I dag har jeg ett så sinnsykt stort sug inni meg, og det har ingenting med alkohol å gjøre! Dette suget etter alkohol har jeg ikke merket noe av de siste 3månedene, men nå kjenner jeg på ett så stort sug at jeg sitter og styrter kaffe, for det har jeg nemlig lov til! Jeg har lovet og sverget til legen min at jeg ikke skal drikke alkohol mer, men på Fredag lovde jeg enda en ting, og nå sitter jeg her og tripper og har mest lyst å stikke på bensinstasjonen og gi tapt for suget i kroppen. Hele kroppen og hjernen ønsker seg Red bull, og jeg hadde ALDRI trodd at denne drikken ville gi mer sug, enn alkoholen som jeg har slitt med hele livet! Det er syyykt at en drikke kan føre til abstinenser! Og det føler jeg dette er.. rett og slett abstinenser etter Red bull, og det sier litt om hvor avhengighetsskapende dette stoffet er! Jeg vil tørre å påstå at dette er værre enn suget jeg følte etter narkotika den gangen jeg sluttet med det også, så jeg undrer meg på hva dem putter i denne leskende drikken som gjør at man våkner og får kicket som er så deilig. Nå må jeg drikke tre ganger så mye kaffe for å få samme virkning, og uten er kroppen slapp og sliten konstant.
Jeg lovde legen min å kutte Red bull, for dem frykter at jeg har pådratt meg diabetes på hele denne prosessen. Det kan hende det har med disse ekle pillene jeg går på, men jeg må være veldig obs fremover, og det blir mye testing for å se om jeg har fått denne ekle sykdommen som også min mor sliter med. Blodsukkeret mitt var så lavt Fredag morgen at legen faktisk vekket meg da jeg sovnet i stolen mens jeg fikk behandlingen. Dem var bekymret for meg på ekte, så da ser jeg alvoret i det lave blodsukkeret mitt. Det var såpass lavt at det faktisk var farlig for meg, og jeg skalv helt til jeg fikk i meg en PLATE med sjokolade. Jeg merker også om morningene om jeg ikke spiser fort nok etter jeg har våknet, så jeg frykter dette er en sykdom jeg bare må forsone meg med å ha. Jeg har blitt godt opplært på denne sykdommen da mamma har hatt den i mange år, så jeg kan alle tegnene, og de siste månedene har symptomene vokst såpass fort at det er vanskelig å ikke legge merke til dem. Jeg tenker at min livsstil har påvirket dette, og dette sikkert er senskader av spiseforstyrrelsen jeg alltid har hatt. Jeg har kuttet ut mat som første ting hver gang jeg har slitt psykisk, eller vært stresset av noe slag. Det har alltid vært maten som har blitt kuttet, og mange ganger er det ubevisst. Når jeg sliter mister jeg totalt lysten på mat, jeg føler ingen sult og ingen metthet. Det er skummelt å se disse skadene som kommer i ettertid, og jeg frykter for fremtiden med sykdommer og lidelser som kommer. Jeg er ikke dum, så jeg har visst at dette ville komme, ingen kropp kan ta så mye som jeg har uten å bli preget, og kroppen reagerer sikkert først nå fordi den har fått freden på seg til å reagere på normale måter.
Jeg må nok bare innse at diabetes kansje vil komme på listen av ting jeg lider av, men jeg tenker også at det er mye man kan gjøre med dette, og mye man kan gjøre selv for å leve godt med denne sykdommen. Jeg er positiv, og har vært i krigen før 🙂 i morgen skal jeg på mr og sjekke hoften min, og dem skal prøve å finne ut hvorfor jeg har så store smerter der, og hvorfor jeg ENNÅ ikke har følelse i ryggen som er operert. Jeg kjenner jeg gruer meg litt til resultatet, for jeg orker ikke tanken på en ny operasjon eller å få vite at noe har skjedd feil under operasjonen og at dette er noe jeg må leve med videre. Smertene er såpass tilstede, og har vært det hele veien! Jeg tenkte over det i går, og fant ut at jeg faktisk har hatt vondt i hoften helt siden operasjonen… smertene i rygg gikk fort over, mens hoften har gjort vondt hele veien, det er den jeg har hatt smerter i, og det var hoften som verket værst da jeg var innlagt etter operasjon. Hoften vekket meg om nettene så jeg måtte ha mer morfin også, så det har ingenting med medisinene å gjøre tror jeg. Det er det jeg har prøvd å innbille og berolige meg selv med, men når jeg tenkte tilbake, så har hoften gjort vondt hele veien og før jeg startet på denne steoridebehandlingen.
Jeg skal ikke grave meg ned i negative tanker i dag, og tar dette i morgen når jeg står der og får vite mer, for akkurat i dag kan jeg ikke gjøre noe fra eller til med det som skjer i morgen. Jeg har nok med suget i dag, som er så tilstede at jeg lar det gå utover min kjære! Men jeg holder det jeg lover, nå når jeg har blitt rusfri og pålitelig så jeg skal holde det jeg lovde den gode kreftsykepleieren min som jeg har fått slik sansen for! Håper hun leser, og blir stolt over pasienten sin! Jeg har kjent på mye sug i mitt liv, og nå føler jeg at alt jeg setter pris på blir røsket ifra meg en etter en! Først øla, nå Red bull og det neste blir vell røyken, men der går faktisk MIN grense! Den tar dere ikke ifra meg.
Selv boksen savner jeg! Og det er rart det ikke er ølboksen, som jeg bare har opparbeidet meg ett stort hat til 😉 følelsen av redbullen som iser tenna når du tar den første slurken og smaken av kullsyre og den leskende smaken.. ! Herregud jeg kommer til å savne den!c4 fra gymgrossisten som vi anbefaler alle til treningen
Til dere som hele tiden har sagt at jeg må åpne meg, jeg må fortelle når jeg sliter og få ting ut, jeg må strekke frem armen når jeg trenger hjelp og jeg må være mer åpen og ærlig om hvordan jeg egentlig har det. Jeg har hele livet hørt dette, at jeg skjuler alt som er inni meg så folk rundt meg vet aldri når jeg virkelig sliter før etterpå når det er for seint. Nå er jeg for første gang helt fullstendig ærlig, jeg er så ærlig noen ganger at det gjør fysisk vondt for meg selv å fortelle folk hva som faktisk er inni meg av følelser og gammel dritt, ja jeg gråter ofte! Fordi det som kommer ut er like rått og brutalt vondt som den gangen tingene skjedde, fordi jeg aldri har bearbeidet dem! Og det har vært en prosess som har tatt ufattelig mye av meg! Det jeg har vært igjennom de siste månedene vil jeg sammenligne med full krig, overalt kommer det bomber fykende imot meg, som jeg ikke ser komme og mange ser jeg på lang vei, jeg må jobbe imot strømmen døgnet rundt og kroppen er i full beredskap hele tiden, jeg får aldri fred og jeg må prosessere alt av følelser og tanker konstant, så dere kan tro jeg er sliten etterhvert og at jeg noen ganger faktisk vurderer å bare lukke meg igjen! Jeg tenker på om dette er verdt det, om jeg bare skal holde kjeften min igjen og aldri fortelle noen om hvordan jeg egentlig har det igjen, fordi det jeg får tilbake ikke er verdt noe som helst. Det er på en måte en grense for hvor såret man kan bli før man slutter å bry seg, det er en grense for hvor mye kjærlighet og forståelse man kan gi noen uten å få noe igjen, foruten om sårende ord som er ment rett og slett for å såre og ødelegge. Jeg er langt ifra selvopptatt og føler meg overhode ikke som ett offer, men jeg er heller ikke dum og naiv nok til å ikke vite hva dette betyr, hva ordene egentlig bunner i 🙂
jeg er fullstendig ærlig med dere! Jeg blottlegger hele sjelen min til dem som ønsker å vite, jeg forteller om opplevelser helt tilbake til der livet mitt startet og jeg har fortalt om de mest intime og ubehagelige tingene jeg kan tenke meg. Og i dag er jeg fullstendig ærlig med dere igjen!
