Visste dere det att mange jenter der ute fantaserer og tenker på voldtekt som noe opphissende, på tross av att dem har opplevd grusomme voldtekter?
Vi fantaserer om dem, for da har vi kontrollen over dem. Vi kan komme til tanken på en voldtekt som foregår oppi hodene våres. Det høres sykt ut, og mange jenter føler en stor skam over dette, over att dem fantaserer om noe så grusomt, men det er helt normalt! Mange jenter tenker att kansje dem ikke ble voldtatt, siden dem har så syke tanker. Og att en jente som virkelig hadde blitt voldtatt ikke ville hatt slike tanker og fantasier. Dette er helt normalt jenter, og du har opplevd det du har opplevd. Det skjedde, og du har ingenting å skamme deg over. Dette er ikke din feil! Du sa nei, du var for full, du hadde ikke motstanden til å kjempe imot. Det er ikke du som skal gjemme deg, eller stå i dusjen i mange timer for å dusje bort lukten av dette svinet! Prøv å søk hjelp der du kan, prøv å rekk ut en hånd og få noen til å hjelpe deg. Ellers vil dette hjemsøke deg igjen og igjen. Selvom du tror du har fått det på avstand, kan det headhunte deg 10år etterpå. Du fortjener å være lykkelig igjen, ikke føle deg så skitten. Og du fortjener rettferdighet! Jeg er her alltid
Jeg brenner, hele kroppen min prikker, hjertet mitt brenner, og jeg har så mye på det, det er så mye som vil ut, så mye viktig! Saken er så viktig for meg att jeg tenker på den hele døgnet, ikke på en manisk måte, og ikke på en måte der jeg blir stresset. Men det er i bakhodet mitt hele tiden, og så mange tar kontakt som sitter i situasjonen som jeg selv satt i for bare noen mnd siden. Men da hadde jeg ikke denne stemmen jeg har nå, jeg hadde ikke motet selv til å gjøre noe med livet mitt. Jeg hadde mange lys og aldri har jeg mistet noe håp eller tro, det tror jeg har reddet meg. Jeg har aldri trodd att livet skulle være slik, jeg har alltid hatt en indre stemme som har sagt att dette er feil, det tror jeg er gode holdninger som har komt inn med morsmelken. Men nå har jeg denne gullbilletten til å lære videre, vise vei, uten å dømme noen. Det er så deilig att folk ikke er redde for å åpne seg for meg, det er jeg ikke vant med. Overhode. Men folk deler villig, og ikke bare rus, men andre problemstillinger. Vi alle har jo problemer i livet, smått og stort som kan vokse seg til store fjell om en ikke tar tak i dem. Datteren min velger å åpne seg for meg, fordi hun stoler på meg og kaller meg verdens beste mor. Jeg er så stolt over att jeg kan være en slik bauta, vise tillit til dem jeg er så glade i så lenge jeg selv føler meg respektert for min rusproblematikk og min hjertesorg som en sa så godt. For det er en hjertesorg. Jeg har jo levd med denne rusen så lenge, jeg har støttet meg til den, brukt den for alle slags følelser, jeg har våknet opp til den og sovnet med den. Jeg har tenkt på den 24/7, men nå er den over. Den har sluppet taket fordi jeg har hatt traumebehandling på meg selv igjennom å utrykke meg til dere, og ting plager meg ikke lenger. Jeg føler ikke jeg springer for livet fra fortiden min, den klarer ikke å nå meg igjen. Jeg er fri på en helt annen måte enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og nå ønsker jeg å dele denne bloggen med flest mulig, så folk kan lære seg å møte oss rusmisbrukere på den måten vi både fortjener å trenger. Vi kan bli en stor ressurs isteden for å være det sorte får i gata. Dere har makten nå til å hjelpe oss opp litt… vi trenger ikke pengene deres, eller att dere kaster dere rundt halsen våres falskt, vi trenger ikke store sponsinger som blir utnyttet. Vi trenger bare å bli møtt med forståelse og respekt for att vi er tøffe nok til å strekke oss ut til dere, for tilliten våres er helt ødelagt, av barndom oppvekst mobbing og undertrykking! Rusen er en bivirkning som er veldig tydelig for dere rundt oss, som ikke kjenner våres historie. Dere ser bare det dumme vi gjør når vi er i aktiv rus. Du ser ikke meg på gata rusa når jeg ligger i fosterstilling i sengen min og svetter, gråter og skjelver. Du ser ikke meg når jeg ligger strak ut og hele kroppen min skriker etter alkohol. Du ser ikke meg når jeg sitter i leiligheten med pulsen oppi h, og lurer på hvordan jeg skal tørre å ta telefonen som ringer. Angsten tar oss, også ruser vi oss igjen. For å slippe å føle, lære å kjenne oss selv, og vi blir egoister og lar det gå utover alle andre. Vi beklager dette, men vi trenger støtte, ett smil og hjelp. Vi har ett dårlig forhold til systemet som har sviktet på mange måter, men som gjør så godt dem kan. Dem har ikke vært ruset selv, så det er vanskelig å vite hva vi trenger. Jeg vet hva vi trenger, og vi trenger det nå.. Jeg nekter å begrave kameraten min i morgen! Jeg vil ikke miste flere unge mennesker på min egen alder! Jeg nekter å høre att noen ikke har mat på bordet! Jeg nekter å høre på svikt i systemet. Og kommer til å bruke denne bloggen til å fremme feilene som blir gjort. Og jeg skammer meg ikke over å skrike høyt, blogge masse og få oppmerksomhet! Takk!
