Oppigjennom årene som rusmisbruker og med psykiske utfordringer har jeg møtt en del ifra systemet. Nå vil jeg poengtere helt først at jeg har møtt massevis av bra mennesker som brenner for jobben sin og gjør den dritbra! misforstå meg rett 🙂 men noen ganger har jeg møtt mennesker som tror jeg er helt borte og ikke klarer noe selv, bare fordi jeg har utfordringer i hverdagen, ja jeg har faktisk møtt mennesker som ikke trodde jeg kunne og poste ett brev, eller handle inn mat til meg selv, det har strålt utav dem at dem har sett ned på meg som menneske, og har sett på meg som ett menneske som ikke klarer noe som helst selv. Det værste jeg visste da jeg var på klinikk var og få høre etter at jeg hadde dusjet eller gjort noe helt vanlig, hvor flink jeg var, DET var det værste for min selvfølelse og høre. “så flink du er til å gå tur” , “så flink du er til å spise opp maten din”, ja slike kommentarer som førte til enda værre spiseangst og en stor trigger for mine spiseforstyrrelser. Dem visste rett og slett ikke bedre, dem sa det for å være snill og dem prøvde virkelig så godt dem kunne, men passet rett og slett ikke inn i jobben sin. 

Igjennom alle disse årene har jeg møtt flere tusen ifra systemet på både godt og vondt, jeg har blitt møtt på mange forskjellige måter og noen har virkelig sklidd inni hjertet mitt og virkelig hjulpet meg! da jeg virkelig var på kjøret hadde jeg en ruskurator som tilogmed oppsøkte meg på fest for å få meg på skolen, dem fikset det slik at all gjeld til lånekassen ble slettet slik at jeg kunne fortsette skolegangen og få stipend, han ga meg sengen sin! som han hadde laget masse barn i! og han gikk virkelig inn for å snu meg, og på tross av min motvillighet så klarte jeg faktisk og fullføre skoleåret. Jeg forbannet han mange ganger, mest fordi han alltid hadde rett, men jeg såg opp til han også fordi han aldri ga opp…. uannsett hvor mye jeg strittet imot så fantes det alltid litt mer gnist i han til og fortsette, og den beste historien var da han kom og vekket meg bare for å få meg på skolen, jeg tenkte inni meg selv at jeg skulle kle meg naken, vise meg frem og skremme han skikkelig slik at han lærte en lekse! det ble med tanken, og han går inni denne rekken over mennesker som virkelig har preget livet mitt, jeg sier ikke at dem fikk meg til å slutte å ruse meg, det måtte jeg gjøre på egenhånd men dem ga meg hjelpemidler slik at jeg innsåg at jeg faktisk kunne klare noe her i verden, at jeg ikke bare var en rusmisbruker men hadde faktisk andre talenter, dem bygget meg opp isteden for å rive ned det lille jeg hadde, det er en ekte ruskurator! 

Jeg har møtt mange mennesker oppigjennom årene med ulike personligheter, og noen har det bare blitt fullstendig kræsj med. Man merker det, vi er mennesker og vi er ulike, også mellom bruker og systemet. Jeg tenker at jeg som bruker må ytre hvordan jeg ønsker å ha det, systemet er ikke tankelesere, dem aner ikke hvilke mennesker som passer din situasjon, du er med på å påvirke støtteapparatet rundt deg, og ingen får alt oppi hendene uten å yte selv. Etter at jeg startet å møte systemet med åpnere og friere sinn har jeg fått mer utbytte av hjelpen og nå styrer jeg min egen hverdag, med dem i bakhånd. Jeg har valgt å ta imot hjelp av psykolog, og først når jeg startet og være ærlig har jeg vunnet på dette, jeg har ruskurator som hjelper meg med det praktiske og nav i bakhånd om det er noe jeg lurer på. Jeg tenker alle trenger ett tverrfaglig team rundt seg, uansett problemstilling, der man kan myldre og finne løsninger som fungerer, der alle vet alt og alle vet sine roller i ditt liv. Jeg brenner for dette, og jeg vet av erfaring at dette fungerer best av alle løsningene jeg har vært igjennom. Vi er ingen offer, vi har makten i våres hender og vi styrer våres egne liv. Systemet er ikke imot oss, og ønsker egentlig det beste, det er våres oppgave og gjøre det beste utav situasjonen, selvom det ofte er enklest og hate offentligheten og systemet. Det er en dårlig trend, for først når jeg ga noe fikk jeg mye igjen!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er en veldig stor dag i heimen i dag og jeg kjenner på alle slags følelser i en eneste stor ball, jeg er så lykkelig over å ha klart denne bragden dette er, men så forferdelig trist over at det er siste dagen sammen med pus. Vi forbarmet oss over denne lille tassen søndag 6.desember og han har blitt en del av familien våres her, han er min beste venn og en positivitet i hverdagen som faktisk fører til at jeg får gjort noe her hjemme isteden for å sitte på nettet hele dagen. Han gir meg energi jeg ikke fant før, og tiltakslyst!

