Ansvarsfraskrivelse og å legge skylda over på andre eller på ting man har opplevd i fortiden er ett velkjent fenomen, og det gjør vi alle i ulike situasjoner. Man tilfredsstiller seg selv ved å skrive fra seg alt av ansvar for sine egne handlinger, og det går veldig utover våres nærmeste.
Vi blir egoistiske svin, som lyger, stjeler og bare tenker på en selv. Ikke en gang sine egne barn kommer i første rekke, og det eneste man tenker på er seg selv og rusen. Vi skulle hatt utdanning i å manipulere folk, lage historier vi tror selv alle tror på, men vi bare lurer oss selv. Vi behandler våres foreldre som skitt, fordi dem har født oss og har ansvaret for oss, selv om vi er over 30år. Det er nav sin feil att vi ikke får penger, som igjen går til rus, det er deres ansvar att vi nå sliter, og vi gjør oss selv til små offer som samfunnet har ansvar for. Rusen ødelegger oss fullstendig følelsesmessig, vi hater oss selv, og alle andre, og vi innser ikke alvoret før det er altfor sent ofte. Vi blir frustrerte, sier ting vi egentlig ikke mener, og det er mange som sier att folk blir ærlige når man drikker, og att det er av barn og fulle folk du får sannheten. Det stemmer overhode ikke i mitt tilfelle! Jeg er en STYGG alkis.
Det er liksom enten eller med meg, og hvordan humøret er akkurat den dagen. Det er klart! Jeg kan være veldig snill jeg i fylla og ha det morro, men ofte er jeg stygg i kjeften med folk, sier ting jeg overhode ikke mener og blir ett ekkelt menneske jeg aldri ville møtt på fest selv. Jeg blir helt totalt annen, og slutter totalt å bry meg. Det er som en bryter! Etter 4 øl så føler jeg lenger ikke kjærlighet for andre, jeg bryr meg egentlig ikke om hva noen sier til meg, jeg stikker av fra dem jeg egentlig elsker, og jeg bryr meg overhode ikke om noe annet enn att jeg har nok øl til å holde stimen videre om kvelden, og helst til dagen etter når ølsalget åpner.
Jeg har aldri sett på meg selv som ett offer, det har min ruskurator også sagt, og hun har kjent meg i mange mange år. Jeg har ikke bukket under for denne tanken om att det er alle andres feil att jeg føler som jeg gjør, att jeg gjør alle de gærne tingene eller att så mye vondt har skjedd meg. Jeg har heller ikke mistet hjertet mitt og givergleden, for om jeg skulle regnet på kontoen og det jeg har gitt bort, så er jeg nok taperen i denne konkurransen. Jeg har alltid bare hatt tilliten til meg selv, og overhode ingen andre, jeg har ikke hatt den minste tillit til mine egne foreldre en gang, selvom dem har vært i ryggen min hele tiden. Men jeg er vant med å bli forlatt, bli sviktet og spottet på. Jeg er ikke vant med att mennesker blir hos meg, vil være med meg og elsker meg. Jeg tenker att jeg alltid har vært selvstendig, jeg har alltid jobbet for alt jeg har, og har aldri fått noe gratis her i livet, og jeg tror dette er grunnen til att jeg ikke har gått i denne offerrollen som mange faller for.
Jeg ser ikke på meg selv som svak og att jeg trenger hjelp, det viser bare ryggbrekken min seg. Så fort jeg hadde muligheten til det, og uannsett hvor jævli vondt det var, så nektet jeg å bli liggende i den forferdelige sengen! Bare lakenet krøllet seg skrek jeg av smerte, og absolutt alt var så pinefullt vondt, men jeg skulle opp, jeg skulle ikke stivne der! Jeg nektet å gi meg, og jeg tror dette har gjort att jeg nå går og springer overalt, att jeg ikke har de store smertene om jeg bruker kroppen riktig, men det går sent, og jeg kan ikke gå over lengre strekker, men jeg er på vei! Jeg la meg ikke ned og gråt og syntes synd på meg selv, jeg ble bare redd en gang, helt til fanden tok meg på Nordfjordeid sjukehus, da legen kom springende inn og ba meg ligge helt i ro! Jeg som hadde gått ett halvt døgn, både på do, og opp 2 trapper her hjemme, for så å måtte dra innigjen. Jeg hadde jo gått så mye, også fikk jeg beskjed om att det var komplisert brudd i ryggen, og att om jeg bevegde meg en tomme ville jeg bli lam. Beskjeden gjor meg så sinnsykt sint! Jeg var så sint på helsevesenet som hadde sendt meg hjem den morningen! Jeg var sint på min kjære som satt ved siden av meg og snakket med mamma i telefonen på tross av att jeg ba han om å ringe og oppdatere henne. Jeg var alvorlig forbannet på meg selv som kunne utsette meg selv og andre for å ende i en rullestol på Kulatoppen for resten av mitt liv, og trenge hjelp til å tørke meg i ræva.
Sinnet gikk over og gikk over i en enorm kampfølelse, jeg ba legen bare sende meg fort, hoppe i operasjon på tross av stor frykt for både leger, narkose som jeg aldri har vært i før og vondene. Jeg ble forbannet, jeg fant styrken og redselen tok meg aldri. Slik blir jeg i krisesituasjoner, jeg blir kald, og nekter å bli ett offer.
Jeg har ikke klaget en eneste gang uten å ha sinnsyke smerter, og da tenker jeg det er innafor når jeg sitter her med 2 plater og 9 skruer i en rygg som har gitt meg smerter jeg aldri trodde var mulig. Jeg kunne født 10 barn viss jeg slapp det der 🙂 men det fikk meg til å åpne øynene mine, bli rusfri og jeg vet att denne opplevelsen vil gjøre att jeg til neste år på denne tiden også kan kalle meg rusfri, stolt og motivert!
Jeg har så mange i ryggen, så mange jeg tør å si jeg sliter til, så jeg vil ikke havne i samme situasjon igjen. Jeg er ett menneske i en prosess som har forandret meg fullstendig. Jeg er lenger ikke redd, jeg er overhode ingen offer og jeg er stolt over livet mitt og alt jeg har opplevd. Jeg er den jeg er i dag fordi jeg har vært til helvetet og tilbake så mange ganger, att jeg kjenner veien igjen. Jeg vet når problemene kommer, jeg kjenner dem igjen, og denne gangen skal dem få en helsikas motkamp om dem prøver seg igjen!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share