Akkurat nå er jeg på vei til styremøte på Skei og har klart å karre meg selv oppav sofaen og ut for å klare og overholde de få tingene i livet som faktisk kan gi meg gleder når jeg kjenner meg som værst, og jeg tenker at alle disse normale tingene jeg ellers gjør kan fastholde meg til virkeligheten som ikke har forandret seg noe som helst. Det er jeg selv som har forandret meg, og alle disse normale tingene som ellers gir meg masse gleder, gir meg overhode ingenting akkurat nå, men akkurat denne turen dit, og å sette seg i bilen helt aleine med musikken på full guff ga meg noe som jeg har leita etter lenge nå.
Når man er skikkelig deprimert er man relativt flat, og jeg har faktisk dårlig sanvittighet ovenfor min kjære akkurat nå. Han har fått seg ny jobb og startet i denne i går, og jeg har ikke vist en eneste glede over denne nye jobben ovenfor han. Jeg vet at han vet at jeg gleder meg over det, og at dette bare er en usedvanlig dårlig periode, og jeg skal ta meg i skinnet og skjerpe meg 🙂
Det skjer vanvittige ting rundt oss, ting som jeg hadde hoppet av glede over til vanlig, men akkurat nå føler jeg mening i denne turen til dette styremøtet, og det tar jeg til meg og bruker for alt det er verdt! Det er akkurat en uke siden jeg mistet gleden min, og alt bare skar seg og smuldret opp foran øynene mine, det er akkurat en uke siden angstanfallet ifra helvetet angrep meg og jeg er nå en uke etter i siste fase av denne perioden. Jeg har kommet meg helberget igjennom, og jeg er stolt over å sitte her og ikke har bukket under ennå, det krever mot som jeg ikke trodde jeg hadde!
Uka som har gått og som jeg prøver å legge bak meg som ett dårlig minne har nesten klart og knekke meg, og jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg ennå henger sammen og klarer meg. Det har tatt meg 3 timer og komme meg i dusjen, og det er i dusjen tankene kommer for fullt og jeg bruker denne egentiden jeg har der mange ganger til å gå igjennom alle disse fantastiske tingene som skjer rundt meg og hvor mye jeg har og være takknemlig for, men i dag var tankene rundt traumene mine i fokus, og vet dere hva?
Jeg finner det ikke merkelig i det hele tatt at jeg har disse skadene etter det livet jeg har levd, jeg har fått ødelagt barndommen min av rusen og utryggheten rundt, jeg har fått ødelagt uskylden min ved å bli antastet da jeg bare var 5år gammel, jeg har hatt dødsangst siden og angsten har vært en del av livet mitt ifra the bitter beginning. Jeg har blitt voldtatt flere ganger, og har prøvd for alvor å tatt mitt eget liv mange ganger, men har blitt stoppet på merkelige vis. Jeg har vært i voldelige forhold nesten hele mitt voksne liv, jeg har mistet barna mine allerede før jeg selv ble voksen, jeg har rusa bort alt av følelser og slike normale ting mennesker skal lære seg ifra begynnelsen av, men som jeg har valgt å bedøve med rusen min. Jeg har aldri måttet stå i situasjonene, føle på traumene helt ifra da jeg bare var ett barn, jeg har aldri måttet tenke på situasjonen jeg har opplevd uten å flykte i selvskadingen eller rusen min, og nå står jeg her helt naken og uten disse esay fixene mine som har reddet meg hele livet. Det er rått brutalt og jævlig for meg og nå stå uten, og måtte gå igjennom alle disse traumatiske episodene i mitt eget hode, og faktisk forbli her, uten å sprekke eller bli alvorlig syk, og det eneste jeg har er valget mitt om å overvinne dette for siste gang.
Jeg har mistet lysten til å blogge, ikke fordi jeg ikke behøver det og ikke føler trangen til å få ting ut, men fordi jeg har følt meg så fryktelig negativ og har vært redd for å vise det på denne bloggen her, men jeg har innsett at det er akkurat nå jeg behøver det mest. Og om dette skal bli en ærlig blogg, må det nesten bli på min egen måte.