Det gjør noe med en når man slipper å gå rundt aleine her i leiligheten og det er enklere for meg å få gjort ting når jeg har han i rommet, han har vært med meg på alt i 12 dager, alt ifra å male gulvet på badet til å støvesuge stua, han ligger alltid oppå meg og koser og gir meg masse kjærlighet når jeg behøver det, jeg vet faktisk ikke hvordan hverdagen lenger ser ut uten denne tassen som holder meg aktiv og engasjert igjennom dagene når min kjære er på jobb. Det er en ny følelse for meg dette, at jeg faktisk knytter meg og blir glad i noen så fort, for det skjedde aldri før.

Flere har kommentert og sagt at jeg kommer til å ende opp med å ha han her, babyen min som jeg snakker konstant om når jeg ikke er her hjemme med han, og som jeg savner bare jeg er borte ifra i en halvtime, men det er ikke rettferdig for pus og ha foreldre som alltid er på farten og som har så aktive liv som vi har her, han fortjener noen som er hjemme med han hele tiden og som har overskuddet, for han er en aktiv liten krabat som krever hele deg! på tross av at jeg vet han vil få en kjempefin familie og en god start så gjør det vondt langt inni hjertet mitt, og jeg kommer til å gråte når jeg leverer han ifra meg. 

Jeg skal kjøre han til Sandane snart og ferden hans går videre til Leikanger, og jeg håper virkelig at buret ikke skremmer dritten av han så han blir sittende og gråte hele turen, for da går virkelig hjertet mitt i knas og tusen biter. Dette er en stor dag for meg, med en liten skår i gleden, men alt i alt vil alt bli bra for både meg og pus som jeg har blitt så glad i.

IGJEN er bloggen blokkert på Facebook på tross av at jeg deler kun i grupper tilegnet akkurat bloggdeling og på min egen private Facebook. Det ender alltid opp med opphevet blokkering og melding om at Facebook har tatt feil men i mellomtiden er dette virkelig frustrerende! Facebook har gjort livet mitt surt som blogger en del ganger nå og jeg vet ikke om jeg har kreftene i meg til å nok en gang stå opp for meg selv og bli med på denne runden med hundrevis av meldinger til Facebook uten ett eneste svar på hva jeg har gjort galt. Å promotere seg selv er tydeligvis ikke min greie og jeg kjenner at jeg denne gangen er tom for energi. Det finnes ingenting ved denne bloggen som går imot deres regler og når jeg aldri får svar på hva som er galt går luften utav meg.

Det skal tydeligvis ikke være enkelt og drive en blogg her i verden og all jobben jeg legger ned i denne historien om meg selv er helt vanvittig. Aldri hadde jeg trodd dette ville bli så viktig for meg og jeg håper at dette ikke fører til at jeg mister alle leserene mine! Så jeg håper noen med erfaring kan gi meg noen tips nå som Facebook virkelig svikter meg! 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I morgen har jeg vært edru både psykisk og fysisk i ett helt år! det er akkurat på dette tidspunktet jeg fucker opp alt og bare driter meg ut som jeg alltid har gjort, rett før målet jeg har hatt lenge og det har blitt en slags syk tradisjon. Selvsabotering har jeg lært meg det heter, og det har vært min overlevelsestaktikk hele livet, når jeg har målet i sikte så gjør jeg absolutt alt jeg kan for å ødelegge alt jeg har jobbet opp, men denne gangen er jeg smartere og mer rustet, jeg ser det komme og jeg anerkjenner det men godtar det ikke denne gangen, jeg har kommet for langt til å ødelegge for meg selv, og siden jeg denne gangen ikke gjør det for noen andre enn meg selv vet jeg at det denne gangen vil gå bra. Det føles godt og veldig merkelig og være så trygg på ett valg jeg tok for ett helt år siden, det føles like ferskt som den dagen da jeg tok det og det virker som om jeg ikke klarer å glemme. Jeg har jobbet hardt for å aldri glemme den jeg var og hvor jeg kommer ifra, og jeg husker ennå ferskt alle disse vonde tankene og angsten som var min eneste venn. Jeg ønsker meg aldri tilbake!

