det tar tid, men det er IKKE lenge siden jeg trodde jeg ville sitte i rullestol for resten av mitt liv.
Jeg har rutiner som jeg planla og lage meg, jeg har kontrollen og jeg jobber hver eneste dag for å bedre situasjonen til mine brødre og søstre som ennå sliter med å finne sin styrke. Jeg hjelper alle som vil ha meg, og ikke på den fysiske måten som før 🙂 Hehe.
Jeg tar ikke på meg for mye, og setter alltid meg selv først. Men jeg glemmer aldri hvordan jeg hadde det før, og det skal jeg aldri la meg selv gjøre heller. Jeg skal huske følelsene, så jeg aldri går tilbake. Alkoholen får ikke ta mitt liv, det skal skje på naturlige måter, og nå gleder jeg meg til hver eneste dag rusfri, og jeg nyter livet og teller ikke på dager. Jeg er ikke en alkoholiker på vent, jeg lever ett rusfritt fylt liv med kjærlighet og glede, og jeg nyter hvert eneste sekund!

Tusen tusen takk for all støtten! <3 jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Det er rørende til tusen! Jeg elsker dere! <3

Her er sminke fra Lyko. Jeg bruker mye sminke for tiden, så denne siden anbefaler jeg til dere i dag. Det er masse billig der, og masse stilig. Enjoy!

215kr! Fra lyko / NYX PROFESSIONAL MAKEUP

Annonseinnlegg

Jeg har følt det er Søndag hele denne vakre Mandagen her, for denne Mandagen har rett og slett vært vakker! Det er fantastisk ute! Det er solskinn, kaldt men det er helt klart ute, og fantastiske veier å kjøre på <3 det er disse dagene jeg ser frem til, når jeg tenker på at jeg har verdens beste bil nå, og at jeg har lov å kjøre den! Det er en magisk følelse å ikke være bundet til å gå lenger, overalt en skal. Nå kan jeg planlegge dagene mine etter å ha bil, og det sparer meg masse av tid, og penger faktisk! For nå handler jeg mye billigere, og planlegger kjøpene mine bedre, enn når jeg måtte kjøpe inn masse når man først hadde bil eller allikevel måtte ta taxi hjem fra butikken. Det er en helt vanvittig deilig følelse for meg, og jeg ser frem til mange mange flere slike dager i bilen min, med familien min rundt meg.
I dag klarte vi tilogmed å lure med oss pappa på tur opp til Vestkapp, Stadlandet og vakre Selje! Jeg har vokst opp på gården i perioder på Vederhus, så alle steiner oppigjennom der, og plasser bringer frem barndomsminner som jeg kommer på, på disse kjøreturene som har blitt noen av i det siste. Det er så deilig å se fargen på sjøen oppover, fordi den er helt spesiell for meg.
Det er deilig på slike dager og kunne ta med seg foreldrene sine og sin forlovede og bare kjøre oss bort, og oppleve den fantastiske naturen! Pappa har ikke vært dit før, så han kosa seg på tross av att han liker seg best hjemme i stua si 🙂
For meg er iallefall dette som terapi for sjelen og jeg får gåsehud rundt hver en sving når jeg oppdager noe vakkert. Jeg blir aldri vant med å ha det slikt rundt meg, så jeg suger inn alt jeg kan <3
Legger ved bilder fra turen og de vakre plassene 😉
Ellers er alle avtaler avlyste men det er bra vi har sosiale media og Mail så noen ting ikke stopper helt opp. Heldigvis har psykisk helse innsett at dem må på banen nå, så dem som ønsker og trenger dem har nå ett tilbud. Så mine skuldre er litt lettere enn før i dag 😉 så det retter seg i sjøen. Jeg har også tett kontakt med boligansvarlige i kommunen og har fått fremmet flere saker, som ser ut som går fortere fremover enn før jeg startet og det gir meg masse motivasjon når jeg ser fremgangen, som er ganske radikal. Det virker som min stemme funker, og det er meeeeget motiverende for lille meg som aldri har hatt en 😉
Nå har vi kommet hjem i vår koselige hule, og får snart besøk av verdens beste venn, og jeg gleder meg til humoren og samtalene vi alltid har, men som vi ikke har hatt på mange måneder nå. Jeg savner han sinnsykt mye! Rett og slett, så det blir godt å høre på Misjonen og snakke litt piss, etter gammelt 🙂 jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt klarere i hodet og veldig mye galnere i hodet. Bare att nå er det fornuft som kommer ut, i steden for fyllepreik 🙂
Jeg har hele dagen følt det er søndag, og den følelsen kommer jeg sikkert til å ha helt til sebben min er i jobb igjen, for jeg er ikke vant med å ha han her rundt meg hele tiden, men jeg nyter hvert sekund i selskap med verdens beste mann. Det er så godt att familien min godtar han, og er glade i han. Det betyr så mye for det har aldri skjedd før. Tilogmed min bestemor som er veldig brutal i måten å si ting på, og viss hun ikke tåler deg, så får du vite det med en gang, hun har ingen filter men det er derfor vi er glad i henne også. Men hun sa i går att sebben min var en rolig og veldig snill mann, så han er godkjent med stor G, og står med glans i karakterer både i familien og med alle andre jeg kjenner, og som alltid har hatt en sterk mening om dem jeg har falt for 🙂 Hehe..
jeg håper jeg også blir godtatt den andre siden, det er alltid litt nærvøst når man ikke kjenner folket, og denne gangen er det litt mer alvor, når jeg om 2år står brud og skal gifte meg med denne fantastiske skapningen her 🙂 jeg gleder meg til tiden som ligger forran oss <3 elsker deg mannen min <3

Gymgrossisten.no med c4 som gjør treningen mer intens! Anbefales på det sterkeste av oss her.