Jeg tar heller mitt eget liv enn å sprekke denne gangen, det er såpass viktig for meg dette her, at jeg heller finner den største dosen med ett stoff jeg vet dreper meg enn å sprekke denne siste gangen her! Dette her blir siste gangen jeg prøver å kjempe denne kampen, så om jeg blir så trigget at jeg sprekker, så er jeg død. Om jeg ikke blir tatt alvorlig når jeg forteller dere dette, med tårene i øynene og ett brennende hjerte så blir jeg aldri tatt på alvor. Og det er virkelig sårende, langt inni hjerteroten når jeg blir ledd av når jeg forteller ærlig om dette. Jeg har tilogmed fått høre at jeg ikke er klar for å slutte ennå i dag, og det er virkelig krenkende. Men om folk ønsker meg død så er det jo bare å fortsette å presse meg lenger og lenger, da vet jeg iallefall helt inni sjelen at dem må leve videre med ett liv på samvittigheten. Om noen andre hadde vært så brutalt ærlig med meg, hadde jeg vist den største støtten, jeg ville strukket meg evig langt for å hjelpe og jeg ville gjort alt jeg kunne for å ikke gjøre det værre for ett menneske om dem fortalte meg dette, det er veldig trist at jeg er ett menneske som ikke fortjener denne støtten, det er vondt at jeg ikke er verdt å være glad i, og det er helt uforståelig for meg at noen ønsker å presse noen som prøver så inderlig hardt å klare seg. Det er som å holde på å drukne, bare at jeg holder på å drukne i mine egne tårer, jeg har blitt så såret den siste tiden, fordi jeg selv har vært så åpen og ærlig, så det gjør så mye værre nå å bli dolket i ryggen enn ellers, da jeg skjulte ting for alle og aldri fortalte noen noe som dem kunne bruke imot meg. Nå føler jeg at alle vet alt, og at tingene blir brukt bevisst for å knekke meg.
Jeg kommer aldri til å angre på åpenheten min, men jeg risikerer jo å bli enda mer såret fremover, dere har mye skyts mot meg bare på denne bloggen her, og onde mennesker kan faktisk bruke alt dette imot meg i stygge diskusjoner som går på meg som person, men jeg kommer alltid til å stå for dette, og er klar for å få sannheten på bordet, for alt i denne bloggen er sannheten, og den kan jeg ikke forandre på 🙂 jeg står for alt jeg har gjort, jeg har gått videre og ordnet opp for alt, men jeg merker hvor mye mer vanskelig denne perioden her blir! Det blir ensomt om jeg oppdager flere som ønsker meg ille, det er grenser for hvor mange man tror man har i ryggen liksom. Jeg står i fare for å gå tom for mennesker rundt meg om dette tempoet fortsetter, og kutt i relasjoner gjør vondt! Før hadde jeg ikke brydd meg, da kuttet jeg folk hele tiden uten å heve ett øyenbryn, jeg var mer kynisk og var ikke glad i mange mennesker, så å kutte var liksom ikke noe som gikk innpå meg. Men nå har jeg kjærlighet i hjertet mitt for alle jeg møter og jeg blir på ekte glad i dem som er rundt meg. Det gjør derfor veldig vondt å bli ledd av når jeg er så ærlig om suget jeg følte i gårkveld da folk presset meg skikkelig på mange måter.
Å føle seg aleine er virkelig ikke en følelse jeg unner noen, for støtten og omsorg er det eneste man trenger noen ganger. Når man ikke finner dette noenplass så er det en vanskelig vei. Jeg har aldri vært innom tanken på å sprekke, men jeg har vært innom tanken på om det er verdt å være ærlig med folk, om det kanskje hadde vært bedre å bare holde kjeften sin igjen, men jeg vet dette bare hadde ført til en kjempesprekk som hadde vart i mange måneder, alt av internett hadde blitt slått av og jeg hadde vært helt i kjelleren fortere enn fortest. Sprekker jeg denne gangen så tar jeg heller mitt eget liv, og det mener jeg virkelig med hele mitt hjerte! Jeg dør heller enn å sitte med en boks tuborg foran meg, og om dere fortsatt har lyst å gjøre meg trist med vilje, så er det bare å kjøre på. Da vet jeg at mitt liv ikke er verdt noe som helst for dere, og jeg angrer bittert på all støtte og kjærlighet jeg har vist dere 🙂
Ønsker alle dere som har positiviteten i dere en nydelig Søndag videre! Takk for at jeg får lov å være så ærlig og åpen med dere, og takk for at dere ønsker å være en del av livet mitt, av og til finner man støtte i noe man ikke forventet, og finner null støtte der man forventet det mest 🙂 thats life! Dere gjør det enklere for meg, og dere hindrer en kjempesprekk denne gangen! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten min kjære og alle dere som jeg vet heier på meg! Dere gjør livet verdt å leve når alt bare er svart, og det er enklere å tømme seg til dere og på denne bloggen enn til mennesker man bare blir dømt av!
Da dagen startet tidlig i dagtidlig forutså jeg flere runder med søvn på soffaen etterhvert, for slik har det blitt nå! Jeg våkner tidlig, også tar jeg meg noen runder med søvn på soffaen her iløpet av morgenkvisten. Jeg forutser hvordan dagene også blir utfra hvilken form jeg våkner med eller etter hva som har skjedd. Nesten som jeg har blitt synsk på mitt eget liv og ser ting komme også, problemer med positive ting ser jeg lenge før det kommer og jeg leser folk rundt meg når dem forteller meg ting, jeg kan merke om det er baktanker bak ting eller hva som faktisk er den ekte meningen bak samtalene. Jeg er veldig lite naiv og dum, selvom det av og til virker slik og jeg er mer kynisk og tenker litt lenger enn det folk forventer av en ung jente på 32år. Jeg liker å sjokkere folk som ikke har helt troen på meg med smartheten min og skarpheten min, jeg liker å sette folk ut med intelligens og alt jeg vet 🙂 jeg ser på dette som en god egenskap som ikke folk er helt forberedt på når dem vet om fortiden min, det hender at folk tror jeg er dummere og vet mindre enn jeg gjør, og da er det veldig tilfredsstillende å sette folk på plass med kunnskapen jeg sitter på! Hærlig!
Det er snø her i dag, så det er uvanlig kaldt! Jeg har skrudd opp varmen her men det er en passende dag for å bare bli liggende under dyna og se tv, det er bare synd at det er det dagene har vært fylte med denne uka uannsett hva dag eller hva vær det har vært ute! Nå sitter jeg å gruer meg som pokker til å spørre rundt om det er noen som kan være med til Eid i morgen der jeg skal på undersøkelse av hoften min. Jeg gruer meg helt vanvittig til dette! Jeg orker ikke flere slag for baugen. Jeg orker ikke flere stygge samtaler som tynger meg enda mer ned og jeg orker ikke mer kritikk. Jeg sitter her og damer meg opp, for også i denne situasjonen tror jeg at jeg kan forutse hva som kommer til å skje, og hva som kommer til å bli sagt. Alt er så tungt for tiden, og jeg aner ikke når ting kan komme eller hva som kan utløse de merkeligste konfrontasjoner. Det er umulig å forberede seg på noe man overhode ikke ser komme til tider, og nå gruer jeg meg virkelig til å knele for mennesker for å få litt hjelp.