Da jeg dusjet tenkte jeg også på en episode som har preget meg i møte med andre mennesker. Jeg var på fest ute på byn og hadde kranglet med den daværende kjæresten min. Jeg satt meg ned i en bakgate og ringte til en kompis av meg (heldigvis). Jeg oppdaget at jeg ikke hadde lighter, så jeg ropte til to personer og spurte om dem hadde en og låne meg. Disse to menneskene trodde tydeligvis at jeg ønsket mer enn bare fyr, og kom imot meg med en truende oppførsel. Det første jeg tenkte var å legge ned telefonen min diskre så dem ikke oppdaget det, og ba om hjelp ifra han i andre enden. Jeg fryktet for alvor for mitt eget liv i denne bakgata og de to mennene ga meg grunn til å frykte dem. Kompisen min i andre enden ringte politiet, og politiet kom akkurat idet det for alvor ble alvorlig, og reddet dagen. Denne episoden har gjort at jeg virkelig har fryktet mitt eget liv og jeg har kjent på kroppen hvordan det faktisk er å vite at man skal dø mange ganger, kroppen min går i beredskap fordi den har blitt utsatt for mange slike episoder, og dette er bare en av dem. Det finnes ikke rart for meg at jeg har blitt som jeg nå er, og at jeg nå må bearbeide mange mange ting som ligger i bakgrunnen. Jeg merker også at jeg har glemt mange av episodene som nå hjemsøker meg når jeg har det som værst, og om jeg ikke får delt dette, så går jeg nok ifra forstanden. Jeg har vært i situasjoner mennesker ikke skal være i, og de eneste bevisene jeg nå har er mine egne traumer ifra fortiden.
Jeg kommer til å klare meg jeg 🙂 det er ikke når jeg forteller åpent om sårene mine jeg sprekker, det er ikke da jeg setter meg ned og atter en gang kutter opp armene mine, det er når jeg går og bærer på disse smertene ifra fortiden jeg faller tilbake til mitt gamle mønster. Det er ingen grunn til å la alarmklokkene gå, jeg er snart i mål etter tidenes drittuke, og jeg vet det kommer flere slike perioder susende imot meg. Jeg finner det ikke merkelig at jeg har tatt skade etter 18år med rusen, det ville forundret meg om jeg kom hel utav dette, uten skader som nå viser seg igjennom traumene mine. Det er ikke menneskelig og gå igjennom dette uten noen men og arr, og jeg har mange mange av disse som jeg nå velger og dele åpent og ærlig. Jeg har mange ganger lurt på om jeg noen gang kommer til å angre på åpenheten min, men jeg tror bevisst på at om jeg ikke deler og sprekker og tar skade av disse atter igjen, vil jeg angre enda mer på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg er bare nok ett eksempel på at om man jobber for livet, så får man livet til slutt og det er det eneste som holder meg tilbake, fordi jeg vet hvor lykkelig jeg kan være når jeg er frisk og rusfri, og jeg lengter tilbake men innser at det vil ta tid!
Okay, vi starter på nytt og jeg restarter meg selv og prøver meg på en ny dag og håper det ikke blir enda en ny etappe, det er slik det er nå og man håper bare på det beste men forbereder seg også på nedturen atter igjen. Det er forferdelig negativt her på bloggen for tiden med masse innlegg om hvor deppa jeg er, og i går mistet jeg helt fullstendig lysten på å dele. Jeg tror jeg nådde bunnen i går, eller jeg håper inderlig at jeg endelig fant den og at jeg nå kan starte med blanke ark, og gå videre på min egen måte.
Jeg har sovet i hele natt! Den første natten på evig lenge jeg faktisk ikke har sprukket igjennom natten og ikke har våknet med panikken over meg. I dag våknet jeg til vekkerklokka til min kjære! Han har nemlig fått seg en helt splitter ny jobb og står opp tidligere en før, vi har holdt tilbake på denne nyheten en stund men siden han startet i går så sprekker bobla våres og nyheten går først ut til dere! Jeg er så stolt over han og endelig skjer det noe positivt også for hans del! Hipp hipp hurra!
Nå starter en ny og anderledes hverdag for oss to <3 vi er vant med at han jobber men med andre arbeidstider og med helt andre ting, så det vil gå litt tid til å venne seg til dette. Jeg bruker dette for alt det er verdt, og ser på det som en ny start! Vi trenger virkelig en ny start i hverdagen og jeg klorer meg fast til at dette er nystarten jeg leter etter.
Da vi var på seminar på Gol stod Metalheads against bullying på programmet og jeg forventet egentlig en antimobbingkampanje og snakk om hva mobbing gjør med unge mennesker og alt dette vi har hørt om før, og som mange av oss vet av erfaring også skader deg videre i livet. Men idet jeg satt der og tok inn informasjon så må jeg faktisk si at jeg ble tatt litt på sengen! Ikke bare snakket dem om mobbing og skadene dette gir, men dem tok opp noe som dem har startet som fascinerte meg skikkelig! Og det har tatt meg litt tid og faktisk sette meg ned og skrive dette innlegget, rett og slett av ærefrykt og fordi jeg respekterer dette såpass høyt!