349kr! / CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2108305349kr! / CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2108305349kr! / CELLUCOR / https://c.mtpc.se/tags/link/2108305

Annonseinnlegg

Jeg er også like stolt over min sønn som nå er blitt hele 13år, men dette innlegget vil jeg dedikere til verdens vakreste og smarteste datter i verden! Hun har blitt hele 16år gammel! Det er 16 hele år siden jeg lå på Nordfjordeid sjukehus og bare var 16år selv, og jeg elsket denne jenta siden den dagen jeg fikk vite en sen natt at hun eksisterte inni magen min. Jeg var aldri innom tanken om abort, på tross både barnevern og andre omtrent tvang meg til tanken, men jeg hadde kjæresten min som var eldre som stod rakrygget og vi bukket ikke under for noe press av noe slag, vi var bestemte for dette ville vi klare helt fint! Vi hadde mamma som vi bodde med, og hun støttet oss fra første sekund, og gledet seg over oss, på tross min unge alder. Jeg husker så godt den dagen jeg fikk engangsstønaden som skal dekke det du trenger til en baby og vi tre (fire med henne i magen) dro til Førde og handlet inn alt vi behøvde til denne nye tilværelsen, og vi fylte en hel varebil med alt fra klær til stor nydelig seng som var inngravert med en nydelig bamse. Vi handlet inn sengeramme, stellebord og penger rakk til mer ting enn nå, for å si det slik. Jeg husker ennå hvordan det var å få barnevognen i hus, hvor uvirkelig dette var for unge meg, men jeg gledet meg sånn og vasket ned huset og vasket babyklær i mange måneder for å gjøre meg klar. Jeg var så klar da termin nærmet seg att jeg nesten sprakk av spenning, og fødselsangst var noe jeg var for naiv og ung til å forstå, jeg bare såg frem til denne dagen. På sykehuset tok alt tid, fordi jeg var rett og slett ikke klar for fødsel, så jeg ble satt igang med kur, og fikk akupunktur og ble brukt som forsøkskanin av noen som holdt på å lære seg dette. For tid hadde vi nok av! Jenta brukte 12-13 timer på å komme ut, når fødselen først var igang, men tiden før ble brukt til å gå masse i korridorene og prøve å sette igang, for noen telefon eller Internett hadde vi ikke på denne tiden.
Jeg husker hvor vondt det var, heeelt forferdelig men da jeg fikk jenta mi på brystet ble alt glemt, jeg ble liggende med ett barn som var så ønsket og jeg hadde lengtet slik etter å se hva som var inni der, så smerter var ikke noe som streifet meg på tross att jeg ble liggende lenge å bli sydd. Jeg sovnet av utmattelse i sengen etter fødsel, og jenta mi ble trillet ut av rommet så vi skulle få litt fred, men etter bare ett par timer våknet jeg, stabbet meg ut av sengen og snek meg ut og hentet denne lille skapningen som låg og sov i sengen sin. Jeg snek henne inn på rommet og tok henne oppi sengen ved siden av meg, og den plassen ble hennes fra den dagen. Mange ganger har vi sovnet på soffaen ilag og jeg har tusenvis av bilder som bevis, for hun fikk være her i livet mitt i 4år, 4år med gleder, masse morro, masse læring, masse fremgang og sååå mange dager med ekstase over ett normalt familieliv der hun var alt vi kunne se. Jeg var så opptatt av barna mine, og det var altoppslukende. Vi hadde faste rutiner, og jenta mi sov igjennom hele nettene ifra den dagen hun ble født, det var liksom ikke noe drama med den babyen der. Jeg tenkte mange ganger att å ha ett lite barn ikke var noe styr eller stress, men jeg tenker jeg har vært heldig med mine som ikke har hatt en eneste våkenatt foruten når dem har vært syke, og det regner jeg ikke med teller.
Vi har så mange minner sammen fra denne tiden vi fikk sammen <3 og jeg forteller henne ved hver eneste mulighet jeg har. Jeg har også tusenvis av bilder som er hennes til odel og eige, for jeg føler det er på sin plass. Hun husker som regel bare det hun har blitt fortalt, men Måløy har alltid vært i hjertet hennes, så det var veldig trist at mine problemer gjor at dem ikke lenger fikk gleden av å bo i en normal familie og her på hjemplassen dems. Dette tar jeg det hele og fulle ansvar for. Jeg var rett og slett altfor ung og altfor egoistisk til å ta vare på to barn. Og jeg har selv ikke hatt en stabil og trygg barndom, jeg ante ikke hvordan jeg skulle være en mor, men jeg har aldri ruset meg sammen med dem, aldri vært stygg med dem bevisst eller vært voldelig. Jeg har alltid bare vært fraværende når jeg selv har hatt problemer og ikke vært tilstede. Jeg har overlatt ansvaret til mine foreldre, som er flinke men jeg som mor har vært fraværende, og det er det eneste jeg har i mine papirer imot meg. Dettte er jeg glad for!