Dette gleder meg STORT denne vakre lørdagen! Måløy24 har valgt å fremme saken min enda en gang! For å få blest om gruppen som starter på onsdag, og det varmer det engasjerte hjertet mitt! Jeg føler dem får frem det jeg mener, og att dem fremstiller meg på en bra måte 😉 så tusen takk for det. Det er viktig nå disse dagene att gruppen får oppmerksomhet og att alle som sliter får det med seg, og ikke er redde for å ta kontakt. Men vi har samlet en god gjeng, så jeg har virkelig troen på dette i lille Måløy by. Jeg fikk sove til kl4 i natt, men er uthvilt og klar for dagen jeg 🙂 sitter og prater med en gammel kamerat og planlegger hvordan jeg kan hjelpe folk på enkle og billige måter! Og ideer strømmer igjennom hodet mitt. Jeg har alltid hatt en fetish for notatbøker, og den har jeg hatt siden ungdomskolen 😉 så nå noterer jeg alle ville ideer og tanker som kan føre til aktivitet, stabilitet, rutiner og annet for mine venner. Det er så små ting man kan gjøre, og det koster meg ingenting! Jeg er åpen for forslag og alt blir vurdert. Jeg tenker en tavle på nav til småjobber! Jeg tenker matleveransene til Frelsesarmeen, jeg tenker turer i fjell og den vakre naturen våres, jeg tenker gode samtaler med systemet så mange har problemer med. Jeg har bilen min, så jeg får gjort mye av de småtingene føler jeg. Jeg kan kjøre rundt der jeg ønsker å gjøre de store tingene små for dem jeg er glad i, og det er en glede! Så lenge jeg har kontroll på avtaleboken min, kontroll på min egen rusfrihet, kontroll på hjemmet mitt og mine private avtaler, så vil jeg strekke meg langt for dere. Jeg har motet, og til tider frekkere enn musa jeg har her i leiligheten her. I dag skal vi kjøre den gamleveien til Førde og møte verdens beste barn og det bruser i meg! Det bruser av glede, fordi jeg får møte dem igjen, og det bruser i meg fordi datteren min tør å åpne seg til meg. Det varmer så stort når hun sier hun stoler på meg, elsker meg og tør å være åpen for meg. Da har jeg gjort noe rett, da har jeg ikke bare vært den rusmisbrukeren som ikke kom seg videre etter dem ble tvangsplassert. Jeg føler jeg har brukt disse 11årene godt, jeg har vært bevisst på å ikke vise tristhet eller ta med meg Måløy på samvær med dem. Jeg har grått etterpå, kansje etter en øl eller to. Men aldri vist dem hva jeg føler når jeg må reise ifra mine egne barn. Jeg vet hvor godt dem har det, dem har det så stabilt dem kan ha det, men jeg vil alltid være her for dem. Og alt jeg gjør her i verden, gjør jeg for dem. Jeg ønsker å endre inntrykket folk har av meg, jeg ønsker ikke å bli husket for alt det negative. Jeg vil bli husket for den engasjerte, tullete Monica jeg er, jeg har ett stort hjerte, og deler ofte for mye med andre.. men denne gangen føler jeg att jeg ikke deler for mye, jeg har lært å sette meg grenser for meg selv her i hverdagen. Jeg snakker ikke med fulle folk, jeg godtar ikke stygge meldinger, jeg godtar heller ikke mennesker med dårlige holdninger mot det jeg gjør nå, men jeg respekterer meg selv nok til å flytte meg fra situasjoner som kan være skadelig for min egen rusfrihet, for den kødder ingen med. Det er rart å tenke på att jeg ikke har tenkt tanken på en øl siden 18.Des.. jeg trodde det ville bli mye værre. Jeg har med hånden på hjertet aldri sett meg tilbake, og ønsket å bli full siden da. Det er jo ikke såå lenge siden, men jeg ville tro jeg ville merket noe sug. Jeg har det så godt med meg selv på tross av vannet i kroppen som hoper seg opp, men jeg ser enden på dette også. Alt ligger liksom til rette for meg, fordi jeg jobbet knallhardt de første ukene med organiseringen av alt som skjer. Jeg kan bare slappe av og bli kontaktet av folkene på en måte. Jeg slipper å stresse meg opp over alt som skjer, for jeg ser det komme, fordi det er planlagt så godt. Jeg skjønner att noen kan bli bekymret for meg siden ting går