Jeg har sagt det mange ganger, men jeg mener det av hele mitt hjerte, jeg dør heller enn å sprekke denne gangen, denne gangen er det anderledes fordi jeg har lagt hele sjelen i det, og mener det av hele mitt hjerte, så  om jeg driter meg ut denne gangen så ønsker jeg heller å dø. Det høres utrolig dramatisk ut, men det er faktisk valget mellom liv og død for meg, det har både legene sagt og jeg føler det på meg. Jeg føler at om jeg tar meg en eneste øl nå, så mister jeg hele sjelen min og alt jeg står for, og jeg ville gitt opp alt med det samme, det finnes ingen alternativ i å gå tilbake til livet jeg hadde før, selvom mange hadde fått seg en god latter og hadde kosa seg på min bekostning, så ønsker jeg å si at den gleden får dem aldri. Jeg nekter å gi meg denne gangen, det brenner i sjelen og hjertet mitt, jeg ønsker for alvor og gjøre en forskjell for alle dem som fortsatt søker trøsten i rusen. Stemmen min er viktig nok til å heves, jeg har mange ting på hjertet som kan forandre synet andre har på “oss” og jeg akter å gjøre det. Det føles som om angsten er borte og at jeg lenger ikke er den reddharen jeg alltid har følt meg som, det føles som jeg er fri og kreativiteten får utløp som aldri før, jeg ønsker å skape og den eneste måten jeg finner logisk er igjennom denne bloggen og arbeidet igjennom ettervernet, jeg har funnet plassen min og der jeg hører hjemme, familien min som jeg før fant i rusmiljøet er fylt opp med forskjellige mennesker ifra ulike samfunnsgrupper, jeg har på en måte mange på ulike måter som jeg kan støtte meg på når jeg behøver det, jeg som alltid har trodd jeg var fullstendig aleine her i verden. Det føles som om verden har åpnet seg og at jeg nå ser klart, jeg har i mange år vært blind for alt rundt meg og i min egen boble. Jeg er som ett barn i en godteributikk og ønsker og oppleve og smake på alt! Dette har vært mitt år! 2020 ble virkelig året jeg snudde og forandret alt rundt meg!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Slik ser jeg ut når jeg kommer valsende ifra dusjen

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Og slik må jeg se ut om jeg skal våge å gå ut 

For dere er det sikkert ikke stor forskjell men for meg er det forskjellen mellom å bure meg inne her og ikke face verden og å gå ut og møte den. Det er forskjellen på å føle seg dritt og føle seg fantastisk og jeg skammer meg! jeg gremmes over at jeg har blitt en slik jente som trenger sminke for å føle meg vel, jeg som alltid har ment at alle er finest naturlig. Jeg har merker og arr i hele ansiktet og må dekke over disse for å klare å snakke med noen på gata, og må sminke meg først om noen ringer og spør om jeg kan kjøre dem, ALDRI hadde jeg trodd at jeg ville bli slik, for før brukte jeg omtrent ikke sminke og var ikke avhengig av denne kosmetikken for å føle meg vel, men nå har jeg altså blitt som alle andre, og jeg forstår godt dem som blir ufornøgd med egen kropp og utseende. Jeg er 33år gammel! skjerpe meg! jeg tenker at når jeg tenker slike tanker, så syns jeg virkelig synd på dem som vokser opp nå! for ett press dem er under! 