Jeg og min datter har alltid hatt ett spesielt bånd helt ifra starten av, og det var kun jeg som klarte å få denne klumpen min til å sove. Jeg hadde en teknikk der jeg strøk henne over nesen og laget lyder til henne, og det slo aldri feil. Hun sovnet på flekken og var helt trygg inni seg hele perioden hun var hos oss. Jenta mi vokste seg større og større til min frustrasjon, og jeg husker ennå den dagen hun begynte å krabbe! Hun låg på teppet sitt bak meg og laget lyder og jeg snakket med fadderen hennes på en eller annen nettside! Jeg skrev til han att jeg gledet meg slik til hun begynte å krabbe selv, siden jenta begynte å bli tung og jeg var utolmodig da jeg såg potensialet. Jeg hadde ikke skrevet det før jeg såg bak meg og jenta var i enden av rommet på andre siden, og jeg skrek i glede og overveldendehet. Herregud for en dag det var. Jeg gikk i en lykkeboble og var så stolt som bare en mor kan være! Jenta gikk omtrent fra å ligge på ett teppe til å krabbe og gå på en uke, og slik har hun alltid vært. Hun er smartere enn de fleste, mer reflektert enn mange og hun har ett hjerte som er større enn jeg noengang kunne forventet av henne. Hun bryr seg så mye om andre rundt seg at jeg har vært bekymret for at hun skal bli som meg, å bry seg er viktig, men en må være viktig selv også, og ikke sette alle forran seg selv hele tiden. Jeg har vært veldig bevisst på at min datter er skremmende lik meg, i oppførsel og innvendig, det har hun alltid vært. Vi har vært som to dråper vann hele veien, så min oppgave er opplysning til henne, så det er minst mulig tjangser for at hun gjør de feilene jeg har gjort.
Jeg har sagt den siste tiden at om min datter hadde drete på draget og gjort noe skikkelig ille, ville jeg møtt henne på en helt annen måte enn mine foreldre har møtt meg igjennom livet, jeg ville møtt henne med respekt, kjærlighet uten å dømme henne på noen måte. For å bli møtt med dømming virker ikke, det vet jeg så godt. En trenger ikke å få høre at alt er ens egen feil fordi man ikke har hørt på de voksne, det er bare skadelig og nedbrytende, så jeg føler at jeg blir en bedre mor enn jeg selv har hatt, fordi jeg har sett hva som ikke fungerer, og jeg vet hvor galt det går når man ikke har den tryggheten i en voksen. At man har en voksen man kan fortelle alt til, uten å være redd for dramaskrik, eller krangling. Min oppgave som mor er å møte barna mine med ubetinget kjærlighet respekt og positivitet. Jeg kan gi råd, men også opplyse om at dem alltid skal følge sine egne hjerter, for jeg har ingen fasit, det har livet mitt vist meg.
Mine barn må igjennom maaaange negative ting på veien sin, men jeg føler dem har sterke voksne bak seg som lærer dem opp hver dag til å bli noen fantastiske voksne som jeg er så stolte av å kunne kalle dem mine barn! Jeg har aldri blitt utstøtt i fosterfamiliene, jeg har alltid vært en mor på avstand, dem har aldri sabotert noe for meg, og dem har bygd opp mine barn til å bli som dem har blitt. Dem har fra dag en tatt dem inn som sine egne, og gitt dem ubetinget kjærlighet men også regler som dem hadde store behov for når dem kom ifra oss, dem har struktur og trygghet for mine barn, og jeg er så heldig som har dem i livet mitt <3 jeg har daglig kontakt med min datter nå, og hun forteller meg hvor stolt hun er av meg, hvor høyt hun elsker meg og vi snakker om absolutt alt sammen, vi har ett åpent forhold og hun har aldri sluttet å kalle meg mamma. Hun var såpasss gammel da hun ble tvangsflyttet så vi har hele disse 12årene hatt ett nært forhold som vi har jobbet med hele veien, og mitt fokus har alltid vært henne når vi er i samme rom. Jeg har vært helt ærlig med henne ifra den dagen hun begynte å spørre, og det er ingen spørsmål her i verden hun ikke kan stille meg. Jeg blir ikke lei meg av noen av spørsmål jeg kan få, jeg blir såå stolt når min datter på 16år spør MEG om ting og ikke går selv og grubler på ting vi kan oppklare med en gang.
Med dette så vet jeg at hun kansje ikke går i fellen jeg gikk i, om å lukke seg, gå og gruble på ting selv og bekymre seg over ting som ikke er noe å bekymre seg for, men for en 16-åring er dette store problemer som er vanskelig å sette ord på. Jeg blir en veldig stolt mor når hun da velger meg å snakke med, spørre om ting med, og det varmer virkelig det mammahjertet som jeg alltid har hatt for dem når jeg er personen hun velger å stole på, nok til å være ærlig om sine følelser. Jeg tror vi får mange mange gode år sammen på turer og å bygge opp ett skikkelig sterkt forhold sammen, for det har vi gjort i 16år nå, og vi har maaange år igjen! Jeg gleder meg så masse til å være mamma til den dagen jeg ikke er her lenger, og nå er jeg frisk nok til å kunne tilby mer, jeg er frisk nok til å kjempe hardere for feilene som har blitt gjort i min sak, og jeg er klar for å ta tilbake litt av den mammatittelen som jeg fortjener og som barna mine vil gi meg 🙂 jeg har alltid vært mammaen deres, og elsket dem, men nå er jeg frisk selv og ingen egoistisk ungjente. Jeg vet at om jeg hadde fått ett barn til igjen i dag, så hadde jeg klart dette utmerket, og ikke som sist. Jeg har vokst og nå gleder jeg meg til å nyte de to barna jeg har, så venter vi lenge med nr 3 🙂 Hehe..