Metalheads against bullying kom på noe genialt, og noe som jeg vet av erfaring faktisk virker! Lederen Leif fikk ideen av en youtubevideo og startet momentant tankeprosessen for å skape noe slikt selv, han kom over en video der en tatovør tatoverte over arrene til mennesker som drev med selvskading! Og bestemte seg for at dem også måtte gjøre noe slikt, og deler nå ut gratis tatoveringer til mennesker med arr på kroppen og bevisene på en vond tid i livet.
Jeg selv tatoverte navnet til barna mine på håndleddet mitt for mange år siden, jeg ønsket denne akkurat på håndleddet av en grunn som var dypere enn at det bare var kult med litt blekk på kroppen, og veldig få mennesker vet årsaken bak denne vakre tatoveringen som jeg aldri kommer til å angre på! Jeg drev aktivt med selvskading i mange mange år, og dekket kroppen min med store klær for å skjule arrene, jeg følte på en så stor skam den dagen jeg begynte å jobbe og oppdaget at t-shorter var en del av uniformen. Jeg med mine armer kunne da virkelig ikke vise disse frem, og de første årene dekket jeg meg med gensere som var altfor store. Det er ikke slik at jeg noengang har følt meg stolt over mine arr, det har vært så mye bitterhet bak hvert eneste kutt og så mange minner om dårlige perioder eller alvorlige episoder som har ført til disse arrene, så for mange år siden bestemte jeg meg for å skaffe meg en tatovering med barna mine sine navn på håndleddet, slik at hver gang jeg tenkte tanken på å skade meg selv, først ville se disse to navnene, og komme på bedre tanker, fordi det var først på håndleddet blikket mitt ville gå om tankene og suget etter å kutte seg ville komme. Etter den dagen har jeg aldri igjen kuttet meg på høgre arm, helt bevisst har jeg aldri igjen kuttet opp denne armen.
Som oss alle så har alle «A drug of choice»! Og jeg som selvskader hadde «A favorite place to cut»! Jeg sier ikke at den andre armen ikke fikk hardere medfart, men jeg er helt overbevist om at når man dekker arrene med noe som er pent og som betyr noe, så frister det ikke like mye lenger og ødelegge dette. Å fylle armene sine med meningsfulle tatoveringer som ett minne på ett avsluttet kapittel har jeg stor tro på! Og jeg syns dette tilbudet er så unikt og spesielt og jeg blir så rørt når jeg leser om slike ting. Det er ingen skam, men å gå med slike arr gjør noe med en! Man blir eldre og føler på en skam når slike ting viser i det første møtet med andre mennesker, det blir en label og jeg kjenner meg så godt igjen når denne jenta som har fått tatovert armene sine når hun sier at hun blir sint når andre mennesker spør om dette. Det er privat, men alikevel så offentlig når det er skader på kroppen.
Jeg hyller disse menneskene som strekker seg langt for å gi noen som virkelig fortjener det, dette gratis, og det eneste man trenger å gjøre er å søke igjennom nettet. Disse gutta velger ikke utfra historie, eller hvem som har hatt det værst, dem er ikke ute etter å høre hvorfor, men ønsker bare å yte det lille ekstra for noen som føler behov for å dekke over og gå videre med livene sine. Tusen tusen takk for jobben dere gjør, dere gjør virkelig en forskjell og dette tiltaket har gått rett inni hjertet mitt og gjort stort inntrykk!
Det river og sliter inni meg og jeg føler at jeg når som helst vil gå i fullstendig oppløsning, jeg har det virkelig ikke bra med meg selv og teller bare timer for å klare og holde ut! Det er ikke timer som rusfri jeg teller, det er nedtellingen til denne traumeperioden er over og til den kan gi slipp på meg og la meg være i fred 😞 det river meg fullstendig opp og ha det som jeg har det nå og jeg finner overhode ingen mening i dette. Det er for meg helt vanvittig at ett angstanfall på tirsdag ennå skal henge i og dra meg ned når så mange spennende og fine ting skjer rundt meg, men jeg klarer ikke å finne riktig denne gleden inni meg ennå.