Verden og samfunnet har blitt slik, vi skal se bra ut, yte bra og gjøre våres beste hele tiden, forventningene til oss selv er skyhøye og vi skal prestere i absolutt alle sammenhenger, jeg innser hvor påvirkelig jeg er også på dette punktet, og jeg skammer meg over å ha blitt det svake mennesket jeg faktisk er, for vi er flokkdyr, vi følger flokken våres og gjør som flokken gjør. Det er egentlig trist det hele. 

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er en kjent sak at jeg blir avhengig av alt jeg tar i eller ser, jeg er en misbruker i alt jeg gjør og alt ligger latent i meg, jeg legger hele sjelen i ting og jeg gjør aldri noe 50%, det går mani i tingene og nå har det gått så langt at jeg måler hvor flink jeg er i statestikker og plasseringer på en bloggliste. Ting går til hodet på meg og jeg liker det svært dårlig. 

Bloggen har vært min venn igjennom hele denne prosessen, og min viktigste brikke når det kommer til å åpne opp gamle sår. Jeg har aldri klart og snakket med psykologer eller ruskuratorer, men nå er dem de viktigste resurssene jeg bruker for å forstå fortiden og til å gå videre i dette rusfrie universet som jeg ofte ikke forstår så mye av. Jeg har kommet langt på denne reisen, snart 1år har gått og absolutt alt rundt meg er forandret og det vil ta tid før jeg klarer å fordøye det hele, ikke bare disse fysiske tingene som jeg kan se har endret seg, men alt inni meg og hvordan jeg tenker. Jeg har blitt voksen og bloggen har vært med meg hver eneste dag, igjennom både negative saker men for det meste disse positive tingene som jeg har fått oppleve bare fordi jeg har kuttet rusen, livet ligner ikke på hvordan alt var for 1år siden, alle menneskene som har kommet inni livet mitt og jeg har oppriktig blitt glad i, det hadde aldri skjedd med kong alkohol på bordet, da hadde jeg sittet her helt aleine og drukket meg stygg fortsatt. Bloggen har vært med igjennom denne reisen både fysisk og psykisk.

Det er rart at for 1år siden var jeg alvorlig syk uten å vite det, blodet mitt drepte seg selv og blodplatene mine var nedpå 16, dem som skal være på 250. Når jeg tenker over det så burde jeg forstått det, siden jeg såvidt klarte å karre meg utav sengen den gangen og gå nedi stua for å få dagens dose med alkohol igjen, det var såvidt jeg klarte å gå uten å svime av. Jeg var for opptatt rett og slett av rusen min, og trodde jeg bare var skikkelig fyllesyk. I morgen er det 1år siden jeg falt ned og knakk ryggen rett av, og i dag går jeg for egen maskin og klarer meg helt selv i hverdagen. Ofte klager jeg over vondter og glemmer helt at jeg faktisk har knekt ryggen rett av, og legen sa klart og tydelig til meg at det faktisk er lov og ha en dårlig dag, og det er faktisk også lov og ha det vondt innimellom. Jeg glemmer ofte hvor jeg kommer ifra og hvor sinnsykt langt jeg har kommet, fortiden og hvordan jeg var før ligger der som ett fjernt minne og det er viktig for meg og bli minnet på dette innimellom. Dette normale livet jeg lever nå var drømmen min i alle disse årene rusen var alt for meg, det var dette jeg drømte om, og nå lever jeg det og tar dere med på reisen min, jeg er avhengig av bloggen, men det gjør faktisk ingenting når jeg får en slik psykisk vinning av bloggingen. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Bloggen skulle egentlig bare være en historie om hvordan jeg knakk ryggen, men etterhvert klarte jeg og åpne opp om andre ting, og opplevde at byrder lettet fra skuldrene, en etter en, det kan man ikke måle i statestikker eller lesertall, det er bare noe jeg føler på og som betyr så sinnsykt mye for meg. Jeg føler meg fri på en helt ny måte, og dette kan man ikke kjøpe for penger.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Å skade seg selv for å få ut de psykiske smertene du føler på er skamfullt ubehagelig og ekkelt og snakke om, det har faktisk tatt meg veldig mange år før jeg klarte å åpne opp også om dette, mitt rusmisbruk og den elendige innsatsen i morsrollen kom før, og jeg hadde ingen problemer med å snakke ut om dette, men når det kommer til min selvskading tok det lengre tid og langt mere krefter og åpne opp. Man føler seg svakere enn andre, og det er så personlig at det kryper under huden min bare jeg snakker om det, jeg føler på all skammen og er redd for å bli dømt. Ironisk nok så åpen jeg har vært. 