C4 fra gymgrossisten! Anbefales av oss to her i heimen <3

https://c.mtpc.se/tags/link/2108318 / 349kr / CELLUCOR

Annonseinnlegg

Våknet akkurat og i natt har vi sovet i våres deilige store send isteden for soffaen som vi har sovet på siden jeg startet nedtrapping forrige Fredag. Jeg har valgt å sove på stuen og soffaen som jeg aldri før har fått noen god søvn av før, så jeg ikke skulle ha slike problemer når jeg våkner med svetteanfallene mine, og den ubehagelige oppvåkningen jeg nesten bare forventer hver gang jeg slår opp øya. Men det har roet seg veldig ned, så i natt har jeg sovet i min egen seng og er uthvilt og blid her jeg sitter :). Ikke trenger jeg å vekke min kjære heller når han ligger på soverommet, og ikke stuen på morran, for han er omvendt av meg, og er ikke en morgenfugl som står opp tidligst mulig som meg 🙂 han er hjemme fra jobb i 2 uker fremover, så det er greit att vi allerede starter å gjøre ting enklere for oss selv, for vi er ikke vant med å være sammen 24/7 lenger. Vi er vant med rutiner opp mot at han arbeider, så nå er tidene forandret for en stund, og jeg er sikker på at vi ikke vil kjede oss ett sekund fordi vi har ett stort prosjekt på g her i huset og har masse å henge fingrene i.
Alt står på vent her nå, alt er stengt og ingen kontakter meg, det er som en dvale, men jeg tar det helt rolig her jeg sitter, og er fortsatt ikke redd dette så lenge jeg tar mine forhåndsregler. Disse forhåndsreglene tar jeg for min egen del, da jeg er i risikogruppen. Jeg beskytter meg selv også fordi mine foreldre er i denne gruppen mennesker som faktisk kan bli alvorlig syke av noe slikt. Så jeg er den som tar desse tiltakene dem setter igang daglig veldig på alvor og følger alle rådene. Så dere må ikke misforstå måten å fremlegge Corona jeg brukte i går.
Jeg håper fokuset på dem som sliter ifra før ikke skal bli sittende aleine redde nå, men at dem som vet om dem kan strekke ut en håndsutrekning, og ikke fysisk, men igjennom sosiale medier eller telefon kansje.
Psykriatrien er også nede, og alle aktiviteter mennesker som sliter har ingenting å gå til. Leger er vanskelige å nå selvsagt og systemet som beskytter dem som sliter er nede. Det er ett flust av mennesker som sitter nå med vonde tanker og ikke vet hva dem skal forholde seg til, og å ikke vite er den værste følelsen når det står på. Det er viktig med fokus så vi ikke står ovenfor en situasjon som er enda værre enn å få denne smitten.
Jeg selv ringer rundt, sender meldinger og svarer alle akkurat nå som jeg vet sitter med litt ekstra byrder på skuldrene. Angsten bunner ikke i alle de praktiske tingene, men tiltakene som betyr så mye for behandlingene dem har, og som dem har blitt vant med over lang tid og som hjelper dem. Jeg håper at det roer seg ned fremover så slike ting kan falle tilbake, og menneskene som trenger det får hjelpen som hjelper dem og som dem er avhengige av hver dag for å klare hverdagen sin 🙂 det er mitt poeng, og ikke at Corona er kun ett hysteri som bare er laget for å skremme oss. Jeg tar det ytterst alvorlig, men ringvirkningene dette vil føre til er viktig også å nå ha fokus på, slik at konsekvensene ikke blir så store og liv går tapt unødig.
Jeg sitter og har morgenmøte med min bestekompis som jeg ofte har, men i går hadde vi ikke dette møtet, og noe manglet hele dagen 🙂 vi nyter morningene sammen, planlegger dagen min og snakker om alt mellom himmel og jord. Og jeg har aldri vært en morgenfugl men nå nyter jeg virkelig av denne tiden på døgnet!
Jeg skal egentlig ut å fikse brillene mine som er feil, men jeg vet ikke om dette også blir avlyst. Ellers blir det bare telefoner rundt, og sjekke opp hvem som er ready til å arbeide hjemmefra for å bedre situasjonen for folk flest som jeg organiserer enkle ting for 🙂 dette gir meg virkelig motivasjon folkens, også fikser jeg alt for meg selv også i samme slengen.

Fokuset mitt i dag er å få gjort mest mulig utav det jeg har her forran meg 🙂 vi vasket 5 maskiner med klær her, siden vi plutselig ikke hadde klær på tross vi har kjøpt oss masse billige klær. Og jeg vil fikse masse i huset her av ting vi har planlagt lenge 🙂 jeg er så stolt over hjemmet våres nå at det er en fryd å sitte her på vent, så får Coronaen roe seg ned og hverdagen komme tilbake når den kommer 🙂

C4 fra gymgrossisten! Anbefales av meg til dere. Alt til trening på gymgrossisten.no