I går håpte jeg på en skikkelig smell for å bli ferdig med dette, for det er det eneste som fungerer. Man må ha en skikkelig utblåsning og konfrontere alt man bærer på og ha en skikkelig smell for så å våkne dagen etter og føle seg en smule bedre, men smellen ville ikke komme og det ble nok en dårlig dag med det psykiske terroret inni meg. Jeg er hele tiden på randen til eksplosjonen som jeg venter på og vet kommer, men først må jeg nedi kjelleren til kjelleren virker det som.
Jeg har sovet helt elendig i natt og er stuptrøtt! Jeg er i Førde med mamma på sykehuset og det eneste jeg lengter etter nå er sengen min hjemme og å grave meg langt nedi den nå, bare glemme hele verden og være skikkelig deprimert! Det er faktisk det eneste i hele verden jeg ønsker akkurat nå utenom å komme tilbake til meg selv og ta tak i disse traumene som ødelegger hele livet mitt i perioder, og nå syns jeg at denne perioden har vart lenge nok!
Det er fryktelig slitsomt å være meg akkurat nå og når jeg ikke har noe positivt å si så lar jeg heller det være 😊 blitt lite blogging for jeg føler ikke helt for å sitte og bare klage og syte 😊 det kunne tross alt vært så mye værre!
Når alt er mørkt og trist så forstår jeg så inderlig godt dem som sprekker og gir opp kampen. Det er når jeg har det slik jeg virkelig kan forstå dem som avslutter og ender reisen så altfor tidlig, og det er når angsten klamrer seg fast i kroppen og depresjonen er bunnløs man faktisk forstår hvordan andre mennesker har det. For bare ett år siden hadde jeg dette som en del av hverdagen min, depresjonen og angsten var en vesentlig del av meg, og nå fatter jeg og begriper ikke hvordan jeg klarte å henge sammen, for det river og sliter innvendig og ofte er det så vidt man klarer å holde ut, og bare tanken på å ha det slik konstant hadde fått meg utpå kanten for lenge siden. Depresjon og angst spiser deg opp innvendig, ødelegger alt som er deg og drar deg ned og tar kontrollen ifra deg, du er maktesløs så lenge det herjer innvendig og det eneste man kan fokusere på er å holde ut og vite at det snart går over.
Hjertet mitt er fylt med en bunnløs sorg og jeg aner ikke hvorfor, det har ikke skjedd noe som skulle tilsi denne sorgen og jeg har ingen enkel forklaring, det føles ut som jeg har opplevd ett stort tap og jeg innser at det bare er depresjon etter angstanfallet som spiller meg ett patetisk puss. Og jeg ville bare si at jeg forstår dem som faller ut og dømmer overhode ingen, for om jeg ikke hadde hatt alle disse tingene som hekter meg tilbake igjen, om jeg ikke hadde hatt alle disse menneskene i livet mitt som gjør alt verdt det, så hadde jeg vært den første til å gå på en gigantsprekk og falt helt utenfor igjen.
Når tilstanden er som den er, er det eneste man kan klamre seg fast i hvor forjævlig det hadde vært å gått på en sprekk, startet helt på nytt og tatt opp igjen alle disse 333 dagene og selvransakelsen ifra helvetet jeg har vært igjennom enda en gang! Tenk å måtte gjøre alt dette en gang til? Og tenk på skuffelsen når man våkner fyllesjuk i en eller annen seng og ikke aner hvor man er eller hva som har skjedd, for det er faktisk morro i noen timer, for så og komme ett hinsides helvete etterpå. Jeg er rett og slett ikke klar for å sprekke, det frister ikke litt en gang, og når jeg tenker på smaken på øl så kjenner jeg bare bitterheten av denne drikken som faktisk har satt meg i den situasjonen som jeg er i nå. Jeg kjemper for livet mitt, jeg kjemper med nebb og klør for å holde meg fast, og jeg klarer det dag for dag, og vet så godt at dette bare er en veldig dårlig periode, og at jeg snart skal tilbake til livet mitt med all gleden av å bare være tilstede, for akkurat nå er det vanskelig å se noe positivt på noe som helst, men jeg klamrer meg fast.
Når det er mørkt så er det virkelig mørkt og det eneste man kan gjøre er å drømme om bedre dager, men jeg forstår dem som ikke holder ut, det er så enkelt og flykte i rusen eller værre, og bare de sterkeste klarer seg, jeg akter å være en av dem som klarer seg men jeg trenger bare litt tid.