Min selvskading startet veldig tidlig, da vi kuttet inn navnene til dem vi var forelsket i på barneskolen, venninnen min syns dette var forferdelig vondt, og det forble med den ene gangen mens jeg selv fant lettelse i hvert kutt som ble laget. Det ble værre med årene, og min selvskading handlet ikke om å få oppmerksomhet, det handlet ikke om å kutte seg selv og vise andre skadene jeg selv hadde påført meg, det handlet rett og slett om at jeg fikk ut alt av psykiske smerter idet knivbladet rørte ved huden min, og ofte var dette den eneste løsningen på frustrasjonen i kroppen min. Idet bladet var under huden slapp alt i hele kroppen, og jeg ble fullstendig lammet og kald, jeg følte ingenting lenger, og tårene rant lenger ikke nedover kinnet mitt, det ble min medisin på indre uro og bekymringer, og jeg selvskadet ofte veldig alvorlig. En gang kjørte jeg kniven rett inni halsen min, og jeg ble sjokkert over hvor blodig det hele ble, jeg var så langt inni disse psykiske smertene, og gjor det hele i affekt. Selvskading skjer på ulike måter og hver enkelt av oss har våres helt egen grunn til dette. Jeg kjenner jeg blir rasende når jeg kommer over meninger om at selvskading bare er for oppmerksomhetens del, og at hele verden er svart hvitt. Min selvskading handlet ikke om oppmerksomheten sin del, for jeg skjulte den alltid og selvskadet helst når jeg var helt aleine, det handlet om smertene jeg gikk og bar på aleine som måtte ut, det ble min medisin og eneste utvei, men nå finner jeg behandling i å dele historien min.

Jeg oppfordrer alle som finner roen i å selvskade seg selv til å finne noen man kan prate med, dele tankene sine om hvorfor man gjør det, og husk at du aldri er aleine. Det finnes så mange unge mennesker der ute som har funnet terapien sin i å kutte seg selv, og jeg har en gang vært der. Det finnes ingen skam i å selvskade seg selv, det betyr bare at du har vært sterk nok for lenge, at du må få utløp for indre tanker og stress, du er ikke syk, du har bare ikke fått bearbeidet det du bærer på ennå. Søk hjelp for vi mennesker klarer ikke alltid alt selv, det er ingen skam i å behøve å tømme seg for noen

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Såå mange ganger har jeg kommet over slike kommentarer på nettet og helt forvrengte forestillinger av hva en rusmisbruker er, og jeg blir skremt når jeg ser slike holdninger der ute. Rusmisbrukere er ikke en egen og skjelden rase, vi er som alle andre mennesker med samme følelser og tanker, vi har bare komt ut skjevt og trenger faktisk bare støtte og hjelp til å komme innpå det rette sporet igjen, det blir vanskeligere når slike holdninger verserer der ute og jeg ønsker oppriktig og være ett ansikt som ikke ligner på denne forestillingen noen har om hva en rusmisbruker er!

Den dagen Eysteinn kom til Måløy og ba MEG om å starte en egen selvhjelpsgruppe bare 2 måneder etter at jeg tok min siste øl skremte dritten av meg! hvordan kunne han gi meg ett slikt ansvar, når jeg overhode ikke stolte på meg selv en gang? det ble starten på noe helt fantastisk! JEG fikk ansvar, og noen stolte oppriktig på at jeg kunne ta det! jeg tok ansvaret høyst  alvorlig og la sjelen min i denne oppgaven, og uten den hadde jeg følt meg fullstendig aleine når jeg hadde forandret en tanke inni meg om å leve ett rusfritt liv der ingen andre rundt meg hadde forandret seg i det hele tatt. Dette ansvaret førte til at hver gang jeg følte på frustrasjonen over dette normale livet jeg ikke kunne spillereglene for så tenkte jeg på ansvaret jeg bærte, og det førte til at det som kunne blitt russug bare endte opp med å bli ett enda større hat mot rusen som kontrollerte meg fullstendig en gang i tiden.