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

C4 349kr! / CELLUCOR

Annonseinnlegg

Jeg er så heldig som har en venn, som jeg alltid har kjent, vi har nemlig alltid vært i hverandres liv på en eller annen måte, men vi har blitt desidert nærere hverandre etter vi ble kjent og begynte å feste og drikke sammen. Før har vi bare kjent hverandre siden vi var små, men i voksenlivet har jeg alltid sett på han som en bror, fra en annen mor. Jeg har alltid visst jeg har han, jeg har alltid noe å snakke med han om, jeg vet jeg aldri blir dømt der bare jeg er ærlig og ikke lager drama, og jeg vet att han er den eneste av dem alle jeg har kalt en bror. Det er fordi vi har en historie som strekker seg langt tilbake, og de fleste andre har dukket opp seinere, men det har liksom bare alltid vært oss.
Når han har vært dårlig har jeg alltid vært der, når jeg har kunnet og han har alltid vært der for meg når jeg har hatt mine kriser, som da jeg knakk foten så var han den første til å rykke ut så jeg ikke skulle kjede meg. Han kjente bare på seg att jeg da trengte selskap. Og sånn er det ofte mellom oss, jeg kjenner om han trenger meg til tider, og det er ofte jeg ikke en gang trenger å snakke med han, for å vite hvordan han har det. Når jeg blir bekymret for han så blir jeg på ekte bekymret, og ikke på samme måte som med de fleste andre. Jeg blir bekymret for han på samme måte som med mine nærmeste i familien. Vi har alltid hatt hverandre, selv da alle har forsvunnet og flyttet, så har vi to blitt sittende å mimre aleine med en øl, eller med alle dødsfallene som har sjokkert oss og satt oss helt ut. Det er liksom ikke meningen att vi skulle ta livene våres, det er en mening bak dette her, og vi diskuterer det hele tiden. Det må liksom bare være en tanke bak att vi har klart oss her i livet. Og jeg tror jeg vet hva den tanken er! Jeg tror vi er her fortsatt for å backe hverandre opp, være bror og søster og faktisk gjøre noe med forskjellene der ute. Gjøre noe for samfunnet og de dårlige holdningene som er på denne plassen vi bor på og i landet ellers.
Jeg tror meningen med att vi fortsatt er her, er fordi vi ikke er ferdige på tross av mange tap og mange sorger som sitter langt inni begge to. Og jeg tenker att du også tenker det samme der du sitter 🙂
Jeg gleder meg sånn over att du endelig forstår mitt poeng med dette, selvom du hater bloggere og alt som har med det å gjøre. Mitt hjerte brenner for noe som er så mye mye større enn en liten blogg som i mengden egentlig ikke betyr noe. Du betyr mer enn bloggen, og det er mennesker som deg som gjør att jeg i dag klarer å være edru uten å tenke over det en gang. Det er du som har støttet meg, vært der for meg når jeg både har grått og spydd i takt, det er du jeg har oppsøkt når jeg har trengt noen å gråte på skulderen på, og det er deg og slike som deg jeg har valgt å rømme til når jeg ikke har møtt noe som helst forståelse fra mennesker som har sviktet meg igjennom hele livet. Vi har blitt mye sviktet vi to, og det har vært deilig å slippe å forklare deg alt, fordi du forstår det uten å måtte spørre.
Vi blir dømt overalt vi går, og det må jeg takle sikkert i mange år fremover. Folk møter meg som en rusmisbruker fortsatt og det eneste jeg kan gjøre er å kicke ned på dette hver eneste gang det skjer. Men det er mennesker som du jeg savner når jeg innser att mennesker som nesten har som plikt i livet å elske meg, ikke en gang klarer det, men du som ikke har noen plikt til noe som helst velger å være glad i meg, og like meg. Det er slike mennesker jeg vil ha rundt meg broren min, ikke mennesker som ser på meg som ett problem og byrde. Jeg savner mine rusvenner jeg fordi det er dem jeg kan være meg selv med, og faktisk bli hørt. Jeg har brukt disse mnd på å forklare meg i endeløse diskusjoner, diskusjoner jeg ikke hadde trengt å hatt med deg, fordi du hadde forstått meg etter 1 ord, om ikke null.
Du er min bror, og kommer alltid til å være det. Vi er ikke i slekt i blodet, men vi har så mange minner og opplevelser ilag, så mange felles mål for fremtiden, og vi har diskutert disse flittig iløpet av årenes løp. Nå har jeg kastet meg fremfor toget, og lagt meg fullstendig flat, og vært ærligere enn jeg noengang har vært, jeg har ingenting å tape på dette, og velger å blottlegge meg og drite meg ut forran samtlige rundt meg, men det er verdt det så lenge jeg aldri mister deg i livet mitt bare fordi blogging er teit 🙂
Jeg vil aldri forandre meg, men må advare mot att jeg er enda mer gal uten alkohol. Du blir ikke kvitt meg, og jeg er veldig veldig glad i deg broren min <3

Lebestift fra lyko.no! 69kr akkurat nå. Virkelig å anbefale!