Det frister å bare utsette timen, men det er viktig å finne ut om det er skadet noen nerver da jeg opererte den knekte ryggen i Desember. Timen er viktig for fremtiden, siden jeg ikke eiger følelse i ryggen. Men jeg føler jeg går på ett område med landminer, og jeg vet hva som kommer. Jeg kan risikere flere timer med helvete, eller samtaler som knekker meg ned igjen atter en gang. Jeg har utsatt det helt til nå, og det er allerede i morgen jeg har time, men jeg har bare ikke orket dette oppå det andre. Jeg er ferdig med timene mine på Førde sjukehus, så jeg såg frem til å ha det rolig rundt dette nå, for det har vært den store grunnen til konfrontasjon og helvete rundt meg i 4 uker nå. Det har rett og slett vært krig rundt disse reisene, så nå håpte jeg at jeg slapp unna fremover! Jeg er heldig som kommer inn så fort, for legen tar dette virkelig på alvor og ville vite kjapt om det er medisinene eller om det er noe galt med hoften min. Følelsen som burde kommet tilbake også gjør denne timen spennende, og jeg håper dem finner utav noe, om jeg kommer meg inn selvsagt 🙂 jeg trenger sidemann og det får jeg bare leve med, så jeg skal ut i krigen igjen i dag og finne noen som kan være med 🙂 jeg håper jeg ikke ender i tårer atter igjen.
Nedtrappingen går helt greit, jeg har 14 dager igjen av denne nedtrappingen. Jeg kjenner meg slappere og har mye mye mindre energi enn før. Jeg har gått rundt som en duracellkanin på amfetamin her i så lang tid, at jeg tenker jeg har godt av å komme nedpå jorden igjen! Rett og slett! Dere aner ikke hvordan jeg har hatt det, og hvor mye jeg roet og jekket meg, så dere rundt meg såg bare 40% av det som var i meg, da kan dere tenke dere at denne pausen her var kjærkommen. Man føler seg overmenneskelig og jeg var redd alle de positive tingene jeg fikk utav denne perioden også skulle bli borte når jeg kuttet medisinene, men jeg er fortsatt like fokusert på det som er viktig, og jeg er like forbanna engasjert i samfunnet våres! Jeg er like bestemt på valget mitt, og ingen får meg til å vike der, uannsett hvor mange ganger jeg blir frustrert og lei meg er tanken aldri inne på å bare kaste bort alt jeg har bygget opp. Det er ofte jeg har det i kjeften, og sier at jeg hadde sprukket om noe skjedde, men det jeg mener er at før ville jeg ha sprukket over alle de negative tingene som skjer, men nå er jeg sterkere og har så masse mer og leve for 🙂
Kjedsomheten tar over litt etter litt merker jeg, den første tiden er alltid grei og man har masse å gjøre, masse å se på som en har gått glipp av på tv, man har masse forfallende arbeid som man tar igjen når man er tvunget til å bli hjemme og inne, men etterhvert som en gjør tingene så går man rett og slett tom, og blir sittende å se på det kjedelige som man velger bort når man har utvalget på tv, man har organisert det man vil i hjemmet og er fornøgd med slik det ser ut og man blir fantasiløs og kjedelig! Man sover og dovner bort i kroppen, man spiser til de tidene man føler sulten, og man småspiser mye mer! Det er skremmende hvor fort man blir vant med denne tilstanden her, og når dvalen er over og folket slipper ut i arbeid igjen, er det ikke sikkert dem kommer som de samme menneskene. Kulemager og dovendyrene slipper ut, og det er rett og slett ikke dem har orken lenger til å gjøre den samme effektive jobben som før. Mange kommer nok for seint de første ukene på morran og på slutten av dagen sitter hele gjengen og gjesper. Vi er rett og slett ikke lenger vant med å gjøre noe som helst, og vi blir kjedelige og lite fantastifulle. Vi mister de kreative sidene ved oss selv, og evnen til å se løsninger og praktiske ting som skal gjøres. Jeg føler iallefall at det blir slik, og er slik med meg selv.
Viss jeg hadde villet og hadde den orken hadde jeg selvsagt funnet 10000 ting å gjøre, bare her i huset, men motivasjonen min har bare gått nedover og jeg har mistet alt tiltaket som var i meg. Kroppen har innfunnet seg med at det er greit å være lat, og det setter jeg veldig lite pris på 🙂 latskap for meg er ikke velkommen inni livet mitt, jeg har rett og slett for mye å gi til å bli det. Jeg gleder meg slik til at normalen kan komme tilbake, vi kan komme oss ut som normalt igjen og være med alle de menneskene jeg savner sånn! Alle ting som er avlyst kan føres inni kalenderen atter igjen og ting kan gå fremover på alle fronter! Jeg håper bare at latskapen ikke har grodd fast i meg til den tid, så jeg ikke orker noe som helst når jeg først skal prestere! For nå er det tiltak bare å komme seg i dusjen!
Det er merkelig dette her! Det er veldig rart å sitte her og det eneste som plager er at det er litt kaldt i rommet. Det er snø ute, og jeg sovnet på soffaen i går, så stua er kaldere enn normalt og jeg er innpakket i dyna mi. Det er rart og merkelig at det er Søndag og det er det eneste jeg har som negativt å si, for slik har det overhode ikke vært før. Før hadde jeg sittet her med skjelvingene mine, angsten langt oppi strupen og ikke husket en dritt ifra helgen. Jeg hadde vært på en mission, og kansje jeg heller ikke hadde vært her i stua aleine, men fullt av folk etter gårsdagens fest. Søndager er tiden for jakt, for det er få som har hjernen med seg til å salte unna alkohol til denne dagen, og dere kan tro det blir ett liv når det er røde dager, på rekke og rad der butikken er stengt! Det blir en evig jakt dette her, og jeg husker så godt hvor desperat en blir når man er skikkelig dårlig og ikke får tak i noe! Man blir syk og dårlig etterhvert, og man gjør hva som helst for noen øl og dempe denne bølgen av angst og dårlig form. Jeg har vært heldig, og jeg tror det er fordi jeg er jente, men jeg har alltid nesten funnet alkohol på mine jakter, det har alltid vært noen som har hjulpet meg utav de værste dagene med øl. Søndagene har vært jævlige, men det er på disse dagene vi har klart å lage de beste festene, og hatt de dypeste samtalene, når alle er like svake og dårlige så kommer det ut!
