Annonselinket innlegg
Jeg har alltid hatt ett behov for å utrykke meg igjennom maling og tegning og skriving, det er som terapi, der gjør jeg som jeg vil og lar fingrene mine isteden for munnen utrykke hva jeg føler og tenker. Jeg har aldri vært flink til å si ifra når jeg trenger hjelp eller strekke meg etter noen andre og åpne meg. Jeg har aldri hatt den tilliten til andre mennesker, så hvorfor skulle jeg det?
Men da jeg var innlagt malte jeg titalls bilder, og det gjør jeg også innimellom.
Jeg maler aldri når jeg er syk, eller ruset. . Da må det speed til, men det er en annen sak.
Jeg har ikke dette ønsket når jeg er i aktiv rus, men i helbredelsesprosessene mine starter kunsten.. haha. Å komme ut, og jeg finner gleden i den igjen og igjen. Ruskuratoren min som skal slutte i DAG! Krise.. har hengt opp dette på kontoret sitt så alle har nok sett det før der, for dem som vanker med Judit 😉 jeg laget dette da jeg startet med angstmestringssamtaler med henne. Jeg var i fast jobb og jobbet som bare rakkeren og hadde det tålig greit, men det var så mange andre ting som plaget. Jeg kom meg liksom ingen plass på privaten.
Jeg var i ett tocik forhold, jeg hadde samme venner, jeg hadde ikke kontakten jeg har nå. Jeg hadde en nedsarvet leilighet, men levelig allikevel. Jeg hadde ingen planer annet enn å jobbe og tjene penger, men utover det så hadde jeg egentlig ingen kontroll.
Jeg trodde jeg hadde det strålende, att jeg kunne takle det meste som ble slengt i trynet mitt, men det visste jo seg att jeg tok feil, også denne gangen.
Bildene viser att jeg ønsket kontrollen over livet mitt, økonomien min, og det sosiale. Jeg husker jeg sa til Judit en gang att jeg ikke har en eneste venn som har ett normalt og stabilt liv. Jeg husker jeg sa att jeg sliter med vennskap imellom meg og jenter, fordi jeg har opplevd å bli sveket så mange ganger. Mens nå har jeg flere jentevenner enn guttevenner.
Jeg husker hvor kaotisk ting var, jeg hadde liksom ikke styringen på hva som kom til å skje neste dag, jeg hadde ingen plan utover å møte på jobb og gjøre en god jobb der. Når jeg kom hjem kom jeg bare hjem til rusen. Jeg drakk ikke selv om jeg skulle på jobb, men å bli trigget 24/7 av drama og drikking, var nok ikke sunt for meg.
Jeg husker frustrasjonen over att jeg ikke dugde når det kom til relasjoner mellom meg og familie og venner. Det er liksom forandret nå, jeg møter mennesker på en annen måte, og blir møtt tilbake på en annen måte.
Det har hatt mye med meg selv å gjøre, og det har vært jeg som har vært problemet hele tiden. Jeg har bare ikke sett det før ..
jeg har vært lukket, redd og forvirret. Jeg vet ikke hvordan det er å leve ett normalt liv, og det vil ta tid å lære seg. Men jeg har all tid i verden, jeg har all ro i verden, og jeg har stabilitet i livet mitt nå. Det føles så trygt, godt og veldig anderledes!
Det tar tid å venne seg til å stå opp tidlig og faktisk nyte dagen uten å tenke på ølsalget som åpner og stenger.
Det tar tid å venne seg til å ikke ha dette suget etter fester og gøy ute, for det er ikke livet mitt lenger. Nå nyter jeg heller kaffien her ved kjøkkenbordet og ser frem til å kjøre mer bil, for nå er jeg i stand til dette :P. Jeg ser frem til å være klar i hodet til å dusje meg, spise sunn mat, være en god datter, mor og kjæreste. Jeg ser frem til å hjelpe andre, og få gleden av dette selv. Jeg har så mye fremfor meg, og jeg vil legge fortiden bak meg. Til slutt blir det bare ett gammelt mareritt som jeg ikke lenger tenker på.
Legger ved bilder som alltid. Og noe fra gymgrossisten til trening! https://c.mtpc.se/tags/link/2105345