så fort, men jeg har alltid vært slik. Jeg gjør aldri noen ting om jeg ikke vet jeg ikke kan gjøre det 100%, om jeg vet jeg ikke kan klare å gjøre noe så lar jeg være. Men klarer tingene jeg mestrer ekstremt godt, og jeg liker å se resultatene kjappest mulig. Jeg er en rastløs sjel, men nå har jeg endelig noe å bruke kreativiteten min og evnene og erfaringene mine til. Jeg har så lyst å starte ett foretak for å få alle planene mine ut i verden. Jeg har så lyst å gjøre de småtingene lettere for en rusmisbruker, og vil ikke att dette bare skal bli en liten gruppe som samles, selvom det er vell og bra. Jeg har så mange ideer, og vet hva vi egentlig trenger når vi står oppi ting. Fokuset er klart og tydelig for meg, og jeg vet hvordan jeg skal forandre hverdagen til mange.
Måløy 24 har delt enda en gang! Dem har delt saken min før, og nå ville dem friske opp minnet til folket! Jeg er beæret over oppmerksomheten på en så viktig sak, og håper att folk leser den og besøker denne bloggen. For det er mange som ikke har fått det med seg, som bare har lest om meg i avisen. Det syns jeg er trist. For da får dem ikke med seg hele historien bak, om hvorfor jeg starter denne gruppen nå, og hvorfor jeg får så mye oppmerksomhet akkurat nå. Ikke bare for meg, men for alle jeg er så glad i <3
Jeg elsker dere lesere, og dette gjør meg så motivert, glad og jeg får tømme meg for tanker. Tusen takk for att dere lytter til meg, lærer av meg og velger å gi meg en tjangse til å vise dere att jeg ikke svikter denne gangen. Del gjerne bloggen min på facebooken deres, eller andre sosiale medier, så flere får med seg denne bloggen og kan lære litt. Love u all!
Legger ved noen bilder av saken til Måløy24 som ligger på facebook! Jeg har også en gruppe på facebook der jeg legger alle innleggene mine etterhvert, så det er enklere å følge med! Den heter tilbaketilhverdagen 🙂 jeg har facebook der jeg legger ut alle innlegg. Så alle får den med seg om dem vil.
Legger ved reportasjen og c4 fra gymgrossisten! Juhu annonsert innlegg
Har egentlig hatt en kjedelig dag i dag og det er vell egentlig bra? Dem sier att jeg kommer til å begynne å kjede meg og dette Kommer til å roe seg ned. Jeg kommer til å få en smell, eller bør forvente den iallefall. Men jeg har hatt en rolig dag selvom det prikker i hele kroppen av energi og det er vanskelig å sitte stille. Har bare kost meg med bloggen, og rolig underholdning i bakgrunnen. Har vært på YX og kjøpt oss mat i kveld, og sitter og ser Idol sammen med mor og far i stua! Vi sitter å planlegger reisen i morra, og ser det har gått skred på den ene veien, så vurderer å bare ta ferjen over her og kjøre den veien 🙂 like greit å komme seg frem om dem ikke har ryddet til oss. 🙂 Det er første gangen siden jeg begynte med medisinene att jeg føler det begynner å roe seg ned, men kroppen derimot liker ikke helt denne dosen av steorider, og jeg blir bare større og større i ansiktet mitt. Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan jeg ser ut, tross folk må se på meg to ganger for å kjenne meg igjen. Men det er ubehagelig når magen butter utover og en føler seg helt oppblåst og sår overalt. Jeg håper att legene stopper medisineringen om dem ser det ikke hjelper uannsett, eller prøver noe annet som kan funke. Siste utvei er cellegift, og jeg tar gjerne en dose om det kan stoppe dette blodet å motarbeide seg selv! jeg føler meg heldigvis masse bedre, jeg er ikke svimmel og faller lenger og jeg har masse energi og god matlyst. Ikke har jeg vondt heller i ryggen, foruten når jeg gjør bevegelser jeg ikke skal gjøre, eller anstrenger meg for mye. Jeg klarer å gå 100 meter, men må sette meg ned med jevne mellomrom. Jeg har hele tiden nektet å legge meg ned, for å stivne til, og jeg tror dette har hjulpet meg masse! Fra første dag jeg klarte å komme meg oppav sengen på tross store smerter, har jeg presset meg til det. Bitt i meg masse smerte for å ikke bli liggende. Jeg vil opp og frem og ut i jobb! Nå håper jeg bare att dette blodet kan fikse seg så jeg kan fungere og se ut som ett normalt menneske. Det er freddan og vi koser oss masse, med tanken på att sebben ikke skal på jobb i morra <3 og vi skal møte verdens beste <3