Heldigvis så har jeg endret livet mitt, og nå merker jeg at hjernen min er på vei en plass også. De automatiske reaksjonene jeg har hatt hele tiden har begynt å stoppe opp og blitt vant med den nye tilværelsen. Nå er ikke det første jeg gjør når jeg våkner at jeg sjekker min egen form og om jeg husker hva jeg gjor i går, men jeg våkner som normalt og vet at jeg fortsatt er edru 🙂 jeg får heller ikke den hjertebanken når jeg ser politi lenger, den har blitt mindre og mindre, og nå legger jeg ikke en gang merke til når dem har kontroller, fordi jeg vet jeg holder reglene uansett. Det gikk maaange år etter at jeg kuttet dopet jeg puttet i kroppen før at denne automatiske panikken for politiet slapp taket i meg, så jeg tenker at det vil ta litt tid med alkoholen også. Det er så mange av disse monsterene som ligger latent for meg, det skjer automatisk uten at jeg trenger å tenke meg om, så det tar tid, og det er greit 🙂
Søndager er en forferdelig dag for en alkis, men for meg nå har det blitt min favorittdag i uka, og jeg har hatt mange fine Søndager denne perioden! Det har vært dagen vi har fått mye utav og etterhvert blir dette mønsteret og dette automatiske hatet for denne dagen borte. Nå føles hele uka som søndager, så det hadde blitt travelt om en skulle gå rundt og hatet alle dagene i uka! Jeg føler det slipper taket i alkistankegangen min, og jeg merker etterhvert at jeg begynner å tenke som ett normalt menneske som aldri har hatt problemene jeg har hatt.
Alle metodene jeg bruker på meg selv og teknikkene fungerer for meg, og jeg merket i går at jeg er glad jeg er så årvåken og reflektert over meg selv, når kriser oppstår! Jeg merket sug i går folkens, ikke slikt sug som gjør at jeg begynner å tvile på meg selv og mitt valg jeg tok! Nå må ingen misforstå meg og bli redd for at jeg sprekker. Men jeg kjente en følelse inni meg og fikk tanker om dette faktisk er verdt det. Det var veldig vondt for meg, og jeg er glad jeg hadde noen å snakke med. Jeg fikk tankene etter å ha mottat skitt hele dagen og jeg ble liggende her i gårkveld og tenke tunge tanker om min egen viktighet og betydning for andre mennesker. Jeg følte meg rett og slett uelsket og uviktig for mennesker jeg burde bli elsket og satt pris på akkurat nå. Det er en vond følelse, når man føler seg motarbeidet, iallefall når det blir så nært og personlig. Men jeg stod i tankene, og tenkte tanken helt ut som dem sier 🙂 jeg ble liggende å bite det i meg, snakke om det og få det ut her på bloggen! Men jeg lover dere at jeg hadde sprukket i går om jeg ikke hadde kommet så langt i denne prosessen, og blitt kjent med meg selv og blitt glad i meg selv. Uten disse tingene så hadde jeg sprukket, og noen kunne fått ett liv på samvittigheten, helt bevisst!
Jeg tenker det er mange situasjoner jeg må vurdere fremover for å i det hele tatt ha tjangse her i livet, for denne veien er lang og seig! Det er enkelt å slutte å drikke, det er å la være å begynne igjen som er problemet. Jeg er heldig som har bestemt meg og sett dette lyset, jeg er heldig som har folk rundt meg som faktisk vil meg godt, jeg har alle de tingene og brikkene jeg trenger for å ikke sprekke når det blir vanskelig, for det har jeg lagt til rette på forhånd. Det er mange sjeler der ute som ikke er like heldig, og jeg er her for dere! Det er så sinnsykt vanskelig å la være å gå tilbake til det man kjenner når det er krig rundt en, det er vanskelig å holde fokus på målet, men man må bare huske hvorfor man gjør dette, og om grunnen til at du sluttet er viktig nok for deg, og du har det i sjelen din, så klarer man å stå i det meste. Men jeg dømmer VIRKELIG ikke dem som sprekker, for jeg hadde gjort det selv om det hadde vært opp til alle rundt meg! Hadde jeg ikke hatt det i meg denne gangen, så hadde jeg endt på fylla for lenge siden, og det er skremmende å tenke på.
Støtten jeg har fått med dere er helt unik for meg! Alle kommentarene og tilbakemeldingene gjør meg så sinnsykt sterkere som menneske. Motivasjonen bare stiger og stiger, og jeg er redd den vil sprenge hele skalaen, og selvom jeg er litt nedfor noen dager så må ingen tro at jeg sprekker av den grunn, jeg har bare behov for å tømme meg så jeg faktisk ikke gjør det! Å tømme seg hjelper masse, av og til trenger man bare å si en tanke høyt, jeg har ett behov for å få det ut eller si det til noen, for den metoden har jeg aldri før brukt og heller latt det gå utover meg selv. Jeg har fått høre det såå mange ganger at jeg må lære meg å si ifra når jeg sliter eller opplever noe negativt, for det har jeg aldri klart å gjøre, før det har vært altfor sent. Så jeg er så takknemlig for at jeg har dere som støttesystem når jeg behøver det, og jeg håper dere får gleden av å følge med på denne bloggen som ble kastet inni livet mitt helt uventet <3
livet er fylt med tilfeldigheter som jeg ikke tror kan være akkurat dette, tilfeldigheter. For mange ganger har tilfeldigheter reddet livet mitt, på mange ulike måter og jeg begynner å lure på om noen passer på meg og ønsker meg så godt at dem passer på at jeg ikke får for mye av noe, at det er balanse mellom motgangen og det dem vet jeg kan takle uten å bikke over. Jeg får som regel akkurat nok til å holde meg flytende, og jeg tenker jeg ikke er dum når jeg tror noen styrer dette her. Jeg tror alt skjer av en grunn og at det er en grunn til at jeg fortsatt er her, og jeg tror også at jeg er her for å hjelpe andre i samme situasjon, at jeg skal bruke mine erfaringer og det jeg har opplevd til og også hjelpe andre som jeg har troen på og som er viktige for meg! Det er ett mission, en oppgave jeg er pliktig å utføre fordi jeg har klart det selv. Det hadde vært bortkastet å gått igjennom så mye uten å delt det så andre kan lære av det, eller noen kan finne lys i sin egen hverdag når dem ser at jeg av alle har klart det, for jeg hadde absolutt ingen forutsetninger til å klare dette, og det mener jeg virkelig. Jeg hadde null håp, null kjærlighet og null tillit. Jeg var så langt nede man kan komme mange ganger, og jeg klarte å karve meg tilbake, da klarer samtlige andre det også, med de rette hjelpemidlene! Jeg har virkelig troen på alle, og jeg har en kjærlighet til alle og meg selv! Jeg har tilliten til dem rundt meg og jeg vet dere klarer det, om dere vil 🙂
Den rusfrie tilværelsen er hærlig folkens! Det er så sinnsykt godt å våkne på en søndag med husken i behold, jeg har ikke gjort noe galt denne helgen og jeg er ikke dødelig fyllesjuk heller! Jeg drikker kaffe, og det eneste jeg finner å klage på er at det er litt kaldt i stuen. Tenk det!
Hjertet mitt er fylt opp med savn i kveld, og jeg håper jeg snart får sove bort hele natten, og håper tankene ikke er så tunge som dem har vært i hele dag. Jeg vet ikke om dette er den nedturen alle snakker om ville komme, men den er ekte og rå akkurat i dag. Jeg har holdt meg opptatt mesteparten av tiden siden i fjord, og nå er alt stilt rundt oss, så når det oppstår negative ting så reagerer kroppen sterkere og jeg blir mer såret enn jeg kansje ville blitt ellers. Når man har det veldig bra ellers, så preller man av seg ting som er ukonstruktivt som kommer din vei. Dagen i dag har vært anderledes på alle måter og jeg kjenner på en sårbarhet jeg ikke har hatt ellers. Jeg hater å føle meg svak, og nå føler jeg meg veldig svak og sårbar.