Jeg er inni siste fase i angstanfallet mitt, jeg kjenner meg selv såpass godt nå at jeg er bevisst på hvilket nivå jeg er på, og jeg har vært her så mange ganger før. Angstanfallene mine varer lenge, over flere dager og gjerne en uke i slengen, og jeg har sett mennesker fake slike anfall og plutselig være over dem rett som det er. Hos meg henger dem i og det er en helt egen prosess og komme over dem, gi slipp og finne meningen igjen.
Jeg er i siste fase nå, der jeg føler alt er så meningsløst og alle disse tingene som virkelig gir mening til vanlig føles bare helt fullstendig meningsløse, og det eneste jeg trøster meg selv med er at dette bare er siste fase, dette er den avsluttende delen, og snart er det over.
Igjennom det hele har jeg hele tiden prøvd å gjøre disse vanlige tingene som ellers gir meg så mye i hverdagen, jeg har kjørt rundt og oppsøkt disse tingene som gir meg glede, helt uten å føle den lenger. Jeg nekter å gi meg og kjemper hver dag for å komme meg videre, og det er en glede å si at jeg er i den avsluttende delen av angsten min, nå kan det bare gå en vei og jeg gleder meg til å komme tilbake til livet mitt, der jeg har det så bra.
Forrige uke avlyste jeg det meste på planen min, jeg ryddet plass til angsten min og fokuserte bare på disse tingene jeg var nødt til å gjøre, ikke noe som helst annet, og jeg kom meg igjennom. Denne uka som kommer nå har jeg fulle dager med en lett blanding av ting jeg gleder meg til, og ting jeg må gjøre, og jeg gleder meg til en normal uke i denne kaotiske hverdagen min. Jeg kjenner at jeg behøver en vanlig uke nå, med alt som følger med! Jeg må presse meg inni normalen igjen, og jeg håper at psyken er med meg og at jeg vil få positive ting utav de tingene jeg er med på. Angsten får ikke lov å kontrollere livet mitt, og jeg tar ett oppgjør med meg selv hver eneste dag for å hindre dette. Angsten min må jeg sikkert leve i mange mange år fremover med, men jeg ønsker å gjøre den mindre og mer uskadelig, for jeg makter ikke å leve ett liv med angsten, og jeg har ingen planer om å gjøre den til en naturlig del av livet mitt.
Jeg har hatt første natt uten mareritt i natt, og våknet med en ny energi, nå skal jeg bruke den for alt det er verdt, og forberede meg på uka som kommer. Aldri gi opp, aldri gi deg! Det er så verdt det i enden, all jobb du nå legger ned får du igjen og blir sterkere! <3
Det er lørdagskveld og jeg sitter her med smågodt og capri-sun som ett lite barn inntyllet i pledd og med dempet belysning. Det er vind ute, så jeg grøsser litt nedover ryggen hver gang jeg hører lydene utenifra, og tenker i meg selv hvor godt det er at jeg ikke er ute i dette været og hvor heldig jeg er som kan sitte her helt fredelig og rolig.
Da jeg rusa meg så drømte jeg om slike lørdager som det her, jeg gikk av og til forbi husene til menneskene som satt i stuene sine med dempet belysning og man kunne se lyset ifra tv-en som flimret så tydelig utenifra, jeg husker hvor koselig dette så ut, og jeg drømte om dette normale livet jeg nå faktisk har til odel og eige.
Det er rart dette her, at jeg nå opplever ting jeg før drømte om å få oppleve, og å leve livet sitt uten dette jaget man lever med hver eneste dag når man ruser seg. At jeg kan sitte på en lørdagskveld uten å føle rastløsheten av å ikke få lov å ta del av det som skjer ute, og føle at det er helt ok at mennesker drikker i helgen men at jeg ikke gjør det, dette føles som en stor fremgang for min egen del. Jeg har alltid hatt problemer med å ikke være med på det som skjer, alltid, så at jeg kjenner at det er helt greit om det er hundrevis av mennesker ute og koser seg, føles som ett stort skritt fremover for min del, og at jeg kan kose meg her hjemme i stua mi, og ikke føler på denne rastløsheten er en befrielse!
Det er overhode ikke slik at jeg ikke ønsker å bli bedt med på fester lenger og at jeg aldri kan gå ut, det er heller ikke slik at drikking trigger meg og at jeg blir fylt med russug når jeg ser noen nyte en øl! Jeg har faktisk aldri hatt mindre sug enn når jeg ser andre drikker, og jeg har faktisk hatt det helt fantastisk morsomt hver eneste gang jeg har vært ute som edru, og jeg anbefaler det sterkt videre! Man får med seg alt av galskapen, har det dobbelt så morro og våkner ikke redusert dagen etter. Jeg tenker at jeg får alle de positive tingene ifra hver verden, og jeg har vært mye ute siden jeg sluttet 🙂 så ikke slutt å be meg ut fordi jeg ikke drikker lenger, for jeg er enda mer gal i hodet som edru, og i en bedre utgave enn før! Jeg kan i tillegg kjøre bil og blir selvsagt den naturlige sjåfør som også er ett megapluss.