Og sebben min står på alle fire på gulvet og stirrer den rett i øya.. det er dramatikk her, action av en egen verden! Dem har funnet ut att støvesugeren våres er en egen verden, så røret er morro å gå inni.. .. ja i desember tok vi over 30 mus på 1 mnd.. det er ekkelt, skittent, og vi liker det overhodet ikke!.. Men det var værre før, da jeg skrek som en idiot her og kunne gjerne hoppe oppå bordet om jeg såg dem.. man har på en måte blitt vant med disse små skapningene som egentlig bare er kalde ute og er sultne. Dem er jo dobbelt så redde oss, enn vi er dem. Men vi må gjøre noe med dette nå når vi pusser opp, og trenger å tette alle hull i grunnen på huset. Bunkersen må tettes og div annet for å bli kvitt dette store problemet. Nå er det jo ikke det store problemet men om vinteren kommer dem igjen inni varmen våres her. Jeg forstår dem veldig godt så koselig vi har det, men vi ønsker ikke å ha mus i veggene våres.. vi betaler for huset her, så vi ønsker ikke ubudne gjester må vite! . . Nei de må ut.. Jeg og sebben har virkelig slappet av etter han kom på jobb og bare småplaget hverandre på småungersvis, med masse kjærlighet bak. Ja vi er klissete og en skulle tro vi var 16år og forelska 😉 men vi legger ikke skjul på det, for det føles så godt så vondt som vi har hatt det. Og vi fortjener dette her, vi fortjener hverandre, troskapen, att vi stoler på hverandre uannsett, att vi støtter hverandre, også når musene gjør innrykk og gir oss hjertebank! Vi har lik humor og ler masse, og samme musikksmak! Vi finner på masse ting sammen som gjør hverdagen varierende og spennende. Vi passer som hånd i hanske, og han er bare min for alltid. Jeg gleder meg til å gifte meg med denne mannen, han er unik, smart, snill tvers igjennom og han er mannen i mitt liv <3 Vi har helt glemt home and away som var tradisjon tro her i huset før, så vi har mange å se, og jeg har sluttet å spille Candy Crush på tross jeg er på level 3993 og samme på Farm Hero. Herregud så tid jeg har brukt på dette spillet, både i rus og i dus… det er syyyykt. Men nå har jeg glemt det, jeg prioriterer heller den psykiske helsen min og blogger isteden. Jeg tenker det er en sunnere hobby enn å flytte på de jævla dyra på Farm :P….. Det er mye forandringer her. Jeg har jo bilen og kan kjøre der jeg vil om jeg har en ved siden av med lappen i minst 5år. Jeg er uavhengig på en måte jeg aldri har vært før, og jeg kjører trygt og er veldig fornøgd med egeninnsatsen min. Jeg lærer fort, og ser mine feil før andre. Jeg lærer masse nytt hver dag og tar alt til meg. Jeg glemmer att jeg har bilen til tider, det er en så stor prestasjon for meg att jeg glemmer den :P. Jeg kan sitte å tenke på hvordan jeg skal klare å komme meg en plass, eller klare å organisere noe, også kommer jeg på bilen min som står klar til meg nede! I morra skal vi til Førde! Og jeg gleder meg som en liten unge! Det bruser i meg! Jeg får møte barna mine som jeg forguder! Jeg får ha med meg mannen i mitt liv og være med barna mine <3 jeg får ha med meg mammaen min i min egen bil, hun som er så redd for å ta båt, og får muligheten til å bowle med barna mine <3 det gir meg så mye dette her! Jeg klarer meg på grunn av alle disse menneskene rundt meg. Det kan ikke gå galt liksom… barna mine gir meg en sånn styrke inni meg, det har dem alltid gjort. Rett etter besøkene har jeg hatt enorm motivasjon, men etterhvert her hjemme så har det ikke holdt. Og jeg har sklidd tilbake. . Helt til jeg har møtt dem igjen. Det har på en måte gått i rykk og i napp!