Jeg har egentlig lyst å gråte, men jeg får det ikke ut og jeg er bare trist inni sjelen min. Jeg savner barna mine noe helt vanvittig mye akkurat nå, og kjenner på alle de følelsene, det føles tomt uten dem og jeg er så glad jeg har kontakt igjennom telefonen med jenta mi, det hjelper mye på men blir jo aldri det samme. Jeg kjenner ekstra på slike ting når jeg har en slik dag som dette har vært.
Savnet etter vennene mine er veldig tilstede i dag, jeg savner dere ellers også selvsagt, men da er det så lett å strekke seg ut og møtes og gjøre noe med savnet, få dekket det behovet, men nå i disse tider kan man ikke det og det føles tomt her i livet uten dem. Man blir gående med de samme menneskene over lang tid, og har få og forholde seg til. Av og til trenger man bare noen som er helt upartiske til å tømme seg for og jeg merker jeg trenger også gruppen våres som har måttet ta pause, selvsagt.
Hele tiden har jeg brukt alle jeg møter som terapeuter, og alle som har villet høre på meg har fått høre historien min og budskapet mitt. Jeg har blitt tatt imot med åpne armer og massevis av klemmer i gaten, og jeg har vært ekstremt sosial siden jeg startet opp dette livsprosjektet mitt, jeg savner også dette. Og bare gå i gaten, ta seg en spasertur og være sosial med alle du møter. Alle merker om jeg er feks på legekontoret, om dem vil det eller ikke! Jeg har funnet den sosiale siden av meg selv, som OVERHODE ikke var tilstede før, da jeg prøvde på liv og død å være usynlig og fikk omtrent panikk om noen såg min vei.
Jeg har hele livet hatt en grusom sosial angst, så denne sosialiseringen jeg har hatt den siste tiden har eliminert all angst hos meg. Jeg er ikke lenger redd for å bli lagt merke til, og jeg bryr meg lenger ikke hva folk på gata tenker om meg, jeg tenker at jeg virkelig ikke er så spesiell at folk flest vil legge merke til meg, og nå er jeg ganske så ekstra der jeg ankommer rommet og snakker med alle 🙂 dette er min måte å takle den angsten på. Det er enten eller, for om noen misliker meg eller tenker noe negativt om meg nå, så bryr jeg meg ikke, for da har jeg iallefall gitt noen ett smil om munnen, og en god latter 🙂
Det er ikke at jeg skjuler en angst med å overkompensere med å late som jeg ikke har den sosiale angsten, for meg blir denne angsten eliminert på denne måten. Jeg har alltid brukt denne teknikken og jeg vet hvordan min egen angst oppfører seg. Blir jeg sittende inne over tid, vokser den frem igjen så nå prøver jeg å hindre dette på alle måter jeg kan 🙂 jeg er ferdig med å ha denne angsten som har kontrollert meg hele livet, så den er overhode ikke velkommen innigjen i mitt liv! Hele mitt liv har jeg hatt denne jævelen av en angst inni meg, og den kommer hver eneste gang jeg blir sittende uten å være blandt folk. En gang ble jeg sittende inne i 6 mnd uten å tenke på det, før jeg såg på kalenderen, og da måtte jeg faktisk trene meg opp over tid for å klare å takle å gå på butikken igjen. Jeg grøsser når jeg tenker på den tiden! Jeg sprang gråtende igjennom gata en gang med angsten langt oppi strupen, og endte opp med panikkanfall da jeg kom hjem her.. jeg hadde nesten komt til butikken da angsten tok meg og jeg måtte springe hele veien tilbake og hjem. Etter anfallet tror jeg at jeg sov i ett døgn, så denne angsten er ikke noen lek og ikke for den svake sjel. Den er helt jævlig, og den er ekte. Det er ikke noe kult med å ha angst, og det er ikke bare noe vi sier for sympati. Jeg unner ikke min værste fiende å ha angst! Og det mener jeg av bunnen av hjertet mitt.
Håpet er at denne angsten ikke skal bli trigget nå når vi er tvunget til å være minimalt sosialt over lang tid! Det hadde vært fryktelig å måtte møte denne angsten igjen, og atter en gang knuse den ned igjen. Men jeg er forberedt på alt, så jeg tviler ikke på at jeg takler dette også, men det er mange der ute som sitter med den samme tanken som meg, du får nesten angst for å få angst. En kjenner den så godt, dens rutiner at du bare venter på den, også fører dette igjen til panikkanfallene. Det har skjedd meg mange mange ganger, og det høres utrolig teit ut! Jeg er kjemperedd for mange i desse tider, for jeg har det egentlig veldig bra, men det er mange som sitter aleine med angstproblematikk og sitter med samme savnet etter det sosiale som meg i kveld.
I disse tider vokser det mer og mer savn inni meg, og mange tunge tanker bare raser igjennom hodet mitt. Heldigvis har jeg en mann ved min side som jeg kan fortelle alt til, og som jeg stoler på. Jeg håper virkelig alle dem der ute på denne Lørdagskvelden også tar motet til seg og finner noen å snakke med <3
Hele dagen i dag har bare vært deprimerende og jeg har vært nedfor og tung. Det er vanskelig å fokusere, og alt blir ett stort ork. Jeg orker ikke en gang å gå ned for å dusje, og jeg merker for første gang tunge tanker om motivasjonen fremover, som er så viktig for meg. Det er første gang jeg setter spørsmålstegn ved om det er verdt alt dette styret, og det er skremmende at noen faktisk kan få frem slike tanker hos meg! Jeg kjenner jeg blir så såret av enkelte mennesker at jeg har lyst å gråte her jeg ligger. Det er ikke meningen og virke som ett offer for noe som helst, og jeg skylder ikke alt på alle rundt meg. Jeg leter ikke etter noen å skylde på, for slik er jeg absolutt ikke. Men det er noen som får frem de værste tankene inni meg, både av sinne og en ufattelig sorg. Hjertet mitt er knust rett og slett, og jeg bare må få det ut.
livet er ikke rosenrødt for oss her i stua, vi begge har en drittdag rett og slett. Det har skjedd mange ting i dag som bare har gjort dagen enda værre og jeg håper virkelig det ikke skjer flere ting, da frykter jeg for depresjon. Jeg tenker kansje nedtrappingen gjør meg mer sårbar og nærtagende men det får da være grenser for hva ett menneske skal måtte tåle?
Jeg begynner å vurdere om det jeg gjør virkelig nytter, om det er noe poeng i å kjempe så hardt når det ikke blir sett? Det blir jo tydeligvis ikke sett hos noen av dem som er viktigst. Det er som om det er det samme for dem om jeg går tilbake til den ekle alkisen jeg var før, og jeg har en ekkel følelse av at dem faktisk bare hadde humret, og fått tydelig frem at dem egentlig bare hadde ventet på at jeg ville smelle igjen, at det bare var forventet av meg å sprekke og drite meg ut som alltid. Det er som om det er liten tro der ute på meg, som faktisk folk bare sender dritt i min retning for å teste meg, som en ekkel lek og ett sykt spill. Det funker ikke på meg, det er ikke slik at jeg frykter jeg sprekker, langt derifra men jeg blir jævli såret og lei meg. Jeg trodde jeg var verdt mer, og dette er ikke ett stakkars-meg-innlegg, der jeg spiller offer og trenger oppmerksomhet. Jeg bruker ikke å si ifra når jeg har det vondt, dere kan spørre alle som kjenner meg ifra før! Jeg bruker alltid å bare bite det i meg, være stille og gråte for meg selv. Men nå velger jeg å forklare hvordan jeg føler meg, hvordan ting påvirker meg, og prøver å forstå at det er akkurat denne oppførselen som har ødelagt hele livet mitt.