69kr! / NYX PROFESSIONAL MAKEUP / https://c.mtpc.se/tags/link/2107981

Annonseinnlegg

Nå har jeg brukt kvelden på rydding innimellom og paden min, ja jeg skal være ærlig. Jeg har for det meste chillet kraftig her i stua mens jeg har spist biff og ris som min kjære har mekket til middag, og det var nydelig godt. Jeg lever godt her i heimen, på tross av Coronafrustrasjon og utbrudd som bare blir morsomt for min kjære som har lik humor som meg, så å få han til å le har blitt min oppgave og plikt som fremtidig kone. Kan tro han har hatt mye morro med meg på steroider over laaaang tid, men jeg tror det er på tide han også får fred. Jeg sa faktisk til han akkurat att han faktisk ikke hadde klart denne perioden uten jobben sin, han hadde endt opp i kiste om han hadde fått med seg alt som har skjedd her hjemme når han har hatt de daglige pausene sine på jobb. Jeg unner han faktisk ikke den belastningen dette hadde vært, for jeg har måttet rullere på dem jeg henger med bare for å ikke slite dem ut. Og jeg har jekket meg ned folkens, i denne perioden har dere bare sett litt av alt, for jeg har hele tiden vært bevisst på att jeg er all over, og att jeg må respektere andre rundt meg. Så kan dere tenke att dere kunne doble meg med 10, for slik var det inni meg. Heeeelt fullstendig kaos, men allikevel full kontroll. Da blir man sliten etterhvert, og det er jeg nå. Jeg gleder meg egentlig til den depresjonen dem truer med att jeg vil få når jeg kutter helt medisinering. Men jeg har ikke kjent noe til den ennå, på tross av att jeg har gått ned til halv dose. Det eneste jeg merker er att jeg ikke har fullstendig kaos døgnet rundt, jeg springer ikke like fort lenger, og jeg får sove på dagtid, som er veeeeeeeldig etterlengtet. Jeg kommer nesten hver gang jeg gjesper, og jeg nyter å være sliten om morningene, og ikke lys lys våken ifra første sekund. Jeg svetter på natten fortsatt men jeg stinker ikke hest døgnet rundt lenger, jeg har muskler og masse vann ennå i kroppen men det pumper ikke av smerte lenger i ansiktet mitt, og jeg kjenner att det slipper taket i kroppen også. Det føles ut som jeg holder på å lande etter sammenhengende amfetaminkjør i 57 dager folkens, uten nedturen og full fokus i alle de døgnene. Alle som har prøvd, forstår akkurat hva jeg mener, og kan sette seg inni att jeg er litt mer sliten enn normalt akkurat nå når det roer seg og jeg lander.
Jeg er klar for å bli litt nedpå, bry meg litt mindre, organisere litt mindre og fokusere mer på de enkle tingene i hverdagen. Jeg har tatt på meg mange oppgaver, og kommer til å fokusere på dem fremover og dem gleder jeg meg til å løse! Jeg gjør det for andre, men også for meg selv fordi jeg får motivasjonen min fra dette. Jeg har gruppen i Florø i ryggen om jeg står fast, og kan alltid ringe dem. Jeg har alle systemene i ryggen, så jeg kan ringe og fikse ting og faktisk bli hørt. Jeg ønsker samarbeide, så det blir rutiner og struktur i hjelpeapparatet. Der kommunikasjon og klar tale er viktige byggeklosser, vi liker å vite hva vi skal forholde oss til, og hva som skjer med situasjonene våres. Det kan jo alle forstå!
Nå står alt litt på vent, og det er helt greit for min del 🙂 men jeg håper att systemet også sitter på hjemmekontor så de viktigste sakene ikke faller ut, og ikke blir ordnet på grunn av viruset som herjer hensynsløst i landet våres. Det er viktig alle tar sine forhåndsregler, og unngår å smitte mennesker som ikke tåler dette, og faktisk kan dø av dette. Det gjør jeg, og det er min plikt som borger i ett samfunn som bryr seg om hverandre!
Jeg sitter også med en følelse av å bli dømt nord og ned ifra enkelte fra hjemplassen min i kveld, og jeg er som alltid åpen ærlig og rusfri her jeg sitter en søndags kveld. Jeg har brukt bloggen effektivt for å skåne meg selv fra å bli liggende å vri meg om natten med bekymringer eller frustrasjon, og har heller laget ett blogginnlegg før jeg faller til ro om kvelden, og fått ting ut. Og det har faktisk fungert for meg!
Og nå gjør jeg det igjen! Det har seg nemlig slik at vi har en gruppe på facebook som har blitt ganske så stor som folk herfra kan dele alt fra arrangementer eller ting dem er uenige i med plassen våres, der blir delt alt av bilder fra den vakre plassen våres, til personangrep i politiske saker som faktisk går så langt att det blir flere politianmeldelser. Ja dem hudflettet rett og slett hverandre på denne siden og det er ikke så lenge siden. Nå når jeg laget spleisen satt jeg her med haka langt nedpå den oppblåste magen min, da jeg oppdaget att denne gruppen faktisk slettet spleisen min, uten forklaring eller noen beskjed. Jeg får heller ikke poste noe lenger på denne siden uten att det blir sendt inn til dem som har gruppen, og må godkjennes først.
Jeg tenker at jeg er under sensur, at folk som kommer herfra ikke får med seg en så viktig sak fordi en knippe mennesker har valgt å sensurere meg, og ikke gir meg noen som helst svar på om det er meg, gruppa eller bloggen som er så ille for dem att jeg ikke skal kunne samle inn penger til en gruppe mennesker som sliter på denne lille plassen på Vestlandet. En spleis som ville gitt så masse glede til så mange av befolkningen her, som ville gjort oss til ressurser i arbeidslivet, lokale arrangementer, i politikken og i gatebildet ellers. Det er jo det vi ønsker, å vokse oss opp så vi ikke blir en byrde for samfunnet, men kan bidra til å gjøre det bedre. Jeg tenker det finnes mange som har en ruskurator som vokser i seg, eller en terapeut med erfaring selv. Jeg tenker att IQ-en til dem som sliter faktisk kan slå de fleste andre, fordi vi har gravd i våres egne hjerner i så mange år. Så jeg ønsker å samle inn penger, kjøre rundt på arrangementer med mennesker som ønsker å lære, og vokse, og se lyset og motivasjonen. Jeg har troen på disse menneskene, noe dere tydeligvis ikke har, og det er veldig veldig synd.
Jeg er så lei av rykter, baksnakking, dømming og folk som ser ned på andre, og Måløy er ingen unntak. Det har blitt mye bedre føler jeg, men det er for meg, det er fortsatt ett stort problem. Da dere i gata bare ser bivirkningene, dere ser ikke menneskene når dem er hjemme og sitter med sine problemer 24/7, jeg. Utfordrer dere til å være i min kropp i 1 time, dere vil aldri overleve det.
Ikke når dere kan sitte å slette en spleis som betyr så mye for andre, da er dere ikke verdige til å bli kalt medmennesker, den tittelen er det ikke vits å skryte på seg igjennom ord, der er det handling som gjelder, og der har dere vært VELDIG tydelige!
Jeg krever svar asap menneske, jeg krever å vite hvorfor jeg ikke får lov å dele så viktige ting, viktige ting for mannen i gata i denne gata her som jeg ønsker skal være fordomsfri når jeg er ferdig med denne bloggen her, den gata jeg har gått hele livet mitt med glede, men også ufattelig stor sorg. Jeg har selv blitt dømt med blikk, folk har krysset gaten veldig lite sjult, for jeg får med meg hvordan folk ser på meg. Jeg har hatt angst hele livet, men nå er jeg fri for den, og jeg er klar til å kjempe for slike dumskapheter som dette. Jeg krever og fortjener ett svar ifra dere! Dere sendte en melding om at noen hadde syntes bloggen ikke burde deles på deres gruppe og dere var enige, dere skrev dem mente jeg hadde for sterke meninger, og det er helt greit, jeg har aldri postet noe blogginnlegg siden. Men når jeg blogger om gruppen som er så viktig for denne lille plassen vi kaller by, ja da tenker jeg att alle vil ha det med seg? Eller er jeg ikke viktig nok fordi jeg har en fortid dere ikke klarer å takle? Er det meg eller saken dere ikke liker? For om det er saken, så blir jeg så forbannet att jeg er redd jeg faktisk ikke klarer å kontrollere meg. Da får dere høre det igjennom kommunikasjon, og dere får stå for det dere gjør, som jeg alltid har måttet! Reglene skal vell være like for alle? Eller forandrer det seg så fort man har hatt problemer med rus her i Måløy by?