Men jeg organiserer noe hver dag, og planlegger godt hva jeg skal gjøre fremover. Jobben med rusen blir en stor oppgave som jeg tar på aller høyeste alvor! Og vil alltid sette MIN rusfrihet foran alt annet. Om jeg sprekker fordi jeg skal stresse med dette, så er det ikke verdt det. Men jeg vil jobbe med dette så lenge det gir meg så mye glede og motivasjon til min egen kamp. Jeg klarer ikke denne jobben aleine, så er jeg så glad jeg har Florø ettervern bak meg i ryggen om jeg trenger råd eller støtte, jeg er glad jeg har min nye ruskurator som jeg nå må bli kjent med 😛 … Judit stakk jo ifra meg! Jeg kunne ønske vi hadde kommunen også i ryggen, dette er jo en positiv sak oppi denne sammenslåingen av kommunene! Gjøre det til en gladsak og ikke en påminnelse om all kranglingen som har vært. For vi står jo sammen vi, støtter hverandre, og vi er så heldige att Eysteinn også kommer på den første gruppa våres på onsdag kl18-20. Han vil fortelle om sin rusfrihet, og visst faen krever han respekt for den! Jeg syns det var så godt sagt att jeg bare måtte! Men han sprer engasjement, han åpner øynene mine og han viser en slik passion att du blir matt etter en samtale med han. Du ser på en måte ting på andre måter, og jeg anbefaler han på det sterkeste! Han er mitt forbilde i forhold til å være en motivator for andre, og det er en glede å få lov å bruke han på det første møtet, men dem som er så tøffe å stille opp, helt nakne (ikke bokstavelig talt), og innrømme feil og mangler de føler. Men også kan dele, snakke åpent og ærlig uten att en frykter att mannen på gata nedenfor får vite alt i morgen. Det er viktig for meg med denne tilliten, att alt blir i gruppen våres, slik att jeg føler jeg kan være ærlige med dere, kontakte dere når jeg trenger dere kansje, eller hjelpe med praktiske ting som er vanskelige akkurat nå, men som du fikser selv bare du er litt sterkere. Jeg kan ta litt byrder, og de stressende tingene fordi jeg er på medisinene mine som gir meg vinger, og fordi jeg har vært edru så lenge. Men jeg har ikke vært edru lenge nok til å ha glemt hvordan jeg hadde det, hva jeg gjor mot andre, hvordan livet var håpløst og jeg hadde så mange byrder att jeg ikke ville leve lenger. Jeg vet hvordan det er å stå opp om morningene med det indre suget etter alkoholen, og alle skuffelsene jeg har hatt. Men jeg lover dere å aldri dømme, alltid lytte, og respektere dere stort for valget dere har tatt når dere dukker opp på møtet jeg organiserer. Jeg er ingen sjef over dette, jeg bare har det i kjeften min, jeg skriker høyt og får oppmerksomheten akkurat nå igjennom blogg og aviser. Fordi jeg våger nå, jeg tørr å drite meg ut om jeg må. Jeg har hatt sosial angst hele mitt voksne liv på grunn av rusen min, den er borte nå, og jeg vil gjøre noe med dette! Jeg ønsker å bygge opp broer mellom rusmisbrukere og samfunnet, skaffe folk arbeide, skaffe folk treningsmuligheter eller musikkopplevelser! Jeg ønsker å ta dere med til Oslo og møte Petter uteligger og alle institusjonene, så dere får se en annen verden enn lille Måløy, jeg ønsker å gi dere bare litt hjelp i riktig retning. Fordi jeg er så glad i dere, som jeg alltid har vært. Jeg ser på dere som mine brødre selvom jeg ikke er i aktiv rus nå. Jeg lover å aldri svikte denne saken, og jeg gir dere aldri opp. Selvom noen hater meg og synes jeg er skikkelig teit med bloggen. Dere mener kansje jeg er oppmerksomhetsyk, men dere visste att jeg ville bli noe, gjøre noe med dette, dere visste jeg ikke ville ha dette livet jeg hadde. Dere visste jeg elsket barna mine, og ville bedre dette forholdet, gjøre dem stolte. Dere visste jeg har slitt økonomisk hele livet, jeg har fikset det nå kamerater. Men jeg har ikke fikset alt dette for meg selv, det har vært alle samtalene vi har hatt. Vi har snakket om hva vi egentlig trenger. Jeg gjør noe med dette nå. Vær så snill og ikke døm meg, respekter min rusfrihet, stol på meg som dere har gjort før. Så lover jeg å gjøre alt i min makt for å hjelpe å støtte. Ikke gi meg opp eller hat meg, jeg er meg nå, og det føles så godt. Jeg glemmer aldri hvor jeg har vært, men jeg har funnet min rusfrihet, på min egen måte. Dere må bare finne deres <3