Det føles som jeg har gått i en evig sirkel av dårlig innflytelse og nedtråkking av meg, for jeg har opplevd det overalt jeg har gått. Det har helt sikkert mye med min egen oppførsel å gjøre, og jeg har sikkert fortjent mye av den dritten jeg har fått. Jeg er absolutt ikke en engel selv, heller en jævel når jeg drikker. Men jeg føler jeg absolutt ikke fortjener dette akkurat nå, når jeg prøver å kjempe for mitt eget liv, helse og for alle andre jeg tror på. Ikke en gang det jeg gjør for andre blir satt pris på av menneskene jeg nesten forventet skulle støtte meg, jeg får tilogmed høre at jeg ikke har gjort en dritt for noen. Ikke har gjort en nytte for meg, og at jeg snart vil sprekke igjen som alltid. Jeg tenker dette bare er ondskap satt i system. Ett system som bevisst ønsker meg vondt, og at jeg faktisk skal sprekke igjen. Men vet dere hva som skjer om jeg sprekker? Jo da lever jeg heller ikke mer, så det er bare å pushe meg så mye dere vil, og prøve å gjøre dagene mine værre og værre, men da skal dere også vite at dere får ett liv på samvittigheten. Tar jeg meg en fest til så vil jeg få indre blødninger av blodet som dreper seg selv, kroppen min ville ikke tålt en fest til, og det har jeg fått klar beskjed om! Om dere ikke fatter alvoret nå, så har dere ett stort problem med dere selv. Så om dere fortsatt vil ødelegge dagene mine med negativiteten deres, så bring it on! Da vet jeg at dere faktisk ønsker meg død, da ønsker dere at jeg skal sprekke og miste livet mitt, og da vet jeg hvor jeg har dere. Så BRING IT ON!
I dag har bloggen vært preget av negative tanker og følelser, men jeg har ingen annen måte å få det ut på, det har blitt min terapi dette her, og det funker for å sortere og kaste ut tanker som ville ødelagt meg og råtnet meg bort. Jeg unner ingen å ha det slik jeg har det akkurat nå, for det er virkelig ingen god følelse å ligge her og føle seg så lite elsket.
Viss vi hadde vært ett par som kranglet over småting og ofte, så hadde vi slitt i dag! Vi krangler nemlig omtrent aldri, så vi har ikke klart å krangle med hverandre om noe i dag heller. Vi har rett og slett bare hatt en drittdag begge to, og det startet allerede fra vi åpnet øya i dag tidlig. Så jeg tenker det allerede hadde vært full krig mellom oss hadde vi hatt dette i oss <3 humøret bare er ikke tilstede og det har skjedd småting igjennom hele dagen som bare har ødelagt hele stemningen. Men EN ting vekket humøret og latteren i oss, og det var nemlig skjorten min kjære kjøpte i går i Førde! Av alle ting så var det denne som fikk latterdøren til å åpne seg for meg i dag, det er visst småtingene i hverdagen som er viktige og ikke alt det negative som skjer rundt oss!
Altså! Min mann har stil, med stor S! Det var faktisk det første jeg la merke til med denne kjeklingen her! Stilen hans er skikkelig fet og han er påpasselig med å alltid være passende kledd og er opptatt av mote, så når han tok på seg denne skjorten i dag så måtte jeg bare le, og tårene trillet på meg. Det er jo ikke det at den er så stygg, eller noe slikt. Men den er bare ikke Sebastian i det hele tatt! Og sammen med en forferdelig jakke han også kjøpte, ble dette en kombinasjon som jeg ikke klarte. Jeg turde ikke si noe i går da jeg såg klærne i bilen, men da han tok dem på i dag, så måtte jeg bare kommentere det. Han tok det heldigvis bra, og nå ser han selv hvor mye han ligner på blomsterfinn 🙂 han kaller seg selv det også, så jeg baksnakker han ikke.
Nå har vi vært inne hele dagen, og ikke gjort noe som helst og i fare for å provosere noen eller få slengbemerkninger så holder jeg meg i selvpålagt karantene her i trygge omgivelser. Jeg er mer redd for menneskene enn viruset som herjer, og tenker det gjør mer vondt for sjelen å bli såret enn å ha influensa. Jeg velger influensa alle dager i uka, enn å få all denne dritten som nå kommer som småraketter mot oss hele døgnet. Det skal visst ikke være en enkel sak å holde seg rusfri i disse omgivelsene. All negativiteten som bor i menneskene er synd, ja jeg syns faktisk synd i menneskene som ikke takler sitt eget liv og må la det gå utover andre. Jeg er glad jeg ikke har mistet mitt hjerte oppi dette! Jeg ville aldri behandlet noen på den måten jeg selv blir behandlet på for tiden 🙂 i quess im a better person! C4 fra gymgrossisten til 349kr. Som jeg anbefaler!
Det er rett før jeg ser rødt her jeg sitter og jeg forstår ikke noen ting! Jeg fatter ikke hvordan det er fysisk mulig å være så lite forståelsesfull og behandle folk på denne måten. Jeg har ikke gjort en dritt for å fortjene dette, og jeg forstår virkelig ikke hvor alt dette kommer ifra. Det virker som det finnes ett hat der ute, som direkte er rettet mot meg uannsett hva jeg gjør, eller hva jeg sier. Jeg kan gå flere dager uten å snakke med noen, og når jeg først snakker så får jeg overhøvling som er helt ufortjent og tingene som blir sagt har ingen mening what so ever! Det virker som om det jeg står for nå ikke betyr noe, for dem som har klaget sine arme råd i mange år for at jeg skal slutte å ruse meg, få meg ett normalt liv og tenke klarere. Nå når jeg har gjort alle disse tingene, og jeg har ikke gjort det bare for meg selv! Så får jeg absolutt ingenting for det! Altså null respekt, null omtanke og null forståelse. Folk leker offer rett og slett ennå, og er på akkurat samme måte som da jeg var fullblods alkis. Jeg er redd det aldri vil forandre seg, og jeg alltid vil bli behandlet på denne måten. Jeg føler at jeg faktisk aldri har blitt elsket av dem som burde gjort det, og det føles så ufattelig vondt.
Det er på en måte ikke vits å skryte av all støtten man har gitt utad, når det innad har vært minimalt, det har alltid bare vært det negative som har fått fokus, og det har alltid vært vanskelig å komme noen som helst vei, man blir bare gående i det samme gamle mønsteret og føle på akkurat samme vis. Hadde dette vært for 3 mnd siden hadde jeg bare flyktet inni rusen, og det virker som desse dagene alltid kommer på helgedager, da det er naturlig og drikke. Det virker som om noen faktisk kan lukte det på meg om jeg er litt ekstra svak og dårlig en dag, så blir jeg ekstra pushet, som i en ond lek, for å se hvor lang tid det går før det bikker for meg. Er dette kjærlighet og omtanke så ønsker jeg det faktisk ikke. Da skal jeg klare meg uten det, men da kommer jeg også til å trekke absolutt all støtten min også. Jeg ønsker ikke å være en byrde, og jeg ønsker heller ikke å være noens skyldbærer for mislykka liv. Jeg ønsker ikke å ta skylden for alt for voksne mennesker som klarer helt selv å stå for alt dem har gjort og sagt oppigjennom tidene. Alt er ikke alltid min feil, og jeg nekter å ta flere urettferdigheter.