Sminke fra lyko.no (: MASSE billig!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

NYX PROFESSIONAL MAKEUP / 69kr! / https://c.mtpc.se/tags/link/2107963

Annonseinnlegg

Fikk melding fra kjørelærer att lappen står på vent og jeg bare får smøre meg med tolmodighet, en tolmodighet som jeg har smurt meg med lenge nå, og har vært klar for denne hersens lappen ganske så lenge! Men nå står også denne på vent, og jeg aner ikke når jeg kommer til å få lov å kjøre opp, eller ta teorien som jeg hadde planlagt for denne uka her. Jeg hadde også glattkjøring på agendaen, og jeg såg virkelig frem til å slippe å ha sidemann, noe som har gitt meg ufattelig mye styr den siste tiden. Mye frustrasjon har det blitt når jeg plutselig har stått der uten noen hjelp. Jeg forstår jo veldig godt att jeg må vente, og att dette er for sikkerhetens skyld, men alt står stilt.

Nå mener jeg ikke at lappen min er noe viktig i denne sammenheng, men det gjelder absolutt alt i samfunnet våres. Folk går økonomisk ruin, dem som er fattige fra før blir enda blokkere, og dem som sliter sitter uten tilbudene dem er vant med igjennom uka. Psykriatrien står på vent, og mennesker med en angst som er overveldende ifra før sliter nå bare ENDA mer. Min oppgave nå er å prøve å plukke opp dem som trenger det rundt meg her, så oppfordrer jeg ALLE til å gjøre det samme. Om du vet om noen som kansje trenger det litt ekstra nå, så skader det ikke å ta en telefon! Vi må ta vare på hverandre nå når alle forståelig nok er opptatte eller ikke har lov å utrette den viktige jobben dem ellers er vant med å gjøre for oss 🙂 vi får klare oss sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingenting går fremover nå, og ingenting av planer eller tiltak kommer noen vei.
Folk som sliter fra før, blir om mulig ENDA reddere, og mange vet ikke hva dette handler om! Det er sykt! Att mennesker som er psykisk svakere skal bli sykere på grunn av denne skremselspropagandaen jeg føler dette her er blitt! Alle profiler er ute på tv-en daglig, og ofte flere ganger, det er i alle aviser, og tallene stiger og stiger. Når man ikke forstår helt viruset, så blir det jævlig skremmende for noen! Det går mange ekstra piller ned i strupen i dag, og jeg blir rett og slett forbannet. For det skal ikke være slik!
Jeg har hatt ett utbrudd her i kveld, og min kjære ler bare av meg, fordi i dette også blir jeg ufattelig engasjert, men jeg er blitt flink til å formulere meg, så ting kan bli komisk her i stua når jeg kaster med armene og giver løst på alle samfunnsproblemene vi står ovenfor. Det er godt han ser humoren i det og ikke blir redd meg. Det virker som engasjementet mitt ikke har gått over med nedtrappingen men bare blitt mer roligere, jeg er like forbarka engasjert i saker, og hjertet mitt brenner fortsatt like stort for dem som sliter med ulike ting i hverdagen sin.
Det er noen som tjener GROVT på dette som skjer i Norge nå, det må alle forstå. Media tjener milliarder av penger, og butikkene horver inn penger på våres angst. Jeg tenker att dem som er svake blir svakere, vi får ikke lov å gå på jobb, vi har plutselig barna våres hjemme, vi får det trangere økonomisk, og børsen går kraftig ned. Jeg tenker mannen i gata taper på dette, att nav og systemet er fullstendig shuttet ned, og ikke kan arbeide som normalt. Vi får ikke fikset noe som helst, annet enn igjennom data og telefon. Og menneskene som trenger meg i ulike situasjoner, sitter og har ingen plan for ukene fremover, med alt vi har planlagt for å legge til rette for rusfrihet og ett bedre liv. Det er synd, men vi må bare ha tolmodighet, så er jeg her for samtlige om dem trenger det.
Jeg er overhode ikke redd for en vanlig influensa som jeg hadde hatt uannsett 🙂 jeg kunne like godt falt ned trappen igjen, eller dødd av blodsykdommen jeg har. Alt kan skje, så panikken kommer ikke til å ta meg. Men mange av mine venner frykter faktisk dette, og mange vet faktisk ikke att dette bare er ett vanlig virus. Mange tror faktisk att man bare kan falle om å dø, og det er veldig trist att det skal være slik.
Min oppgave nå er og forklare, roe ned og støtte dem som trenger det, så får vi heller bare ta det igjennom telefon til det har roet seg ned rundt oss. Møtene mine Onsdager vil fortsatt stå tenker jeg, vi samles uannsett, så lenge vi er friske og ikke har symptomer. Jeg tenker vi har hatt ett så hardt liv ifra før, og ukrutt forgår ikke 🙂 tror ikke det er Coronaen som tar oss, viss ikke det er ølet vi snakker om 😉