Jeg har alltid hatt ett behov for å utrykke meg igjennom maling og tegning og skriving, det er som terapi, der gjør jeg som jeg vil og lar fingrene mine isteden for munnen utrykke hva jeg føler og tenker. Jeg har aldri vært flink til å si ifra når jeg trenger hjelp eller strekke meg etter noen andre og åpne meg. Jeg har aldri hatt den tilliten til andre mennesker, så hvorfor skulle jeg det? Men da jeg var innlagt malte jeg titalls bilder, og det gjør jeg også innimellom. Jeg maler aldri når jeg er syk, eller ruset. . Da må det speed til, men det er en annen sak. Jeg har ikke dette ønsket når jeg er i aktiv rus, men i helbredelsesprosessene mine starter kunsten.. haha. Å komme ut, og jeg finner gleden i den igjen og igjen. Ruskuratoren min som skal slutte i DAG! Krise.. har hengt opp dette på kontoret sitt så alle har nok sett det før der, for dem som vanker med Judit 😉 jeg laget dette da jeg startet med angstmestringssamtaler med henne. Jeg var i fast jobb og jobbet som bare rakkeren og hadde det tålig greit, men det var så mange andre ting som plaget. Jeg kom meg liksom ingen plass på privaten. Jeg var i ett tocik forhold, jeg hadde samme venner, jeg hadde ikke kontakten jeg har nå. Jeg hadde en nedsarvet leilighet, men levelig allikevel. Jeg hadde ingen planer annet enn å jobbe og tjene penger, men utover det så hadde jeg egentlig ingen kontroll. Jeg trodde jeg hadde det strålende, att jeg kunne takle det meste som ble slengt i trynet mitt, men det visste jo seg att jeg tok feil, også denne gangen. Bildene viser att jeg ønsket kontrollen over livet mitt, økonomien min, og det sosiale. Jeg husker jeg sa til Judit en gang att jeg ikke har en eneste venn som har ett normalt og stabilt liv. Jeg husker jeg sa att jeg sliter med vennskap imellom meg og jenter, fordi jeg har opplevd å bli sveket så mange ganger. Mens nå har jeg flere jentevenner enn guttevenner. Jeg husker hvor kaotisk ting var, jeg hadde liksom ikke styringen på hva som kom til å skje neste dag, jeg hadde ingen plan utover å møte på jobb og gjøre en god jobb der. Når jeg kom hjem kom jeg bare hjem til rusen. Jeg drakk ikke selv om jeg skulle på jobb, men å bli trigget 24/7 av drama og drikking, var nok ikke sunt for meg. Jeg husker frustrasjonen over att jeg ikke dugde når det kom til relasjoner mellom meg og familie og venner. Det er liksom forandret nå, jeg møter mennesker på en annen måte, og blir møtt tilbake på en annen måte. Det har hatt mye med meg selv å gjøre, og det har vært jeg som har vært problemet hele tiden. Jeg har bare ikke sett det før .. jeg har vært lukket, redd og forvirret. Jeg vet ikke hvordan det er å leve ett normalt liv, og det vil ta tid å lære seg. Men jeg har all tid i verden, jeg har all ro i verden, og jeg har stabilitet i livet mitt nå. Det føles så trygt, godt og veldig anderledes! Det tar tid å venne seg til å stå opp tidlig og faktisk nyte dagen uten å tenke på ølsalget som åpner og stenger. Det tar tid å venne seg til å ikke ha dette suget etter fester og gøy ute, for det er ikke livet mitt lenger. Nå nyter jeg heller kaffien her ved kjøkkenbordet og ser frem til å kjøre mer bil, for nå er jeg i stand til dette :P. Jeg ser frem til å være klar i hodet til å dusje meg, spise sunn mat, være en god datter, mor og kjæreste. Jeg ser frem til å hjelpe andre, og få gleden av dette selv. Jeg har så mye fremfor meg, og jeg vil legge fortiden bak meg. Til slutt blir det bare ett gammelt mareritt som jeg ikke lenger tenker på.