Det føles tungt å være meg når dem som jeg har hatt nærme så lenge svikter gang på gang. Jeg går utfra at jeg aldri har hatt det normalt, har aldri fått oppleve stabilitet og at ting skal kunne være bra over tid. Jeg fortalte min kjære i går at det ligger i meg denne usikkerheten som forfølger meg tilogmed nå når jeg er så trygg. Jeg er alltid på vakt, fordi jeg ikke er vant med å få lov å være lykkelig over tid, jeg har opplevd lykke mange ganger, men kortvarige perioder, og plutselig har alt gått til helvetet på en dag. Jeg er vant med at alt jeg er glad i blir tatt bort ifra meg, og jeg har alltid en tanke der inni meg om at i morgen kan alt være over. Kroppen og hjernen er ikke vant med å få lov å være glad og stabil over tid, men jeg håper den blir vant med dette nå, så jeg kan slippe denne tanken for alltid.
Jeg orker ikke å la dette gå for mye innover meg, men jeg ønsker å skape fokus på dette! Det er vanskelig å slutte å ruse seg, så det er viktig å ha stabile og trygge mennesker rundt seg i denne prosessen. Det er ikke greit å prøve bevisst å trykke mennesker ned når dem prøver så godt dem kan, og dem som gjør dette bør ikke fremstå som mennesker som støtter rusmisbrukeren utad. Stå heller for den du faktisk er, og forandre deg selv i steden for å gå rundt i en boble og lat som du er noen du ikke er, det er bare falskt, og faller virkelig ikke i god jord hos meg. Når man slutter å drikke må en være forberedt på at mange ikke ønsker deg noe godt, og det er helt vesentlig og iallefall ha en person som du vet støtter deg uannsett, for den personen vil du trenge! Du kommer til å se at venner du trodde var venner, egentlig bare ønsker deg ille og ingenting godt, og det blir en helvetes kamp for å stå imot så mange press at du vil slite deg fullstendig ut på hele reisen! Jeg lover deg det blir bedre! Men fytti katta du må være forberedt på å kjempe som du aldri har kjempet før, for denne verden vi bor i er ikke bare fylt med gode mennesker med gode hensikter, og dem kan dukke opp hvor som helst, helt uforberedt.
Det er viktig å være beredt, så man må være sinnsykt sterk i sin egen tro, det er ingen poeng i å slutte å ruse seg for noen andre, enn deg selv. Om du gjør det for noen andre, så har du nubbetjangs, når presset er som størst. Det merker jeg veldig tydelig akkurat nå! Hadde jeg ikke vært så bestemt inni meg og tatt ett valg for meg selv hadde jeg sittet i kveld med 2 6pac tuborg og med stor sorg over å ha sprukket igjen på grunn av menneskene jeg omgir meg med. Det er synd, virkelig synd at det er slik, men jeg har valgt å blogge, jeg har valgt å være åpen og ærlig og da kan jeg ikke legge sjul på de negative sidene som dukker opp. Støtte og omsorg er en vesentlig del når man skal stoppe sitt eget mønster og finne seg selv, uten rusen så om den ikke er tilstede så blir alt altfor tungt. Jeg hadde ikke klart dette om jeg stod i det aleine, det er helt klart for meg nå og jeg forstår veldig godt at jeg ikke har klart dette før Sebastian kom inni livet mitt <3
At jeg virkelig er så lite viktig for mennesker går innpå meg, ingenting med meg er viktig, og jeg blir rett og slett behandlet skikkelig dårlig, omtrent hver eneste dag. Jeg trenger ikke en gang åpne munnen før jeg blir overhøvlet med nok en lekse med dritt. Det kommer fra flere hold, og jeg trenger ikke svare en gang før en ny kommer. Jeg fatter ikke poenget? Det er da bedre å holde seg unna meg? Vil dere at jeg skal sprekke og dø eller? I mitt hode gir dette INGEN mening, men jeg kommer aldri til å gi noen den tilfredsstillelsen å se meg deppa eller sprekke for deres del 🙂 så langt nedpå rangstigen synker jeg aldri igjen! Og jeg lover dere at meg skal dere virkelig slippe, om dere ikke klarer å møte meg med pittelitt respekt en gang. Jeg ønsker folk som ikke har gode intensjoner holder seg langt unna meg, for jeg er lite intressert i å ha slike i mitt liv. Takk for meg! C4 fra gymgrossisten! 349kr i mange forskjellige smaker
Nå har denne dvalen pågått en stund, og første perioden var det ikke så merkbart. Ikke for meg som har hatt bilen så jeg har kommet meg litt rundt, og jeg har ikke hatt symptomer så jeg har levd ganske så fritt i forhold til mange andre som nå sitter i virkelig karantene og er tvunget til innestengelse. Jeg har absolutt ingenting å klage over, for jeg kan gå dit jeg ønsker bare jeg holder meg på avstand og tar mine forhåndsregler, så jeg føler meg heldig! Jeg har også hatt mye å gjøre av ting jeg kan få gjort uten å utsette meg selv for noen smittefare, og jeg har vært overalt og fikset ut, men nå begynner også denne listen å tynnes ut, og jeg merker jeg begynner å bli skikkelig lat og konstant trøtt av denne evige dvalen vi er inni.
Alt har stoppet opp for meg her av aktiviteter og planlagte ting. Kalenderen min var så oppfylt at jeg stod i fare for å måtte avlyse masse ting som kræsjet med hverandre, og mange uker fremover var overfylte med en salig blanding av formelle ting og kjekke ting vi har planlagt lenge og gjøre 🙂 nå har jeg absolutt ingenting, og tilogmed reisene jeg har hatt til Førde opphører nå når jeg er ferdig der! Det er litt sykt når dette blir ukas høydepunkt og slik har det altså blitt. Det blir en merkelig uke nå også, men jeg har litt planer så jeg ikke går på veggene her! Bokstavelig talt, og jeg priser herren for at jeg ikke går på den kraftige dosen jeg fikk før av disse medisinene! Da hadde jeg nok blitt singel og foreldrene mine hadde rømt huset, for jeg hadde slitt skikkelig om jeg skulle oppå alt vært en duracellkanin oppi denne dvalen. Jeg er glad jeg har hatt det jeg har hatt i denne perioden dette har stått på, og tør nesten ikke tenke på hvordan det hadde vært og være giret 24/7 når alt står stille.
Jeg føler meg veldig heldig oppi alt dette, med dem jeg har rundt meg, jeg har mange å snakke med når jeg trenger det, jeg har leiligheten min som jeg elsker og jeg har spennende prosjekter når denne dvalen avsluttes å se frem til. Jeg har absolutt ingenting å klage over, når jeg tenker på dem som sitter i karantene nå og kansje ikke har noen rundt seg, og selv å skaffe seg mat blir ett stort prosjekt. Jeg gleder meg sånn til vi kan begynne å klemme hverandre igjen! Snakke sammen på butikken og omgåes på en skikkelig måte. Jeg savner det sosiale livet som jeg har blitt vant med de siste månedene. Så nå får jeg bare bruke denne dvalen til å forberede meg for fullt kjør når hverdagen på ny starter! Jeg ser sånn frem til å ta lappen nå! Jeg er overklar og bare venter på at stasjonene skal starte opp igjen, så jeg får tatt den. Jeg orker rett og slett ikke å måtte be på mine knær bare jeg skal fikse noe. Jeg orker rett og slett ikke å senke meg til det nivået lenger. Så lappen kunne ikke vært mer ønsket enn akkurat nå!