Denne skremselspropagandaen gjør meg skikkelig forbannet, så jeg skal slå av nyhetene og fokusere på ryddingen som har pågått utover dagen her 🙂 så får corona være corona. Blodtrykket mitt tåler ikke dette eksplosive humøret jeg blir i når jeg skal forklare att jeg føler att jeg er det eneste mennesket i verden med hjerne nok til å se galskapen. Jeg vet jo jeg ikke er det, men jeg føler jeg sitter her og stanger hodet i veggen, som eneste smarte mennesket i verden når jeg ser og hører på nyhetene. Det er som vi stoler blindt på det som blir sagt, og lar frykten ta oss fullstendig og tar bort IQ-en våres. Det er som oppegående mannfolk blir pyser og skremte av å få influensa, og da blir det bare DUMT! For det er en vanlig influensa, som ikke dreper mennesker som er friske og oppegående! Det er gamle mennesker som hadde dødd av vanlig influensa også! Håper virkelig dem som sliter forstår dette, så dem ikke blir sittende enda en natt med dødsangst og ingen å prate med.
Skjerp dere!

C4 fra gymgrossisten ! Anbefales på det sterkeste av meg til treningen. Dem har alt til trening også på gymgrossisten.no

CELLUCOR / C4 fra gymgrossisten 275kr!C4 fra gymgrossisten 275kr!

Annonseinnlegg

Søndagen ble vellykka på tross dårlig start, sånn rent psykisk for meg som gråt i dusjen og var skikkelig sliten etter en tung dag i går. Jeg fikk sove litt på soffaen og bestemte meg for å kjøre litt rundt med ting til folk som bare hoper seg opp her og jeg ønsker å rydde alle etasjer for slikt som vi ikke skal ha her lenger. Jeg tenker det er viktig nå og få alt ut, så vi er klare når vi skal begynne å pusse på huset, da dette blir ett eneste kaos. Det vet vi alt om! Oppussing blir kaos uannsett, og da er det greit att det ikke er kaos ifra før. Vi pusset opp i fjord og da tømte vi hele leiligheten for alt som skulle kastes, og ga vekk masse sekker med klær og utstyr vi selv ikke skulle ha lenger. Vi tok ett skippertak og fjernet alt av rot, og laget oss ett system før vi startet oppussingen som vi gjor helt selv vi to. Jeg var veldig glad for dette når vi stod midt oppi det, og såg hvor mye rot litt pussing ble på den lille plassen vi har til rådighet her. Jeg husker hvor det kokte i hodet, da sengen stod på høykant i stua her og vi sov på soffaen mens vi pusset opp soverommet våres.. Hehe.. husker hvor godt det var å legge seg den første natten i nytt soverom, og jeg elsker det vi fikk til! Vi gjor alt selv på billigst mulig måte da våres økonomi ikke har vært noe å skryte av, men jammen har vi fått det fint her vi to! <3
I dag har vi vært på graven til våres kjære <3 pyntet med engel og blomster, det er jo det søndagene skal brukes til etter gammelt. Men vi har ikke hatt denne muligheten før, da vi aldri har hatt tilgang til bil, og ikke har orket å mase på andre. Vi har en annen frihet nå vi, og den nyter vi til det fulle! Vi var også utover og til sanden som er kåret til Norges vakreste sandstrand, jeg får en slik ro i sjelen av naturen vi er så heldige å ha rundt oss. Det er som terapi å kjøre på veiene der! Sanden og all naturen skal nytes som aldri før i sommer, og jeg har store planer om alle utfluktene jeg nå har muligheten til å ta meg nå når jeg har bilen som min nye bestevenn og kompanjong. Det åpner opp så mange muligheter som gir meg glede i hverdagen 🙂 jeg slipper å sitte inni leiligheten min og grave meg ned, og jeg er så glad i den bilen att det er på grensen til å bli patetisk.
Min kjære står og lager middag nå, og jeg skal henge opp 2 maskiner med klær. Resten av dagen blir brukt til å fikse ting i leiligheten og lage system. Nå skal alt ut, og sorteres. Når det er kaos rundt en, er det kaos inni en også, og det unngår jeg for alt det er verdt. Jeg har blitt organisert bare fordi min kjære er det, og han påvirker meg positivt på mange måter. Han har vist meg hvor godt det er å ha orden i hjemmet.
Stemningen er god, men jeg er litt tung ennå i kropp og sinn. Jeg håper att det ordner seg, og tenker att det var godt å snakke med en gammel venn i dag. Det lettet hjertet mitt litt å se han, og nå vet jeg att han har det bra i dag, jeg slipper å tenke på han med bekymring, og det er deilig å vite att han vet hvor høyt jeg elsker han, som en bror fra en annen mor. Meg og han for alltid uannsett hvor uenige vi kan være. 🙂 slike bånd blir ikke brutt av småting som kan ordnes opp. Nå vet jeg iallfall att jeg slipper å bekymre meg i dag. Du vet hvem du er, håper du leser dette.

En fredelig og rusfri søndag ønskes dere alle <3

C4 fra gymgrossisten. Effektiv trening. Gymgrossisten.no har sakene du trenger 😉

C4 for 279kr!