Min drøm utvikler seg for hver eneste dag, jeg kommer på nye ting hele tiden, og folk forteller meg om ting dem kansje trenger som ikke er der. Min drøm er å hjelpe mange, ikke bare her i lille Måløy, men også resten av verden. Med opplysning her på bloggen, i møte med nye mennesker og ved å vise att jeg er ett medmenneske som bryr seg. Jeg ønsker ikke att gruppen bare skal bli en liten gruppe som samles, og skilles og ikke snakker sammen iløpet av tiden hjemme. Jeg ønsker å være tilgjengelig for folk som trenger det, uten å slite meg selv ut. Jeg ønsker å kjøre rundt folk der det måtte være, også til møter og innleggelser. Jeg ønsker å skape litt kontroll for disse og meg. En plan, noen rutiner. Jeg ønsker å bli ett foretak som yter tjenester som folk som sliter kan trenge. Jeg selv har ønsket noe slikt selv når jeg ikke såg noen håp selv, eller hadde noen klare regler å forholde meg til. Det hadde vært så gøy å gjøre dette til en liten jobb for meg, jeg ville fått så mye utav det. Jeg føler jeg ser forskjellen på dem som hjelpen vil nytte for, uten å dømme eller sette meg på en stor hest. Men jeg kunne forandret så mye for så mange, for mange som kansje ikke føler dem blir forstått, men som blir forstått av meg. Jeg er løsningsorientert og når jeg får flere og flere kontakter å hjelpe meg med dette lasset her, så vil jo det bare bli kjekt! For meg også. Ett foretak som hjelper, setter i aktivitet, turer, motivasjon, regler, rutiner, kosthold og masse kjekt! Det er min drøm, og jeg håper jeg kan oppnå den i fremtiden. Jeg trenger bare hjelp, for jeg har ikke så mye peiling, men jeg har en sterk erfaring med meg, jeg har kjent det på kroppen og vet kansje litt mer om dette enn en som er utdannet, men som ikke har opplevd så mange kriser, som dette er. Jeg ønsker å bruke alt jeg har for å hjelpe, også meg selv. Jeg skal være rusfri resten av mitt liv, så jeg ønsker å gjøre det beste utav dette her.
Jeg åpner gjerne hjemmet mitt for dere og alle andre, så lenge jeg blir møtt med respekt 🙂 og att dere tar av dere på bena på det nye teppet vi fikk med besteforeldrene til min kjære <3 så lenge dere ikke raserer leiligheten med vilje, eller drikker her så er alle velkommen hos meg. Jeg har alltid kaffen klar, First Price vell og merke, og det er den beste, og billigste. Men jeg liker den lille gode samtalen, og er jo aleine her på dagtid når han er på jobb. Jeg har masse å gjøre, masse telefoner, bloggen og kjøringen min. Men jeg har så god tid innimellom slagene. Det er ikke slik att jeg finner tid til å kjede meg, men å møte mennesker har blitt en passion for meg, og jeg åpner meg til de fleste, om dem vil eller ei! Jeg kan spy ut til den som står i kassa på butikken jeg, men jeg håper jeg ikke blir oppfattet som en gal person fordiom. Jeg stod på rema her en dag og sa att de ikke måtte tro jeg var ruset, fordi jeg var så ovenpå og glad. Ikke fordi jeg trodde dem tenkte det om meg, men bare for å være morsom og gjøre en positiv ting utav ventingen i kassa. Det er så lett å bruke disse øyeblikkene. Da blir jeg husket, eller kan gi noen en god latter. Det skal så lite til å glede andre, og det skal så lite til å glede meg! Vi har fokusert på hjemmet våres siden i fjord, vi har pusset opp på en økonomisk måte og fått mye for pengene våres, og vi har bygget opp ett hjem som vi trives i og som vi ønsker å ha orden på også for å holde oss rusfri. Att vi kan trives hjemme er viktig for oss! Her har vi freden vi trenger til refleksjon, min lille kontorjobb her på kjøkkenet og å nyte hverandre og besøkende som kommer.. aldri hatt særlig besøk av normale folk 😛 .. haha og aldri snakket med så mange mennesker i mitt liv. Jeg var først hos noen å hjalp litt med praktiske ting i dag, og taxi har blitt min fremkomstmåte når jeg ikke har noe annet valg! Jeg vet det er dyrt, men akkurat nå har jeg ingen tjangse med ryggen og det hele. Men jeg prøver å organisere litt så jeg blir kjørt eller kjører selv. Selvsagt! Så kjøpte jeg meg nye sko med den hyggelige dama i kassa på Eurosko! Det er viktig å støtte lokal handel. Fikk oss en god prat med mine crasy fakter 😉 Jeg handlet litt og kom meg hjem, også med taxi. . Rones e mannen som bringer deg overalt! Nå kjenner jeg att jeg begynner å bli sulten igjen, så mat og montering av dabadapter står for tur! Før jeg henter min kjære på jobben i dag. Jeg har trodd det er torsdag hele dagen, og kunne gått på en skikkelig smell i avtaleboken min, men jeg har heldigvis oppegående mennesker rundt meg som klarer å minne meg på meg selv til tider 🙂 det går litt for fort i svingene for meg, litt for mye avtaler og litt for mye energi av medisinene. Men jeg har stålkontroll, det lover jeg. På meg selv og det jeg driver med her! Ingen må tro jeg tar på meg for mye, for jeg har fått bekymringer de siste dagene. Folk tror jeg tar på meg for mye ansvar, at jeg gjør ting for andre som kan gå utover meg selv. Men for meg er dette en helbredingsprosess, og den bruker jeg for alt det er verdt. Alt jeg gjør, gjør jeg også for meg selv, fordi det funker for meg. Jeg kjører rundt og ordner ting fordi jeg får lærekjøringen, og gleden av å glede andre. Jeg organiserer møter, ikke fordi jeg skal blande meg inni sakene til folk! Det har jeg ingenting med å gjøre, men kansje det er akkurat det dem trenger akkurat nå. Jeg opplyser om rettigheter dem har som dem kansje ikke vet om. Hjelper til å få overblikk over egen situasjon, fordi alt bare er kaos akkurat nå, og dem trenger organisering. Jeg er rusfri selv og klar i hodet, jeg vet masse om dette, og har erfaringen om å ha drete seg ut 🙂 jeg er en av dem, og får respekten. Det er enklere å snakke med meg enn med en fra systemet. Jeg sliter meg ikke ut, dette gir meg mer enn jeg kan beskrive, og jeg fortsetter dette som nå. Jeg er sterk nok for alle. Og det gir meg motivasjonen jeg trenger for å ikke drikke en dråpe tuborg igjen! <3 det frister ikke når man har det så godt.