Mandag fikk jeg en telefon om jeg ønsker å stille som foredragsholder om 1år på ett stort seminar som jeg hadde gleden av å være på for første gang i år. Han spurte om jeg ønsket å stille ett år frem i tid og snakke om min rusfrihet! kan dere tenke dere hvordan dette føles for meg? at han stoler på at jeg fortsatt er edru og rusfri om 1 helt år!? DETTE er det som er viktig, at jeg får denne følelsen av at andre stoler på meg og min rusfrihet, jeg er ett menneske som alle andre her i verden, og jeg er like troverdig som hvilken som helst annen, rusmisbruket mitt har ingenting med min personlighet eller hvem jeg er, det er en sykdom på lik linje som alle andre sykdommer, og det har ingenting med om noen kan stole på meg eller ikke. Du finner falske mennesker overalt og i alle samfunnsgrupper, man kan bli sviktet overalt og man oppdager utroverdige mennesker hvor enn du går, rusmisbrukertittelen gjør ikke meg til en automatisk løgner eller tyv, jeg har faktisk aldri stjelt noe i hele mitt liv, og er stolt over at jeg ikke mistet den verdien i livet mitt i rusen. Denne holdningen om at man ikke kan stole på rusmisbrukere er helt forvrengt! og jeg håper at jeg med dette innlegget kan vise hvor viktig det er å gi mennesker tillit og ansvar, fordi det er dette vi vokser på og blir bedre av! det er så synd og høre arbeidsplasser som ikke våger og ta inn mennesker som sliter i arbeidslivet i fare for å bli skuffet siden, for det er så mange ressurser der ute som nå bare går til spille fordi noen har en holdning om at dem vet hva en rusmisbruker er fornoe, og dømmer deretter! Jeg kunne virkelig ønsket at flere fikk så store tjangser og tillit som jeg har fått, for uten den hadde jeg ikke vært den jeg er i dag.

Det er onsdag i dag og det faste møtet er i kveld, som hver eneste onsdag selvom det er juleaften og jeg har sagt mange ganger at om jeg blir sittende der aleine, skal jeg heller gjøre det. Heldigvis har vi blitt en stabil gruppe som møter hver eneste gang og som får utbytte av dette, det fungerer for meg uten at jeg vet hvorfor, men å si ting høyt har gjort underverker for min psykiske helse, og jeg anbefaler det varmt videre til alle sammen! alle som kommer dit opplever noe annet enn det dem hadde forventet seg, og alle som har våget og ta det første møtet kommer alltid tilbake, fordi det ikke ble så kleint og rart som dem trodde på forhånd. Jeg har selv hatt mine fordommer for slike ting, og ante ikke hva jeg gikk til den dagen jeg valgte å takke ja til å lede en slik gruppe selv, jeg satt med fordommer om at man sitter i ring og utleverer seg selv og sitt indre, og jeg trodde helt seriøst at dette var snakk om jesus og gud og slike ting. Det er det overhode ikke, og jeg liker at mennesker som sitter med fordommer kommer dit og faktisk velger og komme tilbake, fordi det fungerer.

Arbeidet jeg legger ned hver eneste dag begynner å vise resultater, sakte men sikkert kommer flere og flere og ønsker ett rusfritt liv. Jeg har mange baller i luften og gjør alt i saker jeg tror på og er mektig stolt over noen av disse tilfellene der jeg virkelig tror på en happy ending! får jeg tilliten så gir jeg alt av meg selv for å klare tingene og ordne opp. 

Katten vi har forbarmet oss over blir her til dyrebeskyttelsen har funnet ett fast hjem til han, jeg orket ikke tanken på å sende han til en forvert imellomtiden, for så å flytte enda en gang. Pus er aktiv og krever alt av deg, så han trenger ett hjem der noen er hjemme hele tiden og som faktisk har tid til han, jeg får nesten dårlig sanvittighet når jeg bare tar meg en liten tur ut, og han er mer som ett barn enn en katt 🙂 vi har blitt skikkelig glad i han og håper at han finner ett kjempegodt hjem og bo i 🙂