Prosjektene vi har med huset står også på vent, tannlege som jeg absolutt skulle vært til er utsatt på ubestemt tid, gruppen må vente til lokalet kan åpne, og alt annet av aktivitet er opphørt. Så når alt starter igjen på samme tid, så blir det en stressende hverdag for å ta igjen for det tapte, og jeg kan nesten ikke vente med å besøke barna mine igjen! Det også har opphørt til denne smittefaren er over, og det er sårt å vente så lenge mellom hver gang. Jeg vet dem har det godt og snakker med jenta mi hver eneste dag, men det er noe med å klemme og være nær <3 neste samvær skal virkelig nytes, og det kribler i magen bare jeg tenker på det!
Hverdagen er velkommen tilbake til livet mitt! Nå må vi bare vente og se hvordan dette utvikler seg, og nærmere beskjeder om når vi slipper ut og kan starte på livene våres igjen. Det blir mange oppvasker og ta tror jeg, og mye arbeid for å bygge oppigjen ting som denne krisen har knust ned. Norge må på nok en dugnad for å reparere store skader denne krisen fører til, og det må bli satt store krefter isving for å redde stubbene. Det blir en spennende tid vi går i møte, men jeg er stolt over å være norsk, vi har alltid omtanke for hverandre og dugnader er vi alltid med på i kriser der vi står sammen for fellesskapet! Heia Norge! Neglelakk fra Lyko.no som stivner med en gang! Anbefales av meg 😉
Dere aner ikke hvor forandret og ekkel jeg føler meg, jeg har alltid vært undervektig og alltid slitt med å komme opp i vekt. På tross av masse trening har jeg aldri hatt noe muskler heller, null rumpe og ingen pupper med volum! Da jeg møtte min kjære var jeg bare 53kg og jeg jobbet mye og lenge for å nå målet med å komme meg over 60 der jeg trivest med å være. Det er ikke bra å være undervektig, så jeg har jobbet mye med å holde en normalvekt der jeg får i meg mat som gjør kroppen min frisk og sunn, men har alltid hatt problemer med denne hersens vekten, og i motsatt retning enn mange andre som sliter med å være for tung.
På en mnd så har dette forandret seg fullstendig, og medisinene mine har ført til at hele kroppen min er i ubalanse, og hodet på samme tid. Nå er jeg 76kg! Og jeg vet det bare er fake, jeg vet selv det bare er vann og muskler som går bort når nedtrappingen er over og det er egentlig bare irriterende og frustrerende! Jeg har i overflod, selv i ansiktet mitt der dobbelthaken omtrent kveler meg når jeg ligger! Og jeg har INGEN kontroll what so ever over forandringene disse medisinene fra helvetet. Du føler deg anderledes, du ser anderledes ut og det finnes ingen glede i en slik behandling. Jeg er tvunget til å teste dette ut for å slippe den cellegiftbehandlingen jeg nå har tatt 4 uker på rad og ble ferdig med i går, men det finnes mange mennesker som bruker dette stoffet til rus og trening, og jeg FATTER ikke hva dem tenker med!
Om det ikke hadde vært for sykdommen min hadde jeg aldri prøvd dette selv, men jeg klarer ikke å sette meg inni hodene til mennesker som velger å putte i seg dette stoffet frivillig! Jeg bare håper virkelig at ingenting av dette er varige skader som jeg overhode ikke ønsker videre i livet mitt! Nå føler jeg at etter å ha kuttet disse medisinene om hele 15dager! Så må jeg reparere alle skadene dette har påført kroppen min. Det blir MYE hud og MYE trening for å i det hele tatt se normal ut og føle seg normal igjen. Jeg har alltid slitt med selvbildet, så dette hadde vært veldig alvorlig for meg før, men nå er jeg i den heldige situasjon at jeg har funnet kjærligheten og respekten for meg selv, nok til å ikke ta dette så hardt innover meg akkurat nå, men før hadde dette blitt fatalt!
Å like kroppen sin har jeg aldri gjort, jeg har brukt den til mye rart jeg ikke går innpå akkurat nå, men jeg har aldri hatt respekt for egen kropp, så nå når jeg har funnet denne respekten så tåler jeg denne perioden i denne kroppen jeg overhode ikke kjenner for en periode. Jeg vet bare hvor dårlig jeg hadde taklet dette da jeg var syk med spiseforstyrrelse og elendig selvbilde, og er redd folk som er i denne situasjonen som jeg var, prøver ut dette stoffet som det er. Jeg vil be alle om å tenke seg om hundre ganger før dem gjør dette, for det hadde virkelig ødelagt meg fullstendig om jeg ikke var på rett plass her i livet!
Å gå opp 23kg på så kort tid viser veldig tydelig, og det er kjappe forandringer man plutselig kan oppdage daglig. Man har ingen kontroll på egen kropp, og uannsett hvordan man lever så er forandringene vesentlige og ikke noe kjærkomment her i huset. Jeg får høre at jeg er søt slik som jeg er nå, jeg får høre at jeg kler å være litt rundere og at jeg ikke ser feit ut, men jeg har speil jeg også folkens! Og å gå opp 23kg vises, det får dere meg ikke til å tro. Jeg er trygg nok på meg selv til å takle dette med mye humor men det skremmer livet av meg at noen medisiner kan gjøre så store forskjeller på kropp, og hele kroppen er i ubalanse. Medisinene setter deg helt ut av alle bivirkningene. Og det er ubehagelig og det føles som du sprekker fordi huden ikke takler mer utstrekking.
Du får også store smerter som du ikke klarer å kontrollere, mang en gang har jeg måttet gå ut av butikken med store kramper i begge bein, og etter ryggbruddet så takler jeg mye smerter, men dette er faktisk veldig vondt. Jeg sliter også med muskler i hoften som overhode ikke skal være der, men det gjør faktisk slik at jeg nesten gråter av smerter når det står på som værst. For ikke å snakke om disse krampene jeg har under brystet på venstre side! Jeg tror jeg har hjerteinfarkt iallefall en gang i uka og det stråler i hele kroppen. Det går kaldt nedover ryggen når det pågår og jeg venter bare på å falle bort og dø. Jeg takler det bedre når det er på høgre side denne krampen kommer, det er mer beroligende da.
Det er helt sykt å bruke dette, og bruke ynskyldningen om trening som begrunnelse! Det gir kansje kjappere resultater, men tenk på innovertissen og humøret du ikke klarer å kontrollere. Du endrer personlighet og du mister fullstendig kontroll på kroppen din! Ikke er det pent heller, og vi jenter liker det faktisk IKKE!
Det eneste positive er at jeg fikk en kickstart på ryggen da jeg ikke klarte å sitte stille, og det lange håret jeg plutselig har fått, for jeg har aldri klart å Gro lengde samtidig som å ha sunt hår. Det er det eneste jeg kommer på jeg har fått utav dette, men dette er sikkert ting som også går bort nå med en kraftige nedtrappingen jeg er inni! Kortvarig lykke er ingenting for meg, og jeg har en moral som sier at jeg ikke tror på kortsiktige løsninger og kjappe penger 🙂
Gleder meg til å få ansiktet mitt igjen, for nå er det bare rødt og ekkelt og jeg må sminke meg daglig for føle meg pittelitt bra. Det gjør fysiskt vondt fordi jeg er så hoven, så nå ser jeg frem til å slippe dette her.
Nydelig Rusfri Lørdag ønskes dere!
c4 fra gymgrossisten til 349kr som vi anbefaler dere! Bruker den selv og er fornøgde.
