Reklame | Gymgrossisten
Annonselinket innlegg
Det er rett før jeg ser rødt her jeg sitter og jeg forstår ikke noen ting! Jeg fatter ikke hvordan det er fysisk mulig å være så lite forståelsesfull og behandle folk på denne måten. Jeg har ikke gjort en dritt for å fortjene dette, og jeg forstår virkelig ikke hvor alt dette kommer ifra. Det virker som det finnes ett hat der ute, som direkte er rettet mot meg uannsett hva jeg gjør, eller hva jeg sier. Jeg kan gå flere dager uten å snakke med noen, og når jeg først snakker så får jeg overhøvling som er helt ufortjent og tingene som blir sagt har ingen mening what so ever! Det virker som om det jeg står for nå ikke betyr noe, for dem som har klaget sine arme råd i mange år for at jeg skal slutte å ruse meg, få meg ett normalt liv og tenke klarere. Nå når jeg har gjort alle disse tingene, og jeg har ikke gjort det bare for meg selv! Så får jeg absolutt ingenting for det! Altså null respekt, null omtanke og null forståelse. Folk leker offer rett og slett ennå, og er på akkurat samme måte som da jeg var fullblods alkis. Jeg er redd det aldri vil forandre seg, og jeg alltid vil bli behandlet på denne måten. Jeg føler at jeg faktisk aldri har blitt elsket av dem som burde gjort det, og det føles så ufattelig vondt.
Det føles tungt å være meg når dem som jeg har hatt nærme så lenge svikter gang på gang. Jeg går utfra at jeg aldri har hatt det normalt, har aldri fått oppleve stabilitet og at ting skal kunne være bra over tid. Jeg fortalte min kjære i går at det ligger i meg denne usikkerheten som forfølger meg tilogmed nå når jeg er så trygg. Jeg er alltid på vakt, fordi jeg ikke er vant med å få lov å være lykkelig over tid, jeg har opplevd lykke mange ganger, men kortvarige perioder, og plutselig har alt gått til helvetet på en dag. Jeg er vant med at alt jeg er glad i blir tatt bort ifra meg, og jeg har alltid en tanke der inni meg om at i morgen kan alt være over. Kroppen og hjernen er ikke vant med å få lov å være glad og stabil over tid, men jeg håper den blir vant med dette nå, så jeg kan slippe denne tanken for alltid.
Det er viktig å være beredt, så man må være sinnsykt sterk i sin egen tro, det er ingen poeng i å slutte å ruse seg for noen andre, enn deg selv. Om du gjør det for noen andre, så har du nubbetjangs, når presset er som størst. Det merker jeg veldig tydelig akkurat nå! Hadde jeg ikke vært så bestemt inni meg og tatt ett valg for meg selv hadde jeg sittet i kveld med 2 6pac tuborg og med stor sorg over å ha sprukket igjen på grunn av menneskene jeg omgir meg med. Det er synd, virkelig synd at det er slik, men jeg har valgt å blogge, jeg har valgt å være åpen og ærlig og da kan jeg ikke legge sjul på de negative sidene som dukker opp. Støtte og omsorg er en vesentlig del når man skal stoppe sitt eget mønster og finne seg selv, uten rusen så om den ikke er tilstede så blir alt altfor tungt. Jeg hadde ikke klart dette om jeg stod i det aleine, det er helt klart for meg nå og jeg forstår veldig godt at jeg ikke har klart dette før Sebastian kom inni livet mitt <3
At jeg virkelig er så lite viktig for mennesker går innpå meg, ingenting med meg er viktig, og jeg blir rett og slett behandlet skikkelig dårlig, omtrent hver eneste dag. Jeg trenger ikke en gang åpne munnen før jeg blir overhøvlet med nok en lekse med dritt. Det kommer fra flere hold, og jeg trenger ikke svare en gang før en ny kommer. Jeg fatter ikke poenget? Det er da bedre å holde seg unna meg? Vil dere at jeg skal sprekke og dø eller? I mitt hode gir dette INGEN mening, men jeg kommer aldri til å gi noen den tilfredsstillelsen å se meg deppa eller sprekke for deres del 🙂 så langt nedpå rangstigen synker jeg aldri igjen! Og jeg lover dere at meg skal dere virkelig slippe, om dere ikke klarer å møte meg med pittelitt respekt en gang. Jeg ønsker folk som ikke har gode intensjoner holder seg langt unna meg, for jeg er lite intressert i å ha slike i mitt liv. Takk for meg!