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Dagene suser forbi og jeg teller ned til 18.desember! da er det ett helt år siden jeg tok min siste pils, og denne dagen blir større enn bursdag og jul tilsammen. Dette blir den største dagen i mitt voksne liv, jeg har endelig nådd målet som hele tiden var der i det fjerne, jeg har aldri vært edru i mer enn 9mnd før, og det var da jeg gikk gravid med barna mine. I hele mitt voksne liv har jeg ikke vært rusfri over lengre perioder, og nå lever jeg uten suget og lever ikke på vent. Jeg har fått livet i gave, og jeg akter å leve deretter! Jeg tror jeg har funnet meningen med livet i voksen alder, jeg er tilstede hver eneste dag og går ikke med indre uro etter noe større og bedre hele tiden, jeg er fornøgd så lenge jeg har det OK! og slik bør det være for mennesker som meg. Jeg ser frem til den store dagen min på fredag, jeg gleder meg til gruppe i kveld og ser frem til en dag her hjemme sammen med katten og disse enkle tingene fremfor meg. Jeg setter pris på disse småtingene som aldri har betydd noe for meg før, og jeg finner glede i hverdagen jeg aldri trodde jeg kunne. 

Det har skjedd noe her, noe er anderledes ifra alle disse andre årene uten barna før jul, jeg klarer på en måte og nyte juleforberedelsene uten å tenke bare på dem som ikke er her og er på mange måter mer i nuet. Jeg har hatt en lang og vond periode bak meg med både traumer, medisinjusteringer og vonde tanker rundt fortiden min, men etter å ha snakket med psykologen og drevet denne bloggen igjennom denne vonde perioden så virker det til å funke for meg. Jeg er flinkere til å gjøre disse periodene kortere, de varer ikke lenger så lenge som før og jeg føler at jeg har mer kontroll underveis og blir ikke dratt fullstendig inni dem som jeg hadde en tendens til å bli før. 

Dagene har en tendens til å suse forbi men nå klarer jeg å få det med meg og være med på denne karusellen av ett liv jeg har skapt meg helt selv, stoltheten over dette er enorm! jeg lå i en seng i fjor på disse tider og pisset meg ut i søvne, for så og våkne og stupe i alkoholen igjen. Jeg hadde ingen liv og hadde fullstendig mistet meg selv på veien, jeg som alltid visste hva det riktige var, valgte feil hver eneste dag og følte at rusen var den eneste utveien for meg. Jeg har aldri vært så aleine og håpløs før som i fjor, og jeg unner overhode ingen denne følelsen. Jeg har virkelig kommet langt både fysisk og psykisk og jeg må minne meg selv på dette hver eneste dag.

I fjor på disse tider trodde jeg helt alvorlig at jeg ville dø av rusen og var i en febrilsk kamp med meg selv, jeg visste jeg ville slutte men kom meg ikke ut av fengselet jeg hadde skapt meg selv. Jeg hadde mistet alt, også meg selv og hadde ingen fremtid i vente, trodde jeg. Nå sitter jeg her ett år etterpå i min egen leilighet sammen med en katt som jeg har forbarmet meg over, jeg er rusfri i tankene mine og sterkere enn noensinne, jeg har ting på stell og går ikke rundt med ett sug etter rusen, jeg har bygd meg opp ett hat mot rusen som ødela meg, og jeg lot den gjøre det helt frivillig. Dere vil aldri se meg skylde på rusen, fordi det var jeg som valgte den, men makten den har over deg kan du faktisk ikke styre når det kommer til dette punktet, man går på autopilot og gjør det man er vant med, man er ett tomt skall til slutt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At jeg har fått en tjangse til er helt sykt for meg, at jeg har funnet kjærligheten til andre og ikke minst meg selv kom som en overaskelse. Jeg føler meg rusa på livet og kjenner livsglede som aldri før, jeg har en fred over meg som jeg aldri ville bytta ut i rus igjen, dette året har jeg jobbet rumpen av meg for å klare å komme meg over kneika og bli kjent med meg selv på det dypeste, jeg har vært igjennom en selvransakelse ifra helvetet og grått mer enn hele livet mitt. Det hele har vært så verdt det! jeg har så mange som tror på meg og som dytter meg fremover når jeg selv ikke klarer å ta stegene, jeg har mennesker rundt meg som trenger stemmen min og jeg tror jeg kan nå langt. livet er forandret og jeg har fått en ny tjangse her i livet!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share