Akkurat denne helgen er jeg en partybrems og trivest best hjemme i stua med freden over meg, akkurat slik som jeg drømte om den gang da jeg slet med rusen og den var det eneste jeg kunne se, og jeg velger dette livet jeg har nå, og unner ikke noen å ha det slik jeg hadde det! Jeg håper dere alle har en fantastisk helg hva enn dere måtte gjøre! <3 drømmer går i oppfyllelse hver eneste dag, vi må bare ha troen.
Hylles den som hylles bør! Uten denne mannen her kunne jeg ikke arbeidet som jeg gjør, og ytt det lille ekstra flere ganger i uka! Han ringer og jeg henter og deler ut! Vi har en liten spøk oss imellom, jeg kaller han engel og han kommenterer at da har han skitt på vingene sine, og jeg er så takknemlig for alt jeg har fått med denne unike bakeren på Bryggja! Vi har bygd opp ett forhold oss imellom nå siden februar og så mange ganger har han snudd en dårlig dag med disse bakevarene sine som jeg er så heldig og få lov å dele videre til noen som trenger og setter pris på dette 🙂 jeg er virkelig heldig!
En av mine største støttespillere og en som har sklidd rett inni hjertet mitt, og jeg anbefaler dere alle og besøke dette unike koselige bakeriet på Bryggja <3 masse kjærleik <3
Jeg tror mange kjenner seg igjen i dette og føler på ubehaget når man må be andre om å ta avstand fra en, man føler seg egoistisk og som en gledesdreper men dette handler overhode ikke om egoisme eller om at man ikke ønsker fysisk oppmerksomhet ifra andre og dem man er glad i.
Vi mennesker har en sjargong i forholdene til hverandre, vi klemmer gjerne venner vi ikke har sett på en stund og de nærmeste holder vi tett inntil oss, dette er måten vi viser hverandre kjærlighet, det er dette vi har gjort i alle de år, og nå må vi lære hvordan vi viser hverandre omsorg og kjærlighet på andre måter.
Situasjonen er alvorlig og verden blir angrepet av ett virus mange dør av og mange blir alvorlig syke. Jeg er ikke særlig redd for å få viruset selv, jeg tenker at jeg nok hadde klart meg igjennom dette men jeg har faktisk så mange mennesker rundt meg som overhode ikke hadde overlevd å blitt smittet av viruset og jeg er livredd for å være den som smitter dem jeg er så glad i!
Tenk om jeg hadde blitt det mennesket som smittet mine foreldre og med dårlig utfall, DET hadde jeg ikke orket og ha på sanvittigheten.
Det er forferdelig ubehagelig og måtte ta avstand til mennesker og si det høyt. Man gruer seg til å måtte gjøre det og unngår dermed situasjoner der man blir nødt til å si ifra og jeg selv blir mer tilbaketrukket, men vi MÅ ta hensyn til hverandre, vise respekt igjennom å holde avstand og det virker som alt blir glemt idet lørdagene kommer og butikkene fyller seg opp. Det virker som alt er glemt for noen timer, og vi som ellers er så flinke igjennom ukene samles i store gjenger, glemmer avstand i kaoset i køen i kassa og glemmer fort og sprite hendene på vei inn og ut ifra smekkfulle butikker, jeg kveles!
Vis meg kjærlighet og respekt igjennom avstand og ett smil, ikke klem meg og sett meg i en vanskelig situasjon, for det er forferdelig vanskelig for meg å si ifra når du bryter deg inni intimsonen min, si med ord at du er glad i meg, og unngå helst og ta på meg, vis meg denne kjærligheten igjennom å respektere mine grenser og at jeg faktisk frykter å være den som smitter noen som dør av dette, ikke la meg leve videre med den på sanvittigheten min, vær så snill og hold avstand og respekter hverandre, det er så kritisk rundt oss nå, vi ønsker ikke nok en lockdown der livene våres blir snudd opp og ned, vi ønsker å kunne leve så normalt som vi kan, så hold avstand og sprit hendene dine, ikke for deg selv men for alle andre rundt deg.