Så positiv som jeg er til alt for tiden, så er jeg positiv til dette også jeg! Hva kan jeg tape på dette? Utgangspunktet var helt anderledes når vi søkte oss inn. Vi var i krise og trengte masse hjelp men vi var villige til å ta imot den hjelpen denne gangen. Men nå har alt plutselig endret seg veldig fort. Vi er friske, vi begge jobber (ja vil kalle det en jobb når jeg springer hele døgnet), vi har ett godt kosthold og får våres mosjon, vi har kontroll økonomisk, vi funker sammen, med familie og sosialt, jeg har bloggen og han er med, jeg har kjøpt bilen og han digger den, jeg skal ta lappen, og det kjappere enn de fleste, jeg har mistet all angsten min, jeg har gitt slipp på alle traumene som jeg skulle få behandling for. Vi har liksom alt på stell FØR vi legges inn, så jeg må da bare advare, vi blir ett kjedelig tilfelle av lykke. De kaster oss sikkert ut, eller beholder oss som motivatorer til andre, så stor jeg er i kjeften. Kansje jeg fikser de andre .. haha. Nei jeg tror dette kommer til å bli plankekjøring, og jeg ender nok opp som en uten en diagnose. Mine symptomer kommer bare av det jeg har opplevd og rus. Jeg tror det eneste som mangler meg eller jeg får vell heller si att jeg har fått ekstra, er 9 skruer og 2 plater i ryggen og en blodsykdom som jeg må få fiksen på. Da får vi bare være der en liten stund og bruke tiden til å bygge på oss selv 🙂 bli kjent med familien til min kjære som bor der, for vi har jo bil! Og kansje jeg klarer å få noen bergensere til å følge bloggen og reisen min videre her i Måløy på kjøpet 🙂 Vi gleder oss egentlig til dette, og ser på det som en opplevelse, det hadde vi ikke gjort om vi hadde slitt med oss selv. Da hadde vi fryktet dette, vært nærvøse og utrygge, og bare ventet på telefonen. Men vi ser virkelig frem til dette og snakker om det med ett smil om munnen 🙂 Vi står sammen, og gjør alt for hverandre på alle områder. Vi vet vi skal gifte oss og være sammen for alltid. Vi er ment to be, og vi merker det hver eneste dag. Jeg såg ingen lys før jeg møtte han, alt var trist, tungt og jeg orket ikke kjempe. Nå har jeg alt å kjempe for, og en partner ved siden av som kjemper like hardt. Slik er det altså å ha ett forhold. Såå kommer vi tilbake til nytt bad, vinduer, familien våres og hjemmet våres. Og alle som støtter oss her i Måløy! Vi håper Seb får en jobb, og jeg skal tilbake bak kassa på Kiwi. Det er liksom ingenting med denne planen som kan gå galt. Ikke i mitt hode.
Frukost tas inn mens jeg ringer rundt til ulike instanser. . Dem alle åpner kl9, så dette er min kontortid 😛 jeg føler meg nesten inportant. Min kjære er vekk på jobb, og jeg er her aleine i dag. Kjenner jeg meg selv rett så er dagen fullbooket med planer om en times tid, så dette bekymrer meg overhode ikke.. det har blitt sånn nå.. jeg kjeder meg aldri, jeg har for mye kjekke ting å fokusere på, og det er byggende ting. Som styrker meg og livet mitt, så det er så gøy! Nå ringer jeg Kinn kommune for første gang, så jeg håper dem kan hjelpe meg 🙂
